Demonstrasjon. Artikkelforfatter Anna Mørseth fremst i midten.
SOLIDARITET K AN FLYTTE FJELL Anna Mørseth var med Palestinakomiteens helseteam til Palestina i 1989. Her forteller hun med egne ord om opplevelsene under den første intifadaen. TEKST: ANNA MØRSETH FOTO: PRIVAT
E
ndelig skjedde det! Jeg skulle utføre solidaritet i praksis og få førstehåndserfaring om situasjonen i Palestina. Året var 1989, og den første intifadaen, som startet høsten 1987, fortsatte med full kraft. Håpet om et fritt Palestina var levende. Dette skulle jeg få være med på! Jeg skulle lytte, lære, se og beskrive, og få forståelse for den politiske kampen som en direkte innsprøyting. Øyevitnefunksjonen er utrolig viktig i denne sammenhengen, ettersom Israel er uhyggelig god på desinformasjon og løgner i mediabildet. EN BRUTAL OKKUPASJONSMAKT Vi opplevde oss meget godt forberedt hjemmefra. Mange møter med Venke Aarethun, mange20 FRITT PALESTINA
årig solidaritetsarbeider i Libanons flyktningleirer, ga oss god innsikt i kultur, religion og det politiske bakteppet. Forberedelsene kunne ikke ha vært bedre. Men ingen kan forberede deg på hvordan en inhuman og brutal okkupasjonsmakt har utviklet metoder for å trakassere palestinerne på alle nivåer i livet. På Ben Gurion-flyplassen ble vi møtt av koordinator Tor Vågli og Kurt Lyngved, som allerede hadde vært på Al Ittihad-sykehuset en tid. Palkom hadde en leilighet i Øst-Jerusalem, ved foten av Oljeberget, som vi kunne bruke ved behov. Der bodde koordinatoren. Dagen etter ankomst dro vi til Nablus. Det var mange sjekkposter på veien, og soldatene
