7. Mondovi: Koloniseringen og faren

aOg nå var han voksen … På veien fra Bône til Mondovi møtte bilen J. Cormery satt i, flere jeeper som kjørte langsomt av gårde, struttende av geværer … – Monsieur Veillard? – Ja.

Mannen som sto i døråpningen på den lille bondegården, var liten og firskåren, med runde skuldre. Med venstre hånd holdt han døren åpen, med høyre tviholdt han i dørkarmen slik at han samtidig som han åpnet opp huset sitt, stengte for all adgang. Han kunne vel være rundt førti år, skulle man dømme etter det tynne, grå håret som fikk ham til å se ut som en romersk statue. Men det brunbarkede ansiktet med klare øyne, den litt tunge kroppen som allikevel hverken hadde overflødig fett eller mage i kaki-buksene, sandalene og blåtøysskjorten med lommer gjorde at han virket langt yngre. Han sto helt stille og hørte på Jacques’ forklaringer. Så sa han: «Kom inn,» og trådte til siden. Mens Jacques gikk innover i

a Hest og vogn tog båt fly.

180

den lille gangen med hvite vegger, der det bare sto en brun kiste og et paraplystativ i utskåret tre, hørte han bondens latter bak seg. «Jasså, en skikkelig pilegrimsferd! Ja, da må jeg si du kom i grevens tid.» «Hvorfor det?» spurte Jacques. «Kom inn i spisestuen,» svarte bonden, «det er det svaleste værelset.» Spisestuen var delvis en veranda der alle stråpersiennene unntatt én var trukket ned. Bortsett fra bordet og buffeten som var i umalt tre og så moderne ut, besto innredningen av rottingstoler og fluktstoler. Da Jacques snudde seg, oppdaget han at han var alene. Han gikk ut på verandaen, og gjennom det lille mellomrommet mellom persiennene kunne han se et gårdsrom som var beplantet med falske pepperbusker og innimellom dem skinte det i to knallrøde traktorer. Bakenfor, under formiddagssolen som ennå ikke var blitt uutholdelig varm, begynte vinmarkene. Et øyeblikk senere kom bonden inn med et brett med en flaske anisbrennevin, glass og en flaske isvann. Bonden hevet glasset med den melkefargete drikken. «Var De kommet senere, er det fare for at alt ville vært forlatt. De ville neppe funnet noen franskmann her som De kunne snakket med.» «Den gamle legen fortalte at jeg ble født her på gården Deres.» «Ja, den var en del av Saint-Apôtre-eiendommen, men etter krigen kjøpte foreldrene mine den.» Jacques så seg omkring. «De er nok ikke født her. Foreldrene mine bygget om alt sammen.» «Kjente de faren min før krigen?» «Jeg tror ikke det. De bodde like ved den tunisiske grensen, og så ville de flytte nærmere sivilisasjonen. For dem var Solferino sivilisasjonen.» «Så de hadde ikke hørt om den forrige

181

forpakteren?» «Nei. De er jo herfra, så De vet hvordan det er her i landet. Man tar ikke vare på noe. Man river ned og bygger opp igjen. Man tenker bare fremover og glemmer resten.» «Da har jeg visst oppholdt Dem til ingen nytte,» sa Jacques. «Nei,» sa bonden, «det var bare hyggelig.» Han smilte. Jacques drakk ut. «Har foreldrene Deres blitt boende ved grensen?» «Nei, det er forbudt område. Like ved piggtrådsperringene. Og jeg skjønner at De ikke kjenner faren min.» Han skylte også ned resten av innholdet i glasset, og som om han hadde funnet en ekstra munterhet i det, begynte han å le: «Han er en skikkelig kolonist, av den gamle skole. Av dem som blir skjelt ut i Paris. Han har alltid vært en hardhaus. Seksti år gammel. Lang og inntørket som en asket med sitt (heste)hode. Patriarktypen, om du vil. Han kjørte de arabiske arbeiderne beinhardt, sønnene sine også forresten, rett skal være rett. Da han måtte evakuere, i fjor, var det rene corridaen. Det gikk ikke an å leve i området lenger. Måtte sove med geværet ved siden av seg. Husker De at Raskil-gården ble angrepet?» «Nei,» sa Jacques, «Jo, de skar strupen over på faren og begge sønnene, moren og datteren ble grundig voldtatt og deretter drept … Kort sagt … Prefekten var dum nok til å si til bøndene at de måtte ta [koloni]spørsmålet og behandlingen av araberne opp til ny vurdering, og at nå var et blad vendt om. Han fikk høre av gamlingen at ingen i verden fikk bestemme i hans hus. Siden sa han ikke noe mer. Han kunne stå opp midt på natta og gå ut. Mor så ham gjennom persiennene, han gikk rundt på markene. Da evakueringsordren kom, sa han ingen ting. Vin-

182

høsten var avsluttet, vinen var på fat. Han åpnet fatene, og så gikk han ned til en kilde med brakkvann som han hadde gravd ut selv for lenge siden og ledet den rett ned mot jordene igjen. Han koplet pløyemaskinen til traktoren. I tre dager satt han ved rattet, barhodet. Uten å si et ord rev han opp vinrankene på hele eiendommen. Tenk deg synet, den inntørkede gamlingen som satt på traktoren og presset på gassen når plogskjæret ikke klarte å få løs en ranke som var litt større enn de andre. Han tok seg ikke engang tid til å spise, mor kom ut til ham med brød, ost og spansk kjøttpølse som han svelget rolig, like rolig som han gjorde alt annet, kastet den siste brødbiten og kjørte i vei, fra soloppgang til solnedgang, han kastet ikke så mye som et blikk på fjellene i horisonten eller på araberne som hadde fått nyss om dette og som sto et stykke borte og så på ham, uten at de heller sa et ord. En ung kaptein var blitt varslet, gudene vet av hvem, han kom og ba om en forklaring. Far sa: ‘Unge mann, siden det vi har gjort her er en forbrytelse, må det slettes.’ Da alt var ferdig gikk han tilbake til gården, gjennom gårdsrommet som var klissvått av vin som hadde rent ut av fatene, og så begynte han å pakke. De arabiske arbeiderne ventet ute på gårdsplassen. (Det var også en militærpatrulje der, som kapteinen hadde sendt ut, ingen visste riktig hvorfor, men de var under ledelse av en hyggelig løytnant som ventet på ordre.) ‘Hva skal vi gjøre, sjef?’ ‘Var jeg dere,’ sa gamlingen, ‘ville jeg gått over til opprørerne. De kommer til å vinne. Det finnes ikke skikkelige mannfolk igjen i Frankrike.’»

Bonden lo: «Ikke noe om og men der, hva?»

183

– Bor de her? – Nei. Han ville ikke høre snakk om Algerie mer. Han bor i Marseille, i en moderne leilighet. Mor skriver og forteller at han går hvileløst omkring på værelset sitt. – Og De? – Jeg? Jeg blir til siste slutt. Samme hva som skjer, så blir jeg. Jeg har sendt familien min ut til Alger, men jeg selv vil dø her. Bortsett fra oss, vet De hvem som er de eneste som forstår det? – Araberne. – Riktig. Vi er skapt for å forstå hverandre. De er like dumme og rå som oss, av samme blod. Vi skal nok fortsette å drepe hverandre en stund til, skjære av noen baller og torturere litt. Så kommer vi til å leve sammen som mennesker igjen. Det er dette landet som vil det. Litt mer å drikke? – En tynn en, sa Jacques.

Litt senere gikk de ut. Jacques hadde spurt om det var noen igjen i området som kunne ha kjent foreldrene hans. Nei, mente Veillard, bortsett fra den gamle legen som hadde hjulpet ham til verden og som fortsatt bodde i Solferino etter at han var blitt pensjonist, var det ingen. Saint-Apôtre-eiendommen hadde skiftet eier to ganger, mange av de arabiske arbeiderne var blitt drept i de to krigene, mange nye var blitt født. «Alt forandrer seg her,» gjentok Veillard, «det går så fort, så fort, og så glemmer man.» Men det kunne forresten hende at gamle Tamzal … Det var oppasseren på en av Saint-Apôtregårdene. I 1913 kunne han ha vært rundt tyve år. I alle fall

184

ville Jacques få se egnen der han var født.

Bortsett fra i nord var hele landet omgitt av fjerne fjell med konturer som ble vage i middagsheten, de sto som enorme steinkolosser med lysende dis rundt, og under en himmel som var hvit av hete lå den tidligere myrlendte Seybouse-sletten og strakte nordover, helt til Middelhavet, sine vinranker som sto i snorrette linjer med blader som var blå av sprøytemiddel og drueklaser som allerede var mørke, innimellom avbrutt av en rad med sypresser eller noen klynger av eukalyptustrær, og i skyggen av dem lå husene. De fulgte en gårdsvei og for hvert skritt de tok, sto det opp en rød støvsky. Foran dem dirret luften og solen sto på med all sin kraft, helt til fjellene i det fjerne. Da de kom frem til et lite hus bak en klynge platantrær, var de drivvåte av svette. En hund de bare kunne høre og ikke se, ønsket dem velkommen med rasende bjeffing.

Huset var temmelig forfallent. Døren av morbærtre var omhyggelig lukket. Veillard banket på. Hunden bjeffet enda høyere. Det virket som om lyden kom fra et lite, innelukket gårdsrom, på den andre siden av huset. Men ikke et menneske var å se. «Her råder sannelig tilliten,» sa bonden. «De er hjemme. Men de venter.» – Tamzal! ropte han, det er Veillard. – For seks måneder siden kom de og hentet svigersønnen hans. De ville vite om han støttet frigjøringsbevegelsen. Så hørte de ikke mer fra ham. For en måned siden fikk Tamzal høre at han antakelig hadde forsøkt å flykte, og at han var blitt drept.

185

– Støttet han frigjøringsbevegelsen, da? spurte Jacques. – Kanskje ja, kanskje nei. Krig er nå engang krig. Men det er forklaringen på hvorfor det tar så lang tid å åpne dørene i gjestfrihetens land.

I det samme ble døren faktisk åpnet. Tamzal stirret på Jacques. Han var liten og håret hans [ ]1, han hadde en bredbremmet stråhatt på hodet, og var kledd i en lappete blå kjeledress. Han smilte til Veillard og betraktet Jacques. «Det er en venn. Han er født her.» «Kom inn,» sa Tamzal. «Du skal få te.»

Tamzal kunne ikke huske noen ting. Jo, kanskje. Han hadde hørt en av onklene sine snakke om en forpakter som bare var blitt boende noen måneder, det var etter krigen. «Før,» sa Jacques. Ja, før, det var godt mulig, han var så ung den gangen, og hvor var det blitt av faren? Han var falt i krigen. «Mektoub»2, sa Tamzal. «Krigen er ond.» «Menneskene har alltid kriget,» sa Veillard, «men man venner seg så raskt til freden. Og tror at det er normalt. Nei, det normale, det er krigen.»a «Menneskene blir gale i krigen,» sa Tamzal og gikk og hentet et brett med te fra en kvinne i det andre værelset, hun snudde hodet bort. De drakk kokvarm te, takket og gikk tilbake på den overopphetede veien mellom vinrankene. «Jeg skal tilbake til Solferino med drosjen,» sa Jacques. «Legen har bedt meg til middag.» «Da inviterer jeg meg selv. Jeg skal bare hente noe.»

1 To uleselige ord. 2 På arabisk: «Det står skrevet» (i skjebnen) a utvide

186

Senere, da Jacques satt i flyet som førte ham tilbake til Alger, forsøkte han å gå gjennom de opplysningene han hadde fått tak i. Det var sannelig ikke stort, og ingen av dem angikk faren direkte. På en merkelig måte så det ut som om natten steg opp fra jorden med en fart man nesten kunne måle, før den endelig fikk tak i flyet som styrte rett frem, ubevegelig, som en skrue som blir boret rett inn i den tette natten. Men mørket gjorde Jacques enda mer utilpass, han følte seg dobbelt innesperret, av flyet og av mørket, og han hadde vanskeligheter med å puste. Han så for seg fødselsattesten og navnene på de to vitneunderskriftene, to vanlige franske navn, slike [man] finner på butikkskiltene i Paris, og etter at den gamle legen hadde fortalt ham om farens ankomst og om fødselen, hadde han sagt at dette var to kjøpmenn fra Solferino. Det var de første og de beste, de hadde gått med på å gjøre faren denne tjenesten, og de hadde navn som stammet fra parisiske forsteder, noe som slett ikke var overraskende siden Solferino var blitt grunnlagt av opprørere fra 1848. «Ja, nettopp,» sa Veillard, «besteforeldrene mine var blant dem. Det er derfor gamlingen er aldri så lite revolusjonær.» Han hadde videre fortalt at bestefaren hadde vært tømrer fra Faubourg Saint-Denis, bestemoren vaskekone. Det var stor arbeidsløshet i Paris, det ulmet og Nasjonalforsamlingen hadde bevilget femti millioner francs for å sende ut en koloni.a Alle ble lovet en eiendom på mellom 2 og 10 hektar. «Dere kan vel tenke dere at det var rift om plassene. Mer enn tusen kandidater. Alle drømte om

a 48 [tall som er innringet av forfatteren.]

187

det forjettede land. Særlig mennene. Kvinnene var redde for det ukjente. Men mennene! De hadde ikke vært revolusjonære for ingenting. De var av typen som tror på julenissen. Og for dem gikk julenissen i arabisk burnus. Så fikk de julepakken sin, da. De dro i 49, og det første huset ble bygget i 54. I mellomtiden …»

Jacques pustet lettere. Det første mørket var liksom blitt avklaret, det hadde trukket seg tilbake som et tidevann og etterlatt en stjernesky, og hele himmelen var nå fylt av stjerner. Det eneste som fremdeles plaget ham var det øredøvende bråket fra motorene. Han forsøkte å se for seg den gamle kjøpmannen som solgte johannesbrødfrukt og dyrefór og som hadde en vag erindring om faren. Han gjentok bare: «Sa ikke stort, han sa ikke stort.» Men støyen gjorde ham sløv, trakk ham inn i en bedøvet tilstand der han forgjeves forsøkte å se for seg, å forestille seg faren som forsvant bak dette store og fiendtlige landet, som smeltet sammen med denne landsbyens og dette landskapets navnløse historie. Enkelte brokker fra samtalen med legen kom imot ham, med samme bevegelse som disse elvebåtene som, ifølge legen, hadde fraktet de parisiske kolonistene til Solferino. Med samme bevegelse, og det var ikke tog på den tiden, eller nei, jo, det gikk bare til Lyon. Seks elvebåter som ble trukket av hester til tonene fra Marseillaisen og selvfølgelig også Avskjedssangen, avspilt av byorkestret; ved Seinens bredd fikk de dessuten Kirkens velsignelse. Og båtene var prydet med flagg der navnet på den ennå ikkeeksisterende byen var brodert, byen som passasjerene skulle

188

trylle frem. Elvebåten gled allerede av sted, Paris svant, ble utydelig, skulle forsvinne. Måtte Gud være med dem, og selv disse barrikadekjemperne som ikke trodde på hverken Gud eller Djevelen, ble stille og alvorlige, kvinnene stolte på deres styrke, og i skipsrommet sov de på halmmadrasser med den klukkende lyden og det skitne vannet i hodehøyde, men først hadde kvinnene kledd av seg bak lakener som de holdt opp for hverandre. Hvor var faren hans i alt dette? Ingen steder, men allikevel hadde disse elvebåtene som ble trukket senhøstes hundre år tidligere på kanalene, som i en måned skulle drive på elver og kanaler dekket av de siste høstbladene, eskortert av nakne hasseltrær og hengepiler under en grå himmel, som ble mottatt i byene underveis av høytidelige fanfarer og så sendt videre mot et ukjent land, med deres last av nye omstreifere, allikevel lærte disse elvebåtene ham mer om den unge døde i Saint-Brieuc enn de [senile] og rotete opplysningene han hadde klart å samle sammen. Motorene endret toneleie. De mørke massene, de opprevne og avskårne stykkene i mørket der nede, det var Kabylia, det blodige og ville området av dette landet som hadde vært blodig og vilt så lenge, og det var dit arbeiderne fra 1848 var kommet for hundre år siden, sammentrengt om bord i en hjuldamper. «Labrador», sa den gamle legen, «Labrador, det var navnet, tenk dere. Labrador skulle føre dem til myggene og solens rike.» Labrador gikk i alle fall alt hva hjulene maktet, brøytet seg gjennom det iskalde vannet som mistralvinden pisket opp til storm, mens dekket i fem dager og fem netter ble vasket av polarvinden og erobrerne

189

langt der nede under dekk var dødssyke, kastet opp på hverandre og ønsket ikke annet enn å dø. Endelig seilte de inn i havnen i Bône, der hele befolkningen sto på kaia og ønsket de grønnbleke eventyrerne velkommen med musikk; de var kommet så langt borte fra, hadde forlatt Europas hovedstad med sine kvinner, barn og møbler for etter fem ukers omflakking å vakle i land på denne jorden med fjerne blåner, der de med engstelse kjente den fremmedartede lukten av gjødsel, krydder og [ ]1

Jacques vendte seg i flysetet; han halvsov. Han så faren som han aldri hadde sett, som han ikke engang kjente høyden på, han så ham stå på kaia i Bône sammen med immigrantene mens sjauerne lempet ned de skarve møblene som hadde overlevd overfarten og diskusjonen gikk hissig omkring gjenstandene som var blitt borte. Han sto der, besluttsom, mørk, med sammenbitte tenner, og når alt kom til alt, var det kanskje ikke denne samme veien han også var kommet fra Bône til Solferino, nesten førti år tidligere, om bord i karjolen, under høsthimmelen? Men immigrantene hadde ingen landevei, kvinnene og barna satt stuet sammen på militære vogner og mennene gikk til fots, vandret på måfå over den sumpaktige sletten eller gjennom de tornete krattene, mens araberne sto i små flokker og stirret fiendtlig på dem, på god avstand og nesten alltid ledsaget av en skokk hylende kabylske hunder. Så endelig, mot kvelden kom de frem til det samme landskapet som faren hadde nådd førti år tidligere, et flatt land, omkran-

1 Et uleselig ord.

190

set av fjerne høydedrag, uten et hus, uten en eneste flekk dyrket jord, bebygget bare med noen få jordfargete militærtelt. Det var bare en naken ødemark, og for dem var det verdens ende, et rom mellom en forlatt himmel og en farlig jord* og kvinnene gråt i natten, av tretthet, av angst og av skuffelse.

Det var den samme ankomsten nattetid til et elendig og fiendtlig sted, de samme menneskene og så, og så … Når det gjaldt faren visste Jacques ikke, men for de andre var det slik, de måtte ta seg sammen når de sto foran de leende soldatene, og installere seg i teltene. Hus skulle det bli, senere, de skulle bygges og jorden skulle fordeles, og arbeidet, det hellige arbeidet ville redde alt. «Det ble ikke arbeid med det samme …» hadde Veillard fortalt. Regnet, det algeriske regnet, som var så voldsomt, nådeløst og uuttømmelig, hadde strømmet ned i åtte dager, Seybouse-elven var gått over sine bredder. Vannet nådde helt opp til teltene, de kunne ikke gå ut, de satt som fiendtlige søsken som var sammenbrakt hulter til bulter i skitten og mørket i de enorme teltene der regnet trommet ustoppelig, og for å slippe unna stanken hadde de kuttet sivrør så de kunne tisse innenfra og ut; og så, så snart regnet opphørte, var de ganske riktig begynt å arbeide. Under ledelse av tømreren begynte de å sette opp enkle brakker.

«Stakkars folk,» sa Veillard og lo. «De fikk satt opp skurene sine om våren, og så kom koleraen. Etter hva gamlingen fortalte, mistet bestefar tømrer datteren og konen, så hun hadde da hatt god grunn til å være skeptisk til reisen. Ja, ja,» sa den

* ukjent

191

gamle legen og vandret frem og tilbake, stadig like høyreist i lærgamasjene sine, han klarte ikke å sitte stille. «Det døde et dusin om dagen. Varmen var kommet altfor tidlig, brakkene var glohete. Og når det gjaldt hygienen … Kort sagt døde det rundt et dusin om dagen.» Hans kolleger militærlegene hadde ingen ting å stille opp med. Litt av noen kolleger, forresten. De hadde ikke flere medisiner igjen. Så fikk de en idé. Man skulle danse for å varme opp blodet. Hver natt, etter arbeidet, danset kolonistene mellom begravelsene, til fiolinakkompagnement. Og det var slett ikke så dumt uttenkt. Sammen med varmen fikk det stakkarene til å svette alt de kunne, og epidemien stanset. «Det er en idé som burde videreutvikles.» Ja, det var en idé. I den varme og fuktige natten, mellom brakkene der de syke lå, rundt fiolinisten som satt på en kasse med en lykt som tiltrakk seg en summende sverm mygg og insekter, danset erobrerne i lange kjoler og dress, de svettet alvorlig rundt et stort kvistbål, og i alle hjørner av leiren sto det vakter for å beskytte de beleirede mot svartmankete løver, mot kvegtyver, mot arabiske bander og iblant også mot angrep fra andre franske kolonier som trengte adspredelse eller proviant. Så ble endelig jorden fordelt, små lapper som lå spredt langt fra brakkebyen. Senere ble landsbyen bygget med jordmurer rundt. Men der som ellers i Algerie var to tredjedeler av immigrantene døde uten å ha tatt i hakke og plog. De gjenværende fortsatte å være parisere på marken, de arbeidet med klapphatt på hodet, gevær over skulderen, pipe i munnen, men det var bare piper med lokk som var tillatt, ikke sigaretter, på grunn

192

av brannfaren; de hadde kinin i lommen, kinin som ble solgt som dagligvare på kafeene i Bône og i kantinen i Mondovi, værsågod, og kvinnene deres var kledt i silkekjoler. Men de bar bestandig gevær, og var omringet av soldater. Selv når de skulle vaske tøy i Seybouse-elven måtte de ha eskorte, disse kvinnene som tidligere hadde hatt en fredelig passiar over storvasken i vaskeriet i rue des Archives i Paris. Selve landsbyen ble ofte angrepet om natten, som i 1851 under et av opprørene der et hundretalls ryttere i burnuser hadde kretset rundt murene og endt med å flykte da de hadde fått øye på ovnsrørene som de beleirede hadde stilt opp så de skulle se ut som kanoner. De arbeidet og bygget i et fiendtlig land som nektet å bli okkupert og som hevnet seg på alt det fant, og hvorfor måtte Jacques nå tenke på moren mens flyet lettet og gikk ned igjen? Han så for seg vognen som hadde kjørt seg fast på veien ved Bône, kolonistene hadde latt en gravid kvinne sitte igjen og gått for å hente hjelp. Da de kom tilbake fant de henne med oppskåret mage og avskårne bryster. «Det var krig,» sa Veillard. «Rett skal være rett,» sa den gamle legen, «de var blitt sperret inne i grotter med hele haremet, jada, jada, og de hadde skåret av testiklene på de første berberne, som selv … og da kommer vi til den første morderen, dere vet Kain, og siden den tid har det vært krig. Menneskene er grusomme, især når solen brenner nådeløst.»

Etter middag hadde de gått gjennom landsbyen, som ikke skilte seg fra de hundrevis av landsbyene som lå spredt utover hele dette landet. Noen hundre små hus i den borgerlige stilen

193

fra slutten av 1800-tallet, fordelt mellom flere gater som møttes i rette hjørner der man hadde de store bygningene, som samvirkelaget, Landbruksbanken og festlokalene, og alt dette førte frem til musikkpaviljongen med metallgelender, som liknet på en manesje eller en stor metro-nedgang. Der hadde byens mannskor eller militærkorpset i mange år gitt konserter på høytidsdager, mens søndagskledte par kretset rundt i varmen og støvet og pillet peanøtter. I dag var det også søndag, men Hærens psykologiske tjeneste hadde installert høyttalere i kiosken; menneskemengden besto hovedsakelig av arabere, de kretset ikke rundt på plassen, de sto helt stille og lyttet til den arabiske musikken som kom innimellom talene, mens franskmennene som hadde forvillet seg inn i denne mengden alle var helt like, de hadde det samme dystre og fremtidsrettede uttrykket som dem som en gang kom hit med Labrador eller som alle disse som hadde ankommet andre steder under samme forhold, utsatt for de samme lidelsene, på flukt fra fattigdom eller forfølgelse, og som bare hadde møtt lidelse og stein. Som spanjolene fra Menorca som Jacques’ mor nedstammet fra, eller som disse som kom fra Alsace i 1871, som hadde protestert mot det tyske styret og valgt Frankrike: de hadde fått jorden etter opprørerne fra 71, som var blitt fengslet eller drept. De var motstandsmenn som tok opprørernes varme plasser, forfulgte som ble forfølgere, og fra dem stammet faren som førti år tidligere var kommet til dette stedet, med samme dystre og innbitte uttrykk, vendt med hele seg mot fremtiden, som dem som ikke liker sin fortid og som

194

fornekter den; han var også en utvandrer, som alle dem som levde og som hadde levd på denne jorden uten å etterlate noen spor, annet enn på de slitte og mosegrodde hellene på kolonistenes kirkegårder som alle liknet den som Jacques til slutt, etter at Veillard var dradd, hadde besøkt sammen med den gamle legen. På den ene siden sto de nye og heslige minnesmerkene, siste mote på gravfronten, utspjåket med juggel og perler, der samtidens fromhet kunne fortape seg. På den andre siden, under gamle sypresser, mellom alleer som var dekket av pinjenåler og sypresskongler, eller like ved de fuktige veggene der det grodde kløverplanter med gule blomster, lå de gamle gravhellene som nesten gikk i ett med jorden og som var blitt uleselige.

I hundre år var det kommet flokker med mennesker hit, de hadde arbeidet og pløyet jorden; noen steder var plogfurene blitt dypere og dypere, andre steder grunnere og grunnere inntil et tynt lag med jord dekket dem til og hele området vendte tilbake til de ville vekstene. De hadde formert seg, og deretter forsvunnet. Deres sønner likedan. Og deres sønner og sønners sønner var kommet til denne jorden slik han selv var kommet, uten fortid, uten moral, uten oppdrager, uten religion, men lykkelige over tilværelsen og over å leve i lyset, redde for natten og døden. Alle disse generasjonene, alle disse menneskene som kom fra så mange forskjellige steder, under denne vidunderlige himmelen der varselet om skumringen allerede viste seg, de var forsvunnet uten å etterlate spor, lukket om seg selv. En endeløs glemsel hadde lagt seg over dem,

195

det var hva denne jorden hadde hatt å gi, det var dette som steg ned fra himmelen sammen med mørket som la seg over de tre mennene der de vendte tilbake mot landsbyen, beklemt over natten som nærmet seg, fylt av denne angsten* som griper alle Afrikas innbyggere når kveldsmørket hastig senker seg over havet, over deres sønderrevne fjell og høyslettene. Det er den samme hellige angsten som man finner i fjellsiden i Delfi der aftenen har den samme virkningen når den får templer og altre til å tre frem. Men på Afrikas jord er templene ødelagt, og det eneste som er igjen er denne uutholdelige og milde vekten som knuger hjertet. Så døde som de var! Som de fremdeles døde! Stillferdige og bortvendt fra alt, slik faren var død i denne ufattelige tragedien så langt fra hans kjødelige fedreland, etter et liv som hadde vært ufrivillig i alt, fra vaisenhuset til sykehuset, gjennom det uunngåelige ekteskapet, et liv som var blitt bygget opp rundt ham, mot hans vilje, helt til krigen drepte og begravde ham. Han skulle forbli en ukjent for sine egne og for sin sønn for all tid, også han var prisgitt denne grenseløse glemselen som var det endelige hjemland for menn av hans ætt, endestasjonen for et liv som var påbegynt uten røtter. Så mange opptegnelser i samtidens biblioteker for å beskrive hittebarna som koloniserte dette landet, ja alle her var hittebarn eller fortapte, de bygget forgjengelige byer for siden å dø for alltid for seg selv og for de andre. Som om menneskenes historie, denne historien som uavlatelig hadde gått sin gang over en av deres eldste marker og som hadde etterlatt

* frykten

196

så få spor, fordampet under den utrettelige solen sammen med minnene om dem som hadde skapt den, redusert til kriser av vold og drap, hat som blusset opp, strømmer av blod som vokste raskt og som raskt tørket ut, lik vannløpene i de halvtørre ørkendalene i landet. Nå steg natten opp fra jorden selv og begynte å drukne alt, de døde som de levende, under denne vidunderlige himmelen som alltid var der. Nei, han kom aldri til å få kjenne sin far, han ville fortsette å sove langt der borte, med ansiktet skjult i asken for all tid. Det var en gåte ved denne mannen, en gåte han hadde villet finne ut av. Men når alt kom til alt var det ikke annet enn fattigdommens gåte, den som skaper mennesker uten navn og uten fortid, som fører dem inn i den kjempemessige skaren av navnløse døde som har skapt verden ved å utslette seg selv for bestandig. For det var dette faren hadde hatt til felles med menneskene fra Labrador, med spanjolene fra Sahel, alsacerne fra høylandet, med denne enorme øya mellom sanden og havet som en veldig stillhet nå begynte å tildekke, dette, det vil si navnløsheten, i blodet, i tapperheten, i arbeidet, i instinktet, navnløsheten som både var grusom og deltagende. Og han som hadde villet unnslippe dette landet uten navn, unnslippe folkemassen og en familie uten navn, også i ham var det en som standhaftig hadde fortsatt å be om mørket og navnløsheten, han var også en del av dette folket, han gikk som en blind i mørket sammen med den gamle legen som pustet på hans høyre side, han lyttet til bruddstykkene av musikk som kom fra plassen og han så for seg de harde og ugjennomtrengelige ansiktene

197

til araberne som sto rundt musikkpaviljongen, Veillards latter og egenrådige ansikt, og med ømhet og en sorg som grep ham om hjertet, så han for seg morens dødsangst under eksplosjonen; han vandret i en natt av år over glemselens jord der hvert menneske var det aller første, der han selv hadde måttet vokse opp alene, uten en far. Han hadde aldri opplevd noen av disse stundene der en far som har ventet på at sønnen skal bli gammel nok til å forstå, tar ham for seg for å avdekke familiehemmeligheten, eller en gammel sorg, eller sin livserfaring, disse øyeblikkene hvor selv den latterlige og frastøtende Polonius får dimensjoner i samtale med Laertes. Han hadde fylt seksten år og tyve år og ingen hadde snakket med ham, han hadde måttet lære alene, vokse opp og herdes alene, alene hadde han måttet finne sin moral og sin sannhet, alene hadde han måttet fødes som menneske for så å fødes en gang til, en langt mer smertefull fødsel, den som innbærer å bli født for de andre, for kvinnene, lik alle som var født i dette landet og som, én etter én, forsøkte å lære å leve uten røtter og uten tro og som alle i dag, når de risikerte den endelige navnløsheten og utslettelsen av de eneste hellige spor av deres vandring på jorden, nemlig de uleselige gravhellene som natten nå hadde dekket til på kirkegården, måtte lære å bli født for de andre, for denne gigantiske skaren av erobrere som nå var blitt fordrevet og som hadde vært deres brødre og forløpere på denne jorden.

Flyet nærmet seg Alger. Jacques tenkte på den lille kirkegården i Saint-Brieuc der soldatenes graver var mer velholdte

198

enn gravene i Mondovi*. Middelhavet skilte mellom to verdener i meg, i den ene var det rom der minner og navn ble bevart, i den andre visket ørkenvinden ut sporene av menneskene på de store flatene. Han hadde villet unnslippe navnløsheten, den uvitende og innbitte fattigdommen, han hadde ikke klart å leve med denne blinde tålmodigheten, uten ord, uten andre utsikter enn det umiddelbare. Han hadde reist ut i verden, hadde bygget opp og skapt, forbrukt mennesker, dagene hans hadde vært fulle til bristepunktet. Men allikevel visste han nå innerst inne at Saint-Brieuc og alt hva det representerte for ham, aldri hadde vært noe. Han tenkte på de slitte og mosegrønne gravstøttene som han nettopp hadde forlatt, og med en underlig glede godtok han at døden hadde ført ham tilbake til hans egentlige fedreland og at dens endeløse glemsel i sin tur skulle tildekke det monstruøse og [banale] mennesket som hadde vokst opp og hadde utviklet seg uten hjelp og uten oppmuntring, i fattigdom, på en lykkelig bredd og i lyset fra verdens første morgener, og som senere, alene, uten erindring og uten tro, skulle gi seg i kast med menneskenes verden og dens grusomme og spennende historie.

* Alger

ANNEN DEL

SØNNEN ELLER DET FØRSTE MENNESKE