. REISEBYRÃ… .
Femlykt
. REISEBYRÃ… .
L. D. Lapinski Oversatt av Merete Franz
el t t i p Ka En
et har alltid vært steder her i verden der magi samler seg. Om du bare ser godt nok etter, får du øye på den. Det kan være du legger merke til en eldgammel hestevogn ute på en moderne motorvei, eller et brosteinsbelagt smug som folk går inn i, men aldri kommer ut av. Av og til kan du se magi i mennesker – de ser gjerne ut som om de nettopp kom ut av et gammelt fotografi. Eller du er på kafé en dag og legger merke til en veske som tilsynelatende svever i løse luften. Men når du snur deg for å se etter en gang til, er både vesken og eieren forsvunnet som dugg for sola. Det kan også hende at du får øye på magi i butikker. Butikkene med mest magi gjør aldri noe stort nummer av seg, og det er derfor fort gjort å overse dem der de ligger inneklemt mellom elegante klesbutikker og luksuriøse utstillingsvinduer. Vinduene er gjerne flekkete av skitt og støv, og noen ganger er butikkskiltene så nedslitt at de mest av alt 1
ligner på spøkelsesbokstaver som forsøker å klamre seg fast. Magi vil nemlig ikke bli oppdaget. Og folk flest vil helst late som om den ikke finnes. Fremmedsteds reisebyrå var på mange måter alt et slikt magisk butikklokale skulle være. Blyvinduene var skitne og fulle av sprekker. Malingen flasset av ytterdøra, og det så ikke ut til at noen pleide å åpne den. Men det var én ting som nektet å falme: Skiltet over utstillingsvinduet. De gylne bokstavene med svarte skygger sto i sterk kontrast til den rubinrøde bakgrunnen og lyste mot alle som gikk forbi. På hver side av navnet var det to globuser. Reisebyrået var uten tvil både gammeldags og lett å overse. Men alle som gikk forbi det, la merke til skiltet.
. REISEBYRÅ . I løpet av de nesten hundre og femti årene som hadde gått fra reisebyrået åpnet og fram til den sommeren da alt ble snudd på hodet, var det aldri noe som endret seg. Bare globusene fikk et nytt strøk maling hver gang landegrensene ble flyttet på. Tiden var så absolutt moden for forandring, og en dag 2
dukket det opp en ny kunde i Fremmedsteds som skulle komme til å redde reisebyrået. Og så mye annet. * Jonathan Merkator jobbet. Det er i det minste svaret du ville ha fått, om du hadde spurt ham om hva han holdt på med. I virkeligheten satt han bare der med beina høyt på skrivebordet, lente seg tilbake i kontorstolen og leste. Flere loggbøker lå oppslått ved siden av skoene hans. Lyden av flere klokker som tikket i utakt, fordi hver klokke fulgte sin egen rytme, fylte det ellers så stille reisebyrået. Jonathan la ikke merke til dem. Til ham å være, kom han nemlig til å få en veldig travel dag. En skygge gled forbi det store vinduet ut mot havnen. Så enda en gang, bare at denne gangen stanset den foran døra. Et øyeblikk senere gikk døra opp, den skrapte mot det oppsvulmede tregulvet, og en liten gutt kom inn. Det var ikke bare nesa han rynket på da han så seg rundt i reisebyrået, hele ansiktet hans var en stor grimase. Jonathan hevet blikket over kanten av boka og kikket interessert på gutten. «Eh …» Gutten så seg rundt. «Dette er ikke Spillhuset, eller?» Interessen rant av Jonathans ansikt, som sand mellom 3
fingrene. Nå så han seg rundt med en påtatt undring. «Er det ikke det? Hva får deg til å tro det?» Gutten fant fram mobilen sin. «Det skal ligge her.» «Ah, skjønner. Hvis mobilen din sier at det ligger her, så må det jo stemme. Hva du enn gjør, stol aldri på dine egne øyne.» Jonathan stakk hånda i innerlomma i dressjakka og fisket fram et veldig lite forstørrelsesglass. Det var laget av bronse, og glasslinsen var tykk. Han kastet det bort til gutten, som tok famlende imot det. «Se deg godt rundt, pass på å få med deg alt, ok?» «Hva er denne dingsen til?» «Se om du skjønner det.» Gutten rynket pannen og løftet forstørrelsesglasset opp til ansiktet. «Hva er det meningen at jeg skal se, da? Virker denne greia i det hele tatt? Alt er tåkete.» Han la forstørrelsesglasset tilbake på skrivebordet. «Hva slags sted er det her egentlig?» Den høye stemmen hans ble slukt av rommet og fikk en hul klang. Jonathan sukket, plukket opp forstørrelsesglasset og la det tilbake i lomma. «Er ikke skiltet over døra tydelig nok for deg? Vi er et reisebyrå.» Gutten snøftet. «Skjønner. Mulig at det står reisebyrå over døra. Men dere har jo ikke engang en datamaskin her inne.» Jonathan stirret et øyeblikk på skrivebordet, så tok han ned beina. Han ryddet bort stabelen av loggbøker. Igjen sto bare en halvfull kopp med te og en tallerken med smulene etter en brødskive med peanøttsmør. Han la fra seg boka han 4
leste på bordet, med ryggen opp så han ikke skulle glemme hvor langt han var kommet. «Hva i all verden skal jeg med en datamaskin?» «Eh … må du ikke booke flybilletter, da? Og arrangere ferier?» Jonathan ga ham et hemmelighetsfullt smil. «Dette er ikke et sånt reisebyrå.» Gutten rynket pannen. «Hva er det da, da?» Jonathan trykket brillene på plass på nesa. Så foldet han hendene og flettet fingrene inn i hverandre som i et tannhjul. Han ble imidlertid spart for bryderiet med å besvare spørsmålet da lokket på kofferten til venstre for ham plutselig spratt opp. Men før ting blir for innviklet her, bør vi kanskje forklare nøyaktig hvorfor denne unge mannen var så skeptisk til Fremmedsteds reisebyrå. For det første hadde den unge gjesten rett i at stedet teknologisk sett var en levning fra fortiden. Den mest moderne gjenstanden Jonathan Merkator hadde, var en skrivemaskin fra 1960-årene. Han pleide å skrive småsinte notater på den og gjemme dem inni bøkene på biblioteket. Skrivebordet som skrivemaskinen sto på, kunne like gjerne ha stått på kontoret til en overlærer på 1800-tallet. Og selv Jonathans klær så gamle ut – den rutete tweed-dressen hans så ut som om noen kunne ha dødd i den. Iallfall var det ikke sånn du forventet at en attenåring ville kle seg. For det andre var det verken fancy plakater med Disneyland 5
eller Kanariøyene eller andre steder du kanskje kunne tenke deg å dra til, i reisebyrået. Faktisk var det ingen plakater der i det hele tatt. Bare noen få globuser og et par atlaser. Og noe som lignet på en globus, bare at den var mer pæreformet enn rund. Og for det tredje var det koffertene. En hel vegg i reisebyrået var full av dem, plassert på rekke og rad i trehyller som gikk fra gulv til tak langs veggene. Hver koffert hadde sin egen nisje i hyllene, og alle så bare ut til å vente på å bli hentet ned. Mellom to lenestoler sto noen kofferter oppå hverandre som et slags bord, enda flere sto pent og pyntelig stablet opp helt innerst i rommet og to kofferter lente seg inntil skrivebordet. I hyllene befant det seg minst femti kofferter, ingen av dem var like. Noen var av lær, noen var av stiv kartong, noen av blankt krokodilleskinn og noen av skinn som ville få selv de mest kunnskapsrike zoologer til å klø seg i hodet. Det var kofferter fulle av stempler, andre med malingsflekker og minst et titalls kofferter med merkelapper i papir festet med tråd til håndtakene. Fremmedsteds reisebyrå lignet mer på et hittegodskontor eller på en antikvitetsbutikk som hadde spesialisert seg på gammel bagasje, enn på et reisebyrå. Så det var ikke så rart at gutten var mistenksom – selv før kofferten spratt opp. Lyden av kofferten som åpnet seg, fikk Jonathan til å snurre rundt på kontorstolen sin. Den var laget av treverk og skinn og stønnet under ham i forfjamselsen. Koffertlokket fløy opp, og en bølge av vann skvalpet ut av den. 6
«Hva er det som skjer?» gispet gutten og rygget bakover for ikke å bli våt. Noen få sekunder senere klatret en mann ut av kofferten, som gjennom en kjellerlem. Han var søkkvåt og hostet. Et sammenslått teleskop hang fra beltet hans. Han skyndte seg å stikke hånda ned i kofferten igjen og halte og dro til en kvinne kom halvt krabbende, halvt snublende ut og landet på alle fire. Kjolen hennes, som hadde flere lag, dryppet ned på gulvplankene. Hun hadde tre kikkerter hengende rundt halsen og tykt, sort hår som var flettet sammen med små strimler av sløyfebånd og blonder. Og en knallrød tentakel som så veldig slimete ut, hadde surret seg rundt den høyre ankelen hennes. «Den forbaskede dingsen sitter fortsatt fast i meg, Høgsteth,» jamret hun. Hun hørtes mer irritert ut enn redd, selv om tentakelen buktet seg stadig høyere opp rundt beinet hennes. Mannen hennes ga den levende slyngplanten et forsiktig klaps. «Slipp taket nå. Finn noen med like mange bein som deg selv, å terge.» Tentakelen strammet til og ble enda rødere. «Kan dere ikke bare kvitte dere med den der,» sukket Jonathan. «Dere kan reglene – det er ikke lov å ta med seg noe tilbake.» Kvinnen trampet med føttene, og endelig slapp tentakelen taket og falt ned i kofferten igjen med et plask. Kofferten gjorde et hopp, og lokket klappet igjen med et SMELL. 7
Paret ble liggende søkkvåte på gulvet mens de fikk tilbake pusten og smilte bredere enn det som kunne forventes av noen som nettopp hadde klatret ut av en koffert sammen med en i overkant klengete blekksprut. Så kikket de på hverandre og begynte å le. Jonathan trakk til seg en av loggbøkene, slo opp på riktig side og tok en penn i hånda. «Velkommen tilbake, Mari og Alfred Høgsteth …» «Bare Høgsteth, om jeg får be,» korrigerte mannen ham med en overlegen mine. «Fint. Hm,» surmulte Jonathan. «Ifølge bookingen skulle ikke dere være tilbake før om en uke. Var ikke noe gøy i Brenningsvær?» «Gøy er nok ikke det rette ordet,» svarte kvinnen, som åpenbart het Mari. Hun dro fingrene gjennom håret og satte på seg noen briller, før hun tok dem av igjen og prøvde noen andre briller som tydeligvis falt bedre i smak. «Plutselig slo været helt om – du skulle ha sett de store bølgene. Vi hørte til og med om skip som skal ha blitt blåst utfor kanten av kartet.» Høgsteth nikket. «En sånn storm har vi aldri opplevd. Det var like før de stengte havnene nederst i Brenningsvær. Og har du fått med deg at de har skiftet valuta igjen?» «Herregud.» Jonathan plukket opp en papirlapp og skriblet noe ned på den mens han ristet på hodet. «De skifter jo hele tiden. Det ville ikke overraske meg om nestemann som drar dit, forteller meg at de har endt opp med byttehandel igjen. Fikk dere i det minste tatt noen skikkelige notater?» 8
«Det håper jeg, da.» Høgsteth trakk fram en bok fra innsiden av skjorta og la den fra seg på skrivebordet. Den så våt ut. Jonathan hevet øyenbrynene. «Du er klar over at disse reisehåndbøkene er verdt en formue? Og at det bare finnes en helt unik reisehåndbok for hver koffert?» Han plukket opp den klissvåte boka mellom tommelen og pekefingeren. Det dryppet av den. «Det er ikke sånn jeg forventer at medlemmer av selskapet behandler dokumenter de har fått overlatt i sin varetekt.» «Ro deg ned nå. Det ble ikke akkurat tid til å sitte på rompa og skrive lange stiler, for å si det sånn,» lo Høgsteth. Jonathan lo ikke. Høgsteth strøk panneluggen til side. Han hadde et synlig kutt i pannen, og vannet hadde fått såret til å svulme opp. «Ser du det her? Det ble ikke bare med praten da vi kom fram til Stemmenes bukt. Kaptein Knyv slipper ingen ukjente om bord, ikke sånn som alt er akkurat nå. Så vi måtte få skyss med en av småbåtene for å rekke fram til Brenningsvær i tide. Og da stormen overrasket oss, mistet vi nesten kofferten …» «Og så var det … disse blekksprutgreiene.» Mari lot en velstelt finger gli over de sminkede øyenlokkene. «Hva var det hun kalte dem?» «Hafgufa,» sa Høgsteth. «Tåkemonstre.» «Det var det, ja.» Mari fortsatte å rette på sminken, som merkelig nok satt helt perfekt fortsatt. «Det så ut som de ble tiltrukket av koffertene. Vi måtte hoppe over bord da et av beistene gikk til angrep. Har aldri opplevd noe sånt før. Vi ble 9
plukket opp av en av livbåtene, men det var et mareritt å finne et sted der vi kunne åpne kofferten.» «Men det betyr ikke at vi ikke ville ha gjort det en gang til,» skjøt Høgsteth inn og gliste. «Jeg for min del er sjeleglad for at dere kom dere helskinnet gjennom dette havet av unnskyldninger,» sa Jonathan tørt. Han åpnet den våte boka og kastet et blikk i den. «Og så er ett eneste avsnitt alt dere har klart å skrive.» Han så opp. «Dere er klar over at dette ikke er på langt nær godt nok?» Paret rødmet. «Vi fikk jo så dårlig tid …» «Og så mistet vi jo nesten kofferten.» «Dere mister ikke kofferten,» glefset Jonathan. «Det er regel nummer en. Så lenge dere bærer det merket der på armen,» Jonathan nikket mot et falmet og istykkerrevet emblem på Høgsteths erme, «har dere å følge reglene og leve opp til kravene. Det er jo ikke meningen at denne reisen bare skal …» «Vi skal skjerpe oss neste gang,» avbrøt Høgsteth ham nedlatende mens han hjalp kona opp på beina. «Går det bra med deg, Mari?» «Jeg tror det.» Hun rettet på klærne. Da hun glattet ut skjørtet, kom et forstørrelsesglass som var festet til en ring i beltet, til syne. Det var ikke like lite som det Jonathan hadde lagt tilbake i jakkelomma. Dette var på størrelse med en hårbørste, og av en eller annen grunn så det tungt ut. Håndtaket var i rødt 10
tre, med ringer av polert messing. Messingrammen som holdt lupen på plass, skinte i lyset, og selve glasset var veldig tykt. Det var festet til Maris belte i en metallring av den typen du trer nøklene dine inn på, bare mer solid og mye penere å se på. Jonathan stirret, ansiktet hans gikk fra høflig til rasende på brøkdelen av et sekund. «Dere … dere tok med dere et forstørrelsesglass?» «Bare for å være på den sikre siden,» skyndte Høgsteth seg å si. «Du vet jo aldri …» «Jeg vet alltid,» glefset Jonathan. Han hisset seg voldsomt opp og så med ett høyere ut enn hans vanligvis lite imponerende hundre og femti centimeter. «Hvordan … hvordan våger dere? Dere vet utmerket godt at dere ikke er autorisert til å bruke det.» «Men hør her, da …» «Nei, nå er det dere som skal høre.» Jonathan kom rundt skrivebordet, øynene hans gnistret faretruende bak brilleglassene. «Dere er medlemmer av selskapet. Dere kjenner til reisebyråets historie, og dere vet hvorfor disse forstørrelsesglassene ikke kan brukes i tide og utide. Hvordan våger dere å eie et og attpåtil ta det med dere? Jeg er selskapets høyeste beskytter. Jeg burde slette navnene deres fra medlemslisten på flekken.» Mari rødmet enda mer. «Det var bare i tilfelle …» «I tilfelle hva?» «Unnskyld.» Høgsteth holdt hendene opp foran seg. 11
«Jonathan … Herr Merkator … Vi beklager så mye. Vi fikk tak i det i Femlykt og tenkte at det ville komme til nytte.» Jonathan holdt fram hånda. «Hit med det.» Ektefellene kikket på hverandre. «Jeg er selskapets høyeste beskytter,» gjentok han. «Hvis dere ikke ønsker å bli utestengt fra selskapet på livstid, gir dere meg det. Nå med en gang.» Motvillig løsnet Mari forstørrelsesglasset fra ringen hun hadde i beltet, og la det i hånda til Jonathan. Høgsteth skulte bort på ham. «Det kostet skjorta, det der.» «Bare flaks at det ikke kostet dere enda mer,» sa Jonathan illevarslende. Han la forstørrelsesglasset i skrivebordsskuffen. «Så lenge dere ikke engang klarer å ta vare på en koffert – en simpel koffert – trenger dere ikke å komme tilbake hit. Dette er ingen lek.» «I orden,» sa Mari forsiktig. «Vi er lei for det. Vi tenkte ikke. Og vi lover å gjøre en bedre jobb med reisehåndboka neste gang. Og med kofferten. Altså ikke være så nær ved å miste den en gang til, mener jeg.» Jonathan lukket skrivebordsskuffen og nikket. «Takk for det.» Det dryppet vann fra kjolen til Mari ned på gulvplankene. «Da ses vi neste gang, da.» Jonathan skjøv loggboka bort til kanten av skrivebordet og la en penn inn i bretten der sidene møttes. De to reisende skrev under på den åpne siden. Så fulgte noen raske håndtrykk og vennlige smil til avskjed, før Mari og 12
ektemannen tumlet ut av butikken. Klærne deres var fortsatt dyvåte. Bjella over ytterdøra, som hadde vært ødelagt i en evighet, vippet lydløst fra side til side. Jonathan hentet fram en mopp og en bøtte fra bak døra til bakrommene. Han dro bøtten og langkosten etter seg, så dasket han gulvkluten i gulvet. Først da la han merke til at gutten fortsatt sto der og gapte, som en fisk på land. «Å! Er du her enda?» Gutten ristet på hodet, lukket munnen og løp ut av reisebyrået så fort beina kunne bære ham. Bjella vippet voldsomt fram og tilbake. Jonathan rynket på nesa og fortsatte å moppe gulvet. Da det var tørt, løftet han prøvende opp den våte kofferten og ristet noen dråper saltvann av den. En svak duft av kulde og salt lå i luften. Så ga Jonathan kofferten et vennlig klaps før han satte den varsomt tilbake på plass. Han gikk bort til skrivebordet og fant fram det store forstørrelsesglasset, holdt det opp mot lyset og undersøkte glasset et øyeblikk. Det var virkelig vakkert utført. Ypperste håndverk. Laget med kjærlighet. Med ett så Jonathan sint ut. Han kastet forstørrelsesglasset i gulvet og trampet hardt på det. Glasset sprakk i to deler under hælen hans. Jonathan pustet ut. Det var bedre at han ødela det enn at det kunne havne i feil hender. 13
Han lo så lavt at det nesten ikke var mer enn en utpust med litt lyd i. Så snudde han seg på hælen for å si noe. «Husker du da ...» Men han lukket raskt munnen igjen, slik folk gjør når de plutselig husker at personen de ville si noe til, ikke lenger er der. Jonathan var helt alene. Og han kjente det i hele kroppen.