3. Saint-Brieuc og Malan (J.G

3. Saint-Brieuc og Malan (J.G.)a

Ved middagen om kvelden betraktet J.C. sin gamle venn angripe lammestekskive nummer to med en slags engstelig grådighet; det hadde blåst opp og vinden rusket forsiktig rundt det lave, lille huset i en forstad like ved veien til stranden. På veien hadde J.C. lagt merke til at det lå små biter av tørket tang i den uttørrede bekken ved siden av fortauet, og sammen med lukten av salt var dette det eneste som minnet om hvor nær sjøen var. Victor Malan, som hadde hatt hele sin yrkeskarriere innenfor tollvesenet, hadde flyttet til denne lille byen da han ble pensjonist. Han hadde ikke valgt den, men i ettertid forsvarte han valget ved å si at her var det ingen ting som forstyrret ham i hans ensomme grublerier, hverken overdreven skjønnhet eller overdreven stygghet, ikke engang ensomheten selv. Han hadde lært mye av å administrere saker og styre mennesker, men tydeligvis først og fremst dette, at det ikke er stort man vet. Det til tross for at han var en uhyre kunnskapsrik person, og J.C. beundret ham uforbeholdent,

a Kapittel som skal skrives og fjernes.

35

for i en tid da fremtredende mennesker er så banale, var han det eneste mennesket som hadde en personlig tanke, i den grad det er mulig å ha noe slikt, og uansett, under et tilsynelatende godslig ytre, hadde han en så stor frihet i sin dømmekraft at den falt sammen med den mest urokkelige originalitet. – Sånn er det, gutt, sa Malan. Når du nå skal besøke moren din må du forsøke å få vite noe om din far. Og kom sporenstreks tilbake og fortell meg fortsettelsen. Det er så sjelden man får seg en god latter. – Ja, det er latterlig. Men siden jeg nå er blitt grepet av denne nysgjerrigheten, må jeg i alle fall forsøke å samle sammen noen ekstra opplysninger. Det er jo noe litt sykelig over at jeg aldri har brydd meg om dette før. – Nei, da. Det er deri visdommen ligger. Selv var jeg gift med Marthe, som du også har møtt, i tredve år. Hun var den perfekte hustru og jeg savner henne den dag i dag. Jeg har alltid tenkt at hun elsket hjemmet sitt1 . – Du gjør antakelig det rette, sa Malan og så en annen vei, og Cormery ventet bare på innvendingen som han visste måtte følge uunngåelig etter tilslutningen. – Allikevel, fortsatte Malan, ville jeg selv, og deri hadde jeg nok tatt feil, voktet meg vel for å forsøke å få vite mer enn det livet har lært meg. Men jeg er ikke noe godt eksempel i så måte, er jeg vel? For egentlig er det vel på grunn av alle mine feil at jeg ikke ville ha tatt noe initiativ. Mens du, (det tindret i øynene hans som av en slags skadefryd), du er jo en handlingens mann.

1 Disse tre setningene er strøket.

36

Malan så ut som en kineser med månefjeset sitt, den litt stumpe nesen, øyebrynene var nesten helt borte, håret var klippet i bolleklipp, og selv en stor bart klarte ikke å skjule den fyldige og sensuelle munnen. Kroppen, som var rund og bløt, og de fetladne hendene med de litt pølseaktige fingrene, fikk en til å tenke på en mandarin som var motstander av hurtigløp. Når han lukket øynene halvveis igjen mens han spiste med god appetitt, kunne man ikke annet enn forestille seg ham i silkekåpe og med ringer på fingrene. Men blikket forandret alt. De feberaktige, mørkebrune øynene som kunne være urolige eller plutselig naglende, som om hjernen arbeidet raskt mot et bestemt punkt, var øynene til en vestlig mann med stor innlevelsesevne og store kunnskaper.

Den gamle hushjelpen kom inn med ostefatet som Malan kikket stjålent bort på. «Jeg kjente en gang en mann,» sa han, «som hadde vært gift i tredve år …» Cormery spisset ører. Hver gang Malan begynte med: «Jeg kjente en gang en mann som … eller en venn … eller en engelskmann jeg traff på en reise …» kunne man være sikker på at det handlet om ham selv. «… han likte ikke kaker, og konen spiste det heller ikke. Men så, etter å ha levd sammen i tyve år, overrasket han henne inne på et konditori. Ved nærmere ettersyn oppdaget han at hun gikk flere ganger i uken og proppet i seg vannbakkels med kaffekrem. Ja, han hadde trodd at hun ikke likte søtsaker, mens hun i virkeligheten elsket vannbakkels.» – Så egentlig, sa Cormery, kjenner man ingen. – Om du vil. Men det ville kanskje være riktigere, tror jeg,

37

eller jeg tror i alle fall jeg heller ville si, men fordøm dermed gjerne min manglende evne til å si noe som helst, ja, det er nok å si at tyve års samliv ikke er tilstrekkelig for å kjenne et menneske, og en undersøkelse som ikke kan bli annet enn overfladisk, førti år etter et menneskes død, står i fare for bare å gi deg opplysninger med begrenset verdi, ja, man kan si begrenset når det gjelder dette mennesket. På den annen side …

Han reiste seg, bevæpnet med en kniv, og lot en uavvendelig hånd senke seg over den hvite geitosten. – Unnskyld meg. Vil du ikke ha ost? Nei? Stadig like nøktern! Det koster å skulle være tiltrekkende!

Det glimtet igjen av skadefryd i de halvlukkede øynene hans. Nå hadde Cormery snart kjent sin gamle venn i tyve år (her må det tilføyes hvorfor og hvordan) og tok hans ironiske bemerkninger med godt humør. – Det er ikke for å være tiltrekkende. Jeg blir tung av å spise for mye. Jeg segner om. – Ja, du svever ikke lenger over alle andre.

Cormery så på de rustikke møblene som fylte spisestuen, som var lav under taket og med hvitkalkede bjelker. – Kjære venn, sa han, du har alltid trodd at jeg var overlegen. Det er jeg. Men ikke alltid, og ikke sammen med alle mennesker. Med deg, for eksempel, er jeg ute av stand til å være overlegen.

Malan så bort, hos ham var det et tegn på sinnsbevegelse. – Det vet jeg. Men hvorfor? – Fordi jeg er glad i deg, sa Cormery rolig.

Malan trakk til seg bollen med fruktsalat og svarte ikke.

38

– Fordi, fortsatte Cormery, – da jeg var meget ung, meget dum og meget ensom (husker du det, i Alger?), da kom du meg i møte, og umerkelig åpnet du dørene til alt det jeg er glad i her i verden. – Du er dyktig, vet du. – Sikkert. Men selv de dyktigste trenger noen som kan åpne dørene for dem. Han som livet en gang stiller i din vei, han skal for alltid være elsket og respektert, selv om han ikke bærer noe ansvar. Det er min hellige overbevisning! – Ja, ja, sa Malan med et underfundig uttrykk. – Jeg vet nok at du ikke helt tror på meg. For tro nå endelig ikke at min kjærlighet til deg er blind. Du har store, meget store, feil. i alle fall i mine øyne.

Malan fuktet de tykke leppene og virket plutselig interessert. – Hvilke? – For eksempel er du, la oss kalle det sparsommelig. Ikke av gjerrighet, forresten, men av panikk, av redsel for ikke å ha nok, og så videre. Men det er en stor feil som jeg ikke under noen omstendighet setter pris på. Men først og fremst er det at du ikke kan la være å mistenke andre for å ha baktanker. Instinktivt klarer du ikke å tro på helt uegennyttige motiver. – Innrøm, sa Malan og tømte vinglasset, at jeg ikke burde drikke kaffe, men allikevel …

Men Cormery lot seg ikke bringe ut av fatning.a

a Jeg låner ofte bort penger som jeg vet vil være tapt til mennesker jeg ikke bryr meg om. Men det er fordi jeg ikke kan si nei, samtidig som det irriterer meg.

39

– Jeg er for eksempel sikker på at du ikke ville være i stand til å tro meg hvis jeg sa at på en enkel forespørsel fra deg ville jeg øyeblikkelig gi deg alt jeg eide.

Nå nølte Malan og så på vennen. – Jo, jeg vet at du er raus. – Nei, jeg er ikke raus. Jeg er gjerrig på min tid, på mine krefter, på min tretthet og det byr meg sterkt imot. Men det jeg har sagt er sant. Du tror ikke på meg, der ligger din feil og din egentlige avmakt, selv om du er et enestående menneske. For du tar feil. Et ord fra deg, i dette øyeblikk, og alt mitt vil være ditt. Du trenger det ikke og dette var bare et eksempel. Men det er ikke noe tilfeldig valgt eksempel. For i virkeligheten er alt jeg eier, ditt. – Takk, mange takk, sa Malan med halvt lukkede øyne. – Jeg er virkelig dypt rørt. – Vel, jeg gjør deg bare brydd. Du liker jo heller ikke at man er for direkte. Jeg ville bare si at jeg er glad i deg med alle dine feil og mangler. Det er ikke mange mennesker jeg er glad i eller som jeg ser opp til. Når det gjelder alle de andre, er jeg skamfull over min likegyldighet. Men når det gjelder dem jeg er glad i, er det ingen ting, ikke hos meg og i hvert fall ikke hos dem, som kan gjøre at jeg slutter å elske dem. Dette er noe det har tatt meg lang tid å lære: nå vet jeg det. Men når dette er sagt, la oss ta opp tråden: du synes ikke det er noen god idé av meg å søke opplysninger om min far? – Det vil si, jo, det er en god idé, men jeg var bare redd for at du ville bli skuffet. En venn av meg som var meget betatt av

40

en ung dame og som ville gifte seg med henne, gjorde den feil å innhente opplysninger om henne. – En borgerlig person, sa Cormery. – Ja, sa Malan, det var meg.

De begynte å le. – Jeg var ung. Jeg innhentet opplysninger som var så motstridende at mitt eget syn ble forstyrret. Jeg visste ikke lenger om jeg elsket eller ikke elsket. Kort fortalt så giftet jeg meg med en annen. – Jeg kan ikke finne meg en annen far. – Nei, heldigvis. Det holder med én vil jeg si, ut fra min erfaring. – Forresten, sa Cormery, – skal jeg reise og besøke min mor om noen uker. Det er en anledning. Og jeg fortalte deg om dette først og fremst fordi jeg ble så forvirret tidligere i dag av denne aldersforskjellen. Ja, til min fordel. – Ja, jeg forstår.

Han så på Malan. – Si til deg selv at han ikke ble gammel. Den lidelsen ble han forskånet for, og den er langvarig. – Med visse gleder. – Ja. Du er glad i livet. Og det trengs vel. Du tror jo ikke på noe annet.

Malan sank ned i en lenestol dekket med kretong. Plutselig ble ansiktet hans forandret av et uttrykk av uutsigelig melankoli. – Du har rett. Jeg har elsket livet, jeg elsker det, avsindig. Samtidig forekommer det meg grusomt, og uoppnåelig. Det

41

er derfor jeg tror, av skepsis. Ja, jeg vil tro, jeg vil leve, alltid.

Cormery tiet. – Når man er er femogseksti år, er hvert år en nådetid. Jeg vil dø rolig, og det å dø er skremmende. Jeg har ikke utrettet noe. – Det finnes mennesker som rettferdiggjør verden. Som ved sitt blotte nærvær gjør det lettere å leve. – Ja, og de dør.

Mens de tiet, rusket vinden litt kraftigere i huset. – Du har rett, Jacques, sa Malan. Gå på jakt etter opplysninger. Du har ikke behov for noen far lenger. Du har oppdratt deg selv. Nå kan du elske ham slik du vet å elske. Men … sa han og nølte … Kom tilbake til meg. Jeg har ikke lang tid igjen. Og ha meg unnskyldt … – Unnskyldt? spurte Cormery. Jeg har alt å takke deg for. – Nei, det er ikke stort du kan takke meg for. Ha meg unnskyldt at jeg iblant ikke har visst å besvare din kjærlighet …

Malan så opp på den gammeldagse hengelampen som hang over bordet, og stemmen hans ble enda mer tonløs da han sa det som Cormery litt senere uopphørlig hørte gjenlyden av da han var alene ute i vinden og den ødslige forstaden: – Det er en forferdelig tomhet inni meg, en likegyldighet som gjør vondt1 …

1 Jacques/ Jeg har forsøkt finne ut selv, helt fra begynnelsen av, da jeg ennå var barn, hva som var det gode og hva som var det onde – idet ingen omkring meg kunne fortelle meg det. Og nå innser jeg at alt forlater meg, at jeg trenger noen som kan vise meg veien og gi meg korreks og ros, ikke ut fra makt, men ut fra autoritet. Jeg trenger min far. Jeg trodde jeg kunne det, lede meg selv; jeg [kan?] det ennå ikke.