Illustrert av Dušan Petričić Oversatt av Jon Kværne solum 2022bokvennen
Innledning–godtkan
– 6
leketøysfabrikken, men han var laget så dårlig at det var umulig å si hva han egentlig var. Var han en hare, en hund, en katt, eller rett og slett en kenguru fra det fjerne Australia? Øynene hans var store og gule, som uglens, hodet var rundt som hodet til en harepus, mens halen var kort og lodden, lik den som (i hvert fall vanligvis) sitter bakpå små bjørnunger.
Da jeg var liten, for eksempel, hadde jeg tre favorittleker: en diger gummikrokodille som het Gena, en plastdukke som het Gulla og et lite, klumsete plysjdyr med det merke lige navnet
Tsjeburasjka«Tsjeburasjka».varlagetpå
Foreldrene mine påsto at Tsjeburasjka var et dyr vitenskapen ikke kjente til, men som fantes i varme, tropiske jungler.
Alle dere barn har sikkert en favorittleke. Eller kanskje til og med to eller fem.
som hoppemanover
Til å begynne med var jeg livredd for Tsjeburasjka, dette dyret som selv ikke viten skapen kjente til, og turte ikke være alene i rommet med ham. Men etter hvert vennet jeg meg til det merkelige utseendet hans, og ble like glad i ham som i gummikrokodillen Gena og plastdukken Gulla.Dette er lenge siden nå. Men likevel husker jeg de små vennen mine, og nå har jeg altså skrevet en hel bok om dem. I boken er de selvsagt levende og ikke bare leker.
– 8 –F ø rste kapittel
I en tett tropisk jungel bodde det en gang et veldig gøyalt lite dyr. Han het Tsjeburasjka. Det vil si, til å begynne med, så lenge han bodde i jungelen sin, het han ikke noe i det hele tatt. Det var først senere, da han kom ut av jungelen og møtte menneskene, at han fikk navnet Tsjeburasjka. For det er menneskene som gir dyrene navn.
Men hvis selen hadde tenkt seg om, kunne den nok ha gjettet at den heter sel, for den har et veldig enkelt navn. Men hva med et dyr med et så vanskelig navn som kakadue? For hvordan kan du egentlig greie å gjette at du ikke er en «ka kade» eller en «ka due», men nettopp en ka ka due? Prøv selv, det er ikke lett!
Slik var det også med vårt lille dyr: Han hadde aldri spekulert på hva det var han het, men hadde bare levd livet sitt, alene, der i den fjerne tropiske jungelen.
– 10 –
Han spaserte der for seg selv, og med ett fikk han øye på flere kasser med appelsiner som stod like ved en stor frukthage. Uten å tenke seg for mye om, klatret Tsjeburasjka opp i en av dem og begynte å spise frokost. Han spiste hele to appelsiner, og ble så stappmett at han knapt klarte å bevege seg. Derfor la han seg rett ned, direkte på frukten, for å ta en liten lur.
Det er de som har sagt til selen at den heter sel, til sjiraffen at den heter sjiraff og til haren at den heter hare.
– Hm, hva skal jeg gjøre med deg, da? spurte butikksjefen. – Jeg kan vel ikke selge deg appelsiner?istedenfor
En dag våknet han opp, tidlig om morgenen, la labbene på ryggen og gikk av sted på en liten spasertur, for å puste inn den friske morgenluften.
Det lille dyret ville svare at det visste han ikke, men nesen hans var full av – 11 –
Tsjeburasjka ut av den lille kahytten hans og satte ham på bordet. Men Tsjeburasjka greide ikke å sitte oppreist: Han hadde vært så lenge i kassen at labbene hans var blitt numne. Han satt en stund, så seg rundt, og plutse lig tippet han over og ramlet av bordet, ned på en stol. Heller ikke på stolen greide han å sitte lenge, men tippet over og ramlet på ny. Ned på det støvete gulvet.
Butikksjefen så forundret ut, men sa – Ja, ja, alle navn er like gode, så hvis du sier at du heter Tsjeburasjka, så er det nok det du heter.
– Der datt’n, gitt! sa butikksjefen til de andre og pekte på det lille dyret. – Kanskje vi skal kalle ham Dattengitt? Nei, vi får vel spørre ham hva han heter...
Tsjeburasjka sov tungt. Og hørte slett ikke at det kom arbeidere og spikret igjen alle kassene. Så ble appelsinene, sammen med ett stykk Tsjeburasjka, lastet om bord på en båt som satte ut på en lang, lang reise. Lenge seilte kassene over det endeløse havet, men til sist endte de opp hos en frukthandler i en stor by. Da kassene ble åpnet, var det én der det nesten ikke var appelsiner igjen. Det eneste den inneholdt, var en tykk og forspistFruktselgerneTsjeburasjka.løftet
– Jeg vet ikke, svarte Tsjeburasjka. – Bare gjør det du synes er best.
– Hm, sa butikksjef nummer to, – jeg liker dette dyret. Det ligner på en ødelagt leke! Han kan gjerne få jobbe hos meg. Vil du jobbe her?
– Det er greit, sa det lille dyret. – Men hvor skal jeg bo?
Riktignok hadde han foreløpig ingen å ringe til, men det bekymret ham ikke i det hele tatt.
Men i dyrehagen ville de ikke ha Tsjeburasjka. For det første var dyre hagen helt full. Og for det andre viste det seg at Tsjeburasjka var et dyr vitenskapen slett ikke kjente til. Ingen visste hvor de skulle plassere ham: hos harene, hos tigrene eller kanskje hos havskilpaddene?
– Bo…? Tja, her for eksempel! Butikksjefen pekte på en gammel tele fonkiosk som stod rett ved inngangen til butikken. – Dette kan være huset ditt!Slik gikk det til at Tsjeburasjka ble igjen for å arbeide i den store butikken og fikk bo i sitt eget lille hus. Dette huset var selvsagt ikke byens beste, men til gjengjeld hadde Tsjeburasjka alltid telefon i nærheten og kunne ringe til hvem det skulle være uten å måtte gå ut.
Butikksjefen ble pent nødt til å ta Tsjeburasjka under armen og gå av sted med ham til den største dyrehagen i byen.
– Gjerne, sa Tsjeburasjka. – Men hva skal jeg gjøre?
– 13 –støv, så i stedet for svar kom det bare et kjempenys: – tsje… tsje… tsje…
– Hm, hva skal jeg gjøre med deg, da? spurte butikksjefen. – Jeg kan vel ikke selge deg istedenfor appelsiner?
ut, men sa – Ja, ja, alle navn er like gode, så hvis du sier at du heter Tsjeburasjka, så er det nok det du heter.
Det var slik vårt lille dyr fikk vite at navnet hans var Tsjeburasjka.
Butikksjefentsjeburasjka!såforundret
Da tok butikksjefen Tsjeburasjka under armen igjen og gikk til en fjern slektning, som også var butikksjef. Butikken hans var en bruktbutikk.
– Oppgaven din blir å stå i vinduet og tiltrekke deg oppmerksomheten til de forbipasserende. Er det greit?
I byen der Tsjeburasjka hadde endt opp, bodde det en krokodille som het Gena. Hver morgen våknet han opp i den lille leiligheten sin, vasket seg, spiste frokost og gikk av sted til arbeidet sitt i dyrehagen. I dyrehagen arbeidet han som… krokodille.
Når arbeidsdagen var over, kledde Gena omhyggelig på seg igjen og spaserte hjem til den lille leiligheten sin. Der leste han i avisen, røykte pipe og spilte bondesjakk med seg selv hele kvelden.
«Hvorfor er jeg alene hele tiden?» tenkte han. «Jeg må absolutt få meg noen venner.»
DETAFRIKANSKGENAKROKODILLEALDER:FEMTIÅRERTILLATTÅMATEOGKLAPPEKROKODILLEN
«Ong krokodille på femti år ønsker å få seg venner. Interesserte kann henvende sej til adressen: Store Pannekakegate, blokk nummer to, leilighet nummer 15. Ring på dørklokken tre og en halv gang.»
– 15 –
Straks han var fremme kledde han av seg, hengte dressen, hatten og spaserstokken på en krok og la seg ned i solskinnet ved krokodilledammen. På gitteret rundt dammen hang det et skilt der det stod:
En kveld da han hadde tapt førti ganger på rad mot seg selv, ble han veldig, veldig trist.
Andre kapittel
Så tok han blyanten og skrev følgende kunngjøring:
Samme kveld hengte han opp kunngjøringen rundt omkring i byen og begynte å vente.
– Uansett: Du må skrive korrekt. La oss hilse på hverandre. Jeg heter Gulla. Jeg jobber på barneteateret.
Men akkurat da var det noen som ringte på døren igjen.
– Hva er du for noe rart? spurte Gulla ham.
– Helt sikker…
Tredje kapittel
– Ingenting. La oss bare prate sammen.
– Hvem er det? spurte krokodillen.
– For det første skrives «ung» med «u», og for det andre: Hvordan kan du være ung hvis du er femti år gammel?
Dagen etter, sent på kvelden, var det noen som ringte på døren hans. En liten, svært alvorlig jente stod på dørstokken.
– Greit, men kanskje han er en valp! sa Gulla ettertenksomt.
– Det er meg, Tsjeburasjka! Plutselig dukket et dyr av ukjent type opp i rommet. Det var brunt, med store, vidåpne øyne og en kort, lodden hale.
– Du skulle vel ikke tilfeldigvis være en bjørnunge?
– Det er ikke mulig! utbrøt Gena. Han trodde det garantert måtte ha vært minst atten. – Hva var feilene?
– Du skjønner, krokodiller lever i tre hundre år, derfor er jeg fortsatt svært ung, forklarte Gena.
– Jeg vet ikke, sa Tsjeburasjka. – Kanskje. Det kan jo være jeg er en bjørnunge.–Nei,her blandet krokodillen seg inn, – han ligner slett ikke på noen bjørnunge. Bjørnunger har små øyne, men se så store hans er!
– 17 –
– Og jeg heter Gena. Jeg jobber i dyrehagen. Som krokodille.
– Og hva skal vi gjøre nå?
– Er du helt sikker på at du ikke vet det? spurte jenta.
– Det kan jo være, innrømmet gjesten. – Men klatrer valper i trær?
– Jeg vet ikke, svarte gjesten.
– I kunngjøringen din, sa hun – var det hele tre feil.
– Selvfølgelig! nikket Gulla. – Det ville vært kjempehyggelig!
– La oss se etter i ordboken, foreslo Gulla. – Der blir alle ordene forklart, for hver av bokstavene. (Hvis dere barn ikke vet hva en ordbok er, så skal jeg forklare det. Det er en helt spesiell bok. I den har man samlet alle ord som finnes i hele verden, og så forklarer man hva hvert enkelt ord betyr.)
– 18 –– Nei, det gjør de ikke. De bjeffer mest.
– Hvordan da?
– Nå vet jeg hva du er, igjen var det Gulla som snakket. – Du er sannsyn ligvis en leopard.
– Sånn: voff voff! bjeffet krokodillen.
– Er det slik at hvis dere ikke finner ut hva jeg er, så vil dere ikke være venner med meg?
– Nei, det greier jeg ikke, sa Tsjeburasjka trist. – Så da er jeg nok ikke noen valp!
– Og på bokstaven «G», la Gena til, – fordi leoparder G…LEFSER. Selvsagt tok både Gulla og Gena feil, for leoparden finner man hverken på bokstaven «B B BRRR» eller på bokstaven «G», men på bokstaven «L».
– Hurra! ropte Tsjeburasjka. – Hurra! og spratt nesten helt opp til taket.
– Nei, hvorfor det? svarte Gena. – Alt avhenger av deg. Hvis det viser seg at du er en god kamerat, vil vi gjerne være vennene dine. Ikke sant? spurte han jenta.
– Sannsynligvis, nikket Tsjeburasjka. Det var det samme for ham. – Jeg er nok sannsynligvis en leopard! Det var ingen som hadde sett en leopard, så derfor tok alle et skritt tilbake. For sikkerhets skyld.
– På bokstaven «B B BRRR», sa Gulla, – fordi leoparder B B BRRRRØLER.
– Ja, la oss se i ordboken, samtykket Tsjeburasjka. – Men hvilken bokstav skal vi slå opp på?
Vi snakker nemlig om LEOPARDER, og ikke om B B RRREOPARDER, og slettes ikke om G…OPARDER.
– Men jeg hverken brøler eller glefser, sa Tsjeburasjka, – så da er jeg altså ingenEtterleopard!…detsnudde han seg på ny mot krokodillen:
© Solum Bokvennen AS, Oslo 2022 Imprint: Transit © Eduard Uspenskij, 1966 Originalens tittel: Крокодил Гена и его друзья
Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2022
Boken er satt med 12/17 p. Century Gothic Papir: Amber Graphic 130 g Design: monoceros ISBN: 978-82-7596-392-3 ISBN: 978 82 560 2772 9 [smussomslag] ISBN: 978-82-7596-393-0 [ebok] Internett: www.solumbokvennen.no E post:Innkjøptpost@solumbokvennen.noavNorskkulturråd
«Ung krokodille på femti år ønsker seg venner. Adresse: Store pannekakegate 15. Ring på dørklokken tre og en halv gang.»
SOLUM BOKVENNEN ISBN: 978-82-7596-392-3 Omslagsdesign: monoceros Illustrasjoner: Dušan Petriˇci´c
Nytt fra byen: «I byen vår bygges det i disse dager et bemerkelsesverdig bygg – et vennskapshus. Det er ti etasjer høyt, femti skritt bredt og med samme lengde. På byggeplassen arbeider ti krokodiller, ti sjiraffer, ti aper og ti jenter med beste karakter i alle fag. Vennskapshuset vil bygges ferdig innenfor den planlagte tidsrammen.»
Eduard Uspenskij var en av de mest populære barnebokforfatterne i etterkrigstidens Sovjetunionen, og boken om den optimistiske krokodillen Gena og vennene hans som sammen bygger et «venn skapshus» er Oversettelselegendarisk.vedJonKværne
