og virkelighet

6

Unorske kvinneskikkelser mellom fiksjon og virkelighet

Da Hertzberg i 1893 anklaget Ibsens kvinneskikkelser for å være unorske, var ikke dette noen ny oppfinnelse. Laura Marholm hadde beskrevet Nora som «dansk» og deretter som «svensk» i artikkelen i Samtiden i 1890. Men påstanden om at Ibsen skapte unorske skikkelser, gikk lenger tilbake. I 1885 beskyldte litteraturkritikeren Ditmar Meidell (1826–1900) i sitt eget tidsskrift ikke bare Ibsen, men også Kielland og Bjørnson, for å dikte «unorsk».378

Meidell hadde allerede gått til angrep på Amerika som forbilde for den moderne kvinne i en artikkel tidligere på året.379 Utgangspunktet var Frøken Bernick i Samfundets Støtter. Hun tar farvel med Dina med følgende ord: «Nu går du til lykken, du elskede barn; – over havet. O, hvor ofte har jeg ikke i skolestuen stundet didover! Derude må det være skønt; en større himmel; skyerne går højere end her, en friere luft svaler over menneskenes hoveder – ».380

378 D. Meidell 1885b. «Den moderne Literatur og den politiske Radikalisme.» Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik, Vol. 2, 145–176. 379 D. Meidell 1885a. «Aforismer om Kvindespørgsmaalet.» Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik, Vol. 2, 68–76. 380 HIS 7, 172–173.

Meidell så her en forherligelse av de sosiale forhold i Amerika, ikke bare hos Ibsen, men også hos Bjørnson: «Leonarda hos Bjørnson er et Pragtexemplar af en saadan i Amerika frit udviklet Kvinde.»381 Denne typen var falsk, ifølge Meidell. Den var en «Tendentsskabning». Idealiseringen av det amerikanske vrengte seg for Bjørnson uten at han selv var klar over det, ifølge Meidell:

Thi i det Kardinalpunkt, hvor den amerikanske Kvindelighed netop skulde lyse op med alt sit ægte Metal, viser Leonarda sig dog ligesaa svag som nogen europæisk Theaterdame (konf. «Naar Damer fører Krig») og, da hun har sin Gemal med sig, bliver hun os endog frastødende. Naar hun saa forsvinder, spekulerer man forgjæves paa at udfinde, hvori den transatlantiske Udvikling af Kvinden egentlig har vist sig den europæiske overlegen.382

Sammenligningen av Leonarda med Scribes stykke Naar Damer fører Krig (Bataille de dames) (1851) henspilte på en konflikt om oppsetningen av Leonarda i København da stykket kom ut i 1879. Direktør Molbech hadde antatt sitt eget stykke og vraket Bjørnsons.383 Han sammenlignet i den forbindelse Bjørnsons drama med Scribes Naar Damer fører Krig, hvilket heller ikke den gang var ment som kompliment.

Leonarda er likevel ikke noen «abnorm» kvinnetype, slik dette ordet ble brukt om Ibsens dramatiske kvinneskikkelser. Selv om hun ikke ble akseptert av biskopen i stykket, så valgte hun å reise vekk med sin fraskilte mann i stedet for å innlede et

381 Meidell 1885a, 68. 382 Meidell 1885a, 68–69. 383 «At Hr. Molbech ikke ønsker at sætte sit eget Lys under en Skjæppe, er ganske tilladeligt; men naar han forsøger at benytte sin Stilling til at ville slukke andre Lys, hvis Flamme overstraaler hans eget, saa maa det mislykkes for ham. Der findes end ikke Spor af Argument i hans Censur, ja han gaar saa vidt at prise Poesien (!) i ‘Naar Damer fører Krig’ paa ‘Leonarda’s Bekostning. [Anonym] «Om ‘Leonarda’ og Prof. Molbechs Censur.» Dagbladet 07.10. 1879.

forhold til biskopens nevø, som var mye yngre enn henne. Slik opprettholdt dramaet status quo, selv om grensene for det akseptable ble synlig.

Opptakten til Hertzbergs pamflett Hertzberg opplyste at pamfletten var en fortsettelse av en artikkel fra 1892.384 Der sto det nasjonale også i sentrum, men perspektivet var bredere. Hertzberg stilte spørsmålet om de sedelige og sosiale forhold Ibsen skildret, var tatt fra Norge.385 Utlendingene fikk et ufordelaktig bilde av Norge gjennom Ibsens dramaer, mente Hertzberg. Han ville derfor renvaske sitt fedreland. Resultatet var nærmest gitt på forhånd: Ibsen skildret ikke norske forhold. Hertzbergs logikk passer inn i en vanlig reaksjon på dekadansen: «[…] commentators have also consistently figured decadence as a dangerous national ‘other,’ a threat emanating from beyond the borders».386 Hertzberg betvilte at de dramatiske skikkelsene fantes i virkeligheten:

Det er overhovedet et spörgsmål, om de höre hjemme i virkeligheden nogensteds, og om de ikke snarere helt og holdent er fostre af hans egen fantasi. Skulde de imidlertid höre hjemme nogen steds, er det i ethvert fald ikke i hans eget land med de forholdsvis enkle, mange steder primitive sæder, men det måtte da være i de store kulturcentrer, hvor udviklingen i alle retninger har nået til yderlighederne, og hvor de fleste betingelser er tilstede for at frembringe de

384 N. Hertzberg 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Aschehoug, 5. 385 N. Hertzberg 1892. «Har Ibsen hentet motiverne til sine problemdrama’er fra sociale og sædelige tilstande i sit fædreland?» Nordisk Tidsskrift Vol. 15, 339–350. 386 Liz Constable, Dennis Denisoff og Matthew Potolsky 1999. Perennial Decay. On the Aesthetics and Politics of Decadence. Philadelphia, University of Pennsylvania Press, 9–10.

psychologiske og sædelige abnormiteter, som han besidder en så stor virtuositet i at skildre.387

De «psychologiske og sædelige abnormiteter» var lokalisert til byene, og en «ytterliggående utvikling» i disse kultursentrene. Denne ideen reproduserte en vanlig forestilling om dekadansen. En populær tysk bok om kvinnelig dekadanse utgitt i Tyskland samme år, hadde et eget avsnitt om storbyens demoraliserende innflytelse.388 Med utgangspunkt i Kammerherre Alving, Grosserer Werle og Konsul Bernick fastslo Hertzberg at «det fremtrædende karaktertræk hos mændene er lav gemenhed». Men i Rosmersholm og i Hedda Gabler var kvinnene verst: Kvinnenes natur nærmer seg i disse to stykkene «det dæmoniske».389 Mens Rebekka Wests handlinger kunne forstås som motivert ut fra lidenskap, fant Hertzberg Heddas handlinger uforståelige, «hendes karakter kan overhovedet vanskelig forklares ud af almindelige menneskelige forudsætninger».390 Hertzberg ville forsvare både den norske handelsmoral og ekteskapene for å rette opp det skjeve inntrykket overfor utlandet.

[…] af hans skildringer af ægteskaberne skulde man få det indtryk, at de i regelen var demoraliserede og ulykkelige, at mændene var tyranniske, utro og fordrukne, kvinderne enten fortrykte, underkuede og nedværdige eller også yderlig emanciperede og mandfolkagtige som Lona Hessel eller moralsk og sjælelig abnorme som Hedda Gabler og «Fruen fra Havet».391

387 Hertzberg 1892, 342–343. 388 «Die größten Orgien feiert der Mammonkultus in den großen Städten. Diese sind es auch, welche in vielen anderen Beziehungen der sittlichen Entartung des weiblichen Geschlechts Vorschub leisten.» Maximilian Wolf [1892] 1894. Die physische und sittliche Entartung des modernen Weibes. Dritte vermehrte und verbesserte Auflage, Leipzig, August Schupp, 49. 389 Hertzberg 1892, 344. 390 Hertzberg 1892, 344. 391 Hertzberg 1892, 345–346.

Artikkelen avsluttet med å forsvare ekteskapet og avviste at Ibsens «abnorme» kvinneskikkelser var norske. Hertzbergs argumentasjon var først og fremst juridisk, og han ramset opp alle de rettighetene kvinnene hadde fått i Norge de siste årene.

Man forbløffes over ensidigheten i Hertzbergs fremstilling: Han drøftet ikke hva som var typisk for kvinnen og i hvilken forstand de utenlandske kritikerne mente kvinneskikkelsene var «typiske» for Norge. Var det «typisk» at kvinnen begikk selvmord à la Rebekka West og Hedda? Han refererte heller ikke til psykiatrisk eller kriminologisk litteratur, som allerede var tilgjengelig. Edvard Bulls Om hysteri, opprinnelig holdt som foredrag i Norsk Kvindesagsforening, nevnte kort Fruen fra Havet som et eksempel.392 Cesare Lombroso (1835–1909) og hans verk om forbryteren, L’uomo delinquente (1876), kom i tysk oversettelse i 1890 med tittelen Der Verbrecher. Boken hadde et kapittel om kvinnelige forbrytere.393 Lombrosos monografi om kvinnelige forbrytere, La Donna Delinquente, kom først ut i 1893 og ble oversatt til en rekke europeiske språk. Hertzberg konkluderte med at de abnorme kvinneskikkelsene ikke fantes i den norske virkeligheten:

Der er ingen årsag til at bryde staven over ægteskaberne her i landet eller til at råbe noget varsko i så henseende; de må i det hele og store i alle samfundsklasser betegnes som sædelige og lykkelige; svare de end ikke i alle stykker til idealet, – hvilket menneskeligt forhold gjör vel det? – henflyde de dog fredelig og stille og har sjælden eller aldrig at opvise exempler på sådanne konflikter og katastrofer, som man efter Ibsens drama’er skulde tro var et særtræk for ægteskaberne her i landet. Kvindetyper sådanne som Rebekka West og Hedda Gabler, som oven nævnte franske kritikere med påberåbelse af Ibsen nævne

392 «Ellida er syg af Hysteri.» E. Bull 1889. Om Hysteri. Kristiania, Aschehoug, 38. 393 «Die Verbrecherin.» C. Lombroso 1894, 389–397.

som en norsk specialitet, tör man trygt sige, findes ikke hos os; til kvindernes ære tör vi tro, at de vanskelig vil findes nogensteds.394

Hertzbergs pamflett Hertzberg mente allerede å ha tilbakevist at Ibsen hadde beskrevet «sædelige Tilstande i sit Fædreland». I pamfletten ville han konsentrere seg mer om «Kvinde-Typerne».395 Utlendingene hadde et feil inntrykk av ekteskapene i Norge, den sikreste målestokk «for en Nations sædelige Standpunkt»: «hvor besynderlige, ja abnorme maa ikke Kvinderne være i Nora’s, Rosmerholms, Vildandens, Gjengangere’s Hedda Gablers og Hilde Wangels Land!»396 Men norske kvinner var ikke «abnorme»! Hertzberg begynte med et sitat fra en artikkel i Revue des deux Mondes om en fransk oppsetning av Hedda Gabler. Anmelderen la vekt på at Hedda var noe fremmedartet fra Norge. I den franske artikkelen het det:

Jeg havde ikke Anelse om, at de unge norske Kvinder af skikkelige borgerlige Familjer deroppe i det høje Norden var saa aandelig syge. Ved Udgangen af Theatret sagde en Excellence (!) fra Norden til mig: «Tro dog ikke, at alle vore Kvinder er saadanne; – kan saa være; det er allerede nok, at nogle er det, og Mr. Prozor (Ibsens franske Oversætter) har Ret, naar han siger med Shakespeare: ‘Der er noget raaddent i Kongeriget Danmark’ (det vil sige for Tilfældet: i Norge).»397

Men hvis man leser hele artikkelen, som går over seks sider, så mente faktisk anmelderen at publikum i dekadansens hjemland ville la seg begeistre av Hedda:

394 Hertzberg 1892, 350. 395 Nils Hertzberg 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Aschehoug, 3. 396 Hertzberg 1893, 6. 397 Hertzberg 1893, 6–7.

Hedda er i grunnen ikke annet enn en tragisk blåstrømpe, en affektert dame som ikke er latterlig, men kriminell. Hun stjeler, dreper eller muliggjør drap og tar selv livet av seg, alt til ære for jeg vet ikke hvilket åndssvakt ideal, drømt sammen av en vanvittig fantasi. Som de vil elske denne kvinnetypen, alle våre litterære skravlekjerringer, våre kvinnelige salongestetikere, våre skjønne dekadenter!398

De kvinnelige franske dekadenter ville altså elske Hedda, ifølge anmelderen. Som vi allerede har sett i forbindelse med Le Bon, trengte ikke franskmennene å gå til Norge for å finne dekadente kvinnetyper. Hedda lignet litt på kvinnen i den franske romanen En nervesvag, som Le Bon henviste til i sin artikkel i Samtiden i 1891, skrevet av Jeanne Loiseau (jf. kap. 4). Der begikk hovedpersonen også selvmord.

Denne stikkprøven viser at Hertzberg var ytterst selektiv i sin omgang med kildene. Han ville redde nasjonens ære og tilbakevise at det fantes slike kvinneskikkelser i Norge, men ikke ved å studere diktningen, «nærmere at undersøge dens psychologiske, ethiske eller æsthetiske Værd».399 Problemet med Ibsen var at han dvelte «ensidig ved denne Livets Natside».400 Han malte tilværelsen sort. Bevisstheten ble ikke frigjort ved at idealet seiret! Hertzberg gikk så langt som å sitere Dantes innskrift over inngangen til inferno som et motto for Ibsens senere diktning: «De som går inn her, la alt håp fare!»

Hertzberg klipte så inn noen avsnitt fra sin egen artikkel i

398 «Hedda n’est au fond qu’un bas-bleu tragique, une précieuse non pas ridicule, mais criminelle, qui vole, tue ou fait tuer et se tue elle-même, tout cela en l’honneur de je ne sais quel idéal imbécile, rêvé par son imagination en démence. Comme elles vont aimer ce type féminin, toutes nos péronnelles de littérature, nos esthéticiennes de salon, nos belles decadents!» Camille Bellaigue 1892. «Revue dramatique.» Revue des Deux Mondes Vol. 109, No. 1 (1er Janvier 1892), 218–224. Her: 221. 399 Hertzberg 1893, 10. 400 Ibid., 12.

Nordisk Tidsskrift: Hvis Ibsens dramatiske personer hadde rot i virkeligheten, måtte det være i de store «Kultur-Centrer, hvor Udviklingen paa ethvert Felt har naaet til Yderlighederne, og hvor de fleste Betingelser er tilstede for at frembringe de psychologiske og sædelige Abnormiteter, som han besidder et saadant Mesterskab i at skildre.»401

Nora var en gåte og dramaet uforløst. Da konflikten var mest spennende, sluttet stykket. Nora representerte «det revolutionære Brud» med sedvane og tradisjonell plikt.402 Fru Alving ble værende i ekteskapet, men også dette stykket endte med et uløst problem: Skulle hun gi Osvald håndsrekningen eller ikke? I tilfellet Lona Hessel fremhevet Hertzberg at når mennene sviktet, måtte kvinnene redde samfunnet. Men hva ville dette føre til? «Hvorledes vil det da gaa med Kvindeligheden?» Ibsen fremstilte igjen et problem han ikke løste.403

Ingen av disse kvinneskikkelsene kalte han nå «abnorme». Men Hedda og Rebekka West var «dæmoniske» karakterer, ifølge Hertzberg. Hilde Wangel liknet Lona Hessel, for hun hadde også brutt med de konvensjonelle «Regler om Kvindelighed og kvindelig Optræden».404 Dramaene ga følgende bilde av kvinnen: «Kvinderne [er] enten fortrykte og nedværdigede eller yderlig emanciperede som Lona Hessel, Rebekka West og Hilde Wangel eller sjælelig og moralsk abnorme som Fruen fra Havet og Hedda Gabler.»405

Det «demoniske» ble nå plutselig skiftet ut med «abnorm» som karakteristikk av Hedda. Ellida, som tidligere ikke hadde fått noen omtale, var også blitt «abnorm». Hertzbergs beskrivelser reproduserte en sjargong som var i omløp. Den var ikke uttrykk

401 Ibid., 14. 402 Ibid., 17. 403 Ibid., 20. 404 Ibid., 25. 405 Ibid., 26.

for en reflektert, enn si teoretisk tilnærming. Nettopp derfor er karakteristikkene egnet til å belyse den doksa som avspeiler deler av epokens mentalitet. Hertzberg brukte ikke ordet «dekadanse» i pamfletten, men han hevdet at Ibsens etterlignere bar «den litterære Nedgangs og det moralske Forfalds utækkelige Merke».406 Både «nedgang» og «forfall» innebar dekadanse, siden ordene på denne tiden omtrent var synonymer.

Ekteskapet var en forpliktelse overfor Gud, ikke basert på øyeblikkets stemninger. Til slutt nevnte Hertzberg at Ibsen tidligere hadde skildret «smukke Kvinde-Karakterer»: «Solvejg i ‘Per Gynt’ har, skjønt gammel og graa, ikke glemt sin Ungdoms Kjærlighed, og neppe har nogen Digter skildret nogen Kvinde saa rørende i sin Hengivelse og Moderkjærlighed som Agnes i ‘Brand’.»407

Hertzberg beklaget at Ibsen i sine senere dramaer knapt hadde beskrevet «en eneste sympathetisk Kvindetype».408 Dikteren hadde skildret et samfunn «der lider av Overkultur», men et slikt samfunn var ikke Norge. «Overkultur» var assosiert med dekadanse. Hertzberg nevnte begrepet i samme åndedrag som «Alderdommens Svækkelse» og «Udlevethed». Problemet i Norge var det motsatte, ifølge Hertzberg: et overmål av livskraft som ikke kjente sin begrensning.409

Den idéhistoriske bakgrunnen for Hertzbergs kritikk Hertzberg (1827–1911) var ikke en vanlig litteraturkritiker. Han var tidligere minister i Kirkedepartementet og kjent for å ha bygget opp kroppsøvingsfaget i skolen. Han skrev flere pedagogiske bøker ut fra et kristent perspektiv og hadde i 1869 grunnlagt

406 Ibid., 27. 407 Ibid., 34. 408 Ibid., 35. 409 Ibid., 36.

Norsk Skoletidende. I 1887 publiserte han en bok om «kvinnens kall» med hovedvekt på pedagogikken.410 Hertzberg prøvde å definere kvinnens oppgave, slik den var gitt av naturen og skaperen: «Forlader man denne sikre Vejledning, kommer man – det godtgjør den moderne Kvinde-Emancipations Bestræbelser paa det mest Slaaende – til Resulatater, der vilde omstyrte Guds og Naturens vise og kjærlige Anordning.»411

Denne ansatsen gikk mot Stuart Mills bok om kvinnens undertrykkelse. Kvinnens virkelige vesen var ukjent, hevdet Mill. Liberalismen ville la konkurransen avgjøre hvem som passet til hvilke yrker. Mill mente at mannens undertrykkelse gjorde kvinnen abnorm. Han brukte ikke ordet, men snakket om kvinnenes «morbide egenskaper» og betraktet hysteri og besvimelsesanfall som et resultat av sosialisering. «But women brought up to work for their livelihood show none of these morbid characteristics.»412 Dette perspektivet lignet Ragna Nielsens forståelse av Hedda Gabler og Thea Elvsted (jf. kap. 3).

Også Hertzberg hadde en forklaring på forfallet. Syndefallet gjaldt alle mennesker, og dermed begge kjønn. Forfallstendensene kunne også forstås utdanningssosiologisk. Et lite land som Norge hadde for mange studenter: 400 nye studenter i året var altfor mye. Det var nemlig bare «et mindre Tal af alle disse, der har noget virkelig videnskabeligt Kald».413 Hertzberg advarte mot overutdanning. Dette hadde også konsekvenser for kvinnene, som jo fikk sin første kvinnelige student med Gina Krog i 1882.

410 N. Hertzberg 1887. Kvindens Kald, Uddannelse og Gjerning. Kristiania, Cammermeyer. 411 Hertzberg 1887, 5. 412 John Stuart Mill 1869. The Subjection of Women. London, Longmans, Green, Reader, and Dyer, 112. 413 Hertzberg 1887, 35.

Der er intet unyttigere Menneske på Jorden enn en klejn Student.

Og – jeg legger til – ikke alene unyttig, men ogsaa skadelig. En Dannelse, der, fordi den mangler baade indre Kald og virkelig Grundighed og altsaa maa blive overfladisk, kommer ogsaa til at mangle det ethiske Moment.

Den fremkalder et literært Proletariat, hvorfra alskens samfundsopløsende Tendentser, ikke minst Vantroens Propaganda, henter sine menige Agitatorer.414

Dette minner om Le Bons påpekning av forbindelsen mellom nihilisme og kvinnelig utdanning. I sin beskrivelse av kvinnens rolle under sosialismen kritiserte Hertzberg noen av Bjørnsons tidlige kvinneskikkelser som skremmebilder. Dette var før Bjørnson snudde og skapte Svava i En Handske (1883):

Kjønsforholdet er en fuldstændig fri og personlig Sag. Føler Vedkommende sig skuffet, opstaar det Uforligelighed eller Antipathi, saa kræver Moralen, at et Forhold, der har blevet unaturligt og derfor usædeligt, opløses. (Sammenlign Bjørnsons «Magnhild» og «Leonarda»).415

Fremstillingen av kvinnen under sosialismen hadde Hertzberg hentet fra den tyske sosialdemokraten August Bebel. Hertzberg mente sosialismen tok feil fordi den ikke kunne utrydde synden. Vanskelige samfunnsproblemer ville først løses når kristendommens ånd gjennomtrengte samfunnet. Hertzberg avviste likhet som samfunnets grunnlag. Dette ble begrunnet med en organismemetafor:

Er Samfundet en stor Organisme med mange Organer, saa maa hvert organ stille sig tjenende til det Hele; der maa være en fast begrændset Over- og Underordning; Alle kan ikke gjøre Alt, men

414 Ibid., 36. 415 Ibid., 58–59.

Hver maa gjøre Sit; ellers geraader Samfundet i Opløsning; Alle kan ikke raade og befale, Nogen maa byde, Andre lyde.416

Hertzberg gikk også detaljert inn på en anonymt publisert bok om forholdet mellom kjønnene i lys av utviklingsfilosofien.417 Forfatteren var Viggo Drewsen (1830–1888). Hertzberg mente at Herbert Spencer og hans danske disippel klarest hadde beskrevet grunnlaget for kvinnens frigjøring. Spencer hevdet at utviklingen gikk fra det ubestemte til det bestemte. Derfor representerte monogamiet et høyere utviklingstrinn enn polygamiet. Først monogamiet utviklet det spekter av følelser som var forbundet med kjærlighet. I den videre utvikling ville selve kjønnsforholdet bli mindre viktig. Fremtidens forhold ville bestå av et spekter av menneskelige egenskaper. I tillegg til elskoven måtte både mann og kvinne ha et selvstendig kall i livet. Dette var den filosofien som «klarest og med en vis videnskabelig Holdning begrunder Kvinde-Emancipationen», mente Hertzberg.418

Evolusjon og moral Darwinismen hadde gitt oppkomst til mange problemer. Hvordan skulle moralen begrunnes hvis Darwin hadde rett? Denne debatten foregikk på hele 1880-tallet. Skulle man la rovdyrmoralen seire og gi den sterkeste rett? Eller lå det etiske prinsipper innbakt i evolusjonsteorien som kunne begrunne moralen på en annen måte? Drewsen hadde vært i polemikk med Georg Brandes på midten av 1880-tallet i tidsskriftet Tilskueren. Han tok utgangspunkt i en artikkel av Brandes om Garborg.419 Bran-

416 Ibid., 80. 417 [Viggo Drewsen] 1884. Forholdet mellom Mand og Kvinde, belyst gennem Udviklings-Hypothesen. København. 418 Hertzberg 1887, 101. 419 Georg Brandes1885a. «Arne Garborg.» Tilskueren Vol. 2, 1–24.

des var særlig begeistret for novellen «Ungdom» i Forteljingar og Sogur:

Men det tager sig livagtigt ud som om han lo – lo, ikke paa den strænge Sædligheds Vegne af de usle usædelige Syndebukke, men som lo han – Himlen bevare min Tunge! – af visse store, som realistiske Fritænkere forklædte, Lægprædikanter, der stedse mere synes at løbe sig fast i den Opgave at forbedre Boniteten af de ugiftes Coelibat.420

Denne siste karakteristikken hadde en klar adresse til Bjørnson og den såkalte «Hanske»-moralen – over to og et halvt år før det kom til et åpent brudd mellom Brandes og Bjørnson høsten 1887 på grunn av sedelighetssaken (jf. kap. 9).

Drewsen drøftet påstanden til Brandes om at skrøpelig dyd var bedre enn unaturlig last. Hovedsynspunktet til Drewsen var at polygami og monogami sto mot hverandre. Det var ikke til å unngå at den polygame og den monogame kom sammen i et kjærlighetsforhold. Derved skaptes lidelse og konflikt mellom verdisystemer. Drewsen foretrakk monogamiet fordi han tvilte på at alle kunne bli polygame. Men han ønsket ikke et monogami basert på uvitenhet. Drewsen gikk sterkt imot at «Uskyldighed er Uvidenhed», og at tilhengerne av monogamiet «have dannet det herskende kvindelige Ideal i Overensstemmelse hermed».421

Brandes svarte med en artikkel om Martin Luther: Luther mente angivelig det samme som Brandes hevdet i artikkelen om Garborg, at «skrøbelig Dyd altid er mangfold naturligere og sundere end unaturlig Last».422 Luther gikk atskillig lenger i sin polemikk mot sølibatet enn Brandes’ egen påstand om at «det nuværende Samfunds Ordning af det kønslige Forhold med

420 Brandes 1885a, 20. 421 [Viggo Drewsen] 1885a. «Om en Reaktion mod den moderne Stræben efter større sexuel Sædelighed.» Tilskueren Vol. 2, 375–393. Her: 390. 422 Georg Brandes 1885b. «Martin Luther om Coelibat og Ægteskab.» Tilskueren Vol. 2, 482–505. Her: 487.

sit strænge Krav til Afholdenhed udenfor Ægteskabet samtidigt med at dette kun kan ingaas forholdsvis sent, ikke stemmer med Naturen». Brandes tilføyde: «I det sekstende Aahundrede kunde man endnu tale rent ud af Posen som en Mand.»423

Dette sto i kontrast til nyere sedelighetskrav: «Af de Fordringer til en Ægtemand, som adskillige moderne Bøger, særligt Damebøgerne stille, vilde den lutherske Mønster-Ægtemand næppe kunne opfylde én.»424 Mot en slags «naturlov» for utviklingen satte Hertzberg kristendommen: «Slægtens Udvikling er et Udslag af Vexelforholdet mellem Guds Forsyn og Menneskets Frihed».425 Hertzberg konkluderte med at evolusjonismens interessefellesskap ikke var nok til å holde ekteskapet sammen:

Jeg tænker, at et Forbund, der alene skal hvile paa fælles Interesser og fælles Beskjæftigelse eller paa, at hver af Ægtefællerne har sit særegne hverv udadtil, vil blive en skrøbelig Grundvold at bygge et Samlivs Lykke paa; jeg tænker, at den gamle Følelse, vi kalder Kjærlighed, saa længe der findes Mennesker, vil vedblive som hidtil at være den naturlige Grundvold for den reneste og den rigeste jordiske Lykke mellem Kvinde og Mand.426

Hertzberg så en kjønnsdelt arbeidsdeling som naturlig. Konkurransen mellom menn var stor nok om ikke også kvinnene skulle inn på arbeidsmarkedet! Han sluttet seg til Strindberg, som i Utopier i verkligheten skrev at det overfylte arbeidsmarkedet «vil blive en blodig Valplads for Kampen om Brødet, hvor begge Kjøn skal staa mod hinanden som Fiender».427 Kvinnen holdt hjemmet i orden,

423 Brandes 1885b, 492. 424 Brandes 1885b, 499. I september-nummeret svarte Drewsen, men det vil føre for langt å referere debatten videre her. [Viggo Drewsen] 1885b. «Svar til Dr. G. Brandes.» Tilskueren Vol. 2, 696–711. 425 Hertzberg 1887, 104. 426 Ibid., 108–09. 427 Ibid., 118.

mens mannen måtte «kjæmpe den tunge Kamp for Brødet». Kvinnefrigjøringen ødela den naturlige arbeidsdeling mellom mann og kvinne: «At ville gjøre Brud paa denne Guds og Naturens vise og kjærlige Anordning om det menneskelige Arbejdes Fordeling mellem Mand og Kvinde, det er den moderne Kvinde-Emancipations store Fejlsyn, ja, jeg kan sige: dens Forsyndelse.»428

I en lang Bibel-eksegese tok Hertzberg utgangspunkt i at kvinnen var skapt av mannens ribben. Kvinnen skulle tie i forsamlinger: «Manden er Kvindens Hoved, ligesom Kristus er Menighedens Hoved.»429 «Kvindens kristelige Opgave i Hjemmet som Hustru og Moder»430 var Hertzbergs svar på Mills og Spencers utviklingsfilosofi og emansipasjonsbestrebelser.

Det samme argumentet som gjaldt arbeidsmarkedet brukte Hertzberg også for at kvinnene ikke burde delta i offentligheten. Det var nok politisk strid som det var: «lad os ikke blande ogsaa vore Kvinder op i Striden; lad ikke ogsaa Hjemmene blive politiske Kamppladse. Hjemmet skulde dog være et fredlyst Sted.»431 Deretter kom skolemannen Hertzberg på banen. Han skisserte hvordan undervisningen av gutter og piker måtte være forskjellig i henhold til deres ulike vesen og forskjellige måte å tilegne seg kunnskap på:

Vejen til Forstaaelse og sikker Tilegnelse er hos Piger noget forskjellig fra, hvad den er hos Gutter; hos disse gaar den helst gjennem den forstandsmæssige Anskuelse, hos Pigerne helst gjennem Indbildningskraften og Følelsen, hos begge paavirkes Viljelivet selvfølgelig baade af Erkjendelsen og Følelsen, men hos Gutterne fornemmelig gjennem den Første, hos Pigerne gjennem den Sidste.432

428 Ibid., 121. 429 Ibid., 128. 430 Ibid., 135. 431 Ibid., 162. 432 Ibid., 204.

Flere amerikanske leger mente at fellesundervisning var skadelig for pikene, den kunne gi dem en knekk for livet.433 Hertzberg argumenterte mot likestilling på fysiologisk grunnlag i tillegg til det pedagogiske. Han hadde konstatert et statistisk problem, nemlig at det var mange ugifte kvinner som ikke arbeidet. Her fant han også det «abnorme».

At der findes saa megen ledig kvindelig Arbejdskraft, tyder hen paa, at der er noget Abnormt i Samfundet, eller at Ligevegten er forstyrret; et Samfund, som vil værne om en sund Organisation, maa derfor søge at afhjælpe dette truende Onde. De Kvinder, som Huset og Hjemmet ikke har Brug for, maa Samfundet derfor se til at skaffe Beskjæftigelse […].434

Han ville ha kvinner som lærerinner, men ikke leger, fordi de ikke tålte belastningen ved dette arbeidet. Som gammel departementsmann anbefalte han kvinner ved offentlige kontorer. Men kvinnene hadde størst fremtidsmuligheter som næringsdrivende: syersker, serveringsdamer og innen hotelldrift. Med unntak av henvisningen til to av Bjørnsons kvinneskikkelser holdt Hertzberg seg unna skjønnlitteraturen i denne boken. Han sluttet seg til Camilla Collett i Amtmandens Døtre og hevdet at mannen var for egoistisk i valg av hustru. Menn burde tenke mer på kvinnenes følelser.435 Men Nora burde ikke ha gått:

Thi der er Noget, som er større og højere end i naturlig menneskelig Harme og Fortvivlelse at bryde Forholdet. Der er Noget, som netop vilde være det for Nora i Ibsens berømte Drama endnu Ukjendte, just det Vidunderlige, som hun dunkelt aner, maaske hemmelig længes efter, nemlig dette: at blive paa den Post, hvor Gud satte hende, blive sit hellige Løfte tro.436

433 Ibid., 208. 434 Ibid., 216. 435 Ibid., 243. 436 Ibid., 245–246.

Kritikken av Hertzberg Hertzbergs pamflett om Ibsen fikk selvsagt god mottakelse i den konservative pressen. Signaturen «t.» i Morgenbladet mente at Hertzbergs bok var «ligesaa fortjenstfuldt som paakrevet». I motsetning til Hertzberg problematiserte anmeldelsen utgangspunktet og metoden: Hvorfor skulle de dramatiske skikkelsene absolutt være norske? Dikteren «fotograferer jo ikke det virkelige Liv», han «tager de enkelte Træk, der møder ham i denne eller hin Person, former dem ind i sine Tanker og danner den Skikkelse, han vil have frem».

Det har vel paafaldt mange af vor store Digters Læsere og Beundrere, at det var den ægte fine Kvindelighed, der i hans Ungdom kunde træde frem i hans Billeder, medens det dæmoniske, vilde møder os i de Kvinder, der gjør hans nyeste Arbeider til en uhyggelig eller endog grufuld Læsning. Der spørges lidet om, hvorfra Trækkene til disse Billeder ere hentede.437

Morgenbladet godtok at man ikke kunne vite hvem som hadde inspirert Ibsen. Det kunne godt ha vært noen i Norge. Men dette berettiget ingen «til i de udformede Skikkelser at se Repræsentanter for den norske Kvinde i Almindelighed». Når man i utlandet likevel trodde at Ibsen ga et bilde av Norge, var det grunn til å protestere: «Hertzberg har gjort det, og han har talt paa manges Vegne.»

I motsetning til Hertzberg ville ikke Morgenbladet uttale seg om bakgrunnen til kvinnene i Ibsens dramaer: «Hvorledes de Træk af det dæmoniske og vilde, Ibsen har benyttet til sine grufulde Kvindeskikkelser er komne ham imøde, kjender vi naturligvis ikke til. De kan have mødt ham i Norge eller Udlandet.»

Anmelderen godtok beskrivelsen av de dramatiske skikkelsene: «De korte Skildringer, han giver af Ibsens Kvinder, er kun,

437 [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens KvindeTyper norske? Morgenbladet (Aften), 17.11.

hvad vi alle kjender […]». Men det beste var Hertzbergs redegjørelse for hvordan kvinnen virkelig hadde det i vårt land: «den overordentlige Begunstigelse, der ved Lovgivningen er bleven dem tildel, – den fuldstændige Modsætning til al Samfundsundertrykkelse».

Som Hertzberg la Morgenbladet all vekt på det juridiske. Tematikken hos Ibsen var imidlertid ikke først og fremst juridisk, men etisk, psykologisk og estetisk. Andre aviser hadde allerede anmeldt boken mer utførlig enn Morgenbladet og satt fingeren nettopp på den ensidige konsentrasjon om det juridiske i pamfletten:

Hvad angaar den «Omvæltning», som er foregaaet i vore Kvinders Stilling, saa turde det vel hænde, at den mere giver Betingelsen og det endog kun de ydre Betingelser for at lige Vilkaar kan blive mulige end Ligheden selv – der behøves Generationers, Aarhundreders Arbeide og Udvikling for at opabeide den – og at Digteren saaledes kan være i sin gode Ret som Digter, naar han ser tvert igjennem alle disse Lovparagrafer, Ret til Examener, Særeie osv. osv. lige ind til Forholdet mellem Mand og Kvinde og finder, at det nu er – omtrent som det altid har været, baade i og udenfor Ægteskabet.438

Åse Hiort Lervik har identifisert den anonyme anmelderen som kvinnesakskvinnen Mathilde Schjøtt.439 Det er derfor ikke rart at anmelderen også kritiserte Hertzbergs kvinneideal og forestilling om kvinnelighetens makt:

Et Spørgsmaal bliver det nu vel, om ikke denne Kvindelighed er Udtrykket for, hvorledes en Mand drømmer sig Kvinden i sin Ungdom, og dessuden Udtrykket for, hvordan han senere finder det

438 [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens KvindeTyper norske? Fredrikstads Tilskuer 07.11. 439 Anmeldelsen er trykt opp i Lervik, Åse Hiorth red. 1980 Gjennom kvinneøyne – Norske kvinners litteraturkritikk og reaksjoner på litteratur ca. 1880–1930. Tromsø/ Oslo/ Bergen, Universitetsforlaget, 93–98.

bekvæmmest for ham at hun skal være, og om ikke Digteren, naar han ser paa Livet med aabne Øine og vil skildre det, som det er, maa opgive den Slags Kvindelighed, den samme som saa skjønt og tiltalende, deri er vi ganske enige med Hr. Hertzberg, træde os imøde i Agnes, Solveig, Margrethe – og om han ikke maa opgive den ikke alene i den kolde Virkeligheds, men ogsaa i Menneskeværdighedens Navn, baade Mandens og Kvindens?440

Schjøtt oppfattet idealene som illusjoner. Det var utilstrekkelig å bare være hel og sann i Solveigs tro, håp og kjærlighet, slik som Peer Gynt. Mindre idealisering av kvinnene var i virkeligheten et fremskritt i moral, hevdet Schjøtt. Først «naar Manden ser den moralske Uansvarlighed hos Kvinden, som hos Nora, Rebekka West, Hedda Gabler», «skrækkes» han for «hvad hans Umoralitet fører til».441

Schjøtt påpekte også ironisk mot Hertzberg: «Fornuftige Folk læser ikke Digtning som Historie, og der er heldigvis mange fornuftige Folk». Hun gikk likevel inn på modellene for Hedda Gabler og hevdet at kvinneskikkelsen hadde trekk både fra norske, svenske og tyske damer. En engelskmann kunne kjenne igjen Hedda i sitt eget land. Bergens Aftenblad var mer på linje med Morgenbladet når det gjaldt bedømmelsen av Hertzbergs forsøk på å gi den norske kvinne oppreisning, og anmeldelsen var omtrent av samme størrelse.

Vore Kvinder har Ret til at kræve, at man søger at redde deres Ære.

Vort Folk ligesaa: thi det maatte være et i høi Grad fordærvet Samfund, som ganske almindeligt skulde føde af sig kvindelige Individer som Nora, Fru Alving, Rebekka West, Hedda Gabler og Hilde Wangel.442

440 Schjøtt, Mathilde 1893. Anmeldelse av Hertzberg 1893, Lervik red. 1980, 97. 441 Lervik red. 1980, 97. 442 [Anonym] 1893. Anmeldelse av: N. Hertzberg: Er Ibsens Kvinde–Typer norske? Bergens Aftenblad 22.12.

Men til og med det konservative Bergens Aftenblad mente Hertzberg var for avvisende siden han ikke ville se noen likheter mellom Ibsens dramatiske skikkelser og norsk virkelighet. Pamfletten hadde ikke

[…] indladt sig paa det, som vi vilde kalde det berettigede i at se norske Kvinder i Ibsens Typer, ikke paavist det Slegtskabsforhold, som findes mellem ialfald den større Flerhed af disse og norske Kvindeskikkelser, selv om Ligheden ved Overdrivelsen er bleven til Karikatur.443

Også denne artikkelen tok opp fiksjonsproblemet: Forskjellen mellom fiksjon og virkelighet ble tematisert gjennom begreper som overdrivelse og karikatur. Hertzberg hadde ikke berørt det problematiske forholdet mellom fiksjon og virkelighet i det hele tatt. Kritikken i Bergens Aftenblad tok også tak i at Ibsens intensjon ikke har vært å skildre «Hverdagstyper»:

En anden Sag er det, at Ibsen vel aldrig har ment at give Hverdagstyper i disse Kvinder, og at vi selvfølgelig ogsaa hos os maa indrømme Undtagelsernes baade Mulighed og Virkelighed. Men selv som Undtagelser vil vi vistnok ikke gjenkjende alle disse Skikkelser; det høieste, som kan siges, vil være, at vi nok kan finde Tilløb til noget, ligt t. Ex. i Hedda Gabler og Hilde Wangel; i deres hele dæmoniske Udvikling vil de til denne Tid være ukjendte hos os.444

Fiksjonalisering og forholdet privat-offentlig Da Hertzberg sammenlignet fiksjonen med virkeligheten, unnlot han helt både å drøfte fiksjonsproblemet og forholdet mellom privat og offentlig. Hvem som hadde tjent som modell kunne ikke Fredriksstads Tilskuers anmelder Mathilde Schjøtt

443 Ibid. 444 Ibid.

røpe direkte, men hun kom likevel med antydninger. Mellom modell og dramatisk skikkelse lå samfunnets sensurinstanser, conduite, diskresjon, men også sladder og ryktemakeri. Spenningen mellom offentlig og privat – med mange gråsoner og overskridelser – var viktig for både forståelsen og kritikken av litteraturen. Mottakelsen av nøkkelromaner på denne tiden viste at kritikken var seg dette bevisst. Det er ikke noen oppgave i denne boken å vise hvordan Ibsen skapte sine kvinneskikkelser ut fra levende modeller. Poenget er at samtiden diskuterte dette. Kritikerne fant Hertzbergs metode uakseptabel. Både Fredriksstad Blad, som betegnes som en moderat høyreavis, og det konservative Bergens Aftenblad var kritiske til Hertzbergs manglende grep om kvinneskikkelsene forstått som estetiske objekter.

En lignende diskusjon hadde allerede funnet sted i forhold til Laura Kielers stykke Mænd af ære og skuespillet Kong Midas av Heiberg. Begge dramaene hadde tilknytning til bohemen. Hans Jægers selvutleveringsstrategi gjorde at forholdet privat-offentlig kom under press. Man kan godt si at offentliggjørelsen av det private selv ble oppfattet som et dekadent fenomen. Morgenbladet polemiserte i en anonym artikkel mot bruk av gjenkjennelige modeller i skjønnlitteraturen:

En saadan literær Benyttelse af kjendte Personligheder kan aldrig blive hæderlig. Det er et Bagholds-Overfald, ingen aaben Krigserklæring, et Forsøg paa Snigmord, ingen Udæsken til ærlig Kamp. Thi den Angrebne vil i de allerfleste Tilfælde staa værgeløs.445

Samme artikkel – man kan gjette på at forfatteren var Nils Vogt – fremførte et prinsipielt syn på sammenblandingen av offentlig og privat. Nettopp i denne sammenheng ble bohemen trukket inn. Hans Jæger overskred en grense ved å skrive sitt liv. Forholdet

445 [Anonym] 1890. «Kong Midas.» Morgenbladet 26.01.

privat-offentlig i modellspørsmålet gjorde det naturlig å knytte stykket til bohemen. Denne forbindelsen er viktig for å forstå hvorfor «bohem» fortsatt var et potent negativt uttrykk i 1890:

Ovenstaaende Betragtninger ere fremkomne, fordi her i Landet ikke længer Skandalpressen har Monopol paa i mere eller mindre forblommet Form at krænke Privatlivet ved sammenblanding af offentligt og privat, sandt og usandt, men fordi ogsaa Literaturen – udenfor Bohêmens og Skandalepressens Omraade – er inde paa dette Skraaplan.446

Symbolismen representerte også en løsrivelse av det private fra det offentlige: Det uforståelige og det individuelle ble knyttet til en ny estetikk som ikke var tilgjengelig for hvem som helst. Gjennom mystifikasjon prøvde kunsten å vinne autonomi og ny legitimitet. Særlig var dette tydelig hos Hamsun og de som ville være aristokratiske. Denne estetikken innebar også forakt for feminisme og demokrati. Den anti-demokratiske tendensen i deler av dekadansen forskjøv forholdet privat-offentlig. Hans Jægers selvbiografiske prosjekt og symbolismen representerte to ytterpunkter.

Forholdet mellom modell og fiksjon var igjen høyst aktuelt, siden Hamsun på vårparten 1893 hadde utgitt Redaktør Lynge. Her ble Hamsuns bruk av Verdens Gangs redaktør Thommesen som modell kritisert på prinsipielt grunnlag av den samme anmelderen «8», dvs. Nils Vogt, som senere på året anmeldte Hertzberg. Vogt var skeptisk til bruken av en gjenkjennelig modell, og skilte mellom Hamsuns modell som privatperson og som redaktør. Gjenkjennelige trekk fra en offentlig person, i tillegg til et oppdiktet privatliv, førte til en usunn blanding av facts og fiction: «en Utilbørlighed bliver det dog at benytte Model for en literær Tegning af denne Art». Vogt knyttet fiksjonsproblemet direkte til forholdet mellom privat og offentlig:

446 [Anonym] 1890. «Kong Midas.» Morgenbladet 26.01.

Typen har man Ret til at skildre i sin Almindelighed, Personen kun, hvis man indskrænker sig til hans offentlige Færd. Men det lader sig ikke gjøre i et literært Arbeide, der stiller Fordringer til at være noget andet og mere end en politisk Brochure. […] Forfatteren kan med sin bedste Villie ikke undgaa at fremstille sin Model, ikke alene i hans offentlige, men ogsaa i private Forhold, og tvinges, – hvad der ikke forbedrer Sagen – til at blande sandt og usandt, oplevet og digtet sammen saaledes, at det ene ikke lader sig skille ud fra det andet. Men netop denne Sammenblanding af sandt og usandt, offentlig og privat gjør Benyttelse af en bestemt levende Model utilladelig, naar dette er skeet i den Udstrækning, at Publikum uden videre Veiledning kan pege paa en bestemt Person og sige: Der er Modellen, om ham handler denne Bog.447

Problemet om hvorvidt Ibsens kvinneskikkelser fantes i virkeligheten eller ikke, hadde en forbløffende likhet med diskusjonen om bohemen. På den ene siden var det flere kritikere som nærmest benektet at bohemen eksisterte rundt 1890. Det er selvsagt mye som taler for dette, bohemens organ Impressionisten kom med sitt siste og niende nummer i april 1890. Utgivelsesfrekvensen hadde ikke vært imponerende: Siden det første nummeret forelå i desember 1886, hadde avisen publisert omkring 40 sider i stort folioformat fordelt på 9 numre.

Samtidig polemiserte man imidlertid mot bohemens skadelige innflytelse på litteraturen. Men hvis den ikke eksisterte, hvordan kunne den da ha skadelig innflytelse? Det viser seg at begrepet ble brukt i en mer omfattende forstand enn bare om Hans Jæger og hans krets. Midt på sommeren 1890 hadde Hans Aanrud en lengre analyse av bruken av ordet «bohem» med tittelen «Et farligt Ord». Den opprinnelige betydningen av ordet mente han var uproblematisk, «det betyder en Omstreifer, en

447 Nils Vogt 1893. Anmeldelse av: Knut Hamsun: Redaktør Lynge. Morgenbladet 16.04.

hjemløs med en passelig Portion af Humør og Ligegladhed, et Hoved og et Hjerte saa fint og muntert, at det ikke hører til Selskabet».448 Men problemet var den betydning ordet hadde fått i Norge, «det er Knuden». Aanrud hadde en vittig beskrivelse av sin jakt på ordets betydning blant flere intervjuobjekter, en undersøkelse det ikke kom mye ut av. Han konstaterte deretter at ordet hadde «en forfærdelig Evne til at mistænkeliggjøre», derfor var det «et meget farligt Ord». Hvis man hadde en motstander og «man faar slængt dette Ord paa ham, saa er han færdig». Vedkommende hadde fått en plett som han ikke visste hvor befant seg.

Jeg sagde allerede i Begyndelsen, at jeg ikke vidste, hvad Ordet betød. Nu kan jeg rette det derhen, at jeg ikke tror, at nogen af dem, som bruger det, forbinder et koncist Begreb dermed. Begrebet er flydende og skiftende og uklart.

Kun kan det ansees som vist, at alle paa en eller anden Maade sætter det i Forbindelse med Sædeligheden eller rettere Usædeligheden og i Regeln ogsaa forbinder dermed Forestillingen om noget galt i Privatlivet.449

Aanrud viste at ordet «bohem» ikke var et begrep med en klar betydning, men snarere det man i den filosofiske tradisjonen har kalt en idé, et kompleks av forskjellige forestillinger som er vanskelig å sette på en fellesnevner. På grunn av dets uklarhet og irrasjonalitet, nettopp i kraft av dets ubestemthet, fikk ordet retorisk effekt:

Den, som faar det til Prædikat, kan ikke gjøre Ansvar gjældende – i Virkeligheden er der ingenting sagt om ham – og dog ved han, at i de forskjellige Menneskers Forestilling har det enten direkte eller

448 Hans Aanrud 1890b. «Et farligt Ord.» Kristiania Intelligentssedler 16.07. 449 Aanrud 1890b.

ved en ganske kort Række af Ideassociationer sat ham i Forbindelse med halsbrækkende Theorier om seksuelt Anarki, Drik, Svir, kvindefyldte Nætter, svækket Legeme og alleslags Sygdomme med Rygmarvstæring som Kulmination.450

Litt senere på året klaget Kristiania Intelligentssedler over at Bjørnson nettopp brukte ordet på den insinuerende måten Aanrud hadde beskrevet. Avisen reagerte flere ganger mot Bjørnsons retorikk, som benyttet seg av bohemen som negativ karakteristikk for å sverte både litteraturkritikk og litterater:

Naar vi bruger stærke Udtryk, da er det «Usømmeligheder»; naar han bruger ti Gange stærkere, da er det kun at «sige et saa sandt Ord». Han slænger efter os «Levemandsmoralen», «Kritik i Bohêmens Aand», «Bohêmeprat». Hvad vi mener, er «det gyselige Sludder», «hovedløs Snak». Vi er «ilske Smaatryner» i hans Vei»!451

Dekadansen hadde gitt den gamle bohemen ny kraft. Bjørnson betegnet Brandes som bohem, og Hamsun gikk ut mot Bjørnson. Lochmann hevdet at Bjørnson hadde brutt med det «literære Venstre», hvilket han utla som bohemen i «videre Betydning»:

Professor Lochmann siger om Bjørnson, at denne «nu er en ensom Mand. Han har paa den mest energiske Maade brudt med vort literære Venstre, eller om man vil med Bohêmen i Ordets videre Betydning. Digteren har betegnet det moralske som afgjørende ved Bedømmelsen af et literæret Arbejde. Det rent æstetiske, den fuldendte Kunstform, Virkelighedspreget, er for ham uden Værd ligeovenfor den moralske Grundtanke.»452

Det sier seg selv at hvis bohemen «i Ordets videre Betydning» omfattet hele det litterære venstre, så var det samtidig umu-

450 Aanrud 1890b. 451 [Anonym] 1890. «Aandstyranni.» Kristiania Intelligentssedler 09.09. 452 Knut Hamsun 1890b. «Autoriteter.» Dagbladet 01.09.

lig å benekte dens eksistens. Hamsuns reaksjon på Bjørnsons standpunkt – med det forbehold at Lochmann hadde gjengitt ham riktig – var at «da hører ikke den Mand længer hjemme i Skjønliteraturen».453

Den utvidete betydningen av bohembegrepet ble lagt merke til. Signaturen T.R. i Agderposten konstaterte at Bjørnson «skjælder alle dem, der ikke er enige med ham, d.v.s. omtr. Hele den yngre Forfatterflok, ud for Bohemer. Denne, i Paranthese bemærket, høist mærkværdige Difinition [sic] af Ordet «Bohem» ser det forresten ud til, skal bli nok saa almindelig.»454

I et tilsvar fra redaksjonen i samme nummer forklarte avisen at den hadde støttet Bjørnson fordi man ikke «uden videre bøier sig i Underdanighed for deres [Garborgs og de yngre forfatteres] nye Lære om Kunstens Ansvarsløshed overfor det Samfund, hvori den skal virke». Det er ut fra denne begrunnelsen at man forsvarte bruken av bohem-betegnelsen:

Naar Bjørnson – og kanske de «velsindede» Blade med – har bekjæmpet denne Retning under «Bohembetegnelsen», da er det kun fordi, at denne Retnings Lære fik sit første sørgelige Udslag i den berygtede Bog – «Fra Kristiania Bohemen», og hvorigjennem det første Forsøg blev gjort for at frigjøre «Kunsten» (?) fra de moralske Krav.455

Et viktig poeng i denne sammenheng er også at bohemen hadde trukket utenlands. Edvard Munch ble f.eks. avbildet som «bohem» sammen med Oda Krohg og Kalle Løchen på Christian Kroghs maleri «Bohemer» fra 1885. Etter skandaleutstillingen i Berlin i november 1892 bosatte Munch seg i den tyske hovedstaden. 1893 var bohemkretsens store år i Berlin, der mange av

453 Hamsun 1890b. 454 [Anonym] 1890. «Ogsaa lidt om den literære Feide.» av signaturen T.R. Agderposten 15.10. 455 Agderpostens redaksjon 1890. «Svar til T.R.» Agderposten 15.10.

1880-tallets Kristianiabohemer atter samlet seg i miljøet rundt vertshuset Zum schwartzen Ferkel.

456

I Christen Collins bok om dekadansen fra 1894 forekom ordet «bohem» over et dusin ganger. Selv om bohemmiljøet i Kristiania var oppløst, levde impulsen videre.

456 Marek Fiałek 2007. Die Berliner Künstlerbohème aus dem «Schwarzen Ferkel». Hamburg, Verlag Dr. Kovač.