. R E IS E B YR Å .
Hemmelighetene i Stormskogen
Ved havets ende Hemmelighetene i Stormskogen . REISEBYRÅ . . REISEBYRÅ . . REISEBYRÅ .
R E IS E B YR Å
Hemmelighetene i Stormskogen
.
L. D. Lapinski Oversatt av Merete Franz
.
Originaltittel: The Strangeworlds Travel Agency The Secrets of the Stormforest Tekst © L. D Lapinski, 2022 Omslag og kart © Natalie Smillie, 2022
First published in Great Britain in 2022 by Hodder and Stoughton
Copyright © norsk utgave Solum Bokvennen, 2022 Oversatt av Merete Franz
Printed in Balticum
ISBN 978-82-560-2374-5 (papirutgave) ISBN 978-82-560-2375-2 (epub)
Papir: Boken er satt med Sabon Roman 11/17 www.solumbokvennen.no post@solumbokvennen.no
Til Alice og Avery og til alle som har blitt med på eventyrene til Flikk, Jonathan og Alva
Feig mann dør mange ganger før sin død, den tapre smaker døden én gang, bare.
William Shakespeare Julius Cæsar (Annen akt, scene II)
PROLOG
Lindormlund
November 1873
velden da den fremmede dukket opp, burde ha vært mørk og stormfull. Det ville ha passet mye bedre til historien vår.
Men sannheten er at Henrik Dunkel ikke kunne huske at det hadde vært så vindstille på ukevis. Tidspunktet var likevel dystert nok. Gasslampen på den andre siden av gata glødet halvhjertet i den tidlige vinterkvelden. Henrik tok seg selv i å kvele en gjesp, selv om det fortsatt var flere timer til stengetid.
Dagen hadde vært travlere enn det han ellers var vant til. Han hadde solgt en ganske vidunderlig seilas til en av stamkundene og organisert togreiser og ferjeturer til flere andre. Henrik gledet seg til å stenge for dagen og komme seg hjem.
1
Fra tid til annen passerte noen mørke skygger utenfor utstillingsvinduet. Folk på vei hjem fra kontorjobbene sine. Henrik hadde ikke noe større håp om å selge noe mer så sent på dagen, kontorarbeidere hadde ikke for vane å reise så ofte til utlandet. Han gikk tilbake til boka han holdt på å lese.
Det klang i dørbjella idet døra gikk opp. Han løftet blikket og fikk se en pent antrukket, ung kvinne med en kappe rundt skuldrene og en koffert i hver hånd: en brun pappsak som så ut som den hadde blitt dratt fram og tilbake gjennom et buskas, og en liten, rød koffert med skinnende metallspenner. Kvinnen var fin i klærne og hadde samlet håret i en knute under hatten. Hun lukket døra stille bak seg, og Henrik reiste seg og ga henne et selgersmil. «God kveld, frøken.»
Hun smilte ikke tilbake, men sendte ham et gjennomtrengende blikk og begynte å snakke uten så mye som å presentere seg. «Rommet i andre etasje. Kan jeg få sove der i natt?»
Henrik ble så forbløffet at han dumpet rett ned i stolen igjen. For et spørsmål! Hun stilte det som om det var det mest naturlige i verden! Han ante ikke hva han skulle svare. «Jeg … Jeg er ikke sikker på om …»
«Jeg kan betale,» sa kvinnen og fant fram en pengepung som så ganske tung ut.
«Er du i en eller annen form for fare, frøken?» kom det fra Henrik. Det var ingen annen måte å stille spørsmålet på.
«Ja,» svarte hun. «Det er jeg.»
«Jeg skjønner,» løy Henrik og var temmelig forvirret. Denne merkelige unge kvinnen hadde snudd opp ned på
2
dagen hans, og hun hadde ikke vært i reisebyrået i mer enn et minutt. Koffertene, pengene … noe var i gjære. Klærne til den unge kvinnen var altfor elegante til å tilhøre en tjener, men de bar preg av å ha vært på lang reise. Kjolefalden var sølete, og løse tråder hang ned fra den. Det var tydelig at hun var på flukt fra et eller annet.
Henrik prøvde å tenke på hva han skulle gjøre, da kvinnen fikk øye på kartene som hang i rammer på veggene i reisebyrået. «Er de dine?» spurte hun.
«Ja. Eller, det var vi som kjøpte dem,» forklarte han og mistet helt tråden. «Vi har en kartograf i Bokbyen som lager kartene. Han er ganske flink, synes du ikke?»
Et lite smil snek seg fram i kvinnens ansikt og ble værende der. «Han er temmelig dreven.»
«Temmelig, frøken?»
Kvinnen satte fra seg det hun bar på, og åpnet den slitte pappkofferten. Hun stakk en hanskekledd hånd ned i den og tok opp en skinnmappe. Hun ga den til Henrik, som la den på skrivebordet og åpnet den.
Han gispet.
Mappen var full av kart. Side opp og side ned med kart. Kart over byer, over land, over verden, over kystlinjer Henrik ikke dro kjensel på. Alle kartene var så fargerike og fulle av sirlige detaljer. Det formelig dryppet tykt blekk av dem. an kikket opp. «Hvem har laget dem?»
«Det har jeg,» svarte hun likefram. «Jeg er kartograf. Blant annet.»
3
Henrik tok tak i kanten av et av kartene og løftet det opp. Det var et kart over byen Edinburgh. «Dette kartet er utsøkt, frøken. Hvor har du lært dette?»
Den unge kvinnen nølte.
Henrik merket at spørsmålet plaget henne og fortsatte: «De skulle vel ikke være til salgs? Hvis du trenger penger, kjøper jeg gjerne noen av deg.»
«Jeg trenger ikke penger,» svarte hun. «Iallfall ikke riktig ennå. Men jeg trenger et sted å overnatte.»
Det var det ingen tvil om. Henrik ble slitt mellom ønsket om å skaffe seg noen av kartene og følelsen av ubehag dette møtet vekket i ham. Han la fra seg arket mens han prøvde å ta en beslutning. I hjørnet av kartet var navnet Elara Merkator skrevet i tynt, sort blekk.
Hun kikket på Henrik med trøtte øyne uten snev av håp. Han skjønte på ansiktsuttrykket at hun ikke kom til å spørre en tredje gang.
Han kremtet. «Jeg … tror nok at det skulle la seg gjøre for én natt, frøken Merkator,» sa han. «Det er ganske rotete der oppe, men jeg er sikker på at vi kan …»
«Takk for det,» avbrøt hun og senket skuldrene. «Jeg kan sove hvor som helst, bare det finnes et gulv der.» Hun tok mappen tilbake, men lot kartet over Edinburgh bli liggende på Henriks skrivebord. «Jeg ville satt stor pris at du lot være å fortelle noen at jeg overnatter her.»
«Jeg skjønner.»
«Det håper jeg du gjør,» sa hun. For første gang hadde
4
stemmen hennes en skremt klang. «De som leter etter meg, kan være forferdelig overbevisende.»
Henrik kjente en kuldegysning bre seg ut over huden. Nå som han hadde gått med på å gi denne kvinnen tak over hodet, fikk han følelsen av at verdenen hans hadde forandret seg litt, eller kanskje blitt litt større. Men endringen hadde skjedd så raskt og var så forsvinnende liten at han ikke klarte å sette fingeren på hva det nøyaktig var som var annerledes. Han fulgte Elara opp trappa. Hun fant seg ganske godt til rette i rommet som vendte ut mot gata, og viftet bort Henrik og lampen hans.
«Glem ikke at jeg egentlig ikke er her,» sa hun og kikket opp på ham fra der hun hadde slått seg ned på gulvet. «Du bør stenge som vanlig, og jeg lar det være mørkt her. Alt du gjør, må være det du vanligvis gjør. Ikke gi noen grunn til å mistenke at jeg er her.» *
Da det ble stengetid, hadde Henrik nesten glemt den merkelige overnattingsgjesten.
Men like før klokka slo sju, klang det i bjella, og døra gikk opp igjen. Henrik kikket opp fra regnskapsboka.
En mann og en kvinne kom inn, og noe ved synet av dem ga Henrik frysninger over hele kroppen. Han klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var. Kanskje det var at de var så høye (begge to tårnet seg opp over ham), eller kanskje det var
5
de altfor lyse øynene deres (som flakket ivrig rundt i rommet som om de lette etter noe). Kanskje det var huden, som var så glatt og rynkefri, men samtidig slitt, som silkepapir, tynn og nesten gjennomsiktig.
«God kveld,» sa han og reiste seg forsiktig.
I likhet med Elara besvarte ingen av dem hilsenen hans. Mannen beveget hodet og halsen som en slange på jakt etter en mus. Kvinnen kom bort til Henrik og tok et fotografi opp fra veska. «Har du sett denne jenta?» spurte hun og stakk bildet opp i ansiktet på Henrik.
Henrik tok imot det, og før han kikket på det, visste han at det var et fotografi av Elara. Og sannelig var det ikke nettopp det. Et formelt bilde. Håret var trukket stramt bort fra ansiktet, ryggen var rak og blikket vendt mot høyre del av kameraet. Hun var pent kledd, en rekke pyntegjenstander av glass sto på hyllene i bakgrunnen, og ved siden av henne sto en koffert.
Han senket bildet. Han hadde servert faren usannheter om mye og mangt gjennom et helt liv og blitt en dreven løgner. «Jeg beklager, frue,» sa han og trakk på ordene som om han kjedet seg. «Denne personen har jeg ikke sett.»
Kvinnen blunket ikke engang. «Se en gang til,» befalte hun. Bak henne hadde mannen funnet fram et forstørrelsesglass og myste gjennom det som om han innbilte seg at han var en detektiv i en krimfortelling.
Henrik rynket pannen og kikket på bildet en gang til. «Jeg beklager, jeg har ikke sett henne. Er hun en slektning?»
6
Kvinnens nesebor utvidet seg. Det var som om øynene hennes ble enda lysere. «Hun gikk inn hit.»
Henrik satte opp et forvirret ansikt, samtidig som han begynte å svette på ryggen. «Kom hun inn hit, sier du? Når da? Jeg har massevis av kunder.» Han veivet med hånda mot regnskapsboka.
Kvinnen smelte håndflatene i skrivebordet mellom dem. «Fortell meg hvordan du hjalp henne, og hvor hun dro.»
«Jeg liker ikke den tonen din,» sa Henrik bestemt, møtte blikket hennes og håpet at han hørtes modigere ut enn han følte seg. «Jeg må nok be dere om å gå.»
Det kom et smell ovenfra.
Mannen og kvinnen vekslet blikk.
Henrik kjente at alt blodet rant ned i beina og åpnet munnen, men før han rakk å komme med noen forklaring, hadde kvinnen dyttet ham hardt inn i veggen bak skrivebordet. Mannen var allerede i full fart på vei opp trappa. Henrik hostet og hev etter pusten. Hjertet banket som besatt, han ventet på øyeblikket da Elara ville bli oppdaget og trukket nedover trappa …
Mannen trampet tungt rundt på gulvet der oppe, så hørtes en sint knurring. «Hun er ikke her, Seffi!» Han kom trampende ned trappa igjen.
Kvinnen skummet av raseri.
Henrik pustet tungt og forsøkte å ikke se sjokkert ut. «Det var jo det jeg sa,» sa han med hes stemme. «Jeg har ikke sett henne. Kom dere ut av reisebyrået mitt før jeg tilkaller politiet.»
7
Paret så ut som om de helst ville blitt værende for å gjøre livet surt for Henrik, men etter å ha vekslet blikk bestemte de seg tydeligvis for å droppe det.
Henrik fulgte dem med blikket der de suste ut av reisebyrået og forsvant nedover gata. Han skalv fra topp til tå, og han kjente en dunkende smerte i ryggen der han hadde blitt slengt inn i veggen.
Han var ikke så dum at han ilte opp i andre etasje for å sjekke hvordan det sto til med gjesten med det samme. Det kunne hende at disse folkene fortsatt holdt øye med ham gjennom vinduet. Han tørket litt støv av vesten, gned litt liv tilbake i brystet og gikk bort og låste døra. Var dette menneskene Elara flyktet fra, skjønte han virkelig hvorfor hun gjorde det. Det tok en god stund før han hørte fottrinn på gulvet i overetasjen.
Henrik gikk bort fra skrivebordet og inn i det lille rommet innerst i reisebyrået. Elara Merkator kom halvt flyvende nedover trappa. «Har de dratt?» spurte hun.
«For over en time siden,» svarte han og fylte kjelen med vann fra kobberkranen. Han satte den på komfyren og tente flammen.
«Gjorde de deg noe?» spurte hun.
«Ikke stort,» sa han tappert, selv om ryggen fortsatt verket. «Hvem er de?»
Elara bet seg i leppa. «De er farlige, det er alt du trenger å vite.»
8
«Mannen gikk opp i andre etasje. Hvordan klarte du å gjemme deg for ham?»
«Det er en lang historie.» Hun kom inn på kjøkkenet, grep en stol og satte seg med et sukk. Plutselig så hun sliten ut.
«Jeg har tid til å høre den,» sa Henrik, «hvis du vil fortelle.»
«Den er ganske utrolig,» sa hun.
«Og helt sikkert full av hemmeligheter,» svarte Henrik med et lite smil og satte seg på den andre stolen ved bordet. Elara nikket. Hun så ham inn i øynene og så ut til å ta en beslutning. «Disse menneskene,» sa hun, «de er ikke … mennesker. Ikke sånn du kjenner dem.»
Henrik tenkte på de altfor lyse øynene deres og den papiraktige, glatte huden, tenkte at historien kanskje kunne være sann. «Hva er de, da?»
Elara trakk pusten og begynte å fortelle.
9
Kapittel En
serener, sa Tristan. «Og det var folket mitt som skapte skismaene.»
Ordene hadde gjallet som et ekko i hodet på Flikk i noe som føltes som en evighet, men i virkeligheten var det bare gått noen sekunder. I løpet av disse sekundene der de satt i Tristans apotek i en annen verden, hadde likevel alt hun trodde hun visste om seg selv, om verdenen hun levde i, om magi og om multiverset, blitt snudd opp ned på et blunk.
Hun kikket bort på Jonathan som sto ved siden av henne, og så like sjokkert ut som hun følte seg. Så kikket hun tilbake på Tristan igjen. Det gikk opp for henne at hun måpte og forsøkte å komme på hvordan man snakker.
«De … du … skapte …» Hun ristet på hodet. Det kjentes som det var stappfullt.
«Skismaene er et naturlig fenomen,» sa Jonathan. «De har alltid eksistert, de ble ikke skapt av noen. Selv om …», han
11
kikket bort på Flikk, «vi vet jo at nye kan bli revet i stykker av visse folk.»
Imens fortsatte Flikk å stirre på Tristan. For noen minutter siden hadde hun fortsatt trodd at denne høyreiste, alvelignende mannen bare var en vennlig apoteker, en som noen ganger hjalp reisende fra andre verdener. Men nå lot hun avsløringen om at han var bestefaren hennes, synke inn. Faren til faren hennes kom fra en annen verden. Og derfor gjorde hun det også. På sett og vis. Hele livet hennes hadde blitt snudd på hodet på et øyeblikk.
Flikk Høst og vennen Jonathan Merkator var medlemmer av Det fremmedstedlige selskap, beskyttere av et veldig mektig og magisk reisesystem som ble oppbevart i utallige kofferter som var stablet opp i et støvete og gammelt reisebyrå. Inni hver eneste koffert lå det et skisma, en portal til en annen verden. For å reise fra én verden til en annen var det bare å hoppe oppi koffertene. Men det var ikke bare i kofferter skismaene fantes, de kunne naturligvis dukke opp hvor som helst. Det var i hvert fall det Flikk og Jonathan hadde blitt fortalt. Å få vite at riftene og flengene i multiversets vev hadde blitt skapt, var som å få vite at noen fargela himmelen hver morgen. Det virket for søkt til å være sant.
«Jeg skjønner det ikke,» sa Flikk. «Hva er en serene? Er jeg delvis serene?»
Tristan ristet på hodet. «Jeg vil gjerne forklare det skikkelig. Om jeg får lov?» Han pekte på stolene, og alle tre satte seg forsiktig.
12
Jonathan knuget fortsatt papirbiten som hadde gitt ham et håp om at den savnede faren hans fortsatt var i live. Daniel Merkator, den egentlige høyeste beskytteren i Fremmedsteds reisebyrå, hadde vært savnet i månedsvis og var antatt omkommet. Men med denne papirlappen hadde Tristan bevist for dem at Daniel fortsatt kunne være i live, et eller annet sted der ute i multiverset.
«Serenene er ikke en art,» forklarte Tristan og flettet de edderkoppaktige fingrene sammen. «De er en organisasjon, ikke helt ulik Det fremmedstedlige selskap. Forskjellen er at når du først har blitt en serene, forventes det at du blir en serene livet ut. Serenene blir familien din, hele verdenen din.»
«Og hva har dette å gjøre med å skape skismaer?» spurte Jonathan, som tydeligvis ikke var i humør for sentimentalitet. Tristan ga ham et lite, trist smil. «I motsetning til hva dere har blitt fortalt, unge mann, har det ikke alltid eksistert skismaer. Det fantes en tid for tusenvis av år siden da det verken fantes skismaer eller rifter i verdenene i multiverset. Verdenene eksisterte side om side, men de visste ikke om hverandre, og det var i hvert fall ingen som reiste mellom dem. I en verden på den andre siden av virkeligheten i verdenen deres, bodde serenene.»
«Det var ikke noe ondt i dem. Ikke til å begynne med. De trengte magi for å overleve, på samme måte som dere trenger mat og vann. Siden levende skapninger også produserer magi bare gjennom å eksistere, var det flust med magi til å sørge for at verdenen deres fortsatte å snurre fornøyd. Til å begynne med.»
13
«Jeg tror jeg vet hvor dette fører hen,» sa Flikk. «Det er det samme som med naturressursene i vår verden, ikke sant? De ble grådige. Det var det som skjedde med tyvene i Femlykt – de tappet så mye magi på flasker at verdenen deres nesten ikke sto til å redde.»
«Nettopp. Serenene er akkurat som tyvene i Femlykt by, bare at de opererer i mye større skala.» Tristan sukket. «De begynte å bruke magi til å lage andre ting – trolldom og sånt. Etter hvert ble de stadig ivrigere og begynte å bruke mer magi. Til slutt brukte de den opp raskere enn det var mulig å fylle på med ny. Og veggene i verdenen deres ble tynne.»
Flikk rettet seg opp. «Og et skisma revnet?»
«Det første skismaet,» sa Tristan. «Det første, og det største. Skismaet rev verdenen deres i fillebiter, og etterskjelvene åpnet opp flere skismaer rundt om i hele multiverset. Da det skjedde, snublet noe av serenene inn i en annen verden og reddet livet. Resten av folket deres var fortapt.»
«Det er en trist historie,» sa Flikk.
«Ikke la deg lure,» sa Tristan. «Historien deres slutter ikke med det. Istedenfor å lære av sine feil og begynne et nytt og fredelig liv i denne nye verdenen ved å bruke mindre magi, tok serenene helt enkelt opp tråden der de slapp. De begynte å flytte fra verden til verden, brukte magi for å forlenge livet og rømte gjennom skismaene etter hvert som hver verden de berørte, døde på deres vakt. Serenene er ikke lenger et folk – de er et virus. Jeg er sikker på at det var de som forårsaket den opprinnelige skaden på Femlykt by, og jeg vet at det var
14
de som stjal magien fra Brenningsvær i så skremmende store mengder.»
Flikk lot det synke inn. «Så de ødelegger verdener? Med vilje?»
«Det stemmer,» sa Tristan. «Selv om de har holdt seg i ro lenge nå. Jeg trodde kanskje de til og med hadde forsvunnet for alltid. Det var ønsketenkning. Det som skjedde i Femlykt og Brenningsvær tyder på at de er tilbake. Serenene er den største trusselen mot multiverset noensinne.»
«Var du en av dem, da?» spurte Flikk skeptisk.
«Ikke frivillig,» sa Tristan. «Etter hvert som serenene fikk mer makt, forsynte de seg med magisk begavede barn som kunne hjelpe dem å utvinne enda mer magi. I mangelen av en bedre verden. De oppdro oss blant serenene og lærte oss å bli en av dem. Jeg visste ikke bedre. Jeg trodde jeg var på de godes side helt til jeg møtte Aspen Bøcker fra Det fremmedstedlige selskap.» Han smilte bedrøvet. «Hun viste meg hva serenene egentlig var.»
«Så du rømte?» spurte Jonathan.
«Det gjorde jeg,» nikket Tristan. «Men jeg var ikke den første som gjorde det.»
«Er det andre som har rømt fra dem også?» spurte Flikk. «Hvem da?»
Tristan kikket skjevt på henne. «Kommer du ikke på en som var ekstremt magisk begavet? Som hadde krefter som så ut til å komme ut av det blå? En som gjorde alt for å beskytte multiversets verdener mot fare?»
15
Flikk la en hånd foran munnen. Jonathan rettet seg plutselig opp. «Du mener ikke å si at …»
«Jo,» nikket Tristan. «Den første som noensinne klarte å rømme fra serenene, var den samme personen som grunna selskapet deres: Elara Merkator.»
Kapittel To
Fire måneder senere likk Høst trakk hatten lenger ned over det krøllete håret. Snø som gikk over i regn, pisket henne nedover stien som gikk fra skoledørene til skoleporten. Det var en kald og våt januar, men uniformsreglementet på Lindormlund ungdomsskole slo fast at elegante svarte sko var det eneste som kunne brukes, og iallfall ikke støvler. Sokkene hennes var klissvåte av det iskalde vannet som sprutet opp fra fortauet. Vinteren hadde kommet med et stort plask av sludd, og nå var enkelte steder på gåturen hjemover som en padletur over Nordsjøen. Det var mandag, så Flikk slapp å løpe tvers gjennom Lindormlund for å hente Freddy i barnehagen. Lillebroren kunne nesten gå nå. Og det betydde at han hatet barnevognen med en lidenskap som grenset til sinnssykt raseri, og Flikk kokte av ydmykelse da hun trillet den skrikende ungen hjem
17
tre av fem dager i uka. Dessuten hadde han lært seg ordet «hjelp», som han skrek til alle fremmede for å få medlidenhet. Som om søsteren var i ferd med å bortføre ham.
Flikk lusket nedover innkjørselen til skolen og nøt friheten det var ikke å ha med seg den skrikende pjokken og tenkte på stilen hun måtte levere i slutten av uka, da hun hørte noe som fikk henne til å bråstoppe.
«… gutt med en koffert? Hva er det han har på seg? Han ser jo ut som Doctor Who.»
Hun strakte hals og fikk øye på personen som passet til beskrivelsen.
Jonathan Merkator så ekstremt utilpass ut. Han sto øverst i innkjørselen på Lindormlund ungdomsskole og knuget en koffert i den ene hånda. Som alltid fikk den eksentriske klessmaken ham til å stikke seg ut. Han hadde på seg en lang plommefarget frakk, kirsebærrøde Doc Martens og minst tre forskjellige skotskrutete skjerf. På hendene hadde han pulsvanter, og han hadde skiftet ut de rektangulære brillene i imitert skilpaddeskjell med noen med rundere stålrammer. Det krøllete svarte håret var som vanlig overalt. Han så streng ut og gjorde alt han kunne for å unngå øyekontakt med elevene. Flere av dem kikket rart på ham.
Flikk merket at noe i magen gjorde et byks. Noe måtte ha skjedd. Jonathan hadde ikke for vane å dukke opp ved skoleporten uanmeldt. Eller i det hele tatt, for den saks skyld. På en måte var det likevel heller ikke helt overraskende. Hun hadde ventet at noe slikt ville skje før eller senere. Helt siden hun
18
fikk høre om serenene, hadde verden virket litt annerledes. Det var som om bare det å vite om dem var nok til at det ble mer sannsynlig at det ville begynne å skje ting.
Selvfølgelig var det en stund siden ting hadde begynt å gå galt i multiverset. Folk hadde blitt borte, hele gater også. Hele verdener hadde blitt fraflyttet, som den nifse fyrtårnverdenen som fortsatt hjemsøkte Flikks minner.
Flikk hadde inntrykk av at hun hadde blitt medlem av Det fremmedstedlige selskap nettopp da det trengte henne som mest.
«Hei,» sa hun da hun kom bort til Jonathan. «Har det skjedd noe?»
«Ting har … tatt litt av,» svarte han. «Kan du bli med meg tilbake?»
Flikk nikket, så begynte de å gå raskt bort fra skolen mot hovedgata i landsbyen. «Er det serenene?» spurte hun.
«Ja. Og Tristan er i reisebyrået. Han sier at han hadde tippet at dette ville skje.»
Da hun hørte Tristans navn, kjente Flikk at noe knøt seg så merkelig i magen. «Hva var det han hadde tippet at kunne begynne å skje?»
De krysset gata og Jonathan stanset foran en gammel overbygget handlegate som stjal litt av varmen Flikk hadde fått i kroppen mens de gikk. Det fikk henne til å skjelve.
«Da du ødela Brenningsvær,» sa Jonathan lavt, «koblet du serenene fra magikilden deres. Nå er de desperate.»
«De trenger magi for å leve. Så nå er de på jakt etter en ny
19
verden å sluke. Mori og Høgstett, to av mine gamle selskapsmedlemmer, har lagt merke til noen forsvinninger fra Palomar, der skysstasjonen Den smilende hund ligger. Det var sånn det startet i Femlykt og Brenningsvær også. Det skjedde der, og nå skjer det igjen.»
Flikk trasket etter Jonathan. «Hva gjør Tristan i Fremmedsteds?» spurte hun.
«Herr Gulling, et av selskapsmedlemmene, sendte bud om at serenene hadde blitt sett i Inniss-verdenen, der Tristan bor. Han fikk sendt en beskjed til Tristan, og han følte ikke at det var trygt å være der lenger,» sa Jonathan. «Til syvende og sist rømte han fra serenene – og de høres ikke ut som de er av typen som glemmer noe sånt.»
De gikk ut av den overbygde handlegata og inn i det grå og stadig svakere ettermiddagslyset. Litt lenger fremme så Flikk Fremmedsteds reisebyrå. Det så ut som det alltid hadde gjort, skjevt og inneklemt mellom et smug og en nedlagt bokhandel. En tynn slange av røyk kveilet seg opp fra skorsteinen, og varmen fra peisen der inne fikk det til å dugge på blyglasset i utstillingsvinduet. Da de kom nærmere, kunne Flikk skimte den store veggen full av kofferter som kunne trekkes ut som skuffer. Kofferter lå også i bunker og stabler på vindusbenken og gulvet. Hver eneste én var en portal til en annen verden. Jonathan dyttet opp døra, og den tomme bjella over den ristet lydløst, som den alltid gjorde. Flikk fulgte hakk i hæl og smilte uten å være klar over det da den velkjente varmen og lukten av reisebyrået skylte inn over henne. Hun hadde ikke
20
vært her siden jul. Det var så hjemmekoselig her inne. Lenestolene, peisen, alle klokkene på peishylla, fotografiene i svart-hvitt av Fremmedsteds oppdagelsesreisende på veggene. Flikk la merke til at en frakk hun ikke dro kjensel på, hang over stolryggen på en av lenestolene. Og i setet lå en skinnveske full av glødende, magiske flasker.
Idet døra lukket seg bak henne, kom Tristan ut fra det knøttlille kjøkkenet innerst i reisebyrået. Ansiktet hans var stivt av bekymring, og det lange grånende håret var trukket tilbake i en flette så de alveaktige, spisse ørene hans var synlige. Han hadde på seg det brune apotekerforkleet. Han smilte nervøst til henne. «Felicia».
«Tristan,» sa hun og brydde seg ikke med å holde tilbake lettelsen i stemmen. «Går det … eh … bra med deg?»
«Bedre nå som jeg er her,» svarte han. «Jeg var for synlig hjemme i Inniss. Hadde serenene kommet med en beskrivelse av meg, kunne hele byen ha vist dem hvor jeg var. Det er lenge siden serenene hadde nok magi til å reise, så jeg begynte å slappe litt for mye av, trodde ikke at de ville få tak i meg. Men nå har de blitt observert, og det i mer enn én verden … Jeg var ikke trygg der.»
«Hvorfor har de ikke hatt nok magi til å reise tidligere?» spurte Flikk.
Tristan vred seg i hendene. «Som du vet betaler man en høy pris for å reise gjennom skismaer. For folk flest er det livsfarlig. Mengden av magi som trengs, ville fylle opp hele rom. Og for mindre enn førti år siden var det akkurat det serenene
21
hadde. Utrolige lagre med magi, tungt bevoktet, ekstremt hemmelige.»
Flikk gned seg mellom øyebrynene med tommelen. «Hadde? Hva skjedde med magien, da?»
Tristan trakk pusten. «Jeg ødela den.»
Flikk måpte. «Du … ødela den?»
«Jeg slapp den fri, ut i multiverset igjen,» forklarte Tristan. «Knuste glassflaskene og slapp den magiske energien ut igjen der den hører hjemme.»
Jonathan tok av seg brillene og begynte å pusse dem med hektiske bevegelser.
Flikk stirret på Tristan og visste ikke helt hva hun skulle si. «Eh. Tipper at de ikke var spesielt glade for det.»
Tristan gliste, og Flikk trodde det var stolthet hun så i øynene hans. «Helt sikkert ikke,» svarte han. «Men jeg ventet ikke lenge nok til å finne ut av det.»
Flikk tok et skritt fram, hun var interessert selv om hun ikke ville være det. Nå var de tilbake i reisebyrået, og hun kunne se at Tristan følte seg trygg, at følelsen av at noe hastet slapp taket. Historien han fortalte, pirret interessen hennes. «Kan du fortelle oss hva som skjedde?» spurte hun.
«Egentlig er det slutten av én historie og begynnelsen på en annen.» Tristan stirret ut gjennom vinduet. Dagslyset var helt borte nå, men gata var gyllen i det oransje lyset fra de gamle gatelyktene. «Det hendte for førti år siden. I en annen verden. Og det begynner med bestemoren din, Felicia.»
«Aspen Bøcker,» sa Flikk og husket navnet på kvinnen hun
22
aldri hadde møtt. Hun hadde et eksemplar av En detaljert studie som tilhørte henne. Det var rart at dette navnet som hun hadde stirret på og grublet over så ofte, hadde en tilknytning til henne. Det føltes nesten litt uvirkelig. Det var det samme med Tristan. Hun visste at han var bestefaren hennes, men hun manglet alle årene med minner som kunne fått det til å føles virkelig. Enn så lenge. Akkurat nå virket han mer som en ny venn, en eldre venn med massevis av hemmeligheter. Tristan løftet skinnveska ned fra setet og satte seg i stolen. Så begynte han å fortelle historien på ordentlig: «Jeg var serene med hud og hår. Jeg hadde fått i oppdrag å overvåke Aspen, skulle være en slags spion. De ville se om hun, som medlem av selskapet, kunne overtales til å gå over til vår side. Men det var det motsatte som skjedde. Jeg endte opp på hennes side. Hun fikk meg til å innse hvorfor det var feil å tappe andre verdener for magi. Det endte med at jeg lovte henne å gjøre alt jeg kunne for å sette en stopper for serenene.»
Han kikket tankefullt inn i peisen. «Jeg var hele tiden klar over hva vi holdt på med, men jeg skjønte aldri at det var galt. Ikke før Aspen fikk meg til å forstå det og viste meg hvem det gikk ut over. Før jeg tok en koffert og dro min vei sammen med henne, knuste jeg hver eneste flaske med magi som serenene hadde på lageret sitt.»
Flikk så for seg glasskår som føyk gjennom luften og magi som suste til værs, ut i frihet. «Så serenene ble fanget, da? De hadde jo ikke nok magi til å dra noe sted?»
23
«Nettopp,» svarte han.
«Hvor?» spurte Jonathan, som hadde satt seg oppå skrivebordet. «Hvor ble de holdt fanget?»
Tristan smilte sørgmodig. «I en halvråtten verden som de nesten hadde tappet tom for magi. De kalte den Serentegra. De brukte den bare til å lagre magi, men de hadde avtalt å samles der før de flyttet videre til en annen verden. Jeg ventet til alle sammen befant seg på samme sted, så fanget jeg dem.»
«Visste de at det var du som ødela magien deres?» hvisket Flikk.
«Å, ja,» sa Tristan alvorlig. «Det skjønte de så snart det gikk opp for dem at jeg var borte.»
«Men hvordan endte du opp i Inniss?» spurte Jonathan. «Aspen var fra vår verden. Hvorfor tok hun deg ikke med tilbake hit?»
Tristans øyne ble sørgmodige igjen. «Hun gjorde det,» sa han, «men Nikolai Merkator ble rasende da hun hadde med seg meg tilbake. Selskapets regler sier at du aldri må ta med deg noen eller noe hjem igjen. Nikolai klarte aldri helt å tilgi henne for å ha brutt eden, og resten av medlemmene av Det fremmedstedlige selskap så det på samme måte, særlig søsteren til Aspen. Vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av situasjonen i en annen verden. Vi dro bort sammen. Og … resten av historien kjenner dere til.»
Jonathan satt og plukket på tommelneglen sin. Han så ekstremt utilpass ut. «Dere burde ha fått en lykkelig slutt,» sa han plutselig, hoppet ned fra skrivebordet og forsvant inn på
24
kjøkkenet innerst i reisebyrået. Flikk hørte at han romsterte rundt og fylte vann på kjelen. Er nøden stor, eller er det fare for at følelser kan komme til uttrykk, så lag te. Det var Jonathans ryggmargsrefleks.
Tristan sukket. Så kikket han rett på henne. «Er du sint på meg, Felicia? For det som skjedde med faren din? Jeg sverger på at vi ikke ante noe om at Nikolais motvilje mot folk fra andre verdener, at hans … fremmedfrykt også ville ramme sønnen vår.»
«Flikk,» korrigerte hun. Bare Jonathan fikk lov til å kalle henne Felicia. Var hun sint på Tristan? Til å begynne med hadde hun vært det, men nå som hun visste mer om historien hans … «Jeg vet ikke,» sa hun til slutt. «Det var egentlig ikke deres feil. Dere visste ikke at han kom til å bli forlatt, dere trodde at han ville få et bedre liv. Og hvis ikke noe av dette hadde skjedd, ville ikke jeg ha vært her heller.» Hun svelget, nervøs over det hun var i ferd med å si. «Du kan treffe ham, vet du. Faren min, Jeriel.»
Tristan ble helt hvit i ansiktet. «Det kan jeg ikke,» sa han sjokkert. «Jeg … det kan jeg bare ikke. Uansett har vi ikke tid til det nå.»
Han er redd, tenkte Flikk. Faren hadde uansett heller ikke noe ønske om å finne den biologiske familien sin. Det hadde han sagt mange ganger.
«Hvis serenene er på ferde igjen, er det fordi de er på jakt,» sa Tristan og fanget raskt oppmerksomheten hennes igjen. «Og hvis de er på jakt, er det avgjørende at vi finner den først.»
25
«Finner hva først?» spurte Flikk.
Tristan møtte blikket hennes og så redd ut. «Den kofferten som rommer multiversets ende,» svarte han.
«Lekent og oppfinnsomt om magiske reiser» Vårt Land «Nytt barnebokfenomen» VG «Fin fantasy for kidsa!» Dagsavisen «Et fullkomment eventyr om andre verdener enn vår egen.» Gabriel Moro, litteraturkritiker
TERNINGKAST
«Vi befinner oss definitivt i toppsjiktet av nyskrevet, oversatt barnelittetur.» Klassekampen «Malamanderen er en spennende og fantasifull fortelling (...) Flere løse tråder pirrer nysgjerrigheten, og det skal bli spennende å følge Violet og Herbert i jakten på nøkler til fortidens mysterier.» Barnebokkritikk.no
5 «Malamanderen er en fornøyelig, lett vimsete og sjarmerende fortelling –ispedd en passelig dose magi.» Bok365