Collins comeback – oppropet mot

«Abnorm» var derfor ikke noen ny karakteristikk av litteratur eller litterære skikkelser da Ibsens Rosmersholm ble betegnet som en «abnormitet». En anmelder brukte ordet «forskruet» i stedet for «abnorm»: «Disse Mennesker ere alle tilhobe forskruede Væsener, der ikke ved sig have nogen Friskhed eller Sundhed.»7 Det «abnorme» ble også knyttet til det fremmede og ukjente. Ofte kunne slike karakteristikker ha et rasistisk islett. Rebekka West ble forklart gjennom sin avstamning: «Rebekka, denne nye Kvindefigur, som Ibsen her har skabt, har sit finske Blod, der skal forklare det dæmoniske ved hendes Natur».8

En annen anmelder i Aftenposten la vekt på det uforståelige: Ibsen hadde nå brutt med publikum. Bredo Morgenstierne så et «Forfald og en Nedgang» hos Ibsen. Dramatikken var blitt esoterisk: Bare en liten krets av feinschmeckere kunne nyte slik kunst.9 Det uforståelige var også et vanlig kjennetegn på det dekadente. Selv om betegnelsen «abnorm» ikke forekom, vekket beslektede ord lignende assosiasjoner.

Normale mennesker kunne ikke ha kastet seg i møllefossen som Rosmer og Rebekka. Morgenbladets anmelder omtalte dem

pitalisering: «Som man kan forstaa, er det en alt andet end hyggelig Verden, denne Bog lader os færdes i. Naar man har læst den til ende, har man næsten en Følelse, som man en Tid lang har været indesluttet i et Hospital som mere eller mindre ophidsede Nervepatienter og trænger til at komme mellem sunde, normale Mennesker igjen for at forvinde Indtrykket af al den Sygelighed.» 7 [Anonym] 1886. Rosmersholm anmeldt av signaturen «A.» i Aftenposten 24.11. 8 [Anonym] 1886. Rosmersholm anmeldt av signaturen «A.» i Aftenposten 24.11. 9 «Som Kunsten for en enkelt Kunstretning er bleven en FeinschmeckerKunst, der alene er bestemt for og alene kan nydes af Kunstnerne selv og deres Ateliervenner, saaledes holder Ibsen nu paa at skabe os en FeinschmeckerLiteratur, der alene synes bestemt for og ialfald alene er tilgjængelig for den lille Sekt, der er indarbeidet i Digterens ‘nye, svimlende, vidtrækkende Tanker’ og omtaaget af den ensomme Grublers Drømme.» Rosmersholm anmeldt av Bredo Morgenstierne i Aftenposten 30.11. 1886.

som «aandelige Abnormiteter».10 Han håpet at Ibsen ville vende tilbake til «en mindre forskruet Produktion».11 Kritikken var likevel mer kjølig avvisende enn egentlig moralsk forarget, som den ble i forhold til Hedda Gabler fire år senere.

I Morgenstiernes anmeldelse av Fruen fra Havet i Aftenposten het det at Ellida var disponert for sin åndelige krise på to måter, gjennom tilknytningen til havet (miljø) og gjennom arv: «Moderen var sindssyg, og hendes egne Nerver er abnormt spændte.»12 Der Rosmersholm skapte mismot, var vi i Fruen fra Havet likevel «kommen tilbage til en Verden, som vi føle os hjemme i, til Mennesker af samme Art som vi selv», konkluderte Morgenstierne. Stykket endte jo godt til tross for «det mystiske og abnorme»! Morgenbladets anmelder var helt på linje: «Skjønt det psykisk Abnorme ogsaa her spiller en stærkt fremtrædende Rolle», virker dramaet sammenlignet med de to foregående «desto mere oplivende og glædeligt».13 Likevel meldte Morgenbladets korrespondent fra oppsetningen i København at det falt «kun lidet i

10 «Vi behøve ikke at paapege alt det Sygelige, Skjæve og Haltende i Hovedpersonernes her kortelig paaviste Udvikling og i Motiveringen af deres endelige Skjæbne. Begge ere vel egentlig kun Tankeexperimenter. Normale Mennesker kunde i ethvert Fald under de givne Forudsætninger neppe paa noget af de afgjørende Punkter, der ligge indenfor selve Stykkets Ramme, handle saaledes, som de gjøre, og aandelige Abnormiteter ere ikke i nogen høiere Grad end de fysiske egnede til at virke paa Scenen.» Rosmersholm anmeldt av Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet i Kristiania 1.12. 1886. 11 «Heldigvis er der dog ogsaa i den radikale Presse andre Domme at læse. Heldigvis faar Digteren ogsaa fra dette Hold, hvor en enstemmig og høirøstet Applaus vel er paaregnet, et og andet Varsko om, at nu gaar det dog for vidt, nu bliver det for galt, nu bør han for sin egen Skyld se at vende tilbage til en mindre forskruet Produktion.» Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet i Kristiania 2.12. 1886. 12 Fruen fra havet anmeldt av Bredo Morgenstierne (under signaturen V) i Aftenposten 5.12. 1888. 13 Fruen fra havet anmeldt av Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet 5.12. 1888.

vort Publikums Smag» at Ellida ble et «Bytte for en uhyggelig til Vanvid grænsende abnorm Tilstand».14

Den liberale presse, Verdens Gang15 og Dagbladet, 16 var også begeistret for stykket, men her forekom ikke ordet «abnorm». En svensk avis hevdet at abnorme sjelstilstander ødela dramaets moralske kraft: En abnorm person kunne ikke handle etisk.17 I Morgenbladets gjengivelse av oppsetningen i Weimar hevdet en tysk avis at patologien i stykket trådte i stedet for psykologien. Dermed ble Ellida en «abnorm Fremtoning» i stedet for en allmennmenneskelig skikkelse.18

Diskusjonen om forholdet mellom patologi og etikk ble senere et hovedpoeng i den norske litteraturhistorikeren Christen Collins (1857–1926) oppgjør med dekadansen i en stor avisdebatt i 1894, som endte med at Collin utga boken Kunsten og

14 [Anonym] 1889. «Korrespondanse til Morgenbladet.» Morgenbladet 20.02. 15 [Anonym] 1888. Fruen fra havet anmeldt i Verdens Gang 30.11. 16 Fruen fra havet anmeldt av Irgens Hansen i Dagbladet 30.11. 1888. 17 «Den sceniske Fremstilling af et Vanvids forskjellige Ytringer kan jo være effektfuld og interessant, men noget dramatisk Indhold har den ikke, thi dertil kræves, at den dramatiske Person handler frit, ikke af en af Sygdom bunden Villie, som Ibsen selv formulerer det – at hun handler i Frihed under Ansvar. Uden at et ethisk Krav findes som Underlag, kan ikke en virkelig dramatisk Bygning opføres, og hvor Villien ligger i en abnorm Sjelstilstands Baand, kan ikke noget saadant Krav tænkes.» [Anonym] 1889. «Om Fruen fra Havet paa Stockholms dramatiske teatern.» Gjengivelse av Post och inrikes tidningar i Bergens Aftenblad 29.03. Også gjengitt i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 30.03. 1889. 18 «Ganske vist er Hovedmotivet, Fruens Forkjærlighed for det grufulde, en Tilbøielighed, der samtidig virker frastødende og dragende, opfattet med fin Psykologi, men i Gjennemførelsen af denne Grundtanke har Digteren ikke iagttaget den rigtige Begrænsning. Det pathologiske Moment træder i stedet for det psychologiske. Heltinden er ikke længere Bærer af et almenmenneskeligt Problem, men en abnorm Fremtoning, hvis Omskiftelser ikke fremkalde vor varme Medfølelse, men en pinagtig Spænding.» [Anonym] 1889. Referat fra oppsetningen i Weimar i Allgemeine Zeitung, Morgenbladet 21.02.

Moralen på slutten av året. Her het det om Ibsens kvinneskikkelser Hedda Gabler og Hilde Wangel at de var «moralsk abnorme Fantasibørn».19

Da Collin trådte frem med sin kritikk, var tradisjonen for å beskrive Ibsens dramatikk og hans kvinneskikkelser som «abnorme» allerede godt etablert (Collins kritikk er temaet for kap. 7). Særlig den konservative presse brukte ordet for å diskreditere litteratur den ikke likte. Ordet «dekadanse» som betegnelsen for en litterær retning kom ikke for alvor i bruk i Norge før Arne Garborg utga romanen Trætte Mænd i november 1891. Begrepet «abnorm» var ofte knyttet til psykisk patologi. Mange kritikere skilte ikke mellom at litterære personer led av psykisk sykdom, og at litteraturen var syk. Mangelen på en slik distinksjon var et premiss i Collins kritikk av dekadansen. Morgenbladet skrev i 1893 at nutidens litteratur var en «ny, smuk og interessant Sygdom»:

Og Sygdommen er Tidens Modesygdom: Nervøsiteten. Dekadenterne ønske ikke engang selv at gjælde for sunde, normale Mennesker. Brødrene Goncourt for Exempel pege i sine Fortaler og sine Dagbøger altid med en vis Tilfredsstillelse paa sin Yndlingssygdom: Nevrosen. «Vi skjule ikke for os selv, at vi have været lidenskabelige, nervøse Væsener, sygelig modtagelige for Indtryk», heder det i deres Dagbøger.20

Dekadansen skyldtes «overanspændte Nervers Sygelighed», hevdet Morgenbladet. Slik litteratur var opptatt av det «intellektuelt og moralsk forskruede», fordi det var mer nervepirrende «end det naturlige og normale».

Morgenbladet støttet seg på et meget selektivt referat av en nylig publisert artikkel om dekadanse av den britiske forfatteren

19 Christen Collin 1894. Kunsten og moralen – Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere. Kjøbenhavn, Gyldendal, 4. 20 «Dekadence-Literaturens Sygelighed.» Morgenbladet 12.11. 1893.

Arthur Symons (1865–1945).21 Symons ga en omfattende oversikt over nyere fransk litteratur, ikke bare Goncourt-brødrene, men også Verlaine, Mallarmé og Huysmans. Han omtalte en rekke av dekadanselitteraturens stilistiske virkemidler. Til tross for at Symons innledningsvis betegnet denne litteraturen som sykelig, tonet essayet ut i en karakteristikk av den engelske poeten W.C. Henley ut fra Verlaines ideal om å være oppriktig og «å følge øyeblikkets inntrykk nøyaktig». Samtidig lovpriste Symons «the achievement of Verlaine and the ideal of the Decadence: to be a disembodied voice, and yet the voice of a human soul».22 Verlaines ideal om upersonlighet brøt fullstendig med Morgenbladets bilde av den dekadente dikteren som kasteball for egne patologiske stemninger. At distanse måtte til for å fremstille patologiske sinnstilstander, lå hinsides Morgenbladets dekadansekritikk. Følgelig ble dobbeltheten hos Verlaine mellom distanse og gjengivelse av øyeblikkets stemning – i tillegg til mange andre perspektiver i Symons’ artikkel – utelatt.23

21 Arthur Symons 1893. «The Decadent Movement in Literature.» Harper’s New Monthly Magazine. Vol. 87, 1893, Nr. 522, November, 858–867. Symons hevdet at den nyeste franske litteraturen «is no doubt a decadence; it has all the qualities that mark the end of great periods, the qualities that we find in the Greek, the Latin decadence: an intense self-consciousness, a restless curiosity in research, an oversubtilizing refinement upon refinement, a spiritual and moral perversity». (Ibid., 858–859.) Han kalte denne litteraturen «a new and beautiful and interesting disease» (ibid., 859), noe som har inspirert tittelen på Morgenbladets oppslag. Des Esseintes i Huysmans roman A Rebours ble trukket frem som et eksempel på det «abnorme»: «In the sensations and ideas of Des Esseintes we see the sensations and ideas of the effeminate, overcivilized, deliberately abnormal creature who is the last product of our society […]». (Ibid., 866.) Symons delte dekadansen i to retninger: impresjonisme og symbolisme. Da Symons drøftet dekadansen utenfor Frankrike, nevnte han Ibsen og Norge i én enkelt setning: «In Norway, Ibsen has lately developed a personal kind of Impressionism (in Hedda Gabler) and of Symbolism (in The Master-Builder) – ‘opening the door,’ in his own phrase, ‘to the younger generation.’» (Ibid., 866.) 22 Symons 1893, 867. 23 For kompleksiteten i Verlaines begrep om det upersonlige, jf. Aurélie

Eksemplet med Verlaine viser at det å gi seg inntrykkene i vold ikke behøvde å medføre abnormitet. Men forskjellen mellom forelegget og Morgenbladets artikkel om dekadansen uttrykker en generell tendens: Man var mer interessert i å dele ut negative karakteristikker enn å forstå den nye litteraturen. Derfor ble de dramatiske personene hos Ibsen forvandlet til sjablonger: abnorme, sykelige og forskrudde.

Klimaskiftet i norsk litteratur i 1890

På den annen side foregikk det en kamp for å innlemme og beskrive denne «patologiske» virkeligheten i litteraturen. Knut Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» forsøkte å gi uvanlige sjelstilstander en sentral plass i litteraturen. Hamsun innbilte seg ikke «at være meget galere end de fleste andre Mennesker».24 I dette essayet – som senere har blitt stående som det viktigste manifest for nyromantikken i norsk litteratur – distanserte Hamsun seg fra både institusjonalisert sinnssykdom og det abnorme. Han fortalte om en mann som skjøt hesten til naboen fordi «Hestens skæve Blik bored ham sindssygt gennem Nerverne».

Hvorledes vilde nu en saadan Mand tage sig ud i en norsk Roman? Moden for Gaustad! Dette stærke, blussende sunde Menneske moden for Gaustad! Jeg kender bare en Psykolog, som kunde skildre denne Skikkelse; ikke Dostojevski, som gør endog normale Folk abnorme, men Goncourt.25

Hamsun balanserte mellom abnormitet, institusjonalisert galskap og sunnhet på en meget stram line. Han som skjøt hesten

Foglia 2016. «Verlaine vers l’art impersonnel.» Revue Verlaine No. 14, 215–234. 24 Knut Hamsun 1890. «Fra det ubevidste sjæleliv.» Samtiden Vol 1, 331–32. 25 Hamsun 1890, 333.

fordi han følte blikket gikk «sindssygt gennem Nerverne», var ikke abnorm, ifølge Hamsun. De andre eksemplene hentet han fra diktere som Heine, Turgenjev og Bjørnson. De var «saa langt fra at være abnorme, at de tvertimod skriver sig fra Mænd med sunde og meget stærke Hjærner».26

Betegnelsen «abnorm» sto sentralt i psykiatrien. Psykiateren Harald Holm fremholdt fem år etter Hamsuns essay at han hadde «gjort studiet af de psychiske abnormiteter til sin livsgjerning».27 Det abnorme var psykiatriens viktigste gjenstand:

Det er psychiatriens opgave at udforske aarsagen til og symptomerne af disse abnormiteter, som vi benævner sindsygdomme eller psychoser, – og endelig at søge midlerne til at modarbeide deres fremkomst eller at føre de forstyrrede funktioner tilbage til normen.28

På denne tiden hadde det «abnorme» også en mer nøytral betydning, nemlig det unormale eller det som avviker fra normen. I dag brukes motsetningen normal/unormal der man på 1890tallet snakket om det normale i motsetning til det abnorme. Det abnorme refererer i dag mer entydig til det sykelige enn enkelte brukssammenhenger på 1890-tallet. Bokmålsordboka bestemmer «abnorm» som «avvikende, sykelig, unormal, defekt» og gir følgende smaksprøver på bruk: «abnormt følelsesliv» og «abnorm skjeggvekst». Nynorskordboka definerer «abnorm» som «unormal på ein sjukleg eller svært påfallande måte» og nevner «abnorm kjønnsdrift» og «abnorm vokster» som eksempler.29

Nordens ledende litteraturkritiker Georg Brandes var på besøk i Norge i mai 1890. Hans første foredrag ble holdt 12. mai i Brødrene Hals’ lokale i Kristiania. Ifølge Dagbladets referat

26 Hamsun 1890, 334. 27 Holm, Harald 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag, «Forord.» [upaginert] 28 Holm 1895, 1. 29 https://ordbok.uib.no/ABNORM Besøkt: 12.11.2020.

var det en muntlig versjon av essayet «Dyret i Mennesket»,30 som vil bli kommentert i kap. 2. Brandes snakket deretter om Henrik Ibsen og hans skole i Tyskland. Foredraget ble like etter publisert i det danske tidsskriftet Tilskueren. 31 Brandes gjennomgikk blant annet et Ibsen-inspirert drama av den østerrikske forfatteren Hermann Bahr, Die grosse Sünde (1889). Etter å ha blitt forlatt av sin elskede da han satt i fengsel, kvelte mannen henne i desperasjon. I 5. akt dukker han opp etter en flukt fra «Sindsygeanstalten, endnu iklædt Spændetrøje».32 Medisinerprofessoren Ferdinand Lochmann rykket i den anledning ut mot Brandes og Ibsen i Morgenbladet. Brandes’ oversikt over den skolen Ibsen hadde grunnlagt i Tyskland fikk Lochmann til å tenke på et sinnsykehospital:

Dr. Brandes gav en livfuld Oversigt over disse Digtere og navnlig deres Dramaer. Oprigtig talt, fik vi her et Indtryk, som om vi befandt os paa Gaustad. Et synes os ganske klart. Dr. Henrik Ibsen har ved sin «Vildand», «Rosmersholm» og «Fruen fra Havet» gjort en del unge tyske Literater forstyrrede i Hovedet, de er fuldkomne modne til Sindsygeasylerne, de behøver kun at medtage sine Dramaer for at legitimere sig til Optagelsen, og Direktøren vil snarest mulig sætte dem i Celle.33

I sin andre artikkel diskuterte Lochmann grensene mellom galskap og geni. Han tilbakeviste at geniet var et galskapsfenomen, og hevdet at grensene mellom geni og galskap måtte trekkes skar-

30 [Anonym] 1890. «Dr. Georg Brandes Foredrag.» Dagbladet 13.05. Avisen bekjentgjorde samtidig at Brandes dagen etter ville holde en «Forelæsning paa samme Sted om Henrik Ibsen og hans Skole i Tyskland. Det gjælder at sikre sig Plads i Tide». 31 Georg Brandes 1890b. «Henrik Ibsen og hans skole i Tyskland.» Tilskueren Vol. 7, 423–450. 32 Brandes 1890b, 436. 33 F. Lochmann 1890a. «Dr. G. Brandes: Om Henrik Ibsen.» Morgenbladet 25.05. Artikkelen ble trykt opp igjen i bokform etter forfatterens død i F. Lochmann 1891. Populære Opsatser. Kristiania, Aschehoug, 200–206.

pere.34 I den tredje og siste artikkelen kom han inn på Brandes’ avhandling om Nietzsche, som han ironisk kalte «et tysk Geni». Nietzsche fikk på denne tiden stor betydning i nordisk litteratur, noe Harald Beyer har vist godt i avhandlingen Nietzsche og Norden.

35

Georg Brandes’ introduksjon til den tyske filosofen året før i essayet «Aristokratisk Radikalisme» fra august 1889 utløste en debatt med filosofen Harald Høffding om Nietzsches filosofi.36 Høffding avsluttet sitt første debattinnlegg med å påpeke «det sygeligt forvredne» i Nietzsches forfatterskap.37 Diskusjonen fortsatte i 1890 og ble fulgt med spenning i hele Norden.38 Meningsutvekslingen var akkurat avsluttet med en «Epilog» av Høffding i mainummeret av det danske tidsskriftet Tilskueren da Brandes dro til Norge for å holde sine foredrag. Lochmann sammenlignet Ibsen og Nietzsche:39

Ligesom Ibsen vil han [Nietzsche] ud paa Vidderne og indaande den rene Bjergluft. Han søger efter nye Idealer og en ny Religion. Medens Schopenhauers Skole holder sig til Buddha og Nirvana, har Nietzsche valgt Zoroaster eller Zarathustra. Hans sidste Skrift er næsten profetisk; det heder der: «Ich habe der Menschheit das tiefste

34 F. Lochmann 1890b. «De store Aander.» Morgenbladet, 22.06. Jf. Lochmann 1891, 206–209. 35 Beyer, Harald 1958–59. Nietzsche og Norden. Bergen, John Griegs Boktrykkeri, Vol. 1–2. 36 Georg Brandes 1889a. «Aristokratisk Radikalisme.» Tilskueren Vol. 6, 565–613. 37 Harald Høffding 1889. «Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse.» Tilskueren Vol. 6, 849–872. Her: 872. 38 Georg Brandes 1890c. «Det store Menneske, Kulturens Kilde.» Tilskueren Vol. 7, 1–25; Harald Høffding 1890a. «Gensvar til Dr. Brandes.» Tilskueren Vol. 7, 125–153; Georg Brandes 1890d. «Duplik.» Tilskueren Vol. 7, 251–279; Harald Høffding 1890b. «Epilog.» Tilskueren Vol. 7, 343–353. 39 Lochmanns utspill har ikke blitt registrert i Beyer 1958. «Diskusjonen omkring Nietzsche i Norge.», 168–199.

Buch gegeben, das sie besitzt.» Kort efter blev han bragt paa det Sindsygeasyl, hvor han nu er.40

Lochmann knyttet Brandes, Ibsen, Nietzsche og Gaustad sammen. Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» var blant annet et svar på Lochmanns artikkel. Hamsun fulgte med på Lochmanns forskjellige utspill. Han gikk offentlig ut mot Lochmanns påstand om at «Kristendommen neppe nogensinde siden Middelalderen har havt en større Magt i det højere Aandsliv end nu for Tiden».41 Hamsuns artikkel var trykt i Dagbladet og datert Lillesand 29. august, der forfatteren ennå befant seg etter å ha skrevet «Fra det ubevidste Sjæleliv».42

Hamsun kritiserte Lochmanns påstand om at litteraturen måtte bedømmes moralsk fremfor estetisk. Lochmann hevdet at Bjørnson nå sto ensom med sitt moralske standpunkt: «Han har paa den mest energiske Maade brudt med vort literære Venstre, eller om man vil med Bohêmen i Ordets videre Betydning.» Hvis dette var en riktig gjengivelse av Bjørnson, så «hører den Mand ikke længer hjemme i Skjønliteraturen», var Hamsuns krasse dom.

Carl Nærups marginalisering av dekadansen I 1897 var kampen om definisjonsmakt når det gjaldt 1890-årenes litterære impulser avgjort. Betegnelser som «nyromantikk», «nyidealisme» og til dels «symbolisme» hadde vunnet terreng, mens «dekadansen» var marginalisert. Stemplingen av visse typer litteratur som «abnorm» hadde bidratt til dette.

Til tross for at dekadansebegrepet faktisk var viktig på første halvdel av 1890-tallet, ble det siden fortrengt av en idealiserende

40 F. Lochmann 1890c. «De store Aander.» Morgenbladet 29.06. Jf. Lochmann 1891, 209–213. 41 F. Lochmann 1890d. «Bjørnstjerne Bjørnson.» Dagbladet 27.08. 42 Knut Hamsun 1890a. «Autoriteter.» Dagbladet 01.09.

litteraturhistorieskrivning. Denne idealiserings- og fortrengningsprosessen begynte tidlig. Litteraturkritikeren Carl Nærups bok om nyromantikken fra 1897 skjøv dekadansen og debatten om denne ut av litteraturhistorien.43 Den subjektive vendingen og den psykologiske litteraturen var nå akseptert. Prisen som måtte betales, var marginaliseringen av den problematiske dekadansen. Fem år etter forfatterens død utropte Nærup Arne Dybfest (1869–1892) til Norges eneste virkelige dekadent. En av novellene til Dybfest var «til Dato vor Litteraturs eneste ægte Frembringelse i den dekadente Genre, som der i den sidste Tid er produseret en slig Mængde Snak om».

Hovedpersonen i Arne Dybfests novelle «En Ensom» forelsker seg i det som i tidens sjargong må kalles en abnorm kvinneskikkelse, Frøken Gade. Det innestengte, demoniske begjæret er energien i det abnorme:

Det er intet ved hendes Ansigt, som kan kaldes smukt. Huden er brunlig og uden Friskhed, Munden skjæmmes af uregelmæssige Tænder, og Næsen bøjer sig lidt opad. Men under den lave, brede Pande lyser et sælsomt Øjenpar. I de Glimt, som naar ham under Dansens Hede, synes han der ligger noget utæmmet, noget af Vilddyrets gnistrende Glød, og i et enkelt Øjeblik syntes det ham sygt, saadan underligt sygt, som naar man gaar forbi en Vanvittigs Celle og fra den faar et ene, enkelt Blik.44

Mange hadde på denne tiden skildret bevegelsen fra «objektiv» naturalisme til «subjektive» sjelestudier. I Dybfests novelle skjedde overgangen bare på noen få sider. Hovedpersonen forlater et arbeidermøte, og plutselig står den demoniske kvinne i sentrum. Hovedpersonen danser med kvinnen og det gjør ham

43 Carl Nærup 1897. Stemninger og Skildringer fra den nyere Litteratur. Kristiania, Cammermeyer. 44 Arne Dybfest 1892. To noveller. Kristiania, Olaf Norli, 14.

«bange». «Øjnenes Ild» var ikke bare «Attraaens, men og noget rastløst, der ligned det flakkende Kornmod, noget uhyggeligt og sygt, som den blaa Flamme, der i lumre, mørke Nætter undertiden viser sig paa Dødningegrave».45

Frøken Gade blir innlagt på asyl og er «gal av kjærlighet». Hun løper frem og tilbake med en dukke hun har gitt hovedpersonens navn, «udstødende hæse, uhyggelige Lyd, der ikke lød som fra et Menneske, men som et Sejershyl fra et vildt, ukjendt Dyr dybt inde i Asiens Skove».46 Her opptrer flere av assosiasjonene til det «abnorme»: det orientalske, det fremmede, galskapen, den ustyrlige seksualiteten og det dyriske – som på denne tiden ofte kalles «atavisme» (jf. kap. 2).

Til slutt får dyret sitt bytte. Hovedpersonen mister makten over kvinnen, og hun overtar kontrollen. «Han ser hendes grønne Øjne lyse i Vanvid.» «Og hun løfter ham op paa sine Arme som et lidet Barn, og saa bærer hun ham ind i det mørke Brudekammer.»47 Carl Nærup utropte Dybfest til Norges eneste dekadent:

Men – forstyrrende eller forklarende – saa var Dekadencens Kjendetegn det sygeligt følsomme, det sygeligt forfængelige, Sjælen i Dybfests Talent. I Sammenligning med ham gjør Hamsuns bizarre Paradox-Kunst et Indtryk af struttende Sundhed, og Vilhelm Krags dekadent anløbne Jeg-Poesi bliver den grønneste Uskyld og Friskhed.48

Nærup friskmeldte langt på vei Hamsun og Krag for dekadanse. Dybfest, som døde 23 år gammel og antagelig begikk selvmord, tok så å si med seg dekadansen i graven. Nærup var som Per Meldahl har vist, en markant idealist og anti-naturalist.49 Nærup

45 Dybfest 1892, 15. 46 Dybfest 1892, 46–47. 47 Dybfest 1892, 106. 48 Nærup 1897, 187. 49 Per Meldahl 1983. «Litteraturkritikk og litteraturhistoriografi – Om

avfeide hele dekadansedebatten på 1890-tallet uten begrunnelse og presis referanse som en «Mængde Snak».50 Nettopp dette «snakket» er hovedtemaet i herværende bok. Debatten om dekadansen var omfattende. Denne boken begrenser seg til forholdet mellom dekadansen og Ibsens kvinneskikkelser. I stedet for Nærups innsnevring av dekadansen representerer denne boken det motsatte: Dekadansen plasseres i den debatten som faktisk fant sted, i stedet for å dyrke en kongerekke av idealiserte litteraturhistoriske portretter.

Nærup snevret også dekadansebegrepet inn til det estetiske området. Dekadansen ble redusert til en spesiell følsomhet som skapte en særegen litteratur: «Arne Dybfest var Dekadent, var det av Blod og Gemyt. Han hadde Dekadentens sygeligt vaagne og kresne Sandser.»51

Da Nærup omtalte Dybfests bok om anarkismen fra 1890, var det som «lutter lyriske Stemningsbilleder og Henrykkelsesraab». Det «verdifulle og nye i Bogen var udelukkende denne Sprogets lyriske Flugt».52 Nærup dyrket estetikken og utdefinerte politikken. Dermed gikk assosiasjonen mellom dekadanse og anarkisme tapt. Men det var mange på denne tiden som kritiserte dekadansen for å føre til anarkisme. Denne typen kritikk ble også rettet mot Ibsen.

Nærups strategi førte til at Ibsen ble adskilt fra dekadansen, hvilket gir et fortegnet bilde av litteratur- og idéhistorien. Debatten om Ibsens kvinneskikkelser fra slutten av 1880-tallet og utover på 1890-tallet er ikke mulig å forstå uten dekadansebegrepet.

Carl Nærups og Kristian Elsters litteraturhistorier.» I: Kittang / Meldahl / Skei 1983. Om litteraturhistorieskrivning. Øvre Ervik, Alvheim & Eide, 201–213. 50 Nærup 1897, 185–86. 51 Nærup 1897, 186. 52 Nærup 1897, 170.

Ibsens kvinneskikkelser og assosiasjonskompleksene i offentligheten Den foreliggende idéhistoriske undersøkelsen av Ibsens kvinneskikkelser har et helt annet siktemål enn den første boken om temaet: Lou Salomé-Andreas’ Henrik Ibsens Kvindeskikkelser. Den kom på norsk i 1893, året etter at den ble utgitt på tysk, oversatt av Hulda Garborg med et forord av Arne Garborg.53 Boken varierte villand-motivet og utkrystalliserte forskjellige kvinnetyper ut fra hvordan villand-kvinnene håndterte sin innesperring. Ibsens kvinneskikkelser ble forstått slik de fleste har gjort i ettertid – gjennom en tolkning av dramaene. Men å se hvilke ideer Ibsens kvinneskikkelser ble assosiert med i den offentlige debatt, er et annet prosjekt. I dette perspektivet er Lou Salomés bok lite relevant, fordi den fikk liten eller ingen oppmerksomhet i Norge i det tidsrommet som her undersøkes. Én av grunnene kan være at boken ikke plasserte Ibsen i forhold til tidens litterære strømninger: «Fru Andreas-Salomé tager Manden for den han er og befatter sig ikke med Ismer», skrev Garborg i forordet.

Andre studier av Ibsens kvinneskikkelser er Joan Templetons Ibsen’s Women54 og Anne Marie Rekdals Ibsens to kvinner.55 Templetons bok analyserer både dramaene og gir en biografisk kontekstualisering av Ibsen ved å studere de kvinnene som omgav ham, f.eks. hans svigermor, Magdalena Thoresen. Herværende idéhistoriske Ibsen-studie er hverken en biografisk undersøkelse av modeller for dramatikken eller en nylesning av dramaene.

I stedet fokuseres det på dekadansebegrepet med omkringliggende herligheter i resepsjonen av verkene, riktignok med vekt

53 Lou Andreas-Salomé 1893. Henrik Ibsens Kvindeskikkelser. Christiania & Kjøbenhavn, Cammermeyer. 54 Joan Templeton 1997. Ibsen’s Women. Cambridge University Press. 55 Anne Marie Rekdal 2012. Ibsens to kvinner. Oslo, Vidarforlaget.

på kvinneskikkelsene. Derfor er heller ikke Rekdals stimulerende tematiske lesning av personkonstellasjonen én mann mellom to kvinner i Ibsens dramatikk av spesiell relevans.

Hvis man opererer med et for snevert litteraturbegrep, blir litteratur- og kritikkhistorien ikke bare ensidig, men til tider også uforståelig. Debatten om litteratur i 1880- og 90-årene var på ingen måte bare litterær, men involverte en rekke fagfelter: Når det gjelder det «abnorme», var juss, filosofi, kriminologi, psykiatri, biologi og politisk ideologi ofte vevet sammen på en uklar måte. Sjargongen på disse feltene styrte omtalen av Ibsens kvinneskikkelser.

Ideene diskuteres i offentligheten og relateres til andre ideer. Disse idé-forbindelsene er ikke bare rasjonelle eller basert på argumenter, men også på mer eller mindre sakssvarende assosiasjoner. Hamsun ville svekke assosiasjonen mellom den nye psykologiske litteraturen og sinnssykeanstalter som Gaustad, en forbindelse som allerede var etablert i offentligheten gjennom en debatt om Ibsens dramatiske skikkelser.

«Abnorme» kvinner var i perioden 1890–1896 assosiert med en rekke ulike ideer: det umoralske og kriminelle, hysteri og psykisk patologi, utagerende seksualitet, atavisme, det dyriske, det følelsesstyrte, det degenererte, det «ville», «primitive» og orientalske raser, anarkister og bohemer. Den abnorme kvinne hadde ofte en destruktiv innflytelse på mannen. Alle disse assosiasjonene var mer eller mindre knyttet til dekadansen.

De fleste assosiasjonene til dekadanse-begrepet var altså langt fra nøytrale. Noen ganger er dette tydelig, andre ganger har de historiske assosiasjonene gått i glemmeboken. En idéhistorisk rekonstruksjon av fortidens kontekst gjør det tydeligere hva som var involvert når man snakket om «Dekadence» og «Abnormitet» på 1890-tallet.

Kritikk- og offentlighetshistorien må se på både de åpne og mer skjulte nivåene ved de ideene som studeres. Det underfor-

ståtte inngikk i en kontekst som nå ofte er glemt. Historikeren må derfor rekonstruere den.56 Samspillet mellom disse to nivåene er viktig for å forstå hva offentlig debatt er. Hvis man mangler gehør for undertekstene, kan man komme til å idealisere historien og presse en forenklet modell ned på materialet – eller ignorere store deler av det.

Alle har problemer med å definere dekadanse. Dette skyldes blant annet at dekadansen er et knippe av forestillinger som mister noen elementer og trer i forbindelse med andre ettersom historien går. Formålet med dette arbeidet er ikke å finslipe et dekadansebegrep som kan brukes i litteraturvitenskapelig analyse.

Bohemen på 1880-tallet ble forbundet med seksuelle og moralske overskridelser, men ikke med dekadanse eller symbolisme som litterære fenomener. Likevel var det en kontinuitet mellom bohemen fra 1880-årene og dekadentene fra 1890-årene. Begrepet dekadanse var ikke «rent litterært».57 Det involverte også skribentenes livsstil og offentlige anseelse. Når man som Hans Jæger forsøkte å «skrive sitt liv», ble det umulig å skille mellom person og litterær fremstilling. Men ikke bare da. Offentligheten sto i et spenningsforhold til det private. Den offentlige debatten om litteraturen forholdt seg til det private både når det gjaldt

56 Offentligheten rundt Ibsen og hans kvinneskikkelser kan heller ikke bli tydelig hvis man ikke diskuterer én eneste anmeldelse av Ibsens sene dramaer, som i den norske kritikkhistorien. Jf. Furuseth / Thon / Vassenden 2016. Norsk Litteraturkritikks Historie 1870–2010. Oslo, Universitetsforlaget. Å utelate kritikk av Norges mest kjente dikter i en kritikkhistorie som foregir å dekke tidsrommet 1870–2010, er lite tillitvekkende. 57 Dette hevdes av Alice R. Kaminsky 1976. «The Literary Concept of Decadence.» Nineteenth-Century French Studies, Vol. 4, No. 3, 371–384. Kaminsky mener det er vanskelig å finne troverdige portretter av kvinner i fin–de-siècle-litteraturen: «it is difficult to find a credible portrait of a woman in these fin-de-siècle novels. She is usually the femme fatale so obsessed with sex, crime, torture, satanism, and death that she is rarely ever more than a monstrous caricature.» (Kaminsky 1976, 378.)

modeller, personlige motsetninger og skjulte agendaer som bare indirekte ble signalisert offisielt.

Diskusjonen av ideene i offentligheten var like mye en kamp om «assosiasjonsmakt» som makten til de bedre argumenter. Hvis man betrakter offentlighetshistorie ut fra et konsept inspirert av Jürgen Habermas’ klassiker Borgerlig offentlighet og legger hovedvekten på rasjonell argumentasjon,58 går dette poenget tapt.59 Prinsippet om å argumentere rasjonelt bør absolutt respekteres. Historien viser likevel at virkeligheten ofte bryter med dette idealet. Offentligheten rundt Ibsens kvinneskikkelser på 1890-tallet gir mange eksempler på at aktørene manipulerer, kategoriserer uten drøfting, reproduserer fordommer og kjemper for egen makt mer enn sannhet. Historikeren må derfor ikke se seg blind på et abstrakt opplysningsideal, men ta høyde for de mindre eksplisitte og ofte usaklige sidene ved offentlig meningsdannelse.

Dette betyr ikke at en diskursanalyse inspirert av Michel Foucault er et alternativ til et studium av offentligheten. Foucaults forelesninger om «de abnorme» (les anormaux) ved Collège de France i 1974–75 studerte kontrollen med det abnorme som et system av kunnskap og makt.60 Han hevdet at den abnorme i det 19. århundre stammet fra tre typer: monsteret, den som motsatte seg korreksjon og onanisten. Det abnorme ble ifølge Foucault dannet på basis av disse tre elementene.61 De tre typene vokste sammen i takt med at kunnskapsregimet ble etablert.

Monsteret brøt med både naturlover og juridiske lover. I utgangspunktet var det uhyre sjeldent. Men i det 19. århundre

58 «Offentlig mening dannes i argument-strid omkring en sak […]». Jürgen Habermas [1962] 1971. Borgerlig offentlighet. Oslo, Gyldendal, 61. 59 Jf. E. Tjønneland 2018. Gripsruds grep – offentlighetshistorie som ideologi. Oslo / Berlin, Freigeist Publication. 60 Michel Foucault 2016. Abnormal – Lectures at the Collège de France 1974–1975. Transl. Burchill. London / New York, Verso. 61 Foucault 2016, 55 ff.

oppdaget man monstrøsitet også bak små avvik og irregulariteter. Foucault brukte den italienske kriminologen Lombrosos arbeid om forbryteren som eksempel: Bak den lille tyven skjulte det seg et hverdagsmonster. Individet som måtte korrigeres, var selvsagt langt vanligere. Endelig skulle barnet som onanerte disiplineres av foreldre og medisinsk ekspertise. På slutten av det 19. århundre hadde onanisten ifølge Foucault inkorporert de andre typene: De fleste av problemene knyttet til det abnorme var nå konsentrert om denne figuren.62

Når det gjelder anvendelsen av betegnelsen «abnorm» på Ibsens kvinneskikkelser, finnes ingen tilknytning til onanisten i det materialet denne boken bygger på. Dette alene er nok til å avskrive Foucaults modell som retningsgivende for herværende fremstilling. Når Foucault så sidestiller onani med det «seksuelle avvikets universalitet»,63 er det ikke lett å følge ham. Det norske materialet viser imidlertid klart at den seksuelt utagerende kvinnen ofte ble kalt abnorm. Dette var også en gjenganger i kritikken av Ibsens kvinneskikkelser.

Forsøket på å stemple Ibsens kvinneskikkelser som abnorme ble imøtegått i det offentlige ordskiftet: «Diskursens» sannhet og beviskraft ble utfordret. Offentlig debatt på 1890-tallet besto ikke bare i å reprodusere en eller flere diskurser. Man kan riktignok få et slikt inntrykk når debattantene går på autopilot og bare gjentar kollektive og individuelle fordommer. Når det dreier seg om «lukkede institusjoner» som fengselsvesen og psykiatriske klinikker, har Foucault mer relevans enn for studiet av offentligheten på et gitt tidspunkt. Hamsuns program-essay «Fra det ubevidste Sjæleliv» tok begrepet om det «abnorme» ut av institusjoner som Gaustad. Det ble gitt en annen betydning som skulle være ret-

62 «At the end of the nineteenth century the masturbator has overlaid the other figures, and most of the problems concerning abnormality are concentrated on this figure.» Foucault 2016, 62. 63 Foucault 2016, 62.

ningsgivende for skjønnlitteraturen. Denne strategien passer dårligere med et diskursanalytisk perspektiv. Offentlig debatt spiller ingen rolle i Foucaults forelesninger om det abnorme.

Likevel har diskursanalysen sin klare berettigelse når det gjelder dokumentasjonen av hvilke yndlingsfigurer, metaforer, «belegg» og sjargong som blir oppfattet som en selvfølge på et gitt tidspunkt. I likhet med Marie-Christine Leps’ studium av England i samme periode,64 viser de norske kildene at den angivelig «vitenskapelige» sjargongen ofte ble overført til skjønnlitteraturen uten forbehold. Skjønnlitteratur ble også brukt som «belegg» for angivelig vitenskapelige teorier. Silje Warberg har anvendt Leps’ perspektiv på norsk materiale og vist sammenhengen mellom norsk skjønnlitteratur og forestillingen om forbryteren og degenerasjonstenkningen hos grunnleggeren av den positivistiske kriminologien, Cesare Lombroso.65 I motsetning til Leps og Warberg tematiserer denne boken bruken av det abnorme på en rekke andre områder enn det kriminologiske.

Offentligheten rundt Ibsens kvinneskikkelser er en «borgerlig» offentlighet. Dette er en begrensning. I en liten artikkel i kvinnesakstidsskriftet Nylænde bemerket en innsender at kvinneskikkelsene til norske diktere ble diskuteret ivrig:

64 Marie-Christine Leps 1992. Apprehending the Criminal – The Production of Deviance in Nineteenth-Century Discourse. Durham og London, Duke University Press. 65 Warberg, Silje 2016. Den fødte forbryter – Diskursive brytninger i fremstillinger av kriminalitet og degenerasjon i norsk litteratur og offentlighet 1890–1910. Avhandling for graden philosophia doctor. Trondheim, NTNU.

De dannede kvinder studerer og diskuterer vore store digteres kvindetyper, udtaler sin glæde og taknemmelighed for de vægtige indlæg, som Ibsen, Bjørnson og Jonas Lie giver i vor livssag: kvindesagen, og derved føler de sig styrkede og ansporede i sin kamp for selvstændighed og frihed.66

Men arbeiderkvinnene befant seg utenfor denne diskusjonen. Kvinnene var preget av hardt arbeid, som vel kunne styrke moralen, men som ifølge innsenderen dempet frihetstrangen:

Arbeidskvinden staar udenfor dette aands- og tankeliv. Hun smiler medlidende til disse høie talemaader om frihed for kvinden. […] Taler man med en rettænkende kvinde af arbeidsklassen, saa lærer man let at indse, at det praktiske haarde arbeidsliv udvikler og styrker moralen i enkelte retninger, men samtidig kuer frihedstrangen og selvstændighedsfølelsen.67

66 Oliva Åstrand 1892. «Kvinderne og socialisterne.» Nylænde Vol. 7, 117. 67 Åstrand 1892, 117–118.