B ø ker i serien om NINUS og BINNA: 1. Ninus nasker 2. Fillefugl i furua 3. Den rare rapeugla 4. Beverbaluba 5. Bj ø rneb ø ll og kongekr ø ll
Bj ø rneb ø ll og kongekr ø ll TEKST ULIAN GOUGH ILLUSTRASJONER IM FIELD
OVERSATT FRA ENGELSK AV STÉPHANIE DE MIRANDA
Mørkeskogen
Hakkespetts nye furu Castors beverhytte
Ninus våknet med et hopp. «Åh, for en lettelse ! Det var bare en drøm.» Han gjespet og prøvde å strekke på seg. «Vent nå litt, dette er ikke det fine, store kaninhullet mitt. Hvorfor er jeg i en bitteliten, stinkende hule?»
«Hrmmfff ... jæh schtinker vel ikkhe», sa Ulv. Stemmen hans hørtes nesten litt kvalt ut, fordi ... «Å nei! JEG ER I DEN STINKENDE KJEFTEN
TIL ULV!!!» skrek Ninus.
Idet Ulv åpnet gapet for å si, «Den stinker IKKE, så det så!», kom Ninus seg løs.
«Kom tilbake, din feige frokost!» ropte Ulv, før han jagde Ninus ut av kaninhullet, ned bakken og opp igjen på den andre siden.
Ninus stormet pustende og pesende inn i Binnas hi og ristet henne våken.
«Hmmmm ...?» sa Binna søvnig. «Nei, men! Hva gjør Ulv her inne, Ninus?»
«HAN—» Men i samme øyeblikk klasket Ulv en labb over munnen til Ninus.
«... bare besøker deg, kjære Binna!» sa Ulv. «Jeg ville ha litt selskap. Kanskje vi kan spille brettspill? Bare du og jeg ... og noen av de mer velsmakende vennene dine ...»
«Mmm! Nnnnnn! MMMMMM!» sa Ninus.
Binna så litt morskt på Ulv. «Men du krangler alltid om reglene—»
«Det gjør jeg vel ikke!» utbrøt Ulv fornærmet.
«—og så jukser og sniker du hele tiden—» «Aldri i livet!» ropte Ulv og sprintet ut av hiet med Ninus under armen.
«—og i tillegg!» sa Binna og grep tak i øret til Ulv, «spiser du vennene mine når jeg ikke følger med.»
«Auuu ... NEI! Vel, jo», sa Ulv idet Ninus vred seg løs. «Men jeg ville nok bare spist et par av de minste vennene dine. Du har jo så mange at du ikke ville savne dem engang!»
« Jeg ville savne meg!» sa Ninus og gjemte seg bak Binna.
«Du er ikke her for å spille brettspill, Ulv», sa Binna. «Hvorfor er du her?»
«Men ...» Binna skulle ønske hun var våken nok til å løse en så vrien floke.
«Kanskje vi kan dele litt av maten vår ...» «NEI!!! Pell deg vekk, Ulv!» Ninus pekte på Ulv fra der han sto bak kneet til Binna. «Dette er vår dal, ikke din .»
Ulv sukket. «Jeg er skikkelig skrubbsulten .» Magen hans rumlet og var enig. «Vinteren bare varer og varer. Det er ikke noe igjen å spise i Mørkeskogen.» «Da får du bare SULTE!» ropte Ninus. «Kom igjen , Binna! Få Ulv til å gå sin vei!»
Ulv snerret tilbake, men han var for svak til å slåss. Med et siste, grettent sveip med halen lusket han av sted mot Mørkeskogen.
«Hurra!» ropte Ninus. «Ikke noe mer Ulv! Alt er perfekt!» Ninus ga magen til Binna en klem. Men Binna hadde oppmerksomheten et annet sted.
«Se der ...» sa hun. «Det kommer noe rart mot oss.» De myste mot den store, mørke skikkelsen som rasket over den islagte innsjøen.
«Det ser ut som en bjørn!» utbrøt Ninus. «Men den er større!»
«Dette lover ikke godt», sa Binna.
Den mørke skikkelsen kom nærmere og nærmere, fortere og fortere, fra innsjøen til stranden, og så opp bakken ...
Ninus myste i det blendende lyset fra den lave vintersola og prøvde å skjønne hva det var han så.
«Hvem ... eller hva ... er du?» stotret han.
« Jeg? » brummet skikkelsen dypt. «Jeg er en isbjørn, så klart.»
Men stemmen syntes å komme fra ved siden av den svære formen. Så merkelig ...
Ninus blunket igjen. Å ja! Det var en skygge han hadde stått og sett på. Skyggen tilhørte et digert, hvitt dyr som sto mot den hvite snøen.
«Er det noen ... ulver her i nærheten?»
spurte Isbjørn.
«Nei», sa Ninus stolt. Han svingte med en pinne som om den var et sverd, men veivet så vilt at han slo seg selv i bakhodet. «Auuu ... DEM har vi klart å kvitte oss med.»
«Så flott», sa Isbjørn. «Jeg liker ikke ulver ... For en nydelig, ubebodd dal!»
«Hva betyr ubebodd for noe?» spurte Binna.
«Det betyr at INGEN bor her», sa Isbjørn før han marsjerte rett inn i Binnas hi uten å spørre om lov først.
«Men vi bor jo her!» sa Binna forvirret.
«Og jeg er da NOEN!» sa Ninus forfjamset.
Isbjørn stakk hodet ut av Binnas hi igjen, så raskt at Ninus deiset baklengs i bakken.
«Jaså?» sa den digre isbjørnen. «Hmmm. Kan du skade meg? Drepe meg? Spise meg?»
«Øhm ... nei», svarte Ninus. «Da er du ikke noen . Du er bare mat som ingen har giddet å spise.» Ninus ble så sjokkert at han bare fikk fram bablelyder.
