Forord

Bak alle som lever i dag står det tretti gjenferd, for slik er forholdstallet mellom de døde og de som lever i dag. Siden tidenes begynnelse har det bodd omtrent hundre milliarder mennesker på planeten Jorden.

Dette er et interessant tall, for ved et pussig sammentreff er det omtrent hundre milliarder stjerner i vårt lokale univers, Melkeveien. For alle mennesker som har levd i dette universet skinner det altså en stjerne.

Men alle disse stjernene er en sol, ofte langt mer strålende og kraftfull enn den lille, nærliggende stjernen vi kaller Solen. Og mange – kanskje de fleste – av de fremmede solene har planeter i kretsløp omkring seg. Så det er nesten sikkert at det finnes nok land i himmelen til at hvert eneste medlem av menneskeheten, helt tilbake til det første apemennesket, kan ha sin egen private himmel – eller sitt eget helvete – på en jord for seg selv.

Hvor mange av disse potensielle himlene og helvetene som nå er bebodd, og av hva slags vesener, har vi ingen mulighet til å finne ut av – den nærmeste av dem er en million ganger lenger unna enn Mars eller Venus, som frem- deles er et fjernt mål for neste generasjon. Men avstandenes hinder faller. En dag skal vi møte våre likemenn, eller våre herrer, blant stjernene.

Vi har brukt tid på å venne oss til denne tanken. Noen håper fremdeles at det aldri vil bli virkelighet. Men stadig flere spør seg: «Hvorfor har ikke slike møter skjedd allerede, når vi selv er i ferd med å ta spranget ut i verdensrommet?»

Ja, hvorfor ikke? Her er ett mulig svar på dette høyst fornuftige spørsmålet. Men husk at det bare er en skjønnlitterær bok.

Sannheten vil, som alltid, være langt mer merkverdig.