N i n j a k at t e n
og den store kobrakrisen
Dermot O’Leary Illustrert av Nick East
Oversatt av Fartein Døvle Jonassen
Til Sølve og Toto: De mest utrolige, tøffe, kjærlige små puglianske paisanos.
Og til alle dere der ute som også vet at
katten deres lever et dobbeltliv som ninja om natten, men som holder på hemmeligheten.
Kapittel 1 Toto hadde en av de beste drømmene i sitt liv (den inneholdt blant annet en enorm pepperonipizza, et lass spagetti carbonara, og til dessert, det lodne ansiktet hennes boret ned i en diger tiramisukake), da hun brått og brutalt ble revet tilbake til en
KRASJ, minst KLA-
kald natt i London.
BANG og ikke DANK, var ikke
i nærheten
av å beskrive det fryktelige 1
bråket som forstyrret freden i den ellers søvnige gaten. Det var en sånn natt da du og jeg ville ha ligget
i senga med ekstra pledd og varmeflaske. En sånn natt da ingen med vettet i behold ville finne på å stå opp før den dorske vintersola kommer opp og gjør det nesten levelig å møte en ny dag.
Og da snakker vi bare om oss mennesker. For
katter? GLEM
DET! En katt ville heller dø enn å stå
opp fra en deilig seng når det var så kaldt. De ville
ikke kunne vise seg i de finere kattekretser etter noe sånt. Nei. «Det overlater vi til rever og rotter,» ville de fleste katter si. «Vi får oss heller litt søvn, og så ses vi i morgen, sånn i, tja, ellevetiden …»
Derfor var Toto irritert, trøtt og lite grann skremt
da hun hørte det
VOLDSOMME SPETAKKELET
fra søppelspannene utenfor.
Toto så på menneskene sine. De finner ut av dette,
ikke sant? tenkte hun. De hadde ikke leet på et øyelokk. De rørte seg ikke en gang.
«Ærlig talt,» mumlet Toto for seg selv, «hvem 2
er kattene og hvem er menneskene her? Det er vi som liksom skal sove hele tiden, og dere som liksom skal skaffe oss mat, kose med oss, gi oss masse oppmerksomhet, åpne dører for oss, skru på
vannkraner så vi kan drikke, massere potene våre,
STÅ OPP NÅR DET ER SKUMLE LYDER UTENFOR! Det er og ikke minst …
en fin ordning … men for å oppsummere: Det er VI som skal sove!»
Hun kikket bort på broren Sølve. Som navnet sa,
3
hadde han sølvgrå og hvit pels, med en stor, buskete hale og hvite poter.
Selv var Toto en stor ball av svart, grå og brun
pels, særlig når hun hadde vinterpelsen på. Hun hadde en krage rundt nakken, som
gjorde at hun godt kunne ha passet inn ved
det engelske hoffet på femtenhundretallet,
men egentlig kom hun fra et sted som het Puglia, nede i hælen på Italia. Hun og Sølve var løskatter, og de hadde kommet til London for bare tre uker siden, etter at de ble reddet av to snille
G J E SP
mennesker, som de nå kalte Mamma og Pappa.
(Eller som Toto ville sagt: Mamma og Papa.) De som akkurat nå lå og snorket i senga.
«Sølve,» hvisket Toto. «SØLVE! Hørte du det? Jeg
tror det kom utenfra, fra søppelspannene …
VÅRE
SØPPELSPANN!»
«Jeg hørte ingenting, jeg,» sa Sølve og strakte seg
med et gjesp.
«Jo, det gjorde du, din løgner, det er derfor du er
våken. Hør her, dette er huset vårt nå – altså er det vårt territorium! Vi må gå og undersøke.»
«Ok, kanskje jeg hørte noe, men det kan være
rever! Har du sett hvor store de er? De er ikke som
de landsens revene vi er vant til. Disse her er noen beist. Skumle som fy! Vi blir bare her og venter til det holder opp.» «DU
ER REDD! » sa Toto.
«Altså, eh, nei, det bare veldig kaldt ute, pluss at
katteluka er håpløs å få opp, og … Ja vel, greit, jeg
innrømmer det. Jeg er bittelitt redd. Hør her, Toto, 5
vi har vært i dette landet i tre uker, vi prøver bare
å bli vant til det, det er kaldt, vi er varmblodige og italienske, og nå har vi blitt vekket av hvem-vet-hva der ute, og så ber du meg gå og undersøke. GÅ
SELV,
DA VEL! »
«Sølve, det kan bli litt vrient. Jeg er blind, husker
du?!» sa Toto.
Toto hadde et poeng. Hun var blind som en flagger-
mus, og hadde vært det siden hun ble født.
Eller, det var faktisk ikke helt sant. For det første
hadde hun allerede truffet strøkets flaggermus, Erik, og selv om hun ikke rakk å slå av en prat – han sa noe
om «insekter å fange, har ikke tid» – så virket han i hvert fall ikke blind. Og for det andre, så kunne hun se noe … På veldig nært hold var synet hennes ikke så
verst, men på lengre avstand så hun bare lyse og mørke former. Hun kunne kjenne igjen omrisset av ting (som Mamma og Papa), katter (som broren), fugler utenfor
(de så velsmakende ut) og i grunnen alt som rørte seg. Men hun likte alltid å ha Sølve med seg. Ja, han 6
kunne være en plage når han ertet henne, men som de
fleste storebrødre var han inderlig lojal og veldig glad i søsteren sin … uten at det var noe han ville sagt høyt. «Ja da,» svarte Sølve, «jeg vet at du er blind, men
du er også en ninja, husker du?!»
Nå hadde han et poeng. Toto var faktisk en
av de dyktigste ninjakattene i verden og tilhørte en eksklusiv klubb av katteninjaer, med ferdigheter hun
hadde lært som kattunge av sin læremester i Italia, en gammel skipskatt som het Ventura, som i sin tur hadde lært det av sin mester i Japan, som i sin tur
kunne spore ninjakunstene hundrevis av år tilbake i tid … Med andre ord, ja, Sølve hadde et poeng. Toto kunne ta vare på seg selv.
«Greit,» sa Toto. «Vi går ned sammen. Du på grunn
av øynene –»
«Og sjarmen,» la Sølve til.
«Ja, og sjarmen,» sa Toto og himlet med øynene.
«Og jeg på grunn av –»
«Dine dødelige ninjakunster,» avsluttet Sølve. 7
«Avtale,» sa Toto.
«AVTALE, » sa Sølve.
Sølve hadde rett. Ninja eller ei, katteluka var et
mareritt å komme seg gjennom. Hvorfor kunne ikke Mamma og Papa bare la døra stå åpen? Toto og Sølve
hadde vokst opp i en olivenlund, så alt som hadde med dører og katteluker å gjøre var fortsatt litt uvant for dem. Men så fort de var ute, var det enkelt
nok – rett gjennom hagen, over muren, og så var de på forsiden av huset der søppelspannene sto.
I bekmørket lyste månen opp en diger skikkelse,
dobbelt så stor som dem. Den øvre halvparten hang
uelegant over kanten av spannet, mens den riktig så formfulle baken og beina dinglet fritt i natteluften.
«Ok,» hvisket Toto, der de gjemte seg bak en bil i
oppkjørselen, «det er i hvert fall ikke en rev.» «TOTO,
DU KAN IKKE SE!
vite det?» svarte Sølve.
Hvordan kan du
«Ikke vær frekk. Jeg kan se former, omriss, lys, 8
skygger, og disse her –» hun pekte sint på ørene og
værhårene sine – «er ikke bare til pynt, vet du! Jeg
kan sanse ting. Dessuten, synes du det der ser ut som en rev?»
N GM L E
RU
BA
«Hm, nei,» sa Sølve. «Den ligner i grunnen ikke på
9
en rev. Men hva det da kan være, aner jeg ikke. For
stor til å være en rotte, men den er da altfor feit til å være en katt?»
Da «den» kom opp fra spannet med fullt av
matrester rundt munnen, ble mysteriet klarere, men bare litt.
Dyret hadde lysebrun pels og var kledd i en
tweedjakke, med en liten hatt på hodet og et rødt tørkle knyttet rundt halsen.
Toto og Sølve så forvirret på hverandre. Var det
en katt, likevel? Det måtte det være – bare en veldig
rar og diger en. En ting var sikkert – den prøvde ikke akkurat å gjemme seg, sånn som den bråkte. «Jeg tror den er en av oss,» hvisket Toto.
«Synd,» sa Sølve. «Jeg hadde gjerne tatt en rotte-
burger som nattmat. Det er det beste med London – alle de gode rottene.»
«Å, kjære vene!» mumlet skapningen for seg selv.
«For et
HERREMÅLTID
– førsteklasses. Dette
må være et av mine yndlingsspann i hele London. 10
Deilige makrellbein, deilig rest av gammel postei, et lite stykke brie …»
Toto og Sølve kikket
fram bak bilen, før de krøket seg ned igjen, enda mer forvirret enn før.
«Hva er det han
babler om?» hvisket Toto.
«Aner ikke,» sa
Sølve. «Men han
koser seg visst.»
«Men det er vårt
søppelspann,» sa Toto. «Utenfor vårt hus.»
«Vil du virkelig spise fra et søppelspann?» sa Sølve.
«Toto, vi lever som grever her – vi får tre måltider om dagen, fra boks. BOKS, Toto! Vi blir dullet med, 11
elsket, forgudet. Vennene våre hjemme i Italia hadde gitt bort halen sin for dette her, og du bekymrer deg for et … søppelspann!»
«Jo jo, greit, men han er på vårt territorium, så la
oss gå og se nærmere på ham,» sa Toto. «Jeg er rett bak deg,» sa Sølve.
Når det gjaldt stille og dødelig sniking, var Toto en
ekspert, selv blant katter. Takket være ninjatreningen kunne hun bevege seg nesten lydløst; takket være
værhårene visste hun alltid nøyaktig hvor hun var;
og takket være den fabelaktige hørselen kunne
hun oppfatte hver minste bevegelse i en kilometers omkrets.
Hun var så stille at hun praktisk talt var usynlig.
Dessverre kunne ikke det samme sies om broren.
Toto skulle til å si: «Hør her, når vi kommer bort,
er dette planen …», men hun ble avbrutt av at Sølve
snublet over en liten busk (Hvordan var det mulig? sa hun til seg selv. Det ville ha vært lettere å IKKE snuble i den!) og landet på ryggen til Toto sånn at de 12
begge falt langflate foran føttene på den mystiske inntrengeren.
«AHHHH! » skrek inntrengeren og skvatt to meter
rett til værs. Da han landet, skjøt en uvanlig lang, tynn hale ut under tweedjakken, før den forsvant igjen.
«Jaså, ser man det,» sa skapningen og så ned på
dem. «To feiginger som sniker seg innpå meg mens
jeg nyter en sen aftens fra mitt eget spann, hva? Hva har dere å si til deres forsvar?» «ALTSÅ,
FOR DET FØRSTE, SÅ ER DET
VÅRT SPANN,» sa Toto mens hun kravlet
fram under broren. «For det andre, så har vi akkurat
flyttet hit fra Italia, men dette er VÅR hage, og vi liker dårlig å ha andre katter på vårt territorium. Ikke
sant, Sølve? Sølve?» Hun snudde seg og så broren kaste seg over et halvtomt yoghurtbeger som hadde falt ut i alt rabalderet. «Sølve!»
«Å, jo, absolutt, helt enig. Mamma mia, jeg elsker
yoghurt,» la han til mest for seg selv, med hodet godt inne i begeret.
13
«Ah, ja vel, selvfølgelig!» sa inntrengeren fort, og
fikk noe listig over seg. «Som dere kan se, er jeg en
katt, og jeg ante ikke at andre katter hadde flyttet
inn her, så jeg har vel bare tenkt på dette spannet som mitt. Ingen skade skjedd. Som du sa, vi er alle
14
katter. Hurra for katter! Ja vel, så den unge mannen med hodet i et beger er altså Sølve, og du er …?»
«Toto,» svarte hun, litt overrasket over hvor
sjarmerende denne merkelige katten var. «Og du er?»
«Unge dame og herre, velkommen og la meg
presentere meg. Dere har gleden av å stifte bekjentskap
med
Alexander
Rottinoff
den
trettitredje, men dere godtfolk kan tiltale meg slik alle mine venner gjør … Mitt navn er Kattefjes.» «KATTEFJES? » sa Toto og Sølve i kor. «Ja.»
«Du er en katt. SOM «Ja.»
HETER KATTEFJES? »
«Vi mener ikke å være uhøflige,» sa Toto, «men det
er et rart navn. Fjeset ditt ser åpenbart ut som en katt, fordi … du er en katt.»
«Å, dere er nykommere her i London, men jeg kan
forsikre dere om at det er svært vanlig, ja, faktisk
siste skrik i de finere kattekretser å kalle ungene 15
sine Kattefjes. Et flott navn,» sa han mens han fingret med halstørkleet og så veldig nervøs ut. «Ja, sikkert,» mumlet Toto til Sølve.
«Uansett, nå som vi har stiftet bekjentskap – nei,
vennskap – la meg bare spise det siste av denne deilige brien. AH,
FOR EN STANK ...»
Toto og Sølve så på hverandre og trakk på
skuldrene.
«Nydelig. Ja vel, mine unge venner,» sa Kattefjes
og slikket det siste av osten fra labbene, «dere
har akkurat flyttet hit. Hva synes dere om den
nye hjembyen deres? Har dere sett kronjuvelene? Buckingham Palace? Statsministerboligen? London
Zoo? Det er noen fantastiske skapninger å se der,
skjønt mange av dem har sans for små kattegodbiter som oss, så det er sikkert best å ligge unna. Kom igjen, la meg få høre førsteinntrykkene deres.» Toto og Sølve så tomt på ham. «Hva er det?» sa Kattefjes.
«Vi aner ikke hva du snakker om,» sa Sølve. 16
Kattefjes så forferdet ut. «Har dere ikke fått en
omvisning? Av noen?»
«Nei, vi har bare lekt, slappet av, sett på TV.
Foreldrene våre ser mye på naturprogrammer. Noen av de kattene de har der, du! Digre!» sa Sølve.
«Altså, dette er virkelig en SKAM! » sa Kattefjes.
«Men dette er lykkedagen deres. Jeg er medlem av lauget for katteturistguider. Ja, bare her i forrige uke viste jeg rundt den belgiske utenriksministerens katt, en nydelig russisk blå. Og i natt, etter dette
deilige måltidet fra spannet deres, står jeg i gjeld til dere, så jeg står gratis til disposisjon de neste timene for å vise dere denne praktfulle byen vår. Hva sier dere?»
«Altså, det er skikkelig kaldt, og jeg vet ikke om vi
får lov av …» begynte Sølve.
«Det vil vi gjerne,» avbrøt Toto. «Hvor begynner
vi?»
«Vi begynner, selvsagt, med en reise til London
sentrum,» sa Kattefjes.
17
18
«Ja vel. Og hvordan kommer vi dit?» sa Toto idet
de begynte å gå bortover gaten.
«Som enhver London-borger med respekt for seg
selv, kjære frøken,» svarte Kattefjes. «VI
TAR BANEN!»