OOS09 by Christin Malen

A MAGAZINE ABOUT MORE THAN JUST PRETTY FACES #1 -FREE!

ise!

rad in Pa ou're nd y

ice, a

Be n

www.revolveroslo.no

E M R Ă&#x2DC; K J E L I T M

241

501

Trykksak

WH WH Redaktør Art director Designavdeling

Prosjektleder Tekstansvarlig Markedsavdeling

CHRISTIN MALEN ANDREASSEN christinmalen@gmail.com

BENEDIKTE KLUGE benedikte.kluge@gmail.com

Tekst // CHRISTIN MALEN ANDREASSEN BENEDIKTE KLUGE ANDREAS TYLDEN

CHRISTIN MALEN

BENEDIKTE KLUGE

Christin har vokst opp og ut av en liten punkscene i en obskur fjord i nord. Der lærte hun å så for å høste. Etter det har det bare gått en vei: hun har avlet fanziner, punkekonserter og radio samt dyrket frem pokal for største fisk på Mistfjorden Fiskefestival i 1989. Bare det ypperste er noe tess, og Christin yter med evne. I V Magazine i NY fikk hun skryt og ble snakket om som beste praktikant de siste ti årene. Hun odler en eventyrlige beitemark av en blogg på www.christinmalen.com, og hennes skills som AD kommer til å sette en ny standard på verdensbasis. Hele tiden utforsker hun hvor mye et menneske faktisk kan arbeide. Vokser man opp på fiskebåt istedenfor i barnehage og med å prøvekjøre uten voksne med småsøsknene i baksetet, er det den naturlige veien å gå. Learning by doing.

Benedikte er den fødte prosjektleder, organisert som en zoologisk hage. Kom og se på alt det fine som finnes i sosialt strukturerte former! En tigermamma som tar løpefart og svalestuper ned i research. Det gjeveste gjelder når hun legger ut agnet, finner fineste fangsten og sløyer ordene til raffinerte retter. Fingrene raser over tastaturet like raskt som hjernen hennes klekker ut fengende og smarte løsninger og kombinasjoner. Men hun tar ikke ting for god fisk bare fordi de smaker av fugl. Pass deg så hun ikke kløser ut øynene dine med sin skarpe penn, men hold øynene åpne for denne kvinnen i tiden som kommer. Sjansene er store for at hun skriver noe som skal ligge til grunn for dine store beslutninger i livet.

Fotografer // CHRISTIAN AAS MARIELL AMÉLIE CHRISTIN MALEN ANDREASSEN PETER BESTE SEBASTIAN LUDVIGSEN ELIN NAPER MORGAN NORMAN Artwork // JUSTIN BARTLETT HALVOR BODIN NORMAN CAVAZZANA TONE EMBLEMSVAAG PER OSKAR LEU FREDRIK MELBY ARE MOKKELBOST HELENE RYENBAKKEN ULRIKA WESTERGREN Cover // Foto // CHRISTIN MALEN ANDREASSEN Lighting and model // MARIELL AMÉLIE Logo/symbol // FREDRIK MELBY Typeface for OOS09, Satanica // CHRISTIN MALEN ANDREASSEN Innspill og veiledning // ADAM BILLYEALD DAG SOLHAUG LASKA MAC LEWIS // V MAGAZINE HANS PETTER SMEDBY ANDREAS TYLDEN Utgiver // Out Of Step Paper // Arctic matt 130 g Map Scandia 2000 270 g Cover trykk og spottlakk// Printhouse og Jan Nerem AS Trykk og innbinding // Zoom og Lundeby & co bokbinderi Typefaces // DIDOT HELVETICA NEUE LIGHT SATANICA En spesiell takk til // Westerdals Arctic Paper Zoom KB Rolf Neseblod Markus Ola Waagen Map Printhouse Kristin Jon A Lundeby Are Kleivan

Andreas Øverland Marius på Bacardi Stein Edberg Gro Larsson Jan Nerem AS Kristian Grønevet Arnt Ove Foss

www.kruttlapp.no,kruttlapp@gmail.com

LEDER DETTE er Out Of Step 09, et magasin vi håper vil vise frem spennende mennesker, med hjertet på rette plassen, oppfordre til å følge lyster og inspirere til å tørre la drømmene dine få se lys. Vi dyrker andres lidenskap, det er vår lidenskap. Det har vært en lang, krøllete og utrolig lærerik vei, der alle vi har haiket med har plukket oss opp, matet oss og hjulpet oss å få haik videre. Vi er utrolig takknemmlige for all hjelpen vi har fått, og stolte av å kunne representere de menneskene og arbeidene vi har fylt denne utgivelsen med. Det er ikke lett å komme seg av gårde på slike lange reiser når man ikke har annet enn en stor rød L klistret bakpå ruta å vise til. Takket være min partner in crime Benediktes overtalelsesevner, folks lyst til å bidra, vennskap og hardt arbeid har vi klart det, og vi synes vi har klart det godt. Det er utrolig hvem man kan få på laget om man bare spør. Det er en av de tingene jeg sitter igjen med fra punkscenen. Ikke vær redd for å ta kontakt med folk du synes er flinke. Folk er som regel folk, og veldig villige til å hjelpe deg med det de kan. Og de aller, aller fleste husker hvordan det er å starte noe nytt som man kanskje ikke enda vet hva skal bli.

Det handler om følelser. Det handler om å huske hvor man kommer fra, selv når man får en halv mill i kunstnerstipend eller selger boka si på Urban Outfitters. Det handler om å stole på seg selv og vite at den flammen som brenner inni deg leder til noe godt. Det handler om å satse. Denne går ut til dem som går med eller imot strømmen, så lenge de følger sitt eget hjerte. Vi har intervjuet Justin Bartlett og Peter Beste, som begge har arbeidet med norsk black metal, og har et forhold til denne kulturelle sjangeren. De dyrker interessen sin såpass at det blir deres levebrød, og det står det respekt av. Vi har tatt et dykk inn i en stalkers hverdag, der vi møter Fham som er litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av en amerikansk hip-hoper. Dessuten har vi snakket med Fenriz fra Darkthrone og Maniac fra x-Mayhem om inspirasjon og motivasjon. Vi har selvfølgelig sørget for masse visuelle godbiter som forhåpentligvis både inspirerer og imponerer. Logoen har vi fått i gave fra Fredrik Melby på Anti Designbyrå og fotografer som Sebastian Ludvigsen, Christian Aas, Mariell Amélie og Morgan Norman har alle jobbet gratis for oss. Dette er hovedsaklig en norsk utgivelse i et begrenset opplag, men vi har valgt å ha alle sakene på originalspråket for å legitimere hvert bidige ord. Vi er redde for å miste noen av poengene i oversettelsen. Jeg tror de fleste foretrekker å se en original episode av Simpsons i steden for en dubbet versjon. Det er viktig for oss å formidle kunstneren, designeren og musikerens sannhet, og ikke prakke våre egne synspunkter på noen. Vi vil ikke sensurere, men vi er heller ikke ute

etter å provosere for provokasjonens skyld. Ting skal ha en mening. Uansett om det synes på utsiden eller ikke, må meningen være på plass for å gjøre det hele komplett. Forsiden vår har fått et par reaksjoner. Det som er et poeng med dette bildet er at jenta på coveret er fotograf selv og har hjulpet oss med utrolig mange av tingene i OOS09. Hun er en sterk jente som jobber hardt og har et talent for noe. At hun må suge litt for å komme på forsiden er en kritikk på hvordan mediebransjen fungerer i 2009 mange steder. En annen ting er at det du ser på coveret ER bolle og melis, men folk tenker med en gang at det omhandler porno. Det er derfor også en kritikk av seksualiseringen i samfunnet og seksualiseringen av jenter, men vi bruker gjerne klare virkemidler for å få det frem. Coveret reflekterer hva vi handler om. Ikke pulings eller blowjobs, men det å tørre gi litt faen og gjøre som man vil. Hele magasinet handler om dette. De som tør. De som kjører sitt eget løp. Om hvordan mange av oss kommer fra små

undergrunnsmiljøer som er styrt av en driv og lyst til å gjøre tingene selv. Vi utnytter ressursene i hverandre og miljøet rundt oss, og jobber ræva av oss og vi blir flinkere og flinkere på det vi gjør. Jo mer vi jobber for å lage en bedre scene og et mer bærekraftig miljø rundt oss, jo sterkere blir vi. Helt til kommersielle aktører kommer og henter oss inn til å lage en annonse for en pelsbutikk eller for en ny type sprit. Noen av oss sier ja og noen av oss sier nei. Men det viktigste er at man reflekterer rundt hva som var drivkraften før man ble tilbudt monetær fortjeneste. Det handler ikke om å stagnere, det handler om å utvikle seg, men å samtidig være klar over hva som har brakt oss dit hvor vi er nå. Vi håper dere liker rebellen vår, kamuflert med totalbleket hår og velpleiet hud for å passe inn. Vi skal fortære fra innsiden. Det funker bedre.

—Christin Malen

vÅRE BIDRAGSYTERE NORMAN CAVAZZANA Norman Cavazzana består to forenede kreative sjeler. Morgan Norman er mote- og reklamefotograf med internasjonal arbeidsplass, Marco Cavazzana er creative director spesialisert innen mange kunstdisipliner. Sammen sier de at ”everything is real and everything is fake”, og har bl.a. vært å se på årets sesong Top Model Finland. Snart er de aktuelle med sin egen smykkekolleksjon. I OOS har Morgan Norman tatt bildene av Peter Beste og Are Mokkelbost, og sammen er de aktuelle med Laura Dawsons motesak. Sjekk ut www.normancavazzana.com

MARIELL AMÉLIE Mariell Amélies mål er å bli motefotograf, og hun øver på seg selv ved siden av jobben i Aftenposten. Mariell har vært til uvurderlig hjelp på saker som Out Of Step, sidedelerne og selvfølgelig coveret. Hun kommer uten tvil til å gjøre bra ting i all fremtid: lykke til med alt! Hun har utviklet en egen, fortryllende stil allerede, du kan se mer av den på www.ponygraph.com

CHRISTIAN AAS Christian Aas er aspirerende fotograf som stiller opp på alt, alltid positiv og behagelig å jobbe med. Han har ikke problemer med å kaste seg med på ideene og kommer med mange selv. Christian har utdannelsen sin fra Australia, men fotograferer i Oslo. I OOS har han knipset Uniform Choice, Fham og Give. www.christianstuntmanphotographer.blogspot.com

ANDREAS TYLDEN Andreas Tylden er vanligvis redaktør i Natt&Dag og vet å strekke ut en hånd til sine publikasjons-søstre. I tillegg har han fungert som en verdifull veilederressurs og er generelt en fyr vi liker å like. Fordi vi er like. Tylden har intervjuet Peter Beste for OOS. www.andreastylden.no

ARE KLEIVAN Are Kleivan er en plakatmester av dimensjoner. Han jobber som grafisk designer, illustratør og animatør, pusler med musikk og er mannen bak Øyas visuelle profil. For OOS har han satt sammen plakatutstillingen Love. www.kleivan.net

ARE MOKKELBOST Are Mokkelbost er en norsk billedkunstner og musiker. Utdannelsen sin fikk han ved Statens Kunstakademi i Oslo. Som billedkunstner er Mokkelbost kjent for sine collager, som ION. Mokkelbost er medlem av bandene Single Unit, ARM og Kill. Her spiller han bass, synth og computer og står for det visuelle på konsertene. Are har opptrådt på både Roskilde og Øyafestivalen og turnert med Rikskonsertene. http://www.b-o-r-g.org

JUSTIN BARTLETT Justin Bartlett er illustratør fra California. Han benytter seg både av håndtegning og digitale collager, og har illustrert for tallrike norske black metal-band. Inspirasjonen henter han fra religiøse og teknologiske konflikter, miljøets forfall og menneskets umenneskelighet. Bartlett har en særegen og detaljert stil, som ifølge ham selv er en omfavnelse av det visuelle helvete. www.vberkvlt.com PETER BESTE Peter Beste er en amerikansk fotograf kjent for sine nære portretter av musikalske subkulturer, bl.a. har han fotografert det norske black metal-miljøet gjennom 7 år. Beste har gitt ut bøker og har utstillinger over hele verden. www.peterbeste.com

s. 16-19

Jakten på særligheten

s. 20-25

Metalperspektivet

s. 28-31

Neseblod treasures

s. 32-41

Photographic memory

s. 42-49

Impact in ink

s. 52-57

Rioting the regimentals

s. 58-67

Love postered

s. 68-73

A designer’s deed

s. 74-79

Second impression

s. 80-89

Indredimensjonen

s. 92-95

Ordet på gata

s. 96-97

VAKKERT GJORT

En stalker forteller

På talefot med Maniac og Fenriz

Handpicked exclusives

Peter Beste’s picture on lifestyles

Justin Bartlett knows drawing

Hurts bad – looks good

Are Kleivan’s Finest Selection

Clothes and odes by Laura Dawson

More than meets the eye

Are Mokkelbost svarer for seg

Delte betraktninger med en graffitiartist

BLOD PÅ BARRIKADENE

s. 98-105 syn for segn

syv tolkninger av samme setning

er nevnt: juridisk etterforskning er unntatt regelen. Stort sett. MY ART SSAP fase nummer en var å bomardere El-P med oppmerksomhet. Alle kanaler som fantes til rådighet skulle oversvømmes av hennes interesse, dryppene fra alle kanter skulle danne omvendte ringer i vann. Med El-P som Nøkken i sentrum. I utgangspunktet var tidsrammen en uke. Det er ikke lang tid, så stalkeren fornekter ikke litt utvidelse i prosjektbeskrivelsen. Fase to var å få El-P til å bli forelska helt enkelt. Her berører vi den klassiske stalkeren som jeg begynte å fortelle om innledningsvis. Det finnes ingen vitenskapelige fakta om hva og hvordan stalking fungerer, men det finnes en slags inndeling. Basert på funn i politidatabaser snakker man bl.a om love obsessional group, som er besatt av å oppnå kontakt med sitt offer og bruker overvåking for å øke sjansen for det. Selv om det ikke er total match i beskrivelse, gir det mening når man blander inn trekkene til en cyberstalker. Her er det fremdeles overvåking som er hoveddriften, men i retning innsamling av informasjon og bruken av søkemotorer og nettsamfunn for å oppnå dette. Fham er derfor en helt unik type stalker: hun bruker nett, hun vil ha ham forelsket i seg (som tangerer den erotomane gruppen stalkere) og hun har en tidsramme på stalkingen. Går det an? La oss se mer på hva som faktisk gikk for seg. LOGG INN Mellomleddet og verktøyet var internett. En elektronisk koblerske som ga vel så mye glede som svermeriet for El-P. Kreativiteten man er tvunget til å oppdrive når man bedriver ensidig blikjent-lek. Til syvende og sist var SSAP et samleprosjekt, ikke et tolkningsprosjekt. Og selv om hun fortsatt venter på at han skal ringe og fri, var den første og endelige kommunikasjonen med El-P fatal. Da hun fortsatte på andre uken (noe som er sensasjonelt for prosjektlederen Fham), kom et slags gjennombrudd. Via omveier fant hun frem til El-Ps privatadresse Fremgangsmåten får forbli en hemmelighet. Fham får nemlig et flauhetsanfall når hun skal fortelle, og blir lovet off the record. Men med adressen i besittelse og et sensurert bilde av gaten hans postet på nett, laget hun et kort der hun

EN VERDIG PLAGEÅND TEKST // BENEDIKTE KLUGE — FOTO // CHRISTIAN AAS ART DIRECTION // CHRISTIN MALEN ANDREASSEN STYLING // OLA WAAGEN og fham sjøvold

I Oslo sitter Fham klistet til skjermen og spaner på twitter. Der kan hun se hva Jaime forEtar seg. Ikke det at Jaime er interessant, men som El-P er han det. I alle fall for Fham. Hun vet bedre enn noen annen hva som står på El-Ps timeplan, men hva er hennes egen agenda? Neologismen CyberstaLking har fått en profil. En utenom det vanlige.

Fham skiller seg ut fra den jevne stalker, både som stalker per se og som kvinnelig stalker. I boken «A Study of Women Who Stalk» av Purcell, Pathé og Mullen, er den kvinnelige stalkeren omtalt som intimitetssyk. Som regel legger hun sin elsk på omsorgspersoner hun kjenner, av typen doktorn, terapeuten eller han karen på sosialkontoret. Sånn sett er Fham en grepa kar. Hun vil at El-P skal falle for henne, intet mer eller mindre. Men nå driver jeg og roter meg inn i kapittel to. Tilbake til saken. Historien begynner med El-P, en amerikansk rapper som skriver tekster som er over gjennomsnittet reflekterte, og dannet sitt eget respektridde plateselskap Definitive Jux. Han har mange connoisseurfans, og blant dem finner du Fham. Hun liker DIY og at han driver med det han tror på, men i samme åndedrag legger hun til at det er mange som gjør det. Ikke noe spess for ham akkurat det. Likevel ble han en slags utkåret. Fham tror ikke hun kunne ha stalket hvem-som-helst. Det må være en viss grad av uoppnåelighet. «Jeg håper jeg aldri begynner å stalke noen som er for tilgjengelige.» November er en dårlig stemt måned. Fham så helvetedagene komme som kanonkuler på en snor, og bestemte seg for å ha et prosjekt på sidelinjen. Det var en hardt tiltrengt ventil som blir døpt Stalking Spamming Art Project. Dama setter seg altså ned og skriver en plan for hvordan stalkingen skal foregå. At stalkeprosjektet skulle være en boost, var hun instinktivt overbevist om. At El-P var målet for oppmerksomheten er litt mer uhåndgripelig. «Det var som Gud ville det. Eller noe.» En stalker er sykelig opptatt av en person, generelt sett en kjendis eller en man kjenner fra tidligere. Poenget er i grove trekk å oppnå oppmerksomhet, å etablere og opprettholde kontakt. Veien dit er mange og hyppigheten av logiske brister høy. Ekstreme tilfeller innebærer trusler om selvmord, mord på (spesielt) kjæledyr, vold og drap. I de fleste tilfeller er den ufrivillige oppmerksomheten mindre dramatisk, men en psykisk slitasje for offeret. Som regel er ingen av stalkerens handlinger trakasserende isolert sett, men den kumuliative effekten i tillegg til offerets inntrykk er avgjørende for om man kan kalle det stalking. Stalking forekommer i alle farger og former, men bare så det

”DET er drevet av kjærlighet og respekt for ham.”

påførte bloggadressen l-pam.blogspot. com. Bloggen som dokumenterte alt hun foretok seg, og som hun nå ville dele. Det er på dette punktet man spør seg om motivet. Alt var i grunnen for og av Fham, El-Ps rolle var bare den ubestridte inspirasjonen. Man kan like gjerne spørre om man alltid må ha et motiv. Kortet hadde hun alt sendt av gårde med postmann Pat, men tålmodigheten holdt ikke. Et foto av kortet gikk med elektronisk hastighet gjennom MySpace, og trackeren på bloggen sladret om at El-P i alle fall hadde fått mail og hadde tatt seg en titt. Der fikk han vel øye på sitt eget hus, og om han fikk en klump i halsen kan man bare spekulere i. Han følte i alle tilfelle et behov for å skrive tilbake og ba henne i klartekst la vær å ta livet av husdyrene hans og avsløre «location offavorite barber.»Uten å være helt i stand til å tolke tonen i mailen, ble Fham temmelig flau. Det var som om hun plutselig fikk en vekker. Hun la om kursen, og bestemte seg for å forvandle stalker-bloggen til en tribute. En hjemmeside som fungerer som en Wiki-El-Pedia. Det hele er gjennomført, nesten vitenskapelig. Fham har brukt tid på grafer og rettesnorer. Tiden som stalker har inspirert henne til å nedfelle noen regler for hvordan være en god stalker, en som ikke truer og utnytter og myrder kjæledyr. Selv fremstår hun som eksemplarisk, men mener hun er bedre på å være fan. Med tvil 18

om hun kan leve opp til betegnelsen stalker, forteller Fham at det i alle fall er en som mener hun ikke kan smykke seg med tittelen. El-P sendte nok en mail der han i klartekst ga henne på pukkelen. Om alt som skal til er en myspace message, er det bare en ting å si om identiteten som stalker: not worthy. LEKEN OG STEKEN Hun skjønte tidlig at hun ikke var alene om sitt tidsfordriv. En del av researchen gikk med på å lokalisere og lese seg opp på andre stalkere. Men hittil er det bare galskap som siger opp til overflaten. Fham har enda til gode å finne stalkere med et reflektert forhold til stalking. Hva andre mennesker tenkte om saken, fikk hun også servert munnen full av. Mange fulgte bloggen, omtrent like mange kritiserte henne, men sjelden med konstruktiv kritkk. For en utenforstående kan opplevelsen av å være både stalker og stalkee være bortenfor begripelse. Mange avfeier det som sprøtt og respektløst. Så hvor går grensen mellom stalker og fan? «Det er drevet av kjærlighet og respekt for ham», sier Fham. For en fan av i dag er det svært lett å finne info, alt finnes der ute på nettet. Det kan være fascinerende tilgjengelig eller en pirrende jakt. Det å bli komfortabel med å bruke privat kontaktinformasjon handler kanskje noe om kravet til tilgjengelighet ellers i samfunnet. Tidligere nevnte jeg at én handling ikke anses være stalking, men man kan bli blindet av hvor lett det faktisk er å innvadere en annens privatliv gjennom å samle informasjon. Teknikken blir trigger i

seg selv, offeret kommer i andre rekke. Det samme tenker Fham. En kveld tok stalkingprosjektet av, og hele mentaliteten hennes ble fokusert på en ting. El-P-stalking i all sin grenseløshet, gjerne over hans grenser også. Den kvelden var hun en ekte stalker, da hadde hun ikke latt seg stoppe av noe. Nå er det rart for henne å se tilbake på hvordan hun tenkte og følte. Det var et eget modus som hun ikke kan forsvare i dag. Der hun gjerne ville se El-P i hvitøyet mens det sto på som heftigst, er hun i dag mer skeptisk til et møte. «Han er jo det mest fantastiske menneske i hele verden, men hva om han ikke er det?» Når hun legger sammen all kunnskap om ham, er jo ikke alt helt perfekt heller. SLUTTPRODUKT Fham begynte med stalkingen som et kunstprosjekt, ble fanget av intensiteten et øyeblikk, og våknet til slutt opp fra sin El-P-frenzy. Stalking Spamming Art Project ble lagt om til sap2.info, en hjemmeside Fham snekrer selv. DIY er noe av det hun sitter igjen med, annet enn fan-innsikten. Hun lærte mye om progging av sider, andre stalkere, googling og at «av og til kan ting vare mer enn en uke.» Og ikke minst fant hun ut at det kan godt være ubehagelig flaut, da lærer man i det minste noe om seg selv. EPILOG Hvordan ser hele denne saken ut fra Mister Stalkee himself? Han ba henne aldri om å holde opp. Kan det være at en slik stalker nærmest blir et kre? Etter fire mail til Definitive Jux, er jeg på nippet til å gi opp. Men det er jo egentlig ikke noe vits. Om jeg virkelig vil ha tak i El-P, kan jeg jo bare spørre Fham. Hun vet hva han driver med.

INSIDERASPEKTET Tekst // benedikte kluge Foto // SEBAStian ludvigsen

I en verden der grensene åpner seg , du kan forsyne deg av mangfoldet og la deg inspirere av alle inntrykk, der finnEs det fremdeles noen som lukker seg inne og verden ute. Som søker innover, nedover og nærmere en avgrenset kjerne i dypet. Mayhems tidligere sanger Maniac føler at han bare må. Han gjør det for å takle livet, og den kampen setter spor. Hva er driften i et menneske? Å fange en livsfilosofi kan synes vanskelig. Man har en drift mot å finne sin plass, men hvem har sagt at det skal være lystbetont? «Jeg har ikke noe imot å skille meg ut», sier Sven Erik ”Maniac” Kristiansen. Det skal ikke mye til i en liten bygd i Telemark. I alle fall ikke om man hører på musikk som ingen andre forstår helt fra man var 5 år. Det er vanskelig å si hva som påvirker mest. I de gamle skivene fra far var det noe som ga gjenklang. Arv var den komponenten som spilte rolle, miljø var ikke spesielt utslagsgivende for Maniac. Hadde den ytre påvirkningen fått råde, er han overbevist om at han hadde kjørt snøscooter på Rjukan nå. Men fra et indre sted kom en søken etter annerledeshet, selv om han aldri gjorde et bevisst valg på å være «en annen». Sånn er det for mange ungdom. For alle, kan man være fristet til å si. Man vil sette seg opp mot det etablerte, og finne et utrykk for det. Skape en plass for seg selv. På veien er det lett hendt å tråkke over. Det er ikke alle det faller like lett for, og musikk er ikke alene på markedet om å fange interesse. Maniac mener mange gjør det altfor enkelt og faller inn i religiøse ting. Til slavemoral. En ferdig pakke som ikke levner mye til overs for utvikling eller individualitet. Ellers takk. LIVET ER HARDT OG MENNESKENE LATTERLIGE Han svarer ikke for andre enn seg selv. Det er jo litt av poenget. Men i tillegg til å være en individualist på sin hals, har han også vært en del av et større miljø som i seg selv kan kalles en motsetning. Black metal-miljøet i Norge: en gjeng med individualister

som skal forsøke å bevege seg i noenlunde samme retning. Det sluker tiden så rått at man til slutt gjør et forsøk på å omgruppere, selv om det kan være vel så smertefullt. «To ganger har jeg forsøkt å leve det vanlige livet», sier Maniac, «to ganger har jeg ikke klart det». Motsetningen mellom driften innenfra og rammene rundt gjør at det sprekker. Individualismen går på bekostning av det kollektive. Maniac skriver musikk og tekst for å få utløp for det indre mørket, det er ikke sjangeren som er avgjørende. «Jeg skal ikke si at det var bedre før, for det var det faen ikke!» Historien var en annen før, og nå er den fortellingen en saga blott. En av grunnene til at miljøet løste seg opp, var fordi det var for trangt mellom stabeis og egoer. En annen fordi kvalitetene i black metal ikke var forenelige med prosessen musikerne og musikken generelt gjennomgikk. Utøverne hadde behovet for å utvikle seg, så de begrensningene de satte for seg selv innen BM gikk ut på dato, bokstavelig talt. Opptakten til den gryende populariteten var blant annet oppstyret rundt all død og pine, og folk fikk øynene opp for musikksjangeren og miljøet. Etter hvert oppdaget de også at det var dyktige musikere i sving, og ballen rullet videre til i dag. Maniac mener toget har gått fra dem som tar opp tråden i dag. Det blir fjernt når folk kopierer stilen som i glansdagene sprang ut av faktum. Som den iskalde lyden som oppstår i et frossent studio. Lo-fi. Kjernen. Det er ikke lenger om å gjøre å jage ekstremitetene, men å holde det ekte. Ordet er forslitt, men i denne runden handler det mer om inn-

”Etter landsbyen var alt allerede 20satt sammen, og folk bare tegner

stillingen til det du gjør mer enn soundet. «True» er en klisjé fordi det blir sagt så mye, og merkelappen garanterer ikke engang valuta for pengene. Kommersen tar over, og alle kan kalles ekte. Det gjør ikke de ekte ekte mer velvillig innstilt. Maniac er fortsatt reinspikka anti-kapitalist, selv om det er helt greit å selge skiver. Det er ikke der fokus ligger. BM har alltid vært en stemning for Maniac, og pengene fjerner mye av den. For penger krever at man spyr ut materiale etter hvert som etterspørselen vokser. I tiden med Mayhem tok det år mellom studioalbumene, det er fortsatt viktigere å ha lagt hele sjela i skiva. «Jeg driter i om jeg selger 50 000 skiver eller 1». Det er ikke viktig å bli en kommersiell suksess, det er mer for salt til maten. Og fordi musikk er en instinktiv uttrykksmåte. Han har nok med gjøre det han gjør for å slippe å se ned i avgrunnen. TANKEN LEDER Å være lykkelig handler om å kunne bekrefte om spørsmålet faller: ville du levd ditt liv om igjen? Det skal være verdt det, selv med det første livet. Maniac er anti-suicidal sitt menneskehat til tross. Ansvaret alle har overfor seg selv er å fylle livet, da nytter ikke lettvinte utveier. Han har ikke respekt for all lykke som er til salgs, være seg å lufte mastercardet eller i pilleform. Og han forbitres over tendensen til å følge i flokk, så mye at det gir ham en slags stimuli. «Mennesker er så tragiske at man bare må gjøre ting». Selv om han ikke kaller det en misjon, gjør det ham ingenting å vekke folk fra sløvheten. Det er lettere gjort gjennom holdning enn musikk. BM er ikke synonymt med tenkende vesener, selv om påfallende mange er svært

beleste. «Det finnes mennesker som ikke klarer å tenke, det er en saueflokk selv innenfor BM.» Og en del av disse er nok å finne i fan-skaren. Nå er musikken tilgjengelig for folk som søker etter noe snarere enn noe spesielt for å speile sin egen fremmedgjøring. Før i tiden var det holdningen som avgjorde hvem som lot seg tiltrekke av BM, nå er det blitt temmelig mainstream. Og globalt. På et lite busskur i ei bygd på den mexicanske landsbygda, er det noen som har tagga Mayhem. En australsk vakt forlot sin post for et foto. Men okke som forsøker Maniac å behandle sine fans pent. Det gjør han enklest ved å holde en veldig distanse, likevel hindrer det ikke at han blir satt ut noen ganger. Folk som skal bestemme hvem han er, er den største allergien. At folk dyrker ham, gjør ham også bare uvel. På den andre siden kan også menneskers preg på jorden være oppbyggelig. Maniac henter mye fra bøker. Det går i klassisk filosofi - den moderne filosofien avskriver han som dekadent. Dessuten: «jeg klarer ikke å følge med». En gang i tiden var det ambisjonen. Sven Erik Kristiansen var immatrikulert på Universitetet med filosofi og idéhistorie på timeplanen. Hadde det ikke vært for kollokviegruppens preg av flokk/flukt, hadde han nok ikke oppnådd å være eneste som fikk 1 på eksamen. Det feiret han imidlertid med en sigg og en øl.

flere motstridende anskuelser. «Jeg er en misantrop, samtidig som jeg elsker livet.» Han forholder seg til de menneskene han finner dypt tragiske, med både plass til beundring og respekt. I så mange ord forteller han at det er til og med verdt å beundre Jesus og helgenene: figurer som står for det de tror på selv om det feier dem av banen. Heller det. Det er ikke mange kompromiss som blir inngått når det gjelder holdningen til livet. Han har en inderlig respekt for den som følger sin indre overbevisning og står steilt for det. Eksempler han trekker frem er Attila i Mayhem, som kler på seg en kanindrakt før han entrer scenen og gir fullstendig faen. Enda mer

kred får Gaahl, som i følge Maniac er både ekte og gjennomført uansett hvilken vei han velger å spore inn på. Selv om det for utenforstående kan virke som han sporer av BM. Men det sporer ikke av, det går bare videre. Nå er Maniac i studio med skiveinnspurt, Skitlivs «Skandinavisk Misantropi» kommer denne våren. Menneskesynet er like spikret, men tidens tann har fått en uunngåelig sideeffekt: «Jeg lager jævla mye bedre musikk i dag enn før!»Dessuten slipper han å presse seg inn i et A4-liv han bare får utslett av. Teknikeren har for lengst tilgitt ham. Og der han tidligere lurte, vet han nå at det han holder på med er noe spesielt.

«To ganger har jeg forsøkt å leve det vanlige livet. To ganger har jeg ikke klart det.»

SAMMENSATT OG HEL Maniac har et mer reflektert forhold til black metal nå enn før, men mener man bør ha litt selvironi om man driver med liksminke. Det er avstand mellom scenepersonen og sivil, og det er greit å ha oversikt over hvem som gjør hva. Enkelte ganger kan nemlig scenepersonen gjøre privatpersonen en bjørnetjeneste. Som konserten i Bergen da pyroteknikeren til Ralph Meyers fikk en saueskalle i hodet, sprakk sin egen skalle og måtte på sykehuset. Dagen derpå var det ikke bare han som hadde hodepine. Maniac ble ringt opp av alskens presse og hele familien, og kritikken raste. Ex«svigerfar» fra Finnmark bemerket at han ikke burde leke med maten på scenen. Da kan man le, og humor blir en måte å hanskes på. Alt er ikke bare svart og Maniac gir ikke bare beng. Han tenker på hvordan han oppfattes, og beviser mennesket i seg ved å balansere

«Jeg lager jævla mye bedre musikk i dag enn før!» 22

«Hvis du absolutt skal lage noe nytt , bør du faktisk kalle det noe annet.» 23

GRÜNDERVINKELEN Tekst // benedikte kluge Foto // Elin nAPER

”Det som kanskje er litt interessant, er at jeg har holdt på en stund” , sier Darkthrones Gylve Fenris ”Fenriz” Nagell. Et tidlig gjennombrudd gjorde bandet til et av de mest navngjetne i norsk black metal, og sett under lupen er grunnlaget en blanding av flaks og en slags plan. Planen om å bruke seg selv. Jakten på å være først er essensiell etter Gylves begreper. Han liker tingene best i opprinnelsesfasen, da ting bare oppstår og blir en motsetning til det som alt finnes. På 80-tallet var black metal en fragmentert musikkstil, det vil si, det var ingen stil, bare en spredt gruppe folk som eksperimenterte. I Norge var opptakten annerledes. Som på et trylleslag fant mange frem til de samme inspirasjonskildene, og simultant ønsket man å ta det videre. Gylve lager et bilde av en landsby bygget av kongler og pinner på 5 m^2 skogbunn. Samlet, med andre ord. Like fullt kom utgivelsene i rykk og napp. «Vi var heldig fordi vi var først, vi kunne like gjerne blitt nr 8.» Og ingen skam på dem som var nummer 8, det er verre med dagens scene. Etter drapet i -93 økte mediainteressen for BM og eksponeringen var et faktum. Med pengefolket på banen, ble mye av musikken raskt overprodusert, men da var black metal-skivene til Darkthrone allerede spilt inn. Black metal som sjanger var ferdig spilt, men andre sto klare til å tolke videre. Det fnyser Gylve av. ”Unge må forstå at noen er lei av det. De skjønner ikke at jeg ikke liker det, og det presser frem et horn i siden til egen sjanger.” Argumentet progress kan han være enig i, men da får de finne på sitt eget navn også. Som alle de forskjellige alpinartene. Det heter ikke super G om det er slalåm. ”Hvis du absolutt skal lage noe nytt utav en sjanger, bør du faktisk kalle det noe annet.” DET GRUNNLEGGENDE Landsbyen ble spredt, nabolaget ble med ett for trendy. Gylve stikker fra det og til skogs, men ender opp med å bli trendigst av alle: gründeren

som tråkker nye stier. Selv om han holder det foran seg, er det en merkelapp han ikke trenger å få sydd på jeansvesten. Samfunnet konstruerer mange begreper som de trer nedover innbyggerne, det er befriende og nødvendig å ikke la dem påvirke seg. Men det kommer først etter hvert.

igjen. Det er noe han passer på å ikke anbefale. Selv hadde han flaks, men syns likevel det er idiotisk. Han måtte lære alt fra sine omgivelser. Og han måtte ta seg jobb for å kunne finansiere musikken. En handling ut av nødvendighet som plutselig ble en motorvei inn i hans egen personlighet.

13-14åringer behøver definisjoner. Når du er «en bug nedi teppet», ser du ikke at alt har sammenheng. At det ikke er noen klare grenser mellom ulike metalsjangre, men en grense i eksistens. Tiden har gått fra BM, det er den nye melodien om den gamle melodien. Gylve liker musikksjangeren når den blir født, blir til, men ikke når den blir kopiert, da blir det mindre interessant. «Etter landsbyen var alt allerede satt sammen, og folk bare tegner bilder av den.» Landsbyen blir bare sett utenfra som et stivnet maleri. Man skor seg på en idé som man ikke har skisset selv.

GINNUNGAGAP Inntrykk og uttrykk ble to lodd på vektskålen. Gylve satte produktiviteten på full pinne og skuffet ut så mye musikk han kunne. 12 skiver på tre år. Så nådde det taket, han ble utbrent. Det ble år med angst helt inn i det nye millenniet. Medaljen ble innsikten om at han ikke måtte fylle på, ikke bare trekke ut.

Derimot kan man godt få veiledning i hva som er verdt å like. Der er hans bedrift, og den har han arvet fra onkel som ledet ham inn i en ekstrem kjærlighets første favntak. The Doors og Uriah Heep, alt annet enn barnemusikk. Eller? «Jeg veit at gjennom techno kom det en god del kule ting inn gjennom ørene mine, som jeg hadde hatt der fra jeg var knøttliten.» Larven Aldrimett hadde begynt sitt enorme konsum, og det fantes mye å ta av. Tenårene er avgjørende. Da er man opptatt av meninger og verdier, og det du velger deg ut da, følger med deg resten av livet. Helt i starten av -87 styrte fanzina Slayermag Gylve i retning av undergrunnen, og det ble en eneste stor opptur. Den globale undergrunnen åpnet dørene, og han slang skoleporten resolutt

På jobben var det etter forsiktig strid blitt tillatt å lytte til egen musikk under arbeidet, de siste 15 årene har Gylve tjent sine daler mens han pleier sin lidenskap. Det ble en del av behandlingen å fråtse i toner, og langsomt beveget han seg bort fra den sjelelige underernæringen depresjonen fôret ham med. Da han kunne trå til og bare høre musikk, hadde han ikke lenger behovet for å skape den. I motsetning til Maniac fra Mayhem, har ikke Gylve noe egentlig behov for å utrykke seg selv gjennom musikken. Han har bare behov for musikk. «Jeg er ikke musiker, men musikkperson.» Frisk og entusiastisk igjen. Fortsatt sulten. Dietten forblir omfattende. Til enhver tid må det finnes et utvalg på i alle fall 30 ulike artister. På jobb, i skauen, på trening. Ellers begynner han å lage musikk i hodet. Han er produktiv, men har ikke anledning til å produsere, han må kunne frigjøre seg i blant. Takk likevel Posten for Transilvanian Hunger. Ideen ble født

mens Gylve sorterte post, og etter to uker var albumet så godt som ferdig. Men det er for slitsomt: «Jeg vil ikke tilbake dit.» EKTE FOKUS Det han vil bruke krefter på, er å oppleve musikk. Fra alle verdens kanter kommer det titler til gjennomlytting, og 10-11 timer om dagen. Bare i januar var det 87 titler. Det er tidkrevende å virkelig lytte, og interessant å vite hva han lytter etter. Alt skal høres på, men ikke alt er verdig en andre runde. Og han har slett ikke tid til å gjøre seg tanker om musikernes motiv for sin egen musikk. Man bare skjønner om den er bra, det spiller i utgangspunktet ingen rolle om det er gjennomkommerst. Det finnes likevel noen linjer: «De fleste som elsker musikk er enige om at r’n’b fra 60tallet er bedre enn r’n’b fra 90tallet.» Det at mainstream band kan være bra, er en sannhet med modifikasjoner. Gylve har en smak som er steil og som han er sikker på. Den sikkerheten bruker han til å kringkaste sine preferanser alle steder han kommer til. Som det er verdt å komme til, vel og merke. Det er viktig for Gylve å nevne andre band. «Sette meg inn i andre band, det er det som er greia mi.» Og på MySpace kan man gjøre det på få minutter. Tiden på MySpace brukes til å promotere andre band, ja vel, men det er hans egen smak som skal frem. Det er kanskje kvalmt, men alle vinner. For Gylve har klokkertro på egen smak og gjør ikke BM tradisjonen til skamme med sitt sterke markeringsbehov. Han vet best hva som er best.

det er om å gjøre å avskrekke lyttere. De som skjønner seg på Darkthrone, forstår seg på det språket Darkthrone snakker. Den avgjørende forskjellen kan være hvor musikken har rot. På 80-tallet ble ikke lyden valgt, men ble sånn fordi man ikke hadde spenn nok til å betale det dyre studioet som kunne gi overground-sound. Passet bra, for egentlig hadde Darkthrone lyst på bootleg-innspilling, og ikke proff skive. Men for ikke å ha noe uprøvd, førte et eksperiment dem til et av de første digitale studioene i Sverige. Der kjøpte de seg overjordisk lyd for ti tusen kroner, men det svarte ikke til forventningene. De lærte at det ikke var deres stil. Da 90-tallets paradigmeskifte gjorde lo- eller hi-fi til et valg, holdt Darkthrone en knapp på gamle metoden. For det går ikke å være overground i soundet når musikken er undergrunn. «Et lydbilde som er aquired taste er bedre in the long run.» Det motsatte sammenligner han med en pizza alle nordmenn kjenner i overkant godt. Det kan være tilfredsstillende, men ikke utsøkt.

EN SLAGS KONKLUSJON Og det skal være utsøkt. Han takker nei til alle kompromiss, alt som har en svak ang av noe han ikke har lyst til. «Jeg vil ikke stille meg i en situasjon hvor jeg må gjøre noe som helst med livsverket mitt.» Det forklarer noe av hensikten med musikken hans. Den er en del av sjela, som ikke er til salgs. Darkthrone sier heller nei takk til millioner. Det er ikke det han vil frem til, selv om han vil nå frem. «Det virker som du syns at alle skal få gjøre som de vil, men på den annen side vil du at alle skal skjønne at det du liker er det beste.» «Ja, kjempefint, det høres veldig bra ut. Høres helt normalt ut. Jeg har masse guilty pleaures sjøl.» «I forhold til et image, da?» «Nei, bare bad taste» «Og hvem bestemmer hva som er det?» «Jeg» I sitt kjærlighetsforhold til musikken, er det plass til litt ambivalens. Men en ting står hugget i stein: «Den som har hørt mest musikk, vinner.»

«Jeg vil ikke stille meg i en situasjon hvor jeg må gjøre noe som helst med livsverket mitt.»

DEN SOM ER IMOT ER EN IDIOT «Vi svelger ekstremt få kameler». I høyden har han svelget en camelsigg på fylla. Han har alltid forsørget seg gjennom en jobb, selv om salget av merch også siver inn i budsjettet. Det er en blandet fornøyelse. Gylve beskriver det som enerverende, og igjen handler det om hans smak mot røkla. «De designene som jeg liker på trøyer, de selger ikke i det hele tatt.» Skylda får piratselskapene. Piratene er kapitalismens sanne ansikt, og de er umulige å stoppe. Det dreier seg bare om klingende mynt, ikke om å formidle smak. Metalfolkets markeringsbehov, helst med flust av logoer på kryss og tvers, stikker kjepper i hjulene for Gylves prefererte estetikk og smaksmisjon. Men på et felt har han kustus. «Lyden vår skal være rett for oss.» Ikke det at

6 5

PHOTO // MARIELL AMÉLIE STYLING // CHRISTIN MALEN ANDREASSEN TEXT // BENEDIKTE KLUGE

Thank you, Neseblod, for all your help!

A cherry on top for those heavily into the scene: the collector’s choice is the finest selection of Norwegian Black Metal items. Some of it not for sale, all of it priceless.

1 // 2 // 3 // 4 // 5 // 6 // 7 // 8 // 28

Skogen Magazine #2, fanzine ‘95 BRACELET iN LEATHER; HUMAN HAIR / BONE frOM A mURDER VICTIM Demotape Mayhem, ´86 CARTRIDGE belt, scene, Gorgon V Slayer Magazine #15 Carpathian Forest, ANNO 2008, Nattefrost Mayhem LP #1 BURZUM, FIRST DEMO

6 5

4 2

3 7

1 // Nordic Vision #4 2 // BOOTS, scene, blasphemer 3 // Darkthrone demo, # 4, ‘89 4 // BRAIN, PHoto session, Mysticum 5 // T-sHIrt, Helvete, Euronymous 6 // Gorgoroth CUP, bootleg merch, SOUTH America 7 // Mayhem pleCtRUM, Chimera 8 // Immortal, single #1 9 // Gorgoroth demo 1992 10 // ”The Cross oF EuronYMOUS” 31

TExt//Andreas Tylden Photo // Morgan Norman

Portraying people and documenting subcultures out of the ordinary doesnâ&#x20AC;&#x2122;t really sound like the hottest idea around these days, does it? Well, of course it does. Peter Beste knows his way aroundâ&#x20AC;Ś

During high school, Peter Beste used to borrow his mother’s $20 camera and photograph punk shows without any ambitions but documenting his friends and the music he was into. Gradually he went from there to studying photography at university and now, at the age of 30, has earned himself a worldwide reputation for his unique work. Are you conveying truth, telling stories or just taking cool pictures of weird people? – I guess that’s up to the viewer to decide. I’m merely giving my impressions of subcultures that I find fascinating. For me, it’s not about photographing weird people. That would get boring very quickly, and I surely wouldn’t spend years and loads of my own money documenting the same topics. You are best known for your work photographing somewhat unorthodox social milieus and music subcultures. What attracts you towards such extreme types of environmental characteristics? – I’ve been interested in and attracted to unorthodox subcultures since I was a young child, so I naturally took this path with my photography. As I get older I look at them a bit differently. It’s no longer about wanting to belong a to a given subculture, instead I prefer to examine the motivations, values, and individuals behind the facades, and search for universal themes. The notorious Houston rap scene and equally notorious Norwegian black metal scene are best said two completely different worlds. What are the similarities? Do both cultures have common denominators? – There are many similarities —An ‘us vs. them’ mentality is one, and of course image is another very important common theme. The idea of being ”true” or ”real” is also prevalent in both. Each of these scenes has an established dress code and way of behaving, and those who don’t fit into those parameters generally aren’t welcome. When entering or rather infiltrating certain congregations, how does it come about? Do you play a part yourself in order to tell the truth as you see it? – I approach these worlds with an open-minded respect of an outsider. I try to present my topics as honestly as possible without too many personal biases or filters, and I never pretend to be something I am not. I think this honest approach

For me, it’s not about photographing weird people.

is partly what gains me access. I think it’s worth saying that I’m not interested in making a scene report or being a spokesperson for black metal. If I were to have done this project as a fan photographing my idols, then the photos would have been very different. The metal community as well as the art world met your latest work True Norwegian Black metal with great excitement and rave reviews. On the other hand though, certain people within black metal itself found the book to be superficial or even simple glorifications/glamorizations of something that lost its value years ago. Does this make it mockery somehow?

I agree that black metal is no longer what it once was

– Of course in any scene there are those who resist outsiders’ attention. I understand that, and I have played that role myself in the past in communities that I’ve belonged to. I agree that black metal is no longer what it once was, but in my eyes it is still a fascinating and unique world worthy of documentation. Unfortunately, I’m not alone in this assessment, so in recent years there has been an excess of attempts at documenting black metal. I can see how insiders in the scene would find this annoying, and rightly so. As far as being superficial, I would have to agree. In almost all reporting of black metal, the focus

is extremely limited, superficial and repetitive. It is almost always about church arson, Satan, or just plain mockery of the subject. I went to great pains to avoid this, by attempting to convey deeper aspects of my subjects’ personalities in my photographs, thereby giving a fresh and honest portrayal of the individuals in the scene. Whether that meant photographing them in their personal spaces, showing them without the typical black metal costume, or by not editorializing black metal and maintaining a transparent narrative throughout the book (i.e. Metalion writing the introduction, only using reporting from the early 90s Slayer magazine, Kerrang and various insiders’ letters). These days basically anyone can pick up a professional camera for less than $20 and put “art photographer” on their Facebook profile. As a craft that exclusively used to be for the skillfully trained only, photography has become just another commodity just like starting successful “bands” on MySpace. Things have become way too easy. You get the picture? Most people don’t. On the other side, thankfully, there are artists like Peter Beste, weeding out the posers and players among hordes of shitty mediocracy. True contemporary photography.

What do you consider your best shot ever? I don’t have a single favorite. The following 3 are several that I am very attached to: Gaahl walking towards his grandparents’ cabin

Espedal, Norway 2007

Kvitrafn of Wardruna Bergen, Norway 2003

ESG sipping syrup Houston 2006

I believe each of these photos tells its own story and reveals something intimate about the subject or the subject’s relationship to their environment.

Abbath of Immortal Os, Norway 2007 Peter beste

Klondike Kat Houston, 2006 Peter beste

Hood Rich

Club Konnections, Houston 2006 PETER BESTE

Metal Love

Bergen, Norway 2007 PETER BESTE

ARTIST IS JUST A LABEL 42

TEXT// BENEDIKTE KLUGE ILLUSTRATIONS // JUSTIN BARTLETT

Surrounded by a chic crowd known to know the brands and their market flair, itâ&#x20AC;&#x2122;s quite natural to talk content with Justin Bartlett. 43

“When I was younger I liked snakes and reptiles”, Justin Bartlett, American illustrator behind Vberkvlt, says. “I used to have a mountain horn dragon for 4 years.” Usually they don’t survive that long, and unfortunately this one died a horrible death, getting his head crushed as Justin rushed into his room, paying just too little attention. One may think that is the reason why his illustrations look the way they do today. Or that Justin himself is just a reflection of that Visual Hell that he embraces. Far from the truth, that is: the whole truth and nothing but it. We sneaked into the storeroom behind the stage at the Anti Sweden launch party to get answers straight from the source. Right now acknowledged designers collaborate with Bartlett and the event going on outside the closet where we talk is the biggest thing Justin has been working on since he went solo. But there’s a far gloomier crowd that enjoys his hand. A large client group of his is black metal bands, among them Norwegians. It’s obvious that they are taken by his grim and somber drawings.

Nature is amazing.

So what’s the attraction? He grew up listening to metal, all right, but his primal affection was drawing. From the beginning it was detailed sketches of spiders and monsters. Cut with some pornographic stuff that got him into occasional trouble. According to himself his interest for insects and sea creatures was an obsession, hence a wish to become a biologist emerged. Love for the outdoors is something he shares with the black metal people. Other perceptions differ. Drawing

illustrations that fit a movement defined by being independent, Justin matches their individuality by having the opposite stand. “I’m not trying to be better.” Neither does he like to be special in any way nor to call himself an artist. When Justin was in high school, every one was ‘an artist’, so it became quite lame. The word got kind of infected by his peers either “being constantly depressed all the time or some kind of fake bohemian “. He didn’t opt for anything with a weird tag to it, some kind of lifestyle to go with the title. He just liked drawing. It is quite interesting that at the same time he holds the ‘me-special’ on an arm lengths distance, he fulfills it by insisting on being just him. And being an illustrator as opposed to artist. Quick résumé: In school he drew all the time. Then, it stopped. After graduation he had no drive to make art work a way of living. After some classes in marine biology he changed his mind on that one too. But in 1997 Photoshop 4.0 came along, and Justin was back in the visual artwork business. He hesitates when revealing that he just recently picked up hand drawing again, but the last 4 years he has been doing what he enjoys so much.

Making money off of it.

The hallmark expression of Black Metal is played out according to Bartlett, the kids at MySpace might think it’s cool, but nothing is innovative. And innovation is key. “I don’t just draw one way all the time. “ He’s got the will and ability to challenge his style, to experiment and not get as smug as conveyor belt-artists.

“I’m not trying to be better.”

He’s aware that he probably gets associated with some of the bands he has done work for. But “I hope people like it for the artwork itself”, he says. The reason to prefer him in the first place might just be the distinct diversity. Furthermore the stars of black metal aren’t obsessed with stardom but like people they can enjoy and admire. So naturally, if Nocturno Culto likes Justin Bartlett’s work and vice versa, why not dodge the African businesswomen and go to Elm Street to bond some more? Fame is no attraction. Justin himself is down to earth, when not under the surface. “I draw skulls for a living”, he says. Having done some illustrations for Vice he got a taste for it. Decent work, not chasing image. Another aspect on not fitting the artist profile: Justin considers himself to be too pragmatic to be that artist that eventually is going to suffer at some point, living for their creation. He would do something for money for Coca Cola, because to him it means doing some work and being paid for it honestly, never mind the corporate reputation. It first becomes ugly when someone has found a niche and target audience and keep feeding the same recycled material over and over. And naming the reasons: safety, predictability and, off course, cash. Never trying anything new, that’s sell out for you! He has his strong thoughts about materialism. So he gives Ad Busters a free ride, to get balance from the commercial jeans he now helps branding. But publicity is also a motive. Once again: the pragmatic. Either way he’ll keep on doing illustrations for bands that he likes and vice versa. “I like doing stuff,” he says. Naturally it’s easier to get inspired when the band is good, but anyways he asks the question: “When somebody contacts me to get work done: is it art?” It’s up to the viewer in the bitter end.

A man’s gotta do

Freshman in freelance freedom Justin concurs with being commercial, but commercial is everything that tangles money. Justin Bartlett takes on paid commissions. Compromising might just be a part of that. “It is not cool to make compromises, but if you live in modern society and you don’t want to be stressed out all the time, you have to make them”, he says. “I’m not gonna starve for my art!” While he takes his talent seriously, even as 46

Motives usually spring out of the clients’ ideas. “We want an ouroboros, something with eternity and an owl”, they suggest, while Justin wants to listen to the music first. Or at least read the lyrics. And he fancies the bands that put effort into their work. Then he can help them represent visually what the music is about.

“Drawing stuff that is disgusting for some people, for me is a kind of a relief.”

He himself has tried out playing as an outlet for talent and drive, but his “really bad” death metal band didn’t have the same zest. Music stays important though. To him music is alleviation for the individual and inspires to all the images he is producing. You may be appalled, but you might just feel that resonance that makes Justin Bartlett as sought as he is.

The tendency is shortly told a need for people to have an outlet, “to explore all parts of your personality to become a full rounded person.” And be honest about it. It is not the romantic approach, rather a necessity in a society where the surface has become so overrepresented. “Drawing stuff that is disgusting for some people, for me is a kind of a relief.”

a product, the art is supplying his fridge —that’s the point for him.

UNIFORM CHOICE PHOTO by Christian AAS // STYLING BY IDA ØSTBY MODELL IS MARIELL AMELIE // DESIGNER IS KASSERT ART DIRECTION BY CHRISTIN MALEN ANDREASSEN IN COLLABORATION WITH GRO LARSsON

You still can’t release // What seems unclear // To ignorant to see // You need not fear // Silence the division // As a result of choice // A powerful expression // Through one voice

When Are KLEIVAN was a youngster he listened to Minor Threat, and he still is rebellious. We wanted to give the word and some space to the poster guru. Here goes.

”

I’m European. Many Europeans like to think they hate America. That’s stupid. Me, I LOVE America. There are about a MILLION reasons to why I LOVE America. The Melvins for one are American. I fucking LOVE the Melvins. If you don’t LOVE the Melvins, I might not like you very much but since I don’t know you and you don’t know me that doesn’t matter a whole lot does it? I like posters too. The Melvins have some pretty fucking great posters. Some of the best around. Here are some of them. Don’t just look at the pictures, you might pick up a tip or two. Now, go buy yourself some Melvins records. There are plenty to choose from. They have released a total of well… I dunno… a LOT. You could begin with LYSOL. It’s fucking GREAT. I LOVE it.

”

Artist name // NODIVISION DESIGN SYNDICATE (JP Flexner, Robb Leef, Edward Kelly) Method of printing // Screenprinting No of Colors // 2 colors, Black and Glow In The Dark Green Year // 2006 Favorite Melvins song (if any) // Rob: Dead Wipe, JP: Youth Of America, Ed: ggiibbyy

1 Artist name // strawberryluna Method of printing // Screenprint No of colors // 2006 poster = 2 colors, 2008 poster = 3 colors Year // 2006 and 2008 Artist web page // www.strawberryluna.com Favorite Melvins song (if any) // if i HAD to pick just one, maybe ”Boris”, it sparked the band Boris afterall.

2 Artist name // Punchgut Method of printing // Screenprint No of Colors // 3 Year // 2008 Artist web page // punchgutstudio.com Favorite Melvins song (if any) // Stoner Witch -the whole fuckin thang 3 Artist name // Alan Hynes Method of printing // Screenprint No of Colors // 3 + hand applied sticker Year // 2006 Artist web page // alanhynes.com Favorite Melvins song (if any) // uhhh 4 Artist name // Alan Hynes Method of printing // Screenprint No of Colors // 2 Year // 2007 Artist web page // alanhynes.com Favorite Melvins song (if any) // uhhh

1 Artist name // Jared Connor Method of printing // Screenprint, glow white on black paper No of Colors // 1 Year // 2004 Artist web page // www.mexicanchocolatedesign.com Favorite Melvins song (if any) // First 28 seconds of HOGLEG, Night Goat, Honey Bucket, Revolve

2 Artist name // Apfel Zet Method of printing // Offset No of Colors // 2 Year // 2004 Artist web page // www.apfelzet.de Favorite Melvins song (if any) // Going Blind 3

3 Artist name // Print Mafia Method of printing // Screenprint Artist web page // www.printmafia.net

4 Artist name // Gregg Gordon / GIGART Method of printing // Screenprint No of Colors // 3 Year // 2006 Artist web page // www.gigart.com 4

1 Artist name // Print Mafia Method of printing // Screenprint Artist web page // www.printmafia.net

2 Artist name // Gfeller & Hellsgard / Bongout Method of printing // Screenprint No of Colors // 4 Year // 2008 Artist web page // bongout.org Favorite Melvins song // It is hard to say. The Melvins have been pretty consistent over the years. Blood Witch + Civilezed Worm + History of Drunks + Rat Face Granny are prefect togheter. Like one15 minutes long amazing song.

3 Artist name // Print Mafia Year // 2007 Method of printing // Screenprint Artist web page // www.printmafia.net

1 Artist name // Little Friends of Printmaking Method of printing // Screenprint No of Colors // 3 Year // 2004 Artist web page // thelittlefriendsofprintmaking.com

2 Artist name // Gfeller & Hellsgard / Bongout Method of printing // Screenprint No of Colors // 4 (one glow in the dark) Year // 2005 Artist web page // bongout.org

Laura Dawson isn’t too shy. And why should she be? Graduating at the top of her class at d.a.a.p, she has the whole world in her hands, at her feet and on her body. Natural naturally, she designs for organic living. Supporting the growth of trees. Not trying to be too influenced, quite content with being no one else but herself. From dancing she noticed how clothes’ shape and weight affect the way the body will move, the motion becomes key, even to a movement. And she moves forward in her design, stating:“it’s more than clothes for me”. Because fashion may very well light the fuse of a paradigm shift. And we need to go on with our heads high and the belief that any boundary is imaginary.

www.normancavazzana.com / Söderberg Agentur // postproduction - norman cavazzana models - jotasha turnbull + kara searle from elite model management hair - julie mckeon // makeup - mark edio // assistant - yinni wang // shoes - louloux and report HANDWRITING - TIFFANIE CHANG

Photography // NORMAN CAVAZZANA TEXT // BENEDIKTE KLUGE // LAURA DAWSON

Photo // Mariell AmĂ&#x2030;lie Art Direction, casting, idea, text // Christin Malen Andreassen Models // GUILLERMO, Ole, Ann, Kjetil, Josefine, KB, Martin, Thea

Ole’s neighbors only see him in the morning, leaving on his Yamaha motorbike and late at night, returning with his milk and bread. “Ole is so active”, they say. They don’t know any better.

Ann plays in Serena Manesh. And the Cables. She manages a DIY record label, books for bands, runs a kitchen, DOES CATERING, assist artistS, toured the world, and still some people take her for a groupie.

Kjetil walks the streets like nothingâ&#x20AC;&#x2122;s going on. Little do people know that he stayed up all night creating artwork that will either change the world or make him a very rich man.

Josefine is a funny, crazy kid always putting up a show, sometimes even to the brink of annoyance, doing her thing entertaining everyone. Finally at home she can be alone, quiEt and stop pretending.

KB wasn’t allowed to burn his papier-mâché church replica at the Hole In The Sky Festival last year. This year he makes sure to apply much earlier.

Martin likes to let people know he drinks beer for breakfast and that he uses semen to keep his hair standing up, that he doesn’t give a fuck. He’ll be a great salesman one day.

Thea beats on people twice a day. You wouldnâ&#x20AC;&#x2122;t want to provoke her as she beats the living crap out of anyone. But what she really loves is baking cupcakes for her boyfriend and cuddle with small animals as she cries to Grayâ&#x20AC;&#x2122;s Anatomy on TV.

Tekst // Benedikte Kluge Foto // Morgan Norman

Det er ikke tiden investert i arbeidet som skal telle, men tankene. Are Mokkelbost bygger opp et univers, og som kjent er ikke det gjort i en h책ndvending. Men Are har tid. Han vil ikke la den faktoren begrense et arbeid, der prosessen i seg er det viktige. Og man alltid er 책pen for en overraskende fremtid. 81

Er tid = kvalitet? At jeg selv har hatt en tendens til å bruke uhorvelig mye tid på ting ser jeg som en indikasjon på at jeg er søkende og delvis usikker på hva jeg vil, og at jeg vil mye på samme tid. Et prosjekt kan spalte seg og bli til flere. Jeg skulle gjerne laget collager á la John Stezaker: to bilder —kontemplasjon + et snitt - og det var det. Han er forøvrig ikke et godt eksempel på effektivitet ettersom han bruker lang tid på produksjonen, til tross for at selve klipp og lim-prosessen er uhyre kort. Noen av collagene i samme serie er gjort med ti års mellomrom.

at jeg lukker andre sider for publikum, kanskje ting jeg ikke kan se selv en gang. Jeg er opptatt av at de ting jeg tenker på får en eller annen visuell konsekvens i arbeidet, at de ikke forblir private. At det er formale og billedlige spor som peker mot tankerekker. Det trenger ikke å være direkte leselig. Jeg ser verdien av dårlige oversettelser og misforståelser. Jeg er ikke så interessert i arbeider der referansene overstyrer. Det er en mistillit til både betrakter og verket, det er kjedelig og blir fort parasittisk på referansen. Hvor viktig er det at publikum får med seg tiden investert i arbeidet?

Jeg prøver å utvikle andre arbeidsprosesser med tiden. Det er forløsende å tenke langsiktig, når man klarer å tro på det. Tenk å være femti og eksperimentere med nye metoder!

Mindre viktig.

Så nei, tid er ikke lik kvalitet slik jeg ser det. Viktigere er det at kunsten har en intern ambisjon og fyller den.

Mange presterer bedre ved å ha deadlines, men for meg er det viktigere å ha riktig rekkefølge i arbeidsprosessen, at motivasjon etterfølges av produkt, og at produktet ikke er en selvfølge. En kollega av meg sa at man aldri skulle si nei til en utstilling. Det er jeg helt uenig i. Tålmodighet og tid er relative størrelser. Tenk arbeidet som går med på å lage en vanlig spillefilm. Eller et bygg.

Hvor viktig er det at folk forstår? Verkene er en konsekvens av mine arbeidsprosesser, men jeg er alltid bevisst på at mine hensikter har en

Hvor henter du inspirasjon til å være så møysommelig og tålmodig med arbeidet?

Jeg tenker ofte at jeg bare er i overflaten av det jeg jobber med, og det er jo sant; det er uendelige muligheter i enhver retning. Og så vet jeg ikke nøyaktig hva jeg er ute etter heller, jeg har lett for å bli oppslukt av ting som oppstår i prosessen og plutselig gikk dagen.

sammensatte og ofte lange prosesser, utført først og fremst for kunstneren selv. Eller, den etterstreber ikke et publikum for enhver pris. Det har vært viktig for meg å se slike ting, det gjør at jeg bevarer vettet i et miljø som arrangerer gruppeutstilling hver måned. Jeg leste akkurat en bok med intervjuer av komponisten Morton Feldman og han snakket om forholdet mellom forventning og prosess. Etter å ha fått relativt lunken mottagelse for sine lange stykker, som akkurat fikk plass på datidens LP plater, følte han seg tvunget til å ta farvel med sitt publikum og i stedet konsentrere seg om materialet foran seg. Han endte opp med uhyre lange stykker, flere timer lange. Og av en eller annen grunn så var det først da han virkelig fikk anerkjennelse. Det stemte, musikken var logisk. Man kan høre det, han tok bort alt han ikke var opptatt av og lot det han interesserte seg for spille seg ut. Så fikk han heller finne en annen måte å gi ut musikken sin. For meg har det vært nødvendig å også ha et liv og inntekt utenfor det lokale kunstlivet. Finne penger et annet sted, ta en jobb. Design, visuell og lydlig, har vært en slik ting for meg. Da er nettopp distansen til mitt eget uttrykk, kravet om effektivitet og teknisk kunnskap, en ressurs – når man først må gjøre det for å overleve. Så har jeg jobbet med kunsten parallelt, og interesser og triks smitter begge veier. Musikk er også en viktig variasjon og inspirasjon til arbeidet mitt. Men akkurat nå vil jeg gjerne bare jobbe med mitt eget arbeid, så lenge det går. Motivasjonen, kommer den av et kall eller er det et arbeid?

birolle i folks opplevelse av verkene. Intensjon og resultat er to forskjellige ting og jeg er alltid en betrakter av mitt eget arbeid. Jeg er en blanding av flau og avsondret fra ting jeg stiller ut. Det ser ofte fremmed ut, som om noen andre har laget det. De visuelle systemene jeg bruker er ikke obligatorisk for forståelse eller oppskatting av arbeidene, for noen kan det til og med være bedre uten. Det kommer an på betrakterens preferanser, og om de er opptatt av metode for eksempel. Jeg vil vise konsekvensen av en logikk snarere enn å dvele over systemet. Systemet er allikevel viktig, og det er en konstruksjon full av selvmotsigelser og projisering, i tillegg til logisk stringens og formale koder. Verkene tilfører noe til dem som liker sånt. Men dersom jeg overfokuserer på en side av arbeidet kan dette føre til 82

Jeg vil beskrive det som en slags konstant nysgjerrighet, og den er definitivt der. Arbeidsprosessen involverer selvfølgelig også mindre interessante eller dønn kjedelige ting som logistikk, dokumentasjon, korrespondanse, transport av arbeider og så videre. Det er også dager der motivasjonen svikter og da konsentrerer jeg meg om å gjøre unna ting som I det skandinaviske kunstlivet er det en rekke ting som skaper indirekte krav om kunstnerisk produksjon til regelmessige tider. Fristene for stipender og statsstøttede utstillinger, som er kunstlivets matfat i stor grad, skaper et klima der kunstneriske prosesser belønnes dersom de tar rundt ett år eller mindre.Hva slags arbeider kommer ut av tre års sykluser? Eller fem? Ti? En stor del av den kunsten jeg har vært opptatt av de siste årene er resultat av

ikke krever for stor oppmerksomhet eller diverse ryddearbeid. Eller så tar jeg dagen fri. Men problemet mitt har heller vært det omvendte, at arbeid og fritid ikke skilles. Jeg er heldig som sjelden kjeder meg, men det er ikke udelt positivt. Hvem retter du kunsten din mot? Alle, men uten innsmigring. Har kunsten din et mål? At den står på egne bein. Hvilket forhold har du til å skille deg ut, er det noe du gjør bevisst? Jeg prøver å motvirke min yrkesgruppe generiske idé om å skille seg ut og i stedet innfinne meg med at jeg er en typisk kunstner fra den privilegerte norske middelklassen. Målet er å finne et fokus som gir meg en interessant hverdag og aktiviserer de ressursene jeg har tilgang på. Kunst som gir meg tilgang til evner som annet arbeid ikke kan. Dette er både beskjedent og kravstort, alt etter hvem man snakker med. Jeg tror originalitet er et resultat av å ha en intern ambisjon og fylle den. Kravet om originalitet gjør at alle valg graviterer mot maneriske løsninger. Det er en egenskap som viker unna dersom man søker den. Jeg jobber derimot bevisst med å konstruere

metoder for å generere arbeider som er annerledes enn det jeg har gjort før. Dette har mer med tilgang til nye ting å gjøre, ikke originalitet. Relevans er viktigere enn originalitet. Hvordan forholder du deg til suksess? Jeg vil gjerne ha det, hvem vil ikke det? Anerkjennelse for det jeg gjør og nye muligheter som følge av det. Om man får god respons på arbeidet sitt er jo det topp. Om suksessen driver frem arbeidet og fører det til at man kan skaffe seg et sted å bo og økonomisk trygghet, så er det lite mer å be om. Det er den største suksessen jeg tør håpe på. Suksess i form av mye oppmerksomhet fra allmennheten påvirker annerledes. Andre folks ambisjoner og forventninger smitter. Derfor tror jeg at kunstnere som har arbeidet i lengre tid uten bekreftelse oftere takler suksess bedre enn de som ikke har stått på egne bein før suksessen rammer dem. Og det som trigger suksess er ikke nødvendigvis det samme som drivkraften for arbeidet. Med andre ord, hensikt hos kunstner og resultat hos publikum er to forskjellige ting. Don’t believe the hype, og særlig ikke din egen. I dag er etterspørselen etter uoppdaget kultur større enn tilbudet, og det er strengt tatt ikke veldig vanskelig å bråke seg til sine femten sekunder i

media. Mediene må fylle sin avsatte plass til kunstnerportretter og det går på rundgang. Så suksess i forstand av presseomtale er en synkende valuta, selv om det selvfølgelig kan være både viktig og riktig. Hva er forskjellen mellom Are og kunstneren? Mer humor privat enn i arbeidene. Kanskje det forandrer seg? Hvordan tror du at du utvikler deg videre? Jeg håper at jeg økonomisk klarer å bevare en egendefinert arbeidsdag, det er mitt første mål. Deretter håper jeg å kunne realisere arbeider som har ligget i bakhodet i mange år. Deretter håper jeg det skjer ting som jeg nå ikke kan forestille meg. Du driver med ulike typer produksjon. Hvordan jobber du frem lydarbeidene dine? Jeg er med i tre band, som jobber forskjellig. ARM er improvisert musikk der en kjerne på tre selvlærte musikere også inviterer gjestemusikere. På plate jobber vi mye med utvalg og produksjon for å la platen bli en selvstendig opplevelse som ikke kun peker mot en forgangen konsert. ARM

blir som en skisseblokk omtrent, vi prøver ut nye instrumenter og klanger. Vi har ikke spilt på lenge dog. Single Unit er mitt soloprosjekt og hjertebarn. Metoden i Single Unit er under utvikling —sakte men sikkert — mellom andre prosjekter. Jeg spiller en del konserter, men har ikke gitt ut plate på lenge. Samplet perkussiv musikk og eksperimenter med gitar og elektronikk danner utgangspunktet for tett redigerte komposisjoner. Kryssgang mellom improvisasjon og komposisjon. Som Single Unit lager jeg i tillegg musikk for noen av mine andre kunstneriske prosjekter, for eksempel ren synthesizer-musikk rettet mot barn. KILLL er et spleiseprosjekt der all musikk er laget eller omarrangert på øving kort tid før konsert. Vi spiller ikke inn i studio. Vi er fire musikere pluss lysmann, som er sentral for konsertenes visuelle fremtoning der vi dyrker LED lys og RGB fargede strober. Gitarer og elektroniske trommer går rett inn i miksebordet mitt, som tillater at jeg kan transformere hele bandets lydbilde i tillegg til å spille bass, synth og sampler og gjøre vokal.

Innledningsvis tok vi for oss langvarige kunstprosjekter. Fortell om prosessen med ION-serien. ION-collagene jobbet jeg med i to perioder, den første på akademiet i Oslo mellom 2000 til 2002, den andre mellom 2005—2008. Da jeg tok opp serien igjen etter tre år var det av flere grunner. Jeg ville at det systemet jeg hadde konstruert i 2000 skulle fremstå som virkelig på en eller annen måte, ikke bare et oppskissert konseptuelt system. Jeg hadde mange problemer med både systemet og estetikken og valgte å se på det som en sjanger. Jeg ville utfordre min egen smak og la gammelt tankegods være godt nok, sette en strek og sette i gang med å tilbe systemet gjennom arbeid, som en uren, synkretistisk religion. Innlevelse fremfor konseptuell renhet. Dette tok mye lenger tid enn jeg hadde tenkt, tidsfristene jeg satte ble bare delmål jeg strakk meg etter, før de forskjøv seg igjen. To år inn i den andre perioden lurte jeg på om jeg egentlig hadde noe realistisk perspektiv på hva jeg holdt på med. Jeg ble oppslukt i det formale, fikk en veldig lojalitetsfølelse til materialet,

ville finne den riktige bruken for enhver bit. Fordi jeg så at med tiden så klikket det på plass, at en bit i kombinasjon med en annen ble mer enn summen av de to, at tålmodigheten lønnet seg. Jeg oppdaget hvor mye man kan manipulere bildet med saksens utsnitt og den enorme variasjonen som ligger i å sammenstille bilder. Hele IONprosessen tillot meg å titte på bilder dagen lang, angripe dem med saksen og så eksperimentere med kombinasjoner. Og med farge. Jeg husker de fargeøvelsene vennene mine gjorde på videregående mens jeg hadde matte, fysikk og kjemi. De grupperte små firkanter med farge på ulikemåter for å vise fargenes relativitet. Det virket så mystisk og essensielt, og jeg kom plutselig på dette en dag jeg var på atelieret og flyttet en eller annen blåfarge mellom ulike bakgrunner og så den forandre seg. Så ION ga meg blant annet tilgang til ting de fleste kunstnere gjorde på videregående, he he.

Fra serien ION 2008 85

Fra serien ION 2008 87

KILLL artwork 88

ARM artwoRk KILLL LIVE 89

I BEGYN VAR ORD Tekst // benedikte kluge Foto // christian aas

Lovstridige bokstaver illustrerer det urbane livet. Myten om voldSkriminalitet og anarki lever i skriften p책 veggen. Finns det en egen bevegelse der h책ndboken, prentet p책 betong, er tilgjengelig for alle, men uforst책elig for mange? Beundret og utskjelt: tilstede. Jeg lurer, hva ligger i ordene? 92

NELSEN ET

Jeg kan åpne med å skrive det du sikkert har lest før. At skriblerier ble oppdaget alt i Pompeii, og her på berget ble det risset ublu runer på kongens eiendom. Graffiti i verden, i Norge, i Oslo. Det er tusenvis av utøvere, sånn sett er det umulig å fange ånden i ord. Like umulig som det er for Oslo Politidistrikt å fange alle som setter strek i statsbudsjettet. Jeg forsøker å fange historien til Give. Graffen kom til Norge på 80-tallet, omtrent på denne tiden kom både Give og jeg til verden. Hip hop hadde rulla en stund da Give hoppet på lasset. Han begynte å spille basketball, og klisjeaktig nok rullet ballen derfra. Som kid fant han frem til noe der. «Det er er den personen jeg er, jeg hører på hip hop, jeg liker basketball og tegner graffiti.» Graffiti var som en naturlig del av alt. Faktum at Give var komfortabel med blyant og papir, var starten på eksistensen som writer. Han likte å tegne Street Fighter-figurer med navnet deres skrevet under, han gjorde seg flid med bokstavene. Og det appellerte til ham. En cocktail av tegnefilm og hip hopkultur som smaker. At det ble bokstaver som skulle tegnes, var rett og slett fordi han likte det. «Det er sikkert flere folk som synes det er dritkult å tegne biler enn det er som syns det er dritkult å tegne bokstaver» Det er ikke ordenes mening som er det meningsfulle. Bokstavene er tilfeldige, men som utøvende kunstner handler det naturligvis om det billedskjønne. Og hvilke bokstaver som er digge å tegne. Form over innhold. Og miljø over matnyttighet. Det føles rett, føles bra. Selv om det kanskje ødelegger for en haug med andre mennesker. I DRIFT Med årene utviklet Give sin egen stil. Ikke så kreativ, kanskje, med simple bokstaver. Slik beskriver han det selv. Det er helt andre ting enn finish som får urverket hans til å tikke. Det fenger mer å planlegge, skisse, legge opp rute og gjennomføre. For å få malt i det hele tatt, er det mange hindre som må forseres. Det kan lett sammenlignes med ekstremsport: du må klekke en bra plan, du øver på triks, trener ferdighet, tar sjanser. Det blir en livsstil etter hvert, en blanding av performance og malekunst. Alle rammer er jo sprengt likevel i og med at graffiti er like levende og organisk som det er ulovlig. Å se sin egen kunst til slutt er fett nok, men det fjernes imidlertid fort. 94

Men øyeblikket teller. Når piecen er lagd er det for seint, da kan alle se det. Det ultimate er å få til noe bra på kule steder. T-baner, tog, tak, Stortinget. Vågalhet. De som er i byen gnir av litt farge, vi som bor der setter sporene. Det burde være en selvfølge for alle. Er det ikke hyklersk å la unge vokse opp i et samfunn overlesset med daglige grafiske inntrykk, men ikke la dem uttrykke seg selv? Fordi det er utenfor det kommersielle rammeverket. Dobbeltmoral? EN ANNEN TYPE KRIGSKUNST Graffiti er en kunst i stadig konflikt, men det er ikke derfor kunsten eksisterer. Motivasjonen og det innerste vesen er ikke å vise finger til lovens lange arm, men å sette preg på sine omgivelser. Give mener at det er det grafiske som fødte hans interesse, ikke banditteriet. Oslo Sporveier har erklært krig mot graffiti. Give kjemper ikke tilbake, og deres taktikker berører ikke hans aktivitetsnivå. Ikke motivasjonen heller. «Vi ønsker bare å ha et kult liv», sier Give, «Vi har bare ett» Jeg svelger argumentet fordi jeg ikke kan tenke meg en by uten graffitiens uttrykk, og jeg kan til og med gå så langt som å påstå at problematikken rundt er et bidrag til kultur i seg selv. Mang en debatt og spaltemeter har graffiti som tema, vinkelen varierer fra hærverk til honnør. Det betyr at kunsten er substansiell. Spørsmålet er kanskje mer til hvilken grad. GIVE AND TAKE Graffiti dreier seg ikke om rivaliseringen. Personer har ulik smak, man respekterer andres synspunkter. Man lærer av de som har vært i gamet en stund, og utvikler seg parallelt. Alle imiterer og kopierer, men å gjøre noe helt likt er tabu. Og godt er det, så må man tenke selv. Alle får hver sin superhelt. Graffitiverden er like flytende som tusj. Det er ikke én konge på haugen og det er en umulighet å nedfelle estetiske kriterier. Men finnes det egentlig noen holdbarhetsdato? Give forteller at geografisk går aktiviteten i bølger. Aktive antitagge-patruljer i statens regi sørger for at det stadig finns uskrevne gatehjørner, men er alle vegger «tatt», erobres en annen flik av byen. Summen av spray er konstant. Det er individuelt hva man syns er bra. Folk flest blir ofte inspirert av store, forseggjorte piecer. De åpen-

”Tagging går opp og ned, men jeg slutter ikke.” bart vakre piecene er uinteressante for Give. Mange er flinke teknisk, men maler bare lovlig. Det blir lett tomt. Det han syns er rått, er det samme han driver med selv. Å ha tegneskills er en ting. Det andre er å gjøre noe risikabelt på kortest mulig tid, men få det til bra. Dette utfordrer Give og er fortsatt både tiltrekning og målestokk. Genialiteten ligger i simple bokstaver. Det må man riktignok være kjenner for å sette pris på, det bidrar til å fjerne graffitien fra samfunnet. Samtidig skiller det seg ikke fra samtidskunst generelt. Du kan ikke forvente å se på kunstverkene på samme måte som insider gjør det, og selv innad i miljøet er det store preferanseforskjeller. Uansett streber ikke graffen etter å forskjønne. MOTKULTUR For meg er samtalen et ørlite innblikk i tankene til en deltager i en subkultur, og jeg er ukritisk oppslukt. Forholdet mitt til graffiti dilter gjerne etter Gives naturlige forhold til det. Jeg liker jo graffiti, og subkulturens skiftende vesen er tiltrekkende. Men det er vanskelig å snakke om graffiti uten lovstridigheten. Forholdet mellom de to parter er ikke gjensidig, men symbiosen er et faktum. Nulltoleranse i Oslo påvirker uttryk-

ket betraktelig. Samfunnet er med på å forme en kunstart det ikke vil vedkjenne seg. Resultatet av en by med bare ulovlige vegger, finner man igjen i estetikken. Og at miljøet tiltrekker seg folk som ikke nødvendigvis er ute etter det kunstneriske. «Det er mange som er flinke i tagging, men det de digga mer er rampestreken rundt det» At samfunnet har bestemt et system, betyr at noen er dømt til å stå utenfor. Og noen ganger begynner systemet å rette seg etter avvikerne. Graffiti har blitt en storindustri. Det er merkelig for Give. Da han var 14 år, kostet en can 120 spenn han ikke hadde. Da måtte man ta. Five finger discount er stort sett behovsprøvd, og Give har ikke problemer med å forsvare det. Han forstår imidlertid godt at folk er sinna for at han velger økning i kollektive utgifter for dem. Likevel synes han graff får ufortjent mye negativt fokus sammenlignet med andre pengesluk. Mulig han har et poeng. Det kan jo ikke ses i svart/hvitt. Graffitiens utøvere er ikke ressurssvake. De har guts, jeg har applaus. Det gir dog en flau smak i munnen når jeg legger sammen utgiftene som knekker ryggen på alenemødre på trygd. Som utenforstående med enestående appell til writinga, vakler jeg mellom skepsis som samfunnsborger og gleden over

graff. Og samfunnet rundt oss lapper disse tingene over hverandre. EN FOT I VARMEN Selv om graff fortsatt er kontroversielt, er det blitt plukket opp i den kommersielle verden. Graffiti er interessant som salgbar vare. Give har få betenkeligheter med å ta på seg oppdrag for markedsføringspenger. Han hadde gjort en jobb for cola, selv om han hadde følt at han hadde solgt seg. Og han hadde fått høre det. Men med fare for å bli sellout: det er i alle fall bedre enn å jobbe. Samtidig er penger en av grunnene til at miljøet blir ødelagt. Det genuine går til grunne i en sjø av pengekaute liksom-artister. Folk går med på ting som de burde la være. Når man blir eldre er man mer liberal på det. Det kan bli litt selvmotsigende, men man må ha penger, man kan ikke stjele absolutt alt hele tiden. ”Du må gjøre det du kan for å overleve.” Den kynismen som preger denne holdningen, er ikke langt fra hvermannsens, mener Give. Du går på jobb, og gjør et eller annet for lønnsposen og gir avkall på friheten frem til fredag kveld. FORTSATT TILSTEDE Miljøet beveger seg hurtig, og tyter til alle kanter. Pølser, hender, fisker. En liten gimmick har tatt over for

det bokstaverte navnet. Kreativiteten har ingen grenser, men fortsatt gjelder det å kombinere kvantitet og kvalitet. Fusjonen mellom gate- og høykunst er ikke alltid smertefri. Konstfack fikk en anmeldelse av SL da en student leverte inn en video som sluttoppgave, der det ble sprayet på deres eiendom. Men kan man fornekte veien ting går? Utviklingen kan ikke stoppes. Give tenker veldig mye på writing, kanskje for å rettferdiggjøre. Med graffiti som en stor del av livet er det bare naturlig å gi det en ettertanke. Han er reflektert i forhold til sine handlinger og holdninger. Kan det hende at tankestrømmen vil begrense hans utfoldelse? Neppe. «Tagging går opp og ned, men jeg slutter ikke.» Give tok et valg og fortsetter å ta det. Med flere. Han hadde ikke vært en så dyktig tegner, hadde det ikke vært for alle nattlige missions med cans. Nå utforsker han sine talenter på kunstskole, prøver ut teknikker, tar ut skissene i større formater. Det er kult å få noe på lerret. Han vil jo uansett gjøre noe med livet sitt, og selv om han kan fortsette å bare tagge, vil han gjøre mer lukrativt. Det beviser at selv en graffitiartist ikke bare er dét. Karikaturen jeg trodde jeg skulle møte, møtte ikke opp. Og det var egentlig det han brukte hele timen til å fortelle meg.

”Life and Death” Bleed exhibition

Hint Fashion Magazine, hintmag.com, flash

Merry November, 7” vinyl

Blod på barrikadene

Tekst // benedikte kluge arbeider // bleed

Da vi rundet siste årtusen oppsto en god idé. Bleed ble grunnlagt av ildsjeler som ville revolusjonere det de maktet. Og gjennom de siste 9 årene har det blitt ikke så rent lite revolusjon. Det er det minste man bør forvente av et designbyrå med eget ti-punkts manifest, et kompass gjennom finansielle og hvilke som helst andre stormer. For tror man på noe, må man iblant stå i motbøren.

BeyondRisør, designfestival ”Following the light of the sun, we left the old world” Bleed exhibition

”Follow your inner moonlight - don´t hide the madness” Bleed - exhibition poster ”sk 003b” Bleed exhibition

Det takler Bleed. På veggene henger et skjold av priser og diplomer for deres arbeider. Oppskriften på å bli en så markert outsider, er å gjøre det bra ettersom man gjør det man selv syns er bra. Den kreative integriteten står i høysetet. En mentalitet som holdes i hevd i en verden der penger daler ut av budsjettene og kampen om kundene forkvakler selv den innbitte pasifist. Det er vel drøyt å kalle bløderne krigere, for de jakter som regel på en løsning som sitter som hånd i hanske. Men den hansken kan finne på å utfordre kunden til ting de aldri hadde trodd at de våget. Bleed håndterer likevel korden avslappet. Hele byrået ble født i en trang tid, og har overlevelsesdriften under huden gjennom å huske hvor det hele startet. Det blir ikke statisk, for Bleed har sine hamskifter, men kjøttet på beina forblir det samme. Derfor vil byrået fortsette å vie tid til sine kunstprosjekter og sidesteg, til tross for at pengesterke bedrifter står ved porten. Selv om det er salg av tjenester som er den daglige hjerterytmen til byrået, selger de seg ikke. Det gjør dem gull verdt. www.bleed.com

Illustratør // Helene Ryenbakken Teknikk // Tusj Inspirert av // Det merkelige TV-programmet Unconventional Opinions Webside // www.pelsfrukt.com

Designer // Halvor Bodin Teknikk // Letraset-raster og håndtypo Inspirert av // Det er slik jeg følte meg da jeg var 20. Out of step. Det er selvsagt innebygget referanse til Minor Threat og deres NIKE-plagierte rød-overlaycover og selvsagt en X (fra min egen font Strategiche) Webside // www.halvorbodin.com

Kunstner // Per Oskar Leu Teknikk // Klipp og lim og kopimaskin Inspirert av // I dag mer enn noen gang har Punk/ HC blitt “institusjonalisert” og når symbolene og stilen blir kapret er man nær ved å kvele hele kulturen. Er det riktig å lage kunst av det? Alt blir kitch-imiterte edelstener, etterlignet luksus, falskt alvor og kopiert dybde. Kanskje vi er subkulturens verste fiender. Webside // www.peroskarleu.com

Fotograf // Norman Cavazzana Teknikk // Foto/fotocollage Inspirert av // Døden Webside // www.normancavazzana.com

Illustratør // Tone Emblemsvåg Teknikk // Mixed Media Inspirert av // Jeg har aldri tatt syre, men jeg kan tenke meg at jeg hadde fått noia av det. Men noia kan man jo få uansett. Være satt ut. Være ute av seg. Så mye at man hallusinerer. Webside // skydoll.blogspot.com

Kunstner // Ulrika Westergren Teknikk // Blyanttegning og collage Inspirert av // Dyrevern Webside // www.ulrikawestergren.com

Vi inviterte 7 kunstnere, illustratører og designere til å tolke Out Of Step. Den eksklusive cocktailen består av både etablerte og lovende, men alle har pleiet sine lyster til perfeksjon. Her er resultatet av deres indre øye og ulike streker.

Designer // Fredrik Melby Teknikk // Photoshop & illustrator Inspirert av // Tvil Webside // www.fredrikmelby.wordpress.com

Helene Ryenbakken

PER OSKAR LEU

HALVOR BODIN

101

TONE EMBLEMSVÅG NORMAN CAVAZZANA

103

104

FREDRIK MELBY

ULRIKA WESTERGREN

105

Betale for å jobbe? Jeg kan sikkert jobbe litt gratis, for å skaffe meg suction her og der, men ikke betale. Det er å gå for langt. Ja? Nei. Det er å gå lenger, men ikke å gå for langt. Det er den naturlige forlengelsen av det eksisterende, og ingen burde overraskes når jeg nå legger visakortet i ytringsfrihetens bar og stikker på fylla med penn og papir. Jeg tenker at vi må redefinere hvordan vi tenker på penger. Penger har et ufortjent godt rykte, sammenlignet med andre goder. Eller i hvert fall den tradisjonelle måten å bruke og ikke bruke penger på. For valuta handler jo til syvende og sist om gode opplevelser, og man må være villig til investere. Også i risikable byggprosjekter langs Brasils kystlinje.

ZORDAN er for meg et slikt byggprosjekt. General Motors, Sony og Levi’s har skjønt dette i flere tiår. For å tjene penger er man nødt til å investere tungt i merkevarebygging. Det handler om å manifestere sin posisjon og tviholde på denne. Det er bare tid og rom som står mellom nå og fremtiden, i anledning alminnelige privatpersoners erkjennelse omring dette faktum. Vi gjør det hele tiden, men på ingen måte like bevisst og gjennomtenkt som bedriftene. Vi investerer i middagsselskaper for å imponere venner vi vil knytte enda nærmere bånd med, i timer på treningsstudio for å fremheve oss selv i sosiale lag vi gjerne vil være en sentral del av. Vi drikker og drikker og drikker, for hundretusenvis av kroner, med ett eneste mål for øye: sosial og seksuell fremgang. Så hvorfor ikke bla opp 5k for en kul skrivejobb i et magasin med 67% sjanse for at blir en hit? 100% sjanse for å bli invitert på en kul fest hvor folk 87% sikkert vil hviske mer om hvem han Zordan er og hva han egentlig driver med. Er det verdt 5k? Isolert sett blir det vanskelig å regne slik, men det er jo bare å se litt på hva vi kaster bort penger på, og så blir plutselig alt mye klarere. 3, 4 millioner på en døv leilighet i et mislykket forhold som leder deg ingenstedshen når man egentlig kunne reist rundt i verden og bodd på sofaen til venner og brukt pengene på å reise en statue av seg selv i bronse på en stillehavsøy + laget et kulturhus langs Mosseveien og invitert alle de smarteste folka under 17 år og latt dem blomstre under dine vinger? 300.000 på en motorsykkel, når man heller kunne fått FOS crew til å lage 100 fargepiecer med ditt navn rundt i hele byen fra Youngstorget til nedre Grünerløkka der du higer etter aksept for ditt unike jeg? Så hva skal jeg bruke pengene på? Dette selvsagt:

106