«Kamma/Emma» av Hilde Brunsvik

Kamma/Emma

tidligere utgitt Fiskens ansikt, noveller (Aschehoug 1989) Heksesmør, noveller (Aschehoug 1992) Spor etter vind, roman (Aschehoug 1996) Stemmen, roman (Aschehoug 2001) En guide til Oslo domkirke (Oslo domkirke 2003) Einar «Pastor’n» Iversen, biografi (Aschehoug 2010) Reise til menneskene, roman (Solum Bokvennen 2017) Run For Love, musikkalbum (Park Grammofon 2019) Edvard Hoems LIVET, musikkalbum (NORCD 2019) Maybe Next Year, musikkalbum (Park Grammofon 2019)

Hilde Brunsvik

Kamma/Emma Roman

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 1

© Solum Bokvennen 2021

Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2021 Boken er satt med 11/14 p. Minion Pro Omslagsillustrasjon: Jannecke Lønne Christiansen Omslag: Tore Holberg isbn: 978-82-560-2565-7 isbn: 978-82-560-2566-4 [epub] www.solumbokvennen.no

1 Vi var sju søstre, sier Emma. En lenke av hender. En ring av sko. Det er kattene hun snakker til, de strekker seg i vinduskarmen og går ingen steder lenger, det er et sikkert tegn.

Kanskje Kamma hadde rett? Kanskje er det bare et slør man går gjennom?

Kamma og Emma. Kamilla og Emilie. Alltid de to, og alltid i den rekkefølgen, selv om Emma er eldst, sytten minutter ifølge mor, som setter dem til verden i ektesenga hjemme i murvillaen i Eilert Sundts gate, mens høstløvet daler og grosserer Halvorsen leker sisten i hagen med de fire døtrene sine, rundt og rundt huset, og håper på en gutt denne gangen. I stedet får han to jenter til. Pytt. Han får vel svigersønner en dag?

Johannes Peder Halvorsen hadde i sin tid overrasket alle, også seg selv, med å si nei til de innsnørte Kristianiapikene som gammelgrossereren ville ha ham forlovet med, og i stedet finne seg en pike fra plankebyen Fredrikstad. Hun er frodig. Hun er blid. Hun ler ofte, også etter at barna begynner å komme. De møtes en sommer han er badegjest på Hvaler sammen med en gjeng kjekke Kristianiagutter, det er et innfall, de ferierer alltid i Kragerø og Risør. Men denne sommeren blir det Hvaler og badehotellet i Skjærhalden. De seiler. De fisker. Henny ferierer hos en gammel mormor og kommer til dans på hotellet om kveldene, der har de både 5

piano og en hypermoderne sveivegrammofon. Hun er kledd i hvitt. Hun er kanskje ikke den vakreste. Hun er avgjort ikke det beste giftet, etter grosserer-regnskap. Men det er Henny han vil ha. De andre Kristianiaguttene finner seg bypiker av den moderne sorten, på badeferie uten anstand, og svermer usjenert mens alle ser på. Johannes Peder danser med Henny kveld etter kveld og følger henne et stykke på hjemveien etterpå, under veldige himler som aldri mørkner. På den gamle kirkegården hvor sjømennene ligger begravet skulder ved skulder, kysser han henne. Johannes Peders liv har vært prima og sekunda, debet og kredit, en gros og en detaille. Nå er han uten ord. Når han kommer hjem til hovedstaden noen uker senere er han forlovet, til alles forskrekkelse.

En pike fra provinsen, hva slags innfall er nå dette? Og må han absolutt gifte seg med henne, det finnes da andre måter å ordne slike ting på? Gamle grosserer Halvorsen er ergerlig, det er opptil flere gifteklare grossererdøtre i hovedstaden, gode allianser i utrygge tider. Det ulykksalige drapet i Sarajevo er i ferd med å utvikle seg til en hel krig, når stormaktene først begynner å slåss er det ikke godt å si hvor lang tid det vil ta. Johannes Peder er eneste arving etter eneste arving og på vei mot rikdom og innflytelse. Dette forlovelsespåfunnet kan gå ut over forretningene. Men Johannes Peder forsikrer at Henriette Mathilde Josefine Haugen, Henny til daglig, er en pen og veloppdragen pike, solid forankret i plankebyens lille, men blomstrende handelsstand, slik ordlegger han seg for gammelgrossereren. Det er på farssiden.

På morssiden stammer hun fra sjømenn og eventyrere og hvalfangere i lang rekke, mørkhårede kvinner hentet hjem på seilskuter, sjøfarende fanter, folk fra nære og fjerne kyster.

Det sier han ingenting om.

Med Henny kommer fargene og lyset til murvillaen i Eilert Sundts gate. Det er femten år siden grossererfrua døde 6

altfor ung, nå henger Henny opp hvite gardiner i stuene, setter blomster i vinduskarmene, nynner når hun går gjennom rommene. Johannes Peder som ikke kan huske at noen sang da han var barn, bærer rundt på døtrene etter hvert som de kommer til verden, løper etter dem gjennom stuene, forteller eventyr som han finner på selv, om Maurits Maur og Kua Koselig, en ny historie hver søndag når Henny hviler.

Gammelgrossereren rister på hodet og overlater huset med altfor mange trapper og altfor trekkfulle vinduer til neste generasjon, og flytter med husholdersken og stuepiken til en leilighet på Frogner. Han venter stadig på en sønnesønn, men Johannes Peder føler seg rik med alle sine døtre. Han børster av seg høstløvet når jordmora kommer ut på trappa, og går opp i andre etasje for å ta det nye skuddet på familiestammen i øyesyn, et dobbeltskudd, to små rynkete fjes inni tøybyltene, den ene nesten gjennomsiktig lys, den andre svart i luggen som et troll.

Det der er Johansen-blod, sier Anna, hushjelpen, som går og bysser et barn på hver arm.

Johansen-blod?

Gamle Johansen fra Kjerringholmen. Fruas bestefar.

Seilskuteskippær’n. Alle ungane hass var sånn. Helt hvite eller helt svarte i luggen. Akkerat fem av hver. Også sånne lyseblåe øyer. Skippær’n var drivanes hvit i luggen, men en dag hadde’n komme hjem fra sjø’n me’ et kvinnfolk som var alldeles ravnsvart i manken. Fra Portugal eller ett ta døm landa der. Men et bra kvinnfolk var det, sjæl om ingen skjønte det skvatt ta hva ho sa, ho …

Anna er et strålende menneske, men særlig vett i skallen har hun ikke. Henny insisterer på å hente hushjelpene fra Hvaler og Johannes Peder har aldri hatt noe å innvende, de er nøysomme og arbeidsomme så det nesten blir for mye gnikking og gnukking rundt en mann. Anna har for store tenner 7

og mangler helt fasong, enda hun har fylt sytten.

Anna vet ikke hva hun snakker om, sier han kort. Min bestemor på farssiden var mørk.

Og den lyse, da? sier Anna mistroisk.

Hun får nok mer farge etter hvert, skal Anna se.

Henny ligger blek og storøyd på putene. Johannes Peder nærmer seg forsiktig. Å sette tvillinger til verden er ingen spøk, det skjønner han, selv om han har holdt seg på trygg avstand.

Hele svangerskapet er et uhell og skulle ikke skjedd, det er bare nitten måneder siden forrige fødsel. Johannes Peder tar hustruens lille hånd i sin.

Vi har brukt opp alle pikenavn, sier hun mens tårene renner. Både på din og min side. Jeg vet ikke hva vi skal kalle dem.

Såså, sier han. Nå når alle er oppkalt, kan vi jo kalle dem akkurat hva vi vil. Det ordner seg nok, Hennymor. Året er 1922, byen heter fremdeles Kristiania. Den store krigen er over, men freden har ikke kommet. I Italia erklærer gaphalsen Mussolini revolusjon og svartskjortene hans marsjerer i Romas gater. I Tyskland må folk bære med seg en hel veske med penger for å kjøpe et brød. I Flandern er man ikke ferdig med å spa igjen skyttergravene. Men grossererfirmaet har klart seg bra, mer enn bra, det har vært hektiske tider og store penger i omløp. De har investert profit­ten og ikke slengt penger rundt seg som en del andre, nå er varelagrene fylt opp med fetevarer og hermetikk, frukt fra fjerne himmelstrøk, bomullsstoffer og ullstoffer, knapper og bånd i alle regnbuens farger, alt man kan tenke seg og mye mer. På den andre siden av elva stamper sagene og 8

høvlene og turbinene ut spikre og fyrstikker i øredøvende larm, vevemaskiner spyr ut tøyer i bomull og ull, lin og hamp, møllesteiner knuser korn til mel i en sky av støv, sterke armer dreier hjulene rundt, vrir om kranene, lemper sekker, dytter paller i en endeløs serie grep, løft, skyv, for maskinene stanser aldri, fabrikkhallene og verkstedhallene og lagerhallene blir aldri stille, ikke som rommene i grosserervillaen blir stille når småjentene har sovnet for kvelden og Henny broderer, og Johannes Peder tenner en velfortjent sigar. Landet skal forsynes, tønner og kasser og sekker blir fraktet ut av fabrikkportene, heist om bord på skip, lastet opp på godsvogner, spredt utover kongeriket, mens mennesker sliter i tauverk, lemper bører, drar i spaker, banner, roper. Grossererens døtre mangler ingenting og vet ikke at det ned en gate og rundt et hjørne finnes småpiker som ikke har rene strømper og nystrøkne flettebånd hver dag, at det finnes barn som jobber i fabrikkene langs elva i stedet for å gå på skole, som ikke har en rad med dukker på en hylle, et speil å speile seg i, en hage med en huske og en far som tar av seg vesten på søndager og springer etter dem og roper bøø!

Den lyse og den mørke tvillingen i grosserer Halvorsens villa i Eilert Sundts gate får av ukjente grunner navnene Kamilla og Emilie, Kamma og Emma til daglig. Murvillaen har to etasjer og loft med arker, karnappvinduer mot gata, en hage med roser i bedene og en gammel hengebjørk med en huske i en av greinene. Huset har mange rom, store og lyse ut mot gata, mørkere og mindre jo høyere opp og lenger inn man kommer. Tvillingene deler det grønne rommet ved loftstrappa, det er det eneste som er ledig. Det er en smal tarm av et rom med to grønnmalte senger og en grønnmalt kom9

mode. Vinduet vender mot bakhagen, og bortenfor der igjen mot baksiden av en av villaene i parallellgata.

Det er Anna som tar seg av dem. Hele vinteren sitter Henny ved vinduet og ser på folk som går til og fra ute i gata. Legen kommer innom en gang i uka og sier til grossereren bak lukkede dører at seks barn på seks år er nok, nå må det ikke bli flere. Anna og lille Ragna, storesøster til fem og snart skolejente, holder orden på hverdagen. Anna lager mat og vasker hus og sørger for at alle har rene klær og pene sko. Ragna fletter småsøstrenes hår og passer på at de vasker hendene før måltidene, setter plaster på skrubbsårene deres, løper etter dem når de springer ut av porten.

Eilert Sundts gate. Husene er de samme, men det er som om noen har dobbelteksponert en film. Tette rader med biler har lagt seg over barnas tumleplass i gata, asfalt oppå brosteinen, kontorskilt utenpå husfasadene, rette kjøpetrær over de gamle, knortete bjørkene. Grosserervillaen er solgt for lengst og gjort om til kontorer. Et skilt henger på fasaden, blått lys siver ut av vinduene fra nymotens kontormaskiner og lamper. Man kan gå gjennom gata, ingen kan hindre en gammel dame å gå gjennom en gate. Det er bare fremmede mennesker å se, med freidige bevegelser og glatte, uvitende fjes. Hva har de her å gjøre, i deres gate, søstrenes gate? Barn som leker gjemsel, kaster ball, hopper paradis, er det ikke de som eier en gate?

Hva husker man når alt er over? Man husker det grønne sløret rundt bjørka i hagen og sollyset på skrå innover kjøkkenbenken, der Anna lager vaffelrøre mens hun forteller historier. Man husker lyden av hover mot broleggingen og lukta av fersk hestemøkk, man husker overraskelsen over hver ny årstid. Man husker den grønne fillerya mellom sengene, og 10

saltlukta fra håret til tvillingsøsteren når mor har sagt god natt og slukket lyset, og Kamma har klatret opp i senga til Emma.

Første gang Emma ser Kamma svømmer hun bak tynne, gjennomsiktige hinner. Et rødlig lys faller gjennom havet og over Kammas ansikt, hun sperrer øynene opp ved synet av den andre. Armene begynner å padle med gjennomsiktige fingertupper, munnen åpner seg, vannet strømmer inn. Eller inn i Emmas munn, hun husker saltsmaken og sin egen langsomme tunge som fyller munnhulen. Emma har ingen minner før Kamma.

Senere venner de seg til hverandre. De sover sin fostersøvn side om side, fosterhinnene klistret mot hverandre, mens lys og skygge glir over verden og lyder reiser gjennom vannet, signaler fra fremmede kloder, til alt brister og et blendende lys flerrer det røde havet.