Leseutdrag: «Heaven» av Mieko Kawakami by Solum Bokvennen AS

M I E K O K AWA K A M I

H E AV E N Roman

Oversat t fra japansk av Magne Tørring (MNO)

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 0

Copyright © 2009 by Mieko Kawakami Original Japanese tile: Hevun Original publisher: Kodansha Ltd. © Solum Bokvennen, 2020 Omslagsdesign: Tore Holberg Illustrasjoner: Shoko Matsuki Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2020 Innkjøpt av Kulturrådet

Utgitt med støtte fra Kulturrådet ISBN 978-82-560-2326-4 ISBN 978-82-560-2327-1 (e-pub) instagram.com/solumbokvennen facebook.com/solumbokvennen www.solumbokvennen.no

En dag i slutten av april fant jeg en liten sammenbrettet lapp stukket inn mellom blyantene i pennalet. Da jeg åpnet den, sto det skrevet med trykkblyant: Du er som meg. Det var alt. Håndskriften var spinkel, den minnet meg om små fiskebein. Jeg skyndte meg å legge lappen tilbake i pennalet, roet pusten og prøvde så naturlig jeg kunne å se meg rundt. Friminuttet var det vanlige levenet av leende og skrålende klassekamerater. Jeg rettet på skolebøkene og skriveblokkene mine for å roe nervene, og etter å ha fått alt kant i kant, begynte jeg langsomt og omhyggelig å spisse en blyant. Så ringte det inn til tredje time, læreren kom inn til skrapingen av stoler, og undervisningen begynte. De hadde sikkert skrevet lappen for å kødde med meg, det kunne ikke være noen annen forklaring. Det eneste jeg ikke skjønte, var hvorfor de plutselig skulle begynne med

slike utspekulerte påfunn nå. Jeg sukket innvendig idet jeg kjente det vanlige tungsinnet sige på. Det kom flere lapper nå og da, ikke lenger stukket inn i pennalet, men teipet fast under pulten, hvor jeg lett kunne finne dem. Hver gang jeg kjente at det var et brev der, merket jeg gåsehuden reise seg, men samme hvor nøye jeg så meg rundt, virket det aldri som noen holdt øye med meg. Og jeg følte alltid en uhåndgripelig uro over ikke å vite hvordan jeg skulle oppføre meg. Brevene var på størrelse med postkort og inneholdt korte spørsmål av typen: «Hva drev du med da det begynte å regne i dag?» eller: «Hvilket land ville du helst ha reist til?» Jeg tok dem med ut på do for å lese dem, og når jeg var ferdig, ville jeg egentlig bare kvitte meg med dem, men siden jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av dem, endte det med at jeg stakk dem inn bak skolebeviset som jeg hadde i et mørkeblått etui. Det var ingenting konkret som forandret seg at at disse brevene begynte å komme. Ninomiya og gjengen tvang meg fortsatt til å bære sakene deres, de sparket meg uten grunn, slo meg med blokkfløyt ene og tvang meg til å løpe ærend. I mellomtida fortsatte brevene å komme, og gradvis ble også innholdet lengre. Fortsatt sto det verken avsender eller adressat på dem, men når jeg studerte håndskriften, kunne jeg iblant få følelsen av at de faktisk ikke hadde noe med Ninomiya og gjengen å gjøre i det hele tatt. Det var en idiotisk tanke, så klart, og

den forduftet så snart jeg tenkte meg om, og etterlot meg enda mer nedfor enn før. Likevel ble det et slags ritual for meg å se etter disse brevene når jeg kom på skolen om morgenen. Jeg likte å sitte for meg selv i det tomme, svakt parafinluktende klasserommet før de andre kom, og lese de spinkle skrifttegnene hennes. Jeg var fullt klar over at det hele kunne være en felle, og likevel fylte disse brevene meg med et øyeblikks ro midt i all uroen. Den siste skoledagen før Golden Week-ferien i begynnelsen av mai fikk jeg et brev hvor det sto: «Jeg vil gjerne treffe deg, venter her etter skoletid, mellom klokka fem og sju.» Det sto en dato der. Hjerteslagene hamret i øret mens jeg leste denne ene setningen, om og om igjen, til jeg kunne se den for meg med lukkede øyne. Et enkelt kart var tegnet inn. Resten av dagen og i dagene som fulgte, grublet jeg så hardt på hva jeg skulle gjøre at jeg fikk hodepine og mistet matlysta. Møtte jeg opp, kom Ninomiyas undersåtter garantert til å ligge på lur med en ekstra jævlig overraskelse til meg. De ville kaste seg over meg idet jeg kom dit, full av forventning, og så ville de ha enda en ting de kunne mobbe meg for, og alt ville bli enda kjipere enn det allerede var. Likevel klarte jeg ikke å slippe taket i det. Dagen kom, og samme hva jeg gjorde, var jeg like urolig. Jeg holdt øye med Ninomiya og gjengen i klasserommet, men ingenting ved måten de oppførte seg på, skilte

seg fra det vanlige. Til slutt brølte en av dem at jeg for faen måtte slutte å glo sånn, og slengte den ene inneskoen sin etter meg. Den traff meg rett i ansiktet og falt ned på gulvet. Han befalte meg å plukke den opp og gi den tilbake, og jeg gjorde som han sa. Etter som skoledagen gikk mot slutten, var jeg så nervøs at jeg ble direkte kvalm. Men jeg bet tennene sammen til det ringte ut fra siste time, og løp hjem. Hele veien lurte jeg på hva jeg skulle gjøre, skulle jeg dra eller la være, men samme hvor mye jeg grublet, fant jeg ikke noe svar. Uansett hva jeg valgte, kom det til å bli feil. Da jeg kom hjem, satt mamma i sofaen og så på tv. Hun sa hei, og jeg sa hei tilbake. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra nyhetsoppleserens stemme. Stillheten var som et tverrsnitt av husets uforanderlighet. «Jeg har stått på helt siden lunsj i dag,» sa hun. Jeg tok en kartong med grapefruktjuice ut av kjøleskapet, skjenket meg et glass og drakk det stående. Mamma så meg og sa at jeg fikk sette meg ned og drikke. Litt etter hørte jeg lyden av negler som ble klippet. «Du har lagd mat, mener du?» spurte jeg. «Ja. Kjenner du ikke lukta? Jeg har aldri surret en steik i hele mitt liv.» Antakelig betydde det at pappa for en gangs skyld kom hjem til middag, men jeg lot være å spørre. «Haster det for deg å spise?» spurte hun. «Nei da. Jeg har tenkt meg på biblioteket, så vi kan godt ta middagen litt senere.»

Det lå en bred allé i bydelen vår, flere hundre meter lang. Jeg pleide å gå der på vei til skolen. Det avtalte møte stedet var en liten park, eller egentlig mer en åpen plass, et lite stykke inn en sidegate til venstre fra midten av alléen. Klokka var ikke mer enn fire da jeg dro hjemmefra, så det var ingen i parken da jeg kom. Jeg pustet lettet ut. Det sto en betongskulptur av en hval der, et veltet traktordekk fungerte som benk, og imellom dem lå en sandkasse på rundt seks kvadratmeter, full av halvt begravde sjokoladeesker og plastposer. Jeg fikk også øye på noen klumper med inntørket katteog hundebæsj innimellom, overstrødd med sand så de lignet tempura. Da jeg begynte å telle dem, oppdaget jeg bare flere og flere, til det til slutt så ut som det var mer bæsj enn sand. Mens jeg sto der og betraktet dem, slo det meg at jeg om en stund kanskje ville bli tvunget til å spise dem, og jeg kjente en brennende klump svelle i halsen. Jeg pustet sakte ut, prøvde å skyve tanken ut av hodet, men det eneste jeg oppnådde, var at kroppen føltes enda tyngre. Betonghvalen hadde et hulrom i munnen, stort nok til å romme to mennesker på min størrelse. Malingen var så flasset av at det nesten ikke gikk an å se hvilken farge den hadde vært, og folk hadde skriblet ting med svart sprittusj utover ryggen og hodet. Parken lå bak en gammel kommunal blokk, og jorda var nesten deprimerende rå og svart. Jeg gikk tilbake mot alléen for å slå i hjel tida. Da jeg kom dit, satte jeg meg på en jernbenk, pustet tungt ut og deretter langsomt inn igjen. Gang på gang

tenkte jeg at det var en tabbe å komme. Samtidig prøvde jeg å si til meg selv at det ville blitt galt uansett, for om jeg ikke hadde kommet, ville Ninomiya og gjengen bare ha pønsket ut noe annet faenskap som hevn for at planen deres slo feil. Jeg sukket matt og løftet hodet. Trærne, som bare for kort tid siden hadde stått kullsvarte og nakne, var fulle av grønne blader som raslet ved hvert minste vindpust. Jeg tok av meg brillene, gned meg i øynene og så bortover gata. Verden var som alltid flat og uten dybde. Og som alltid fanget øynene mine den opp i stillestående, firkantede utsnitt som de blunket til bakken i neste øyeblikk. Da jeg litt senere gikk tilbake mot møteplassen, ute av stand til å tenke en sammenhengende tanke, fikk jeg øye på en skikkelse som satt med ryggen til på traktorhjulet. Det var ei jente i skoleuniform. Først skjønte jeg ingenting og så meg rundt for å se om det var noen andre i nærheten, men det virket ikke sånn. Jeg gikk forsiktig nærmere. Jenta hørte skrittene mine og snudde seg brått, og jeg ble stående ved sida av betong hvalen. Det var Kojima fra klassen min. Hun reiste seg og så på meg, nikket nesten umerkelig til meg. Jeg nikket automatisk tilbake. «Jeg fikk brevet ditt …» Kojima var kort og mørk og gjorde lite ut av seg i klasserommet. Hun gikk alltid i krøllete bluse og slitt uniform, og virket liksom skeiv i ryggen. Det bustete håret var digert og kullsvart, og tuppene strittet til alle kanter.

Overleppa hennes var liksom grå av dun, og de andre jent ene mobbet henne for å være skitten og komme fra en fattig familie. «Jeg trodde ikke du ville komme,» sa hun og smilte usikkert. «Syns du jeg er ekkel?» Jeg fikk ikke fram et ord, ristet bare på hodet. Vi sto tause en stund. «Skal du ikke sette deg?» Jeg nikket, men klarte ikke røre meg. «Det var egentlig ikke noe spesielt jeg ville snakke om, altså, jeg tenkte bare vi kunne prate litt. Du og jeg. Jeg har tenkt på det en stund, skjønner du, at det kanskje er noe vi trenger, begge to.» Kojima famlet litt etter ordene. Det var antakelig første gang jeg egentlig hørte stemmen hennes, første gang jeg så henne åpne munnen. Det var i hvert fall første gang jeg så henne inn i øynene. Det var faktisk første gang jeg hadde pratet med ei jente på tomannshånd i det hele tatt. Jeg svettet i håndflatene, over hele kroppen, ante ikke hvor jeg skulle gjøre av blikket. «Takk for at du kom.» Stemmen hennes var fast, verken lys eller mørk, med en klingende kjerne midt i lydspektret. Jeg nikket noen ganger. Kojima så det og virket lettet. «Vet du hva denne parken heter?» Jeg ristet på hodet. «Hvalparken. På grunn av den der. Eller heter og heter, jeg kaller den i hvert fall det,» sa Kojima og lo. Hvalparken. Jeg gjentok ordet inni meg. «Som jeg sa, har jeg villet prate med deg en god stund

nå,» sa hun, litt raskere. «Det var derfor jeg skrev det brevet. Men jeg var så sikker på at du ikke ville komme at jeg egentlig ble litt satt ut.» Hun klødde seg på nesa. Jeg nikket igjen. «Jeg håpte vi kunne bli venner,» sa hun og snudde seg mot meg. «Hvis det er greit for deg, da.» Jeg nikket mekanisk, uten egentlig å forstå hva hun spurte meg om. Først da det gikk opp for meg at jeg allerede hadde svart, meldte spørsmålene seg: Hva mente hun med å bli venner? Hva betydde det egentlig å være venn med noen? Men jeg fikk meg ikke til å stille dem. Svetten piplet nedover ryggen, rant sammen til én strøm som sildret nedover ryggraden. Kojima pustet lettet ut, tydelig glad for svaret mitt. «Så bra!» utbrøt hun, reiste seg fra traktorhjulet og børstet av skjørtet sitt bak. Det var flere skarpe bretter i det som ikke skyldtes plisseringen. Jakkelommene hennes var stappet fulle, og jeg skimtet noe som lignet fliken av et papirlommetørkle stikke opp av den ene lomma. «Skikkelig lykkamin-kick, liksom,» sukket hun lettet og slo blikket smilende ned. Lykkahvafornoe? sa jeg inni meg og ville spørre, men ante verken om timingen var riktig eller hvordan jeg skulle formulere spørsmålet, så jeg lot det være. «Er det greit at jeg skriver flere brev til deg?» «Så klart,» svarte jeg. Stemmen lød som en hes hvisking, og jeg rødmet. «Er det greit at jeg sender dem også?» «Ja,» nikket jeg. «Og kommer du til å svare på dem?»

«Ja,» sa jeg, lettet over endelig å få fram noe i nærheten av en normal stemme. Vi ble sittende en stund uten å si noe. Ei kråke skrek et sted langt borte. «Ses, da.» Hun hevet den ene munnviken, så på meg en stund og vinket deretter kort, bråsnudde og løp tilbake mot alléen. Hun så seg ikke tilbake en eneste gang. Kojimas ene skikkelse fløt ut til to foran øynene mine, og snart var begge borte. Jeg fortsatte å se etter henne, visste ikke hvor lenge det var vanlig å se etter folk i slike situasjoner. Det rette skjørtet bølget tungt om leggene hennes til hun forsvant. Selv etter at hun var borte, kunne jeg se for meg stoffrektangelets kantete bevegelser. «Skeivøye!» Siste time var over, og jeg rakk knapt å kjenne hjertet synke i brystet idet jeg snudde meg, før en av Ninomiyas undersåtter tok tak rundt halsen på meg og slepte meg inn i klasserommet igjen. Samme greia som alltid. Ninomiya satt på en pult i midten. «Næmmen, velkommen tilbake!» flirte han da han fikk øye på meg. Så fikk jeg beskjed om å stappe kritt opp i nesa og tegne noe på tavla som var så morsomt at det fikk hele gjengen til å vri seg av latter i et helt minutt. Undersåttene knegget, og en av dem puffet meg fram mot tavla, mens resten fulgte etter. Ninomiya og jeg hadde gått på barneskolen sammen. Allerede den gangen var han klassens midtpunkt. Best i

sport på årskullet, toppkarakterer i alle fag og udiskutabelt pent ansikt med rene trekk. Han hadde skulderlangt hår og gikk alltid i en genser med annen farge enn alle andres. Det var heller ingen ulempe for ham å ha en tre år eldre storebror som hadde gått opp løypa for ham, og til sammen var de bortimot kjendiser på skolen. Det var liksom noe spesielt med Ninomiya, han var alltid omgitt av folk som ville henge med ham. Etter at han begynte på ungdomsskolen, hadde han samlet håret i hestehale, og alle jentene i klassen lo av vitsene hans. Ikke bare jentene, forresten, alle lo når han satte i gang å fleipe. Han var blant de beste på alle prøver og begynte allerede i førsteåret på puggeskole for å forberede seg til opptaksprøvene til videregående. Det virket som alle i klassen, til og med lærerne, så opp til ham. «Få opp farta og tegn!» Jeg sa ingenting, klarte ikke å røre meg. «Her ofrer vi vår verdifulle tid på deg, dag etter dag, og likevel lærer du ikke en dritt.» Ninomiya slo liksom oppgitt ut med armene, og undersåttene vred seg av latter, alle syntes åpenbart at han var rasende festlig. Jeg fikk øye på Momose, som sto litt bakenfor med armene i kors. Momose kom fra en annen barneskole enn oss. Jeg hadde gått i klasse med ham i førsteåret også. Han var nesten like flink på skolen som Ninomiya og gikk visst også på samme puggeskole. Jeg hadde aldri pratet med ham. Selv om han alltid hang med Ninomiya på skolen, var han ganske stille av seg og pleide aldri å herje og hoie med de andre klassekameratene. Av en eller annen grunn hadde han fritak fra

gymmen. Selv om han ikke helt hadde Ninomiyas utseende, var han absolutt en kjekk gutt, og både han og Ninomiya var over ti centimeter høyere enn meg. Det var aldri godt å tyde ansiktsuttrykket hans. Han var aldri med på selve mobbingen, men sto heller på halvdistanse med armene i kors og fulgte med på de andre. «Ok,» sa Ninomiya, «siden vi har litt dårlig tid i dag, skal du få slippe billig. Alt du trenger å gjøre, er å spise opp disse tre krittene.» Han ga meg beskjed om å stappe ett kritt opp i hvert nesebor og viftet med det tredje foran øynene mine mens ha sa: «Husk å takke pent for maten nå, Skeivøye,» før han ga meg et kraftig spark i kneet med vristen. Ninomiya og undersåttene hans var alltid nøye på ikke å etterlate merker når de sparket, slo meg eller slengte meg rundt. Hver gang jeg kom hjem fra skolen og konstaterte at jeg heller ikke denne dagen hadde fått synlige merker på kroppen, var det så jeg måtte undre meg hvor de hadde lært alle disse teknikkene. Ninomiya sparket videre på knærne og lårene mine mens han hele tida passet på at han ikke traff det samme stedet to ganger, før han plantet gummisålen på gymskoen i magen min, nesten prøvende, som for å finne det aller mykeste punktet, og slengte meg veggimellom. Jeg dundret inn i veggene og ramlet over pultene så de skramlet over ende. Samme greia som alltid, ikke noe å bry seg om, sa jeg gang på gang til meg selv mens jeg ventet på at det skulle gå over.

Så ble jeg heist opp etter håret, fikk ett kritt stappet opp i hvert nesebor og ett stukket i hånda som jeg begynte å gnage på. Alle rundt meg skrattlo. Fra før hadde jeg blitt tvunget til å drikke fra doskåla og dammen bak skolen, spise gullfisk og halvgnagde grønnsaksrester fra kaninburet, men aldri kritt. Det smakte ingenting. Jeg tygde og tygde med lukkede øyne mens Ninomiya brølte: «Spis, for faen!» Jeg kjente krittet smuldre mellom tennene. Tenkte ikke på annet enn å male det opp i så små biter som mulig. Jeg hørte den tørre knasingen mellom tennene, kjente en spiss flis stikke på innsida av kinnet. Jeg tygde og tygde, uten å tenke, jobbet bare i vei med kjeven mens jeg svelget unna bitene etter hvert som de ble små nok. Da jeg hadde tygd i meg alle tre krittene, var det noen som ropte hallo, gutten må jo få noe å skylle det ned med, og rakte meg et malingsflekket plastglass fullt av en gråskitten væske. Det var krittstøv rørt ut i vann. De presset meg opp mot veggen og helte det i meg mens jeg svelget unna. En plutselig kvalme presset seg opp i meg, og jeg kastet opp. Jeg sto på alle fire og hostet og brakk meg mens tårer og gørr rant fra øynene og nesa. Ninomiya og undersåttene hoppet unna mens de klappet opprømt i hendene og brølte hva faen, Skeivøye, presset ansiktet mitt ned i oppkastet og tvang meg til å sleike det i meg. Smilende ansikter overalt. *

Etter den dagen begynte Kojima og jeg å brevveksle. Jeg hadde aldri skrevet brev før og hadde ingen anelse om hva eller hvordan jeg burde gjøre det, så jeg satte meg ned med den nyspissede blyanten i hånda og klorte ned tankene etter hvert som de dukket opp, visket dem ut og skrev dem ned på nytt, til jeg etter mye strev klarte å fylle ut arket. Brevene mine ble aldri mer enn én side, samme hvor hardt jeg prøvde. Innholdet var banalt, likevel lærte vi hverandre litt etter litt å kjenne. Jeg dro tidlig på skolen så ingen skulle se meg teipe brevene fast under pulten hennes, og når jeg dagen etter fikk svar, tok jeg det med meg på do for å lese det. Ingen av oss skrev noe om skolen eller mobbingen, uten at det var noe vi hadde avtalt. Når jeg hadde skrevet ferdig et brev, tok jeg av meg brillene, holdt arket opp mot venstreøyet og leste gang på gang gjennom radene med skrifttegn til det dunket i hodet og bak øyeeplet. Jeg var skjeløyd. Det lille jeg så på høyreøyet, la seg som et slør over bildene fra venstreøyet og gjorde alt grøtete og dobbelt. Jeg hadde ingen dybdefornemmelse og strevde alltid med å bedømme avstander, selv til ting som var like ved. Jeg kunne holde en gjenstand i hånda, kjenne den mot fingrene, og likevel føle meg usikker på om jeg faktisk, helt virkelig, rørte ved den. God dag. Jeg har lest brevet ditt flere ganger, slik jeg pleier. Jeg ser du skriver med trykkblyant. Jeg bruker vanlig blyant. Her er svaret på spørsmålet ditt fra forrige brev: Hobbyen

min er å lese, men jeg har ingen favorittbok eller favoritt sjanger. Ha det bra. Heisann. Takk for svar. Sinnssykt som det regnet i dag. Det trommet noe helt vanvittig på paraplyen min. Trodde nesten det skulle gå hull i den. På vei hjem fra skolen dundret en lastebil gjennom en sølepytt rett ved sida av meg mens jeg gikk langs handlegata, så jeg ble søkkvåt. Det var som noe fra en tegneserie. Hva syns du det skulle stått i snakkebobla? Jeg liker å skrive brev, selv om jeg ikke har så fin håndskrift og ikke alltid vet hva jeg skal skrive om. Venter på svar. God dag. Men egentlig er det kveld når jeg skriver dette. Det blåser kraftig ute nå. Jeg synes alltid det er så vanskelig å vite hva jeg skal skrive. Det er nesten enda vanskeligere med brev enn når jeg snakker. Blir det lettere hvis jeg øver, tror du? I dag har jeg brukt over en time bare på disse linjene. Ha det bra. Heisann. Takker og bukker for svar! Litt av et sjokk å få tilbake tentamen i dag! Jeg klarte bare så vidt 360 av 500 poeng. Tør nesten ikke spørre hva du fikk. Sikkert mye bedre enn meg iall fall! Forslaget ditt til snakkeboble var forresten veldig bra! Skal prøve å si det høyt neste gang en lastebil dundrer forbi meg en regnværsdag så jeg blir klissvåt. Dette brevet er forresten mitt andre forsøk i dag, for første gang jeg prøvde, ante jeg ikke hva jeg skulle skrive, så jeg måtte ta en pause og brodere litt. Jeg broderer bare korssting, så det

er ikke noe vanskelig, bare å sy masse kryss bortover. Egentlig hadde jeg tenkt å sy et putetrekk, men jeg hadde ingen pute å stappe inni. Men så hadde vi noe broderistoff liggende, så nå broderer jeg blomster. Det er ganske gøy, så da har jeg to ting jeg liker: brodering og brevskriving. Venter på svar. God dag. Hvordan går det? Jeg klarte ikke helt å sette ord på det i forrige brev, men nå vet jeg hva stemmen din ligner på: En blyant. Selv bruker jeg vanligvis 6B-blyanter, for da brekker ikke spissen så lett, og mens jeg satt her og skrev, slo det meg plutselig at stemmen din er litt som blyet i en 6B-blyant. Jeg vet ikke om det gir så mye mer mening, men stemmen din er liksom myk og kraftig på samme tid, samtidig som den har en fast kjerne i midten. Unnskyld hvis dette ble helt uforståelig. Jeg tenkte bare jeg ville si det. Nå er klokka halv ni. På tide å fylle ut det tomme kartet vi fikk i lekse. Ha det bra. Heisann på degsann. God kveld. Selv om det sikkert er morgen når du leser dette. Hvordan er været hos deg? Her regner det. Lufta er skikkelig klam, enda regntida ikke har begynt ennå. Det regner og regner. Hvor mange ganger er jeg nødt til å spørre før du vil for telle meg hva favorittboka di er? Prøver du å være mystisk og gåtefull, eller? Jeg lurer jo bare fordi jeg har lest så lite selv. Det eneste jeg har lest, er … nei, jeg husker det ikke engang. Eller jo, jeg leste en slags kinesisk biografi på barneskolen, som jeg

lånte i klasseromsbiblioteket. Det kom jeg faktisk på akkurat nå. Hadde jeg ikke skrevet dette brevet, ville jeg sikkert aldri husket det. Men jeg har jo helt glemt å spørre deg om du syns det er gøy å lese bøker. Syns du det er gøy? Selv har jeg mer enn nok med japansktimene på skolen, men hvis du vet om noe spennende, så si ifra. Jeg har nemlig ingenting å finne på her hjemme, akkurat som du skrev at du hadde det. Det høres kanskje rart ut, men det føles litt som å slåss. Som en slåsskamp som aldri tar slutt. Noen ganger slåss jeg i senga mens jeg lurer på hvor lenge jeg må holde på sånn. Jeg slåss til og med mens jeg er ute og går. Jeg tenker på at det fortsatt er halvannet år igjen av ungdoms skolen, og hvis jeg skal ta videregående etterpå, blir det enda tre år til. Samme greia, dag etter dag, år etter år. Ganske sykt å tenke på, syns du ikke? Det syns i hvert fall jeg. Lurer på hvem jeg kommer til å være da. Hvis ikke verden går under i 1999, da, slik folk sier. Men hvis den fortsatt fins, tror jeg ikke ting kommer til å ha forandret seg særlig. I dag har jeg forresten et lite forslag til deg. Du får bare si nei hvis du ikke vil. Jeg merker jeg blir litt nervøs, men jeg prøver meg likevel. Ok. Jeg lurte på om du vil møte meg igjen den andre onsdagen i neste måned? Det var jo en onsdag vi møttes i Hvalparken sist, så da blir det et slags jubileum. Forresten, ikke si nei selv om du ikke vil. Da får du heller bare ljuge. Venter på svar. God dag. I dag var det skikkelig varmt, nesten sommer. Nå er mai snart over.

Tusen takk for det fine brevpapiret jeg fikk. Jeg ble veldig glad for det. Gleder meg til å bruke det når jeg er ferdig med det jeg skriver på nå. Jeg er glad du likte forslaget mitt om å møtes i branntrappa. Jeg vet ikke helt, men jeg slapper liksom mer av der. Det kom mer aldri noen opp dit, så det er alltid stille og fredelig, og så blåser det så deilig der. Det er bare å ta heisen helt opp og gå ut døra til høyre. Du finner det garantert. Jeg venter på deg på toppen. Nå er det bare to uker til vi møtes. Jeg gleder meg. Ha det bra. Ikke uventet begynte jeg etter dette å legge merke til Kojima på en helt annen måte enn før. Selv om jeg lenge hadde visst at de andre jentene mobbet henne, føltes det stadig verre å se og høre det skje. Det var også fælt å vite at hun så det når jeg ble mobbet. Egentlig skulle jeg gjerne ha lukket ørene og øynene for alt, men så lenge vi gikk i samme klasse, var det umulig ikke å se og høre. Ninomiya og gjengen fortsatte å kalle meg Skeivøye, de hanket meg inn og tvang meg til å utføre meningsløse oppgaver, dyttet meg over ende og tvang meg til å spurte runder på løpebanen i friminuttene mens de fulgte leende med fra skolebygningen. Kojima fikk på sin side stadig høre at hun var ekkel og luktet vondt, og jeg så flere ganger at jentene i klassen sendte henne ut for å handle for dem. Jeg så henne også bli sparket, akkurat slik jeg ble. En gang så jeg at de holdt hodet hennes under vann i akvariet mens de brølte at nå fikk hun for faen ta seg et bad.