Out Of Step Magazine 10 by Christin Malen

A MAGAZINE ABOUT MORE THAN JUST PRETTY FACES #2 -FREE!

Do you have what it takes? Interactive communication is no longer a complement to marketing, rather the hub of it. Berghs School of Communication in Stockholm, winner of 2009 Future Lions School of the Year in Cannes, is offering the Interactive Communication Program entirely in English as of fall 2010. We’re now recruiting. The one-year program is suited for you who want to be a digital director or creative within digital communication. After

one year at Berghs’ Interactive Communication Program students have the possibility to apply to Interactive Academy, an international internship year that enables the students to internships at some of the world’s best digital advertising agencies. Are you interested in starting your future at the world’s best communication school? Read more about how to apply at www.berghs.se.

FEW

AY 4D

T! LEF S SE PAS

MAYHEM KOVENANT DEATH ANGEL MARDUK IHSAHN FINNTROLL TAAKE BENEDICTION DESTRÖYER 666 EYEHATEGOD NACHTMYSTIUM BELPHEGOR NECROPHAGIST RAGNAROK SHINING (N) JARBOE VOMITORY EXUMER FINAL FANTASY MADDER MORTEM MONOLITHIC OBSCURA RAM-ZET TORTURE DIVISION ÅRABROT KVELERTAK TRIBULATION MISTUR BLODSPOR MONGO NINJA FAUSTCOVEN SARKOM VOID OF VOICES THE PSYKE PROJECT DEMONIC RESURRECTION SCRIBE THRONE OF KATARSIS SERENITY TRACE SPEARHEAD IRR FORTID GRAVDAL NIFROST COMO MUERTOS SVARTTJERN OPEN CASKET TERROR

31. MARCH – 3. APRIL 2010 ROCKEFELLER/JOHN DEE, OSLO

INFERNO 4 DAYS PASS: NOK 1.155 (+FEE). 1 DAY PASS (THURS-SAT): NOK 450 (+FEE). CLUB PASS (WED): NOK 175 (+FEE) WWW.BILLETTSERVICE.NO WWW.INFERNOFESTIVAL.NET www.clarionroyalchristiania.no

www.metalhammer.co.uk

www.hammer-mag.de

www.musikerorg.no

www.rikskonsertene.no

www.onyourstage.no

www.radiotango.no

www.platekompaniet.no

www.scream.no

Heldigvis er dette magasinet trykket p책 skikkelig papir.

M.I.A. (UK) PAVEMENT(US) IGGY & THE STOOGES(US) MOTORPSYCHO LCD SOUNDSYSTEM (US) ROBYN (SE) JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN BIG BOI (US) KARPE DIEM PAUL WELLER (UK) WWW•

OYAFESTIVALEN•COM

FESTIVALPASS KR 1940,-+AVGIFT

TONY ALLEN (NG) ALTAAR BLOOD COMMAND CASIOKIDS CCTV CONVERGE (US) THE CUMSHOTS CYMBALS EAT GUITARS (US) FOOL'S GOLD (US) GASLIGHT ANTHEM (US) INGRID OLAVA INVASION (UK) JONSI (IS) KING MIDAS SOUND (UK) KRÅKESØLV LIDOLIDO LINDSTRØM & CHRISTABELLE

BILLETTER:

BILLETTSERVICE.NO / 81533133 NARVESEN / 7-ELEVEN

LOCAL NATIVES (UK) MAJOR LAZER (JM/US/UK) MARINA & THE DIAMONDS (UK) MEGAPHONIC THRIFT MHOO NAVIGATORS OBLITERATION POW POW PURIFIED IN BLOOD RAEKWON (US) LA ROUX (UK) SERENA MANEESH SURFER BLOOD (US) SUSANNE SUNDFØR LUCY SWANN LARS VAULAR THE XX (UK) Øyafestivalen er støttet av Oslo Kommune / Kultur - og Kirkedepartementet / Utenriksdepartementet / Innovasjon Norge

wh we are // our CONTRIBUTORS Out Of Step Magazine has been blessed with an unbelievable team of the best, most creative and awesome writers, photographers, artists and helpers in the world. Here are some of them and us:

Christin Malén Andreassen //

Christin is beyond inspirational as an editor in chief. Like a little machine with brains and burning heart, she embodies the expression Multitasking. Developing more skills for each issue. This time around she shot It Runs Deep, the collab with Anti, Hell Of A Time, the fashion story Hands Tied and the hands introducing the next page. Thats in addition to doing everything else. She is the mother and father of Out Of Step. www.christinmalen.com

Benedikte Kluge //

Benni brought her writing skills to Berlin and gets to look at everything from a different angle. Juggling several freelance missions with her love for OOS, she can be right hand, ball player and whailing wall. This time around she wrote the pieces on Sea Shepherd, Glen E. Friedman and Vakkert Gjort. And giving it all to get OOS to NY for launch. World domination, here we come!

Marit Kjærstad //

Finishing off her last year at Westerdals School of Communication, Marit is more than just a copywriter. With her on board, we actually get to print, and throw a once-in-a-lifetimeparty on top. Where the network of the others end, she has strings attached to all kinds of people and knows how to move them in magical ways. Maybe because she is a darling. Or maybe it´s her love for music: myawesomesoundtrack.blogspot.com

WH WH

Peter Beste //

et a

li o

www.peterbeste.com

n” K

t ia

Writers// Benedikte Kluge Christin Malén Andreassen Eva Nedergaard Jonathan Shia Marit Kjærstad Tommy Olsson

ris

christinmalen@gmail.com

Photo by Jon “M

Editor in Chief// Christin Malén Andreassen

We had a huge story on Peter in our last issue. Morgan Norman took his portrait then and this time we asked Peter to make a tradition and do Glen Friedman’s portrait. Peter is known for his subculture photographs, the book ‘True Norwegian Black Metal’ and for being a cool guy.

Art direction and design// Christin Malén Andreassen Oslo Project Manager// Marit Kjærstad Berlin/New York Project Manager// Benedikte Kluge Marketing// Christin Malén Andreassen Marit Kjærstad Yourname Here Photo// Christin Malén Andreassen Gavin Thomas Jimmy Duvall Mariell Amélie Nada Bojic Norman Cavazzana Peter Beste Sebastian Ludvigsen Steffen Aaland Artwork// Alaina Armstrong Are Sundnes Fredrik Melby Glen E. Friedman Heidi Wilhelmsen Jan Skomakerstuen Jimmy Duvall Justin Bartlett Kristian Eivind Espedal Lars Myrvoll Mariell Amélie Marith Brithsdatter Martin Yang Sara Antoinette Trine+Kim Cover// Photo// Christin Malén Andreassen Styling// Beryl Diane Makeup// Linda Nicolaysen Model// Sebastian Tjørstad Photo assistant// Fham Emily Sjøholm Logo and Symbol// Fredrik Melby/Anti Typeface for OOS, Satanica// Christin Malén Andreassen Webdesign// Are Sundnes Blogdesign// Jon A. Gaasland Publisher// Out Of Step Magazine / Christin Malén Andreassen Valuable guidance// Adam Billyeald Andreas Tylden Jon A. Gaasland Mac Lewis Thanks to// Agneta Nilsson Andreas Fobba Andreas Øverland Anti Arild Eriksen Barbro Berg Andersen Bilder Nordic Camilla Camilla Skriung Erik Friesl Fham Sjøholm Frida Maureen Gjermund Nordgard Hanne Gravrok Julia Lyon Kirsten Linn Falch

Laurens De Groot Lundeby Maja Folgerø Marius/Martin/Bacardi Marte Muan Sæther Martin Mentzoni Nora Per Oskar Leu Ragnhild Karlsen Rubber Soul Sea Shepherd Shit Tone Tone Emblemsvåg Westerdals Øystein Hansen Åshild Amland

Jonathan Shia //

Jonathan writes for the prestigious fashion magazines V Magazine and V Man in New York. He also studies journalism at Colombia and has a good eye for culture with a message. Jonathan conducted the interview of Sara Antoinette Martins, and we are stoked to see how people like it and all of his future work.

Tommy Olsson //

Imagine our surprise when the well known writer Tommy Olsson agreed to do the story about Gaahl. We jumped off our chairs of joy. He later told us they talked (and drank) for 8 hours straight. We knew it would be great, but it turned out better than great!

Steffen Aaland //

Not many men can say they are men enough for us. But Steffen proved that he is worthy by going to Gaahls house and spending the day with him when all he knew about Gaahl was what the media and the Internet had told him. Steffen took all the amazing portraits of Gaahl and his house. www.steffenaaland.com

Sebastian Ludvigsen //

Sebastian is a well known photographer in Norway and luckily he likes us and always helps us out if we ask him to. A dedicated craftsman who fills us and his work with good vibes. We are fans! Sebastian took the photos for ”De Ansiktsløse”. website: www.sebastianludvigsen.com

This is Out Of Step Magazine #2. An issue that had a curse resting on its shoulders. An issue that did not want to be born. A baby who needed to be convinced to appreciate life. It came out feet first. With us all screaming. The first issue got, as all first-born babies, a lot of attention and good feedback. This one decided to come out with fully grown teeth and strong bones. A fucking teenager. Raging towards its parents, making our lives a living hell. But we still love it to death. To death… Now, why the second one was troublesome, I don’t know. Maybe because we didn’t get all the free rides that we got the first time. Maybe because we deserved to experience some hardship or maybe just to learn a thing or two about parenting to get better at this thing called publishing. But we kept on moving and it resulted in what you are now holding in your hands. A pretty well behaved, but slightly troubled kid, but with good intensions. We are not a huge magazine. But we are growing. We’re not even sure that we want to be big. ‘Young till I Die’ doesn’t sound too bad right now, to be honest. Last issue obtained popularity in a jiffy and we emptied out our storage to a worldwide audience. It makes us want to do this all day, every day. We still keep the interviews done in English, in English, and the ones done in Norwegian, in Norwegian. But we do understand that there might be someone out there who wants to read everything in English, so we will probably translate it all to English and put it out on our blog or website (www.outofstepmagazine. no). Also, instead of settling with 3200 copies, we are doing 5000. We are also to be found in Stavanger, Trondheim and Bergen and also releasing OOS in New York. Just because we can. Because that’s what this is all about: Because we CAN. We don’t have to obey some bitter old dude in a suit who says what we can and can’t do. We do whatever we want, and if people like it, well, good for us. I have been working my ass off for this, eating nothing but potatoes for months. But at the same time I feel like the luckiest person alive who gets to do this magazine. No money, no fame, no food, just the pleasure of getting this magazine and our stories out there to 5000 readers and even more online. It doesn’t make me want to blog a single minute in my life. Paper rocks! I am incredibly proud to get so many amazing people to contribute to Out Of Step Magazine. My life feels complete every time someone new says ‘Yes’ to us. Like when Gaahl said yes to do the interview and to let us show his paintings in the magazine. Or when The Tommy

Olsson said yes to meet Gaahl and do the interview for us. It ended in an 8 hour long drinking session and I have never been that happy about anyone getting drunk before. It felt good. We also have exclusive works from artists such as Trine+Kim, Justin Bartlett and the talented Mariell Amélie in the back of the magazine. Jan Skomakerstuen surprised me when he turned in his contribution and it looked exactly like the Burzum t-shirt from 1992 only as an Out Of Step version. I had no idea he was the man behind that shirt, so thats really cool. He hand printed 20 pieces of his work, signed and numbered and if you are lucky, you can get the hold on this very limited print or the t-shirt version of it, in case you don’t have a wall to put it on.

have a motivation behind your actions. Just look at Glen E. Friedman and his photography or Sara Antoinette and her occult symbolism. We even got a really nice looking fashion-story done by our former covergirl Mariell Amélie who is doing really good in fashion photography. We are so proud!

We are also proud to bring up a few things we really care about by publishing both an interview with Sea Shepherd, who at the moment are down in Antarctica fighting Japanese whalers. Sitting here in Norway does not feel too good either in that context; we are also a whaling nation. It surely is about time we look around us and smell the fish about how we treat others on this planet. We also have an interview with someone whose identity is hidden, even to us. Someone who also risks their own well-being for a better world. It means a lot to me to be able to print a story that the big media have tried to get for years, with no luck. That’s the upside of being small, trustworthy and independent. It’s not always all about “fighting the system”, but things tend to get better if you

The hardest part of it all has without doubt been the money-part. Selling ads and begging for help is no fun at all, but obviously, it has to be done to get something out for free. So like any other troubled teenager, we have to pay for its development and eventually it runs off with all your money, and while the independent young thing is running around, we are left broke and alone again. So enjoy this bastard! Don’t throw it away after reading, give it to someone who can enjoy it, or keep it in your bookshelf. Because for every word you read or every pixel you see, someone has been working their ass off for you to enjoy it. No multimilliondollar/kroner company, no suits, no Gucci bags, just me and my new friends, trying to make a difference. -Christin Malén

We are also about showing those who don’t always get heard. I did a typography-project with some people who dont always feel too good. We put in the flesh, words to their pain and even if it was a scary and serious project, I really feel like we all learned something. Talking for hours about how it feels to be misunderstood or silenced by taboes in our society really made me think. Maybe people don’t want to hear about it. Well, we do.

18 24 30 34 40 50 58 62 70 72 78 92 98

WHALE´S WORLD

Fighting for a large cause

PLAY COMBINATION A collaboration in color

JEWELS OF THE DIRT Shit shares the candy

PIGMENTATION DISGUISE A visual story with a blush

VANVITTIGHET I PERSPEKTIV På Gaalhs veier

Deathwish

A well-dressed farewell

CUT TO THE CHASE Inside the “Outsiders”

MYSTIQUE IN MOTIVES

Sweet and scary from Sarah Antoinette Martin

VAKKERT GJORT Underhudssignaler

STEEL STONG

Norman Cavazzana’s precious

THE MAKING OF HISTORY Glen E Friedman’s hot shots

SAKEN ER KJERNE

Æren er underordnet målet

VARIERTE VISJONER Tolkninger av et mantra

This is Out Of Step Magazine #2. An issue that had a curse resting on its shoulders. An issue that did not want to be born. A baby who needed to be convinced to appreciate life. It came out feet first. With us all screaming. The first issue got, as all first-born babies, a lot of attention and good feedback. This one decided to come out with fully grown teeth and strong bones. A fucking teenager. Raging towards its parents, making our lives a living hell. But we still love it to death. To death… Now, why the second one is troublesome, I don’t know. Maybe because we didn’t get all the free rides that we got the first time. Maybe because we deserved to experience some hardship or maybe just to learn a thing or two about parenting to get better at this thing called publishing. But we kept on moving and it resulted in what you are now holding in your hands. A pretty well behaved, but slightly troubled z but with good intensions. We are not a huge magazine. But we are growing. We’re not even sure that we want to be big. ‘Young till I Die’ doesn’t sound too bad right now, to be honest. Last issue obtained popularity in a jiffy and we emptied out our storage to a worldwide audience. It makes us want to do this all day, every day. We still keep the interviews done in English, in English, and the ones done in Norwegian, in Norwegian. But we do understand that there might be someone out there who wants to read everything in English, so we will probably transelate it all to English and put it out on our blog or website soon. (www.outofstepmagazine. no) Also, instead of settling with 3200 copies, we are doing 5000. We are also to be found in Stavanger, Trondheim and Bergen and also releasing our selves in New York. Just because we can. Because that’s what this is all about: Because we CAN. We don’t have to obey some bitter old dude in a suit who says what we can and can’t do. We do whatever we want, and if people like it, well, good for us. I have been working my ass off for this, eating nothing but potatoes for months. But at the same time I feel like the luckiest person alive who gets to do this magazine. No money, no fame, no food, just the pleasure of getting this magazine and our stories out there to 5000 readers and even more online. It doesn’t make me want to blog a single minute in my life. Paper rocks! I am incredibly proud to get so many amazing people to contribute to Out Of Step Magazine. My life feels complete every time someone new says ‘Yes’ to us. Like when Gaahl said yes to do the interview and to let us show his paintings in the magazine. Or when The Tommy Olsson said yes to meet Gaahl and do

According to the legend God created the world and all living things during the first 6 days of everything. After that it was up to anyone to keep up long enough to reproduce. This seemed to work as the drive of life, and most living things are passionate about survival – and whoever is fittest to. Stand up for yourself and you’ll be standing. So if it is instinct to ensure your own continuance, how natural is it to defend everyones right to exsist with a sincerity worthy of fanatics? While many of us obliviously live to destroy future sustainability, others revolve their lives around perseverance. Yet there are different shades of grey on the palette. The argument ”Survival of the fittest” seems to apply in different ways when two antagonists fight over the right to govern the whale´s prerogative of existence. Evolution of a revolution The Sea Shepherd Organization is a bunch of willing-to-be martyres for their ecological revelation. They see the contradiction in killing what we are not orginally cut out to kill and that at a speed that will soon make the whailing conflict superfluous. So after years of reckless harvesting of the largest mammal we know, some people set sail for change. But fishermen around the Globe did not share their vision and problems arised. Defending the world’s diversity is a good cause indeed. Yet, how can one man tell another that he must seize his way of life and that it is wrong? Who can be his brother´s keeper? Beasts with no defence are perhaps worth some interference. Most of us realize that it wasn´t really up to us to descide when the whale’s time was up. The way things were done would change how some were doing things. ”Sea Shepherd was founded to protect marine wildlife around the globe. Founder Paul Watson saw that the conventional way of protesting didn’t save many animals at the end of the day”, crew member Laurens De Groot says. Founder Paul Watson revealed his disillutionment to the New Zealand Herald News: “(Captain) Nemo understood that it did not matter what humans thought, because humanity was the problem. His duty was to save life in the sea from the greed of mankind. I understand that philosophy and I have lived it every day of my adult life,”. The dissident of traditional activism became the Prince Dakkar of the 20th century, and as a follower of his credo Laurens states: “He figured that it would take direct action measures to stop the poachers who plunder our precious oceans. Plunder and make unbelievable profits, that is. We want to stop criminals who don’t obey international legislation that protect marine wildlife.”

Is this beastly way of preying just nutritional necessity? Or maybe our position in the food chain has become a chain around our necks, slowly asphyxiating us. From Nippon with loath Interestingly enough, the Japanese learned most of what they know about modern whaling from the Norwegians. But where the Japanese annual meeting ritual with anti-whalers is a certain sign of spring, the Norwegian whalers have too little imagination to make up colorfull arguments for their continuence. They have boated the oars to a certain extent, albeit they could´t really quit. But they´re a small fish compared. A suitable footnote is the fact that Norwegians are now getting fat of their petroleum and hence do not need flesh to feed on anymore. While some japanese claim that their DNA is dependent on whale meat, others claim that whaling is for scientific purposes. For that they claim to need a quota of around a thousand individuals a season. Juging by the size, one would think a couple of whales would make enough studymaterial sufficient for a long time. But no. The Japanese have always been a bit controversial by letting no-one preach to their asian choir for decades. It makes them seem prouder than the mighty species they feed and – perhaps – research on. For the record, extensive analysis is not a crime, but the Japanese have still failed to publish any justifying scientific reports. Where research reveals that Japan is not the only nation to pursue the big swimmer, they are hard core about it in every way. They refused to sign the Geneva Convention for the Regulation of Whaling in 1934, too busy supplying the Nazis with oil for their up-coming war. After that they concistently rejected or ignored any restrictions in commercial whailing and despite the unilateral protests from high offices all over, no actions have ever been made. Marine motivators Facing such a pertinacious opponent and so passive allies, it’s a puzzle why anyone would care to risk their life for the well-being of someone who didn´t really ask for it. One can accuse them of lacking better things to do. More reflected critizism contains the hipster element and compare the anti-whalers with the too often superficial movement seeking moral relief. Blasé modern kids letting parent pay for their year as ”helpers” in villages far up in the Bolivian mountains, spending more money on the ticket and the camcorder than the villagers have spent on food for the past three years. This might sound harsh, but it is going on all over the globe. How does the volunteers on the ship differ from those on the Pampas? ”On one of the most hostile oceans of the

Sayonara kuijra text // benedikte kluge photos // Sea Shepherd

Genesis 1:21 ”God created great whales”. 2010/ People hunt it down to exercise their celestial right to bite. 64°03”S 143°09“E / Yet others wow to restore the balance of the divine. This is a nose dive into the jihad of the seven seas.

Beasts with no defence are perhaps worth some interference. Most of us realize that it wasn´t really up to us to decide when the whale’s time was up. The way things were done would change how some were doing things. ”Sea Shepherd was founded to protect marine wildlife around the globe. Founder Paul Watson saw that the conventional way of protesting didn’t save many animals at the end of the day”, crew member Laurens De Groot says. Founder Paul Watson revealed his disillutionment to the New Zealand Herald News: “(Captain) Nemo understood that it did not matter what humans thought, because humanity was the problem. His duty was to save life in the sea from the greed of mankind. I understand that philosophy and I have lived it every day of my adult life”. The dissident of traditional activism became the Prince Dakkar of the 20th century, and as a follower of his credo Laurens states: “He figured that it would take direct action measures to stop the poachers who plunder our precious oceans. Plunder and make unbelievable profits, that is. We want to stop criminals who don’t obey international legislation that protect marine wildlife.”

Is this beastly way of preying just nutritional necessity? Or maybe our position in the food chain has become a chain around our necks, slowly asphyxiating us. From Nippon with loath Interestingly enough, the Japanese learned most of what they know about modern whaling from the Norwegians. But where the Japanese annual meeting ritual with anti-whalers is a certain sign of spring, the Norwegian whalers have too little imagination to make up colorfull arguments for their continuence. They have boated the oars to a certain extent, albeit they couldn´t really quit. But they´re a small fish compared. A suitable footnote is the fact that Norwegians are now getting fat of their petroleum and hence do not need flesh to feed on anymore. While some Japanese claim that their DNA is dependent on whale meat, others claim that whaling is for scientific purposes. For that they claim to need a quota of around a thousand individuals a season. Judging by the size, one would think a couple of whales would make enough studymaterial sufficient for a long time. But no. The Japanese have always been a bit controversial by letting no-one preach to their Asian choir for decades. It makes them seem prouder than the mighty species they feed and – perhaps – research on. For the record, extensive analysis is not a crime, but the Japanese have still failed to publish any justifying scientific reports. Where research reveals that Japan is not the only nation to pursue the big swimmer, they are hardcore about it in every way. They refused to sign the Geneva Convention for the Regulation of Whaling in 1934, too busy supplying the Nazis with oil for their up-coming war. After that they consistently rejected or ignored any restrictions in commercial whailing and despite the unilateral protests from high offices all over, no actions have ever been made. Marine motivators Facing such a pertinacious opponent and so passive allies, it’s a puzzle why anyone would care to risk their life for the well-being of someone who didn´t really ask for it. One can accuse them of lacking better things to do. More reflected critizism contains the hipster element and compare the anti-whalers with the too often superficial movement seeking moral relief. Blasé modern kids letting parent pay for their year as ”helpers” in villages far up in the Bolivian mountains, spending more money on the ticket and the camcorder than the villagers have spent on food for the past three years. This might sound harsh, but it is going on all over the globe. How does the volunteers on the ship differ from those on the Pampas? ”On one of the most hostile oceans of the

world there is no time for discussion. You need to be able to make split-decisions without having to justify yourself. Plus it comes with a lot of action if you like doing your job.” Swift survival versus slow sustainability? You’d have to be a believer. The reward is that they can count the changes they make in marine mammal individuals. Compared, the ship crew have only one thing in common. They share nothing but the goal, no specific background is required nor excluded. “I have had the unique opportunity to meet and work with amazing people that want to fight for the environment just as bad as I want to. That is so inspiring just knowing that there are people all over the world looking to make a change.”, says Laurens. The sensation of getting close to death to save the life of another is far from what motivates the young’uns signing up for draft in Iraq or wherever. Without doubt, whaling is great passion for people involved. With its effects on politics and culture it becomes more potent that any regular poaching. Maybe because we rightfully consider the whale a little bit more than an average sea creature. “It’s fucked up no matter how you look at it.” The Japanese whalers probably don’t reflect over the fact that the Shepherds owe their very excitence to malicious marine hunters. It is not known whether the Shepherds long for their own redundancy, but as long as they have reason to roam they will, regardless of the restrain. The whaling fleet should get some credit for hanging in there. Still, the necessity that created them does not longer apply. Laurens De Groot has a straighter way to put it: ”There are no better or worse arguments when it comes to whaling. People making a profit over one of the most amazing animals that ever lived on our planet. Killing it with an explosive filled harpoon, making the whale fight for her life for over 30 minutes then chopping it up in pieces just because it can be sold as a delicacy. A mammal, a protected species, a creature who can suffer just like us. Honestly? If this isn’t incredibly fucked up, I don’t know what is. ” The Sea Shepherd is not too addicted to political goodwill, as they parted from the conventional form of protesting years ago. Captain Paul Watson and his crew has an honest approach to their charter of saving the marine life from commercial massmurders. Laurens De Groot is a particulary interesting case. He used to be a cop. ”I had seen a lot of cases in which the offender (of organized environmental crime) gets away with very little punishment. In

other words the interest of the economy prefers over the interests of the environment. That gave me the shits so I started looking for an organisation that is not willing to compromise, that never backs down”, he says about his first step into the life at and for the sea. His background seems in open conflict with the criminal label many a media have given Shepherds. The suspicion even marked his own – but it didn’t stick. “The crew exists of people with all different backgrounds including hardcore activist that have been in trouble with the authorities for non-Sea Shepherd related stuff. So it took me a while to convince them that I was truly interested in fighting for the whales and not being after their ass. From rumours like: “He must be undercover!” I replied with that it would be pretty stupid to say I was a cop while infiltrating. I went to Australia and joined the ship. Almost 3 years later I’m still with the crew so it worked out all right.” Being born with a strong sense of justice, Laurens claims it to be the compass of his adult career choices “I can’t stand injustice and the police force is one way to fight it in society. Action and doing something good, 10 years ago that led me to the cops. It’s a great rush running after a burglar through narrow streets in the middle of the night and being able to catch him.” However, his flame was burning even higher, and the letter of Law became merely words. Perhaps it’s not the ultimate Justice where he is now, but his hands are far from idle. “Paul Watson likes to joke: “There is no rest on planetary duty”, guess there is a point when it comes to being an activist.” Yes, Laurens did look back and made an account. He can be sure that he did not flee, because to him what he sees back there is of good quality. Although he gave up his earthly possessions along with his social life, he comes to the conclution that moving on is the motion that keeps his heart beating. “Living in the past is a bit boring. After all: you’ve already been there.” Law of life This modern world has a whole specter of laws and convensions making up the Right thing to do. The idealist navigating in the rough sea of juritiction will face prohibition. The long arms of the Law will try to grab you. “It’s a common reaction. You see that more often in history where people fight suppression. To look at the bright side: if the authorities think you are worth investigating that must means you are doing something effective.” Even though the Sea Shepherd have faced threaths of detainment, Laurens is not intimidated by it. “We aren’t committing any crimes. We sometimes damage the pro-

perty owned by criminals. We stop them from using equipment that is being used for poaching. It’s basically a citizen’s arrest on the high seas. We love those criminals to take us to court, that’d be awesome and most definitely stop their own profitable operations. That’s why they never press charges, they are way to afraid for the truth to come out.” Even if commercial whaling is banned, there are even more laws preventing you from stopping them breaking the law. Is it a crime to react or not to?

They are called warriors, but the Shepherds insist that they have not and will not injure any living things, not even people. Still they´re investigated by governments keen to see if some of the belliscious actions actually violates any laws. ”Sea Shepherd doesn’t like to go to war.(..) So we don’t call it Whale Wars amongst the crew.” Although the term War on Whaling was a Network product, still the Sea Shepherds live by the the mantra of Jules Verne´s vindictive protagonist, ”Nemo me impune lacessit”. It could be the cry of Nature, if you like. It reads “No one provokes me unpunished”.

“By law some (animal right) actions are perhaps illegal. That doesn’t always means it’s wrong. Or like Saint Augustine used to say: an unjust law is no law at all. Needless to say more, I think.”

From this point. Will the ”people profiting off of the lifes of the creatures we share this planet with” ever be eliminated? And how? Laurens believes that “humanity will go through a spiritual

revolution once we notice that the technological one hasn’t brought us much prosperity eventually. And after that I believe we will live in harmony in nature and ourselves.” The majority understands that something has to be done. But it seems so hard to do it. We do what we can, and urge the politicians to clean the table. But do we question our methods to move those on top? Do we expect them to hear our arbitrary protests when we ourselves cannot hear the voice of the Earth through the Nokia tune and the sound of new Nikes? If participating in demonstrations does not change a thing, we might need to change the way we are changing things. It isn´t everyone´s regular drink to swich the sofa for a sea wessel, but I think

“Living in the past is a bit boring. After all: you’ve already been there.” everyone wants the whale to stay. At least we should sympathize with those making a real sacrifice. Imagine severing the cord to the absolving mantra of whoever in charge and act out of heart. Depict yourself deciding that your opinion should differ from the echo of the media, daring to peel off the layers of irresponability one can hide behind, envision skipping the anticipated climate meetings that tend to be mere plays to the gallery. You might feel that you´re walking alone, but you know you´re not walking in circles. ”In other words, you should always keep thinking for yourself and walk the path that suits you and your abilities best.” Laurens says. “If we as humans want to survive on this planet, we need to start taking care

of our fellow Earthlings. Without them we won’t survive. At this point at the top of the pyramid stand the whales and yet, we can’t protect them properly. I don’t see a difference in risking my life for a human or a whale they are both just as important for our planet in my eyes. “ Peeking into the future is none’s privilege. But let’s for a second imagine that in the murmur of opinions, some prophecies are worth lending an ear to. And some heart. The Sea Shepherd is all Will and Want to protect the species that are left from the probably most dispicable beast of all, human greed. The tale of the whale is a story of people that do not have to, but feel the need to step up where Nature

can use a hand. Despite uncomfortable conditions and the frown and anger of the fishermen and all kinds and layers of societies, they set to sea. “I believe we are fighting a righteous cause and I strongly believe that doing the right thing in the end will prevail over doing the wrong thing. Too bad for the whalers. Or as the Romans say: Vinciturus Vincero, those who are meant to win, will conquer.” They fight to save the whale from dying and they preach the need for their survival. Because the day we all irreversably fall of the deck, who will be there to swollow us up and reguritate us when we repent, Jonah-style? We´ll probably just drown pretty quickly. Amen to that.

-HELL OF A TIMETEXT // benedikte kluge photo // christin MalĂŠn andreassen A big thank you to SHIT, Frode Goa, Andreas Tylden and to Erik Friesl

Risk has many faces, and all of them cutting edge. Some exclusives without no equal, some custom made for you to work your art. The daredevils just have more choice.

3 30

1// NuSHIT速 DECKS the complete series 2// Exclusive Slayer tribute, first 5 studioalbum

covers: Show No Mercy , Hell Awaits, Reign in Blood, South of Heaven, Seasons in the Abyss / Plan B

3// Ellingsen BRO model AGT /SHIT 4// Mentzoni x 1349 Ouijaboard /SHIT 5// Horror Scull Fingerboard /SHIT

photo // Christin malen andreassen styling // beryl diane makeup // Linda nicolaysen model // sebastian Photo Assistant // Fham sjĂ¸holm

â&#x20AC;&#x153; Ja, jeg er... odelsgutt, men jeg har avsagt meg detâ&#x20AC;? 41

Gaahl

-Post Metal tekst // tommy olsson foto // steffen aaland arbeider // gaahl

”Du kan si, jeg har såpass mye cred at jeg kommer unna med det” Desember er bestandig den hardeste måneden. Den blir bare vanskeligere å håndtere for hver gang den kommer, og jeg vet dypt inni meg at når jeg om ikke alt for mange år legger meg ned og dør, vil det garantert bli i desember. Omstendigheter som hører denne tiden på året til, førte til at jeg møtte Gaahl mellom to alkoholsprengte blackouts av den mer frustrerte og vonde sorten. Sant, helt oppriktig, det å treffe Gaahl var det eneste hyggelige som skjedde i en fryktelig, überdeprimert uke, bortsett fra en samtale om tekstilkunst jeg hadde med noen elever på Kunsthøgskolen i Bergen to dager før. En fin kontrasteffekt til det å møte en av svartmetallens tydeligste ikoner. Dette terrenget jeg opererer i blir saktens mer besynderlig for hvert minutt. Og det er forsåvidt en god ting. Så det er litt kjipt at jeg ikke helt husker hvordan det sluttet. Men jeg husker fint hvordan det begynte. Det begynte med Google. Hvis man googler Gaahl blir man gal, for å si det sånn. Man skjønner ganske omgående at her er det mye desinformasjon ute og går. Noe av det viser seg å være sant, selv når det er paradoksalt. Annet befinner seg i det mytologiske landskap vi nå tenker på som de første årene med black metal, som for noen fortsatt ikke er helt over, og er derfor per definisjon hinsides så enkle lesninger som sant eller falskt. Og en god del er overdrivelser fra et sensasjonssultent medieapparat. Da har jeg fortsatt ikke nevnt det som rammer alle som er mer kjent enn dama i fiskebutikken, når man er ute på nettet: noe er også forskrudde fantasier og det reneste vås. Men jeg gikk etterhvert mot vårt avtalte møtested med dette bildet av Gaahl: en mann som nettopp pensjonert seg fra metal på ubestemt tid, involvert i et slags neofolkemusikkprosjekt ved navn Wardruna, nettopp kommet ut av skapet som homo, og med en eller annen finger i motebransjen. Fast adresse i et lite hus med 45 minutters spasertur til bussholdeplassen - der bussen vil ta 2 timer på seg for å komme til nærmeste tettsted, som tilfeldigvis er Førde - på den delen av kartet som ingen gidder å forholde seg til. (”Jeg er en einstøing” er noe av det første han skal si til meg) Han skal også, avhengig av hvor du leser, ha sittet en tid i fengsel etter å ha gjort noe sånt som å kidnappet/torturerert/drukket blodet - eller noe i den duren - en helt uskyldig forbipasserende. (Dette skal også vise seg å være en tanke overdrevet) Og han er vegetarianer. Hvis ikke denne kombinasjonen er nok for å kortslutte begrepsapparatet, vet ikke jeg, men jeg er jo selv en sadomasochistisk buddhistpønker som skriver kunstkritikk - jeg mener, vi er jo alle et konglomerat av tilsynelatende motstridende

ekstreme impulser, selv om noen ikke vil være enig med meg i det, og de fleste kanskje heller ikke går like langt. Men hvis dette bildet er korrekt - tenker jeg, der jeg tusler avgårde - er dette en mann med baller som vannmeloner. Så når jeg finner ham sittende i baren på Jacobs i Bergen er det naturlig å starte omtrent der, så jeg konfronterer ham med all denne informasjonen, før jeg sier: – Du er litt av en fyr, er du ikke? Han humrer litt, mens jeg måler ham med blikket. Han er omtrent på min størrelse, m.a.o en ganske høy kar, men yngre og penere. Han er ikke veldig vanskelig å få øye på, og gir et øyeblikkelig sympatisk inntrykk. Jeg går innledningsvis like så godt løs på det jeg finner mest tvilsomt - bare for å bli kvitt spørsmålet fortest mulig - dette med denne eventuelle koblingen til motebransjen han er blitt tilskrevet. Ikke fordi det ikke stemmer med resten av bildet jeg har av mannen - Nei, hva faen skulle nå DET kunne være? - men fordi det er for mye motstridende informasjon om nettopp denne mote-tingen der ute. Det skurrer rett og slett et sted. – Det er virkelig ikke mye å bråke om, jeg sponser en venn av meg som er designer, med penger. Det er det hele - resten er medias overdrivelse. – Ok, så du er ikke ute på catwalken og surrer? Du er ikke dypt involvert i the world of fashion? – Nei, nei, jeg har ikke noe med det utover dette, jeg lover! Media er en størrelse som skal komme og gå gjennom samtalen vår. Vi vet det ikke ennå, men vi skal bli sittende i godt over 6 timer ved dette vindusbordet og herje før lyset går bak pannbenet mitt. På den tiden skal jeg reflektere internt mer enn en gang over at også jeg faktiskt - i hvert fall i Det er denne situasjonen - er å det hele anse som ”media”, uansett - resten er hvor godt vi kommer ut medias av det. Og det er liten over- tvil om at jeg har å gjøre drivelse. med en medievant mann, som er blitt feilsitert fler ganger enn noen gidder å huske. Da han fortsatt var sanger i Gorgoroth fikk han det på seg å være en av de siste virkelig farlige black metal-puritanene. En villmann som i godt voksen alder var iført corpsepaint 24 timer i døgnet, satte fyr på stavkirker og ofret kattepuser til Satan, sånn cirka - og denne tabloide fengsel/kidnapping/ tortur/bloddrikkingshistorien gjorde lite for å endre på dette bildet. Vi skal komme tilbake til det, men først til det som alt tatt i betrakting kanskje fremstår som litt kuriøst. Gaahl er en homoseksuell mann. Han sa det selv, for liten tid tilbake. Eller det kanskje er mer riktig å si

det i omvendt rekkefølge; han er en mann som er homoseksuell. Det er definitivt ingen skrulle som sitter ved siden av meg og mirrorballfaktoren er overhodet ikke tilstede. Klisjéene man forbinder med homoseksualitet er ikke til å finne det minste hint av, men så er det heller sjelden dette er en integrert del av identiteten til en black metal-musiker. – Vi må snakke om det, er det ok for deg? – Jada, ikke noe problem. – Jeg leste et intervju med deg der du sier du kom i puberteten i en alder av 31 - ikke fortell meg du oppdaget du var homo da? – Nei, dette er noe jeg har vært klar over hele tiden, men det stemmer jeg kom i puberteten i ganske høy alder. Jeg ble forelsket, og det hadde ikke skjedd før. – Har du fått noe pes etter at du gikk ut med det? – Nei, ingenting, faktiskt. – Men det er nesten mer spesielt å oute seg som homo enn å bli forelsket for første gang når man er over 30, hvis man ser til hva slags kontekst du hatt ditt virke i, er det ikke? – Jo...men...du kan si, jeg har såpass mye cred at jeg kommer unna med det. Det er ikke sikkert det ville vært like lett for noen annen som kom ut som homo i dette miljøet. – Ellers ville det jo vært fort gjort å drukne i ”Gaygoroth”-vitser, tenker jeg... – (humrer) Det ordspillet der var godt i bruk lenge, lenge før jeg kom ut, skal du vite. - Men det er vel også på en måte noe som bare forsterker den cred du allerede har? Jeg mener, det kan jo neppe være unikt i et såpass stort miljø, selv om det sannsynligvis ikke leder til noen lavine av metalmusikere som kommer ut av skapet, det at du har stått frem med det. Men flere med meg, altså også folk utenfor dette miljøet, av alle slag og preferanser, vil jo sette pris på at denne uhyggelige kollektive forståelsen av homofile menn som überfeminine discodronninger i rosa trikåer og håndveske som er fanatiskt opptatt av eurovision song contest, korrigeres litt? – Mulig, men jeg er bare den jeg er. Det er ikke noe spesiellt - det bare er sånn. Jeg er tiltrukket av det maskuline. Det er ingen stor sak for meg. Og så blir vi sittende å surre litt rundt dette når, nesten som for å understreke hvordan ting faktiskt er, kjæresten til Gaahl kommer innom og gir ham et kyss før han fortsetter videre. Ytterligere noe senere sier han, til min totale forbauselse, ”Sex er helt uinteressant for meg”. Noe som kommer som et sjokk for en sexoholiker som meg, og som får min utslitte kone til å skrike ”Der ser du at alle menn ikke er så opptatt av sex som deg” når jeg gjenforteller det etterpå. Men vi blir omgående sittende i en diskusjon

om kroppskontakt og begjær som effekt av dette. Hvorvidt estetikk betyr mer enn lyst, og den slags. Og det kommer til slutt over meg at dette kommer jeg ikke til å kunne gjøre rede for i tekst etterpå. Og jeg ser heller ingen grunn til hvorfor jeg skulle det - noe av det som blir sagt er av karakteren veldig privat, i den grad at ingen annen har noe med det - men jeg gjør med dette refleksjonen at det å være uinteressert i sexuell aktivitet på mange måter per i dag innebærer et vesentlig større sosialt stigma enn det å skulle komme seg ut av skapet som tiltrukket av det egne kjønn, uansett hvilket miljø man springer ut av eller tilhører. Men, altså, dette er jo ikke noe som angår noen annen enn Gaahl selv, og de eneste som har noen grunn til å sitte og argumentere med ham om det, er de som vil ligge med ham. Så jeg gir det opp, siden jeg er helt fornøyd med å bare sitte her å prate. Men det er den slags avsporing av samtalen som er naturlig når en mann som kom i puberteten etter

30 blir intervjuet av en mann som ikke kommet seg ut av den til tross for at han nettopp fylte 46. Vi gjør et forsøk på å rede ut vegetarianismen hans også, som tilter fullstendig et sted etter konstateringen at det er greit å drepe for å spise, men at det uansett er bedre med grønnsaker. Noe som får meg til å tenke at dette ikke helt høres ut til å være fundert på et ideologiskt grunnlag, i samme øyeblikk som Gaahl definitivt slår fast at det er nettopp det. Jeg mister orienteringsevnen og drar den gamle spøken om at jeg liker at kyllingene har det jævlig i de små burene sine, men at jeg jo ikke trenger å spise dem for det. Og så dropper vi det og tar for oss det som under alle omstendigheter er fundamentalt viktig her: Black Metal. Og vi begynner der mannen bor, siden det etter et fotografi av Peter Beste (”Gaahl´s house” i boken ”True Norwegian Black Metal”) for all fremtid er frosset inn som en del av mytografien vi rører oss i.

Og det er når samtalen kommer til dette huset i en forblåst ødemark at Gaahl sier dette med at han er en einstøing - noe som både ringer sant og falskt. Sant, fordi plassen åpenbart er viktig for ham, ellers hadde han flyttet for lengst - og falskt, siden han på Jeg ble ingen måte mangler forelsket, sosiale evner eller virker og det utilpass i den hektiske hadde vestlandske metropolen ikke vi befinner oss i. Som skjedd sanger i et turnerende band med mange pasjo- før. nerte tilhengere på verdensbasis, vil jeg tro det er vanskelig å tviholde på det utsagnet, altså. Sær og spesiell etter ordinære parametre, ja, helt sikkert, men einstøing? – Fortell meg om huset. Er det der du vokste opp? – Nei, jeg vokste opp i et annet hus som ligger noen hundre meter unna. – Ok, så du vokste i hvert fall opp på dette stedet?

– Ja, jeg... (vrir litt besværet på seg) ...er odelsgutt, men jeg har avsagt meg det. – Bent i Motorpsycho er også odelsgutt, og han vrir akkurat sånn på seg hvis man tar det opp med ham. Men for en svenske som meg er jo disse tingene ubegripelige. – Det er ikke veldig vanskelig: eldste sønnen arver retten til gården - enkelt og greit, men den retten har altså gått videre, først til min søster, og så til min yngre bror. – Jeg husker jeg for en tid tilbake så et youtubeklipp der du loser noen forvirrede svensker rundt i nærmiljøet der borte - hva var det? – Det var bare én svenske og tre amerikanere - de gjorde en liten film som ble vist på MTV South America. – MTV South America? Men i alle dager? De må jo ha tatt det som science fiction? – Ja, men jeg tror den bare ble vist der. – Det er jo ganske morsomt når du drar de opp på fjellet. De er åpenbart ikke vant til den slags ekskursjoner i villmarken, man hører kameramannen nesten få astma av oppoverbakken... – Ja, hehe, de var ikke vant til å gå på tur.

annet. Og vet dere hva, dette er ikke en man som ødsler sin tid med å sitte ved computern sin - jeg har foreløpig fått null respons.

(Filmen, som tilfeldigvis også heter ”True Norwegian Black Metal” (og var et prosjekt for VBS.tv, nevnte fotograf Peter Beste er en av de tre amerikanene, du finner intervju med han i forrige nummer av Out Of Step, red.anm.) er å finne i sin helhet på youtube. Jeg ser den noen dager senere, siden jeg før vårt møte bare har sett dette nevnte klippet, som løsrevet fra sin sammenheng forefaller fullstendig absurd. Innledningsvis presenteres denne hyggelige fyren jeg møtte for noen dager siden som ”The most despised man in Norway”, noe som gjør at jeg øyeblikkelig ser resten med et noe skeptisk blikk, uten at det egentlig noen gang blir så sensasjonslystent som jeg frykter. Filmen kretser i hovedsak rundt Gorgoroth, og de tar tross alt på seg oppgaven å bli med Gaahl hjem. Den slutter dog rimelig spooky, når intervjueren stiller et noe flåsete, på kanten til fornærmende spørsmål, om det ikke blir ensomt med denne overmenneskefilosofien Gaahl agerer utifra. Da har filmteamet angivelig vært gjester i huset hans i Espedal i flere dager, og vi har nettopp sett ham dra de opp på dette fjellet under mye klaging og syting fra spesielt én utslitt amerikaner som frykter både for sine lunger, kamera og what not, for å se huset besteforeldrene hans bygget på toppen. ”I dont think your asking the right question. You´re not focusing on what you´ve been told”, repliserer Gaahl og veier rødvinsglasset sitt i hånden. ”Guide me”, ber stemmen utenfor bilde, med et lett nervøst tonefall. Gaahl er stille. Veldig stille. Ekstremt jævla fucking stille. Han forblir helt urørlig i flere minutter - noe som på film er å anse som en uendelighet - uten å blunke. Så endelig ser han opp, rett inn i kamera. Åpenbart seriøst pissed off - raseriet i blikket hans virker som det stammer fra et sted utenfor ham selv. Så tones bildet ut og dokumentaren er over. Og jeg har med dette fått et lite hint om hva det er som skremmer folk. The darker side of Gaahl. Jeg gjetter meg til at denne mannen utenfor kamera, som forgjeves ba om å bli guidet, fortsatt har mareritt om dette øyeblikket. Under samtalen vår, og også andre steder, har ord som ”respekt” og ”integritet” fått en spesiell tyngde, og det er liten tvil at dette er nøkkelbegreper. Det samme kan sies om oppriktighet. Jeg mailer Gaahl omgående med spørsmålet om hva faen som egentlig skjedde der i slutten av filmen, men jeg mailet ham også for en uke tilbake om noe

“... jeg kan se ting. Jeg kan se auraen til folk...”

Denne definisjonen av svartmetallen som ”sann” - man kan faktiskt lese disse fire ordene, True Norwegian Black Metal, som en prioritert rekkefølge der kravet om autentisitet kommer først, rett før at det er ”norskt”, og at det således er viktigere at det er ”svart” enn at det er ”metal” (og jeg tenker dette er en korrekt prioritering, slik jeg leser det) - har siden gamle dager fungert som et kvalitetsstempel i resten av verden. Der har ”True Norwegian” stått for at det virkelig er norsk, dvs en forsikring om ekte vare, mens det i Norge mer er blitt forstått som at det er virkelig OG norsk. Det finnes flere grunner til at det er sånn - at det allerede fra scratch var verdens mest misforståtte og mediaeksploaterte sjanger noensinne, spiller en viss rolle. Denne insisteringen på noe ”virkelig” hører heller ikke utelukkende til black metal, men kan spores som en relativt bred tendens i den tid den springer ut av, nemlig det tidlige 1990-tall, der nesten hele verden er å regne som en eneste svær ironisk overflate. En forferderlig tid, egentlig. Men det har også noe å gjøre med at dette ikke utelukkende dreier seg om musikk. Black Metal er en pakkeløsning, der det visuelle knytter ting sammen i like høy grad som musikken, og selv om det også trekker med seg et mylder av eksempler på praktisk, eller noen ganger mindre praktisk, filosofi - fra Aleister Crowley/Anton LaVey til Nietschze/ Adolf Hitler, med avstikkere innom norrøn mytologi og hjemmesnekrede konglomerat av ekstreme politiske ståsteder - er det en grunnleggende holdning og attityde som ikke er til å komme vekk fra. Noe vi kanskje kan prøve oss på å sammenfatte i dette første dekretet ”True”, et krav om å bli bemøtt med nettopp respekt. Ikke etter gjengse gangster-rap-modeller, der respekten er basert på trusler om vold, eller den paramuslimske varianten vi lever under, der vi ikke tegner en hund med turban utav respekt for dem som sprenger huset vårt i filler hvis vi ikke viser dem den respekten, men heller en virkelig genuin respekt, basert på en dypere forståelse for den andres grenser. Men der ligger også det attraktive i en politisk korrekt medievirkelighet, dette er overhodet ikke konfliktsky mennesker. Og vi skal også etterhvert komme inn på Varg Vikernes og hans fatale kontakt med Bergens Tidene tidlig på 1990-tallet. Men for å gå tilbake til de grimme, ubehagelige siste minuttene i ”True Norwegian Black Metal” jeg kan forestille meg at dette usannsynlige filmteamet i løpet av de dager de er med Gaahl i Espedal klarer å tråkke litt rundt den grensen de helst ikke skal være i nærheten av, og at dette siste spørsmålet blir den lille tingen som gjør det nødvendig med en markering fra Gaahl sin side. Kanskje de utviste en fryktelig mangel på folkeskikk utenfor kamera? Jeg vet ikke - det er bare spekulasjon. Som sagt, hvis han mailer meg skal jeg si fra.) – Altså, jeg er litt for gammel - jeg er en pønker - så svartmetallen tok litt tid for meg å skjønne. Tror det sank inn i meg i 1996 sånn omtrent, lenge etter at folk var begravet og

kirkene bygget opp på ny. Men det begynte jo allerede på 80-tallet? – Stemmer. Det var flere folk, flere steder, som uavhengig av hverandre hadde omtrent samme idé. Eller omtrent de samme influensene. – Det jeg kicket på den gangen var at det egentlig i grunnen er en uhellig kombinasjon av hardcore-pønk og symfonisk proggrock... – Ja, jo, men... jeg tror vi i Gorgoroth klarte å unngå pønkefella. – Men jeg har også alltid sagt at det faen ta meg er snakk om en parasitterende kulturform som stadig annekterer andre sjangre. Som f.eks når Ulver gjør et helt akustisk album, Burzum sklir over i ambient elektronika, eller det aller beste eksemplet: dance-remixes av Cradle of Filth. Dette at Black Metal på en måte fungerer som en negasjon av alt annet. – Hmmm.... Gaahl nikker, muligens bekreftende. Tanken er sikkert ikke ny (jeg har selv mast om denne tesen i mange år nå, i forskjellige sammenhenger), men den er verdt å dvele litt ved. Det er gjort mange forsøk på å skrive ned denne historien, nemlig. Mer eller mindre ambisiøse, mer eller mindre vellykkede, men det er fort gjort å tråkke feil i et landskap som nesten utelukkende er basert på sine egne myter. Sant er at Black Metal som term først ble brukt av bandet Venom fra Newcastle tidlig på 1980-tallet for å beskrive en mer speeda, trashy og brutal form for metal med et påstått satanistisk budskap. I sin tid gikk det rykter om at bandets fans fulgte dem fra by til by og veltet gravstøtter og plyndret kirker. Allerede den gang var jeg for gammel til å helt kjøpe konseptet, men jeg likte første plata deres. Men Gaahl mener det schweiziske ekstrem-metalbandet Celtic Frost, og svenske Bathory er mer avgjørende influenser, og han har sannsynligvis rett - Venom var når det kom til stykket ikke så veldig oppleste på satanisme, og egentlig bare et hardrockband som spilte litt fortere. Når termen etterhvert ble redefinert på norsk jord i skiftet mellom 1980 og 90-tall, handlet det om en musikkform som krever mye mer av sine utøvere. I første rekke rent tekniskt, Black Metal er definitivt ikke punk - den eneste fellesnevneren er den energiske leveringen og intensiteten, ellers er det i mye en anti-tese av punk - der som kjent hvem som helst kan gjøre det og også gjør det rett og slett fordi det er ikke er hvem som helst som har kapasitet til å spille Black Metal. Når Gaahl snakker om å unngå pønkefella sikter han - sannsynligvis - til en grad av teknisk virtousitet. Sant å si krever formen omtrent like mye fra sine utøvere som avansert jazz, hvis ikke mer. Black Metal blir med dette også en veldig eklektisk form som til tider ligner på musikk som ekstremsport. En grotesk og forskrudd vrangforestilling av den første platen til Black Sabbath, klippet ned i deler og rearrangeret, spilt tilbake baklengs på 78 rpm. Stadige brudd, taktskiften og nye musikalske tematikker som åpner for en eksperimentell holdning, og de band fra den første bølgen som visste å utnytte dette, er også de som har lagt igjen de mest signifikative sporene etter seg. Det vanvittig pompøse, hvis ikke komplett megalomane, lydbildet til Emperor - bare for å ta et eksempel, og jeg vet ikke om Gaahl er enig, fordi jeg kom å tenke på dette først etterpå - er så overdrevet og langt ute at det faktiskt bare har sin naturlige resonans et eneste annet sted, nemlig i det likeledes apokalyptiske sci-fi-plottet til det franske jazzprogg-kollektivet Magma,

mest aktivt under første halvdel av 1970-tallet, og ledet av den noe fascistoide alfahannen og trommeslageren Christian Vander. Du tror det ikke før du hører det. Men der er jo også den vesentlige forskjellen: Emperor er et Black Metal-band fra Norge, og en av sjangerens pionérer. De var også en gjeng tenåringer den gang VG hadde ”Satan” i annenhver overskrift - det er tvilsomt at de kjente til de franske dommedagsjazzapostlene i Magma. Og det viktigste av alt, det som utgjør hele forskjellen for alle disse bandene og prosjektene, fundamentet lå dypt, dypt nede i den karge, barske naturen vi forholder oss til her oppe. Så også, hvis ikke spesielt for Gaahl, som nevner noe om troll og andre vesener med et smil, som lar det stå åpent om han kødder med meg eller ikke. – Jeg går ut fra at du har et åndelig konsept, selv om du ikke er erklært satanist? – Ja, helt klart, men det er en personlig ting. Mest basert i sjamanisme, men jeg har jo tatt til meg tankegods fra andre steder og. Satanisme... vel...det er litt for mye show-off over LaVey og Church of Satan. – Du har fått det på deg at du er for å brenne ned resten av kirkene her i landet? – Enda en medieting. Jeg ble intervjuet, og uttrykkte sympati for en avkristing av Norge - og dette ble til at jeg støttet kirkebrenning når det vel kom på trykk. – Jeg kan godt forestille meg at mye av denne innstillingen har noe å gjøre med hvor du bor? – Absolutt, jeg er knyttet til stedet og kommuniserer med stedet. Du vet...jeg kan se ting. Jeg kan se auraen til folk, den type ting. – Ok, da sier jeg som enhver skeptiker ville gjort: hvordan ser auraen min ut i øyeblikket? Gaahl ser på meg. Eller muligens tvers gjennom meg. Så rusker han litt på seg. – Jeg kan ikke nå...for mye støy, det er noe jeg må jobbe med for å få til...det går ikke nå. Og jeg vet vi er inne på noe interessant her. Fordi for noen vil dette være new age-tull, for andre et ubestridelig faktum. Det jeg lurer på nå i ettertid, er i hvor høy grad man egentlig er kapabel av å utvikle en form for sensibilitet for disse tingene hvis man er utlevert til seg selv lenge nok. Dette er jo et gammelt definisjonsspørsmål om mannen ble rar av å bo alene der oppe, eller om han ble mer innsiktsfull enn flokken som gikk på autopilot inne i byen? Det samme fenomenet oppstår gjerne hos folk som strener rundt i gatene uten fast bopel - jeg har i mine dager kjent noen hjemløse, og de har alle som en forholdt seg til vesener jeg overhodet ikke har sett. Betyr det at jeg ikke formår å se dem, eller betyr det at de er blitt klin sprø av å sove utendørs? Det er dessverre bare en måte å finne ut av det på. – Det fantes også i en kort periode to Gorgoroth-er, kan du fortelle noe om det? – Ja, jeg og King (bassist) sparket Infernus (gitarist og eneste originalmedlem), siden han ikke bidro noe særlig. Mannen hadde ikke laget så mye som et riff på ti år, og det var meg og King som sto for hele den kreative outputen. Men siden han var eneste originalmedlem vant

han retten til navnet i domstol og vi fortsatte under navnet God Seed. – Men så trakk du deg helt nesten øyeblikkelig? – Ja, vi hadde laget en plate som nesten var ferdig, og King stresset med å få den ut. Stresset litt for mye, kan du si. Og så ble det spilt for for mange uvedkommende før jeg hadde lagt på stemmen min, og så...mistet jeg rett og slett interessen. Mistet lysten på å gjøre det ferdig. Hvorfor skal jeg gjøre det ferdig når det allerede er ute? Det ble ødelagt, på en måte. – Hva med Wardruna? Er det óg lagt på is?

– Jada, Wardruna har spilt live 6 ganger. – Wow, hvordan gikk det? – Fint, men noen ting må man jo sample. Regn, for eksempel, er veldig vanskelig å spille live. Og ideelt sett ville vi vært 16 personer på scenen, noe som også er litt køddete. Det er ikke lett å samle 16 personer om noe på samme tidspunkt. – Jeg liker godt den der attityden at det går an å spille på hva som helst. Minner meg på Einstürzende Neubauten, og dette sporet som bygger på at de slår av ting - gitarren, forsterkern, lysbrytern, etc - tils de med et stort poff slår av hele studioet... – Hm.

Her lyser mannen opp. Entusiasmen når han snakker om Wardruna kontrasterer markant den oppgitthet han snakker om Gorgoroth med. – Wardruna? Nei, nei, det fortsetter - det kan jeg ikke slutte med! – Du tenker ikke på det som en form for Black Metal, altså? – Nei, overhodet ikke, det er om å finne en opprinnelig form for folkemusikk. – Jeg bare tenkte når jeg hørte det at du sannsynligvis må ha spilt Black Metal for å komme opp med noe slikt. – Det kan kanskje stemme. Du er inne på noe der. – Jeg prøvde å beskrive det for en jeg kjenner, og sa ”Jeg tror de spiller på stokker og steiner”. – (ler) Ja, men det GJØR vi jo! – Haha, har dere prøvd å gjøre det live?

Nå er det for øvrig få berøringspunkter mellom disse ekstremene - Neubauten og Wardruna, altså - men etter å ha lyttet til Wardruna på repeat noen ganger ligger kanskje tilnærmingen like mye mot noe geografiskt. Det er lett å plassere Einstürzende Neubauten i det delte Berlin som mot slutten av 1970-tallet hadde definert sin helt egne versjon av New York´s senere kanoniserte No Wave. Like lett plasserer du Wardruna i et arkaisk segment av Skandinavia filtrert gjennom den erfaringen som Black Metal innebærer. Mer en idé om folkemusikk enn egentlig musikk, stemningsmettet i så høy grad at du begynner å se vikinger rundt deg av å høre for lenge på det. Men, hva med kidnappingen og torturen? Vel, det var jo ikke en helt uskyldig forbipasserende

“Jeg er tiltrukket av det maskuline. Det er ingen stor sak for meg” ikke holder, men rett og slett fordi det er hans eget, noe ubeflekket og genuint, og muligens også nødvendig for å informere de øvrige aktivitetene. Det er litt som å se den kreative nerven fullstendig blottlagt. Selve motoren i maskineriet. Det trenger ikke være sånn, men det er sånn jeg ser det der jeg er på vei å skli av barkrakken. Og så er det omtrent det som skjer.

Post scriptum, februar 2010. Plukket opp BA (Bergensavisen red.anm.) siden de, ikke for første gang, skriver litt om Gaahl. Han er blitt årets homo, noe han tar med stoisk ro. ”Det betyr ingenting for meg, men hvis det betyr noe for andre, er det fint”, er hans respons. Og nå er det vel like før han debuterer som skuespiller i Svartediket på Den Nasjonale Scene. Noe som i desember fortsatt var litt hush-hush og kanskje ikke skulle bli sagt for høyt, men siden jeg nå har lest det omtrent overalt tenker jeg det er safe å nevne det. Denne teksten blir jo uansett aldri ferdig (ingenting jeg skriver blir det, egentlig, folk bare rykker det fra meg når jeg er midt i og publiserer det - med den effekt at jeg i raseri begynner på noe annet, og sånn holder det på) Tror vi kan stoppe her. Gaahl er en grei kar, åpenbart drevet fremover av flere tilsynelatende inkompatible kreative impulser (jeg sa ”tilsynelatende”) - det er ikke noen vits i å spekulere hvor det ender. Det ender sannsynligvis ikke.

fle

Han plukker opp mobilen sin og taster frem billedgalleriet sitt. Ikke den ideelle måten å se malerier på, men enklere enn å ta taxi opp til Espedal. Jeg vet på en måte allerede instinktivt hva som kommer, bare ikke helt hvordan. Han

forteller om en utstilling han hadde i 1993 - hans eneste - som selvfølgelig også fant sted en eller annen utilgjengelig plass utenfor kartet. Det jeg ser stemmer forsåvidt med hva jeg trodde. Det er den sortens uskolert maleri som bestandig ser ut til å ha blitt til av et internt oppgjør og nødvendighet, eller, sagt så enkelt som mulig: av en ren trang. Hadde jeg sittet i juryen for opptak til akademiet og forholdt meg til det, ville jeg kranglet meg blå for å få ham inn, men han har aldri vurdert å søke. Det er gjerne menneskeskikkelser i bildene til Gaahl, eller trær (”I en periode ble det ganske mange trær”, humrer han), og det kunne passert som ganske ordinært hobbymaleri hadde det ikke vært for denne merkelige diagonalen han opererer med. Det, og - kanskje ikke så overraskende - et eller annet ubehagelig som ligger og durer et sted i bakgrunnen, en litt skarpere kontrasteffekt enn hva som pleier å være vanlig i denne typen maleri. Litt for mørkt, og litt for lyst. Når dette skjer er jeg på god vei å drukne i den ekstra sterke juleølen jeg insisterte på å drikke, og jeg blir litt satt ut - jeg vet at dette er akkurat så nære mannen jeg kommer. Kanskje så nære noen overhodet kommer. Nettopp her faller på en måte alle de motstridende delene på plass, og jeg vet instinktivt at denne virksomheten er noe han bevisst har drevet på med i det skjulte. Han har valgt å ikke vise det, ikke fordi han på noen måte skammer seg over det eller føler det

dette var snakk om. Det finnes per definisjon ingen ”forbipasserende” i den villmark der huset til Gaahl står - hverken uskyldige eller skyldige, så hvorfor i alle dager gjør noen seg umaket å dra så langt for å bli torturert? Opprinnelsen ser ut til å ligge i en banal krangel ved en bardisk som eskalerte i sånn grad at noen sendt denne fyren ut til Espedal for å ta Gaahl, bare for å bli tatt AV Gaahl. Dette har han snakket om mange ganger, og det merkes. Han står på sin versjon av hendelsesforløpet, og er helt klart irritert over hele greia, men fikk stort sett gå i fred under tiden i fengsel. Koppen med blod? Gaahl sier han ikke ville ha flekker på gulvteppet sitt, så han gav fyren en kopp - det var aldri meningen at noen skulle drikke av den. Hele historien har et ganske surrealistisk preg, uansett hvilken versjon av hendelsesforløpet man forholder seg til, men den jeg hører fra hovedpersonen høres på en måte mest nøktern ut. Som kunstkritiker må jeg selvfølgelig spørre om maleriene hans. – Jeg har faktisk malt like lenge som jeg har drevet med musikk, men jeg har ikke vist noe særlig av det.

â&#x20AC;&#x153; Jeg har faktisk malt like lenge som jeg har drevet med musikk, men jeg har ikke vist noe sĂŚrlig av det.â&#x20AC;?

Hate the living, love the dead Photo // Mariell AmĂŠlie Stylist // olivia Wright makeup // Ole Elias hĂ¸ve model // sophie dampier

It´s probably about a kind of an abstract pain that has to be defined to be able to create a form of distance. The main problem has often been that there hasn´t been any specific event that acted as a catalyst for this, just anger, or simply a need to feel something more than what I did right there and then.

it runs deep Photos // Christin Malen Andreassen muse and magic // JULIA LYON People with feelings // martin menTZONI, nora, camilla, barbro and tone

”I’m telling you I want it to work. I don’t like being hurt. Something’s not right inside. And I can’t always put it aside. What can we do, what can we do? Mr. Present, go away. Come back and fuck with us some other day. Mr. Feelings, run and hide. You have no right to what you feel inside. Motherfuckers, quick to kiss. Talk your shit, but don’t fuck with this. All I want to know is... Am I holding on? Am I moving on? What can we do, what can we do? Try!” Minor Threat 59

To be able to bear the bad feelings that have become overwhelming to me, I have cut myself. It has been a survival strategy. An escape and a saving. Now I am looking for other strategies for a life.

It was a relief, the same as the best cry, the one you have been carrying and hiding away for a long time. When you finally let the tears flow and let them roll for all that is painful.

To be able to manifest a feeling and a physical reaction I understand and recognize. In pHases of life where the madness is allconsuming. To see my body react immediately to a self inflicted action. To channel the pain and let it flow out of my body.Â

Off With Their Heads text // jonathan shia photos // gavin thomas workS // sara antoinette

If there’s something in the work of Sara Antoinette Martin that makes you a little uncomfortable, well that’s the point. For the New York-based painter and illustrator, occult symbolism is just one of the ways she brings to her art that certain something that sets her viewers on edge. In “Vomit Twins,” for example, two women in ‘20s-style bathing caps vomit down on a bed of flowers growing from a bed of miniature skulls. “I guess they’re kind of pretty and sinister,” she says of her graphic, iconic works, which often feature cartoonish severed limbs and a dusty, nostalgic palette. The iconography, according to Martin, comes from a long-stemming interest in mystical imagery. “It’s kind of aesthetically what I was attracted to,” she explains. “Illuminated manuscripts, Byzantine art, Catholic and Masonic imagery.” Her work “Apathy,” to pick one of her many paintings, features a long-lashed eye in the palm of a severed hand flanked by two upside-down pyramids. But although Martin works closely with images that carry centuries of meaning behind them, she is not trying to create paintings that force a narrative on her viewers. “I like to say my paintings are open to explanation,” she says. “They might mean something to me, but somebody else might interpret it totally differently and that’s totally fine.” Martin found her way to painting—or collage (“Technically my paintings are collage, which a lot of people don’t realize,” she notes)—in a roundabout manner. After studying illustration and communication design at Pratt Institute in Brooklyn, she trained as an illustrator, but kept looking for an outlet that fulfilled her creatively. She dabbled in photo-

graphy, working at Kidrobot as a product photographer, before deciding to turn her attention to painting, which she insists is still “just one of the things that I do.” As she explains modestly about her talent with the arts, “I just found out I’m good at making stuff.” The stuff Martin makes now, her works that demonstrate the talent and vision of a true original, coherently pull together inspirations that come from all the corners of her life. A lecture on alchemy she attended recently led her to an understanding of her working philosophy at large. “The whole idea is breaking things down to the simplest form and that whole perspective on things,” she explains of the age-old science. “I just thought, Oh, that’s kind of like what I do with my paintings.” When asked about her inspirations, the voraciousness of Martin’s mind becomes obvious. “A lot of weird stuff,” she begins, “like fish in the sea. You can’t find more bizarre creatures than at the very bottom of the ocean.” She talks about her obsession with tattoo art before switching to her love of old Dutch paintings. A recent trip to Massachusetts brought her to a “weird antique store with really weird status of cocker spaniels and stuff” that has stuck in her mind. And the source for her unique style becomes obvious when she discusses her hours

spent on Flickr looking at “all sorts of weird old advertisements and ephemera and tintypes.” Even with all these stimuli collected already, Martin says that she is always looking for something new, for the next image or vision that will spark her mind anew. “I’m constantly exposing myself to lots of different things and I sort of absorb them all up and it’s always growing and I’m always adding onto my visual library,” she says. Martin is an artist always moving forward, always trying to find the right new twist on her work. “It’s always an evolution,” she explains. “It’s never going to stay the same.”

top//

The Death Of Winter

24’’x30’’ alkyd & acrylic ”Divine Lotteria” exhibit at the GSS Gallery, Brooklyn

bottom//

El Chupacabra Ghost Edition Vinyl Toy made with Kidrobot, Edition of 250

top//

Lady Of The Sea

24’’x30’’ alkyd & acrylic ”Divine Lotteria” exhibit at the GSS Gallery, Brooklyn

bottom//

The Scull

”Art-Necro” exhibit at Empire State Studios, NY

top//

Dating Habits bottom//

The Pits

18’’x24’’ alkyd & acrylic ”New Breed” exhibit at the Last Rites Gallery, NYC

left//

Eel Life top//

right//

Goldfish

17’’x17’’ alkyd & acrylic ”New Breed” exhibit at the Last Rites Gallery, NYC

Eels II

alkyd & acrylic triptych ”Just Because” exhibit at the C.A.V.E. Gallery, Venice, CA

left//

Unfinanced Love

9’’x12’’ alkyd & acrylic Unpublished illustration on property value of a pet

right//

Vomit Twins

14’’x20’’ alkyd & acrylic ”Divine Lotteria” exhibit at the GSS Gallery, Brooklyn

Seierherrens tegn

teKST // benedikte kluge ARBEIDER // JIMMY DUVALL portrett // Nada Bojic

Man kan trygt si at Jimmy Duvall tegnet opp sin egen karriære da han ikke lenger synes det var vits å gi andre mennesker ære for sitt arbeid. I fire år har han satt sitt evige preg på kroppene til de villige, og det med et særpreget ettertrykk. Invictus tilbyr ikke samlebåndstatoveringer, men lever opp til ordet tataus betydning: nøyaktighet eller balanse. Tatoveringene er en sammensmelting av hans og kundens ideer. Det er et stort ansvar å merke noen for livet, og økt perfeksjone får man som kjent gjennom øvelse. Jimmy tegner konstant, og legger ikke skjul på besettelsen å bli bedre. Det tar et liv å bli en habil tegner, og imellomtiden har han ikke tid til å være lat. De originale kreasjonene som bokstavlig talt vandrer ut av studioet hans er resultatet av kreativitet, nidkjærhet og avkall på sosialt liv. Ved å holde koken og stadig sørge for inspirasjon og innspill fra begavede tatovører fra alle utland, leverer Jimmy og Invictus personifiserte refleksjoner av ens indre preferanser eller spirituelle tilhørlighet. Mange er de som ønsker å være unike, og Jimmy må takke nei gjestetatovører som ikke når opp til lista, og andre aktører som tørster etter hans design. Han har ikke tid, der han sitter bøyd over nåla for avslutte noe som både er nytt og evig på en og samme gang.

www.jimmyduvall.blogspot.com invictuscustomtattooing@gmail.com

photo // norman cavazzana text // benedikte kluge

Norman Cavazzana is no ordinary man. Actually two extraordinary creatives stand behind the name, both knowing that two brilliant minds come up with more brilliant ideas than one. The Italian/Swedish duo started of as photographer and creative director, two roles that more often than not merge. Nowadays they revolutionize the borders of their imagination and add arty film and independent adornment.

Most things are actually possible, as long as you are really determined to do it. NC thought : “What the heck, let’s do it!” out loud and it assumed the shape of NC RAW. A collection of rings and things that comes from that twist of imagination between art and fashion. Exploring ever new concepts make them rock the traditional – just like their jewelry does.

Photography // Norman Cavazzana / www.normancavazzana.com Post Production // Norman Cavazzana Styling // Catherine Ekström Vaindorf / Söderberg Agentur Hår // Peter Hägelstam / Björn Axén Makeup // Maria Boström / Björn Axén Photo Assistant // Daniel Stigefelt Modells // Maximilian Sandén and Gabrielle / Elite A special thanx to M2 Studios

â&#x20AC;&#x153;If there were more skateboarders, more punk rockers and more people loving hip hop than ever because of my pictures, then that was the goal.â&#x20AC;? 78

Getting the picture Glen E. Friedman text // benedikte kluge interview // christin malen andreassen portraits // peter beste works // glen E. friedman

What does photography do? All the way since the beginning, the thought of capturing time was critical. Drawing with light came closer to the truth than ever. You see a frame of the past tense, what used to be. But you know time rolled on after the shot. Can the story behind change what has become history?

“My pics – my reality” Glen E. Friedman says about his 30 years of photographic art. He is famous for being the underground photographer from the late 1970’s and also for documenting an era of rebellious youth cultures. But that is nowhere near the motivation of the American artist. It was hardly a progressive guarantee for future generations to see what was cooking, as much as it was an organic part of the scene as it lived and breathed. Neither was it about getting famous. “I’m really into spreading cultures and exciting people about the cultures I think are interesting. Skateboarding and punk rock and hip hop were all kind of cultural revolutions in their own time. I was very inspired by these things, and the creativity that was exhibited in all of them was inspiring me, so I wanted to further inspire other people.” The man shoots photographs of people and places where a culture has emerged to the surface. He claims to carefully choose his motives; his heart has to get into the picture too, or else it would show on film. “I know I have a personality and an outspoken opinion on things and I appreciate getting the chance to voice that opinion, but it’s not spreading a culture as much as spreading the Glen E. Friedman perspective. And I think the photos are more important than any personality of mine getting in the way, the photos I create tell the story really better than anything else, the last thing people need to see is my mug. In fact when the work is strong I think it takes away the impact of the work to see the actual person who creates”. Today it seems that Glen E. Friedman’s photography was the genesis of several massive cultures. The probable reason is the power of picture. “I was there right at

“It was never about becoming huge.” Friedman explains “There’s nothing worse than creating art for no reason other than to just to make money. It’s not what it is about for any of us.” The urge he felt was by living in a time when movement actually was fueled by motivation, to spread what he saw and experienced for others to see and to want to create something that would mean as much to them. So perhaps the history is still in the making and the story just goes along as long as there are images to illustrate it. “Just by keeping the legend alive, it continues.” All photographs from the Glen E. Friedman books Fuck You Heroes, Fuck You Too, DogTown -The Legend of the Z-Boys, and Keep Your Eyes Open, reprinted with permission from Burning Flags Press (www.BurningFlags.com)

bottom//

Black Flag

At the Coocko´s Nest, NYC 1981

“...I wanted to further inspire other people.”

But Friedman is not preaching. It’s about giving people an idea instead. “I don’t want you to follow me. I want you to think for yourself! And let other people know that there are big options out there; some people don’t even realize it.” By taking photographs of those who acted out their inspiration he has done his best to pay it forward. Not that you have to be a punk rocker, a skater or a hip hoper to get influenced by his art. “Real stuff comes from real people”, Friedman says, and it will probably create a resonance in anyone made out of the same substance. The honesty of the photographic surface. “If you have integrity, you know it, and if you don’t have integrity, you know it too.”

Many get the message. Spreading what he thought needed to be spread; today Friedman can witness a worldwide identification. Even though the scene has split

Great pledge As photographer, he does not yearn for prestige; the work is the important part. If you look to ‘Fuck You Heroes’ and ‘the Idealist’ you will see what moves him. To him, it is worth full attention. The least one should do, is open up to it. Many read the story told in images and the character in the photograph does not escape them. They will, to the extent of their own personality, perhaps help Glen E. Friedman in his purpose: to leave this planet in a better condition than it was when they entered.

It’s been a while since 1976. Still, Friedman presents his world to the rest of it. Keeping on burning as in remembering where you came from is a combination of realizing what and why you did it, and at the same time accept that anyone that takes in of your work make up their own perception of how things were. It might be different from how it really was. The artist cannot prevent this, nor is it his prerogative. He can tell the truth the best he can.

up in more ways than could be foreseen, his inspiration was truly inspiring. “If there were more skateboarders, more punk rockers and more people loving hip hop than ever because of my pictures, then that was the goal.”

Straight wedge Did and do people get inspired? The answer is split. In a way youth cultures today never make it before they burn out their own candle in eagerness to grasp it all in a second. Friedman has doubt that cultures like the ones he has witnessed will have the type of impact they used to have. “The current generation really want everything right away.” he says. “Many people don’t get the chance to really develop before they’re exposed to the world. Bands, people and artists and musicians, they need a chance to marinate in their own juices.”

Even if it is a short stay on Earth, good things take their time to fulfill. Like any of Glen E. Friedman’s shots. “So how much time did it take? It took my whole life to take that one great photo. The end value is on how much creativity is in it, how great is it at the last moment when you present it to the world? That’s what matters.”

the point when it was starting to get big and I kind of helped a lot of these things get big.” By opening a peephole into the scene, his documenting art IS what happened back then. People don’t know anything else. Friedman’s photographic legacy has perhaps become the monument to an ideal. Thank goodness the photographer had integrity enough to add some motivation to each image.

“So how much time did it take? It took my whole life to take that one great photo.”

left//

Tony Alva 1977

top//

Beastie Boys Westchester, LA, 1984

bottom//

HR / Bad Brains CBGB´s, NY, 1982

top left//

Tony Hawk top right//

Flavor Flav & Chuck D/ Public Enemy Wearing Minor Threat, Out Of Step t-shirts

bottom left//

Minor Threat CBGCÂ´s, NYC, 1982

bottom right//

Milo/ The Descendents CA, 1982

bottom//

top//

Dogbowl, 1977

on the stairs of the Discord house, 1982

Jay Adams

Minor Threat

right//

Glenn Danzig/The Misfits

top left//

Shogo Kubo Dogbowl, CA, 1977

top right//

Henry Rollins/ Black Flag Cuckoos Nest, CA, 1981

bottom right//

Fugazi

Stockholm, 2000

bottom left//

Run-DMC

Skal vi tro tabloider og politimyndigheter finnes det terrorister i Norge. Misforstå meg rett – det finnes definitivt organiserte celler som bruker ukevis, om ikke månedsvis, på å planlegge nøye koordinerte aksjoner mot utvalgte norske mål i full hemmelighet, og som har gjennomført flere vellykkede anslag mot nordmenn. Det finnes de som er villig til å risikere streng straff for den subversive ideologien de går helt opp i. De passerer oss på gata hver dag, uten at vi legger merke til dem eller aner hva de driver med om nettene. Vi har fått tak i en av dem som trekker finlandshetta over hodet for å endre det bestående samfunnet, en av dem som tar et valg de færreste av oss ville ha tatt, en av dem som ikke er redde for å bruke vold for å forandre og som har større tro på revolusjon enn reformasjon. Det store spørsmålet er hvorvidt noen som lever for minkens velferd virkelig kan være en terrorist. Talende nok er intervjuet med en Dyrenes Frigjøringsfront-aktivist basert på at vi ikke kan møtes, ikke kan prate sammen på telefon og ikke kan mailes. Hvordan vi kom i kontakt med en dyreverner ender altså som en hemmelighet vi ikke kan røpe. Hvorfor? Det var slik jeg ble fortalt det skulle være, og brudd på premissene medførte at det ikke ble gjennomført noe intervju. Metodene impliserer at jeg altså ikke aner hvem som har svart på spørsmålene, som igjen amputerer intervjuet noe. Strengt tatt kan det faktisk synes å redusere hele saken ned til en dialog med et manifest ropt ut i en leilighet i det jeg formoder er Gamlebyen i Oslo. Men metode er kjedelig og motiverte ødeleggelser er interessant, så jeg lukket øynene. Først: Umiddelbart virker sikkerhetsforanstaltningene rundt dette intervjuet noe overdrevet. Er det slik at metodene dere bruker og ideen om å knuse, brenne og befri, er så uglesett blant styresmaktene at man må skjule sin egen identitet? –”Knuse, brenne, befri” høres så destruktivt ut! For meg handler dette om det motsatte - jeg gjør det som må til, og jobber mot en industri som har uendelige ressurser. Jeg har troen på at alt hjelper, men det absolutt mest effektive er med flere ”inngangsporter”. Jeg gjør det jeg gjør for å bekjempe destruktiviteten. Det som gjøres mot dyrene er ufattelig stygt og derfor er den jobben jeg/vi gjør så viktig. Selv om det er hemmelig, er det en det en hemmelighet det er lett å leve med. Vår bevegelse har aldri skadet noen, tvert imot, vi gjør dette for å stoppe utnyttingen og mishandling. Basert på premissene til dette intervjuet kan det synes som om ting går litt over stokk og stein hva hemmelighetskremmeri angår? Føler dere at dere lever

dobbeltliv? Student på dagen, Sylvia Rafael om natten? – Jeg ser ikke på det slik at jeg lever noe dobbeltliv. Jeg har en slags hemmelighet og dette er ting jeg ikke snakker om. Jeg prøver ”å legge unna” ting med en gang jeg har gjort noe, men jeg ser meg nok mer over skulderen enn de fleste. Det kan medføre stress, men samtidig vet jeg at jeg tar alle mulige forhåndsregler. Grundig forarbeid er viktig og jeg setter alltid sikkerheten først. Men alt jeg har gjort har jeg gjort fordi det er så mye galt der ute, og jeg tror at jeg ville fått enorme psykiske problemer hvis jeg IKKE gjorde noe. Det finnes masse informasjon om sikkerhet på internett. Det ironiske er at internett i seg selv er veldig lite sikkert hvis man ikke vet hva man driver med. Hvordan foregår en aksjon? Pumper adrenalinet? Er man redd? Hvor godt ser mann gjennom en finlandshette om natta i skauen? – Det er vanskelig å fortelle om en spesifikk aksjon og fortsatt holde dette sikkert, men adrenalinet pumper. Man er ofte redd, men det er ikke grunn nok for meg til å stoppe. Det vi gjør er såpass viktig at man prøver å unngå faren og planlegger desto mer nøye. Planlegging er nøkkelen til godt arbeid. Jeg ser for meg at en del av dere har vært i kontakt med politimyndighetene. Hva slags forhold har dere til politiet? Er det en klassisk katt-og-mus-greie, eller er deres forhold til myndighetene preget av det samme hatet som en del i for eksempel graffitimiljøet eller casualmiljøet ser ut til å være preget av? – Det vi vet er at både PST og Kripos har hatt og fortsatt har egne avdelinger eller grupper som har jobbet spesifikt med ”dyrevernskriminalitet”, som de kaller det. Når PST kommer med sin ”terroroversikt” står norsk dyrevernsaktivisme oppført som en nasjonal trussel. Politiet kan ofte se ut til å famle i blinde og som regel har det virket som om pågripelsene bare har vært desperate forsøk der det viktigste har vært ta noen - nesten hvem som helst. De angriper de lovlige demonstrantene og er vanskelige med lovlige organisasjoner, noe som også viser desperasjonen deres. Det virker ikke som de vet helt hva de skal gjøre, til tross for at de legger veldig store ressurser i dette. Så katt og mus? Ja, det vil jeg si. Hemmelighold, organiserte aksjoner og katt-og-mus-lek med politiet er definitivt noe for spesielt interesserte. Hvem er det som velger å gå til det skritt å utføre tilnærmet militante handlinger for å befri dyr? – Jeg kan bare uttale meg om meg selv, men vil karakterisere meg, og også ”oss”, som ”helt vanlige folk”. Folk som er lei av å vente på lange byråkratiske prosesser for å få til en forandring, som heller vil bidra aktivt, her og nå, for å skape de forandringene man ønsker.

De ansiktslĂ¸se Tekst // eva nedregaard Foto // sebastian ludvigsen

Vi brevekslet med et norsk terrornettverk. Visstnok.

“Politiet kan ofte se ut til å famle i blinde”

Talende nok er intervjuet med en Dyrenes Frigjøringsfront-aktivist basert på at vi ikke kan møtes, ikke kan prate sammen på telefon og ikke kan mailes. Hvordan vi kom i kontakt med en dyreverner ender altså som en hemmelighet vi ikke kan røpe. Hvorfor? Det var slik jeg ble fortalt det skulle være, og brudd på premissene medførte at det ikke ble gjennomført noe intervju. Metodene impliserer at jeg altså ikke aner hvem som har svart på spørsmålene, som igjen amputerer intervjuet noe. Strengt tatt kan det faktisk synes å redusere hele saken ned til en dialog med et manifest ropt ut i en leilighet i det jeg formoder er Gamlebyen i Oslo. Men metode er kjedelig og motiverte ødeleggelser er interessant, så jeg lukket øynene. Først: Umiddelbart virker sikkerhetsforanstaltningene rundt dette intervjuet noe overdrevet. Er det slik at metodene dere bruker og ideen om å knuse, brenne og befri, er så uglesett blant styresmaktene at man må skjule sin egen identitet? –”Knuse, brenne, befri” høres så destruktivt ut! For meg handler dette om det motsatte - jeg gjør det som må til, og jobber mot en industri som har uendelige ressurser. Jeg har troen på at alt hjelper, men det absolutt mest effektive er med flere ”inngangsporter”. Jeg gjør det jeg gjør for å bekjempe destruktiviteten. Det som gjøres mot dyrene er ufattelig stygt og derfor er den jobben jeg/vi gjør så viktig. Selv om det er hemmelig, er det en det en hemmelighet det er lett å leve med. Vår bevegelse har aldri skadet noen, tvert imot, vi gjør dette for å stoppe utnyttingen og mishandling. Basert på premissene til dette intervjuet kan det synes som om ting går litt over stokk og stein hva hemmelighetskremmeri angår? Føler dere at dere lever

For den som ikke er kjent med DFF sine metoder, så sirkler de i stor grad rundt angrep på bedrifter som utnytter dyr, samt et ønske om å befri dyr i fangenskap og/eller sørge for store økonomiske utfordringer for bedriftene som driver rovdrift på dyra. Vi snakker maskering, brenning, knusing og spraymaling. Og det er altså gått så langt at politimyndighetene har valgt å kalle det blant annet Dyrenes Frigjøringsfront driver med for «terrorisme». Noe som viser både hvor lett det er å tømme et ord for innhold, bare man appliserer ordet på noe som minner om ordets originalbetydning, men samtidig viser begrepsbruken fram hvordan politiet oppfatter både dyrevernere og bedrifter som lever av dyr. Finurlig nok er det slik at de fleste definisjoner av ordet «terrorisme» omhandler sivile som blir rammet. Har dere noen forståelse for at ordet terror tas i bruk, med tanke på metodene dere bruker? Finlandshetter og ødeleggelser for å skape forandring gir jo umiddelbart visse

allusjoner til andre ekstreme miljøer? – Nei. At vi sammenlignes med noen som går inn for å ødelegge livene til mennesker, er så fjernt fra det vi driver med. Det er et patetisk og feigt forsøk på å kriminalisere oss på lik linje med dem som skader uskyldige mennesker når vi er ute etter å redde liv og sette en stopper for ødeleggelsen av andres liv. Vil ikke det si at det kan være en idé å bytte metoder for å slippe terrorist-stemplet, uansett hvor ute og kjøre myndighetene er? ”Vi gir ikke etter for terror” er tross alt en av 2000-tallets mest uttalte politiske fraser. – Hensikten med direkte aksjoner er ofte ikke å vekke sympati blant folk flest, men å ramme de som driver med dyremishandling økonomisk og å redde dyr som er innesperret og blir utnyttet. Det fins mange organisasjoner og grupper som jobber med andre metoder, og jeg mener at ulike metoder utfyller hverandre. Direkte aksjon har opp gjennom årene dessuten bidratt til å sette fokus på ulike former for dyremishandling

“DFF består av individer, eller små grupperinger uten direkte tilknytning til hverandre”

gjennom å avsløre forholdene for dyr som blir utsatt for dyreforsøk, på pelsfarmer og liknende. Metode henger sammen med mål, og jeg tror ikke det finnes noe ”beste” eller ”dårligste” metode. Rent konkret - hvordan er organisasjonen/ nettverket organisert? Hvem tar beslutninger og hvordan skapes de interne reglene? – Det fins ikke noen organisasjon eller fast organisering. I Norge er det Dyrenes Frigjøringsfront som har tatt på seg ansvaret for mange direkte aksjoner. DFF består av individer, eller små grupperinger uten direkte tilknytning til hverandre. Aksjonene må følge et sett med retningslinjer for at man skal kunne bruke navnet DFF. Det er heller ingen faste beslutningsprosesser eller regler - enkeltpersoner bestemmer selv hvordan de vil organisere seg. Har man vært på nettet de siste årene, og beveget seg noe utenfor allfarvei har tendensen vært klar – det ansiktsløse og frykten for det ansiktsløse har definitivt blitt sterkere. Selv (eller kanskje selvsagt der)

på Dagbladets nettsider raser Illuminatidiskusjonen. Samtidig har nettbaserte nettverk som «A for Anonymous» (som har gått til nettbaserte angrep på tilfeldige mennesker og bedrifter verden over, kun fordi de kan) skapt frykt i statene nettopp fordi det ikke er noen å peke på, noen person å henrette, noen hovedmann å ta som setter en stopper for det hele. Og hvis ikke en gang de involverte vet hvem hverandre er, hvordan skal noen andre klare å spore det opp? Ideologien går altså forut for ideen om en personlig agenda, noe som er spesielt i en vestlig verden hvor individualiseringa er gått så langt at ideologi tidvis synes mer som et livsstilsmarkør mer enn et verdivalg for verdienes skyld. Dere fremstiller organisasjonen/nettverket/ whatever som ansiktsløst. Samtidig er det motsatte - å gi en sak personlighet - ofte en viktig forutsetning for å havne i media og sette søkelys på de overgrepene mot dyr dere ønsker å bekjempe?

– Man velger gjerne metode på bakgrunn av hvilket mål man har. Er målet å stenge en pelsbutikk, er det ikke alltid så viktig hva media skriver. Mediene fremstiller uansett saken på den måten de vil. Man er ikke gitt å få positiv mediedekning selv om man arbeider med lovlige metoder. Ungdom som er utenfor leter alltid etter alternativt univers hvor de kan få en form for aksept. Umiddelbart ser en uorganisert organisasjon hvor militante aksjoner er en del av agendaen, ut som et sted hvor den type ungdom kan få utagere og få kred tilbake, samtidig som de kan få rive ned et samfunn de ikke føler seg hjemme i. Enhver subkultur med et noe subversivt syn på lover og regler, med en viss indre kodeks tiltrekker seg jo momenter som er der først og fremst av andre årsaker enn de rent ideologiske/ skapende (jf graffiti som ble stemplet som preget av dop og vold og derfor trakk til seg slike elementer).

“Jeg er villig til å ta en eventuell straff”

Opplever dere det samme? Hvis ikke, hva tror dere er forskjellen? – Selvfølgelig kan jeg ikke uttale meg for alle. Men når man ser på gjennomføringen av aksjonene og hvor få som har blitt tatt, er det mye som tyder på at dette er folk som har brukt tid på å planlegge og ta alle nødvendige forholdsregler. Mange av de direkte aksjonene som har blitt gjennomført for DFF innebærer en risiko for relativt høy straff. Jeg tror ikke hvem som helst er villig til å ta denne risikoen - det krever et engasjement for saken. Man gjør ikke ting for sin egen vinning og er heller ikke opptatt av å få kred for det utenfra. Belønningen ligger i at du vet det du gjør hjelper noen som ikke kan kjempe selv. Det tror jeg kanskje skiller denne saken fra f.eks. graffiti. Man gjør ikke ting for at andre skal se det eller gi deg kred, men fordi det har et direkte mål, det er svært lite kred å hente utad, men også innad. Jeg vet knapt selv om andre som driver med det samme. Slik vil vi at det skal være og sånn må det være. Vi har ikke noe indre, hemmelig nettverk hvor vi kan snakke åpent og høste anerkjennelse. Hvis man vil ha kred må man finne noe annet å drive på med. Er den jobben de åpne, lovlige aktivistene gjør like viktig som den du gjør? – Jeg synes det blir rart å gradere viktigheten av aktivisme. Jeg mener at bevegelsen trenger alle. Historien, og da tenker jeg på bevegelser for rettigheter for mennesker, feministbevegelsen, antiapartheidbevegelsen og liknende har vist at man trenger flere typer aktivisme (jf for eksempel ANC i Sør-Afrika), og min type aktivisme er begrenset av naturlige grunner. Det er bra det finnes mange som jobber åpent og holder aktiviteten jevn og kontinuerlig. Hva kan skje om du blir avslørt? Ville det vært verdt det? – Man må alltid ha eventuelle konsekvenser av det man gjør i bakhodet, og man må være villig til å betale prisen. Knapt noen er noensinne tatt for disse tingene i Norge, så det er vanskelig å si. Nettopp derfor vil man kanskje bli brukt som et eksempel og straffet ekstra hardt. Som nevnt kan man se for seg relativt streng straff, bøter, kanskje fengsel. I tillegg kommer så klart det sosiale stigmaet - hva ville venner og familie sagt? Det er klart jeg tenker på dette av og til, men det plager meg ikke. Jeg er villig til å ta en eventuell straff og andre reaksjoner. Jeg prater altså aldri med noen om disse tingene. Ikke venner, ikke de nærmeste engang, aldri kjærester, det er flere grunner til det. Min egen sikkerhet så klart, men også fordi jeg ikke vet hvordan folk ville reagert. Og kanskje mest: er ikke sikkert de vil vite, at de skal måtte holde på en sånn hemmelighet. Det er dessuten ingenting å vinne på å snakke om det.

exclusives We invited the designers, artists, illustrators, writers and photographers we like the very best, to make one page each for Out Of Step Magazine. We wanted them to show what the term ”out of step” means to them, how it feels and what it looks like. We present 9 unique and exclusive pieces that have been made just for you. A piece of art limited to our 5000 issues and all free!

Art Director: Are Sundnes Techniques: Keyboard Inspiration: http://bit.ly/8YKRzS Website: www.paranaiv.no

Artist: Lars Myrvoll Techniques: Photography

Artist: Jan Skomakerstuen Techniques: Markers, copier, light-table and photoshop Inspiration: ”A Burzum t-shirt I designed in 1992. The Out Of Step-font is inspired by a 7” called Murder.” Website: www.collaborisme.org

Designers: Trine+Kim Designstudio, Trine Paulsen and Kim Sølve Techniques: Mixed media Inspiration: The feeling of being mentally tortured, disregarded or excluded. Website: www.trineogkim.no

Illustrator: Justin Bartlett Techniques: Scratching a pen over bristol board Inspiration: Christianity Website: www.vberkvlt.com

Illustrator: Alaina Armstrong Techniques: Gouache on paper Inspiration: Old sci-fi films, evil He-Man characters, Assyrian mythology and Halloween. Email: alainaarmstrong@gmail.com

Photographer: Mariell Amélie Techniques: Digital photography and daylight. Inspiration: Russia and Konstantin Kalynovych Website: www.ponygraph.com

Writer: Marit Kjærstad Techniques: Letters Inspiration: Love, blood, cupcakes and yellow wellingtons. Website: www.myawesomesoundtrack.blogspot.com

Photographer: Marith Ritva Brithsdatter Lie Hovde Techniques: Photography Inspiration: Albinism Website: www.brithsdatterphoto.com

right page//

Jan Skomakerstuen

100

right page// left page//

Trine + Kim

Are Sundnes 101

left page//

Lars Myrvoll 102

right page//

Justin Bartlett

103

right page// left page//

Mariell AmĂŠlie

Alaina Armstrong 105

det er tidlig før morgenen og avtrykket av kroppene våre er risset inn i madrassen fra natten før som et mønster på lakenet som ikke vil glattes ut før vi lager et nytt og vi skal ikke legge oss enda for vi drømmer der vi ligger på gulvet og selvom det er litt kaldt gjør det ingenting for det er bare der vi skal ligge og inget annet sted til svimmelheten stilner og hjertet slår nærmere et ikke dødelig tempo så blodet sprer seg tilbake under huden som om livslinjen fylles opp igjen med ti ekstra og der skjer det der har vi vunnet så kan kontrollen returnere og pusten ta seg selv igjen mens pulsen vår dunker mot hverandres og inn i hverandre og tvinner seg fast i den andres igjen og så ligger vi der litt til mens jeg skraper av skorpene dine og sier unnskyld og du ler og ser på meg og teller alle stjernene jeg ikke har i taket

left page//

Marit Kjærstad 106

right page//

Marith Brithsdatter

107

19. Mars ― 2. Juni

KALENDER FOR BLÅ

Billetter fåes kjøpt på Posten og Billettservice. Siste oppdateringer på www.blå.no Tirsdag 13.april / Kl.21:00 / 180,- (+ avg.)

KLUBB VRIOMPEIS: ThRONES / NADjA / OVO

TWO DOOR CINEMA CLUB (UK)

FAMILjEN (SE)

— Onsdag 14.april / Kl.21:00 / 150,- (+ avg.) — Fredag 16.april / Kl.20.00 / 150,- / 250,- for pass Hver søndag / Kl.20:00 / GRATIS!

FRANK ZNORT QUARTET

— Hver mandag / Kl.19:30 / GRATIS!

GYMBALOO

- Dans fritt til bra musikk (trening) — Hver tirsdag / Kl.18:50 / 30,-

LITTERATUR PÅ BLÅ

— Fredag 19.mars / Kl.21:00 / 100,-

NOVAFEST: MOUNT EEIRE (US), NO KIDS (US) M.M. Klubb SHARI VARI / Kl.23:00 / 100,-

Dj TODD TERjE & DØLLE jØLLE

— Torsdag 22.april / Kl.21:00 / 100,-

RETRIBUTION GOSPEL ChOIR (US)

SLIPPFEST: NILS BECh & BENDIK GISKE

— Fredag 23.april / Kl.21:00 / 100,Klubb / Kl23:00 / 100,-

KLUBB jOLLY

ThE MEGAPhONIC ThRIFT - SLIPPFEST IZAKAYA hEARTBEAT

— Onsdag 12.mai / Kl.21:00 / 150,-

SUNKISSED OG BLÅ PRES.: TANLINES (US) M.M.

— Lørdag 15.mai / Kl.21:00 / 120,-

FRANK ZNORT QUARTET

— Torsdag 1.april / Kl.21:00 / 150,- (+ avg.)

— Onsdag 19.mai / Kl.21:00 / 220,- + avg

TRYPTIKON: ÆThENOR (US/NO)

Mandag 26.april / Kl.21:00 /

AND SO I WATCh YOU FROM A FAR (IR) — Tirsdag 27.april / Kl.21:00 / 150,-

ÆThENOR (US/NO)

— Onsdag 28.april / Kl.21:00 / 130,- + avg Fredag 2.april / Kl.21:00 / 175,- (+ avg.)

YOU SAY PARTY WE SAY DIE! (CAN)

— Lørdag 3.april / Kl.21:00 / 200,- (+ avg.)

RALPh MYERS & ThE jACK hERREN BAND

—

RØD PÅ BLÅ

G-SIDE & BLOCK BEATTAZ (US)

ThE RUBY SUNS (NZ)

— Søndag 16.mai / Kl.17:00 / GRATIS

CLUB:INFERNO

DOES IT OFFEND YOU YEAh (UK)

Fredag 7.mai / Kl.21:00 / 130,-

ShARI VARI PRES.: ThEI PARRISh (US) DjS TODD TERjE & DØLLE jØLLE

—

— Onsdag 31.mars / kl.20:00 / klubbpass eller 150,-

—

— Lørdag 17.april / Kl.20:00 / 150,- / 250 for pass

LAKE (US), SEAShORE, Dj TRESS-IS

— Fredag 26.mars / Kl.21:00 / 130,- (+ avg.)

— Torsdag 6.mai / Kl.21:00 / 130,-

NOVAFEST: CASIOKIDS M.M.

RAMBLE ON PRES.: SIRENS AND US SUPPORT: ANDRE hOLSTAD

— Onsdag 24.mars / Kl.21:00 / 150,- (+ avg.)

Onsdag 5.mai / Kl.21:00 / 150,-

ThE UNThANKS (UK)

GRUNERLØKKA ALTERNATIVES PRES.: RAMBO AMADEUS & MUTANT DANCE M/ GjESTER — Fredag 21.mai / Kl.21:00 / 175,- + avg

WILDBIRDS & PEACEDRUMS WITh VOICES (SE) —

— Torsdag 29.april / Kl.21:00 / 150,— Lørdag 1.mai / Kl.20:00 / 100,—

Fredag 28.mai / Kl.21:00 / 130,-

OST & KjEx - SLIPPFEST DjS TRULZ & ROBIN

Torsdag 8.april / Kl.22:00 / 200,- (+ avg.)

CROOKERS (IT) − Dj-SET

— Fredag 9.april / Kl.21:00 / 150,- + avg.

jONO EL GRANDE & hIS LUxURY BAND — Lørdag 10.april / Kl.21:00 / 100,-

CCTV, SUPP.: hYPERTExT

— Lørdag 29.mai / Kl.21:00 / 220,- + avg Tirsdag 4.mai / Kl.21:00 / 130,-

ITALIANS DO IIT BETTER: GLASS CANDY (US), DESIRE (US)

Brenneriveien 9c, 0182 Oslo / tlf: 98256386

UFFIE (FR)

— Onsdag 2.juni / Kl.21:00 / 150,-

KLUBB VRIOMPEIS: ÆThENOR (US/NO)

www.blaaoslo.no / twitter.com/blaaoslo

STUDERE FOTOGRAFI? Bilder Nordic School of Photography tilbyr en unik og fremtidsrettet fotografutdanning over to år. Skolen har et bredt samarbeid med bransjen, og over 40 ledende norske og internasjonale fotografer er involvert i utdanningen.

GULL, SØLV OG BRONSE TIL BILDER-STUDENTER Vi gratulerer våre studenter Ida Brekke, Hebe Robinson og Hilde Mesics Kleven som Årets nykommere i Gullsnitt, Norges eneste konkurranse for kommersiell fotografi. Bli student hos oss du også! Søknadsfrist 15.april Oppstart: 1.september 2010

OPPLEV INDIA MED LEGENDARISK FOTOGRAF Kombiner din lidenskap for foto med en drømmereise til India. I juni inviterer vi til en 7-dagers workshop med Magnum-fotografen Abbas I Dharamsalas eventyrlige omgivelser. Les mer på www.bildernordic.no

13 LÆRINGSMULIGHETER Lær Photoshop, lyssetting, multimedia og fortellingsteknikk! Vi har 13 spennende kurs og workshops i inn- og utland du kan se nærmere på. Se komplett kurskatalog på www.bildernordic.no

111

TRENGER DU LAGRING OG DISTRIBUSJON AV DINE VARER? 6 gode grunner til å velge oss: Henting og levering

Vi ønsker å gjøre det enkelt for deg. Vi henter dine varer, lagrer og leverer de til rett tid på rett sted, når du ønsker det.

Lagring

Vi har korttids - og langtidsleie.

Sikkerhet

Vi har lagt stor vekt på sikkerhet. Derfor er det montert klimakontroll som sørger for at fuktigheten til enhver tid er korrekt. Vi har selvfølgelig også god brannsikring, og godt bevoktede lokaler.

Distribusjon

Vi har et stort distribusjonsnettverk med daglige turer til Oslo. Dette gjør at vi kan levere i Oslo ved bestilling før kl 12. 00 dagen før.

Tilgjengelighet

Vi tar i mot ordre på telefon, fax, web eller på e-mail.

Lave priser

Vi har lave priser på grunn av lave kostnader.

Ta kontakt med oss for å vite mer om hva vi kan gjøre for deg. Helge Gabriel Lundeby Morgan Bråthen

hgl@lundeby.no mb@lundeby.no

Tlf: +47 95 84 06 50 Tlf: +47 98 26 72 25

Lundebyveien 7, 1878 HÆRLANDTelefon/Faks: 69 89 86 00 / 69 89 86 60 e-mail: lundeby@lundeby.no

www.lundeby.no

113

ta et SMART valg Zoom Grafisk AS er en mellomstor grafisk bedrift. Vi er en av få bedrifter i denne størrelsen som har hele produksjonskjeden i eget hus. Tilbudet til våre kunder spenner fra grafisk design til trykking og plastpakking. Vårt fortrinn er stor grad av fleksibilitet og kontroll av kvaliteten i alle ledd. Vårt varemerke er kvalitet og god service. Ta kontakt og gjør et SMART valg!

ZOOM GRAFISK AS Telefon: 32 26 64 50 www.zoom-graﬁsk.no

114

115