Kallocain

Page 1

KALLOCAIN

KARIN BOYE

KALLOCAIN

Roman fra år 2000

Oversatt fra svensk av Per Qvale (MNO)

solum bokvennen 2023

© Solum Bokvennen as, 2023

1. utgave, 1.opplag

Omslagsdesign: Espen Terjesen

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Utgitt med støtte fra Kulturrådet

ISBN 978-82-7488-816-6

ISBN 978-82-7488-817-3 (e-pub)

instagram.com/solumbokvennen

facebook.com/solumbokvennen

www.solumbokvennen.no

The awful daring and a moment’s surrender. By this, and this only, we have existed.

T.S. Eliot: The Waste Land

Boken jeg nå setter meg ned for å skrive, må virke meningsløs for mange – om jeg da i det hele tatt våger å tenke meg at «mange» får lese den – siden jeg helt på eget initiativ, uten ordre fra noen, begynner på et slikt arbeid og likevel ikke er helt på det rene med hva som er hensikten. Jeg vil det og er nødt til det, det er alt. Stadig mer ubønnhørlig spør man nå etter hensikten og planen med det som gjøres og sies, så at helst ikke et eneste ord skal ytres på måfå – det er bare forfatteren av denne boken som har sett seg nødt til å gå den motsatte veien, avsted i det formålsløse. For selv om jeg i mine år her som fange og kjemiker – jeg innbiller meg at det må være over tyve år – har vært fullt beskjeftiget med travelt arbeid, må det finnes noe, et eller annet, som ikke synes det er nok og som har styrt og overskuet et annet arbeid inni meg, et arbeid jeg selv ikke hadde noen mulighet til å overskue og der jeg likevel har vært dypt og nesten plagsomt medinteressert. Det arbeidet kommer til å være fullført når jeg er ferdig med å skrive boken. Jeg forstår altså hvordan mine uvettige skriverier må stride mot all rasjonell og praktisk tankegang, men jeg skriver likevel.

7

Kanskje jeg ikke hadde våget det før. Kanskje det rett og slett er fangenskapet som har gjort meg lettsindig. Mine livsbetingelser nå skiller seg ikke så mye fra dem jeg levde under som fri mann. Det viste seg at maten ikke var stort dårligere her – det vennet man seg til. Brisken viste seg å være litt hardere enn sengen hjemme i Kjemiby nr. 4 – det vennet man seg til. Jeg kom noe sjeldnere ut i friluft – det vennet man seg også til. Det verste var skilsmissen fra kone og barn, særlig ettersom jeg ikke visste noe enn si fortsatt vet noe om deres skjebne; det gjorde at de første årene i fangenskap var jeg fylt av uro og angst. Men etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å kjenne meg roligere enn før og til og med trives stadig bedre med min tilværelse. Her hadde jeg ingenting å være redd for. Jeg hadde hverken underordnede eller sjefer – bortsett fra fangevokterne, som sjelden forstyrret meg i arbeidet og bare bekymret seg for om jeg fulgte ordensreglene. Jeg hadde hverken beskyttere eller konkurrenter. De vitenskapsmenn jeg iblant ble ført sammen med for å kunne følge med på nye erfaringer på kjemiens område, behandlet meg høflig og saklig, om enn noe nedlatende på grunn av min fremmede nasjonalitet. Jeg visste at ingen hadde noen grunn til å misunne meg. Kort sagt: På sett og vis kunne jeg føle meg friere enn i friheten. Men samtidig med roen vokste også dette underlige arbeidet med fortiden inne i meg, og nå får jeg ikke ro på meg før jeg har skrevet ned minnene fra en begivenhetsrik tid i livet. På grunn av mitt vitenskapelige arbeid har jeg fått muligheten til å skrive, og det kontrolleres først når jeg leverer fra

8

meg et ferdig arbeid. Jeg kan altså koste på meg denne ene fornøyelsen, selv om det skulle bli det siste jeg fikk anledning til å gjøre.

På den tiden fortellingen begynner, nærmet jeg meg førti. Hvis jeg skal presentere meg ytterligere, bør jeg kanskje fortelle hvordan jeg så for meg et bilde på livet. Det er få ting som sier meg mer om et menneske enn det bildet man har av livet. Om man ser livet som en vei, en slagmark, et tre som vokser eller et rullende hav. For min del så jeg på livet med blikket til en snill skolegutt: som en trapp der man skyndet seg fra avsats til avsats så fort man bare kunne, heseblesende og med konkurrenten i hælene. I virkeligheten hadde jeg ikke mange konkurrenter. De fleste av mine kolleger på laboratoriet hadde flyttet all sin ærgjerrighet til det militære og betraktet dagens arbeidsdont som et kjedelig, men nødvendig avbrekk i kveldens militærtjeneste. Selv ville jeg vel ikke ha innrømmet overfor noen av dem hvor mye mer interessert jeg var i kjemien enn i militærtjenesten, enda jeg sannelig ikke var noen dårlig soldat. Uansett, så hastet jeg av sted i denne trappen. Hvor mange trappetrinn man egentlig skulle legge bak seg hadde jeg aldri fundert over, heller ikke hvilke herligheter det kunne finnes på loftet. Kanskje jeg hadde en uklar forestilling om livets hus som en vanlig bygård, der man tok trappen opp fra jordens indre og til slutt kom ut på takterrassen, i friluft, i vind og dagslys. Hva vind og dagslys skulle tilsvare i min livsvandring, hadde jeg ikke klart for meg. Men sikkert var det at hver ny trappeavsats var kjennetegnet av korte offisielle meddelelser fra

9

høyere hold: en bestått eksamen, en godkjent prøve, overføring til et mer betydningsfullt forskningsfelt. Jeg hadde også en hel rekke slike livsviktige slutt- og startpunkter bak meg, men ikke så mange at noe nytt ikke ville bety så mye. Det var derfor med litt feber i blodet jeg kom tilbake fra den korte telefonen som meddelte at jeg kunne vente kontrollsjefen neste dag og altså fikk lov til å begynne å eksperimentere med menneskemateriale. I morgen kom dermed den endelige ildprøven for min hittil største oppfinnelse. Jeg var så oppspilt at det ble vanskelig å begynne på noe nytt i de ti minuttene som gjensto av arbeidstiden. I stedet jukset jeg en smule – jeg tror for nesten første gang i livet – og begynte å sette bort apparatene før tiden, langsomt og forsiktig, mens jeg skottet gjennom glassveggene til begge sider for å se om noen la merke til det. Med det samme signalklokken forkynte at arbeidet var over for dagen, skyndte jeg meg ut gjennom de lange laboratoriekorridorene som en av de første i strømmen. Jeg dusjet i all hast, skiftet fra arbeidsklær til fritidsuniformen, hoppet inn i paternosterheisen og sto noen øyeblikk etter ute på gaten. Siden vi hadde fått bolig i mitt arbeidsdistrikt, hadde vi nemlig overjordlisens, og jeg nøt alltid å strekke ut i det fri.

Da jeg kom forbi metrostasjonen, falt det meg inn at jeg kunne vente på Linda. Siden jeg var så tidlig ute, hadde hun sikkert ikke rukket hjem fra næringsmiddelfabrikken drøye tyve minutter unna med metroen. Det var akkurat kommet et tog, og en flodbølge av mennesker vellet opp fra underjorden, ble presset gjennom sperringene der overjordlisensene

10

ble kontrollert, og piplet ut i gatene rundtomkring. Over de tomme takterrassene, over alle de sammenrullede fjellgrå og gressgrønne presenningene som kunne gjøre hele byen usynlig fra luften på ti minutter, betraktet jeg den myldrende skaren av soldater som vendte hjem i fritidsuniform, og det slo meg plutselig at kanskje de alle bar på samme drøm som meg: drømmen om veien oppover. Tanken satte seg fast. Jeg visste at før, i den sivilistiske epoken, måtte man lokke menneskene til arbeid og anstrengelser ved håp om romsligere boliger, lekrere mat og penere klær. Nå trenger man ikke lenger noe av den slags. Standardboligen – ett rom for ugifte, to for familie – var nok for alle, fra de ringeste til de mest fortjente. Maten fra huskjøkkenet mettet både generalen og den menige soldat. De allmenne uniformene – en til arbeidet, en til fritiden og en til militær- og polititjenesten – var den samme for alle, for menn og kvinner, for høy og for lav, bortsett fra gradsbetegnelsen. Til og med den var egentlig ikke noe finere for den ene enn for den andre. Det etterstrebelsesverdige i en høyere sjefsgrad lå utelukkende i hva den symboliserte. Hver eneste medsoldat i Verdensstaten er faktisk så høyt åndelig foredlet, tenkte jeg lykkelig, at det han aner er livets høyeste verdi knapt nok har noen mer konkret form for ham enn tre svarte sløyfer på ermet – tre svarte sløyfer som både er en garanti for egen selvrespekt og respekt fra andre. Man kan sikkert få mer enn nok av materielle nytelser – nettopp derfor har jeg en mistanke om at de gamle sivilistiske kapitalistenes tolvromsleiligheter heller ikke var stort mer

11

enn symboler – men det mest subtile av alt man higer etter i form av gradsbetegnelser, det gjør ingen overmett. Ingen kan ha så mye respekt og så mye selvrespekt at man ikke vil ha mer. Vår faste samfunnsorden hviler trygt i all fremtid på det åndelig mest foredlede, luftige og uoppnåelige av alt. Slik sto jeg og funderte ved metroutgangen og så som i en drøm vakten gå frem og tilbake langs piggtrådmuren mot nabodistriktet. Fire tog hadde kommet, fire ganger hadde stimen strømmet opp i daglyset, da Linda omsider passerte sperringene. Jeg skyndet meg bort til henne og vi fortsatte side om side.

På grunn av luftforsvarets øvelser kunne vi naturligvis ikke snakke sammen; hverken dag eller natt var det mulig å føre noen samtale utendørs. Uansett så hun mitt glade oppsyn og nikket oppmuntrende, men alvorlig som alltid. Ikke før vi hadde kommet innendørs og heisen førte oss ned til leiligheten, ble det relativt stille omkring oss – metrostøyen, som fikk veggene til å riste, var ikke verre enn at vi kunne snakke uhindret sammen – og likevel utsatte vi for sikkerhets skyld alle samtaler til vi var kommet inn. Hadde noen oppdaget at vi snakket i heisen, ville man fort få mistanke om at det var om noe vi ikke ville la barna eller hushjelpen høre. Den slags hadde skjedd, da statsfiender og andre forbrytere hadde brukt heisen som konspirasjonslokale. Det var jo også nærliggende, siden politiøre og politiøye av tekniske grunner ikke kunne monteres i en heis og siden portvakten pleide å ha annet å gjøre enn å løpe og lytte i trappenedgangene. Vi tidde forsiktigvis helt til vi var inne

12

i familierommet, der ukens hushjelp alt hadde satt frem kveldsmaten og ventet med barna som hun hadde hentet ned fra husets barneavdeling. Hun så ut til å være en skikkelig og trivelig pike, og vår vennlige hilsen skyldtes altså ikke bare at vi visste at hun, som alle hushjelper, var pliktig til å avlegge rapport om familien ved ukens slutt – en reform som skal ha forbedret tonen i mange hjem. Det hersket trivsel og glede rundt bordet, særlig fordi vår eldste sønn, Ossu, var der sammen med oss. Han var kommet på besøk fra barneleiren siden det var hjemmekveld.

– Jeg kan fortelle deg noe morsomt, sa jeg til Linda over potetsuppen. Eksperimentet mitt er kommet så langt at jeg får begynne med menneskemateriale i morgen, under oppsyn av en kontrollsjef.

– Hvem tror du det blir? spurte Linda. Utenpå syntes det sikkert ikke, men innvendig rykket jeg til ved det hun sa. Det var kanskje helt uskyldig ment. Hva var vel mer naturlig enn at en kone spurte hvem som skulle bli mannens kontrollsjef! Hvor lang prøvetiden ville bli, var jo avhengig av hvor vanskelig eller imøtekommende kontrollsjefen var. Det hadde til og med hendt at ærekjære kontrollsjefer hadde gjort kontrollandens oppfinnelse til sin egen, og man hadde relativt liten mulighet til å forsvare seg mot den slags. Ikke underlig at ens nærmeste da spurte om hvem det skulle bli.

Men jeg lyttet etter en undertone i stemmen hennes. Min nærmeste sjef, og altså sannsynligvis min kommende kontrollsjef, var Edo Rissen. Og Edo Rissen hadde tidligere

13

vært ansatt på den næringsmiddelfabrikken der Linda arbeidet. Jeg visste at de hadde hatt en del med hverandre å gjøre, og av adskillige små tegn sluttet jeg meg til at han hadde gjort et visst inntrykk på min hustru.

Spørsmålet fikk sjalusien til å våkne og være etter fare. Hvor intimt var egentlig forholdet mellom henne og Rissen?

I en stor fabrikk kunne det ofte hende at to personer var ute av syne for de andre, for eksempel på lageret, der kasser og baller sperret for utsikten gjennom glassveggene og der det kanskje på toppen av alt ikke var noen andre beskjeftiget på et tidspunkt … Også Linda hadde jo hatt sin tørn som nattevakt på fabrikken. Rissen kunne utmerket godt ha hatt sin vakt samtidig. Alt var mulig, til og med det verste av alt: at det fremdeles var ham hun elsket og ikke meg.

På den tiden reflekterte jeg sjelden over meg selv, over hva jeg tenkte og følte eller hva andre tenkte og følte, om det da ikke hadde direkte praktisk betydning for meg. Først senere, i min ensomme tid som fange, har øyeblikkene kommet tilbake som gåter og tvunget meg til å undre, tyde og tyde om igjen. Nå, så lenge etterpå, vet jeg at da jeg var så ivrig etter å få «visshet» om Linda og Rissen, ville jeg egentlig ikke ha noen visshet om at det ikke var noen forbindelse mellom dem. Jeg ville ha visshet om at hun var trukket mot en annen. Jeg ville ha en visshet som skulle gjøre slutt på ekteskapet.

Men på den tiden ville jeg ha tilbakevist en slik tanke med forakt. Linda spilte en altfor viktig rolle i mitt liv, ville jeg ha sagt. Og det var sant, ingen funderinger eller omtolk-

14

ninger har siden kunnet forandre på det. Hun kunne godt ha tatt opp konkurransen med min karriere når det gjaldt hva som var det viktigste i livet for meg. Mot min vilje holdt hun meg fast på en fullstendig irrasjonell måte. Man kan snakke om «kjærligheten» som et foreldet romantisk begrep, men jeg er redd for at den like fullt finnes, og helt fra starten rommer den et ubeskrivelig plagsomt element. En mann blir tiltrukket av en kvinne, en kvinne av en mann, og for hvert steg man nærmer seg hverandre, lar man noe av seg selv gå til spille; en serie nederlag der man håpet på seier. Allerede i mitt første ekteskap – barnløst og derfor ingenting å fortsette – hadde jeg fått en forsmak. Med Linda vokste det til et rent mareritt. De første årene vi var gift hadde jeg virkelig et mareritt som jeg satte i forbindelse med henne: Jeg sto omgitt av mørke, selv sterkt opplyst av lyskastere. Jeg følte at øyne var rettet mot meg fra mørket og jeg vred meg som en mark for å komme unna, men jeg kunne ikke la være å skamme meg som en hund over de uanstendige fillene jeg hadde fått på meg. – Først senere forsto jeg at det var et godt bilde på mitt forhold til Linda, der jeg selv følte meg skremmende gjennomsiktig, enda jeg gjorde alt for å vike unna og beskytte meg, mens hun så ut til fortsatt å være den samme gåtefulle, vidunderlig, sterk, nesten overmenneskelig, men stadig til bekymring, fordi hennes gåtefulle vesen ga henne et ufordragelig overtak. Når munnen trakk seg sammen til en tynn rød strek – ånei, det var ikke et smil, hverken hånsmil eller gledessmil, det kunne vel snarere kalles en spenning, som når man spenner en bue – og imens

15

var øynene ubevegelig vidåpne – da gikk det alltid en ilning av angst tvers igjennom meg, og hele tiden bandt hun meg og trakk meg til seg, like ubarmhjertig, enda jeg mer enn ante at hun aldri ville åpne seg for meg. Jeg antar at det er på sin plass å bruke ordet kjærlighet når man midt i håpløsheten likevel holder fast ved hverandre, som om det tross alt kunne skje et under – når selve det smertelige har fått en slags egenverdi og blitt et vitnesbyrd om at man i det minste har én ting felles: lengselen etter noe som ikke finnes. Rundt oss så vi foreldre skille seg så fort barna var blitt klare for barneleiren – skille seg og gifte seg på ny for å skape nye barnekull. Ossu, vår eldste, var allerede åtte år gammel og hadde altså vært et helt år i barneleiren. Laila, den yngste, var fire og hadde tre år igjen hjemme. Og etter det? Skulle vi også skilles og gifte oss på ny, i den barnslige innbilningen at samme lengsel kunne bli mindre håpløs med en annen? All fornuft tilsa at det var en illusjon og et selvbedrag. En eneste liten ufornuftig forhåpning hvisket: Nei, nei – at du mislyktes med Linda skyldes at hun vil til Rissen! Hun tilhører Rissen, ikke deg! Få klarhet i at det er Rissen hun tenker på – så er alt avklart, og du har ennå håp om en ny kjærlighet med mening i!

Så flokete sammensatt var dét som våknet ved Lindas selvfølgelige spørsmål.

– Formodentlig Rissen, svarte jeg og lyttet oppmerksomt til den stillheten som fulgte.

– Er det upassende å spørre hva det er for slags eksperiment? spurte hushjelpen.

16

Hun hadde jo selvsagt rett til å spørre, på sett og vis var hun jo der for å ta rede på hva som foregikk innenfor familien. Og jeg kunne ikke se hva som kunne forvrenges og brukes mot meg, heller ikke hvordan det kunne skade Staten, dersom ryktet om min oppfinnelse skulle bli spredt på forhånd.

– Det er noe jeg håper Staten vil få nytte av, sa jeg. Et middel som får et hvilket som helst menneske til å avsløre sine hemmeligheter, nettopp alt slikt som man tidligere anstrengte seg for å tie med, av skam eller frykt. Er De her fra byen, medsoldat hushjelp? Det hendte jo iblant at man

støtte på noen som var hentet fra annet hold når det til tider var mangel på folk og som derfor ikke hadde Kjemibyenes allmenndannelse, annet enn i den grad de klarte å snappe opp en smule i voksen alder.

– Nei, sa hun og rødmet, jeg er utenfra. Nærmere forklaring om hvor man kom fra, var strengt forbudt, siden det var noe som kunne utnyttes i spionasjesammenheng. Det var naturligvis derfor hun hadde rødmet.

– Da skal jeg ikke gå nærmere inn på den kjemiske sammensetningen eller fremstillingen, sa jeg. Det skal man kanskje unngå i alle fall, forresten, stoffet må jo ikke under noen omstendighet havne i uvedkommende hender. Men De har kanskje hørt om hvordan alkohol tidligere ble brukt som rusmiddel og hvilke virkninger det hadde?

– Ja, sa hun, jeg vet at de skapte ulykkelige hjem, ødela helsen og i verste fall gjorde at man skalv i hele kroppen og hadde hallusinasjoner om hvite mus, høner og den slags.

17

Jeg kjente igjen ordene fra de svært elementære lærebøkene og måtte smile. Hun hadde åpenbart ikke rukket å tilegne seg Kjemibyenes allmenndannelse.

– Helt riktig, sa jeg, slik var det i verste fall. Men før det gikk så langt, hendte det ofte at de som var beruset plapret i vei, forrådte hemmeligheter og foretok uforsiktige handlinger, fordi deres evne til å føle skam og frykt var svekket. Det er de virkningene mitt middel har – tenker jeg meg, siden jeg ikke har prøvd det helt ut ennå. Men det er den forskjell at man ikke svelger det, men får det sprøytet rett inn i blodet, og dessuten har det en helt annen sammensetning. Det har heller ikke de ugunstige ettervirkningene som De nevner – iallfall trenger man ikke å gi så sterke doser. En lettere hodepine er alt forsøkspersonene merker etterpå, og det er ikke slik som det iblant er med alkoholberusede, at man etterpå glemmer det man har sagt. – De forstår sikkert at det er en viktig oppfinnelse. Heretter kan ingen forbryter benekte sannheten. Ikke engang våre innerste tanker er våre egne lenger – slik vi så lenge har trodd, med urette.

– Med urette?

Javisst, med urette. Tanker og følelser avler ord og handlinger. Hvordan kan da tanker og følelser være den enkeltes egen sak? Tilhører ikke hele medsoldaten Staten? Hvem skulle ellers hans tanker og følelser tilhøre, om ikke Staten, de også? Hittil har det bare ikke vært mulig å kontrollere dem – men nå er altså middelet funnet. Hun sendte meg et hurtig blikk, men senket straks øyn-

18

ene. Hun forandret ikke en mine, men jeg fikk inntrykk av at hun bleknet litt.

– De har ingenting å frykte, medsoldat, trøstet jeg henne. Det er ikke meningen å blottlegge alle småforelskelser eller antipatier som den enkelte måtte ha. Om min oppfinnelse skulle falle i hendene på den enkelte – ja, da kan man lett forestille seg hvilket kaos det ville bli! Men det må naturligvis ikke skje. Middelet skal tjene vår trygghet, alles trygghet, Statens trygghet.

– Jeg er ikke redd, jeg har ingenting å være redd for, svarte hun kjølig, enda jeg bare hadde ment å være vennlig.

Så gikk vi over til andre temaer. Barna fortalte hva som hadde hendt i barneavdelingen den dagen. De hadde lekt i lekekassen – et digert emaljert kar, godt og vel fire kvadratmeter stort og én meter dypt, der man ikke bare kunne slippe ned små lekebomber og sette fyr på skoger og hustak av brennbart materiale, men også utkjempe sjøslag i miniatyr hvis man fylte karet med vann og ladet kanonene på de små fartøyene med samme lette sprengstoff som i lekebombene; det var til og med torpedobåter der. På den måten utviklet jo barna et strategisk blikk gjennom leken, slik at det ble deres annen natur, nesten et instinkt, og samtididig var det jo førsteklasses underholdning. Iblant var jeg misunnelig på mine egne barn for at de fikk vokse opp med så fullkomment leketøy – i min egen barndom var dette lette sprengstoffet ikke oppfunnet ennå – og jeg forsto ikke helt at de likevel med hele sin sjel lengtet etter å fylle syv år og komme til barneleiren, der øvelsene lignet mye mer på

19

virkelig militær utdannelse og der man bodde både dag og natt.

Ofte syntes jeg det virket som om den nye generasjonen var mer realistisk innstilt enn vi var i vår barndom. Akkurat den dagen jeg snakker om, skulle jeg få enda et belegg for det. Siden det var familiekveld, da hverken Linda eller jeg hadde militær- og polititjeneste og da Ossu, min eldste, var hjemme på besøk – slik sett var familiens intime liv tilgodesett – så hadde jeg tenkt ut en måte å underholde barna på. Fra laboratoriet hadde jeg kjøpt med meg hjem et bittelite stykke natrium, som jeg hadde tenkt å la fyke rundt på vannet med den blekfiolette flammen sin. Vi satte frem et fat med vann, slukket lyset og samlet oss omkring min lille kjemiske merkverdighet. Selv hadde jeg vært veldig begeistret for fenomenet da jeg var liten og far demonstrerte det for meg, men for mine egne barn ble det stort sett en fiasko. Ossu, som allerede tente bål på egen hånd, skjøt med barnepistol og kastet kasteknall som forestilte håndgranater – nåvel, det var kanskje bare naturlig at han ikke lot seg begeistre av den lille bleke flammen. Men at heller ikke Laila, fireåringen, var interessert i en eksplosjon, om den ikke kostet noen fiender livet, fikk meg til å måpe. Den eneste som virket fengslet av fenomenet, var Maryl, den mellomste. Hun satt som vanlig stille og drømmende og fulgte den fresende lyktemannen med vidåpne øyne, som minnet meg om morens. Og selv om hennes oppmerksomhet ga meg en viss trøst, bekymret den meg samtidig. Det gikk nå tydelig opp for meg at det var Ossu og Laila som var den nye

20

tids barn. Deres innstilling var den saklige og korrekte, mens min var et utslag av foreldet romantikk. Og tross den lille trøst hun ga meg, ønsket jeg plutselig at Maryl hadde vært mer lik de andre. Det lovet ikke godt at hun falt utenfor den nye generasjonens sunne utvikling på den måten.

Kvelden gikk, og tiden var inne for at Ossu skulle av sted til barneleiren igjen. Hvis han hadde lyst til å bli eller var redd for den lange veien med metroen, så viste han det iallfall ikke. Med sine åtte år var han allerede en disiplinert medsoldat. Jeg, derimot, kjente en varm bølge av lengsel etter den tiden da alle tre krøp til køys i de små sengene sine. En sønn er nå engang en sønn, tenkte jeg, og han står nærmere sin far enn døtrene. Og likevel turte jeg ikke å tenke på den dagen da også Maryl, og også Laila, skulle være borte og bare komme hjem på besøk to kvelder i uken. Jeg passet meg iallfall for å la noen merke min svakhet. Barna skulle ikke noen gang få klage over et dårlig forbilde, hushjelpen skulle ikke kunne rapportere om en slapp holdning hos faren, og Linda – Linda minst av alle! Jeg ville svært ugjerne bli foraktet av noen, men aller minst av Linda, hun som selv aldri var svak.

Så ble sengene i familierommet felt ned og redd opp til småpikene, og Linda pakket omkring dem. Hushjelpen hadde akkurat satt inn middagsrester og dekketøy i matheisen og skulle gjør seg klar til å gå, da hun kom til å tenke på noe.

– Det er sant, sa hun, det er kommet et brev til Dem, sjef. Jeg la det i foreldrerommet.

21

Noe forbauset kikket Linda og jeg på brevet, et offentlig brev. Hadde jeg vært hushjelpens politisjef, ville jeg sikkert ha gitt henne en advarsel for dette. Uansett om hun hadde glemt det hele eller med hensikt hadde unnlatt å si det, var det like skjødesløst å ikke ta rede på hva et offentlig brev inneholdt – hun var jo i sin fulle rett til det. Men samtidig fløy det en anelse gjennom meg om at brevet kunne inneholde noe som gjorde at jeg burde være takknemlig for at hun hadde vært så slurvete.

Brevet var fra Propagandadepartementets syvende byrå. Og for å forklare innholdet, må jeg gå litt lenger tilbake i tid.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.