2 – Den dekadente kvinne anno 1890

2

Den dekadente kvinne anno 1890

Kvinnebildet før dekadansen

Debatten om Ibsens kvinneskikkelser begynte ikke i siste halvdel av 1880-tallet. Den hadde selvsagt gått intensivt tidligere, særlig i forbindelse med Nora i Et dukkehjem. Man kunne forventet at den konservative kritikken ville fordømme en kvinne som forlot mann og barn som «abnorm». Dette var ikke tilfelle. Teologen Fredrik Petersen (1839–1903) skrev i Aftenbladet:

Karaktertegningen er, idetmindste hvad Nora angaar, saa fuldendt, saa levende, saa gjennemført indtil de mindste Replikker, at man visselig ikke blot tør sige, at Ibsen hidtil ikke har fremstillet noget saadant, men at Nora er et saa helstøbt levende Menneske, at denne Karaktertegning kan stilles ved Siden af Dramaets Mesterværker.68

Innvendingene til Petersen gjaldt ikke karakteren, men at stykket endte uten forsoning og oppløste ekteskapet som institusjon.69

68 Et Dukkehjem anmeldt av Fredrik Petersen i Aftenbladet i Kristiania 09.01. og 10. 01. 1880. Her: 09.01. 69 «Saaledes som ‘Et Dukkehjem’ nu foreligger, uden fyldestgjørende og naturlig Forsoning, er der ikke Noget, som hindrer, at man af det faar den samme samfundsopløsende Opfattelse af Ægteskabet som af f. Ex. ‘Magn-

Den konservative avisen Morgenbladet var også meget langt fra å beskrive Nora som abnorm. Hun ble skildret som «et Individ med hele det individuelles Rigdom og Livsfylde.»70

Nordahl Rolfsen (1848–1928), som senere ble kjent som Norges mest berømte skolebokforfatter, holdt foredrag om «Kjærlighedens Komedie og de Ibsenske Kvindeskikkelser» i Stavanger 13. oktober 1884.71 Han fikk god kritikk.72 31. oktober var Rolfsen i Trondheim og holdt det samme foredraget – med suksess.73 Det ser ikke ut til at Rolfsens foredrag om Ibsen ble publisert,74 men to år senere omtalte han Ibsens kvinneskikkelser

hild’ og ‘Leonarda’.» Petersen 1880, 10.01. 70 «Hvad er Nora? Det er ikke nogen Abstraktion, det er hverken en Egenskab paa to Ben, saaledes som Gerd i ‘Brand’, eller et Begreb, saaledes som Inga i ‘Kongsemnerne’, eller Solveig i ‘Per Gynt’, det er heller ikke en Figur, der altid vender den samme Side mod os, som Dina Dorf i ‘Samfundets Støtter’. Nei, det er et Individ med hele det individuelles Rigdom og Livsfylde.» [Anonym] Et dukkehjem anmeldt i Morgenbladet i Kristiania 10.12. 1879. 71 [Anonym] 1884. «Foredrag af æsthetisk Art.» Stavanger Amtstidende 09.10. 72 «Taleren røbede fuldt Herredømme over sit Thema: der var intet famlende, hverken i Tanken eller Udtryk. Han lod i «Kjærlighedens Komedie» Personerne passere Revue og gav hver enkelt deres Paaskrift, hvilket forresten allerede af Digteren er antydet ved hver enkelts Navn, der er af allegorisk Betydning. Ligesaa førte Taleren frem for Tilhørernes Blik de forskjellige Kvindeskikkelser i Ibsens hele Digtning.» [Anonym] 1884. «Nordahl Rolfsens Foredrag.» Stavanger Amtstidende 14.10. 1884. Også gjengitt i Morgenbladet 22.10. 1884. 73 «Det var en aandfuld Kritik – eller, som Hr. Rolfsen kaldte det, ‘Forklaring’ – der leveredes, en Kritik, der vidnede om en saa dyb Forstaaelse saavel af det enkelte Digterværk, der var den nærmeste Gjenstand, som af hele Sammenhængen og Udviklingen i Ibsens Digtning, at neppe nogen anden Kritiker i den Grad har formaaet at sætte sig ind i Digterens hele Tankegang og fremskridende Udviklingsfaser.» [Anonym] 1884. «Kand. Nordahl Rolfsens andet Foredrag.» Trondhjems Adressecontors-Efterretninger 1.11. 74 Egil Børre Johnsen svarte på forespørsel i e-post 01.07.20 at han ikke kjente til noen trykt versjon av foredragene. «Men jeg er selvsagt ingen garantist for at de ikke er blitt utgitt», tilføyde han beskjedent. Johnsen mener det er

i Norske Digtere. Han brukte aldri termen «abnorm». I Ibsens første drama Catilina fant Rolfsen

Enkeltheder, der peger hen mod Ibsens senere Digtning – vi nævner her blot Aurelia, Catilinas Hustru, den rene Kvinde, der tror paa sin Mand trods Alt, og som i sin blege Abstrakthed peger hen paa Skikkelser i det Ibsenske Kvindegalleri, hvis Væsen er det samme, men som er ganske annerledes konkrete, eller ialfald poetiske.75

Rolfsen la videre vekt på Ibsens kamp mot sneversynet og egoismen. I den forbindelse kom han inn på kvinnens rolle i dramatikken:

Men hvad et snevert Samfund senest faar Plads for, det er Kvinden. Derfor siger Lona Hessel i «Samfundets Støtter»: «Jert samfund er et samfund af pebersvendsjæle; I ser ikke kvinden.»

Hvis vi endnu ikke ser hende, saa er det ikke Henrik Ibsens Skyld. Han har trotast pegt paa hende, og Side om Side med den mørke Pessimists haanlige Satire over den mandlige Egoisme gaar der en dyb Tro paa Kvindehjertets Evne til at opofre og hengive sig.76

Dette perspektivet var vanlig, og toppet seg hos Ibsen selv i talen i den Skandinaviske Forening i Roma i 1878. Der satte han gammelmannsfornuften opp mot det kvinnelige instinkt og foretrakk det sistnevnte.77 Også i talen til arbeiderne i Trondheim i 1885

sannsynlig at det Rolfsen skrev om Ibsens kvinner i Norske Digtere (1886) er et konsentrat av foredragene. 75 Nordahl Rolfsen red. 1886. Norske Digtere – En Anthologi med Biografier og Portrætter af norske Digtere fra Petter Dass til vore Dage. Med Bistand af Henrik Jæger. Bergen, Ed. B. Giertsens Forlag, 410–422. Her: 411. 76 Rolfsen red. 1886, 419. 77 Henrik Ibsens Skrifter (HIS) er tilgjengelig digitalt på https://www. ibsen.uio.no/. Talen er trykt i bind 16, og der sier Ibsen blant annet: «[…] ungdommen har dette geniale instinkt, som ubevidst træffer det rette. Men netop dette instinkt er det, som kvinden har tilfælles både med ungdommen og med den sande kunstner. Og derfor er det at jeg ønsker damerne ind i gene-

fremhevet Ibsen at «arbeiderne og kvinnene» sto i motsetning til det korrumperte politiske liv.78 Men hvis kvinnenes instinktive handlinger ikke førte til noe entydig positivt, ble de heller ikke noe alternativ til mannens snusfornuft, egoisme og maktvilje. Abnorme og uforståelige kvinneskikkelser dukket opp i Ibsens dramatikk. De passet ikke lenger inn i tidligere paradigmer: partipolitiske, estetiske, juridiske eller moralske.

Rolfsen la vekt på den kvinnelige hengivelsen som en kontrast til den mannlige egoismen. Han kastet «et Blik paa det Ibsenske Kvindegalleri fra det Øieblik, da hans Digternatur begynder at udfolde sig i sin virkelige Storhed».79 I Kongsemnerne ofres kvinnen hvis hun er i veien, men «hun viser under dette en storslagen Forsagelse». Brand får sin Agnes, «som giver sit Liv for hans Lære». Og Solveig har trofast ventet på Peer Gynt hele sitt liv. Den mannlige egoisme videreføres i sakfører Steensgaard i De unges Forbund og hos Bernick i Samfundets Støtter, som «af mandlig-egoistiske Hensyn» forlater «den Kvinde, han holder af, og han forkuer den Kvinde, som de samme ‘mandige’ Hensyn har gjort til hans Hustru».80 Først i Et Dukkehjem kom det fulle oppgjøret mellom «kvindelig Kjærlighed og mandig Egoisme». Mannen behandlet kvinnen estetisk:

Søger han nu, naar han indgaar Egteskab, at dele med hende? Sætter han mod hendes Overskud af Hjerte en Indsats af sin Intelligens? – Nei. Han finder hende skjønnest i hendes Umiddelbarhed; i denne Tilstand tilfredsstiller hun bedst hans æsthetiske Sans; hun nydes bedst uden skarpe Ingredienser.81

ralforsamlingen.» 78 «Tale til Arbeidernes Fanetog i Tronheim 14. juni 1885.» HIS 16. 79 Rolfsen red. 1886, 419. 80 Rolfsen red. 1886, 420. 81 Rolfsen red. 1886, 420.

Dette er et ekko av Georg Brandes’ forord til oversettelsen av Mills Kvindernes Underkuelse, der den danske kritikeren tok et oppgjør med det estetiske syn på kvinnen som kom til uttrykk hos Kierkegaard.82 I Et Dukkehjem vurderte Helmer forskjellen mellom strikking og broderi. Han foretrakk kvinnenes håndbevegelser når de broderte, for de var vakrere enn ved strikking. Nytten og arbeidet var irrelevant i denne estetiske betraktningen.

Ibsen havde hidtil skildret Kvindens Ydmyghed og grænseløse Hengivenhed i al dens Skjønhed; men han har ikke opnaaet Andet, end at Mændene æsthetisk nød disse Skildringer. Da begynder han at finde, at denne Hengivelse ikke blot er skikket til at vække Beundring, men ogsaa Indignation, fordi den bliver saa umaadelig misbrugt.83

Kvinnen ble betraktet som om hun ikke hadde menneskerettigheter. Hun var til for mannens fornøyelse og ikke for å føre et selvstendig menneskeliv, fremholdt Rolfsen. Han stoppet gjennomgangen av kvinneskikkelsene med Et Dukkehjem.

Kvinneskikkelsene i Ibsens realistiske dramaer ble beskrevet i ord med et annet assosiasjonspotensial enn de som preget dekadansedebatten. Diskusjonen var av en annen type. Men i siste halvdel av 1880-tallet endret dette seg. Kvinnebevegelsen hadde fått motstand i kjølvannet av Bjørnsons skuespill En Handske (1883), der den kvinnelige hovedpersonen Svava krevde seksuell avholdenhet for begge kjønn før ekteskapet. Store deler av kvinnebevegelsen støttet en slik «moralistisk» linje. I Giftas (1884) hadde Strindberg gått til voldsomt angrep på kvinnebevegelsen og til og med laget sin egen versjon av Et Dukkehjem, der Helmer ble fremstilt som et offer. I innledningen skilte Strindberg mellom natur- og kulturkvinnen. Den fremste eksponenten for kulturkvinnen var

82 John Stuart Mill [1869] 1885. Kvindernes Underkuelse. Paa Dansk ved Georg Brandes, Anden Udgave. København, Gyldendal, VII. 83 Rolfsen red. 1886, 420.

Nora, og det var nettopp denne kvinnetypen han angrep. Nora var en egoist, ifølge Strindberg. Hun ønsket frihet fra naturens lover.84 Men i naturen fantes ikke «sådana abnormiteter som ugifta honor», slo Strindberg fast.85 Hjalmar Christensen skrev senere at «den tørre sedelighetsdeklamation» som fulgte i kjølvannet av Bjørnsons En Handske, «oprørte de unge naturalisters sunde sans».86

Hånd i hånd med oppositionen mod «Handsken» gik en reaktion mod kvindebevægelsen. Emancipationen havde tilveiebragt flere heldige resultater, men syntes efterhånden at ville antage mindre tiltalende former. Og da en yderst middelmådig dameliteratur begyndte at brede sig over markedet – samtidig med at kvinderne viste mere magtbegjær end forståelse – kom omslaget, et ualmindelig energisk omslag.87

I en artikkelserie om Gerhart Hauptmann i mars 1891 hadde Arne Garborg hevdet at Hauptmanns «Kvindefigurer er beslægtede med enkelte af Ibsens», men de var mer virkelighetsnære – «uden den Romantik som gir Ibsens Kvindeopfatning dens Eiendommelighed».88 Kvinnebevegelsen hadde ifølge Garborg ført til at «Sædeligheds-, Fredeligheds-, Skikkeligheds- og andre Pertentlighedsforeninger blomstrede mere end rimeligt kunde

84 «Hun längtar ut till frihet, egoistisk njutingsfull Ibsenisk frihet att få ställa möblerna der hon vill, att slippa be om förlåtelse när hon gjort något dumt, frihet att få rufva öfver sina tankar, älta dem som lera för att af dem göra små afgudsbilder, frihet från att vara amma och mor, med ett ord frihet från naturens lagar.» August Strindberg [1884] 1885. Giftas. Andra uförändrade upplagen. Stockholm, Holmbergska Bokhandeln, 23. 85 Strindberg 1885, 273. 86 Hjalmar Christensen 1893. Unge Nordmænd. Kristiania, Aschehoug, 147. 87 Christensen 1893, 147–148. 88 Arne Garborg 1891a. «Gerhart Hauptmann.» Kristiania Intelligentssedler 24.03.

være, paa det at de unge Mænd kunde bli rigtig snille og søde og tantetækkelige».89

«Forfatterinderne i Sverig og Norge have varieret Nora-Klagerne over Mændenes raa Hensynsløshed indtil det trættende», konstaterte Georg Brandes i sin artikkel om Ibsens innflytelse i Tyskland.90 Det eksisterer mange vitnesbyrd om 1890-årenes omslag i forholdet til kvinnesaken. «I reaksjonens tegn» har Anna Caspari Agerholt kalt sitt kapittel om dikterne og kvinnebevegelsen på 1890-tallet. I en diktning som var opptatt av instinktene og det ubevisste, «blir kvinnen først og fremst kjønnsvesen, ikke mannens like og kamerat».91

I 1890 startet tidsskriftet Samtiden opp med Gerhard Gran som redaktør og Irgens Hansen som en fremtredende litteraturanmelder. Her fikk Laura Marholm publisert en lang og kritisk artikkel om kvinnesaken. Det var ikke uten grunn at Marholm sto på trykk i Samtiden. Tidsskriftet kom helt fra starten av i konflikt med kvinnebevegelsen, representert ved den fremtredende aktivisten Aasta Hansteen (1824–1908). Hun reagerte på subskripsjonsinnbydelsen, der det het: «Tidsskriftets Maal er at belyse de mer betydningsfulde Bevægelser paa Aandslivets og det sociale Livs Omraade i Ind- og Udland og at udbrede Kjendskab til fremmede Samfund, deres Forhold, deres Literatur, Kunst og fremtrædende Mænd.» Hansteen protesterte. Hun ville tilføye «og Kvinder» etter de fremtredende menn. Tonen var skarp. Utelatelsen av halve menneskeheten kunne skyldes de to utgiveres akademiske oppdragelse:

Kanske er det dog mere Uformuenhed end Tendens, som har dikteret de to Udgiveres Program. Dette er kanske ikke deres Mening

89 Garborg 1891a. 90 Georg Brandes 1890b, 339. 91 Anna Caspari Agerholt 1937. Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo, Gyldendal, 167–176. Her: 170.

principmæssigt at ignorere Kvinders Tilværelse, eller at ville hævde, at alt hvad der er fremtrædende i Nutiden er af Mandkjøn. De formaar simpelthen ikke at opfatte Kvinder eller Kvindelighed. Begge Udgivere er, saavidt vides, Akademikere. Fra Gutteskolen var de saaledes udelukkende under mandlig Behandling; paa Universitetet ligeledes; alt, hvad der læres, er Mandstanker om Mandssager. Det er simpelthen Indøvelse i mandlig Ensidighed, gammel akademisk Vane, som her røber sig.92

Da Marholm og Ola Hansson kom på trykk i første årgang av tidsskriftet, kunne det oppfattes som tilbakebetaling fra Gerhard Grans side. Laura Marholm og hennes ektemann Ola Hanssons artikler i Samtiden i 1890 markerte klart endringene i tidens kvinnebilde. Sjargongen eller «diskursene» de benyttet for å omdefinere kvinnebevegelsen til noe degenerert og dekadent må derfor studeres nærmere. Kapittel 3 om Hedda Gabler viser videre hvordan denne sjargongen gjorde seg gjeldende i kritikken av Ibsens mest «dekadente» kvinneskikkelse, slik samtiden oppfattet den.

Marholms artikkel i Samtiden 1890

Laura Marholms artikkel ble publisert i september-nummeret av Samtiden (nr. 9). I samme nummer sto Hamsuns berømte programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv». Marholms ektemann Ola Hansson hadde også en artikkel i samme utgave. Paret traff hverandre i København i 1888 og giftet seg 27. september 1889. 8. september 1890 ble sønnen Ola født.93 Etter to års intens idéutveksling var Marholm og Hansson enige på mange punkter.

92 Aasta Hansteen 1890. «‘Samtiden’. En Protest.» Dagbladet, 02.02. 93 For biografiske opplysninger om Laura Marholm, se f.eks. Susan Brantly 1991. The Life and Writings of Laura Marholm. Basel und Frankfurt am Main, Helbing & Lichtenhahn Verlag, eller Eva Witt-Brattström 2007, Dekadensens kön: Ola Hansson och Laura Marholm. Stockholm, Nordsteds.

Marholms artikler ble opprinnelig utgitt på tysk samme år i det nystartede tidsskriftet Freie Bühne, som publiserte mange skandinaviske forfattere på denne tiden. Hamsuns Sult og Garborgs Hos Mama gikk som føljetonger i tidsskriftets første årgang i 1890. Bøkene ble altså oversatt til tysk like etter at de kom ut på norsk. Samtiden gjenga en rekke artikler fra Freie Bühne utenom Marholms. Det tyske tidsskriftet var en videreføring av teateret: Freie Bühne startet som en medlemsorganisasjon av privat karakter i 1889 for å omgå den tyske sensuren. Gengangere ble oppført i oktober 1889. I tillegg ble Freie Volksbühne grunnlagt i 1890, og Ibsens Samfundets Støtter var det første stykket som ble satt opp. Naturalisten Gerhart Hauptmann ble sensurert, men kunne oppføres på denne måten. Freie Bühne publiserte også dramaer av Hauptmann i sin helhet. Garborg informerte norsk pulbikum om «Berlins Frie Scene» i Verdens Gang i oktober 1890.94

Marholms artikkel i Samtiden ble utstyrt med et redaksjonelt forord som forklarte hvorfor man hadde valgt å publisere den. Tittelen på Marholms bidrag, «Om kvindesagen», var de to første ordene i denne redaksjonelle kommentaren:

Om kvindesagen har der hos os været talt og skrevet saa meget, at det formodentlig vil være af interesse for vore læsere at se en tysk reflex af kvindebevægelsen hos os og andensteds. Fru L. Marholm har i Freie Bühne für modernes Leben under titelen: «Frauen in der skandinavischen Dichtung» skrevet en række artikler om Nora, Svava og Strindbergs Laura, samt en orienterende oversigt over kvindesagens stilling i forskjellige lande.

Disse artikler vil vi her meddele.95

Når en viste til at «det har været talt og skrevet saa meget» om kvinnesaken, er det en opplagt mulighet å tenke på Aasta Han-

94 Arne Garborg 1890c. «Berlins Frie Scene.» Verdens Gang 22.10. 95 Samtiden Vol. 1, 1890, 353.

steens polemikk mot tidsskriftets redaksjonelle linje. Publikasjonen av «en tysk reflex af kvindebevægelsen hos os og andensteds» var – uten at det ble sagt direkte – en kommentar til den kritikken Samtiden hadde fått fra kvinnebevegelsen. Marholm sluttet seg til Strindbergs analyse i Giftas. Strindberg hadde vist det abnorme i kvinnens natur:

For jo dybere Strindberg trængte ind i kvindens natur – hin natur, som fører sit forborgne liv under opdragelse, afretning og misdanning, og som driver sine skud op i de intimeste livsforhold, og kun i dem – desto mer lærte han hos kvinden at kjende det grufulde, det uforståelige, medusaen.96

Både Marholm og Strindberg forutsatte en «natur» bak sivilisasjonen og kulturen. Kvinnebevegelsen forsøkte å forstå kvinnens «abnormitet» som et resultat av patriarkatet og sosialiseringen. Hanna Butenschøns og Ragna Nielsens pamfletter om Ibsen argumenterte på denne måten (jf. kap. 3). På den annen side: Hvis det abnorme hos kvinnen skyldtes «naturen», var det lite å gjøre med dette politisk. Laura i Strindbergs Faderen (1887) var en slik kvinne, ifølge Marholm. Hun delte kvinnene inn i fire grupper:

De godmodige, flade skabninger, som er glad, naar de er forsørget og som liker godt de intimere ting i egteskabet, uden at det kommer dem synderlig an paa, hvem der tilfældigvis er deres mand – det er den største gruppe. Den anden danner de, som ikke netop elsker sin mand, men er ræd for ham og derfor ikke foretager sig noget mod ham – en stor gruppe. Den tredie er dem, som hverken elsker eller frygter ham, og som derfor fører en uafladelig krig imod ham, dobbelt indædt, naar de hører til de stolte, forbitrede naturer, som har

96 Marholm, Laura 1890a. «Om Kvindesagen.» Samtiden Vol. 1, 353–367. Her: 365. Artikkelen sto opprinnelig trykt i april-nummeret av Freie Bühne.

en til en anden mand knyttet, ubesvaret følelse at hevne paa den nødtvungne forsørger – en ikke liden gruppe. Den fjerde endelig er de, som har fundet den mand, mod hvem deres inderste kjøns- og følelsesliv var rettet – en ganske liden gruppe, som maa søges med lygte.97

Marholm var uklar med hensyn til forholdet mellom natur og samfunn, sosialisering og biologi i kjønnsspørsmålet. Det uforståelige, det abnorme, det gruvekkende og det misdannede kunne dukke opp på begge sider av skillet mellom natur og kultur. I andre del av artikkelen forklarte Marholm kvinnens uforståelighet med at hun var så påvirkelig. Dette gjorde det vanskelig å se hva som lå bak påvirkningen:

For kvinden var ifølge sin mindre expansive og mere saarlige natur det lettest prægbare materiale; hver tidsanskuelse gjorde sig gjældende med størst haardhed paa hende; derfor er hun ogsaa den mest misdannede halvdel af menneskeheden og aller mest ugjennemsigtig. Den mand, som ikke er et geni, ser kun overfladen af hende, som han har lagt tilrette for sig og dannet efter sig, og gjennemsnitskvinden ved i regelen ikke mer besked om sig selv, end den opdragelse, hun har modtaget af en ældre, endnu bunden slegt, og læsningen kan skaffe hende.98

Mannen måtte være et geni for å se kvinnen bak overflaten. Bare de få utvalgte kunne erkjenne kvinnens sanne natur. Når det «vesentlige» var så vanskelig tilgjengelig, ble det problematisk å operere kjønns-politisk. Å skildre kvinnens «indre liv» ble «en opgave for den divinatoriske begavelse, som skaber digteren, den store digter», ifølge Marholm.99 Hun berømmet Strindberg for

97 Marholm 1890a, 366. 98 Laura Marholm 1890b. «Om kvindesagen.» Samtiden Vol. 1, 396–401. Her: 399. 99 Ibid., 400.

å ha fremstilt trekk ved kvinneemansipasjonen som «reaktions- og udartningssymptomer». Han hadde skildret det «grufulde og uforstaaelige hos kvinden» i sine dramatiske skikkelser Laura, Thekla og Julie.100

Marholm brukte ikke ordene «dekadent» eller «dekadanse», men snakket om «udartning» (Entartung). Kvinnespørsmålet burde bevege seg bort fra det materielle, fra næringsbehov og økonomi. Det vesentlige problemet i forholdet mellom kjønnene var psykologisk. Strindberg fant det sunne grunnlag for likestilling hos bøndene og arbeiderne. Kvinneemansipasjonen hos borgerskapet beskrev han som «kulturmisdannelse og udartning hos overklassen».101

Marholms fire kvinnetyper falt imidlertid ikke sammen med de litterære kvinnetypene hun skisserte: Nora, Svava og «Strindbergs Svava». De hørte alle til den tredje kategori kvinner som førte en uavlatelig krig mot mannen. Disse nyere kvinneskikkelsene hadde fått individuelle trekk, de begynte å «individualisere seg». I Kjærlighedens Komedie av Ibsen hadde «kvinden endnu ingen individuelle træk». Men ut fra kvinnen forstått som kjønnsvesen og husdyr, hadde det siden utviklet seg en hel skala av individualiteter:

Den nordiske kvinde i de høiere klasser gjør paa hele linjen anløb til at individualisere sig; hun tænker, hun undersøger, hun reflekterer, hun øver kritik og føler sig som en personlighed.

Høiest udviklet som tanke- og følelsesvæsen, mest reflekteret og nuanceret: intelligent, smidig, graziøs, erotisk – alt kjennetegn paa høi kultur – er kvinderne hos det modtageligste af Nordens folk, hos Danskerne.102

100 Ibid., 401. 101 Ibid., 400. 102 Marholm 1890a, 354.

Fru Boye i J.P. Jacobsens roman Niels Lyhne (1880) var den «egte type paa en dansk kvinde».103 Denne typen hadde følgende trekk: «aandrig æsthetiker, pikant, kritisk, erotisk, lysten, dame». Hun var dristig i teorien fordi hun var konvensjonell i handling «paa grund af en uovervindelig feighed i sin natur».

Men Nora som typisk kvinneskikkelse var ikke norsk, ifølge Marholm. Hun betegnet norske kvinner som «sterke, høibarmede, fastskridende, høittalende». De var «sterke, usammensatte og bornerede». Siden Norge var det yngste kulturland i Norden, hadde mann og kvinne «aandig ikke rigtig differentieret sig fra hinanden». «Den Ibsenske kvindes dialektiske skarplud er ikke norsk.»104

Nora var dansk, nærmere bestemt københavnsk. Hun var «en liden, forsnøret, forskruet bourgeoisiplante». Hun hadde «intet af de store hofter og kraftfulde linjer hos de norske kvinder». Nora led av «en hoppende nervøsitet som en liden ræd tam fugl». Kvinner som henne hadde skapt kvinnebevegelsen, ifølge Marholm. Av «slige halvt ængstelige, halvt forbitrede og ganske forvirrede Nora’er bestod kvindebevægelsens fortropper».105 Denne kvinnetypen var roten til all «kvindepsychologi i den moderne skandinaviske litteratur».

Mange fortolkere av Et Dukkehjem har senere hatt problemer med å forstå Noras forvandling fra lerkefugl til tordentaler i 3. akt. Marholm løste problemet ved paradoksalt å skifte nasjonalitet på Nora. Fra å være dansk ble hun plutselig svensk. Hun fremsto i 3. akt som «svensk entrüstungsdame», altså som indignert og forurettet svensk feminist.

Marholm betegnet ikke Nora direkte som abnorm, dekadent eller utartet. Betegnelsene nervøs, engstelig, forskrudd og forvirret pekte likevel i den retning. Da Marholm kom til den neste

103 Ibid., 355. 104 Ibid., 355–356. 105 Ibid., 357.

typen, Svava fra Bjørnsons En Handske, konstaterte hun at Svava tross sin strenge moral, var sanselig. Men

det er netop tegnet paa degeneration – de kan ikke varmes helt igjennem til den intensive kjærlighedsfylde, som bølger gjennem hele ens væsen, og som træffer og holder fast den mandsnatur, som i sit væsens dyb er beslegtet med dem, paa en ganske anden basis end moral og ikkemoral.106

Da Marholm endelig kom til «Strindbergs Svava», snakket hun rett ut om «den moderne kvindebevægelsens emancipatoriske degenerationsbestræbelser».107 I Giftas hadde Strindberg beskrevet kvinnen med alle «kulturens og konventionalismens misdannelser paa legem og sjæl».108 Men i tillegg boret han ned til det grufulle, uforståelige, til medusaen i kvinnen. Det abnorme lå følgelig på begge sider av skillet mellom natur og kultur. For Marholm representerte de litterære kvinneskikkelsene egentlig bare én type: en abnorm kvinneskikkelse som oppsto i kjølvannet av emansipasjonen. Kvinnebevegelsen skapte økende sykelighet hos kvinnene. Den resulterte egentlig ikke i noe vesentlig, annet enn at man fikk noen kvinnelige leger og en masse lærerinner – fortsatt ifølge Marholm.

Etter hvert gikk det dårligere med kvinnene. Mange av dem ble syke og begikk selvmord. Kvinnebevegelsen mistet kraften, hevdet Marholm. Kvinnenes forestilling om å være sedeligere og renere enn mannen fikk dem til å forfalle. Mange av Marholms ideer hadde vært i spill i 1880-årenes sedelighets- og prostitusjonsdebatt. Argumentet om at kvinnene ikke tålte å studere, ble for eksempel fremmet av den konservative medisinprofessoren Ferdinand Lochmann (1820–1891). For ham var kvinnens plikt det avgjørende. Han idealiserte middelalderens kvinner, «de taal-

106 Ibid., 361. 107 Ibid., 365. 108 Ibid., 365.

modige, opofrende Hustruer». For mye utdannelse var skadelig for det smukke kjønn: De «stillesiddende akademiske Studier med det anstrengende Arbeide af Nerverne og Hjernen er imod hendes Natur».109

Kvinnene ble flatbrystede og ufruktbare av studier, altså degenererte. Argumentasjonen hvilte på en forestilling om kvinnens angivelige natur. Marholms utgangspunkt for å analysere kvinnen på denne måten, var likevel uklart. Snakket hun ut fra posisjonen til en av de få sunne kvinner, altså kategori fire i sin egen oppdeling? Eller var hun som Nietzsche i hans kritikk av Wagner en dekadent kritiker av dekadansen?110 Nietzsche betraktet Wagner som en sykdom han selv led av og som han måtte helbrede seg selv for. Ebba Witt-Brattström har lansert muligheten for at Marholm bevisst gikk inn i den tradisjonelle kvinnerollen og vrengte den innenfra.111 Kanskje Marholm snakket ut fra en mannlig posisjon? Amalie Skram var den beste av de kvinnelige forfatterne fordi hun skildret kvinnen som en mann, ifølge Marholm.112 Men

109 Professor Dr. Lochmann 1884. «Om Kvindesagen.» Morgenbladet 24.10. Resultatet av kvinneemansipasjonen ville bli degenerasjon: «Den nyere Naturvidenskab har aabnet vore Øine for denne Slægternes Synken, der navnlig vil være truende, naar Kvinden træder ud af den Kræds, hvortil Naturen har henvist hende. Den intelligente, nervøse, blodtomme, amerikanske Kvinde er det sidste Led i Slægten; det, vi kalder Kultur, har her fuldført sit Verk.» 110 «Ich bin so gut wie Wagner das Kind dieser Zeit, will sagen ein décadent: nur dass ich das begriff, nur dass ich mich dagegen wehrte. Der Philosoph in mir wehrte sich dagegen.» Friedrich Nietzsche [1888] 1892. Der Fall Wagner. Ein Musikanten-Problem. Zweite Auflage. Leipzig, Verlag von C.G. Naumann, Vorwort [upaginert]. 111 Witt-Brattström har lansert ideen om at Marholm bare tilsynelatende var anti-feminist, men at hun i stedet «buktaler patriarkatet». «Att buktala patriarkatet är min term för Luce Irigarays kamouflagebegrepp ‘mimicry’, som enkelt uttryckt innebär att demonstrativt gå in i den traditionella kvinnorollen. Idén är att man genom att beskäftigt spela upp mäns fördomar om kvinnor, kan få de parodiska och konstruerade dragen i kvinnobilden att framträda.» Witt-Brattström 2007, 210. 112 «[…] hun ser og skildrer sit eget kjøn, som en erfaren fuldblodig

innebar ikke dette degenerasjon ut fra Marholms egen logikk? Da Marholm senere skrev om Amalie Skram i Kvindernes Bog, hevdet hun både at Skram var «udartet» (entartet) og at hun så på livet med «en åbenhed, som ikke er andet end sund natur».113

Aasta Hansteen reagerte på Marholms artikkel. Hun prøvde først å komme på trykk i Samtiden, men ble refusert med knapp begrunnelse: «Vi kan dessverre ikke bruge Deres Manuskript.» Artikkelen ble deretter trykt i avisen.114 Hansteen vurderte om Marholms essay kunne være forfattet av en mann som skrev under pseudonym. Hvis artikkelen virkelig var skrevet av en kvinne, «saa skylder Nordens Kvinder sig selv at udtale sin Modbydelighed for disse Frembringelser».115 Hansteen så det problematiske i Marholms utsigelsesposisjon, men tolket den slik at hun danset etter mennenes pipe. Ordet «dekadanse» forekom ikke i artikkelen, men Hansteen sammenlignet Marholm med menn som var vant til å «snakke Fruentimmer». Slikt kunne være vemmelig nok, mente Hansteen, «men en Bohême af Hunkjøn er verre».116 Dette er ett av mange eksempler på at dekadansen ble assosiert med bohemen. En av de få dekadansehistorikere som har tatt konsekvensen av dette, brukte da også langt mer plass på Hans Jæger enn Garborgs Trætte Mænd da han behandlet norsk dekadanselitteratur.117 Det naturalistiske innslaget i dekadansen kom også til uttrykk i Marholms forestilling om kvinnens individualitet.

mand vilde skildre det, og ved desuden som kvinde i mangt og meget bedre besked end alle mænd til sammen». Marholm 1890a, 354. 113 Laura Marholm Hansson 1894. Kvindernes Bog – Seks Portrætter. Kristiania, Aschhoug, 118. 114 Aasta Hansteen 1891. «Tidens Tegn.» Kristiania Intelligentssedler 14.03., 16.03. og 17.03. 115 Hansteen 1891, 14.03. 116 Hansteen 1891, 14.03. 117 Rafael Koskimies 1968. Der Nordische Dekadent – Eine vergleichende Literaturstudie. Helsinki, Suomalainen Tiedeakatemia, kap. «Norwegen: Die Bohême als Dekadenz», 58–70.

Individualisering Hvis kvinnen ble mer og mer individuell, hvordan kunne hun da være en type? Dette problemet ble uforløst i Marholms fremstilling. Hun opererte med fire kvinnetyper, men de tre litterære kvinneskikkelsene tilhørte egentlig alle mer eller mindre den tredje typen. Marholm opererte med én degenerert type som omfattet dramatiske kvinneskikkelser hos Ibsen, Bjørnson og Strindberg.

Det er et allment problem når det gjelder historiske tekster at man ofte tror å forstå meningen til kilden fordi ordene fortsatt er i bruk. Dermed kan forskjellen mellom fortiden og egen samtid lett forsvinne. Hva mente Marholm med «individualisering»? Ordene «individ» og å «individualisere» er jo fortsatt i bruk. Marholm påsto at Ibsen hadde «arbeidet hen mot at kvinnene skulle individualisere seg».

Den tyske legen og forfatteren Max Nordau var allerede godt kjent i Skandinavia før han utga sitt herostratisk beryktede verk Entartung i 1892–93, der Ibsen fikk gjennomgå (jf. kap. 7). I et essay om «Ægteskabsløgnen» hevdet Nordau at primitive folkeslag ennå ikke oppfattet menneskene som forskjellige. Derfor var kjærligheten heller ikke individuell, som blant siviliserte.

Indenfor primitive Folk ere Individerne sjælelig og legemlig lidet forskjellige. Saavel hos alle Mændene som hos alle Kvinderne er Stammekaraktéren fremherskende, medens Ejendommeligheder slet ikke findes eller kun ere svagt antydede; alle Individer ere som støbte over én Form og ligne liinanden paa en Prik, alle have omtrent samme Værd som Avlestof.118

Også hos de lavere klasser var det mer snakk om en alminnelig drift i retning av det annet kjønn enn en «individualiserende

118 Max Nordau 1885. Moderne Samfundsløgne. Kjøbenhavn, E. Jespersens Forlag, 233.

Tilbøyelighed».119 Dette tilsvarer Marholms påstand om at de fleste kvinner ikke brydde seg om «hvem der tilfeldigvis er deres mand». Men i de høyere klasser ble partneren valgt ut fra kjærlighet, ifølge Nordau. Slik kunne slekten bli mer fullkommen. Hvis ikke partnervalget skjedde ut fra kjærlighet, ville barna forsterke foreldrenes feil: «der opstaar et uharmonisk, tilbagestaaende Race, der er dømt til snarlig Undergang». Forstillingen om degenerasjon ble altså knyttet både til lavere sosiale klasser og mindreverdige raser.

Primitive folkeslag og laverestående klasser var lite individualisert, mens de høyere klasser og sivilisasjonen frembrakte individer. For de sistnevnte ble det vanskeligere å treffe den rette, siden de hadde utviklet individuelle preferanser. Da Hamsun lanserte det individuelle som estetisk ideal i motsetning til «karakterer» og «typer» i «Fra det ubevidste Sjæleliv», var dette noe «raa og enkle Høkerhjærner ikke kan fatte».120 Strindberg tok et oppgjør med karakteren og fremmet det individuelle i forordet til Frøken Julie i 1888.121 Hamsun hadde formidlet Strindberg i foredrag og avisartikler.122

Motsigelsen mellom typen og det individuelle var grunnleggende i Hamsuns estetikk. Overgangen fra naturalisme til dekadanse innebar samtidig en overgang fra «typen» til «individet». Konflikten mellom individ og type var ett av 1890-tallets sentrale estetiske problemer. Individet var forbundet med genidyrkelse og aristokratisk radikalisme. Hvordan man tenkte om demokrati

119 Nordau 1885, 234. 120 Hamsun 1890, 332. 121 «Jag tror därför icke på enkla teaterkaraktärer, och författarnes summariska domar över mänskorna: den är dum, den är brutal, den är svartsjuk, den är snål, borde jävas av naturalister som veta huru rikt själskomplexet är, och som veta att «lasten» har en baksida, som bra mycket liknar dygden.» «Förord» til Fröken Julie – ett naturalistisk sorgespel. August Strindbergs Samlade Verk Vol. 27, 104. 122 E. Tjønneland 2015. «Nietzsche og den tidlige Hamsun.» Vinduet Vol. 69, Nr. 1, 75–82.

og aristokrati hadde både estetiske og politiske konsekvenser. Debatten mellom filosofen Harald Høffding og Georg Brandes i 1889–1890 om Nietzsche og den aristokratiske radikalisme fikk Brandes til å begrense Nietzsches gyldighet når det gjaldt det politiske området.123

Det lå også noe individuelt i interessen for det abnorme, en estetisk forkjærlighet for den unike skjebne. I sitt essay om Ola Hansson hadde den unge forfatteren og kritikeren Hjalmar Christensen (1869–1925) fremhevet sammenhengen mellom det sykelige og at tiden skapte flere individualister:

Thi for hver ny generation synes, blandt de samfundsklasser, der eier litteraturen, gjennemsnittet at blive mindre og de enkelte at blive flere; hver generation har flere særegne mennesker, flere «sygelige» eiendommeligheder. Men de særegne og sygelige vil ogsaa have ret til at gjøre sig gjældende – kanske særlig i litteraturen maa det blive merket.124

Forholdet mellom det abnorme og det normale ble en viktig del av den estetiske debatten. I 1890 kom et epokeskifte i norsk litteratur, en overgang fra realisme og naturalisme til nyromantikk, symbolisme og dekadanse. Skiftet innebar både brudd og kontinuitet.125 Betegnelsen «abnorm» ble brukt for å diskreditere naturalismen, men fikk en renessanse i stemplingen av dekadansen som litterært fenomen. Det foregikk en maktkamp i offentligheten om hvordan man skulle forstå og bedømme den nye litteraturen.

Arne Garborg hadde før Hamsun innvarslet et litterært klimaskifte i Dagbladet 22. juni 1890 med tittelen «Den idealistiske

123 Debatten er gjennomgått av Harald Beyer 1958. Nietzsche og Norden. Bergen, John Griegs Boktrykkeri, Vol. 1, 68–92. 124 Hjalmar Christensen 1891. «Ola Hansson.» Samtiden Vol. 2, 54–65. Her: 63. 125 Johs. A. Dale 1974. Litteratur og lesing omkring 1890. Oslo, Det Norske Samlaget.

Reaktion». Han tok utgangspunkt i de svenske forfatterne Oscar Levertin og Verner von Heidenstams pamflett Pepitas Bröllop,

126 men fortsatte med fire artikler til.127 Garborgs tema var «den erklærede Subjektivisme, Ny-idealismen». Den franske kritikeren og romanforfatteren Paul Bourget, men også Edouard Rod og Léon Hennique, representerte denne retningen. Garborg mente at Nietzsche «med sin Forgudelse af den store Individualitet og sin Foragt for Masserne» var «en Beslægtet Fremtoning». Nyidealismen hadde ennå ikke noen representant i Norge. «Men det kan den få», avsluttet Garborg profetetisk. Han støttet seg tungt til Bourgets essay om Baudelaire, som var oversatt til dansk året før.128 Den psykologiske vendingen førte til spiritisme og pessimisme. Garborg avledet pessimismen og livsleden direkte av nervene og «Forfinelsens Uhyre»:

Kulturfremskridtet forøger kun vore Lidelser, idet det forfiner vore Nerver. For at være lykkelige maa vi passe ind i vore Omgivelser; men jo mere udviklede, jo mere sammensatte vi blir, des mindre Udsigt har vi til at træffe Omgivelser, som passer for os.129

Denne iakttakelsen om nervene minner om tankegangen i Hamsuns programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» to måneder senere. «Retningens Tilhængere ynder at kalde sig Dekadenter», tilføyde Garborg, men han gikk ikke nærmere inn på dekadansebegrepet. I våre skandinaviske naboland var man mer optimistiske og livsglade enn den «franske Dekadent», for hvem nytelsen bare var «et Bedøvelsesmiddel, ‘der for et Øjeblik befrier en for Kvalerne ved at tænke’».130

126 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 22.06. 127 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 25.06, 02.07, 06.07 og 07.07. 128 Paul Bourget 1889. Charles Baudelaire. Ny Jord, 3de Bind, 238–256. 129 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 25.06. 130 Arne Garborg 1890b. «Den idealistiske Reaktion.» Dagbladet 02.07.

Forskjellen mellom franskmennenes pessimisme og skandinavenes optimisme foregrep det senere skillet mellom dekadanse og nyromantikk. Levertin og Heidenstam fremstilte diktningen som en fest: «Digtningen skal være et Alhambra, hvor Drømmens Springvand glitrer over plastisk formet Marmor, og hvor Tankerne løfter sine smækre Kolonnader».131

Bare noen uker senere kommenterte Hjalmar Christensen Norske Intelligentssedlers oversettelse av den franske dekadanseforfatteren Edouard Rods (1857–1910) fortale til Trois coeurs.

132 Christensen hevdet at reaksjonen mot naturalismen i Skandinavia allerede var et faktum. Han brukte hverken termene symbolisme, ny-idealisme, nyromantikk eller dekadanse for å karakterisere reaksjonen på naturalismen. «Intuitivisme» var den betegnelsen Rod selv brukte, ikke dekadanse. En psykologisk intuitivisme hadde for noen år tilbake «forberedt sit Indtog hos os» gjennom Dostojevskij og Tolstoij, hevdet Christensen. Den nordiske naturalismen «maa ganske opgive Haabet, naar dens Moderetnings Tid er forbi». Den franske intuitivisme «vil give os mange Impulser og blive af vidrækkende Betydning for den fremtidige Udviklingskamp», spådde Christensen. Men det fantes enkelte etternølere:

E. Rods Ord vil maaske kunne bringes i Anvendelse paa enkelte af vore Forfattere, væsentlig paa en af de største, der synes utilbøielig til at ville lære mere – men i den store Almindelighed er vi denne Gang omtrent lige hurtige som Franskmændene. Det kommer af, at de franske ved den sidste Bevægelse har havt fremmede Mønstere for Øie, Mønstere, der ogsaa i længere Tid har været os tilgjængelige – det er de store russiske Psykologer.133

131 Garborg 1890b. 132 Edouard Rod 1890. «Fortalen til Trois Coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 24.07, 25.07 og 26.07. 133 Hjalmar Christensen 1890. «Edouard Rods i dette Blad gjengivne Fortale til Trois coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 28.07.

Bjørnson følte seg truffet av formuleringen om at «E. Rods’ Ord vil maaske kunne bringes i Anvendelse paa enkelte af vore Forfattere, væsentlig paa en af de største, der synes utilbøielig til at ville lære mere […]».134 Han kunne opplyse at han hadde fått et brev fra Rods beste venn Ernest Tissot med «saa varme Lovord, som nogen kan ønske». Den moralske tendensen i litteraturen var ikke borte, hevdet Bjørnson. Han motsatte seg at «det alene skal komme an paa, om Skildringen er gjort ‘med Kunst’». Bjørnsons polemikk sluttet med et angrep på bohemen: «Nøjagtig dette er det, jeg har tilladt mig at kalde Bohême-Væsen og vil vedbli at kalde saa, fordi vi hos os har lært at kjende det i Bohême-Forsøgets Misère.»135

Ordet «dekadanse» forekom ikke i debatten, men Bjørnson gjorde flittig bruk av «bohem» som nedsettende betegnelse.136 Dette er ett av de mange belegg for kontinuiteten i den offentlige debatt om naturalismen og dekadansen. Flere franske forfattere med affinitet til dekadansen ble satt i sammenheng med bohemen. I sitt svar tok Christensen avstand fra Bjørnsons karakteristikk: «‘Dagens Nyheders’ literære Kritik har neppe synderligt Slægtskab med Bohêmebevægelsen, den har ingen Sympati for denne, har aldrig tænkt at ‘frigjøre’ Kunsten i den Forstand.»137

134 Hjalmar Christensen 1890. «Edouard Rods i dette Blad gjengivne Fortale til Trois coeurs.» Kristiania Intelligentssedler 28.07. 135 Bjørnstjerne Bjørnson 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. Alle innleggene i denne diskusjonen kan ikke være noe tema her. Roar Eide har i sitt monumentale verk om Christensen gjennomgått debatten. Roar Eide 1981. Hjalmar Christensen – diktning og kulturkritikk. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo, 156–159. 136 «Siden jeg traadte op mod Brandes-Bohêmeriet» «har et literært Kompagni» «sat en Forfølgelse i gang, som ikke har skyet noget Middel». Bjørnstjerne Bjørnson 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. Bjørnson protesterte mot at man «betaler en fast Medarbejder for at skrive Kritik i Bohêmens Aand». Jf. Bjørnstjerne Bjørnson 1890b. «Fri Diskussion.» Dagbladet 5.09. 137 Hjalmar Christensen 1890b. «Bjørnson og ‘de literære Strømninger’.» Kristiania Intelligentssedler – Dagens Nyheder 16.08.

Den første fremstilling av dekadansen i bokform i Norge, var den samme Hjalmar Christensens Unge Nordmænd fra 1893. Her hevdet Christensen at Garborgs Trætte Mænd (1891) var «den norske dekadenses hidintil mest typiske verk», og at man ved gjennomlesningen «føler at Kristianiabohêmen er gået forud».138

På den annen side skilte Christensen mellom naturalisme og dekadanse. Bokens første del omhandlet dekadansen. Den skulle utfylle skissene av unge norske forfattere i neste del. Men Christensen ville ikke gi noen fremstilling av naturalismen, «uagtet de unge kunstnere endnu modtager sine literære impulser vel så meget fra disse hold, som netop fra den ‘dekadense’, jeg har skissert».139

Christensen betegnet flere unge norske forfattere som dekadenter. Vilhelm Krag, Knut Hamsun og Gabriel Finne ble presentert som dekadanseforfattere: Disse fikk hvert sitt kapittel. Hos Arne Dybfest, som kritikeren Carl Nærup senere utnevnte til Norges eneste dekadent, fant Christensen derimot en «falsk» dekadanse. Han oppfattet Dybfests Ira som parodien på en dekadanseroman: «Raffinementet optræder her som almindelig usundhed, fordærvelsen blir råhed, og det sygelige synes nærmest at stikke i huden – en udenpåklistret etikette.»140

I praksis så Christensen kontinuiteten mellom naturalisme og dekadanse. Dekadansens diktere bygget på naturalismen, men de var varsommere, mer relative og vage i sitt uttrykk. De var intuitive, sanselige og musikalske.141 Når det gjaldt romanen, vandret de franske symbolister på naturalismens veier. Et «dekadenttemperament» kunne finne seg til rette innenfor «den

138 Christensen 1893, 69. 139 Christensen 1893, VII. 140 Hjalmar Christensen 1893. Unge Nordmænd – et kritisk Grundrids. Kristiania, Aschehoug, 68. 141 Ibid., 35.

naturalistiske fortællings lidt stive form».142 Ordet «abnorm» forkom ikke i Christensens bok. Det fantes heller ikke noe portrett av den dekadente kvinne. Tvert imot klaget han over at Dagny Kjelland i Hamsuns Mysterier ikke kunne konkurrere med eliten av kvinneskikkelser i moderne norsk litteratur. Men Christensen fremhevet den av Ibsens kvinneskikkelser samtiden hadde betegnet som mest dekadent: «Af moderne kvindefigurer har vel hos os Ibsen leveret den mest interessante i Hedda Gabler.»143

Ola Hansson om kvinnen

I samme nummer av Samtiden som Laura Marholm skrev om kvinnesaken, hadde Ola Hansson en artikkel om en ny kvinnetype i diktningen. Kvinnene hadde utviklet seg skjevt, særlig på grunn av kvinnesaken. Fremtidens litteratur måtte derfor skildre disse feilutviklede kvinnene: «Saadanne afarter af Eva, ligefra den trivielle kokette til den grandiose sfinx, uhyret og gaaden, dobbeltmennesket og den forvoksede, – alle utilgjængelige for den methodiske forskning – er det fremtidsdigterens opgave at gribe, skildre og forklare.»144

I likhet med sin kone mente Hansson at emansipasjonsbevegelsen hadde skapt en rekke degenerasjonsfenomener, «avarter» av kvinner med uklar kjønnsidentitet. Avartene eller de degenererte kvinnene var ikke utelukkende monstre, som når de ble karakterisert som uhyrer, sfinkser eller medusaer. Bram Dijkstra (1986) har i Idols of Perversity vist hvor utbredt de «perverse» kvinnene var i billedkunsten på denne tiden. De mytologiske karakteristikkene var hyppige, men kan gjøre at en neglisjerer de psykiatriske og evolusjonsbiologiske aspektene ved dekadansens kvinnebilde.

142 Ibid., 56. 143 Ibid., 127. 144 Ola Hansson 1890. «Kjærlighed! Kjærlighed!» Samtiden Vol. 1, 345–353. Her: 353.

Dijkstra hevder at den mytologiske innpakningen gjorde det lettere å godta beskrivelser av seksualitet på denne tiden.145

Hansson nevnte ikke Ibsen, men tok utgangspunkt i kjønnskampen mellom mann og kvinne i en novelle av Gottfried Keller, «Pankraz, der Schmoller».146 Hansson refererte utførlig innholdet i novellen. Soldaten Pankraz forelsker seg i sin sjefs datter Lydia. Hun manipulerer den standhaftige Pankraz til endelig å erklære sin kjærlighet. Så viser det seg at hun har gjort dette av forfengelige grunner: Lydia hyklet kjærlighet for å få oppmerksomhet. Hansson brukte Kellers novelle til å fremme sitt eget litterære program. Kjærligheten måtte skildres på en annen måte enn tidligere, hevdet Hansson. Hvordan hjernen og hjertet virket sammen, temaet for den nye psykofysiske teorien, kunne brukes for å beskrive kvinnens komplekse psykologi. Hansson ønsket seg en «opfatning af kvindetypen og fremstillingen af kjærlighedsforholdets udvikling gjennem hjernestudier, plus en psyko-fysiologisk forklaring af en saadan kvindekarakters genesis og væsen, baseret paa den moderne forskning og grebet med en digters intuition». Dette var «et ideelt exempel paa den litteratur, som vil komme, og som vil være ny, skjønt den ikke ophører at beskjæftige sig med Eva og kjærlighed».147

Kjønnspsykologien var det uoppdagede land som lokket til seg dikterens «foregribende anelser». Keller ga ikke noe svar på hvorfor kvinnen lekte grusomt med mannen. Derfor måtte forfatteren lære av vitenskapen, av psykofysiologien. Begrepet refe-

145 «Contrary to misconceptions still current, the leaders of fin-desiècle society did not shy away from descriptions of any sort of sexual activity, provided such descriptions remained appropriately couched in the trappings of mythology.» Bram Dijkstra 1986. Idols of Perversity – Fantasies of Feminine Evil in Fin-de-Siècle Culture. New York / Oxford, Oxford University Press, 292. 146 Gottfried Keller 1856. «Pankraz, der Schmoller.» i: Die Leute von Seldwyla. Braunschweig, Druck und Verlag von Friedrich Vieweg und Sohn, 9–112. 147 Hansson 1890, 349.

rerer til den franske psykologien rundt Det psykofysiske Selskap (La Société de psychophysiologie de Paris) som ble grunnlagt av Charcot, Théodule Ribot og andre i 1885. Omkring 1890 var en rekke av Ribots bøker oversatt til svensk. Vi finner flere referanser til psykofysiologien i brevvekslingen mellom Hansson og Strindberg.148 Denne teorien kan ikke være noe hovedtema her, og Hansson går heller ikke nærmere inn på den. I likhet med Marholm opererte Hansson med forestillingen om naturlig utvikling i motsetning til degenerasjon:

Den moderne kvinde, den Eva, som vokser frem af vor tids jordsmon, har i sin støbning modtaget og bevaret dybe merker af al den halvdannelse og misdannelse, som er tidens kjendemerke. De har gravet sig ned lige ind til det centrum i hende, som jeg før har talt om.

Den «moderne idé» om kjønnenes ligestillethed, der staar i paatagelig strid med, ja i uforsonlig modsætning med naturen, har forvandlet og forvredet kjønslivets naturlige vekst hos hende, paa samme tid som den har givet sig symbolsk udtryk i mandagtig, kortklippet haar og mandhaftigt væsen, og ligesom den har frembragt mislykkede forsøg paa at indtvinge den kvindelige intelligens i den væsensforskjellige mandlige intelligens’s former.149

Kvinnene var et offer for overkultur og utgjorde en «eiendommelig, foruroligende interessant samling afarter». I en eldre tids diktning, hos Gottfried Keller, fant Hansson noe som pekte mot «fremtidens psyko-fysiologiske kvindelitteratur». «Avarten» sto i motsetning til naturlig «vekst» og utvikling. Disse skjevt utviklede kvinnene var gefundenes Fressen for dikteren. Studiet av dem «lønner sin mand rigelig»; det var «lokkende», mente Hansson. Misdannelsen og det monstrøse ga dikteren en slags livsglede:

148 August Strindbergs och Ola Hanssons brevväxling: 1888–1892. Stockholm, Albert Bonniers förlag 1938. 149 Hansson 1890, 349–350.

Lydia er helt igjennem en afart af det slags, som det moderne liv frembringer i mængdevis omkring os – en kvinde, som er skjævt voxet lige fra kjønsroden, og hos hvem det næsten monomane koketteri har udtørket alle kilder til naturlig lidenskab indtil sidste draabe. Hvilken lokkende opgave at følge denne organiske misdannelse i dens vekst, med digterpensel at farvelægge denne monstrøse planche i sjælsanatomi!150

Hanssons begeistring viser at Christen Collins kritikk av dekadansen fire år senere ikke var helt ubegrunnet. Collin trakk frem den forkjærlighet enkelte diktere hadde for det abnorme: «‘Naturalismen’ og den dermed beslægtede Digtning viser et Forfald i selve den kunstneriske Skabertrang, – en Tilbøielighed til at skabe det uhyrlige og abnorme, ikke det skjønne, men det hæslige.»151 Litteraturen kunne dermed forsyne «Europas Finsmagere med literær Rakørret, af den rette bedærvede Høismag».152

Det er ingen grunn til å kritisere Collin fordi han blandet sammen naturalisme og dekadanse. Ola Hanssons program om å skildre dekadente kvinneskikkelser var fremmet i et naturalistisk vokabular. I tillegg til Keller nevnte Hansson kvinneskikkelsen Therese i Paul Bourgets Cruelle Énigme. Hansson syntes ikke at forfatteren forklarte hennes personlighetsspaltning godt nok.153 Midt i «en besjælet kjærlighed overrumples» hun «af dyret i seg». Noen måneder før hadde Georg Brandes publisert sitt berømte essay «Dyret i mennesket», som Hansson åpenbart var inspirert av.

150 Ibid., 350 151 Chr. Collin 1894. Kunsten og Moralen. Kjøbenhavn, Gyldendal, 148. 152 Collin 1894, 3. 153 Jfr. Paul Bourget 1885. Cruelle Énigme – Profils Perdus. Paris, Arthème Fayard. På norsk i 1898. Grusomme Gaade! Oversat af Nils Collett Vogt. Kristiania, John Fredriksons Forlag.

Bourget forklarte Thereses dobbelthet, spaltningen mellom edle drømmer og sanselig begjær, ut fra hennes tidligere forhold til menn. Disse hadde ikke maktet å formidle mellom de to sidene ved hennes person. Hansson spurte om dobbeltheten kunne forklares slik Ribot gjorde det – uten at han anga hvordan. Eller var splittelsen et normalt fenomen, «forklarligt ved modsætningen mellem urgammelt, nedarvet fond og erhvervet kulturforfinet overflade; m. a. o. er denne kvindes karakter et tilfælde af decadence eller af atavisme?»154 Hansson forklarte ikke disse begrepene. De forårsaket begge en form for abnormitet: Atavismen sto i forbindelse med det primitive, mens dekadansen var det kulturelt overforfinede.

«Dyret i mennesket» Zolas roman La Bête Humaine (Menneskedyret) gikk som daglig føljetong i Kristiania Intelligentssedler fra og med 15. mars 1890. Den 706 sider lange romanen var litt over et halvt år etter publisert i sin helhet i avisen 23. september samme år. Morgenbladet hisset seg opp over bokens «mest oprørende Usædelighed».155

Kristiania Intelligentssedler svarte på denne kritikken i flere omganger. Først tilbakeviste man historien fra Morgenbladet om at en håndverker i Paris «var greben af en Mordmani og havde faaet uimodstaaelig Lyst til at dræpe»156 etter å ha lest Zolas siste bok. Denne nyheten var allerede avsannet i Aftenposten. 157 Journal des Débats kunne meddele at håndverkeren ikke hadde lest

154 Hansson 1890, 351. 155 [Anonym] 1890. «Virkninger af Zola’s Bête humaine.» Morgenbladet 06.04. 156 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladet’ og Emile Zola.» Kristiania Intelligentssedler 10.04. 157 [Anonym] 1890. «Emile Zola interviewed i Anledning af sin sidste Roman.» Aftenposten 09.04.

Zola. Morderen «var tvertom et Bevis for, at Zola ikke havde skildret La Bête Humaine verre, end det er».158

I neste artikkel fulgte man ironisk opp med at «Morgenbladets Sædeligheskræmmere» kanskje kunne beroliges av at Zolas roman også gikk som føljetong i det russiske blad Novosti: «Selve den høie russiske Pressecensur har ikke fundet sig beføiet til at skride ind.» Avisen mente derfor at «det gamle Grinebiderorgans literære Muldvarpe» burde «kunne slaa sig tiltaals» med at Zola ble publisert av avisen.159 Noen dager senere tilbakeviste man nok en gang Morgenbladets påstand om at «en Mand skulde være blevet gal efter Læsningen af Zolas sidste Bog» og «hvilke forfærdelige Følger Læsningen af Bogen kunde have paa svage Hoveder».160 Påstanden om slike romaners skadelige innvirkning på publikums handlings- og følelsesliv ble et viktig argument i Christen Collins kritikk av dekadansen i 1894. Sigbjørn Obstfelder var blant dem som tilbakeviste denne tankegangen (jf. kap. 7), som i likhet med Hertzberg ikke skilte mellom fiksjon og virkelighet (jf. kap. 6).

Georg Brandes’ essay «Dyret i Mennesket» ble publisert i juni 1890, men holdt som foredrag i Kristiania måneden før. Brandes tok for seg hvordan fire bøker behandlet konflikten mellom drift og sivilisasjon: Tolstojs Kreutzersonaten og tre romaner av Bourget, Maupassant og Zola.161 Alle bøkene ble behandlet ut

158 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladet’ og Emile Zola.» Kristiania Intelligentssedler 10.04. 159 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladets’ Sædelighedsfrygt.» Kristiania Intelligentssedler 11.04. 160 [Anonym] 1890. «‘Morgenbladets’ svage Hoveder.» Kristiania Intelligentssedler 14.04. 161 Georg Brandes 1890. «Dyret i Mennesket.» Af Dagens Krønike MajJuni 494–517. Tidsskriftet ble redigert av Peter Nansen og gikk inn med dette nummeret. I samme utgave sto Ola Hanssons essay 1890b. «Tysk Naturalisme og Gerhard Hauptmann.» Ibid., 426–444. Det ble skrevet i Berlin 9–18. april samme år. Essayet til Brandes ble gjenopptrykt i G. Brandes 1893. Udenlandske

fra perspektivet om forholdet mellom dyr og menneske. Hansson hadde åpenbart lest Brandes og benyttet den samme begrepslige todelingen:

Tankevækkende er nu den principielle Uenighed mellem vor Tidsalders betydeligste Poeter angaaende det Spørgsmaal, om det saakaldte Dyriske er en uovervunden Levning af den oprindelige Naturtilstand, det vilde Tidsrums og Barbariets Dage, eller om det, som vi kender det, er et Kulturprodukt, fostret af Overkulturen, saa vi kun kan bekæmpe det ved, som det hedder, at vende tilbage til Naturen, det vil sige til simplere, landligere Tilstande.

En Digter som Maupassant eller som Zola er nærmest af den første Mening; for dem er Dyret den primitive Vildskab. En Digter som Strindberg eller som Tolstoj hylder den anden Synsmaade; for dem er Dyret vor falske Civilisations Unatur.162

Dette tilsvarte Hanssons skille mellom atavisme og dekadanse. Termen «dekadanse» forekom ikke i Brandes’ essay. Han brukte i stedet ordet «Overkultur». Når det gjaldt å utmynte dette begrepet litterært, hadde Strindberg vært en foregangsmann. I forordet til sine fire fortellinger i Utopier i verkligheten, som på dansk fikk tittelen Isbrud, skrev han programmatisk: «Denne Bog er et Angreb paa Overkulturen eller Degenerationen.»163

Brandes nevnte atavismen i forbindelse med Lantier i Zolas roman Menneskedyret. Dennes raserianfall «betragtes da aldeles som Atavisme, de stammer fra den forhistoriske Tid, ganske modsat Posdnysjev’s Anfald hos Tolstoj, der udledes af de moderne Tiders Overkultur.»164

Brandes brukte Bourgets roman Le Diciple som et eksempel

og egne Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 283–317. 162 Brandes 1890, 497. 163 August Strindberg1885b. Isbrud. Fire Fortellinger. Kjøbenhavn, Philipsens Forlag, 1. 164 Brandes 1890, 512.

på fenomenet dobbeltbevissthet: Jeget var dels bevisst og dels ubevisst: «Der er skjult i os en Skabning, som vi ikke kender og om hvilken vi aldrig véd, om den ikke netop er det modsatte af det Væsen, vi tror at være.»165 Brandes nevnte ikke Ribot ved navn. Det trengtes heller ikke: En rekke norske aviser kunne melde at Ribots bok om dobbeltbevisstheten hadde utkommet i København i begynnelsen av mai samme år.166

Atavisme

Darwins skjellsettende verk fra 1859 om artenes opprinnelse hadde rokket ved skillet mellom menneske og dyr. Darwin hevdet at «Mennesket nedstammer fra en eller anden mindre højtorganiseret Form». Denne påstanden var så godt belagt at den var urokkelig, ifølge Darwin.167 De «abnorme Tilbageslag» mennesket oppviste, det Darwin kalte «atavisme», var et viktig belegg for at vi nedstammet fra mer primitive dyrearter. En «Tilbagevenden (Atavisme) til en tidligere Tilværelsesform» kan forklare at en mann «abnormt skulde komme til at ligne visse Aber».168

Begrepet atavisme var på mange måter en joker i arvelighetsteorien. Det ble også benyttet i tidens rasistiske populærlitteratur. De som man trodde var hvite, kunne plutselig vise seg å ikke

165 Brandes 1890, 495. 166 Théodule Ribot 1890. Dobbeltbevidsthed og dermed beslægtede Sygdomme i det menneskelige jeg. Overs. Knud Ipsen. København, Forlagt af Schubothes Boghandel. 167 «Den Grundvold, paa hvilken denne Slutning er bygget, vil aldrig blive rokket, thi den nøje Lighed, der er mellem Mennesket og de lavere Dyr i Embryetilstanden, og i utallige Bygnings- og Konstitutions-Forhold, baade smaa og store, de rudimentære Organer Mennesket har og de abnorme Tilbageslag han nu og da er tilbøjelig til, er Kjendsgjerninger, hvorom der ikke kan disputeres.» Charles Darwin 1875. Menneskets Afstamning og Parringsvalget. Overs. I.P. Jacobsen. Andet Bind. Kjøbenhavn, Gyldendal, 382. 168 Charles Darwin 1874. Menneskets Afstamning og Parringsvalget. Oversat af J.P. Jacobsen Første Bind, Kjøbenhavn, Gyldendal, 127.

være det likevel. Plutselig dukket det opp et sort barn i en hvit familie, noe som kunne forklares ved atavisme.169 Begrepet atavisme var følgelig i bruk også uavhengig av dekadansebegrepet.170

Mange har oppfattet den konvensjonelle Dr. Jekyll og hans motsetning Mr. Hyde som et paradigme på Viktoria-tidens motsetninger. Mr. Hyde ble et eksempel på Lombrosos atavistiske kriminelle.171 Hansson nevnte også konflikten mellom darwinismen og den borgerlige moral:

Den gjennem darwinismen vundne intime indsigt i den organiske verdens udvikling og menneskets sammenhæng dermed har fundet sit udslag i en dybt følt trang til at leve livet fuldt ud og naturligt i renaissanceagtig selvforglemmelse, og i trods mod de konventionelle skranker, der aldrig er bleven reist mere snevert og brutalt end i dette bourgeoisiregimentets aarhundrede.172

169 William Dean Howells 1898. Negerblod. Roman. Oversat af Anna Lassen. Kristiania, Norsk Jernbaneboghandles Forlag. Romanen kom ut i 1891 med tittelen An Imperative Duty. Jf. J. Michael Duvall and Julie Cary Nerad 2007. «‘Suddenly and Shockingly Black’: The Atavistic Child in Turn-into-theTwentieth-Century American Fiction.» African American Review, Vol. 41, No. 1, 51–66. 170 Et eksempel er Aftenpostens Paris-korrespondents rapport om oppsetningen av Gjengangere: «Hvad min egen Mening angaar – skriver han [Lapommeraye] videre – er den denne. Jeg mener, at Ideen i Stykket er original og mægtig, og naar jeg siger dette, tænke jeg mindre paa selve den saakaldte Atavisme-Doktrin, der er kjendt nok og ofte er bleven udnyttet, end paa den Maade, hvorpaa Hr. Ibsen har vist os Konsekvenserne af denne Atavisme, idet han lod de samme Situationer gjentage sig inden den samme Familie, fra det ene Slægtled til det andet.» [Anonym] 1890. «‘Gjengangere’ i den franske Kritik.» Aftenposten 05.06. 171 «In Edward Hyde, Stevenson’s first readers could easily discern the lineaments of Cesare Lombroso’s atavistic criminal.» Stephen D. Arata 1995. «The Sedulous Ape: Atavism, Professionalism, and Stevenson’s ‘Jekyll and Hyde’.» Criticism, Vol. 37, No. 2, 233–259. Her: 233. 172 Hansson 1890, 350.

Jens Peter Jacobsens Marie Grubbe kunne forklares ut fra en lignende spaltning som Bourget hadde vist når det gjaldt Therese, hun ble drevet ubevisst av to forskjellige vesener. Her spøkte også Ribots begrep dobbeltbevissthet i bakgrunnen.

Han skildrer Marie Grubbe som hysterisk; hun viser flere af de egenskaber, som patologerne fastslaar som ytringer af degenerationskarakterer; uadskilleligt sammenfiltret med det ideelle i hendes søgen efter manden, ytrer sig en nysgjerrighed, fuld af brutal hast, og en smag, fuld af perverst raffinement. I det væsentlige gir Jakobsen samme forklaring af denne gaade i form af en menneskeskjæbne, som Bourget i ‘Cruelle énigme’; han gaar ud fra hypothesen om to eller flere indbyrdes forskjellige væsener i Marie Grubbe, af hvilke hun drives blindt og ubevidst.173

Hansson avsluttet med Strindbergs kvinneskikkelser: Laura i Faderen drev sin mann til vanvidd, frøken Julie var en halvkvinne, «hermafrodit i sin følelse, efterat hun først er blevet det i sin forstand», som opplevde at den opprinnelige kjønnsfølelse våknet. Tekla i Fordringsegare var en vampyr, «en kold, sugende igle i kvindeham». Senere hevdet Marholm at grunnen til Strindbergs gjennomslag var at forfatteren selv forente dekadanse og atavisme, «at han så fuldkomment er en søn af denne sønderrevne, fredløse, overhidsede tid, denne tid med dens i hverandre glidende décadence og barbari».174 Dekadanse-litteraturen handlet minst like mye om mennene: De var utbrente, handlingslammede, syke av refleksjon, viljesvake, feminine og pessimistiske. De dyrket det kunstige og ble melankolikere og rusmisbrukere. Dekadentene led ofte av nedarvet degenerasjon, men hadde også forfalt gjennom sin livsførsel.

Den monstrøse og abnorme kvinne ble satt i forbindelse

173 Ibid., 352. 174 Laura Marholm Hansson 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug, 161.

med begreper som dekadanse, atavisme, degenerasjon og hysteri, men på et lavt presisjonsnivå. Hansson plasserte det monstrøse på begge sider av skillet mellom natur og kultur. Han hevdet at Strindbergs Eva enten var «en afart eller ogsaa selve kjønnet i dets oprindelige særart, oppfattet som medusa og mysterium».175 Det må kunne kalles en helgardering. For gjennom atavismen – et primitivt trekk som på en uberegnelig måte dukket opp hos senere slekter – kunne også «naturen» være korrumpert.

Degenerasjon var et grunnbegrep i naturalismen, knyttet til arvelighetens lover. Dette kom også frem i Ola Hanssons fremstilling av Gerhart Hauptmann som naturalist. I Hauptmanns Vor Sonnenaufgang kommer Helene fra en familie med arvelige svakheter. Hun forelsker seg i Loth, som har avlagt ed på at han ikke vil gifte seg med noen som ikke kan gi ham sunne barn. Dette skaper den tragiske konflikten i stykket: «Loth faar at vide, at Helene tilhører en Slægt, som af Degenerationens ubøjelige Love drives mod sin Tilintetgørelse, at Drikfældighedens Drift slumrer i hendes Blod og at ingen Magt i Verden kan drive den ud deraf.»176

Hansson fastslo sommeren 1890 at det var naturalismen som hersket i Tyskland for øyeblikket. Fremtidens litteratur ville bestå i å «hævde den kunstneriske Værdiløshed hos denne ydre Verden, som er en og samme og uforanderlig for os alle, samt at forlægge hele Tyngdepunktet over til det subjektive og indre Liv».177 Her ble nyromantikkens idé formulert før Garborg og Hamsun. Men programmet om fremstillingen av det indre liv kunne utmyntes på forskjellige måter, og ble fastholdt i begreper som nyromantikk, symbolisme og dekadanse. Konsentrasjonen om det indre liv trengte ikke å innebære noe fullstendig brudd med naturalismen.

175 Hansson 1890, 352. 176 Ola Hansson 1890b. «Tysk Naturalisme og Gerhard Hauptmann.» Af Dagens Krønike Maj–Juni, 437. 177 Ibid., 431.

Både Hanssons og Marholms beskrivelser av den nye abnorme, dekadente kvinnetypen var dypt preget av naturalismens vokabular. Det synes derfor ikke å være grunnlag i det historiske materialet for et radikalt skille mellom naturalisme og dekadanse.178

Vokabularet kvinneskikkelsene ble beskrevet i var hentet fra et assosiasjonskompleks der blant annet «abnorm», «degenerert», «hysterisk» og «atavisme» inngikk. De psykologiske, juridiske, antropologiske og politiske karakteristikkene er selvsagt ikke tilstrekkelig til å definere en dekadent «stil» eller en dekadent skrivemåte som litteraturvitenskapen er opptatt av. Men dekadansen var ikke et rent litterært fenomen.

178 Det er derfor ikke ubetinget riktig at «Alle dekadentene bekjente seg imidlertid til en antirealistisk og antinaturalistisk estetikk.» Per Buvik 2001. Dekadanse. Oslo, Pax, 41. I praksis knyttet Buvik dekadansen til degenerasjonen og hadde et eget kapittel om Max Nordau. I forbindelse med Nordau nevnte han også atavismen én enkelt gang. (ibid., 58)