Tom Lother ington
GAMLE VEIEN HJEM og andre dikt
dikt og tekster | solum bokvennen 2020
tidligere utgit t Hverdagsfantasier, dikt 1972 Det kan ikke fortsette slik, dikt 1975 Tilstander, dikt 1978 Den tredje tjeneren, roman 1985 Vanegalleriet, dikt 1987 Kjødets gjerninger, roman 1989 Wildenvey – et dikterliv, biografi 1993 Blaise Cendrars: Prosa om den transsibirske jernbanen, gjendiktning 1994 Iakttagelser, dikt 1996 Med solen ytterst i nebbet –en bok om Harald Sverdrup, biografi 1998 James Sacré: Figurer som rører seg litt, gjendiktning 2009 Delt løsning, roman 2009 Et liv i stein – Thor Lundh og hans bedrifter, sakprosa 2012 Et dikt om Elise, roman 2014 Aurélia Lassaque: For å la salamanderen synge, gjendiktning 2015 Som en sky på himmelen, roman 2018
© Solum Bokvennen 2020 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 202o Boken er satt med 10,5/14 p. Adobe Garamond Pro Papir: Munken Premium Cream 100 g Omslag: Tore Holberg isbn: 978-82-560-2396-7 isbn: 978-82-560-2397-4 (epub) www.solumbokvennen.no
Und lieben lernt ich unter den Blumen – Im Arme der Götter wuchs ich gross. (Hölderlin: Da ich ein Knabe war)
Forord med kulepenn
Kulepenn spidder ikke veggen men brekker og tyter blått utover gulvet skrev jeg i et tidlig dikt som ble refusert av redaktørene i Tønsbergs Blad Jeg tror ikke de skjønte diktet mitt Det var jo veldig modernistisk Det kan ha vært i året nittensekstini Det må ha vært min første refusjon Vi skriver i år to tusen og nitten (eller tjuenitten)1 Da har jeg refusjonsjubileum i år, for hvert femtiende år er et jubelår sa de gamle. Vi tror de gamle var klokere enn oss for de levde så mye nærmere gullalderen da verden var fersk alt var forklart og ingen var i tvil 7
om sammenhengene. Det var en begynnelse og en fortsettelse og langt igjen til tidenes ende og alle kjente alle tings sammenheng til forskjell fra redaktørene i Tønsbergs Blad som ikke så sammenhengen med den unge Herman Wildenvey som om og om igjen spiddet pennen hen i veggen for å sette punktum for sin diktergjerning før den var begynt. Han skrev med blekk med pennesplitt på penneskaftet og denne splitten var som en spydspiss den satte seg i veggen og ble stående der til neste gang da han tok veldig fatt på ny som skyllet inn i verden av en solflom. Da sto pennen i veggen parat for nye forsøk nye innfall nye rimord nye håp til forskjell fra en billig kulepenn av merket Bic som når du prøver å imitere Wildenvey knekker og blir ubrukelig. Det blir en klatt
8
på gulvet, en formløs flekk av tørrblekk som vil være åpen for tolkninger. (2019)
Minner uten handling
All denne erindring som bare blir borte! – Stein Mehren
Meg selv
Den blåfargen på en revne i skylaget over Jonsknuten en sommerdag jeg var alene på hytta traff presis den lyseblå vannfargen i et maleskrin jeg plutselig husket etter seksti år Jeg har fødselsdag på forsommeren Jeg hadde aldri bursdagsselskap (av personlige grunner) fikk likevel en og annen presang Et maleskrin med rike nyanser i fast form som brikker, firkanter oppløselig under en våt pensel – med den lyseblå dekkfargen nærmere turkis malte gutten for seksti år siden en flekk på papiret en flik av åpen himmel i oppholdsvær plutselig gjenkjent på en sommerhimmel over Jonsknuten i nordøst Om jeg kunne hente ned denne biten av turkisblå himmel skulle jeg ha brukt den som bakteppe for sangen om meg selv
13
Barfrost
Gutten kles på av mors hender og føres ut i vinterdagen, ytterdøren lukkes. Det er frost i luften. Bakken er frossen og hard. Ingen andre er ute. Det er så stille at jeg hører sangen av maskinene på Kaldnes og Reperbanen som et sus og en klang av metall over himmelen. Det er verdens sang. Jeg har på meg en ytterjakke av anorakkstoff med pelskrave, mørkt katteskinn, som mor har sydd til meg på sykurs. Kurset gikk om kvelden i en av tyskerbrakkene nederst i Banebakken der Yrkesskolen holdt til på dagtid. En gang var jeg med på kurset for å prøve den halvferdige jakken. Med knappenåler og tråklesting. Til slutt blir det tatt bilde av gutten med ny jakke. Den er dobbeltspent med knapper som ser ut som blanke kastanjer. Det bildet er limt inn i et gammelt album; det ser ut til å være tatt i studio. Gutten er tydelig litt stolt og litt flau; han smiler fåret. Han er kanskje seks år gammel, antagelig fem og et halvt. Alene ute i barfrosten, rim på gresstustene; fryser ikke. Varm jakke med pus på kraven. Ingenting skjer. Verden synger.
14
Bølge og partikkel
Kirkeorgel i radioen fyller hele rommet, fyller hele meg, alene i stuen der luften er mettet av orgelmusikk. Det må være søndag. Alle andre er ute i det fine været. Det står en skrå solstråle inn av vinduet, og et eneste støvgrann svever i denne strålen, holder seg flytende i luften som om det bæres av lyset og musikken. Lyden og lyset er ett, og alt er ett i meg. Denne lettheten, denne fylden! – Senere i livet har jeg noen ganger hørt Bachs Toccata og fuge i d-moll og notert en vag følelse av gjenkjennelse. Men aldri med den samme opplevelsen av blinkende solgrann som svever på bølger av musikk. Følelsen av å være dette ene støvet som svever i et stort lys. Det var antagelig Bach, men sikkert er det ikke.
15