5. Faren. Hans død. Krigen. Attentatet

Han omfavnet henne allerede i døråpningen, ennå andpusten etter å ha sprunget opp trappen i et feilfritt sprang, uten å snuble i et eneste trappetrinn, som om kroppen fremdeles bevarte en nøyaktig erindring om høyden på trinnene. Da han kom fra drosjen og ut på gaten der det allerede var full aktivitet, selv om det enkelte steder ennå glinset etter morgenens spylinga som den tiltagende varmen begynte å oppløse i damp, hadde han allerede fått øye på henne, på samme sted som før, på leilighetens eneste, smale balkong som lå mellom de to soveværelsene, rett over frisørens markise; men det var ikke lenger faren til Jean og Joseph som holdt til der, han var død av tuberkulose – det var en yrkesskade, sa konen hans, dag ut og dag inn i den hårlukten – og haugen med småfiken, krøllete papirlapper og sigarettstumper var den samme oppå skjermen av bølgeblikk. Der sto hun, hun hadde fremdeles et fyldig hår, selv om det var blitt grått for mange år siden. Til tross for at hun var fylt toogsytti år, var hun like rak i ryggen, og man

a søndag.

61

ville lett tatt henne for å være ti år yngre fordi hun holdt seg så slank og tydelig vital; det lå til familien, et magert folkeferd som kunne virke nesten likeglade, men med en utrettelig energi som alderdommen tilsynelatende ikke hadde noe å stille opp imot. Da den halvstumme onkel Emile1 var femti år, så han ennå ut som en ung mann. Bestemoren var død med høyreist hode. Og når det gjaldt moren som han løp i møte i dette øyeblikk, virket det ikke som om noe kunne svekke hennes milde utholdenhet, for selv ikke flere årtier med slit hadde klart å knekke den unge kvinnen som Cormery som barn beundret av hele sitt hjerte.

Da han kom opp, åpnet moren døren og omfavnet ham. Så, som hver gang de så hverandre igjen, kysset hun ham to eller tre ganger og trykket ham inntil seg så hardt hun kunne. Han kjente ribbeina mot armene sine, de harde og litt skjelvende skuldrene som stakk ut, og han trakk inn den søte lukten av huden hennes. Den minnet ham ennå om dette punktet, under strupehodet, mellom de to halssenene, som han ikke lenger turte å kysse, men som han hadde elsket å lukte på og stryke over da han var barn, de sjeldne gangene hun tok ham på fanget og hvor han lot som om han sovnet, med nesen klemt inn i dette lille hulrommet som for ham duftet av en ømhet som var så altfor sjelden i hans barndom. Hun omfavnet ham, og så, etter å ha sluppet ham, betraktet hun ham og kom tilbake for å kysse ham enda en gang, som om

1 Blir til Ernest

62

hun hadde stått og målt opp hvor meget kjærlighet hun kunne gi eller vise ham, og funnet ut at det ennå manglet et lite mål. «Gutten min,» sa hun, «du har vært så langt borte.a» Og så, et øyeblikk etter, snudde hun seg, gikk inn i leiligheten igjen og satte seg i spisestuen som vendte ut mot gaten. Det virket som om hun hverken tenkte på ham eller på noe annet lenger, av og til kunne hun til og med se på ham med et merkelig uttrykk, som om han var i veien; det var i alle fall følelsen han fikk, at han forstyrret i denne trange, tomme og lukkede verden hvor hun beveget seg alene. Da han satte seg ved siden av henne denne dagen, virket det dessuten som om hun var engstelig for et eller annet, innimellom kikket hun stjålent ut på gaten, med det vakre, mørke og intense blikket som først falt til ro igjen når hun lot det hvile på Jacques.

Det hørtes mer bråk fra gaten nå, og de tunge, røde trikkene skramlet oftere forbi. Cormery betraktet moren, i en tynn, grå bluse med hvit krage, i profil foran vinduet på den harde stolen [ ]1 hun alltid satt på. Ryggen var blitt litt lut med årene, men lente seg ikke mot ryggstøet, i hendene hadde hun et lite lommetørkle som av og til ble rullet sammen til en kule mellom de stive fingrene hennes; så lot hun det ligge i fanget med hendene i ro og vendte hodet litt ut mot gaten. Hun var den samme som tredve år tidligere, og bak rynkene kunne han se det samme vidunderlig unge ansiktet, med den smale og glatte øyebrynsbuen som var som smeltet inn i pannen, den

a overgang. 1 To uleselige tegn.

63

lille rette nesen, munnen som ennå var fint tegnet, til tross for de innsunkne munnvikene rundt gebisset. Til og med halsen, som blir så fort ødelagt, hadde beholdt sine linjer selv om den var blitt senete og haken var litt slapp. «Har du vært hos frisøren?» spurte Jacques. Hun smilte som en liten pike som blir tatt på fersk gjerning: «Ja, du vet, du skulle jo komme.» Hun hadde alltid vært forfengelig på sin nesten usynlige måte. Og selv så enkelt som hun hadde vært kledd, kunne Jacques aldri huske at han hadde sett henne ha på seg noe stygt. Fremdeles var de grå og svarte klærne hun bar valgt med omhu. Denne sansen var noe som lå til familien, uansett om de levde i nød eller fattigdom, eller, som for enkelte slektninger, i en relativ velstand. Uansett var de, særlig mennene, som alle Middelhavets menn, nøye med at skjortene skulle være hvite og buksene presset, og de tok det som en selvfølge at dette arbeidet med uavlatelig vedlikehold, garderobens beskjedne størrelse tatt i betraktning, skulle føyes til kvinnenes – mødres eller hustruers – arbeidsbyrde. Når det gjaldt morena, hadde hun alltid ment at det ikke var nok å vaske tøy og gjøre rent for andre, og så langt tilbake som Jacques kunne huske, hadde han sett henne stryke de eneste buksene han og broren hadde, helt til han selv reiste og forsvant inn i en verden der kvinnene hverken vasker eller stryker. «Det er italieneren,» sa moren, «frisøren. Han er flink.» «Ja,» sa Jacques. Han holdt på å si: «Så vakker du er,» men stanset. Han hadde alltid tenkt at moren var vakker, men hadde aldri våget å si det. Ikke at han var redd for å bli avvist

a den benete og glatte hvelvingen der det mørke og urolige øyet skinner.

64

eller at han ikke trodde en slik kompliment ville gledet henne. Men det ville vært å trå over den usynlige grensen han hele sitt liv hadde sett at hun forskanset seg bak, mild, høflig, føyelig, til og med passiv, men uten å la seg erobre av noe eller noen, isolert i sin tunghørthet og med sine talevansker, vakker riktignok, men nærmest uoppnåelig og desto mer når hun smilte og hans hjerte lengtet enda mer etter henne. Ja, hele livet hadde hun hatt dette engstelige og undertrykkede uttrykket som samtidig var fjernt, det samme blikket som hun tredve år tidligere, uten å gripe inn, hadde rettet mot moren som prylte Jacques, hun som selv aldri hadde rørt eller så mye som skjent på barna. Det var ikke tvil om at disse slagene hadde voldt også henne smerte, men hun lot det skje. Hun var for trett, ute av stand til å uttrykke seg og hadde for stor respekt for sin mor, hun grep ikke inn, og gjennom dager og år fant hun seg i at barna ble slått, slik hun også fant seg i de lange arbeidsdagene i andres tjeneste, tregulvene som hun lå på kne og skurte, livet uten noen mann og uten noen slags trøst eller oppmuntring blant andres fettete matrester og skittentøy, de lange arbeidsdagene som fulgte på hverandre og skapte et liv som, siden det var uten håp også ble et liv uten noen form for nag; uvitende og standhaftig avfant hun seg med lidelsen, hennes egen som andres. Han hadde aldri hørt henne klage, uten for å si at hun var sliten eller at hun hadde vondt i ryggen etter en storvask. Han hadde aldri hørt henne snakke stygt om noen, uten for å si at en søster eller tante som ikke var hyggelig mot henne var «overlegen». Men til gjengjeld hadde han heller

65

aldri hørt henne le av hjertens lyst. Nå som hun ikke lenger måtte arbeide, siden sønnene ga henne det hun trengte, lo hun litt mer. Jacques så seg om i stuen, som heller ikke hadde forandret seg. Hun hadde ikke villet flytte fra denne leiligheten der hun var vant til å bo, fra dette strøket der alt var enkelt for henne, til fordel for noe mer komfortabelt, men der alt ville blitt vanskelig. Ja, det var den samme stuen. Møblene var skiftet ut, disse var litt mer standsmessige og ikke så slitt. Men de sto der fremdeles like nakne, klistret opp til veggen. «Du roter alltid rundt,» sa moren. Ja, han kunne ikke la være å åpne buffeten som fremdeles bare inneholdt det aller mest nødvendige, til tross for alle hans bebreidelser, og denne nakenheten kunne ikke annet enn å beta ham. Han åpnet også skuffene i anretningsbordet, som inneholdt de to eller tre medisinene man klarte seg med i dette huset og som lå der sammen med to, tre gamle aviser, noen hyssingstumper, en liten eske med umake knapper, et gammelt passfoto. Her var selv det overflødige fattigslig, fordi det overflødige aldri ble brukt. Og Jacques visste inderlig vel at hvis moren var kommet til et vanlig hus, der det var en overflod av gjenstander, slik som hjemme hos ham selv, ville hun fortsatt bare benytte det helt nødvendige. Han visste at ved siden av, på morens soveværelse, sto det et lite skap, en smal seng, et toalettbord i tre og en rottingstol, og foran værelsets eneste vindu hang det et heklet gardin. Han visste at der inne ville han ikke finne en eneste ting, annet enn kanskje det lille sammentullede lommetørkleet som moren av og til lot ligge på den nakne treplaten på toalettbordet.

66

For det som nettopp hadde slått ham da han var blitt kjent med andres hjem, enten det var hos klassekamerater fra gymnaset eller, senere, hjem i en mer velstående verden, var det store antallet vaser, krukker, små nipsgjenstander og bilder som fylte værelsene. Hjemme hos ham sa de «vasen på peisen», bollen, suppetallerkenene, og de få gjenstandene som fantes der i huset, var navnløse. Hos onkelen hans, derimot, måtte man beundre det brente Vogeser-stentøyet og spise av Quimper-serviset. Han var vokst opp i en fattigdom som var like naken som døden, blant bare fellesbetegnelser. Hos onkelen oppdaget han egennavnene. Og fremdeles fantes det ingen ting i dette værelset med de nyvaskede gulvflisene, på de enkle, blankpussede møblene, annet enn et arabisk askebeger i siselert kobber, som var satt frem på buffeten i anledning hans ankomst, og en kalender fra postverket som hang på veggen. Her var ingen ting å se, og lite å si, derfor visste han ikke mer om moren enn det han hadde funnet ut selv. Og svært lite om faren. – Pappa? Hun så oppmerksomt på ham.a – Ja. – Han het Henri, og hva mer? – Jeg vet ikke. – Hadde han ikke flere fornavn? – Jeg tror det, men jeg husker ikke.

Hun var plutselig blitt fraværende og så ned på gaten der solen nå sto på med all sin kraft.

a faren – utspørringen – krigen i 1914 – Attentat.

67

– Liknet han på meg? – Opp av dage. Lyse øyne. Og pannen, som deg. – Når var han født? – Jeg vet ikke. Jeg var fire år eldre enn ham. – Og hvilket år er du født? – Jeg vet ikke. Se i papirene.

Jacques gikk inn på soveværelset og åpnet skapet. Mellom håndklærne, på øverste hylle, lå identitetskortet, pensjonsboken og noen gamle papirer skrevet på spansk. Han kom tilbake med papirene. – Han var født i 1885 og du i 1882. Du var tre år eldre enn ham. – Åja. Jeg trodde fire. Det er lenge siden. – Du har fortalt at han mistet faren og moren sin da han var helt ung, og at brødrene sendte ham på vaisenhus. – Ja, søsteren også. – Drev foreldrene en gård? – Ja. De var fra Alsace. – I Ouled-Fayet. – Ja. Og vi hadde en i Cheraga. Det er like ved. – Hvor gammel var han da foreldrene døde? – Jeg vet ikke. Men han var ung. Søsteren sendte ham bort. Det er ikke bra. Han ville ikke se dem mer. – Hvor gammel var søsteren? – Jeg vet ikke. – Og brødrene? Var han yngst? – Nei, nummer to.

68

– Men da var jo brødrene for unge til å ta seg av ham. – Ja, sånn var det. – Men da var det ikke deres feil. – Jo, han var sint på dem. Da han var seksten år og kom ut fra vaisenhuset, dro han tilbake til søsteren på gården. Han måtte arbeide altfor mye. Det var hardt. – Så kom han til Cheraga. – Ja, til oss. – Var det der du ble kjent med ham? – Ja.

Hun snudde hodet mot gaten igjen, og han følte at han ikke ville komme noen vei om han fortsatte på denne måten. Men hun lot selv samtalen ta en annen retning. – Han kunne ikke skrive, skjønner du, på vaisenhuset lærte de ingen ting. – Men du har da vist meg kortene han sendte under krigen? – Ja, han lærte av Monsieur Classiault. – Hos Ricome. – Ja. Monsieur Classiault var sjefen. Han lærte ham å lese og skrive. – Hvor gammel var han da? – Tyve år, tror jeg. Jeg vet ikke. Det er så lenge siden alt det der. Men da vi giftet oss, hadde han lært alt om druer og vin. Han kunne arbeide overalt. Han hadde et godt hode.

Hun så på ham. – Som deg.

69

– Og så? – Så? Så kom broren din. Faren din arbeidet for Ricome, og Ricome sendte ham til gården sin på Saint-Lapôtre. – Saint-Apôtre? – Ja. Så kom krigen. Han døde. De sendte meg granatsplinten.

Granatsplinten som hadde sprengt farens hode i stykker lå i en liten kjekseske bak de samme håndklærne i det samme skapet, sammen med kortene som var sendt fra fronten og som han kunne utenat i all deres nødtørftighet: «Kjære Lucie. Jeg har det bra. Vi skifter forlegning i morgen. Ta vare på barna. Med kjærlig hilsen din ektemann.»

Ja, for i dypet av den samme natten da han ble født under denne flyttingen, som utvandrer, og barn av utvandrere, pusset Europa allerede kanonene som skulle brake løs noen måneder senere, som skulle jage familien Cormery bort fra Saint-Apôtre, mannen mot de væpnede styrkene i Alger, kvinnen til morens lille leilighet i den triste forstaden, mens hun i armene bar et barn som var helt oppstukket etter ferden langs Seybouse-elven. «Bare ta det med ro, mor. Når Henri kommer tilbake reiser vi igjen.» Og den rakryggete bestemoren med hvitt, bakovergredd hår og lyse, harde øyne: «Nå må du arbeide, jente.» – Han var med suavkorpset. – Ja. Han kjempet i Marokko.

Det var sant, det hadde han helt glemt. I 1905 var faren tyve år. Da hadde han gjort aktiv tjeneste, som det het, mot

70

marokkanerne.a Jacques kom på historien som rektoren på skolen hadde fortalt da de hadde møttes noen år tidligere på gaten i Alger. Monsieur Levesque var blitt utkalt samtidig med faren. Men de hadde vært i samme tropp bare én måned. Han hadde etter eget sigende ikke kjent Cormery særlig godt, fordi denne sa så lite. Han var utholdende, fåmælt, men omgjengelig og real. En eneste gang hadde Cormery mistet besinnelsen. Det var om natten, etter en stekende varm dag, i denne avkroken av Atlasfjellene hvor avdelingen hadde slått leir på toppen av en liten kolle som var beskyttet av en fjellkløft. Cormery og Levesque skulle avløse vaktposten nede i kløften. Ingen hadde svart på anropene deres. Og inne i et fikenkratt hadde de funnet kameraten med hodet bakover, underlig forvridd mot månen. Først hadde de ikke kjent igjen ansiktet hans, som hadde fått en merkelig form. Men forklaringen var enkel. Han hadde fått strupen skåret over, og dette blågustne og oppblåste han hadde i munnen, var mannens kjønnsorgan. Da først oppdaget de at kroppen lå med sprikende bein og suavbuksene revet opp, og midt i revnen, nå i gjenskinnet fra månen, så de denne mudrete dammen.b Hundre meter bortenfor, denne gangen bak en stor klippe, hadde de funnet den andre vaktposten tilredt på samme måte. Alarmen gikk og vaktpostene ble forsterket. Da de gikk opp til leiren igjen, ved morgengry, hadde Cormery sagt at de andre ikke var menn. Levesque hadde tenkt seg om og svart at i deres øyne var det

a 14 b om du kreperer med eller uten, hadde sersjanten sagt.

71

slik menn skulle handle, at de var i deres land, og at de måtte benytte alle midler. Cormery hadde satt opp et trassig ansikt. «Kanskje. Men de tar feil. En mann gjør ikke sånt.» Levesque hadde sagt at i deres øyne kunne en mann, under visse omstendigheter, tillate seg alt [og ødelegge alt]. Men Cormery hadde skreket som besatt av raseri: «Nei, en mann behersker seg. Det er det som gjør en mann. Eller så …» Så hadde han roet seg. «Jeg,» hadde han sagt med følelsesløs stemme, «jeg er fattig, jeg kommer fra vaisenhus, jeg har fått på meg disse klærne, jeg er blitt trukket med i krigen, men jeg behersker meg.» «Det finnes franskmenn som ikke behersker seg,» hadde Levesque [sagt]. «Ja, men da er heller ikke de menn.»

Og plutselig skrek han: «Møkkafolk! For noen folk! Alle, alle …»

Så gikk han inn i teltet, hvit som et laken.

Når han tenkte seg om, fant Jacques ut at det var denne gamle skolelæreren som han nå hadde mistet all kontakt med, som hadde gitt ham flest opplysninger om faren. Men bortsett fra alle detaljene, var det allikevel ikke mer enn det morens taushet hadde latt ham ane. En hard og bitter mann som hadde slitt hele livet, som hadde drept på kommando, godtatt alt som ikke var til å unngå, men som, et eller annet sted inni seg selv, nektet å la seg ødelegge. Og det hadde først og fremst vært en fattig mann. Fattigdommen er ikke noe man velger, men man kan forbli i den. Og ved hjelp av det lille han hadde fått vite av moren, forsøkte han å forestille seg den samme mannen ni år senere, gift, far til to barn, med

72

en litt bedre livssituasjon, og som så blir innkalt til Alger og mobiliserta, den lange reisen om natten med den tålmodige hustruen og to masete barn, avskjeden på jernbanestasjonen og så, tre dager senere i den lille leiligheten i Belcourt, hans plutselige ankomst, i suavkorpsets flotte røde og blå uniform med vide benklær, våt av svette under den tykke ullen i julivarmen*, med stråhatten i hånden, for han hadde hverken suavlue eller annen uniformslue siden han hadde stukket unna leiren under kaiene i all hemmelighet. Han kom for å ta farvel før han skulle gå om bord om kvelden med kurs for Frankrike som han aldri hadde settb, over havet som aldri hadde båret ham, og han hadde omfavnet dem, hardt og raskt, og var gått igjen like fort som han kom, mens hustruen på den lille balkongen hadde vinket til ham og han hadde snudd seg og vinket igjen og svingt med stråhatten før han la på sprang nedover gaten som var grå av støv og varme, og ved kinoen lenger nede var han blitt borte i det skarpe morgenlyset og skulle aldri komme tilbake. Resten måtte man bare forestille seg.

Ikke ut fra hva moren kunne si, hun som ikke hadde noen forestilling om hverken historie eller geografi, som bare visste at hun bodde i et land like ved havet og at Frankrike lå på den andre siden av dette havet som hun heller aldri hadde seilt over. Frankrike var først og fremst et dunkelt sted, fortapt i en

a Aviser 1814 i Alger [sic] * August b Han hadde aldri sett Frankrike. Han så Frankrike og ble drept.

73

utydelig natt, og man kom dit gjennom en havneby som het Marseille og som hun forestilte seg som havnen i Alger, og det var en by der som skinte og som visstnok var meget vakker, og som het Paris, dessuten var det et område der som het Alsace og derfra kom foreldrene til ektemannen, de hadde flyktet for lenge siden, fra en fiende som het tyskerne og var kommet til Algerie, et land som måtte erobres fra den samme fienden, som alltid hadde vært slem og grusom, især mot franskmennene, og det uten noen som helst grunn. Franskmennene var fremdeles nødt til å forsvare seg mot disse krigerske og uforsonlige menneskene. Frankrike lå der, sammen med Spania som hun heller ikke kunne plassere, men som i alle fall ikke var så langt borte, og derfra hadde foreldrene hennes, som var fra Menorca, reist samtidig med ektemannens foreldre, de var kommet til Algerie fordi de holdt på å sulte ihjel på Menorca, som hun ikke en gang visste var en øy, og for øvrig visste hun heller ikke hva en øy var siden hun aldri hadde sett noen. Navnene på andre land kunne iblant slå henne, men hun kunne nesten aldri uttale dem riktig. Og ikke i noe tilfelle hadde hun hørt om Østerrike-Ungarn eller om Serbia. Russland var i likhet med England et vanskelig ord, hun ante ikke hva en erkehertug var og ville aldri kunnet uttale de fire stavelsene i Sarajevo. Krigen var der, som en heslig sky, full av mørke trusler, men som man ikke kunne forhindre i å erobre himmelen, like lite som man hadde noe å stille opp mot gresshoppesvermer eller de ødeleggende stormene som angrep det algeriske høylandet. Nok en gang tvang tyskerne franskmennene til krig, og man kom til å

74

lide. Det fantes ingen årsak til det, hun kjente ikke til Frankrikes historie, hun visste ikke hva historie var. Hun kjente litt til sin egen, knapt den til de menneskene hun var glad i, og de hun var glad i måtte lide som henne selv. Over mørket til den verden hun ikke kunne forestille seg og til den historien hun ikke kjente, kom det bare et enda tettere mørke og la seg. Det var kommet gåtefulle ordrer som var blitt overbrakt dem der ute på landsbygda av en svett og sliten gendarm, og de hadde måttet forlate gården hvor vinhøsten allerede var under forberedelse. På jernbanestasjonen i Bône sto landsbypresten da de utkalte skulle reise: «Vi må be,» hadde han sagt til henne, og hun hadde svart: «Ja, herr prest,» men i virkeligheten hadde hun ikke hørt hva han sa, for han hadde ikke snakket høyt nok, og dessuten ville hun aldri kommet på tanken å be. Hun hadde aldri villet bry noen, og nå var mannen hennes reist av gårde i sin flotte fargerike uniform; han kom snart tilbake, det sa alle, tyskerne ville få sin straff, men i mellomtiden måtte hun finne seg arbeid. Heldigvis var det en nabokone som hadde fortalt bestemoren at det var behov for kvinner på patronfabrikken ved Hærens våpenlager, og at soldathustruer ble foretrukket, særlig hvis de var familieforsørgere. Hun var så heldig å få arbeide ti timer om dagen med å sortere små papprør etter størrelse og farge, hun kunne gi penger til bestemoren og barna ville ha nok mat til tyskerne hadde fått sin straff og Henri kom tilbake. Hun visste selvfølgelig ikke at det var en russisk front eller hva en front var, eller at krigen kunne bli utvidet til Balkan, Midt-Østen, til hele kloden, alt foregikk

75

i Frankrike der tyskerne uvarslet hadde trengt seg inn og var gått til angrep på barna. Og det var der alt foregikk, det var dit kolonitroppene, og med dem H. Cormery, var blitt transportert så raskt som mulig. De ble sendt slik de sto og gikk til et gåtefullt område som ble kalt Marne. Det var ikke blitt tid til å finne hjelmer til dem, og solen var ikke så sterk at den tok livet av alle farger, som i Algerie, derfor kom bølger av arabiske og franske algeriske soldater strømmende med flotte og fargerike uniformer, med stråhatter på hodet, røde og blå skyteskiver som var synlige på mange hundre meters avstand, som beveget seg i klynger mot ildlinjen, ble drept i klynger og begynte å gi næring til et lite jordområde der menn fra hele verden i fire år skulle krype sammen i gjørmete skyttergraver og klore seg fast, meter for meter, under en himmel som var full av lysende granater som hvinte mens de store beskyttelsesmurene som vitnet om mislykkede angrep, buldret.a Men foreløpig fantes det ingen skyttergraver, bare kolonitroppene som smeltet i kuleregnet som fargerike voksdukker, og hver eneste dag ble det født hundrevis av farløse rundt i hele Algerie, arabiske og franske, sønner og døtre uten fedre, som senere skulle lære å leve, uten oppdrager og uten arv. Det gikk noen uker og så, da Lucie Cormery og moren en søndag morgen, på den lille avsatsen øverst i det toetasjes huset, mellom trappen og de to mørke toalettene, svarte hull som var boret rett ned i murgulvet, som uavlatelig ble vasket med kresylsyre og som bestandig stinket, satt på to lave stoler og renset linser i lyset

a utvikle.

76

fra gluggen over trappen, mens spedbarnet lå i en liten kleskurv og sugde på en gulrot så spyttet rant, var det kommet en alvorlig og velkledd herre opp trappen med en slags konvolutt. De to kvinnene var blitt overrasket, hadde satt fra seg skålene med rensede linser som de tok fra en gryte de hadde mellom seg, hadde tørket seg på hendene og herren, som hadde stanset på det nest øverste trinnet, hadde bedt dem bli sittende og hadde spurt etter Madame Cormery: «Der sitter hun,» hadde bestemoren sagt, «jeg er moren hennes.» Herren hadde fortalt at han var borgermesteren og at han kom med en sørgelig nyhet, at ektemannen var død på ærens mark og at Frankrike sørget over ham og var samtidig stolt av ham. Lucie Cormery hadde ikke hørt hva han sa, men hadde reist seg og rakt ham hånden, full av respekt, bestemoren hadde også reist seg og holdt hånden foran munnen og ropte «Gud» på spansk. Mannen var blitt stående med Lucies hånd i sin, hadde mumlet noen trøstens ord, gitt henne konvolutten og hadde snudd og gått ned trappen igjen med tunge skritt. «Hva sa han?» hadde Lucie spurt. «Henri er død. Han er blitt drept.» Lucie så på konvolutten, men åpnet den ikke. Hverken hun selv eller moren kunne lese, hun snudde på den, uten å si et ord, uten å felle en tåre, ute av stand til å forestille seg denne døden som var så fjern, i dypet av en ukjent natt. Så hadde hun lagt konvolutten i forklelommen, var gått forbi barnet uten å se på det og inn på soveværelset som hun delte med de to sønnene, hadde lukket døren, trukket for persiennene på vinduet som vendte mot bakgården og lagt seg på sengen,

77

hvor hun var blitt liggende i flere timer uten å si noe og uten å gråte, mens hun holdt hånden i lommen og klemte rundt brevet hun ikke kunne lese og stirret ut i mørket på en ulykke hun ikke kunne forstå.a

– Mamma, sa Jacques.

Hun satt fremdeles og så ut på gaten, med samme ansiktsuttrykk. Hun hørte ikke. Han rørte ved den tynne og skrukkete armen hennes, og hun snudde seg mot ham og smilte. – Kortene fra pappa, du vet de fra sykehuset. – Ja. – Fikk du dem av borgermesteren? – Ja.

En granatsplint hadde åpnet hodet hans og han var blitt fraktet om bord i et av disse sanitetstogene som var fylt med blod, halm og bandasjer og som stadig kjørte frem og tilbake mellom slagmarken og evakueringssykehuset i Saint-Brieuc. Der hadde han klart å kludre ned noen ord på to kort; han hadde mistet synet. «Jeg er blitt såret. Det er ikke alvorlig. Din ektemann.» Etter noen dager døde han. Sykepleiersken hadde skrevet: «Det var det beste. Han ville blitt blind eller gal. Han var tapper.» Og så granatsplinten.

Nede på gaten gikk en patrulje med tre bevæpnede fallskjermsoldater forbi i gåsegang og så seg om til alle kanter. En av dem var svart, stor og spenstig som et vakkert dyr i sin flekkete ham.

a hun tror at granatsplintene er selvstendige.

78

– Det er på grunn av alle bandittene, sa hun. Og jeg er glad for at du har vært på graven. Jeg er for gammel. Og det er så langt borte. Var det vakkert? – Hva da, graven? – Ja. – Ja, den var fin. Det var blomster på den. – Ja, franskmennene er bra mennesker.

Hun sa det og mente det, men tenkte ikke mer på ektemannen. Hun hadde glemt ham, og dermed også hvor ulykkelig hun hadde vært. Det var ingen ting igjen, hverken i henne eller i dette hjemmet, av mannen som var blitt ødelagt i en verdensomspennende brann, og det eneste som var igjen av ham var et minne, like uhåndgripelig som asken fra en sommerfuglvinge som er blitt brent i en skogbrann. – Maten blir svidd. Vent. aHun hadde reist seg for å gå ut på kjøkkenet, og han hadde overtatt plassen hennes og satt nå og så ut på gaten som ikke hadde forandret seg på alle disse årene. Der lå de samme forretningene med farger som var falmet og avskallet av solen. Bare tobakkshandleren vis-à-vis hadde fått nye lange strimler i mangefarget plastikk i stedet for forhenget av hule rørbiter som Jacques ennå kunne huske den svake klimpringen av, når han trådte inn i den herlige lukten av tobakk og trykksverte for å kjøpe L’Intrepide, hvor han kunne nyte fortellingene om ære og heltemot. Nå var gaten preget av søndagsmorgenens karakteristiske aktivitet. Arbeiderne, med nyvaskede og nystrøkne hvite

a forandringer i leiligheten.

79

skjorter gikk og småsnakket med kurs for de tre, fire kafeene som duftet av sval skygge og anis. Noen arabere gikk forbi, fattige de også, men pent kledd, konene deres bar fremdeles slør, men på føttene hadde de broderte små tøfler. Noen ganger gikk det hele søndagskledte arabiske familier forbi. En av kvinnene hadde tre barn på slep, den yngste var kledd ut som fallskjermhopper. Samtidig gikk nettopp fallskjermtroppen forbi, avslappet og tilsynelatende likegyldig. Det var i det øyeblikk Lucie Cormery kom inn i stuen, at det eksploderte.

Det kjentes som om eksplosjonen var rett i nærheten, den var øredøvende, og vibrasjonene syntes å forplante seg i det uendelige. Selv da det virket som om de ikke hadde hørt mer til den på lenge, dirret det fremdeles i lyspæren inne i glasskuppelen som tjente som lysekrone. Moren hadde trukket seg inn i hjørnet av stuen, hun var blek, de mørke øynene var fylt av en skrekk hun ikke klarte å beherske, og hun rystet litt. «Det er her. Det er her,» sa hun. «Nei,» sa Jacques og sprang bort til vinduet. Folk løp frem og tilbake. En arabisk familie var kommet seg inn til manufakturhandleren på den andre siden av gaten, de dyttet barna inn og butikkmannen tok imot dem, lukket døren, dro igjen låsen og stilte seg opp bak vinduet for å holde øye med gaten. I det samme kom fallskjermpatruljen, de løp så fort de kunne i motsatt retning. Bilene svingte sporenstreks opp på fortauet og stanset. På noen øyeblikk var gaten tom. Men da han lente seg ut, kunne Jacques se en stor folkemengde i bevegelse lenger nede, mellom Musset-kinoen og trikkeholdeplassen. «Jeg går og ser,» sa han.

80

På hjørnet av Prévost-Paradol-gatena1 sto det en flokk menn og ropte og skrek. «Møkkafolk,» sa en liten arbeider i helsetrøye med adresse til en araber som sto trykket inn mot et portrom like ved kafeen. Og han gikk bort til ham. «Jeg har ikke gjort noe galt,» sa araberen. «Dere er av samme ulla alle sammen. Møkkafolk,» og så fór han mot ham. De andre holdt ham igjen. Jacques sa til araberen: «Bli med meg,» og trakk ham med inn i kafeen som nå ble drevet av Jean, barndomsvennen, sønn til frisøren. Jean var der selv, han var den samme, men rynkete, liten og tynn, med et lurt og vaktsomt ansikt. «Han har ikke gjort noe galt,» sa Jacques, «slipp ham inn til deg.» Jean så på araberen mens han tørket over sinkdisken. «Kom,» sa han og så forsvant de innover i lokalet.

Da Jacques kom ut igjen, skulte arbeideren olmt på ham. «Han hadde ikke gjort noe galt,» sa Jacques. «De burde bli drept alle sammen.» «Det er sånt man sier når man er sint. Tenk deg litt om.» Arbeideren trakk på skuldrene: «Gå bort der og kom tilbake når du har sett mølja.» Lyden av ambulansebiler nærmet seg, travle, gjennomtrengende. Jacques løp helt bort til trikkeholdeplassen. Bomben hadde eksplodert i elektrisitetsstolpen som sto rett ved holdeplassen. Det var en mengde mennesker som ventet på trikken, alle i søndagsklær.

a – Så han dette før han traff moren? – I tredje del gjenskape attentatet mot Kessous, og i så fall bare hentyde til attentatet her. – Lenger ute. 1 Hele denne passasjen, helt til «smerte» er ringet inn med et spørsmålstegn.

81

Den lille kafeen som lå der gjenlød av skrik som man ikke kunne vite om skyldtes raseri og1 smerte.

Han hadde snudd seg mot moren igjen. Hun sto der rett opp og ned, kritthvit. «Sett deg,» og han trakk henne bort til stolen som sto rett ved bordet. Han satte seg ved siden av henne og holdt hendene hennes. «Det er andre gangen denne uken,» sa hun, «jeg tør ikke gå ut.» «Det er ikke farlig,» sa Jacques, «det tar nok slutt.» «Ja,» sa hun. Hun så på ham med et merkelig, tvilende uttrykk. Det var som om hun var splittet mellom troen på sønnens intelligens og overbevisningen om at hele livet utgjorde en eneste vanskjebne man ikke kunne gjøre noe med og som man bare måtte tåle. «Du vet,» sa hun, «jeg er gammel. Jeg kan ikke løpe.» Nå fikk hun tilbake fargen i kinnene. Langt borte lød ambulansesirenene, travle, gjennomtrengende. Men hun hørte dem ikke. Hun trakk pusten dypt, roet seg litt og sendte sønnen et vakkert og tappert smil. Som hele sin slekt var hun oppvokst med usikkerhet, og angsten kunne nok gripe henne, men hun holdt den ut, den som alt annet. Det var han som ikke kunne holde ut å se dette forpinte uttrykket hun plutselig hadde fått. «Bli med meg til Frankrike,» sa han, men hun rystet på hodet med en sørgmodig besluttsomhet: «Nei, nei, det er så kaldt der. Nå er jeg blitt for gammel. Jeg vil bli her hjemme.»

1 Sic.