SOSIALDEMOKRATI — VERSUS —
NYLIBERALISME
Svein Hammer
SOSIALDEMOKRATI versus NYLIBERALISME norsk styringskunst og samfunnsforming 1814–2020
Solum Bokvennen 2020
© SolumBokvennen AS, 2020 © Vidarforlaget, 2020 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2020 Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslagsdesign: monoceros ISBN: 978–82–560–2338–7 ISBN: 978–82–560–2339–4 [ebok] E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no Utgitt med støtte fra Fritt Ord Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord
1 Innledning
Sosialdemokrati versus nyliberalisme belyser framveksten av og innretningen på to kraftfulle prosjekt for forming av det moderne norske samfunnet. Jeg stiller disse formingsprosjektene opp mot hverandre, klare til duell – og overlater til leseren å vurdere om én står igjen som vinner. Framstillingen utgår fra en tanke om at sosialdemokraten og nyliberalisten deler viljen til å kna staten, økonomien, politikken, samfunnslivet og menneskene inn i distinkte former. I hver sine faser klarte ett av formingsprosjektene å sette preg på alle nivåer og sektorer av samfunnet. Det er nærliggende å bruke begrepene den sosialdemokratiske orden og den nyliberale orden til å beskrive de formasjonene som oppsto. Store begreper som dette er akseptable, så lenge vi unngår å opphøye dem til endimensjonale, totale maktmekanismer. Realiteten er nok at samfunnsutviklingen over tid preges av varierte strømninger som brynes mot hverandre, med den effekt at selv det mest dominerende byggverk aldri står på helt fast grunn. Før eller senere løser den etablerte orden seg opp, og bevegelser i nye retninger vinner fram. Slike tanker om veksling mellom ordningsprosesser, mot strømninger og transformasjoner skal vi forsøke å gripe gjen—9—
SVEIN HAMMER: SOSIALDEMOKRATI VERSUS NYLIBERALISME
nom å strekke framstillingen over et tidsspenn på mer enn 200 år. Likevel er boka ikke en historievitenskaplig avhandling. Jeg forsøker ikke å presentere nye funn om norsk historie, og påstår ikke at mitt oppsett er den eneste måten å framstille historiens gang. Bokas grep er snarere å gjenfortelle fortiden fra et bestemt utkikkspunkt, med sikte på å bidra til forståelsen av hendelser og koblinger av relevans for den virkeligheten vi lever i. En historie om nåtiden kan vi omtale dette som, med referanse til filosofen, idéhistorikeren og samfunnsforskeren Michel Foucault. Idet jeg legger siste hånd på bokmanuset, inntreffer en hendelse som aktualiserte nåtidsperspektivet: Koronaviruset sprer seg gjennom verdens befolkning, og omdefineres på veien fra helserisiko til samfunnskrise. Relativt raskt erkjennes, vurderes og klargjøres den nye situasjonen. Fra myndighetenes side vektlegges det at samfunnslivet, økonomien, helsevesenet og i siste instans viruset må samspille på et vis som minimerer skadene og gjør risikofaktorene håndterbare. I det norske systemet har vi et lovverk som gir mulighet til aktiv krisehåndtering, og både planer, strategier og myndighetspersoner er på plass. Samtidig vet de involverte at det å styre skuta gjennom et opprørt hav betinger kontinuerlige vurderinger, beslutninger og handlinger – med tilhørende usikkerhet om det en gjør blir riktig eller feil, bra eller dårlig. De første ukene ble krisen møtt med det vi kan omtale som liberal styringskunst. Et rammeverk ble etablert, forankret i råd og oppfordringer rettet mot samfunnets ulike aktører. Forventingen var at hver og en skulle vurdere situasjonen og dens risikofaktorer, og ut fra dette velge fornuftige løsninger. En slik strategi var virksom i flere land, og noen forsøkte å fastholde den lenger enn andre. I Sverige og England tok en til orde for å gi viruset et visst frirom, slik at befolkningen via smitte kunne bygge immunitet. Hovedstrømmen beveget seg imidlertid i en annen retning, ved at en mer offensivt forsøkte å mestre viruset gjennom det jeg — 10 —
INNLEDNING
vil kategorisere som en nasjonalsosial styringskunst. I Norge inntrådte skiftet med regjeringens pressekonferanse 12. mars 2020. I løpet av noen timer var styringsstrategien endret, og sterke grep ble tatt i bruk, med vilje til å lukke, begrense, disiplinere og kanalisere samfunnslivet. Retningslinjene ble fra nå av definert på nasjonalt nivå, samtidig som kravet om solidaritet, aksept av kollektive normer og aktiv bruk av sanksjoner vokste fram. På et vis ble makten samlet i et kontrolltårn, samtidig som disiplinære tiltak og ordninger for reguleringskontroll ble iverksatt. Den samfunnsmakten som lenge hadde fungert i det stille, ble slik strammet inn og forsøkt omdannet til et enhetlig maskineri – der alle møtte en forventning om å gå i takt. Den samfunnskrisen koronaviruset skapte, og de styringsteknologiske endringene dette forløste, er høyst relevant for denne boka – ettersom det er samfunnsformingens mulighetsrom, innretning og effekter vi belyser. Det er imidlertid ikke unntakstilstanden vi skal utforske, men derimot den mer avbalanserte formingen av normalsamfunnet. For å klargjøre perspektivet vil jeg i kapittel 2 og 8 ta veien innom to forelesningsrekker som Michel Foucault holdt på slutten av 1970-tallet, om den moderne styringskunstens framvekst. Disse skulle få stor betydning. Spesielt ordet «governmentality» ble viktig, såpass at governmentalitystudier kom til å etablere seg som et eget forskningsfelt. Jeg konsentrer meg om Foucaults opprinnelige forelesninger, henter ut momenter derfra, bruker disse til å etablere en tolkningsnøkkel – som så anvendes til å framstille og belyse det sosialdemokratiske og det nyliberale formingsprosjektet, samt de styringsteknologiene disse opererer gjennom. Skrivestrategien vil være sjangeroverskridende. I noen sekvenser skisseres lange linjer, basert på gjenbruk av utvalgte forskeres tanker. Andre sekvenser er forankret i empiriske analyser – enten av politiske dokumenter, eller av materiale samlet gjennom varierte former for deltagende observasjon. Framstillingen veksler — 11 —
SVEIN HAMMER: SOSIALDEMOKRATI VERSUS NYLIBERALISME
mellom de to nivåene, ved at momenter fra sekundærlitteraturen veves sammen med mine analyser. På veien møter jeg andre forskeres tanker med tillit, og lar deres bidrag utfolde seg som produktive støttepunkter i den historien jeg skaper. Slik skisseres det steg for steg helhetsbilder av to ulike, men likevel beslektede formingsprosjekter. Kanskje vi kan si at jeg konstruerer en stor fortelling? Tesen om den moderne styringskunstens framvekst og spredning utgjør fortellingens rammeverk, hvorpå det utledes hvordan denne er blitt operasjonalisert, utøvd og tidvis gitt særpreg i norsk kontekst. Håpet er at jeg med dette vil bringe nye kunnskapselementer inn i den offentlige debatten – samtidig som jeg tar det for gitt at andre forskere vil kritisere og kanskje skyte ned byggverket mitt. Framfor å legge inn forbehold eller drøfte alternative tolkninger, håper jeg at en tydelig framstilling kan sparke i gang interessante faglige og politiske debatter. Boka har blitt til gjennom en lang prosess. Et viktig steg på veien var antologien Regjering i Norge, initiert av Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending, publisert i 2003. Jeg hadde akkurat fullført en doktoravhandling der det norske sosialdemokratiet sto sentralt, og ble invitert til å delta i et prosjekt innrettet mot å løfte fram nyliberale styringsteknikker – parallelt med at jeg som vurderings- og utviklingskonsulent i Trondheim kommune erfarte en endret virkelighet på kroppen. Jeg takket ja, men innså etter hvert at overskuddet til å skrive ikke var der. En tanke var likevel født, og derfra strekker det seg ei viktig linje gjennom senere forskning og observasjoner fram til fullførelsen av dette bokprosjektet. Det kan også nevnes at skriveprosessen har pågått parallelt med at Ola Innset har formet manuset til Markedsvendingen – nyliberalismens historie i Norge. Våre to prosjekt deler et grunnleggende perspektiv på nyliberalismen, men fokus og framstillingsform er relativt ulikt. Der han er historiker med hovedfokus på økono— 12 —
INNLEDNING
miske tema, er min orientering i større grad diskursanalytisk og forankret i begreper som «samfunnsforming» og «styringskunst». Teksten du nå er klar til å lese, er formet gjennom at fire moduler er føyd sammen til en helhet. Den første delen møter du i kapittel 2–7 (sosialdemokratiet), den neste i kapittel 8–13 (nyliberalismen), mens den tredje skapes i samspillet mellom kapittel 2 og 8 (governmentality-perspektivet). Som frittstående avrunding skrives kapittel 14 i mer essayistisk form – der linjene dras sammen, samtidig som blikket vendes mot framtidens utfordringer og mulighetsrom.