4. Lek

En lett og kort dønning fikk skipet til å rulle i julivarmen. Jacques Cormery lå halvnaken i lugaren og så på hvordan gjenskinnet av solen som var drysset utover havet, danset på messingbeslagene rundt koøyet. Han reiste seg brått for å slå av viften som tørket svetten ut av porene før den hadde begynt å renne nedover kroppen, det var bedre å svette, og han lot seg synke ned på den smale køyen som var hard og trang, slik han likte at senger var. Straks steg det fra dypet av skipet opp en dump lyd fra motoren, den kom med dempede vibrasjoner, som en gigantisk hær som uavlatelig setter seg i bevegelse. Han likte også denne lyden fra de store lastebåtene, dag og natt, og følelsen av å gå på en vulkan mens havets uendelighet strakte seg ut på alle kanter. Men på dekk var det for varmt; etter lunsj hadde noen av passasjerene som var blitt dorske av all maten, segnet om i fluktstolene under den overbygde delen av dekket, andre hadde flyktet innover skipsgangene i siestatiden. Jacques likte ikke å sove middag. «A benidor,» tenkte han bittert, det var bestemorens merkelige uttrykk som hun brukte da han

43

som barn i Alger ble tvunget til å sove siesta sammen med henne. De tre værelsene i den lille leiligheten i en av Algers forsteder var badet i det stripete mørket fra persiennene som var trukket omhyggelig ned.a Ute stekte varmen i de tørre og støvete gatene, og i de halvmørke værelsene lette en eller to utrettelige fluer energisk etter en utgang, med en brumming som fra et fly. Det var for varmt til å gå ned på gaten og møte kameratene, som også ble tvunget til å holde seg innendørs. Det var for varmt til å lese Pardaillan eller L’Intrepide. b Når bestemoren helt unntaksvis ikke var hjemme, eller hvis hun satt og snakket med nabokona, klemte barnet nesen mot persiennene i spisestuen, som vendte ut mot gaten. Den var øde. Foran skobutikken og manufakturhandelen som lå over på den andre siden, var markisene i rød og gul seilduk trukket ned, inngangen til tobakksforretningen var skjult av et forheng av perler i alle farger og hos Jean, kaféverten, var lokalene tomme bortsett fra en katt som sov som om den var død, på overgangen mellom gulvet, som var dekket av sagmugg, og det støvete fortauet.

Så snudde barnet seg mot værelset som var nærmest nakent; det var hvitkalket og møblementet besto av et firkantet bord i midten, en buffet langs veggen, et lite skrivebord som var fullt av riper og blekkflekker, og, helt nede på gulvet, en lav seng som var dekket av et teppe, hvor den halv-

a Rundt det tiende år. b Disse store bøkene på avispapir med glorete omslag, og der prisen var skrevet med større typer enn tittelen og forfatternavnet.

44

stumme onkelen sov om natten, og fem stoler.a I et hjørne, på en peis der bare overflaten var av marmor, sto en liten vase med smal hals og blomstermønster, av den typen man finner på markedsplassene. Barnet som var fanget mellom de to ørkenene av sol og skygge, begynte å bevege seg rundt bordet uten stans, med regelmessige, raske trinn, mens han gjentok som en klagesang: «Jeg kjeder meg! Jeg kjeder meg!» Han kjedet seg, men samtidig var det en lek, en glede, en slags fryd i denne kjedsomheten, for han ble rasende når bestemoren endelig dukket opp og kom med sitt «A benidor». Men det hjalp ikke å protestere. Bestemoren som hadde oppdratt ni barn inne i det forlatte innlandet, hadde sin bestemte mening om oppdragelse. Gutten ble resolutt dyttet inn på soveværelset. Det var et av de to rommene som vendte inn mot gårdsplassen. Det andre inneholdt to senger, morens, og den hvor han selv sov sammen med broren. Bestemoren var berettiget til et eget soverom. Men hun tok ham ofte opp i den høye og store tresengen sin for en natt, og hver eneste dag i siestatiden. Han tok av seg sandalene og heiste seg opp i sengen. Etter at han en gang hadde smøget seg ned på gulvet da bestemoren var sovnet, for å gjenoppta vandringen rundt bordet mens han mumlet sin klagesang, måtte han innta plassen innerst ved veggen. Når han var vel anbrakt der, så han på mens beste-

a den utsøkte rensligheten. Et skap, et toalettbord av tre med marmorplate. Et sengeteppe i knutesting, slitt, skittent, frynsete på kantene.

Og, i et hjørne, en stor kiste dekket av et gammelt arabisk teppe med dusker.

45

moren tok av seg kjolen og trakk ned den tykke lerretsskjorten med et bånd øverst, som hun løsnet. Så var det hennes tur til å gå opp i sengen, og barnet kjente lukten av en gammel kropp ved siden av seg mens han så på de store, blå blodårene og leverflekkene som vansiret bestemorens føtter. «Kom igjen,» sa hun, «A benidor,» og så sovnet hun meget raskt, mens han lå med åpne øyne og betraktet fluene som fløy utrettelig frem og tilbake.

Ja, i alle disse årene hadde han hatet dette, og heller ikke etter at han var blitt voksen, inntil han en gang var blitt alvorlig syk, hadde han kunnet få seg til å legge seg etter middag når det var varmt. Skulle det allikevel hende at han sovnet, våknet han med en følelse av ubehag og fysisk kvalme. Det var først i det aller siste, etter at han var blitt plaget av søvnløshet, at han kunne sove en halvtime om dagen og våkne og være uthvilt og opplagt. A benidor …

Vinden måtte ha løyet, knust av solen. Skipet hadde mistet den lette slingringen og nå var det som om det fulgte en snorrett linje fremover, motorene gikk for fullt, propellen boret seg rett ned i vannmassenes dyp og dunkingen fra stemplene var endelig blitt så jevn at den blandet seg med det dumpe og uavbrutte bruset av solen på havet. Jacques lå og halvsov, anspent av en slags lykkelig angst ved tanken på å se igjen Alger og det fattige lille huset i forstaden. Slik var det hver gang han reiste fra Paris til Afrika, en stille glede, hjertet åpnet seg, det var som tilfredsheten til en som har gjort et vellykket fluktforsøk og som må le ved tanken på uttrykket til vaktene.

46

Og på samme måte opplevde han, hver gang han reiste hjem med bil eller tog, at hjertet snørte seg sammen ved synet av de første husene i utkanten av byen, en utkant man plutselig kom til uten helt å forstå hvordan, som hverken var avgrenset av trær eller vann, som en ulykkesbringende kreftsvulst som spredte sine utvekster av elendighet og uskjønnhet og som litt etter litt slukte fremmedlegemet og førte ham helt inn til byens sentrum, der en strålende dekor iblant fikk ham til å glemme skogen av jern og betong som holdt ham fanget dag og natt og som til og med befolket hans søvnløse netter. Men han hadde unnsluppet, han pustet ut på havets brede rygg, i bølger, under den duvende solen, endelig kunne han sove og vende tilbake til denne barndommen han aldri var blitt helbredet for, til dette lyset, denne varme fattigdommen som var selve den hemmelighet som hadde hjulpet ham å leve og overvinne alt. Det brutte gjenskinnet som nå var nesten helt stillestående på messingen i koøyet, kom fra den samme solen som hadde presset med all sin vekt på persiennene i det halvmørke værelset hvor bestemoren sov, og sendt en enkelt og meget smal spydspiss inn i mørket, gjennom den eneste sprekken som et ødelagt kvistemerke hadde laget i listen rundt persiennene. Fluene manglet, det var ikke de som summet, som befolket og næret søvnen hans. Det finnes ikke fluer på havet, og dem han som barn hadde elsket fordi de bråkte sånn, var døde. De hadde vært de eneste levende vesener i denne verdenen som var bedøvet av varmen og der alle mennesker og dyr lå utstrakt, livløse, unntatt han selv som vred

47

seg rundt i sengen på den smale plassen han hadde mellom veggen og bestemoren. Han ville leve han også, og han syntes det var som denne sovetiden ble tatt fra livet og dets lek. Vennene ventet sikkert på ham i Prévost-Paradol-gaten, som var kantet med små hager som om kvelden duftet fuktig av vanning og av kaprifolium som vokste overalt, enten den ble vannet eller ei. Så snart bestemor våknet skulle han stikke av sted, ned Lyon-gaten som ennå lå øde under fikentrærne, han skulle løpe helt ned til vannposten som lå på hjørnet av Prévost Paradol-gaten, dreie blyhåndtaket på toppen så hardt han kunne, bøye hodet under kranen for å ta imot vannsprøyten som skulle fylle nesen og ørene, som skulle strømme gjennom den åpne skjortekragen nedover magen hans og renne under kortbuksen og nedover beina helt til sandalene. Så, lykkelig over å kjenne vannet skumme mellom fotsålene og skinnsålen skulle han løpe seg helt andpusten for å møte Pierrea og de andre, som satt ved inngangen til det eneste treetasjes huset i gaten og spisset tresigaren som et øyeblikk senere skulle brukes når de spilte vinga1 med racketen i blåmalt tre.

Så snart de var fulltallige gikk de av sted, de dro racketen langs de rustne gjerdene utenfor forhagene, det ga en kraftig lyd som vekket hele strøket og som fikk kattene som hadde ligget og sovet under den støvete blåregnen til å skvette opp. De løp, krysset gaten, forsøkte å ta hverandre igjen, de var

a Pierre, som også var sønn av en krigsenke som arbeidet på posten, var vennen hans. 1 Se forfatterens forklaring nedenfor.

48

allerede dekket av svette, men holdt stadig samme retning, mot Det grønne jordet, like ved skolen, fire eller fem gater lenger borte. Men det var et obligatorisk stoppested, det som ble kalt vannfallet. Det var en kjempestor, rund fontene i to etasjer på en ganske stor plass, det rant ikke vann i den, men bassenget, som hadde vært tilstoppet i lange tider, var blitt fylt til randen av de store, lokale regnskyllene. Dette stillestående vannet var dekket av gammel mose, melonbåter, appelsinskall og alskens avfall, og slik lå det helt til solen suget det opp eller styresmaktene i byen våknet og besluttet å tømme det; etterpå lå det lenge igjen en tørr, sprukken og skitten gjørme nederst i bassenget og ventet på at solen skulle gjøre sitt arbeid og redusere den til støv og at vinden eller kosten til gatefeierne skulle kaste den utover de skinnende bladene til fikentrærne som omga plassen. Om sommeren var bassenget tørt og stilte til skue sin enorme kant av mørk, polert stein, som var blitt glatt av tusen hender og buksebaker og som Pierre, Jacques og de andre satt overskrevs på, eller som de satt og vippet på helt til et uunngåelig fall sendte dem ned i det grunne bassenget som luktet av sol og urin.

Så fortsatte de å løpe, i varmen og støvet som dekket både føtter og sandaler med det samme grå belegget, fløy de mot det grønne jordet. Det var en slags løkke som lå bak et bøkkerverksted og der, mellom rustne tønnebånd og gamle halvråtne tønnebunner, stakk det noen bleke gresstuster opp fra tuffsteinsdekket. Der tegnet de under skrik og skrål opp en sirkel i tuffsteinen. En av dem stilte seg inne i ringen, med

49

racketen i hånden, og de andre kastet i tur og orden tresigaren mot ringen. Hvis sigaren landet innenfor, ble racketen overtatt av han som hadde kastet, og det var hans tur til å forsvare ringen. De flinkestea klarte å fakke sigaren i luften og sendte den langt av gårde. I så fall skulle de løpe dit den hadde landet og etter å ha slått med kanten av racketen på tuppen av sigaren så den spratt opp i luften, fikk de fatt i den igjen, sendte den videre og videre helt til en bommet og de andre hadde fått tak i den bortfløyete sigaren; da sprang de tilbake for å forsvare sirkelen igjen, mot sigaren som raskt og treffsikkert ble kastet av motstanderen. Denne fattigmanns-tennisen, med noen litt mer kompliserte regler, holdt de på med hele ettermiddagen. Pierre var den beste, han var tynnere enn Jacques, mindre også, nesten spinkel, han var like lys som Jacques var mørk, like til øyenvippene som rammet inn et par forsvarsløse, blå øyne med et direkte, litt såret og overrasket blikk, tilsynelatende klossete, men når leken var i gang, var han treffsikker og utholdende. Når det gjaldt Jacques, mestret han helt usannsynlige innkast, og bommet på de enkleste angrep. På grunn av det første, og noen lykkekast som hadde vekket vennenes beundring, trodde han selv at han var den beste, og utbasunerte det ofte. I virkeligheten slo Pierre ham bestandig, og sa aldri noe. Men etter at de var ferdige, rettet han seg opp i hele sin lengde og smilte stille mens han lyttet til de andre.b

Når været eller stemningen ikke lå til rette for det, lot de

a den flinke forsvareren, i entall. b Det var på det grønne jordet at oppgjørene fant sted.

50

være å løpe gjennom gater og jorder, og møttes i stedet i oppgangen hos Jacques. Derfra kunne de gå gjennom en dør innerst inne og komme ut i et lavere, lite gårdsrom, omsluttet av veggene til tre hus. På den fjerde siden var det en hagemur og over den grenene til et stort appelsintre med en lukt som i blomstringstiden steg opp langs de fattigslige husene og kom inn gjennom gangen eller ned i gårdsrommet via en liten steintrapp. På den ene siden og halvparten av den andre, lå det en liten hjørnebygning som huset den spanske frisøren som hadde salong ut mot gaten og et arabisk ektepara hvor konen enkelte kvelder brente kaffe i bakgården. På den tredje siden holdt leieboerne høner i høye, falleferdige bur av gitter og tre. Og endelig, på den fjerde siden, på begge sider av trappen, åpnet husets kjellere seg med store, mørke gap: De var som grotter uten utgang eller lys, gravet ut i bakken, uten noen skillevegger, dryppende av fuktighet, og ned dit kom man via fire trappetrinn som var dekket av grønnaktig, halvråtten jord. Der nede stablet leieboerne hulter til bulter det overflødige av det de eide, det vil si nesten ingen ting: gamle sekker som lå og råtnet, forskjellige slags kasser, rustne og hullete baljer, kort sagt alt dette som slenger rundt på alle skrothauger og som selv ikke den fattigste har bruk for. Der nede, i en av disse kjellerhulene, møttes barna. Jean og Joseph, den spanske frisørens to sønner, pleide å leke der. Ved inngangen til dette forfalne huset hadde de sin egen hage. Joseph var rund og skøyeraktig, lo bestandig og ga bort alt han hadde. Jean

a Omar er sønnen til dette ekteparet – faren er kommunal gatefeier.

51

var liten og tynn, han samlet utrettelig opp selv den minste spiker, den minste skrue han støtte på, og viste seg spesielt påholden med klinkekulene eller aprikoskjernene han hadde og som var uunnværlige i en av yndlingslekene deres.a Det var ikke mulig å forestille seg noe mer forskjellig enn disse to uadskillelige brødrene. Sammen med Pierre, Jacques og Max, den siste medsammensvorne, krøp de inn i den fuktige og stinkende kjelleren. De hengte de sønderrevne sekkene som lå og råtnet på bakken over noen rustne jernstenger, etter først å ha renset dem for noen grå kakerlakker med tykt skall som de kalte marsvin. Og inne i dette ekle teltet var de endelig for seg selv (de hadde jo aldri hatt noe eget rom eller egen seng), der tente de opp små bål, og flammen som var innestengt i denne våte og tette luften, døde langsomt ut og ble til røyk som jaget dem ut av hulen helt til de fikk kvalt den med våt jord som de gravde frem i bakgården. Så delte de, ikke uten visse diskusjoner med lille Jean, de store peppermyntedropsene, peanøttene eller kikertene, som var tørket og saltet, lupinkjernene som ble kalt tramusser, eller sukkerstengene i kraftige farger som araberne falbød ved inngangen til den nærmeste kinosalen, i en kurv som var omringet av fluer og som besto av en enkel trekasse som var plassert på små kulehjul. På regnværsdager, når gulvet var fylt med vann og den fuktige bak-

a Man laget en pyramide av tre aprikoskjerner med én på toppen. Og fra en gitt avstand skulle man forsøke å rive ned dette tårnet med en annen kjerne. Den som klarte det, fikk alle fire kjernene. Hvis man bommet, fikk han som hadde satt opp haugen, kjernen hans.

52

gården sendte regnskurene ned i kjellerhulene som med jevne mellomrom ble oversvømmet, da satt de høyt oppe på gamle trekasser og lekte Robinson Crusoe, langt fra den klare himmel og havets vinder, og var seierherrer i fattigdommens rike.a Men de vakreste* dagene var om sommeren, når de under et eller annet påskudd klarte å lure seg unna siestaen. For da kunne de, som aldri hadde penger til å ta trikken, gå hele den lange veien til forsøkshagen, gjennom rekken av grå og gule gater i forstaden, gå gjennom strøket der hestestallene var, de store bygningene som tilhørte firmaer eller enkeltpersoner som sendte forspente vogner inn i innlandet, forbi store skyvedører der de innenfor kunne høre lyden fra hester som sparket, de brå snøftene deres som fikk mulene til å skjelve, lyden av jernlenken som tjente til grime og som slo mot treverket på krybben, og de nøt lukten av møkk, høy og svette som kom ut fra disse forbudte områdene som Jacques fortsatte å drømme om før han sovnet. De stanset foran en åpen stall der man stelte hestene, store dyr med tunge hover som kom fra Frankrike og som så på dem med landflyktige øyne, sløvet av varme og fluer. Så ble de puffet unna av kjørekarene og løp av sted mot den enorme hagen der man dyrket de sjeldneste blomsteressenser. I den store alleen der man så sjøen mot en forgrunn av vannbasseng og blomster, passerte de under vaktmennenes skeptiske blikk med et uttrykk som om de var verdens mest likegyldige og dannede spaserende.

a Galoufa. * største.

53

Men ved første tverrvei satte de på sprang mot hagens østre del; de løp gjennom rekker av enorme tropiske trær som var så tette at det var nesten mørkt i skyggen av dem, mot store gummitræra der man ikke kunne skille de tunge grenene fra de mange røttene som strakte seg fra grenene og ned i jorden, og så, enda lenger borte, mot ekspedisjonens endelige mål, de store kokospalmene som, oppe i toppen, bar klaser av små og tette orange frukter som de kalte kokosser. Der måtte de først rekognosere i alle retninger for å forsikre seg om at det ikke var noen vaktmann i sikte. Så begynte jakten på ammunisjon, det vil si småstein. Når alle var på plass med lommene fulle, siktet én etter én etter klasene som vaiet rolig i luften over alle de andre trærne. Hver gang de klarte det, falt det ned noen frukter, og de tilhørte utelukkende den heldige som hadde truffet. De andre måtte vente til han hadde samlet sammen byttet sitt, før det var deres tur til å kaste. I denne leken var Jacques, som var god til å kaste, like dyktig som Pierre. Men begge to delte utbyttet sitt med de andre som var mindre heldige. Den mest klossete var Max, som hadde briller og dårlig syn. Han var tettvokst og solid, men fra og med den dagen de hadde sett ham slåss, nøt han allikevel de øvriges respekt. I gateslåsskampene de så ofte deltok i, pleide de, især Jacques som ikke kunne beherske sitt raseri og sin heftighet, å kaste seg over fienden for å gjøre ham mest mulig vondt så fort som mulig, med fare for å få et solid slag tilbake. Men en dag var Max, som hadde et navn med germansk klang, blitt

a si navnene på trærne.

55

kalt «jævla tysker» av den tykke sønnen til slakteren, populært kalt Steiken. Da hadde han rolig tatt av seg brillene, som han hadde overlatt til Joseph, hadde stilt seg avventende slik bokserne de hadde sett i avisene gjorde, og bedt den andre komme og gjenta fornærmelsen. Så, med uanstrengt mine, hadde han unngått alle angrep fra Steiken, hadde slått ham flere ganger uten å bli truffet selv, og til slutt hadde han vært så heldig, som en ytterste triumf, å få gitt ham en skikkelig blåveis. Fra denne dagen av hadde Max hatt en en sikker stjerne i den lille flokken. Med lommer og hender som var klissete av frukt løp de ut av hagen og ned mot sjøen, og så snart de var utenfor murene, brettet de kokossene ut av de skitne lommetørklene og tygget henført på de trenete bærene, så søte og fete at de var kvalmende, men lette og velsmakende som seieren selv. Etterpå sprang de til stranden.

For å komme seg dit, måtte de gå over det som kaltes sauestien, fordi det ofte var saueflokker som gikk der på vei til eller fra markedet i Maison-Carré, øst for Alger. Det var egentlig en vei som gikk parallelt med sjøen og som skilte den fra halvmånen som byen dannet der den lå på sine koller i amfiteaterformasjon. Mellom veien og havet lå det fabrikker, teglverk og et gassverk som var adskilt med sandhauger dekket av tørket leire og kalkstøv, og der tre- og jernbiter lå og forvitret. Når de var kommet over dette lite tiltalende området, kom de ut på Sablette-stranden. Sanden var litt mørk, og de innerste bølgene var ikke alltid gjennomsiktige. Til høyre lå en

56

badeanstalt som leide ut små badehus, og, på store festdager, en sal – en stor trekasse reist på påler – der man kunne danse. Hver dag i badesesongen sto det en mann og fyrte opp ovnen sin og solgte pommes frites. Som regel hadde ikke den lille flokken penger til et kremmerhus engang. Skulle en av dem tilfeldigvis ha den påkrevde myntena, kjøpte han et kremmerhus, vandret alvorlig ut mot stranden, fulgt av rekken med respektfulle kamerater, og så, ut mot havet, i skyggen av en gammel og avlagt båt, satte han beina i sanden og falt ned på baken. Med den ene hånden passet han på å holde kremmerhuset rett, med den andre dekket han det til, så han ikke skulle miste en eneste av disse store og sprø bitene. Skikken var at han skulle gi en pommes frites-bit til hver av kameratene, som så skulle nyte med religiøs høytid denne ene varme og oljeduftende godbiten som han ga dem. Deretter iakttok de den heldige som med stort alvor nøt resten av pommes fritesene, én etter én. I bunnen av kremmerhuset lå det bestandig igjen noen smuler. De andre bønnfalt den mette om han ikke ville dele restene. Og som regel, unntatt når det var Jean, brettet han ut det glinsende papiret og lot hver og en etter tur forsyne seg med en smule, etter å ha «ellet» for å finne ut hvem som skulle ta for seg først og dermed få den største biten. Når måltidet var avsluttet, var gleden såvel som skuffelsen glemt, de løp mot den vestlige enden av stranden, i stekende sol, bort til en murvegg som var nesten helt ødelagt og som måtte ha vært grunnmuren til en forsvunnen bygning; bak den kunne de kle

a 2 sous.

57

av seg. På noen sekunder var de nakne og et øyeblikk senere var de i vannet og la på energisk og klønete svøma mens de ropte og gapte og spyttet og utfordret hverandre til stup eller til å se hvem som kunne ha hodet lengst under vann. Vannet var deilig, lunkent, solen kjentes helt lett på de våte hodene, og gleden over lyset fylte de unge kroppene med en fryd som fikk dem til å rope uten stans. De hersket over livet og over havet, og alt det mest kostbare verden har å by på tok de imot og brukte det hemningsløst, som fyrster som er sikre på sine uerstattelige rikdommer.

De glemte helt tiden, de løp fra stranden til havet, lå i sanden og tørket saltvannet som gjorde dem helt seige, for så å la sanden som kledte dem i grått, bli vasket av i havet. De løp, og svalene utstøtte raske skrik og fløy lavere og lavere over fabrikkbygningene og stranden. Himmelen var blitt tømt for dagens stillestående varme, den ble klarere og etter hvert grønnaktig, lyset sank, og på den andre siden av bukten ble silhuetten av husene og av byen, som inntil da hadde hvilt i en slags tåke, tydeligere. Det var ennå dag, men lampene ble allerede tent, som en forsikring mot Afrikas hastige mørke. Pierre var som regel den første til å gi signalet: «Det er sent», og straks var det fullt oppbrudd og avskjed i all hast. Jacques løp hjemover sammen med Joseph og Jean uten å bry seg om de andre. De sprang så de nesten mistet pusten. Moren til Joseph var rask på hånden. Og Jacques’ bestemor … De fort-

a Hvis du drukner, kommer moren din til å drepe deg. – Skammer du deg ikke over å vise deg frem på den måten? Hvor er hun hen, moren din.

58

satte å løpe i skumringen som plutselig senket seg, oppskremt ved synet av de første gasslyktene og de opplyste sporvognene som fløy foran dem; og i fortvilelse over å se at det allerede var blitt kveld, satte de opp farten og skiltes ved inngangsdøren uten engang å si farvel. Disse kveldene stanset Jacques i den mørke og stinkende trappen, lente seg mot veggen i mørket og ventet på at hjertet skulle slutte å hamre. Men han kunne ikke vente, og vissheten om det gjorde ham enda mer andpusten. På én to tre var han oppe på trappeavsatsen, gikk forbi toalettene i gangen, og åpnet døren. Det var lys i spisestuen innerst i gangen, og han stivnet til når han hørte lyden av skjeer mot tallerkenene. Så gikk han inn. Rundt bordet, i det runde lyset fra oljelampen, fortsatte den halvstumme onkelena å blåse høylydt på suppen; moren, som ennå var ung med fyldig, mørkt hår, så på ham med sine milde og vakre øyne. «Du vet jo godt …» begynte hun. Men bestemoren, rank i svart kjole, med bestemt munn, klare og strenge øyne, bestemoren som han bare så ryggen på, avbrøt datteren. «Hvor har du vært?» spurte hun. «Pierre har vist meg regneleksen.» Bestemoren reiste seg og gikk mot ham. Hun snuste i håret på ham og strøk hånden over anklene hans som ennå var fulle av sand. «Du har vært på stranden.» «Du lyver,» kom det fra onkelen. Men bestemoren gikk bak ham, hentet den grove ridepisken som hang bak døren til spisestuen, og som ble kalt oksepisken, og ga ham tre eller fire slag på beina og baken som sved så han kunne hylgrått. Litt senere, når munnen og halsen var fulle av

a broren.

59

tårer og han holdt seg for å hindre dem i å strømme fritt, satte han seg ved spisebordet der onkelen i medlidenhet hadde helt opp en tallerken suppe til ham. Moren kastet et raskt blikk på bestemoren, og vendte ansiktet som han var så glad i mot ham: «Spis suppen din,» sa hun. «Nå er det over. Det er over.» Da begynte han å gråte.

Jacques Cormery våknet. Solen skinte ikke lenger i messingen rundt koøyet, den var sunket ned mot horisonten og nå lyste den på veggen rett overfor ham. Han kledte på seg og gikk opp på dekk. Han ville være fremme i Alger på morgenkvisten.