Frihet koster

Frihet koster

Frihet Koster

© SolumBokvennen AS, 2023

Printed in Latvia

Livonia Print, Riga 2023

Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Omslagsdesign: monoceros

Omslagsillustrasjoner: iStock.com

ISBN: 978-82-560-2883-2

ISBN: 978-82-560-2884-9 (ebok)

E-post: post@solumbokvennen.no

Internett: www.solumbokvennen.no

Utgitt med støtte fra Fritt Ord

Takk

En varm takk til alle som har fortalt sine historier.

Jeg vet det har kostet. Takk også til Norges Multikulturelle senter for utfordringen og inspirasjonen de ga meg til å fortelle noen av disse sterke og viktige livshistoriene.

Og takk til frivillige tolker som gjorde det mulig.

Om fortellingen

Livet er en fortelling. Den formes av lyse, lette og glade dager, de mer grå og de tunge, mørke og dystre. Fortellingen er som en film som kjøres for vårt indre øye, i England kaller de den for «the poor man cinema». Fortellinger ha vært med oss lenge, ja, siden tidenes morgen.

Når vi lytter med åpent sinn, oppstår det et samspill mellom den som forteller og den som tar imot. Men mennesker er ulike med forskjellig bakgrunn, erfaring og fantasi. Det kan komme til å prege samspillet; dermed kan også historien få ulik form og innhold i ulike sammenhenger. Slik ble også de gamle eventyrene preget av kulturer og tradisjoner, mens de vandret fra land til land og førte oss inn i en ny og ukjent verden.

Måten vi tar imot et budskap, hvordan det får påvirke oss og hva vi bringer videre, kan få stor betydning for mange. Fortellingen kan underholde, opplyse, opprøre og forsterke noe vi allerede vet – eller ikke vet. Er vi til stede i det som formidles, og reflekterer over budskapet med velvilje og empati, kan vi få en fornemmelse av noe – en sorg, smerte, frykt, glede, forventning, et savn, sinne eller håp; hvordan det er å være et menneske. Men uten innlevelse, refleksjoner og forståelse, og med fordommer kan fortellingen komme til å spre myter, løgner og

fordømmelse. Vi kjenner til hviskeleken og historien om fjæren som ble til fem høns, fortellingen som endrer karakter på sin vandring, som føyer til og trekker fra, forvrenger, utelater, fargelegger og lyver. Fortellingen som skaper ensomhet og hat. Og som til slutt også kan ta liv.

Derfor er det med ydmykhet og varsomhet jeg har forsøkt å formidle historiene i denne boka. Faktisk gikk jeg noe motvillig i gang med å beskrive menneskers uforstand og onde handlinger og andres smertefulle veier for å komme bort fra det – vi får mer enn nok av det hver eneste dag gjennom nyhetssendinger, sosiale medier og filmer. Skulle jeg bidra med noe i en krevende tid med mye frykt og motløshet, ville jeg helst at det handlet om menneskers vilje til å gjøre godt. Og om håp.

En rystende fortelling fra et krigsherjet land fikk meg etter hvert på andre tanker. Hele fortellingen kunne ikke bli til bok, slik jeg var bedt om. Det var for farlig, og mye ble utelatt. Men fortsatt formidler den mye grusomt. Jeg hadde opplevd lignende før, da en kirkens mann fra Rwanda måtte trekke sin historie fra en annen av mine bøker. Her i vårt fredelige land. Da begynte det for alvor å gå opp for meg hvor sterkt virkemiddel frykt er.

Mens jeg har arbeidet med fortellingene i denne boka, har en ny og brutal krig skapt rystelser i Ukraina og Europa. Med ett kom lidelsen veldig nær oss, og frihetsbegrepet fikk ny betydning. Hvert eneste øyeblikk, hver eneste dag blir mennesker diskriminert, forfulgt, torturert og fratatt verdighet og frihet på de mest grusomme måter, over hele verden. Men også i vårt eget land lever mennesker i ufrihet, om enn i en annen slags krig. Det kan vi lese om i noen av fortellingene.

Jeg tror vi må forstå mer av hvordan fordømmelse, trusler og maktovergrep kan skape denne frykten og den svarte angsten som trykker mennesker ned. Og ikke minst hva som skal til for å gi nytt håp og nytt liv. Jeg tror vi må forstå mer, for fullt ut å kunne verdsette frihet til å være det menneske man innerst inne er. Derfor valgte jeg til slutt å fortelle historiene.

14 kvinner og menn har fortalt fritt til meg om sin vei til frihet. De fleste kjente jeg ikke fra før. Noen ba meg selv om å skrive historien deres. Og andre har oppfordret meg til det. Jeg har også selv bedt noen om å få gjengi det de har opplevd og erfart. Alle samtalene ble tatt opp på bånd, og det ble benyttet tolk i flere fortellinger. Jeg har, så langt det har vært mulig, forsøkt å gjengi historiene med fortellernes egne beskrivelser og følelser. Forskjellige språk gjorde det til tider utfordrende å fange opp nyansene i det som hadde skjedd, og som ble fortalt. Men alle har fått lese og kommentere historien sin underveis. Også tolkene.

Til tross for at vi får del i de mange fortellingene gjennom medier, tror jeg at også disse kan si oss mye. De som har delt dem med oss, har forskjellig bakgrunn. Men noe har de felles: De håper at historiene deres kan gi mer innsikt i og forståelse av hva det kan koste å bli fri. Og de håper at noen som selv sliter kan få hjelp til å komme videre med sitt eget liv. Det har også vært godt for dem å få fortelle. De aller fleste har valgt å være anonyme i boka. Friheten er skjør og må vernes om.

Hva er frihet? Hva betyr den for mennesker? Jeg håper fortellingene vil få oss til å reflektere og snakke mer om hva dette innebærer, og om andre temaer som angår oss mennesker i dag. For historiene kunne ha handlet om deg og om meg. Om

Norge. Samfunnet vårt. Nasjonen vår. Jeg håper de også vil få oss til å tenke mer over hvordan det kan oppleves ikke å bli trodd eller tatt på alvor som det mennesket man er og ønsker å være.

Ikke minst håper jeg fortellingene vil inspirere oss til fortsatt å bygge sterke og inkluderende fellesskap, selv når det er som mørkest rundt oss. Kanskje trenger vi det ikke minst da.

Jeg hadde ikke tid til sorg

KARINA FRA MARIUPOL I UKRAINA:

24. februar 2022 våknet jeg brått. Det var tidlig morgen; klokka var bare fem. Jeg pleide ikke å våkne så tidlig og forsto ikke hvorfor, så jeg slo på mobiltelefonen. «Det er krig!» ropte jeg til mannen min. «Du må våkne; hva skal vi gjøre?» Han forsto med en gang hva som kom til å skje. Vi måtte skaffe oss et lager av mat, vann og medisiner så snart som mulig. Og han fikk rett. 28. februar var alle butikker i byen stengt.

Jeg jobbet som fotograf og som vert i sosiale medier. Min mann og jeg hadde planene klare for fremtiden. Vi skulle bygge hus, og jeg skulle ta sertifikat. Men krigen ødela alle planer. Ingen rundt oss hadde trodd at noe slikt ville skje. Likevel var alle klare til å beskytte byen vår fra første øyeblikk. Mens mennene kjempet i krigen, kom noen av oss kvinner sammen for å skaffe mat til dem som trengte det mest. Vi kjørte rundt i byen for å finne ut hvem det var. Foreldrene mine drev restaurant i en kjeller og lagde all maten. De visste hva som måtte til.

Mariupol var en stor by med mer enn 450 000 innbyggere, fire sykehus og et rikt kulturliv med flere kinoer og teatre. Det

var mye næringsvirksomhet der også. Men onsdag 2. mars ble alt forandret. Byen ble okkupert, og nå, i mai 2022, er den det fortsatt. Alt ble stengt, og store deler av byen ble ødelagt. Ikke hadde vi vann heller eller mulighet til å komme oss ut av området. Plutselig var alt så merkelig stille rundt oss. Ingen mennesker var å se i gatene; folk gjemte seg, eller de var drept eller lå skadet på gulvene i ganger og korridorer på sykehusene; det var ikke nok senger til alle. Mer enn 20 000 mennesker ble drept. Da bombene falt, rammet de også kvinner som var kommet til sykehusene for å føde. Det var helt forferdelige forhold; jeg kommer aldri til å glemme det synet som møtte oss da vi leverte mat. Ingen hadde trodd at russerne skulle klare å holde krigen i gang så lenge og ødelegge så mye; vi trodde bataljonen vår skulle beskytte oss. Hver dag måtte vi ut for å lete etter mat. Helt fra krigens første dag var det umulig å komme i kontakt med byens myndigheter, nettopp da innbyggerne trengte dem som mest. Spurte journalister hvordan folk hadde det, om vi hadde nok vann og strøm, kunne ingen svare. Ingen visste noe.

I noen perioder fra krigen brøt ut og frem til 2. mars hadde vi verken strøm eller gass. 2. mars forsvant det helt, og vi hadde heller ingen mobilkontakt. Dermed kunne foreldrene mine ikke fortsette å lage mat i restauranten. Men de fant en løsning. Ved hjelp av en ballong med gass lagde de maten til to sykehus hjemme på sitt eget kjøkken. Mannen min kjørte rundt i byen for å få tak i råvarer – han visste aldri når bombene falt rundt ham. Tre ganger hver eneste dag fraktet han maten til sykehusene. Hvis ikke familien min hadde gjort alt dette, hadde verken pasienter eller leger fått noe å spise og drikke.

Jeg hadde ikke tid til å kjenne på følelser i denne tiden. Jeg hadde ikke tid til sorg. Jeg, som hadde god helse, måtte bruke all min tid og alle mine krefter sammen med familien min til å skaffe alt som trengtes. Sykehusene var fulle av folk. Vi som skulle prøve å hjelpe dem delte informasjon med hverandre hele tiden om hvor vi kunne få tak i mel og grønnsaker og mye annet som var nødvendig. Mange var hjelpsomme. Butikkene var stengt, men noen ga oss varer fra lagrene sine.

10. mars, etter en uke med fullstendig stillhet i hele byen, ble hele nabolaget vårt truffet av en kraftig bombe. I et av husene bodde det to eldre mennesker fra Belarus. De ble drept momentant. Bomben var så kraftig at blodet og huden deres traff kjøkkenet vårt. Jeg så biler som fløy gjennom lufta. Huset vårt ble også ødelagt; både tak og flere vegger forsvant. Men vi kom oss uskadet ut og fikk bo i restauranten til foreldrene mine. Vi måtte gå dit til fots i mørket, uten lommelykt. Ingen måtte se oss.

Om morgenen, den dagen da den kraftige bomben falt, så min mann sin mamma for aller siste gang. Hun bodde langt unna oss, og det var ikke lett å komme dit; russerne skjøt og bombet området hele tiden. Bestemoren min bodde også i Mariupol. Nå gikk hun den lange veien på sine gamle bein for å finne ut hva som hadde skjedd med min svigermor. Naboene hennes kunne fortelle at hun var død. De fortalte også at russerne hadde brukt fosfatraketter, selv om det ikke var lov – bare en liten bit er nok til å drepe mange mennesker.

Kroppen til min svigermor ble liggende i huset i flere dager, før soldater kjørte henne til en massegrav. De ville skjule forbrytelsen.

Hjemme gikk min mann konstant rundt i dype tanker. Han grublet hele tiden på hvordan han skulle klare å skaffe mat og vann og medisiner til folk. Det var forbudt å gå ut mellom klokka fem om ettermiddagen og fem om morgenen. Men klokka seks hver eneste ettermiddag kjørte han til sykehusene. Jeg var redd hele tiden – ville han komme tilbake? En dag så han at folk var på vei ut av byen i bilene sine. Han sa til oss som var i restauranten at hvis vi skulle overleve, måtte vi også komme oss bort. Men da huset vårt ble bombet, ble også bilen ødelagt; dermed måtte vi gå til fots uten å ane hvor vi skulle. Vi gikk og gikk gjennom halve byen, mellom bomber og raketter, jeg vet ikke hvor lenge. Til slutt kom vi til en plass hvor jeg tror det må ha stått minst tusen biler. Det var tydelig at mange prøvde å komme seg bort. Men mange av bilene kunne ikke kjøre; de måtte dyttes videre.

Jeg er veldig stolt av innbyggerne i Mariupol. De er helter. Ingen visste noe om hva som skjedde; vi hadde ingen informasjon da vi prøvde å ta oss ut av byen – hvem var russere og hvem var ukrainere? Hvor kunne vi kjøre og hvor kunne vi gå? Hvor var det farlig? Men alltid var det noen som stoppet oss i veien og fortalte hva som var tryggest. Jeg vet at mange som kom seg bort den dagen, har fortsatt å hjelpe folk som ble igjen hjemme. Det var så mye grusomt som skjedde. Og jeg vet at jeg snakker om det på en veldig rolig og saklig måte, uten følelser og uten å gråte. Det er for vanskelig for meg. Det er for vondt å gå dypt inn i alt. Jeg har ikke klart å gråte en eneste tåre etter at krigen brøt ut; jeg tror det er en måte jeg beskytter meg på. Men jeg skulle så gjerne få frem noen tårer. Det ville hjelpe meg til å få ut mer av det vonde i kroppen.

Bestemoren min er 80 år gammel og bor alene. Hun var vant til at noen fra familien kom til henne hver dag for å sjekke hvordan hun hadde det. Aller helst ville vi at hun bodde sammen med oss. Men det ville hun ikke; hun ville bli i huset sitt. Det kan være vanskelig for gamle mennesker å flytte på seg og begynne et nytt liv på et fremmed sted. Men bestemor var ikke redd for noe. Hun gikk og gikk, overalt hver dag, for å se hvilke bygninger som fortsatt sto der og for å se om folk var i live. En dag da foreldrene mine kom til henne, ble hun ekstra glad for å se dem. De visste ikke at hun hadde gått den lange veien til huset vårt for å se etter oss. Der så hun ingen, bare ødelagte bygninger; da trodde hun vi alle var døde. Der sto hun, midt i ruinene, og skrek og bar seg i sorg. Plutselig fikk hun øye på kåpen min. Den tok hun med seg for å ha et minne etter meg.

Dagen etter gikk hun tilbake til det som hadde vært hjemmet vårt. Da kunne en nabo fortelle at vi hadde overlevd og at vi gjemte oss i restauranten til mamma og pappa. Det var fortsatt ikke mulig med mobilkontakt. Men russiske soldater hadde kontakt. Bestemor spurte en av dem om hun kunne få låne telefonen hans. Og det fikk hun. Hver dag ringte hun til pappa på et avtalt tidspunkt ved hjelp av mobiltelefonen til en russisk soldat.

En av min mors venninner hadde reist til Norge før krigen brøt ut, og nå ville mamma også dra dit. Og en dag dro vi, mamma, min søster, svigerinne og jeg. Mannen min og faren min måtte bli igjen – Ukraina slipper ikke ut menn mellom 18 og 65 år. Vi andre tok toget til Lviv, det området som ligger nær grensen til Polen. Frivillige fra Norge ga oss plass på en

buss som skulle til hjemlandet deres. Det var på den måten vi havnet her.

Norge er et veldig vakkert land med vakker natur og mange snille mennesker. Jeg ser på de vakre blomstene og trærne, og jeg vet at de har forskjellige farger, men jeg ser alt bare som svart/hvitt. Kroppen min befinner seg her, men hjernen og hjertet er i Ukraina. Jeg vil gjerne tilbake, men jeg kan ikke dra dit nå. Huset er ødelagt; jeg har ingen jobb å gå til og ingen steder å bo. Usikkerheten om fremtiden er vanskelig å leve med. Hele tiden tenker jeg på Mariupol som er okkupert; hva som vil skje med byen og landet vårt og med min mann og min far. De vil ikke bære våpen. Men det er mange måter å tjene landet og folket sitt på. De har opprettet en organisasjon og fortsetter å skaffe mat og klær og medisiner til dem som trenger det aller mest. Byen vår ligger i ruiner; det kan vi se på alle bildene. Jeg kan aldri glemme lukten av betong og dynamitt som kom da huset vårt ble bombet. Den lukten er med meg hele tiden i alle mine minner og mine tanker. Hver morgen når jeg våkner, lurer jeg på om jeg vil overleve den dagen, eller om alt vil være over på et øyeblikk. Bestemoren min var bare barnet da hun opplevde annen verdenskrig. Hun sier at de tyske soldatene var snillere mot dem enn de russiske er nå. Mange soldater er fattige og har ikke noe å miste ved å gå i krigen. Kanskje de må bære våpen og stjele og drepe i andre land for å klare seg. Bestemor er sjokkert over hvordan krigen har utviklet seg og det i 2022. Hun mener at selv Adolf Hitler aldri hadde som mål å ødelegge så mye.

Nå har bestemor bestemt seg for å evakuere fra byen. Men dessverre kan vi ikke gjøre noe for henne lenger. Vi finner

ingen trygg måte å få henne ut på. Gamle mennesker forstår ofte for sent at de må bort fra en krig. En dag kan de kanskje ikke gå ut av huset sitt lenger, ikke får de mat og medisiner eller hjelp til skader eller operasjoner heller. Da må de kanskje dø der inne i ensomhet. Mange i byen var begynt å bli syke av vannet som rant gjennom gamle rør. Og bilene som kom fra andre land med mat og medisiner og skulle hjelpe folk, ble stoppet på grensen av soldater som tok alt. Den humanitære hjelpen ble i stedet brukt på ukrainere som måtte jobbe som slaver med å rydde veier for russerne, eller gjøre annet arbeid for dem. Russerne opprettet også et senter i Bezimenne, hvor folk måtte registrere seg, kle seg nakne og levere fra seg alle dokumenter. De ville vite hvem de hadde kontakt med. Alt ble sjekket, også mobiltelefoner. Oppførte folk seg bra, fikk de et dokument som ga dem lov til å bevege seg fritt i området. Gjorde de motstand, kunne de bli drept. Og hvis noen skulle over til et annet område i samme bydel, måtte de gjennom undersøkelsen på nytt for å få dokumenter. Det ligner på den måten jøder ble behandlet på under annen verdenskrig. Jeg har hørt at per i dag er 50 000 ukrainere blitt sendt til forskjellige regioner i Russland. Det kan bli mange, mange flere. Russerne kaller det evakuering, men vi kaller det deportasjon. Vi vet ikke hva som vil skje med alle disse menneskene, men jeg tror at Putins folk har tatt dem som gisler for å kunne utveksle dem med russiske soldater som er tatt til fange.

Det kom også russiske filmteam til Mariupol med skuespillere. De skulle vise folket sitt at Ukraina var blitt et bra land etter at de kom dit og åpnet skoler for barn. De fortalte også at ukrainerne var glade for at de var kommet. Siden Mariupol

verken har vann eller strøm, forstår jeg ikke hvordan de kan vise at skoler fungerer. En kvinne som nettopp hadde født, ble tatt til fange og sendt til Russland sammen med babyen sin. Russiske journalister spurte henne på TV hva hun syntes om ukrainere. Hun svarte at vi er dårlige mennesker; vi er fascister og nazister, og hun er glad for at russerne bombet fødeavdelingen og tok henne med til landet sitt. Kvinnen må lyve. Hun har ikke noe valg. Hvis hun ikke gjør som de sier, dreper de kanskje babyen. Jeg vet også at noen ukrainere som bor i Russland, stoler mer på russiske journalister på TV enn på slektninger i Ukraina. Det er vanskelig å forstå. Mariupols store stålverk, Azovstal, er like stort som 1/5 del av byen. Flere hundre sivile og flere tusen kampklare ukrainske soldater gjemte seg der i ukevis i underjordiske tunneler og bomberom. Det var viktig for russerne å ta stålverket; bare i løpet av én dag bombet de bygningene 50 ganger. Likevel sto fortsatt noe igjen da jeg dro fra Mariupol i mars. Etter hvert pågikk det kamper også inne i bygningen. Soldatene måtte ta et nesten umenneskelig valg – skulle de fortsette å kjempe der inne til de kanskje døde, eller skulle de overgi seg og håpe på at de ikke ble tatt til fange? Og var det noen som ville hjelpe dem å evakuere? Mange ble såret og fikk ikke den medisinske hjelpen de trengte. Andre døde i store smerter. Mer enn 150 ukrainske soldater skal være funnet døde i bunkersene inne i stålverket. Resten av soldatene fortsatte å kjempe i ukevis. Til slutt måtte de overgi seg. I dag sier russerne at de har full kontroll over Azovstal. 2400 ukrainske soldater ble tatt til fange og sendt til et fengsel i Olenivka. De som ble såret er på sykehus i Novazovsk. Mange politifolk er også tatt. Hva vil skje med alle disse menneskene?

Det jeg synes er aller vanskeligst i den situasjonen jeg er i nå, er at en del av sjelen min kjennes død. Flere av vennene mine og flere familiemedlemmer er døde. Selv om min mann og jeg bygger hus en gang, får jeg ikke familien min og vennene mine tilbake. Det er så mye krig og så mye død. Så mye vondt. Mange barn må vokse opp uten en far. Og vi vet ikke når alt dette tar slutt.

Jeg vet heller ikke noe om fremtiden. Kanskje prøver jeg å bygge opp et nytt liv i Norge. Men jeg vil ikke tenke for mye på det. Det viktigste for meg nå er at resten av familien min overlever, og at vi kan komme sammen igjen. Hvis den lykkelige dagen kommer at vi også kan dra tilbake for å være med på å gjenreise Mariupol og Ukraina, kan det være farlig bare å gå rundt der. Russerne fester miner på døde folk, og vi kan ikke røre dem før de er uskadeliggjort og fjernet. Det vil ta mange år å bygge alt opp igjen. Jeg forstår ikke hvorfor Putin bomber vanlige folk. Jeg tror han er sint på oss fordi vi ikke vil være en del av Russland. Men han har tapt mye våpen og mange folk, og landet hans er blitt fattig på grunn av alle sanksjonene. Likevel stopper han ikke; han bare fortsetter bombingen.

Jeg skulle ønske at Moskva og russerne én gang – bare en eneste gang – måtte høre de fryktelige lydene som kommer når en bombe er på vei. Vi måtte høre på dem hele tiden. Og jeg hører dem fortsatt.

Det er godt å se at i Norge prioriterer dere mennesker og ikke det å ha makt over noen og å tjene penger på krig. Det blir bare til katastrofe for så mange og fører til så mange tragedier. Vi må satse på mennesker og at de kan få leve i frihet.