Veien til utryddelse

Tørken hadde nå vart i ti millioner år, og skrekkøglenes herredømme var over for lengst. Her ved ekvator, på kontinentet som en dag skulle bli kjent som Afrika, hadde kampen for tilværelsen nådd et nytt intenst høydepunkt, og noen seierherre var ennå ikke i sikte. I dette tomme og uttørkede landet kunne bare de små eller raske eller aggressive lykkes, eller ha håp om å overleve.

Menneskeapene på sletten var hverken det ene eller det andre, og de lyktes ikke – de var faktisk allerede kommet ganske nær artens utryddelse. Omtrent femti av dem holdt til i en gruppe av huler med utsikt til en liten, uttørket dal, delt i to av en treg elv av smeltevann fra fjellene tretti mil lenger nord. I dårlige tider forsvant elven fullstendig, og stammen levde i tørstens skygge.

De var alltid sultne, og nå var de uthungret. Da den første glød av morgenrøde krøp inn i hulen, så Månekikker at faren hadde dødd i løpet av natten. Han visste ikke at Den gamle var hans far, for et slikt forhold var hinsides hans fatteevne, men da han så på den magre kroppen, følte han en vag uro som var en forløper til sorgen.

De to spedbarna gråt etter mat allerede, men ble tause da Månekikker snerret til dem. En av mødrene snerret tilbake for å forsvare spedbarnet hun ikke hadde nok mat til. Han hadde ikke krefter til å straffe henne for ulydigheten.

Nå var det lyst nok til å dra. Månekikker løftet det rynkete liket og dro det etter seg, krumbøyd gjennom den lave huleinngangen. Vel utenfor slengte han liket over skulderen og reiste seg med rak rygg – det eneste dyret i hele verden som kunne gjøre det.

Blant sitt folk var Månekikker nærmest en kjempe. Han var nesten én meter og femti, og selv om han var svært underernært, veide han over femti kilo. Den hårete, muskuløse kroppen var midt mellom ape og menneske, men hodet var allerede mye nærmere menneske enn ape. Pannen var lav, og brynene sto ut over øyenhulene, men han hadde et umiskjennelig løfte om menneskelighet i genene. Da han speidet ut over pleistocentidens fiendtlige verden, var det allerede noe i blikket hans som ingen ape kunne nå opp til. I de mørke, dyptliggende øynene var det en våknende forståelse – de første tegnene på en intelligens som neppe ville få utfolde seg på mange tidsaldre ennå, og som kanskje snart ville være utslettet for alltid.

Det var ingen tegn på fare, så Månekikker begynte å gli nedover den nesten loddrette skråningen utenfor hulen, uten å la seg hindre noe særlig av byrden. Som på signal dukket resten av stammen opp fra sine egne hjem lenger nede i fjellsiden, og satte fart mot den sølete elven for å drikke vann for første gang den morgenen.

Månekikker så ut over dalen etter tegn på at De andre vær i nærheten, men det fantes ikke spor av dem. Kanskje de ennå ikke hadde forlatt hulene, eller så etter mat lenger borte på fjellsidene. Siden de ikke var å se noe sted, glemte Månekikker dem. Han var ikke i stand til å bekymre seg for mer enn én ting av gangen.

Først måtte han kvitte seg med Den gamle, men det var et problem som ikke krevde så mye tankevirksomhet. Det hadde vært mange dødsfall denne årstiden, ett av dem i hans egen hule. Han trengte bare å legge liket der han hadde lagt det nyfødte spedbarnet da månen var i siste kvarter, så ville hyenene gjøre resten.

De ventet allerede, på stedet der den lille dalen gikk over til savanne. Man kunne tro de hadde visst at han kom. Månekikker lot kroppen ligge under en liten busk – alle knoklene som hadde ligget der før var allerede borte – og skyndte seg tilbake for å slutte seg til stammen. Han tenkte aldri på faren sin igjen.

De to konene hans, de voksne fra den andre hulen og de fleste av ungene gikk omkring og lette etter mat blant de uttørkede trærne lenger opp i dalen. De så etter bær, saftige røtter og blader, og innimellom hadde de flaks og fant små firfisler eller gnagere. Bare småbarna og de svakeste av de eldste var igjen i hulene. Hvis det var noe mat til overs på slutten av dagen, kunne de også få noe. Hvis ikke hadde hyenene noe å se frem til.

Dette var en bra dag – men siden Månekikker ikke hadde særlig god hukommelse, kunne han ikke sammenligne én tid med en annen. Det var han som hadde funnet bikuben i trestubben, og fått glede seg over den fineste delikatesse hans folk kjente til. Han slikket fremdeles fingrene innimellom da han førte gruppen hjem sent på ettermiddagen. Selvfølgelig hadde han også fått ganske mange stikk, men det hadde han knapt lagt merke til. Han var nå så nær ved å være fornøyd som han kunne bli noen gang, for selv om han fremdeles var sulten, var han ikke direkte svekket av sult. Og mer enn som så kunne intet apemenneske forvente.

Men tilfredsheten fortok seg da han kom frem til elven. De andre var der. Det var de hver dag, men det ble ikke mindre plagsomt av den grunn.

Det var omtrent tretti av dem, og de var ikke til å skjelne fra medlemmene av Månekikkers egen stamme. Da de så ham komme, begynte de å danse, riste med armene og hyle på sin side av elven, og hans eget folk svarte på samme måte.

Og det var alt som skjedde. Selv om apemenneskene ofte kranglet og sloss seg imellom, førte det sjelden til alvorlige skader. Siden de hverken hadde klør eller huggtenner og var godt beskyttet av hår, kunne de ikke påføre hverandre mye skade. Uansett hadde de lite energi å bruke på den typen uproduktiv atferd. Snerring og trusler var en mye mer effektiv måte å hevde seg på.

Konfrontasjonen varte omtrent fem minutter, så tok oppvisningen slutt like raskt som den hadde begynt, og alle drakk sin slurk med sølete vann. Æren var gjenopprettet begge grupper hadde hevdet rett til sitt territorium. Nå som dette viktige spørsmålet var avklart, gikk stammen videre langs sin side av elven. Den nærmeste brukbare beitemarken var nå nesten to kilometer fra hulene, og de måtte dele den med en flokk store, antilopelignende dyr som knapt nok tålte at de var der. De kunne ikke drives vekk, for de var bevæpnet med farlige dolker i pannen – naturlige våpen som apemenneskene ikke hadde.

Månekikker og hans flokk tygde bær og frukt og blader og slo sulten tilbake – samtidig som det overalt rundt dem, i kamp om den samme maten, fantes en matkilde de aldri kunne få tømt. Men de tusenvis av tonnene med saftig kjøtt som streifet over savannen og gjennom bushlandet var ikke bare utenfor rekkevidde – de kunne ikke engang tenke seg muligheten av å spise dem. Midt oppe i overfloden holdt de langsomt på å sulte i hjel.

Stammen vendte tilbake til hulen uten videre hendelser, i dagens siste lys. Den sårede hunnen som var blitt igjen hjemme, jublet av fryd da Månekikker ga henne en gren full av bær som han hadde med tilbake. Hun gjøv grådig løs på den. Den ga ikke særlig mye næring, men den kunne hjelpe henne med å overleve til såret leoparden hadde gitt henne var grodd, og hun kunne finne mat selv igjen.

Over dalen steg fullmånen opp, og en kjølig vind blåste ned fra de fjerne fjellene. Det kom til å bli veldig kaldt i natt – men kulde, i likhet med sult, var ikke noe man egentlig tenkte særlig over. Det var bare slik livet var.

Månekikker rørte seg knapt da skrikene og ropene runget oppover skråningen fra en av de lavere hulene, og han trengte ikke å høre de sporadiske brølene fra leoparden for å skjønne nøyaktig hva som skjedde. Der nede i mørket sloss gamle Hvithår og familien hans på liv og død, og tanken på at han på noen måte kunne hjelpe til, streifet aldri Månekikkers tanker. Overlevelsens harde logikk forbød alle slike forestil- linger, og ikke en stemme ble hevet i protest fra den lyttende fjellsiden. Alle huler var stille, av frykt for å tiltrekke seg katastrofen.

Tumultene døde bort, og nå kunne Månekikker høre lyden av en kropp som ble slept over klippene. Det varte bare et par sekunder, så fikk leoparden godt tak om byttet sitt. Den ga ikke en lyd fra seg da den tasset stille vekk, mens den uanstrengt bar byttet mellom kjevene.

Nå kom det ikke til å være fare på ferde på et par dager, men det fantes andre fiender som dro fordel av den kalde Lillesolen som bare skinte om natten. Hvis man ble advart tidsnok, kunne mindre rovdyr av og til bli skremt vekk av rop og skrik. Månekikker krabbet ut av hulen og klatret opp på en stor kampestein ved siden av inngangen. Han satte seg ned på huk og så ut over dalen.

Av alle dyr som hittil hadde vandret på jordoverflaten, var apemennesket det første som så ufravendt på Månen. Og selv om han ikke kunne huske det, hadde Månekikker som barn noen ganger strukket hånden ut og prøvd å ta på det spøkelsesaktige ansiktet over fjellene.

Det hadde han aldri klart, og nå var han gammel nok til å skjønne hvorfor. Han måtte selvsagt først finne et tre som var høyt nok og klatre opp i det.

Noen ganger så han på dalen, og noen ganger så han på Månen, men han lyttet alltid. En gang eller to sovnet han inn, men han sov lett, og den minste lyd ville forstyrret ham. I sin høye alder av tjuefem år hadde han fremdeles alle evner intakt. Hvis han fortsatte å være like heldig og unngikk ulykker, sykdom, rovdyr og sult, kunne han overleve kanskje ti år til.