6b. Skolen

6b. Skolen1

aDenne mannen hadde ikke kjent faren, men omtalte ham allikevel ofte, i en nærmest mytologisk form, og i alle fall på ett tidspunkt hadde han visst å opptre i denne farens sted. Det var derfor Jacques aldri hadde glemt ham. Det var som om han, siden han aldri virkelig hadde savnet den faren han ikke hadde kjent, ubevisst hadde forstått betydningen, først som barn og senere hele livet igjennom, av den eneste faderlige gesten som var både gjennomtenkt og avgjørende, og som grep inn i hans barndom. For Monsieur Bernard, folkeskolelæreren, hadde på et visst tidspunkt satt hele sin mannlige styrke inn på å forandre skjebnen til dette barnet han hadde fått ansvaret for. Og han hadde virkelig forandret den.

Akkurat nå satt Monsieur Bernard rett overfor Jacques i den lille leiligheten i svingen ved Rovigo, nesten ved foten av Casbah’en, en bydel som lå høyt over resten av byen og havet,

1 Se i tillegg: ark 2 som forfatteren hadde stukket inn mellom manuskriptets side 68 og 69 a Overlapping med kap. 6?

141

der det myldret av kjøpmenn av alle raser og religioner og der husene luktet av både fattigdom og krydder. Der satt han, han var blitt eldre, han hadde mindre hår og leverflekker under den inntørkede huden på kinnene og hendene, han beveget seg langsommere enn før, og var tydelig lettet hver gang han kunne sette seg ned i kurvstolen ved vinduet som vendte ut mot den travle gaten og der det satt en kanarifugl og kvitret. Alderen hadde også gjort ham mildere; nå viste han sin sinnsbevegelse, noe han ikke ville ha gjort tidligere, men han var fremdeles rett i ryggen og stemmen var sterk og bestemt, som på den tiden da han sto foran klassen og sa: «Still opp to og to! To og to! Jeg sa ikke fem og fem!» Det ble slutt på knuffingen, elevene, som på samme tid fryktet og elsket Monsieur Bernard, stilte seg langs veggen utenfor klasserommet, i gangen i annen etasje, og når rekken til slutt var rett og stille og barna rolige, lød det endelig: «Inn med dere nå, krapyl.» Det var klarsignalet til en bevegelse og uro som var mer diskré og som Monsieur Bernard, stor, velkledd og med et sterkt ansikt som var kronet med en glissen, men blank hårmanke, overvåket med humor og fasthet.

Skolen lå i en forholdsvis ny del av den gamle byen, blant to- og treetasjes hus som var blitt bygget like etter krigen i 1870 og nyere fabrikklokaler som nå bandt hovedgaten i bydelen hvor Jacques bodde, sammen med den indre havnen i Alger der kullkaiene lå. To ganger hver dag gikk Jacques til fots til skolen. Han begynte der som fireåring, i førskoleklassen som han absolutt ikke kunne huske noen ting fra, annet

142

enn den mørke steinvasken som fylte hele den innerste veggen i den overbyggede skolegården, og som han en gang hadde havnet oppi med hodet først. Da han reiste seg hadde han vært dekket med blod. Han hadde fått et kutt over øyet, og blant oppskjørtede lærerinner hadde han for første gang stiftet bekjentskap med sårklemmer av metall, og ikke før var de blitt fjernet så måtte det samme gjentas over det andre øyet, fordi broren hadde funnet på å kle ham ut hjemme med en gammel hatt som gjorde at han ikke kunne se og en gammel kåpe som han snublet i, slik at han endte med hodet mot en løs gulvflis og ble full av blod igjen. Men allerede i førskoleklassen gikk han sammen med Pierre. Han var nesten ett år eldre enn Jacques, han bodde i en gate i nærheten sammen med moren som var krigsenke hun også og hadde fått arbeid på posten, og sammen med to onkler som arbeidet ved jernbanen. Familiene deres var venner på et vis, eller på den måten man er venner i disse strøkene, de satte nok pris på hverandre, men besøkte hverandre så godt som aldri, og selv om de var innstilt på å hjelpe hverandre, fikk de sjelden anledning til å gjøre det. Det var bare guttene som var virkelige venner og det var de blitt allerede første dag de gikk til skolen sammen. Jacques gikk fremdeles med kjole og ble overlatt til Pierre, som var seg både sine kortbukser og sitt ansvar meget bevisst. Senere hadde de gått i samme klasse helt til det siste året på barneskolen, som de var ferdige med da Jacques var ni år. I fem år hadde de gått samme rute fire ganger daglig, den ene var lys, den andre mørk, den ene rolig, den andre med lopper i

143

blodet, men de delte bakgrunn og skjebne, begge to var flinke på skolen og samtidig utrettelige lekekamerater. I enkelte fag var Jacques den beste, men han hadde en oppførsel, en tankeløshet og også et behov for å vise seg som gjorde ham til en spilloppmaker, og dermed fikk Pierre, som var mer tenksom og innesluttet, et visst fortrinn. De vekslet på å være klassens beste, uten at det ga dem noen forfengelig glede, i motsetning til familiene deres. Deres gleder var av et annet slag. Om morgenen ventet Jacques på Pierre utenfor huset der han bodde. De gikk av sted før søppelmennene hadde passert, eller rettere sagt, før den lille vognen som ble trukket av en sliten hest og styrt av en gammel araber. Fortauet var fremdeles vått etter natten, vinden som kom fra havet hadde en salt smak. Gaten hvor Pierre bodde førte til markedet og var kantet med søppelkasser som uthungrede arabere eller maurere, eller kanskje en og annen gammel spansk uteligger, hadde dirket opp ved morgengry for å se om de kunne bruke noe av det som de fattige og sparsommelige familiene fant så verdiløst at de kastet. Lokkene på disse søppelbøttene sto som regel åpne, og på denne tiden av døgnet hadde strøkets spreke og magre katter overtatt lasaronenes plass. Det gjaldt for de to guttene å liste seg bak søppelbøttene og så smelle lokket igjen over katten som var nede i bøtten. Dette var ingen enkel affære, for katter som er født og oppvokst i et fattig strøk er like snarrådige og raske som alle andre dyr som er vant til å kjempe for tilværelsen. Men av og til klarte de å overrumple en av dem, helst hvis den hadde funnet en eller annen lekkerbisken som den strevde

144

med å få løs fra søppelhaugen. Da smalt lokket igjen med et brak, katten utstøtte et skrekkslagent skrik, gjorde noen krampetrekninger med rygg og klør og klarte til slutt å løfte opp lokket på sitt sinkfengsel, komme seg ut med hårene strittende av angst og stikke av gårde som om den hadde en flokk hunder i hælene, mens de to bødlene, som ikke var klar over sin egen grusomhet, sto tvikroket av latter. a

Sant å si manglet de to bødlene også logikk, for de var fulle av indignasjon når de selv tok opp jakten på hundefangeren, som barna i strøket kalte for Galoufa1 (som på spansk …). Denne kommunale tjenestemannen opererte omtrent på samme tid, men når det var nødvendig, tok han også noen runder om ettermiddagene. Det var en araber med europeiske klær, og som regel satt han bakpå et merkelig kjøretøy som ble trukket av to hester og styrt av en gammel og ubevegelig araber. Selve vognen var bygget som en slags trekasse, og på hver langside var det satt opp en dobbelt rekke bur med kraftige stenger foran. Alt i alt var det seksten bur, og i hvert av dem var det plass til en hund som dermed ble inneklemt mellom veggen og stengene. Hundefangeren satt høyt oppe på et lite trinn bakpå vognen, med nesen på høyde med taket på burene, slik at han hadde fritt utsyn over sitt jaktterreng. Vognen rullet langsomt gjennom de våte gatene som begynte å bli fylt av barn på vei til skolen, husmødre, iført flanells-

a Eksotisme ertesuppen. 1 Opprinnelsen til dette ordet kom fra den første som hadde hatt dette yrket, og som het Galoufa.

145

morgenkåper med kraftige blomstermønstre, som skulle kjøpe brød eller melk, arabiske kjøpmenn på vei tilbake til markedet med de små salgsbordene sine sammenbrettet over skulderen og i den andre hånden en kjempemessig kurv i flettet siv, som inneholdt varene deres. Plutselig kom hundefangeren med et rop, den gamle araberen trakk i tømmene og vognen stanset. Fangstmannen hadde oppdaget et av sine ynkelige ofre som rotet fortvilet i en søppelkasse, mens den med jevne mellomrom kastet engstelige blikk bakover, eller som løp raskt langs en husvegg med dette urolige og redde uttrykket som er så karakteristisk for underernærte hunder. Galoufa dro ned fra vogntaket en tyrepisk med en jernlenke som gikk i en løpegang langs hele skaftet. Hundefangeren nærmet seg dyret med myke, raske og stille bevegelser, kom like bort til det, og så sant hunden ikke bar et halsbånd som viste at den tilhørte en familie, løp han brått og overraskende mot den og kastet våpenet sitt rundt hundens hals, slik at pisken fungerte som en lasso av jern og lær. Hunden ble nesten kvalt med det samme, den kjempet som besatt og utstøtte forferdelige skrik. Men mannen trakk [den] raskt bort til vognen, åpnet en av sprinkeldørene og mens han strammet lassoen mer og mer, løftet han hunden, kastet den inn i buret og passet på å få skaftet på lassoen gjennom sprinklene. Når hunden var buret inne, løsnet han på jernlenken så halsen ble fri igjen. Det var i alle fall slik det forløp når hunden ikke ble beskyttet av barna i strøket. For alle sammen var allierte mot Galoufa. De visste at hundene ble kjørt til den offentlige hundestallen der man

146

beholdt dem i tre dager og hvis ingen innen den tid hadde etterlyst dem, ble de tatt av dage. Og selv om de ikke hadde visst det, ville synet av denne dødsvognen som rullet av gårde etter en vellykket runde, fylt med ulykkelige og jamrende dyr i alle størrelser og farger som hylte panikkslagne bak sprinklene, vært nok til å opprøre dem. Derfor var barna i alarmberedskap og varslet hverandre så snart den firkantete vognen viste seg i gaten. De spredte seg utover hele bydelen for å skremme hundene, men de gjorde det for å jage dem til andre deler av byen, langt borte fra denne grusomme lassoen. Ellers var taktikken alltid den samme dersom hundefangeren allikevel, til tross for disse foranstaltningene, skulle oppdage en omstreifende hund mens de var i nærheten. Og dette opplevde Pierre og Jacques flere ganger. Før jegeren var kommet nær nok innpå byttet sitt, begynte guttene å hyle: «Galoufa! Galoufa!», og de ropte så skjærende at hunden fór av gårde så fort den kunne og var utenfor rekkevidde i løpet av noen sekunder. Da var det guttene som måtte vise sine ferdigheter i hurtigløp, for den stakkars Galoufa, som fikk betalt for hver hund han fanget, tok opp jakten på dem mens han svingte med oksepisken. De voksne hjalp dem som regel i flukten, enten ved å sperre for Galoufa, eller ved rett og slett å stanse ham og be ham om å holde seg til hundene. Arbeiderne i strøket var alle sammen jegere, de var glad i hunder og hadde ingen ting til overs for dette merkelige yrket. Som onkel Ernest sa: «Den slasken!» Mens alt dette spetakkelet pågikk, satt den gamle araberen som styrte hestene rolig og urokkelig der oppe, og hvis disku-

147

sjonene tok lang tid, rullet han seg fredelig en sigarett. Enten de nå hadde fanget katter eller befridd hunder skyndte barna seg videre, med kappene vaiende i vinden hvis det var vinter, med klaprende sandaler (som de kalte mevas) hvis det var sommer, mot skolen og arbeidet. De kastet et blikk på hyllene med frukt når de gikk over markedet, hvor det alt etter årstidene lå hauger med mispelfrukt, appelsiner og mandariner, aprikoser, ferskener, mandariner1, meloner og gresskar, alle disse fruktene som barna bare fikk smake de billigste av og som her defilerte forbi dem. To, tre omganger med bukkeritt på den store og glatte fontenen, men uten at de la fra seg ranslene, og så løp de videre langs fabrikkbygningene på boulevard Thiers, fikk appelsinlukten rett i ansiktet da de kom forbi fabrikken der appelsinene ble skrelt fordi det skulle lages likør av skallet, løp oppover en liten gate med hager og villaer og kom endelig ut i Aumerat-gaten, der det krydde av barn som sto og snakket og ventet på at skoleportene skulle bli åpnet.

Så begynte undervisningen. Med Monsieur Bernard var denne undervisningen alltid like spennende, av den enkle grunn at han elsket yrket sitt. Utenfor kunne solen steke på de rødgule veggene mens heten knitret i klasserommet selv om det lå badet i skyggen fra hvit- og gulstripete markiser. Eller det kunne regne slik det bare gjør i Algerie, i endeløse kaskader som gjorde gaten til en mørk og våt brønn, og klassen registrerte det knapt. Det eneste som kunne avlede elevenes oppmerksomhet på uværsdagene, var fluene. De ble fanget og

1 Sic

148

havnet i blekkhusene, der de led en grusom død, druknet i det fiolette slammet som fylte de små, kjegleformede blekkhusene av porselen som var stukket nedi hullene på pulten. Men Monsieur Bernards pedagogiske metode, som besto i ikke å fire på noe når det gjaldt oppførsel, men derimot å gjøre undervisningen levende og morsom, beseiret selv fluene. Han visste alltid når han skulle trekke frem steinsamlingen, herbariet, sommerfuglene og insektsamlingen, kartene eller … fra skapet sitt, det var bestandig noe som kunne vekke elevenes dalende interesse. Han var den eneste på skolen som hadde en laterna magica, og to ganger i måneden viste han bilder med tilknytning til naturfag eller geografi. I aritmetikktimene hadde han innført en konkurranse i hoderegning som stimulerte elevene til å tenke raskt. Hele klassen skulle stå med korslagte armer og så ga han dem et regnestykke, dividering, multiplikasjon eller en litt vanskelig addisjon. Hva blir 1 267 + 691. Den første som svarte riktig mottok et verdifullt poeng til den månedlige rangeringen. For øvrig brukte han skolebøkene med kunnskap og nøyaktighet. Skolebøkene var alltid de samme som ble brukt i Frankrike. Og disse barna som ikke kjente til annet enn sjirokko, støv, de voldsomme og kortvarige regnskyllene, sanden på stranden og havet som brant under solen, de leste omhyggelig med trykk på punktum og komma, beretninger som for dem var mytiske, om barn med luer og skjerf i ull, med tresko på føttene, som gikk hjemover i kulden med et knippe ved, langs veier som var dekket av snø, helt til de kunne skimte hustaket under snøen, der røyken

149

fra pipen fortalte at ertesuppen sto og kokte på ovnen. For Jacques fantes det ikke noe mer eksotisk enn disse fortellingene. Han drømte om dette, fylte stilene sine med beskrivelser av en verden han aldri hadde sett, og spurte stadig bestemoren ut om et snøvær som var kommet over Algerområdet i en time tyve år tidligere. For ham var disse fortellingene en del av skolens mektige poesi, som også fant næring i lakklukten fra linjaler og penneskaft, i den vidunderlige smaken av remmen på ranselen som han tygget grundig på mens han strevet med en oppgave, i den bitre og grove lukten av fiolett blekk, især når det var hans tur til å fylle i blekkhusene fra en enorm, mørk flaske med en kork der det var stappet inn et bøyet glassrør som Jacques lykkelig snuste på; den fant næring i den myke følelsen av blanke og glatte ark i enkelte bøker, og fra dem steg det også opp en god lukt av trykksverte og lim, og endelig, på regnværsdager i denne lukten av våt ull som steg opp fra ullkappene nederst i klasserommet, og som var en slags foregrepet fremstilling av denne paradisiske verden hvor barn med tresko og ulluer løp gjennom snøen mot varme hus.

Det var bare på skolen Jacques og Pierre opplevde disse gledene. Og det var antakelig derfor de satte skolen så høyt. Der fant de alt det de ikke opplevde hjemme, hvor fattigdommen og uvitenheten gjorde livet hardere, mer dystert og liksom lukket om seg selv; nøden er en festning med dype vollgraver rundt.

Men dette kunne ikke være hele forklaringen, for i sommerferiene følte Jacques seg også som verdens elendigste barn, når

150

bestemoren, for å bli kvitt denne utrettelige gutten, sendte ham av gårde på feriekoloni sammen med et femtitalls andre barn og en håndfull voksne til å passe på dem. Det var i Zaccarfjellene i Miliana, der de inntok skolen som var utstyrt med sovesaler, spiste godt og sov i gode senger, lekte eller gikk turer hele dagen og ble passet på av snille sykepleiersker, men allikevel, når kvelden kom og mørket raskt steg oppover fjellsidene, når signalhornet fra militærforlegningen ved siden av sendte rosignalets melankolske toner ut i den øredøvende stillheten til den lille byen som lå fortapt i fjellene hundre kilometer fra all annen egentlig bosetning, da merket Jacques at han ble grepet av en grenseløs fortvilelse, han gråt stille og lengtet til sin barndoms fattige hjem som manglet alt.a

Nei, skolen representerte ikke bare en flukt fra familielivet. Den tilfredsstilte også, i alle fall i Monsieur Bernards timer, en hunger som er enda mer grunnleggende hos barn enn hos voksne, nemlig hungeren etter å oppdage. I andre timer lærte de sikkert mye, men det skjedde litt som når man fôrer gjess. De ble servert ferdiglaget mat og bedt om å svelge den. I Monsieur Germains1 timer følte de for første gang at de virkelig levde og at de nøt den aller største anseelse: De ble funnet verdige til å oppdage verden. Og læreren selv begrenset seg ikke til å lære dem det han fikk betalt for å undervise i, han lot dem få del i sitt eget liv, han levde sammen med dem, fortalte dem om sin barndom og om barn han hadde kjent. Han la

a utvide og prise den konfesjonsfrie skolen. 1 Her benytter forfatteren lærerens virkelige navn.

151

frem sine synspunkter, men red aldri sine egne kjepphester. I likhet med så mange av sine kolleger var han for eksempel antikirkelig, men ytret aldri et ord mot religionen i timene, eller mot noe annet som kunne være gjenstand for et valg eller en overbevisning, men han fordømte med desto større tyngde slike ting som var hevet over enhver diskusjon: tyveri, angiveri, taktløshet, urenslighet.

Men først og fremst fortalte han dem om krigen som ennå var så nær, og der han hadde deltatt i fire år. Han fortalte om soldatenes lidelser, om deres mot, deres tålmodighet og om gleden da freden kom. På slutten av hvert semester, før han sendte dem av sted på ferie, og ellers en gang iblant når timeplanen tillot det, pleide han å lese lange utdrag fra Les croix de boisa av Dorgelès. For Jacques åpnet også denne lesningen dørene til det eksotiske, men til noe eksotisk der redsel og ulykke lurte. Han forbandt det imidlertid aldri, annet enn rent teoretisk, med den faren han ikke hadde kjent. Han lyttet bare henført til en beretning som læreren leste, like åndeløs han som dem. Også dette var en fortelling om snøen og hans elskede vinter, men dessuten om merkelige menn, kledd i tunge stoffer som var blitt stive av gjørme, som snakket et merkelig språk, som levde i hull med tak av granater, raketter og kuler. Pierre og Jacques ventet med stadig større utålmodighet på neste opplesning. Det var denne krigen som alle fremdeles snakket om (og Jacques hørte taust og oppmerksomt på når Daniel på sin måte fortalte om slaget ved Marne,

a se på boken.

152

der han hadde deltatt og som han fremdeles ikke visste hvordan han var kommet tilbake fra, for suavkorpset, fortalte han, var blitt satt i skytterkjede og så begynte angrepet, og de gikk til angrep gjennom en kløft og det var ingen foran dem og de gikk og plutselig, da de var midt i bakken, falt skytterne om hverandre og bunnen av kløften var full av blod og det var grusomt med alle som ropte på mamma), det var denne krigen som de overlevende ikke kunne glemme og hvis skygge hvilte over alt som ble besluttet rundt dem og over alle planer som ble lagt for en historie som var langt mer fascinerende og utrolig enn alle disse eventyrene som ble lest i de andre klassene, og som de ville ha funnet skuffende kjedelige, dersom Monsieur Bernard hadde bestemt seg for å fortelle dem i stedet. Men han fortsatte, morsomme episoder vekslet med grusomme beskrivelser, og litt etter litt stiftet disse afrikanske barna bekjentskap med … x y z som om de var en del av deres eget samfunn, de omtalte dem seg imellom som gamle venner, og så nærværende og så levende var de at Jacques ikke et øyeblikk kunne forestille seg at de, selv om de levde under krigen, kunne risikere å bli blant dens ofre. Og så, på årets siste skoledag, var de kommet til slutten av boken* . Monsieur Bernard leste med ekstra alvorlig stemme om D.’s død, han lukket stille boken, fylt av sinnsbevegelse og sine egne minner. Så løftet han blikket og så utover klassen som satt lamslått og musestille, og på første rad så han Jacques som stirret på ham, ansiktet hans var vått av tårer, han gråt så han ristet og klarte

* roman

153

ikke stanse. «Så, så lille venn,» sa Monsieur Bernard med nesten uhørlig stemme, og så reiste han seg for å sette boken på plass i skapet, med ryggen vendt mot klassen.

«Vent, lille venn,» sa Monsieur Bernard. Han reiste seg møysommelig, stakk pekefingerneglen bort i fugleburet så kanarifuglen kvitret av full hals. «Er vi sultne, Casimir, roper vi på pappa?» og så [gikk] han bort til det lille skrivebordet som sto innerst i værelset, ved siden av peisen. Han rotet i en skuff, lukket den igjen, åpnet en annen og tok ut noe. «Se her, den er til deg.» Jacques fikk en bok med varebind av gråpapir, uten noen tittel på omslaget. Men allerede før han åpnet den, visste han at det var Les Croix de bois, og nettopp det eksemplaret Monsieur Bernard hadde lest høyt fra i klassen. «Nei, nei,» sa han «Det er …» han ville sagt: det er for meget. Han lette etter ord, Monsieur Bernard ristet på det gamle hodet. «Husker du hvordan du gråt siste skoledag? Fra den dagen av var denne boken din.» Og han vendte seg bort for ikke å vise at øynene hans var blitt røde. Så gikk han til skrivebordet igjen, kom tilbake til Jacques med hendene på ryggen, og med en latter stakk han en kort og kraftig rød linjala opp under nesen hans og sa: «Husker du sukkerrøret?» «Så De har beholdt det, Monsieur Bernard! Vet De at nå er det forbudt.» «Pøh, det var forbudt den gangen også. Men du kan allikevel bevitne at jeg brukte det!» Jacques kunne bevitne det, for Monsieur Bernard var tilhenger av korporlig avstraffelse. Den vanlige straffen besto riktignok i fratrekk i det månedlige regnestykket

a Straffemetodene

154

han foretok for å plassere eleven i klassens rangering. Men i alvorlige tilfeller gjorde ikke Monsieur Bernard som sine kolleger, som sendte lovovertrederne inn til rektor. Han handlet selv, etter et uforanderlig mønster: «Kjære Robert,» sa han rolig og uten å miste sitt gode humør, «vi må nok ty til sukkerrøret.» Ingen i klassen reagerte (annet enn for å le i smug, som en følge av menneskehjertets urokkelige regel om at den enes straff er den andres fryda). Gutten reiste seg, men forsøkte som regel å ta seg sammen (enkelte hadde tårer i øynene allerede når de reiste seg fra pulten og gikk til kateteret der Monsieur Bernard hadde stilt seg opp ved siden av tavlen). Så fulgte bestandig det samme ritualet, hvor det også inngikk et element av sadisme, siden det var Robert eller Joseph selv som måtte hente «sukkerrøret» på kateteret og gi det til bøddelen.

Sukkerrøret var en kraftig, kort, rød trelinjal. Den var full av blekkflekker, helt ødelagt av hakk og striper, og Monsieur Bernard hadde beslaglagt den for lenge siden fra en elev han hadde glemt. Eleven leverte den til Monsieur Bernard som tok imot den med en spotsk mine og satte beina ut til siden. Gutten skulle legge hodet mellom knærne til læreren, som klemte sammen lårene og holdt det fast. Nå lå baken klar, og avhengig av forbrytelsens omfang plasserte Monsieur Bernard et visst antall solide slag med linjalen, jevnt fordelt på begge sider. Elevenes reaksjon på denne straffen var forskjellig. Noen jamret seg allerede før de fikk slagene, og da påpekte den fryktløse læreren at de var for tidlig ute, andre forsøkte

a eller det som straffer noen, gleder andre.

155

forgjeves å beskytte seg med hendene, som Monsieur Bernard dasket unna med et likegyldig slag. Andre hylte forferdelig når linjalslagene brant. Og så var det dem, som Jacques, som ikke sa et ord, som holdt ut, men som gikk skjelvende tilbake til plassen sin med gråten i halsen. Men denne avstraffelsen ble allikevel godtatt uten bitterhet, for det første fordi nesten alle barna ble slått hjemme slik at korporlig avstraffelse sto for dem som et naturlig oppdragelsesprinsipp, videre fordi læreren var absolutt rettferdig, man visste på forhånd hvilke overtredelser som førte til denne soningsseremonien, og når man gikk over grensen for lovbrudd som utelukkende medførte poengtrekk, visste man hva man hadde i vente, og hele klassen opplevde en raus jevnbyrdighet hva denne straffen angikk. Monsieur Bernard satte tydelig stor pris på Jacques, men han ble slått, han som de andre. Og han ble til og med straffet dagen etter at Monsieur Bernard offentlig hadde vist at han var hans yndlingselev. Jacques hadde stått oppe ved tavlen og etter å ha svart riktig på et spørsmål, hadde Monsieur Bernard strøket ham over kinnet. Da var det noen i klassen som hvisket: «Gullunge!» Monsieur Bernard trakk Jacques bort til seg og sa alvorlig: «Ja, jeg har en svakhet for lille Cormery, slik jeg har det for alle dere som har mistet faren deres i krigen. Jeg kjempet sammen med fedrene deres, og jeg lever. Jeg forsøker, i det minste her, å erstatte mine avdøde kamerater. Og hvis noen fremdeles vil si at jeg har ‘gullunger’, så kom igjen!» Denne harangen ble møtt av en dyp stillhet. Etter skoletid spurte Jacques hvem det var som hadde kalt ham for

156

«gullunge». For det ville gå på æren løs om han ikke hevnet en slik beskyldning. «Jeg,» sa Munoz, en stor, ganske slapp og fargeløs gutt som sjelden stakk seg frem, men som alltid hadde vist sin motvilje mot Jacques. «Godt,» sa Jacques, «da er moren din en horea.»

Dette var en rituell beskyldning som førte til øyeblikkelig slagsmål, for fornærmelser mot mødre og avdøde vil for all evighet stå som de mest alvorlige rundt Middelhavet. Allikevel nølte Munoz. Men et rituale er et rituale, og de andre svarte for ham: «Da går vi på jordet.» Jordet lå ikke så langt fra skolen og var en mark der det vokste noen fryktsomme gresstuster og som var dekket av gamle tønnebånd, hermetikkbokser og råtne tønner. Der fant oppgjørene sted. Oppgjørene var rett og slett dueller, der knyttnevene erstattet sverdet. De fulgte duellens seremoniell, i alle fall i prinsippet. Hensikten med dem var nemlig å avgjøre en tvist der en av partene var blitt æreskrenket, enten ved at hans nærmeste foresatte eller forfedrene hans var blitt fornærmet, ved at hans nasjonalitet eller rase var blitt spottet, ved at han var blitt angitt, eller beskyldt for å ha angitt, ved at han hadde stjålet eller ble beskyldt for å ha stjålet, eller det kunne være mer dunkle årsaker, som det så ofte er i barneflokker. Når en gutt følte, eller særlig når noen følte på hans vegne (og han forsto det), at han var blitt fornærmet på en slik måte at han måtte rette opp fornærmelsen, var det rituelle formularet: «Klokken fire på jordet.» Med det samme formelen var uttalt, sank opphisselsen og ingen

a og hore til dine døde.

157

sa noe mer. De to duellantene trakk seg tilbake, fulgt av sine kamerater. I de påfølgende skoletimene gikk ryktet fra pult til pult, med navnene på deltakerne som klassekameratene kikket stjålent bort på og som dermed stilte til skue manndommens spesielle ro og besluttsomhet. Inne i dem foregikk det helt andre ting, og selv de modigste mistet konsentrasjonen av frykt for det øyeblikket da de skulle i ilden. Men kameratene fra fiendeleiren måtte ikke få anledning til å le og beskylde duellanten, med et eget uttrykk, for å «skjelve i buksene».

Da Jacques nå hadde gjort sin manndomsplikt ved å utfordre Munoz, skalv han i hvert fall grundig, slik han gjorde hver gang han visste at han skulle utøve eller bli utsatt for vold. Men beslutningen var fattet og i hans indre var muligheten for å trekke seg ikke et øyeblikk til stede. Dette var en naturlov, og han visste også at den svake kvalmen han kjente før handlingen, ville forsvinne så snart de var i gang, han ville bli drevet frem av volden, som dermed hadde en taktisk betydning like mye som en … og som hadde hjulpet ham å1

Den ettermiddagen kampen mot Munoz skulle finne sted, ble alle ritualene fulgt. Duellantene, tett fulgt av sine respektive tilhengere som var blitt omdannet til sekundanter og som allerede bar ridderens ransel, kom først frem til jordet. Deretter kom alle som ble tiltrukket av kampen, og som endte med å omringe de to motstanderne, som nå tok av seg kappene og jakkene som de overlot til sekundantene. Nå kom Jacques’

1 Avsnittet slutter her.

158

oppfarenhet vel med, det var han som angrep først. Han var ikke helt trygg, men fikk Munoz til å rygge tilbake mens han klossete parerte hookene til motstanderen og traff Jacques i kinnet med et slag som gjorde vondt og som gjorde ham desto mer rasende etter som tilskuerne skrek, lo og heiet. Han fór mot Munoz, lot det regne med slag over ham, fikk satt ham ut av spill og klarte å plassere en rasende hook over øyet til stakkaren som mistet balansen og falt jammerlig ned på baken foran føttene hans, mens det ene øyet gråt og det andre øyeblikkelig hovnet opp. En skikkelig blåveis av dette slaget var et blinkskudd og spesielt ettertraktet fordi den stadfestet seierherrens triumf i flere dager etterpå, og nå satte publikum i de rene indianerhyl. Munoz reiste seg ikke opp med en gang, og dermed grep bestevennen Pierre inn og forkynte at Jacques var seierherren, overrakte ham jakken, dekket ham til med kappen og førte ham av sted sammen med en kortesje av beundrere. Imens reiste Munoz seg opp og kledde på seg, fremdeles gråtende og omgitt av en liten, bestyrtet flokk. Jacques var helt ør etter å ha vunnet en så rask seier, han hadde ikke håpet den skulle bli så total og hørte knapt alle lykkønskningene og de overdrevne kampreferatene. Han ville være glad, og var det på en eller annen forfengelig måte, men allikevel, da han forlot jordet og snudde seg, var han plutselig blitt grepet av en dyp tristhet ved synet av det slukørete ansiktet til den slagne Munoz. Og slik forsto han at krigen ikke er noe gode, siden det er like bittert å overvinne en mann som selv å bli overvunnet.

159

Og han skulle snart forstå mer, for like etter fikk han erfare at veien ikke er lang fra Kapitol til Den tarpeiske klippe. Dagen etter, da kameratene kom med sine beundrende tilrop, følte han seg forpliktet til å sette opp en selvtilfreds mine og å spille kjekk. Siden Munoz ikke var til stede ved oppropet om morgenen, kom Jacques’ sidemenn med spydige kommentarer og blunket til vinneren. Jacques klarte ikke la være å snu seg mot kameratene med det ene øyet halvveis lukket og oppblåst kinn, og uten å merke at Monsieur Bernard sto og så på ham, henga han seg til et grotesk mimespill. Det var imidlertid som blåst bort da lærerens stemme lød i klasserommet som med ett ble helt stille: «Min stakkars gullunge,» sa han uten å fortrekke en mine, «vi må nok ty til sukkerrøret for deg også.» Seierherren måtte reise seg, hente torturinstrumentet og tre inn i den friske lukten av eau de cologne som omga Monsieur Bernard og innta avstraffelsens forsmedelige positur.

Munoz-historien skulle ikke være avsluttet med denne leksjonen i praktisk filosofi. Gutten var borte i to dager, Jacques begynte å bli bekymret selv om han spilte kjekk, og den tredje dagen kom en av de eldre elevene inn i klasserommet og varslet Monsieur Bernard om at rektor ville snakke med Jacques Cormery. Det var bare i alvorlige tilfeller man ble innkalt til rektor, og læreren løftet sine store øyebryn og sa: «Skynd deg, myggen, jeg håper ikke du har gjort noe dumt.» Jacques var mo i knærne, han fulgte etter den store gutten gjennom gangen langs skolegården som var beplantet med falske pepperbusker hvis spinkle skygge langt fra beskyttet

160

mot den sviende varmen, helt til rektors kontor som lå i den andre enden av gangen. Det første han så da han kom inn, var Munoz som sto foran rektors pult, flankert av en dame og en mann med morske fjes. Selv om klassekameratens øye var gjenklistret og opphovnet og vansiret hele fjeset hans, følte han lettelse ved å se at han var i live. Men han fikk ikke tid til å nyte lettelsen. «Er det du som har slått klassekameraten din?» spurte rektor, en liten, skallet mann med lyserødt ansikt og energisk stemme. «Ja,» sa Jacques tonløst. «Det var det jeg sa, rektor,» sa damen, «André er ikke noen pøbel.» «Vi sloss,» sa Jacques. «Det behøver du ikke fortelle meg,» sa rektor. «Du vet at alt slagsmål er forbudt, også utenom skolen. Du har skadet klassekameraten din, og det kunne endt langt mer alvorlig. Som en første advarsel skal du stå i skammekroken i alle frikvarterene i en uke. Hvis dette skjer igjen, blir du utvist. Jeg kommer til å informere dine foreldre om avstraffelsen. Nå kan du gå tilbake til klassen din.» Jacques var lamslått og ble stående helt stille. «Gå,» sa rektor. «Hvordan går det, Fantomet?» spurte Monsieur Bernard da Jacques kom tilbake i klasserommet. Jacques gråt. «Kom igjen, fortell meg hva som har skjedd.» Jacques fortalte hikstende først om straffen, om at foreldrene til Munoz hadde anmeldt ham, og til slutt fortalte han om slåsskampen. «Hvorfor sloss dere?» «Han kalte meg ‘gullunge’.» «En gang til?» «Nei, her i timen.» «Var det ham! Og så syntes du at jeg ikke hadde forsvart deg tilstrekkelig!» Jacques så hengivent på Monsieur Bernard. «Jo! Jo! De …» Og så brøt han ut i oppriktig gråt.

161

«Sett deg,» sa Monsieur Bernard. «Det er urettferdig,» sa Jacques gråtende. «Nei,» sa han stille1

I frikvarteret dagen etter stilte Jacques seg opp i skammekroken innerst i skolegården, med ryggen mot plassen som gjenlød av vennenes glade rop. Han trippet med føttenea og brant av lyst til å løpe han også. Av og til kikket han over skulderen og så Monsieur Bernard som spaserte sammen med kollegene sine i et hjørne av skolegården uten å se på ham. Men dagen etter oppdaget han ham ikke før han plutselig sto og klappet ham forsiktig over nakken: «Se nå ikke så lei ut, lille torpedo, Munoz står også i skammekroken. Du kan få lov til å se.» Og i den andre enden av skolegården sto Munoz, ensom og gretten. «Kameratene dine nekter å leke med ham hele den uken du står i skammekroken.» Monsieur Bernard lo. «Ser du, dere blir straffet begge to. Det er helt etter reglene.» Og så lente han seg over ham og sa, med en kjærlig latter som fikk ømheten til å stige i den dømtes hjerte: «Lille mygg, hvem skulle vel trodd at du hadde en slik hook!»

Jacques hadde bestandig elsket denne mannen som nå satt og snakket med sin kanarifugl og som kalte ham «lille venn» selv om han var førti år. Årene og avstanden, og til slutt den andre verdenskrigen, hadde gradvis fjernet dem fra hverandre og til slutt hadde det gått lang tid uten at Jacques hadde hørt fra Monsieur Bernard. Derfor ble han lykkelig som et barn da det en dag i 1945 ringte på døren hans i Paris og

1 Setningen slutter her. a Monsieur, han sparket meg

162

det sto en aldrende soldat i feltfrakk utenfor. Det var Monsieur Bernard som hadde gått i krigen for annen gang, «ikke for krigens skyld,» sa han, «men mot Hitler. Og du har også slåss, lille venn, jeg visste nok at du var av det gode slaget, jeg håper ikke du har glemt din mor heller, for din mor er det beste som finnes i verden. Nå reiser jeg hjem til Alger, kom og besøk meg,» og de siste femten årene hadde Jacques besøkt ham hvert år, som nå, og før han dro omfavnet han den gamle, bevegede mannen som sto ved døren og holdt ham i hånden. Det var han som hadde kastet Jacques ut i verden, som helt alene hadde tatt ansvaret for å rykke ham opp med røttene og sende ham ut på en enda større oppdagelsesferd.a

Skoleåret gikk mot slutten og Monsieur Bernard hadde bedt Jacques, Pierre, Fleury – et fenomen av en gutt som var like god i alle fag, «en polytekniker,» sa Monsieur Bernard – og Santiago, som ikke var fullt så begavet, men som lyktes på grunn av sin flid, om å bli igjen i klasserommet. «Nå,» sa Monsieur Bernard da klassen var tom. «Dere er mine beste elever. Jeg har bestemt meg for at jeg vil melde dere på som kandidater til gymnasstipendiene. Hvis dere klarer prøvene, vil dere få et stipend og dere vil kunne gå på skole helt til artium. Barneskolen er den beste av alle skoler. Men den fører ikke til noe. Gymnaset åpner alle muligheter. Og jeg vil gjerne at det skal være fattige gutter som dere som begynner der. Men først må jeg ha en tillatelse fra foreldrene deres. Stikk nå,»

De løp av gårde, helt målløse og skiltes uten engang å

a Stipendiet

163

snakke sammen. Det var bare bestemoren som var hjemme, hun renset linser på voksduken på spisestuebordet. Han nølte og bestemte seg for å vente til moren kom hjem. Da hun kom, så hun trett ut, tok på seg et kjøkkenforkle og satte seg til å hjelpe moren med å rense linser. Jacques tilbød seg også å hjelpe til, og han fikk den store porselenstallerkenen der det var lettest å skille linsene fra steinene. Han hadde ansiktet dypt nede i tallerkenen da han kom med nyheten. «Hva er dette for noe?» spurte bestemoren. «Når er det man tar artium?» «Om seks år,» sa Jacques. Bestemoren skjøv tallerkenen sin unna. «Hører du?» sa hun til Catherine Cormery. Hun hadde ikke hørt. Jacques gjentok nyheten langsomt for henne. «Å, det er fordi du er flink,» sa hun. «Flink eller ikke, han må begynne i lære til neste år. Du vet at vi ikke har penger. Han må bidra til husholdningen.» «Ja, det er riktig,» sa Catherine.

Utenfor begynte det å bli kveld og varmen ga seg. På denne tiden var det full aktivitet i alle verksteder, og gaten var tom og stille. Jacques så ned på gaten. Han visste ikke hva han ville, han visste bare at han ville adlyde Monsieur Bernard. Men han var ni år, han hverken kunne eller ville være ulydig mot bestemoren. Det var allikevel tydelig at hun nølte litt. «Og hva skulle du bli etterpå?» «Jeg vet ikke. Kanskje lærer, sånn som Monsieur Bernard.» «Ja, om seks år!» Hun renset linsene sine langsommere. «Nei. Nei. Vi er for fattige. Du får si til Monsieur Bernard at vi ikke kan.»

Dagen etter kunne de tre andre fortelle Jacques at familiene deres hadde sagt ja. «Og hva med deg?» «Jeg vet ikke,» sa

164

han, og det gjorde vondt plutselig å føle seg enda fattigere enn kameratene. De ble igjen etter skoletid alle fire. Pierre, Fleury og Santiago overleverte svarene sine. «Og du, lille mygg?» «Jeg vet ikke.» Monsieur Bernard så på ham. «Det er greit,» sa han til de andre, «men dere må ta ekstratimer med meg, om kvelden etter skoletid. Det skal jeg ordne. Bare gå.» Da de var gått ut, satte Monsieur Bernard seg i stolen sin og trakk Jacques bort til seg. «Nå?» «Bestemor sier at vi er for fattige og at jeg må arbeide til neste år.» «Og moren din?» «Det er bestemor som bestemmer.» «Det vet jeg,» sa Monsieur Bernard. Han tenkte seg litt om, så klemte han Jacques inntil seg. «Hør her: Du må forstå henne. Livet er ikke lett for henne. Det er de to som har oppdradd deg og broren din og gjort dere til de fine guttene dere er. Derfor er hun redd, det er klart. Selv om du får stipend trenger du litt hjelp, og du kan ikke under noen omstendighet bidra med penger hjemme i disse seks årene. Forstår du?» Jacques nikket uten å se på læreren. «Godt. Men kanskje det går an å forklare henne. Ta ranselen din, jeg blir med deg!» «Hjem?» spurte Jacques. «Selvfølgelig, det vil glede meg å se igjen moren din.»

Litt senere kunne Jacques forbløffet bivåne at Monsieur Bernard banket på døren deres. Bestemoren åpnet mens hun tørket hendene på forkleet som var altfor stramt i livet, slik at den runde gammelkonemagen tøt ut. Da hun så skolelæreren, gjorde hun en håndbevegelse for å rette på håret. «Nå, bestemor,» sa Monsieur Bernard, «travel som alltid? De er virkelig en sliter.» Bestemor viste gjesten inn i soveværelset, som de

165

måtte igjennom for å komme til spisestuen. Hun ba ham sette seg ved bordet og fant frem glass og anisbrennevin. «Ikke gjør Dem noen umake. Jeg er bare kommet for å snakke litt med Dem.» Han begynte med å spørre henne ut om hennes barn, om livet på bondegården, om ektemannen, og han fortalte om sine egne barn. Så kom Catherine Cormery hjem, hun ble helt forskrekket, kalte Monsieur Bernard for «herr skolelærer» og gikk inn på soveværelset for å gre håret og ta på seg et rent forkle. Så kom hun inn og satte seg ytterst på en stol et stykke fra bordet. «Og du,» sa Monsieur Bernard til Jacques, «du går og venter på meg ute i gaten. De forstår,» sa han til bestemoren, «nå skal jeg skryte av ham, og han kunne komme til å tro at det var sant …» Jacques gikk ut, løp ned trappen og stilte seg opp nede ved inngangsdøren. Der sto han fremdeles en time senere, og da Monsieur Bernard kom ned trappen og dukket opp bak ham, var det begynt å bli folksomt i gaten og himmelen over fikentrærne begynte å få et grønnskjær. Monsieur Bernard rusket ham i håret. «Det er i orden,» sa han. «Bestemoren din er et skikkelig menneske. Og moren din … glem henne aldri.» «Monsieur,» sa plutselig bestemoren, som kom nedover trappen. Hun holdt i forkleet med en hånd og tørket øynene. «Jeg glemte å si … De sa at De ville gi Jacques ekstratimer.» «Selvfølgelig,» sa Monsieur Bernard. «Men vi kan ikke betale Dem.» Monsieur Bernard så oppmerksomt på henne. Han holdt Jacques om skuldrene. «Det er ikke noe å bekymre seg for,» og så ristet han Jacques, «han har allerede betalt meg.» Han forsvant, og bestemoren tok Jacques i hånden da de gikk

166

oppover trappen. For første gang klemte hun hånden hans veldig hardt, med en slags fortvilet ømhet. «Lille venn,» sa hun. «Lille vennen min.»

I en måned ble de fire guttene igjen med Monsieur Bernard hver dag i to timer etter skoletid for å arbeide. Om kvelden var Jacques både sliten og eksaltert når han kom hjem, og fortsatte å gjøre lekser. Bestemoren så på ham med en blanding av sorg og stolthet. «Han har godt hode,» sa Ernest og slo knyttneven mot sin egen skalle. «Ja,» sa bestemor, «men hva skal det bli til med oss?» En kveld kvapp hun til: «Og førstekommunionen hans?» Religionen opptok sant å si ingen plass i familien.1 Ingen gikk til messe, ingen nevnte eller lærte bort Guds bud, og det var heller ikke noen som hentydet til hinsidig straff eller belønning. Når bestemoren hørte at en eller annen var død, sa hun: «Så hører vi ikke mer til ham.» Hvis det dreide seg om et menneske hun var antatt å ha en form for kjærlighet til, sa hun: «Stakkars, han var da ung,» selv om den avdøde hadde befunnet seg på gravens rand i årevis. Det kom ikke av noen mangel på dømmekraft. Hun hadde sett mange dø rundt seg. To barn, ektemannen, svogeren og alle nevøene i krigen. Men nettopp derfor var hun like fortrolig med døden som med arbeidet eller fattigdommen. Hun tenkte ikke på den, men levde med den på en måte, og dessuten var de daglige gjøremål enda mer tvingende for henne enn for de fleste algirere, som gjennom en felles skjebne og ved sine bekymringer var fratatt denne

1 Tre uleselige linjer i margen.

167

gravkulten som siviliserte samfunn koster på seg.a For dem var dette en prøvelse som de, i likhet med sine forgjengere, måtte igjennom, det var noe de aldri snakket om, og der de måtte forsøke å vise dette motet som de anså som menneskets høyeste dyd, men som de i ventetiden måtte forsøke å glemme og skyve unna. (Derav det tøysete preget alle begravelser fikk. Fetter Maurice?) Hvis man til dette føyet den bitterheten som preget arbeidet og kampen for det daglige brød, uten engang, når det gjaldt familien til Jacques, å regne med fattigdommen som tæret og slet på dem, var det klart at det var vanskelig å finne noen plass til religionen. For onkel Ernest, som levde i sansenes verden, var religionen det han så, det vil si presten og prosesjonene. Han benyttet gjerne sitt komiske talent og lot aldri en anledning gå fra seg til å ape etter messenes seremonier, han pyntet fremstillingen med etterapende lyder [regler] som skulle likne på latin og avslutningsvis spilte han både menigheten som bøyde hodet når kirkeklokkene ringte, og presten som benyttet seg av denne stillingen til å lure i seg altervinen. Catherine Cormery var den eneste som hadde et mildt vesen som kunne lede tankene hen på gudstro, men denne mildheten var også hele hennes tro. Hun sa hverken ja eller nei, lo litt av brorens vitser, men sa «Herr pastor» til prestene hun møtte. Hun snakket aldri om Gud. Når sant skal sies, hadde Jacques i løpet av sin barndom aldri hørt noen uttale dette ordet, og det bekymret han seg ikke om. Det mystiske, strålende livet var mer enn nok til å fylle ham.

a Døden i Algerie.

168

Allikevel, dersom det ble arrangert en ikke-kirkelig begravelse i familien, var det paradoksalt nok ikke uvanlig at bestemoren eller til og med onkelen begynte å klage over at det ikke var noen prest til stede. «Som en hund,» sa de. For dem, som for de fleste algirere, var religionen ene og alene en del av det sosiale liv. Man var katolikk slik man var fransk, det medførte et visst antall ritualer. I virkeligheten var disse ritualenes antall ganske nøyaktig fire: dåp, førstekommunion, ekteskapets sakramente (hvis det da ble ekteskap) og de siste sakramenter. Mellom disse seremoniene, som nødvendigvis fant sted med temmelig lange mellomrom, beskjeftiget man seg med andre ting, først og fremst med å overleve.

Derfor var det en selvfølge at Jacques skulle gå til førstekommunion, i likhet med broren Henri, som hadde meget dårlige minner, ikke om selve seremonien, men om de sosiale konsekvensene, særlig alle visittene som han hadde vært nødt til å avlegge i flere dager etterpå. Iført armbind hadde han gått på besøk til venner og slektninger som var forventet å gi ham en liten pengegave som han brydd tok imot, og etterpå ble alt sammen beslaglagt av bestemoren, som ga tilbake en bitte liten sum til Henri, mens hun beholdt resten selv, siden førstekommunionen «kostet penger». Men denne seremonien fant sted når barnet var elleve, tolv år, etter to års katekismeundervisning. Dermed behøvde ikke Jacques gå til førstekommunion før etter to eller tre år på gymnaset. Men det var nettopp tanken på dette som hadde fått bestemoren til å skvette i været. Hun hadde vage og ganske skremmende forestillinger

169

om gymnaset som et sted der man måtte lese sikkert ti ganger mer enn på barneskolen, siden disse studiene skulle føre til et bedre liv og siden hun ikke kunne tenke seg noen materiell forbedring som ble ervervet uten ved ekstra hardt arbeid. På den annen side ønsket hun inderlig at Jacques skulle lykkes, på grunn av de ofrene hun på forhånd godtok, og hun så for seg at tiden til katekismeundervisningen ville gå på bekostning av skolearbeidet. «Nei,» sa hun, «du kan ikke gå både på skole og til katekismeundervisning.»

«Da får jeg la være å gå til førstekommunion, da,» sa Jacques som straks så en mulighet til å slippe unna alle visittene og den uutholdelige ydmykelsen det ville være for ham å motta penger. Bestemoren så på ham. «Hvorfor det? Det skal vi nok ordne. Ta på deg. Vi går til presten.» Hun reiste seg og gikk med besluttsomme skritt inn på rommet sitt. Da hun kom tilbake, hadde hun tatt av seg arbeidskjortelen og skjørtet og iført seg den eneste penkjolen hun hadde [ ]1. Den var kneppet helt opp i halsen, og på hodet hadde hun tatt det svarte silketørkleet sitt. Det grå håret lå langs kanten av tørkleet, og med det klare blikket og den lukkede munnen så hun ut som besluttsomheten i egen person.

I sakristiet til Saint-Charles-kirken, en forferdelig bygning i imitert gotisk stil, og med Jacques som sto ved siden av henne og holdt hånden hennes, satt hun foran sognepresten. Og foran dem satt presten med hendene foldet i fanget på kjolen og med beina fra hverandre. Han kunne være omkring

1 Et uleselig ord.

170

seksti år, ansiktet var rundt, litt bløtt, nesen stor, munnen bred med et varmt smil under en krone av sølvgrått hår. Hendene holdt han i fanget på kjolen som var spent ut ved at han holdt knærne fra hverandre. «Jeg vil,» sa bestemoren, «at gutten skal få sin førstekommunion.» «Det er bra, Madame, vi skal gjøre ham til en god kristen. Hvor gammel er han?» «Ni år.» «De gjør aldeles rett i å la ham begynne å følge katekismeundervisningen tidlig. Om tre år vil han være klar for den store dagen.» «Nei,» sa bestemor tørt, «han må gjøre det med en gang.» «Med en gang? Men førstekommunionen skal finne sted om en måned, og han kan ikke motta den før etter minst to år med katekismeundervisning.» Bestemoren forklarte situasjonen. Presten var imidlertid ikke overbevist om at det var umulig å følge undervisningen ved en høyere skole og religionsundervisningen samtidig. Med tålmodighet og velvilje viste han til gode erfaringer og nevnte flere eksempler … Men bestemoren reiste seg. «I så fall går han ikke til førstekommunion. Kom, Jacques.» Hun trakk ham med seg mot utgangen. Presten løp etter dem. «Vent litt, Madame. Vent.» Han ledet henne forsiktig tilbake til plassen og forsøkte å snakke henne til fornuft. Men bestemor ristet på hodet, sta som et gammelt esel. «Enten må det skje nå, eller så står vi over.» Det endte med at presten ga seg. De ble enige om at etter en intensiv religionsundervisning skulle Jacques få sin førstekommunion en måned senere. Presten rystet på hodet og fulgte dem til døren der han strøk Jacques over kinnet: «Nå må du høre godt etter da,» sa han. Og han så nærmest sørgmodig på ham.

171

Dermed måtte Jacques kombinere ekstratimene med Monsieur Germain med katekismeundervisningen torsdag og lørdag ettermiddag. Opptaksprøvene for skolestipendiene og førstekommunionen nærmet seg samtidig. Dagene var fylt, det ble ikke tid til å leke, ikke en gang på søndagene, og spesielt ikke da, for så snart han la fra seg bøkene, minnet bestemoren ham om hvilke ofre hans studier og alle disse årene der han ikke kunne yte noe hjemme, ville kreve av familien og hun satte ham til å gjøre husarbeid og løpe ærender. «Men kanskje jeg stryker,» sa Jacques, «det er en vanskelig prøve.» Og iblant ønsket han det nesten, siden han syntes vekten av alle disse ofrene han uavlatelig måtte høre om, var for tung å bære. Bestemoren så bestyrtet på ham. Den muligheten hadde hun overhodet ikke forestilt seg. Hun trakk på skuldrene og uten å bekymre seg om selvmotsigelsen, sa hun: «Det sier jeg bare, at det kommer du til å svi for.» Katekismeundervisningen ble gitt av den andre presten i menigheten, han var lang, ja, endeløs, i sin side, svarte kjole, inntørket, med ørnenese og hule kinn, like hard som den gamle presten var mild og god. Hans pedagogiske metode var utenatlæring, og selv om den var primitiv, var det kanskje det eneste som nådde frem til disse trassige og enkle ungdommene som han hadde til oppgave å gi en åndelig opplæring. De måtte lære spørsmål og svar: «Hva er Gud …?»a Ordene hadde overhodet ingen mening for de unge elevene, og Jacques, som hadde klisterhjerne, gjentok dem mekanisk, uten at han noen gang forsto hva de betød. Når en

a Slå opp i en katekisme

172

av de andre ble hørt, drømte han seg bort, satt og kopte eller gjorde grimaser til vennene. En gang ble han overrasket mens han gjorde en slik grimase, og da presten trodde han gjorde narr av ham, fant han det på sin plass å markere at han representerte en høyere makt. Han fikk Jacques til å stå frem foran alle de andre barna og uten noen nærmere forklaring løftet han en lang og knoklete hånd og fiket til ham så det sang. Det var så hardt at Jacques holdt på å falle overende. «Nå kan du gå tilbake og sette deg,» sa presten. Jacques så på ham, men gråt ikke (og hele livet skulle det være godhet og kjærlighet som fikk ham til å gråte, aldri ondskap eller forfølgelse som tvert imot gjorde ham sterkere og mer besluttsom) og gikk tilbake til plassen sin. Det venstre kinnet var glohett og han hadde blodsmak i munnen. Med tungespissen oppdaget han at innsiden av kinnet var blitt flerret opp av slaget og blødde. Han svelget blodet.

I resten av katekismetimene satt han nærmest fraværende og så rolig og følelsesløst på presten når han henvendte seg til ham, han resiterte feilfritt spørsmålene og svarene om Guds natur og Kristi offer, og langt, langt borte fra stedet der han resiterte satt han og tenkte på disse to prøvene som fremsto som en eneste en. Han var neddykket i arbeid og i denne uavbrutte drømmen, og det eneste som rokket ved ham – og da på en uklar måte – var aftenmessene som det ble flere og flere av i den heslige, iskalde kirken. På orgelet ble det spilt musikk han aldri tidligere hadde hørt, siden han ikke kjente til annet enn dumme slagere, og da sank han ned i en tettere og dypere

173

drøm som var fylt av gullets lysspill i halvmørket som hvilte over de hellige gjenstandene og messehaglene, og endelig ved møtet med mysteriet, men et navnløst mysterium som var helt uten forbindelse med de guddommelige vesenene som var navngitt og strengt definert i katekismeundervisningen. Det var bare en fortsettelse av den verden han levde i, det varme, inderlige og vage mysteriet han ble badet i var bare en forlengelse av morens forsiktige smil eller hennes taushet når han kom inn i spisestuen i skumringen og hun var alene hjemme og ikke hadde tent parafinlampen; hun lot mørket innta rommet litt etter litt, hun selv var liksom en enda mørkere og tettere form som så tankefullt ut av vinduet på livet i gaten som var lydløst for henne, og da stanset Jacques i døråpningen, full av hengivenhet og av en fortvilet kjærlighet til moren og til det som, i moren, ikke eller ikke lenger tilhørte denne verden og hverdagens trivialiteter. Så kom førstekommunionen som Jacques ikke kunne huske stort av, bortsett fra skriftemålet kvelden i forveien, der han bare hadde bekjent handlinger som han hadde fått vite var gale, det vil si ikke så mange, og «har du noen gang hatt syndige tanker?» «Ja, fader,» svarte han ut i luften, selv om han ikke visste hvordan en tanke kunne være syndig, og helt til morgenen etter levde han i frykt for å slippe ut en syndig tanke, eller, noe som sto tydeligere for ham, noen av disse anstøtelige ordene som skoleguttspråket hans var fullt av, og han klarte da i alle fall å holde ordene tilbake helt til seremonien skulle finne sted om morgenen. Han ble iført matrosdress og armbind, utstyrt med en liten mes-

174

sebok og en rosenkrans med hvite perler, alt sammen gaver fra de minst fattige slektningene (tante Marguerite osv.). Så gikk han oppover midtgangen med et blafrende vokslys, midt i et opptog av barn som bar lys i hendene mens foreldrene som sto på hver side så henrykt på, og da han hørte musikken som braket løs, stivnet han og ble fylt med skrekk og med en fantastisk opphisselse som for første gang i livet fikk ham til å kjenne sin egen styrke, sin grenseløse evne til å seire og til å leve, en opphisselse som varte gjennom hele seremonien og gjorde ham fraværende i forhold til alt som foregikk, iberegnet selve kommunionsøyeblikket, og den varte fremdeles da de kom hjem og under middagen der slektningene var invitert og bordet var mer [rikelig] enn vanlig, noe som oppglødde alle gjestene som var uvant med å spise og drikke mye, og det endte med at en voldsom munterhet fylte værelset. Den ødela Jacques’ opphisselse og forvirret ham så til de grader at ved desserten, da den allmenne munterheten var på sitt høyeste, brast han i gråt. «Hva er det med deg?» sa bestemoren. «Jeg vet ikke, jeg vet ikke.» Av bare forbitrelse ga bestemoren ham en ørefik: «Så vet du hva du gråter for.» Men egentlig visste han godt hva han gråt for, og han så over på moren, som sendte ham et sørgmodig smil fra den andre siden av bordet.

«Gikk det bra?» spurte Monsieur Bernard. «Da setter vi i gang.» Det gjensto enda noen dager med hardt arbeid, og de siste undervisningstimene fant sted hjemme hos Monsieur Bernard (beskrive leiligheten?). Så, en morgen sto de fire elevene, utstyrt med skriveunderlag, linjal og penn, i ring rundt

175

Monsieur Germain på trikkeholdeplassen like ved huset der Jacques bodde, og der han kunne se moren og bestemoren stå lent utover rekkverket på balkongen og vinke til dem.

Gymnaset, der prøvene fant sted, lå helt i den andre enden av byen, i den andre ytterkanten av halvsirkelen som bebyggelsen dannet rundt bukten, i et strøk som tidligere hadde vært rikt og livløst, men som takket være den spanske immigrasjonen var blitt et av de mest folkerike og livlige i Alger. Selve gymnaset var en stor og firkantet bygning som lutet ut mot gaten. To sidetrapper førte inn i bygningen, og én hovedtrapp. Den var stor og monumental og på hver side var den flankert av smale hager beplantet med banantrær, og1 rundt dem var det satt gitter for å beskytte dem mot elevenes hærverk. Hovedtrappen munnet ut i en stor hall som førte de to sidetrappene sammen, og der var også den store inngangsdøren som ble benyttet ved spesielle anledninger; ved siden av den var det en mye mindre dør som lå ved siden av glassburet til portneren, og det var den som ble brukt til daglig.

I denne hallen sto Monsieur Bernard og elevene hans og ventet, sammen med de elevene som var begynt å komme og som skjulte sin nervøsitet bak avslappede masker, unntatt enkelte hvis bleke ansikter og taushet røpet tydelig engstelse. De sto foran den lukkede døren, morgenen var ennå kjølig og gaten ennå fuktig, og om en liten stund ville solen dekke den med støv. De var over en halv time for tidlig ute, de sa ikke noe, men sto tett inntil læreren sin; han hadde heller ikke noe

1 Ikke flere ord i manuskriptet.

176

å si, men plutselig gikk han fra dem og sa han ville være tilbake om et øyeblikk. Like etter kom han ganske riktig tilbake, elegant som alltid, med rundpullet hatt og gamasjer som han hadde tatt på i anledning dagen. I hver hånd hadde han to pakker som var rullet sammen med et løst silkepapir, spisse i enden så det gikk an å bære dem, og da han kom bort til dem, så de at papiret var fullt av fettflekker. «Her har dere croissanter,» sa Monsieur Bernard. «Spis en nå og ta den andre i pausen klokken ti.» De takket og spiste, men de hadde vanskeligheter med å svelge den tunge deigen. «Ta det med ro,» gjentok læreren, «les regnestykket og stiloppgaven nøye. Les dem flere ganger. Dere har god tid.» Ja, de skulle lese mange ganger, de skulle gjøre som han sa. Han som visste alt, sammen med ham var livet enkelt, det var bare å la ham lede dem. I det samme ble det urolig like ved den lille døren. De seksti elevene som nå var samlet, presset seg i den retningen. En vakt hadde åpnet døren og leste opp navnelisten. Jacques’ navn var et av de første som ble ropt opp. Han holdt lærerens hånd, han nølte. «Kom igjen, gutten min,» sa Monsieur Bernard. Jacques skalv og gikk mot døren, og akkurat da han skulle inn snudde han seg mot Monsieur Bernard. Han sto der så stor og trygg, han smilte rolig til Jacques og nikket oppmuntrende.a

Klokken tolv ventet Monsieur Bernard på dem ved utgangen. De viste ham kladdene. Bare Santiago hadde gjort feil i regningen. «Stilen din er meget bra,» sa han kort til Jacques. Klokken ett fulgte ham dem tilbake etter middagen. Klokken

a bekrefte stipendprogrammet.

177

fire var han der igjen og så på arbeidene deres. Klokken ti om morgenen to dager senere sto de på ny utenfor den lille porten, alle fem. Døren ble åpnet og vakten leste en liste som var mye kortere denne gang, over dem som hadde stått. I all trengselen hørte ikke Jacques at navnet hans ble lest opp. Men han fikk et muntert slag på nakken og hørte Monsieur Bernard si: «Bravo, myggen. Du har stått.» Det var bare den snille Santiago som hadde strøket, og de så på ham med en slags fraværende tristhet. «Det er ikke så farlig,» sa han, «det er ikke så farlig.» Jacques visste ikke lenger hvor han var eller hva som skjedde, og de reiste hjem med trikken alle fire. «Jeg går innom foreldrene deres,» sa Monsieur Bernard, «Jeg går først til familien Cormery siden det er nærmest.» De kom inn i den fattigslige spisestuen som nå var full av kvinner. Der satt bestemoren, moren som hadde tatt en fridag for anledningen(?), kvinnene i nabofamilien Masson, og Jacques lente seg inntil læreren, trakk for siste gang inn duften av eau de cologne og presset seg inn mot den varme, trygge kroppen. Bestemoren strålte mot naboene. «Takk, Monsieur Bernard, tusen takk,» sa hun mens Monsieur Bernard strøk Jacques over hodet. «Nå har du ikke bruk for meg lenger,» sa han, «nå vil du få lærere som er klokere enn meg. Men du vet hvor du finner meg, kom hvis du trenger hjelp.» Han gikk, og Jacques sto alene igjen, blant alle disse kvinnene. Så løp han bort til vinduet og så ned på læreren som vinket til ham en siste gang og som nå etterlot ham alene, og i stedet for å glede seg over suksessen ble han grepet av en veldig smerte. Det var som om han allerede vis-

178

ste at denne suksessen rev ham opp fra de fattiges varme og uskyldige verden, en verden som var lukket om seg selv som en øy i samfunnet, men der fattigdommen tjente både som familie og solidaritet. Nå skulle han kastes ut i en fremmed verden, en verden som ikke var hans, der han ikke kunne tro at det fantes lærere som var klokere enn han som visste alt, og heretter skulle han lære, forstå uten hjelp, bli en mann, uten bistand fra det eneste mennesket som hadde støttet ham. Han måtte vokse opp og formes alene, hva det enn skulle koste.