. REISEBYRÅ . Ved havets ende
av L. D. Lapinski
. RE
ISEBYR . Å
. R E IS E B Y R Å .
d Ved havets en
e
. REISEBYRÅ . Ved havets ende
L. D. Lapinski Oversatt av Merete Franz
T il Molly og seg i t e k ls e r o f r som til alle jente th Swann e b a z li E n e piratkong
«Døde menn forteller ingen historier.» Hirama Beakes, Sjørøver på øya Saba på 1800-tallet
D O L K Ø YA
STEMMENES BU KT
KAT T EN
MUSEN
-
N-
Ø-
V
- -
S-
g Tan
Brenningsv ær verden DE T RE JOMFRUER
T A PPEN
DE
SPREDT E
Bregner
BRENNINGSVÆR
ØYER
PR OL O
G
olk kalte dem sjørøvere. Sjømennene som bodde i Brenningsvær, bar denne tittelen med stolthet. Hva ville du ellers kalle deg når du bor på et skip, og livet ditt er fullt av skurke- og skøyerstreker? Alle sammen så ut nøyaktig slik du forventer at en sjørøver skal se ut. Mannskapet til Knyv Sjaban var dessuten ganske stilig. Klærne deres var både kreative og praktiske. På beinprotesene var det gravert inn vakre bølgetopper, og øyelappene var laget av mykt skinn med broderier av skipets våpenskjold. Øyelappen til kaptein Knyv satt tett utenpå hulrommet der det venstre øyet hadde vært. Det var brodert blå blomsterklaser på den – en hyllest til skuta hennes Storhjelm, som var oppkalt etter den giftige, blå blomsten. Denne kvelden satt Knyv helt oppslukt med et kart foran seg. Det var en god stund siden hun hadde tittet på klokka hun hadde i skapet. Siden soloppgangene og solnedgangene 1
ikke var til å stole på, var klokker veldig viktige i Brenningsvær. Nesten hele dagen hadde Knyv studert kart og plansjer. Et halvspist måltid hadde blitt begravet under bokrullene for flere timer siden. Knyv strøk hånda over kartet. Det var rundt, fargelagt i sterke farger og forseglet med et lakkstempel. Papiret var blankt og krakelert. Det var et kart over hele hennes verden. Brenningsvær verden. Noen banket på lugardøra. «Ja,» svarte hun uten å ta øynene fra kartet. «Kaptein.» Andrestyrmann Jeremy stakk hodet inn døra. «Det begynner å bli mørkt ute, og vi har fortsatt ikke sett snurten av Nastur.» Han tenkte seg om og veide ordene sine før han sa det som det var. «Skuta er borte, kaptein.» Knyv kikket opp fra plansjen. Et glimt av uro kom til syne i øynene hennes. Så ble det borte, og hun så like rolig og kontrollert ut som vanlig. «Be mannskapet skalke lukene og få seg noe å spise. Klarer de ikke å finne skuta i dagslys, tviler jeg på at de vil klare det i mørket.» Jeremy nikket og ble borte igjen. Knyv lente seg tilbake og flyttet på en av markørene på kartet. Midt i den blå verdenen lå det en brun øy som så ut som en brødleiv noen hadde revet en stor bit av: Brenningsvær. Den største øya i farvannene, og øya Knyvs verden var oppkalt etter. 2
Flere øyer beveget seg i spiral ut fra Brenningsvær og lå spredt utover i alt det blå, men ingen av dem kunne konkurrere med størrelsen på øya Brenningsvær. En sjømann ville bruke mesteparten av dagen på å gå fra den ene siden til den andre. En gang i tiden, da Knyv var yngre, hadde kartet vært dobbelt så stort. I årenes løp hadde det blitt stadig mindre, kappet av etter hvert som havet krympet. Dette hadde pågått så lenge nå at Knyv ikke lenger kunne huske sist kartet hadde sett likt ut en hel måned i strekk. Knyv Sjaban tok fram en tynn kniv fra samlingen hun hadde i beltet sitt. Hun stakk den fort inn i kanten av kartet og lot den gli langs kanten av sirkelen. Skar av en strimmel som ikke var stort bredere enn en tommelfingernegl. Så tok hun opp ringen av papir hun hadde skåret av, krøllet den sammen i hånda og kastet det i søppelkurven. «Verden krymper,» sa hun til seg selv. Så fant hun fram skrivesaker og et tykt, resirkulert papirark. Hun hadde et brev å sende. Nei, ikke et brev. En innkalling.
te t i p a k En
l
likk tvinnet forstørrelsesglasset mellom fingrene. Messinghåndtaket var fullt av små hakk og merker. Rett ved den runde lupen var det en dyp fure, og nedover langs hele det penneformede skaftet var det små riper og en mørk flekk med noe som nektet å slippe taket samme hvor mye Flikk pusset og gned på den. Hun undersøkte det lille instrumentet uten å se gjennom selve glasset, og lot gleden over forventningen trekke ut. Å se gjennom forstørrelsesglasset var en opplevelse som måtte nytes i fulle drag. Hun spant håndtaket raskt rundt, lot det glippe mellom fingrene i en bevegelse hun hadde brukt altfor mange kvelder på å øve på. Hun lå i senga, og den rosa gløden fra agatkrystallskiven som lå oppå nattbordslampa, lyste opp rommet. Det fikk henne til å tenke på gløden hun hadde sett i en skog som var laget av krystaller og magi, en hel verden unna, en verden hun en gang hadde vandret rundt i. 5
Flikk lukket øynene og trakk pusten dypt. Så løftet hun forstørrelsesglasset opp til det høyre øyet, mens hun fortsatt holdt det venstre lukket. Den første gangen hun hadde prøvd å gjøre det mens hun lå i senga, hadde hun fått forstørrelsesglasset i hodet. For dette var ikke noe vanlig forstørrelsesglass, og Felicia Høst var ingen vanlig person. Forstørrelsesglasset Flikk holdt i hånda var laget av glass fra en annen verden, og var laget av noen som kunne magi. Å se gjennom det – om du hadde evnen til det – var å se skjult magi. Helt bokstavelig. Flikk smilte da hun kikket gjennom det. Det myldret av magi i luften rundt henne. Glitrende, gylne, hvitflekkede lysglimt som svevet stille gjennom luften, usynlig for alle bortsett fra henne. Smilet til Flikk ble til et bredt glis der hun lå og holdt øye med de gylne gnistene som virvlet og danset rundt i rommet. De trillet og stupte i luften som glitter i vann, snurret rundt i en sverm av magisk støv. Flikk hevet hånda, og svermen av magi strømmet lydløst bort til henne, svøpte inn hånda hennes, la seg rundt fingrene som en hanske. Flikk kjente ingenting da hun knyttet neven rundt noe av støvet. Så senket hun forstørrelsesglasset igjen og la det inntil leppene. Det var kaldt og smakte litt som en mynt hun en gang hadde slikket på, bare fordi hun var nysgjerrig på hvordan det føltes. Forstørrelsesglasset var blitt laget for over hundre år siden 6
og hadde en gang tilhørt en slektning av Jonathan Merkator (initialene N.M. var gravert inn i messingkanten). Forstørrelsesglasset var ikke akkurat magisk i seg selv – det gjorde bare at en kunne se den magien som allerede var der. Magi fantes overalt i hele verden. Flikk visste det nå. Men det var ikke alt Flikk kunne se. Hun reiste seg opp av senga og slo av nattbordslampa. Så gikk hun bort til vinduet og tittet ut mellom gardinene. Nå som hun hadde slått av lyset, kunne hun se forbi sitt eget speilbilde og rett ut i hagen og boligfeltet bakenfor. Husrekkene så mørke og dystre ut i den overskyede natta. Det hadde vært en varm og lummer dag, luften var full av fuktighet som nektet å bli til regn. Månen var ikke å se, og himmelen hadde den mørkelilla fargen som varslet at et tordenvær var på vei. Flikk presset håndflaten mot ruta og lurte på om den statiske følelsen som lå i luften rett før et uvær, egentlig bare var statisk, eller noe som var mer magisk. Bare tanken fikk det til å krible i henne. Det var fullt mulig at uvær rotet opp magien i luften. Alt var mulig, egentlig. Hun ble stående og stirre ut i mørket i noen minutter og så at lys ble tent i hus hun ikke kjente igjen. Hun ventet til hun ikke lenger klarte å motstå fristelsen til å løfte det lille forstørrelsesglasset opp til øyet igjen. Denne gangen var virkningen elektrisk. Et klart lysskjær flakket opp over lekeplassen midt i boligfeltet. Det var sikksakkformet og lignet på en lynstråle som var tegnet av noen som skalv på hendene. Streken i luften 7
glødet gulhvitt, små støvkorn av magi strømmet inn og ut av den. Den var risset inn i luften omtrent to meter over sklia, den bare hang der og ventet. Et skisma. En rift i veven virkeligheten består av. En portal til en annen verden. Plutselig begynte Flikk å skjelve i hele kroppen. Hun oppdaget skismaet i forgårs. Selv om det ikke var til fare for noen, minnet skismaet henne om hva som kunne skje, og om det hun hadde gjort i en annen verden for bare noen uker siden. Flikk stirret på det til øynene begynte å renne. Så senket hun forstørrelsesglasset og lente hodet mot vinduet. Den kalde ruta mot den varme huden gjorde godt. Mens hun lyttet til alle de nattlige knirkelydene i huset, slapp redselen taket og hun ble rolig igjen. Her var hun trygg. Hun var sammen med folk som var glad i henne, familien hun hadde vært så nær ved å miste. Synet av et skisma ville minne henne på det til evig tid. Bare å se på det gjennom forstørrelsesglasset var nok til at hun ble syk av engstelse. For ikke lenge siden hadde Flikk fått høre om skismaene. Det var da hun ble med i det hemmelige selskapet som var en del av Fremmedsteds reisebyrå. Et sted for reiser og magiske gjenstander, og hjemmet til den eneste vennen Flikk hadde fått siden hun flyttet til Lindormlund med familien. Fremmedsteds reisebyrå var også grunnen til at hun hadde husarrest akkurat nå. Moren og faren hennes oppførte seg 8
som om hun hadde gått ut og ranet en bank, men alt hun hadde gjort, var å bli borte en dag og en natt. Flikk skar en grimase. Hun kunne ønske at hun ikke skjønte hvorfor de var så sinte, men det gjorde hun. Likevel hadde hun ikke trodd at hun ville få husarrest hele sommerferien. Det var bare en og en halv uke igjen av den, og snart skulle hun begynne på den nye skolen og ville bare få tid til å dra til reisebyrået i helgene og feriene. Langt borte hørte hun en sirene og så flakkende blålys. Lyden fikk henne til å fare sammen og velte en nesten tom sparegris som sto i vinduskarmen. Den falt i gulvet med et smell. Hun ble stående stille. Lyttet. Inne på rommet til moren og faren hørte hun noen hoste og en sengebunn som knirket. Hun burde komme seg opp i senga igjen. Flikk lot sparegrisen ligge, trakk for gardinene og krøp under dyna igjen. Fortsatt med hånda godt lukket rundt forstørrelsesglasset.
el t t i Kap o T
orgenen etter var kjøkkenet så fullt av bæreposer og esker at Flikk begynte å lure på om de skulle flytte igjen, men heldigvis var det bare et av farens stadige forsøk på å rydde opp. Denne gangen var planen å ta med ting ned på loppemarkedet i rådhuset. «Siste sjanse,» sa han idet Flikk stappet noen skiver ned i brødristeren og tok en slurk appelsinjuice rett fra kartongen som sto på bordet. «Har du noen gamle klær eller sko? Eller leker og bøker? Putt alt i poser. Og ikke gjør det der,» la han til og nikket mot appelsinjuicen. Han la enda en eske oppå tårnet av pappesker. Den nederste esken var i ferd med å gi etter. «Mamma liker det ikke.» «Vi har jo de samme bakteriene.» Flikk himlet med øynene og gikk for å hente seg et glass. «Dessuten kysser du Freddy, og han burde erklæres helsefarlig.» Jeriel Høst kikket bort på sønnen. Han jaktet på noe grønt 10
og voksaktig som var på vei ut av neseborene. «Hva med et lommetørkle, unge mann?» «Putt ham i sterilisatoren,» foreslo Flikk. Freddy lo, og Flikk ble i litt bedre humør. I det minste var det én som lo av vitsene hennes. Hun var blitt mye mer glad i Fred i det siste, selv om han var full av snørr. I samme øyeblikk kom Nora Høst inn på kjøkkenet. Hun hadde på seg jeans istedenfor postkontoruniformen sin. «Er du ikke klar ennå, Felicia?» smalt det fra henne. Flikk ble stående med brødskiven halvveis til munnen mens hun forsøkte å komme på hva det var hun skulle være klar for. «Det er lørdag,» sukket Nora. Hun klikket med tunga på den måten som vanligvis betydde at hun var i trøbbel. «Du sa at du ville bli med meg en tur inn til byen.» «Men …» «Vi må handle noen saker.» «Men …» «Og Freddy trenger flere bukser, all krabbingen sliter hull på knærne.» «Men …» «Så gjør deg klar. Ikke bruk halve dagen på badet, du er pen nok som du er. Opp med farten.» Flikk stappet oppgitt resten av frokosten i munnen.
11
* For noen uker siden hadde hun ikke kommet hjem fra Fremmedsteds reisebyrå til avtalt tid. Siden hadde hun hatt like lite frihet som en edderkopp fanget under et glass. Flikk hadde dukket opp på morgenkvisten uten noen god forklaring. Det var kanskje ikke så rart at moren og faren hadde begynt å lure. I håp om at de skulle slutte å tredjegradsforhøre henne hvert femte minutt, hadde Flikk til slutt servert en halvhjertet løgn om at hun hadde «gått seg bort» i Lindormlund. Moren og faren hadde selvfølgelig ikke kjøpt forklaringen, men ville tydeligvis heller ha en åpenbar løgn enn ingen forklaring i det hele tatt. Etter en ukes tid var ikke faren fullt så sint lenger, men moren var fortsatt som en vannkjele som sto og putret på komfyren – hva som helst kunne skru opp varmen og få henne til å koke over. Så Flikk hadde forsøkt å gjøre nøyaktig det hun ble bedt om. Foreldrene, spesielt moren, hadde bestemt seg for å holde Flikk i sving, men de visste ikke noe om Fremmedsteds. Flikk hadde ikke tenkt å fortelle dem noe heller. To ganger hadde hun klart å komme seg tilbake til reisebyrået. Den første gangen var rett etter at hun forsvant. Hun hadde skulket en pianotime for å si ifra til Jonathan om at hun hadde husarrest på ubestemt tid. Den andre gangen var da Freddy fant det for godt å få et av sine gigantiske raserianfall på fortauet rett foran Fremmedsteds, og Flikk fikk sjansen til 12
å vinke som en gal gjennom vinduet mens moren sloss med lillebroren. Selv om Flikk hadde husarrest, var det visst helt i orden at hun forlot huset for å ta seg av broren mens moren shoppet. Og siden det var midt i sommerferien, var matbutikken full av foreldre og unger som enten fikk munnen stoppet med is, eller skrek fordi de ikke fikk stoppet munnen med is. Freddy tilhørte den siste gruppen og skiftet mellom å breke som en geit og forsøke å svelge kjedet på handlevognlåsen. Flikk gikk bort til grøntavdelingen for å se etter bær, mens moren klaget høylytt for seg selv over at agurkene hadde kortere holdbarhet nå som de ikke var pakket inn i plast. Dagen før hadde de diskutert engangsbruk av plast hjemme. Litt halvhjertet opprørsk hadde hun satt en strek over plastfolie på handlelisten. Hun lurte på hvorfor moren syntes at holdbare agurker var viktigere enn storhvalen da hun fikk øye på et mørkt bustehode hun dro kjensel på, og en grusom tweed-vest som bare kunne tilhøre en viss person. Hun tittet fram fra bananskiltet og håpet hun ikke tok feil. Jo, det var han. Det var Jonathan Merkator. Hjertet til Flikk gjorde et krumspring. Han var virkelig her! Utenfor sitt dyrebare reisebyrå. Nå sto han og kikket på frukt som om han var like kjedelig som alle andre i multiverset. Eller kanskje ikke fullt så kjedelig. Selv om det var august og alle andre gikk i shorts, var det eneste Jonathan hadde gjort 13
for å tilpasse seg været å droppe dressjakka. Skjorta var fortsatt kneppet hele veien opp til halsen. Flikk kjente en underlig kribling i kroppen. Å støte på Jonathan i en matbutikk var som å se en skilpadde uten skall. Hun gikk bort til ham. «Hei,» smilte hun. Plutselig kjentes det som om hun hadde fjæring i beina. «Så fint å se deg!» «Å, er det deg!» Jonathan blunket fort et par ganger bak brillene, og et smil bredte seg i ansiktet hans. Han la en avocado i handlekurven. «Hei!» Flikk kikket bort på moren, som forsøkte å lirke handlelisten ut av munnen på Freddy. «Å komme seg ut av huset har vært like vanskelig som å rømme fra Alcatraz-fengselet. Hvordan går det med deg?» «Bedre, takk.» Han klappet seg lett på bakhodet og arret han hadde fått der han ble truffet av en stein for bare noen få uker siden. Det hadde vært en påminnelse om de mange farene som lurte i bransjen hans. Reisebyrået til Jonathan var det eneste av sitt slag i hele verden. Flikk var en av de få som visste om hemmeligheten – at når Fremmedsteds reisebyrå sendte deg ut på tur, var det ikke med fly. Det gamle reisebyrået var fullt av gamle kofferter av alle slag, den ene mer spesiell enn den andre. Hver eneste koffert kunne frakte deg til en annen verden. Alt du måtte gjøre, var å hoppe oppi den. Flikk så nærmere på innholdet i handlekurven til Jonathan. 14
En boks med grønnsaksuppe holdt avocadoen med selskap. Det var rart å tenke på at Jonathan gjorde noe så ordinært som å spise. «Godkjenner du innkjøpene mine?» spurte han. Hun lo. «Jeg tror da det. Hvordan går det i reisebyrået?» «Det rusler og går, som en sier,» svarte han og trakk på skuldrene. «For litt siden dro jeg tilbake til Femlykt by. Det ser ut som det går bedre der nå. Takket være deg.» «Takket være Nikki Trix,» sa Flikk, og plutselig savnet hun den rosa og gylne byen og tyvevennen med den røde kåpen veldig. «Det var hun som gikk med på å slippe den stjålne magien ut i verden igjen. Hun kunne ha beholdt den.» «Ikke alle tyver er like snille, nei,» påpekte Jonathan. «Forresten snakket jeg med Nikki da jeg var der. Hun har ikke hørt noe fra verken forstanderinne Ravn eller noen av de andre i banden hennes. Det ser ut til at du har stengt dem inne i den verdenen for godt.» Flikk festet blikket på noen kiwier. Det tunge savnet hun kjente i brystet, ble til en bølge av skyldfølelse. Jonathan forsto visst hvordan hun hadde det. «Du reddet deg selv, reddet alle medlemmene i Det fremmedstedlige selskap og, når alt kommer til alt, hele Femlykt verden. Hadde det ikke vært for deg, ville forstanderinne Ravn og tyvene hennes reist til en annen verden og suget magien – alt liv – ut av den.» Han skiftet grep på handlekurven. «Men det betyr ikke at du må synes det føles godt å sperre dem inne i en annen verden.» 15
Flikk mumlet. «Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg fikk det til.» «Har du prøvd å gjøre noe annet mens du har vært borte, da?» Flikk ristet på hodet, hun syntes ikke at litt spionasje med forstørrelsesglasset telte. «Har du ikke testet ut evnene dine i det hele tatt?» Jonathan hevet øyebrynene. «Hvorfor i all verden har du ikke det?» Flikk flyttet usikkert vekten fra den ene foten til den andre. I tiden som var gått siden hun ble kjent med Jonathan, var det blitt tydelig at hun hadde en magisk begavelse, større enn han hadde, og større enn han hadde sett hos et annet menneske. På det siste eventyret med Jonathan hadde hun klart det umulige: Hun hadde revet opp et skisma mellom to verdener – og kommet fra det med livet i behold. Det føltes helt uvirkelig å være tilbake i Lindormlund, som kanskje var den gråeste og kjedeligste landsbyen i hele verden. Jonathan smilte. «Jeg savner å ha deg der, vet du. Du skulle ha kommet inn forrige uke, jeg så jo at du vinket.» «Å det,» Flikk blunket og smilte. Aldri før hadde hun hatt venner som sa at de savnet henne, iallfall ikke som hun kunne huske. Det gjorde henne sjenert, men på en god måte. «Jeg skulle gjerne ha kommet inn, men jeg var sammen med mamma. Hun ville bare begynt å spørre og grave. Hun har nesten ikke gjort annet siden jeg ikke kom hjem den kvelden.» «Skjønner det. Men likevel, det er …» 16
«Hei! Jonathan, ikke sant?» De snudde seg og så en veldig høy og bredskuldret ung mann i rugbytrøye. Han holdt en toliterkartong med helmelk i den ene hånda og smilte vennlig. Det virket som om Jonathan krympet da han så hvem det var. Han holdt godt fast i handlekurven med begge hender. «H-hallo,» svarte han. Stemmen hans gikk opp flere oktaver. «Hei,» sa den unge mannen en gang til. «Du er Jonathan, ikke sant?» Jonathan nikket som om han var en sånn nikkedukke som folk har i bakruta i bilen. «Ja. Og – og du er Tony.» «Det stemmer, det.» Tony kikket bort på Flikk, og så tilbake på Jonathan. «Skal du ikke presentere meg for … søsteren din? Vennen din?» «Dette er Felicia,» sa Jonathan, fortsatt med blikket som limt fast til Tony. «Hun er bare en venn.» «Hyggelig å møte deg, bare-en-venn-Felicia.» Tony tok henne i hånda, og hun smilte til ham. Det var som å ta en vennlig kjempe i hånda. «Hyggelig å møte deg også. Hvordan kjenner du Jonathan, egentlig?» Det virket veldig usannsynlig at dette glade og fregnete fjellet av en ung mann var medlem av Fremmedsteds, men hun ville ikke utelukke det heller. «Jeg er studentveileder, jeg jobber på universitetet rett oppi gata her,» sa han og pekte med tommelen. «Jeg hjalp til på
17
åpent hus-dagen, og Jonathan var en av de få som ikke lo av meg da jeg prøvde å fortelle folk om kursene våre.» «Du var veldig god. Kunnskapsrik, mener jeg,» sa Jonathan. Kinnene hans var ganske rosa nå. Tony himlet med øynene, men så veldig fornøyd ut. «Takk. Meldte du deg på et kurs?» Jonathan så ut som han forsøkte å riste av seg forlegenheten. «Eh, ja. Jeg meldte meg på moderne geografi-modulen. Det var et veldig godt forslag.» Tony nikket. «Bare hyggelig. Da får dere ha en fortsatt fin handletur. Hyggelig å møte deg, Felicia. Vi ses snart, ikke sant?» Han smilte til Jonathan. «Ja. Vi ses på … på universitetet.» Tony nikket, og Jonathan vinket til ham med sprellende fingrer da han snudde seg og gikk. Så snart Tony hadde rundet hjørnet, skjulte Jonathan ansiktet i hendene. «Herregud. Er det noe håp om at du kan love meg aldri å nevne dette møtet igjen?» Flikk gliste. «Seriøst? Skal jeg liksom late som om jeg aldri så deg gjøre dette?» Hun hermet etter det lille vinket hans. «Felicia, jeg ber deg.» Han lot hånda falle. «Vær så snill.» «Greit,» sa hun. Så smilte hun. «Men han virket hyggelig.» Akkurat da kom moren til Flikk mot dem. Handlevogna skranglet fordi det ene hjulet forsøkte å gå i en annen retning enn de tre andre. «Kom igjen, Felicia, vi må gå nå,» sa hun. Hun kikket på Jonathan. «Har jeg møtt deg før?» 18
Jonathan ga henne noe som bare kunne beskrives som et vinnende smil og rakte fram hånda. «Jeg er en venn av Felicia. Jonathan, heter jeg. Jeg må si,» tilføyde han, «at jeg er litt skuffet over at Felicia sluttet å komme for å hjelpe meg i reisebyrået.» Felicia fikk hjertet i halsen. Moren smalnet øynene. «Hva mener du?» «Jeg driver et reisebyrå her i byen. Felicia spurte om jeg hadde en sommerjobb til henne. Hun gjorde en kjempejobb den første dagen, men så dukket hun aldri opp igjen,» løy Jonathan glatt. «Jeg var sikker på at hun hadde ombestemt seg.» Hjertet til Flikk la seg på plass igjen. Hun ristet på hodet. «Nei, det er ikke det. Jeg har bare ikke hatt tid til å komme. Beklager så mye.» «Du har aldri sagt noe om at du så etter en sommerjobb,» sa moren mistenksomt. «Jeg har jo ikke fått lov til å forklare så mye.» Flikk visste at det ikke var sant, men det var viktig å styre moren bort fra enhver mulig forbindelse mellom Jonathan og den kvelden hun ikke kom seg hjem. «Det var synd,» fortsatte Jonathan, «for hun var virkelig til stor hjelp for meg. Det er ikke lett å finne unge mennesker som har lyst til å jobbe så hardt, ikke engang i Lindormlund.» Nora Høst lyste opp da hun hørte at datteren fikk ros. «Ja, du skjønner … Felicia har alltid vært veldig moden for alderen. Veldig ansvarsbevisst.» 19
Det publikumstekkende smilet til Jonathan satt som klistret i ansiktet hans. «Det er jo bare et tegn på hvor godt oppdratt hun er, tenker jeg. Det sier litt om innsatsen din.» Flikk hadde ikke trodde at moren skulle være så mottakelig for smiger, iallfall ikke for såpass påfallende smisking, men hun virket faktisk ganske fornøyd med seg selv. Etter å ha vært sint og lei seg i flere uker, ble hun med ett like smøremyk som kakeglasur. Kanskje smiger var superkraften til Jonathan, eller kanskje det bare var en grense for hvor lenge en orket å være sur på noen. Uansett var det fint å se moren senke skuldrene for første gang på flere uker. Jonathan fortsatte. «Det ville være trist om all opplæringen var til ingen nytte. I datamaskiner og systemer og slikt. Sånt tar seg godt ut på en CV.» Flikk så at det glimtet til i morgens øyne. Nora Høst visste nok om universitetsopptak til å skjønne at dette kunne komme godt med. Hun kikket skjevt bort på datteren. «Jeg lover å bli flinkere til å passe tiden, mamma,» sa Flikk. «Jeg lover!» Moren pustet dypt gjennom nesa. «Greit,» sa hun. «Men hvis du noensinne …» «Jeg lover,» skyndte Flikk seg å svare. «Kors på halsen og alt det der.» «Vi snakker om det senere,» sa moren, men Flikk visste at hun var overbevist. Freddy laget en prompelyd med munnen. «Kom igjen, Felicia. Vi har bare en time igjen av
20
parkeringen. Hyggelig å møte deg, Jonathan.» Hun nikket til ham og gikk mot kassa. Jonathan lot smilet falle. Han rettet på slipset, hevet øyebrynene og kikket spørrende på Flikk. Flikk vinket til Jonathan. Ses i morgen, formet hun med leppene. Jonathan dunket lett på klokka. Klokka ti. Ikke kom for sent.