og det utrolige ostekuppet Ninjakatten Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Illustrert av Nick East Dermot O’Leary
KAPITTEL 1
«Ok, Sølve,» sa den sølvgrå katten til seg selv, «tøm sinnet, du klarer dette. Ikke bry deg om de siste tjuefire forsøkene.»
«Vi tar det én gang til,» sa søsteren Toto med et smil. «Du hopper opp, skyver først fra mot glassvinduet til venstre, så mot veggen til høyre, før du stuper
1
mot håndtaket, og vips, så har vi et åpent kjøleskap!»
«Og alt det skal jeg liksom gjøre med øynene lukket?» spurte Sølve.
«Du sa jo at du ville lære noen ninjakunster,» lo Toto. «Dobbelt veggsprett til kjøleskap er et av de første triksene man lærer. Altså, kanskje ikke det med kjøleskapet, men …»
Sølve så opp på kjøleskapet. Han var virkelig sulten. Menneskeforeldrene deres var ute, og de
HI
HI
2
hadde spist opp kattematen for flere timer siden. Han visste at han aldri kunne bli en EKTE NINJA , sånn som søsteren – det ville kreve uendelig med tid og trening, og han var altfor utålmodig og sulten for sånt. Men å kunne et par kunster hadde vært skikkelig kult. Og det kunne ikke skade statusen hans blant kattene i nabolaget. Særlig den nydelige røde (que bella!) som hadde flyttet inn på den andre siden av gata og som han hadde et godt øye til – ikke at han noen gang kom til å innrømme det overfor søsteren … da kom han til å få høre det til evig tid.
«Du kan klare det, Sølve,» mumlet han til seg selv. Han tok løpefart og bykset opp mot vinduet – alt vel foreløpig – sparket fra mot veggen …
Det går, tenkte han idet han suste gjennom lufta, jeg kommer til å klare det, min første ninjamanøver!
«HER KOMMER JEEEG … AAAHH … Sølve åpnet øynene og innså at hoppet fra veggen ikke var langt nok. Han kom til å bomme på kjøleskapet og dundre smertefullt inn i fryserdøra for tjuefemte
3
BOING!
gang. Han lukket øynene igjen og stålsatte seg før smellet … men utrolig nok kom det
BOINK!
ikke. Isteden kjente han et vinddrag i værhårene da søsteren grep tak i ham og trakk ham trygt ned på kjøkkenbenken. På en eller annen (og veldig kul) måte klarte hun å åpne kjøleskapet på vei forbi!
«Det var så nær, søster, så nær. Men takk for at du reddet den stakkars snuten min fra enda en trøkk.»
«Bare hyggelig,» svarte Toto. «Du klarer det
4
til slutt. Men jeg orket bare ikke å høre enda en krasjlanding, uansett hvor morsomt det er. Og tro meg, bror, det er stadig like morsomt.» «Kutt ut,» svarte Sølve og nappet henne vennlig i øret. «Det er ikke lett å være Ninjakatten Totos bror .»
Han hadde rett, Toto var nærmest blitt en kjendis … i hvert fall i gata deres. Alle dyrenaboene var veldig imponerte og takknemlige for at hun hadde fanget den fryktelige kongekobraen Brian og fått
OST?
KLIKK
KLIRR
DUNK
ham tilbake til dyrehagen. Nå skulle de absolutt klaske pote med henne hver gang de traff henne. (Men når sant skal sies, var Brian faktisk en veldig grei kar som bare prøvde å redde kjæresten sin Brenda fra ulovlig dyrehandel, noe Toto og Sølve mer enn gjerne ville hjelpe ham med …)
Det hadde vært et utrolig eventyr som skjedde rett etter at de unge kattene flyttet til London fra Italia. Med til historien hørte også møtet med Kattefjes (en rotte som levde som katt – det er komplisert, men det funker for alle parter), som hadde blitt deres nye bestevenn og guide til den nye hjembyen.
Selv om Toto nøt statusen sin, visste hun at hun aldri ville ha klart det uten Sølve. Toto var nesten helt blind og kunne bare se lyse og mørke former. Sølve fungerte som øynene hennes, og for hennes del var hun og broren å betrakte som et team.
Etter det eventyret hadde livet vært veldig fredelig, uten særlig behov for ninjakunster. Selv om
6
Toto
hun ikke fått sitt
MELK 7
var fullt utlært, hadde
første oppdrag ennå. Faktisk var den ninjagruppen hun tilhørte, den urgamle Ordenen av Internasjonale Ninjakatter , så hemmelig at bortsett fra den gamle, italienske læremesteren hennes Ventura, visste hun ikke engang hvem de andre medlemmene var! Så Toto hadde prøvd å lære Sølve
noen av de beste kunstene for å sørge for at hun ikke kom ut av trening …
Toto hoppet fra kjøkkenbenken til kjøleskapet og snuste rundt seg.
«Ok, hva skal vi spise?» spurte hun. Den store svarte halen hennes slo fram og tilbake mens hun
NOE OST!
IKKE
8
brukte luktesansen til å orientere seg. «Mmmm … hva har vi … masse forskjellig, kjenner jeg. Kylling, salami, sardiner, yndlingsyoghurten* din med jordbær, rester av roastbiff, gulrøtter (ÆSJ!) , en halv pølse, og min favoritt … OST … nei, vent nå litt, INGEN ostelukt … jeg er sikker på at de kjøpte ost i går. Hvorfor lukter jeg den ikke?»
«Det er en veldig god grunn til det, søster – den er ikke der! Det ser ut som all osten er borte, hver smitt og smule!»
*Sølve er vill etter meieriprodukter, sånn i tilfelle du skal kjøpe en gave til ham en gang.
KAPITTEL 2
«Hvordan er det mulig at vi ikke har ost? VI HAR ALLTID OST ,» sa Toto, og klødde seg i hodet mens de gikk ut i hagen gjennom katteluka.
Det var en strålende, varm dag i Camden, og det var ikke en katt i London som ikke benyttet den sjeldne anledningen til å kose seg i sola. Sølve og Toto gikk bort til plenen for å rulle seg litt i gresset og stelle pelsen.
«Ikke spør meg,» sa Sølve mens han slikket den blanke pelsen. «Det er uforståelig. Jeg hadde gledet meg til en ostebit til lunsj, et deilig stykke gorgonzola,
11
eller kanskje litt ricotta, MAMMA MIA .» Han slikket seg om munnen og rullet seg over på ryggen, som om han var i sin egen ostefylte drømmeverden. «Svar ærlig, søster, tok du den? Jeg vet at du liker å ta deg litt nattmat.»
«Nei, det gjorde jeg IKKE ,» sa Toto. «Altså, jeg var fristet, men vi to er jo et team – det ville jeg aldri ha gjort mot deg.»
«Vel, noen har tatt osten, og det er ikke Mamma og Papa – jeg følger med som en hauk. Hver gang de nærmer seg kjøleskapet svinser jeg i beina på dem og stirrer opp på dem med store øyne og tunga ute, supersøt, akkurat som en av de dumme hundene borti gata her når de tigger etter rester. Funker hver gang. Snakk om lettlurte typer! Du burde prøve det
– TOTO! STOPP!!! TOTO! Hva gjør du?»
Sølves nesten blinde søster hadde latt solbadingen være og bykset opp i lufta etter et glimt av grønne fjær. To og en halv salto senere lå den stakkars uheldige fuglen presset mot bakken.
12
«Toto!» ropte Sølve. «Det er Robert Undulat, han er vennen vår. Hva i all verden er det du driver med?»
«Han har rett,» pep Robert. «Husker du meg? Jeg bor i parken rett rundt hjørnet i en nydelig japansk alm. Jeg har to barn og en kone som heter Judith. Jeg advarte dere om at Brian hadde rømt i fjor. Jeg er naboen deres – jeg kjenner Kattefjes! Vær så snill, ikke riv i fjærene mine – jeg brukte evigheter på å fluffe dem opp i morges … kan du slippe meg løs … vær så snill?»
«Å, UNNSKYLD ,» sa Toto og slapp den stakkars pjuskete fuglen. «Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Vi drev og snakket om en ostetyv som har plyndret kjøleskapet vårt da jeg så skyggen av deg fly over, og
13
så må dessverre ninjainstinktene ha slått inn. Gikk det bra med deg?»
«Det var ikke den vennligste velkomsten jeg har fått, men jeg er visst like hel,» svarte den fortumlede undulaten.
«Kan vi by deg på noe?» spurte Sølve for å prøve å bøte litt på skaden. «Mamma og Papa har noen solsikkefrø i fuglemateren, og jeg kan hente litt vann til deg også.»
Undulaten kviknet litt til da han hørte snakk om mat. Han slo seg ned på gresset mens Sølve, beleven som alltid, tok seg av serveringen.
«Flott oppdekking, må jeg si, det gjør virkelig opp for at jeg nesten ble … ja … revet i fillebiter,» sa Robert mens han tok for seg av den improviserte pikniken.
Toto så flau ut og trakk på skuldrene. «Beklager, man kan liksom ikke skru av det å være ninja. Hvordan går det med deg, forresten?»
«Å, det går bra. Sommeren er den beste tiden å være undulat i London. Skoleferien er i full gang,
14
så det er lite folk i byen og lett å fly omkring. Vi er budbringere for alle dyra i London, skjønner dere –ja, oss og duene, da, men vi er mye raskere. Så hvis dyr har brev det haster med å sende, bruker de oss. Jeg ble faktisk nylig forfremmet til leder.»
«GRATULERER! » ropte kattene i kor.
«Tusen takk, familien min er veldig stolt av meg. Og det minner meg på hvorfor jeg er her: Jeg har en forsendelse til dere,» sa han og trakk en konvolutt opp av veska.
Kattene så på hverandre og kunne nesten ikke styre seg – de hadde aldri fått en forsendelse før.
LUFTPOST
15
Hvem var den fra? Hva var det? Noe så spennende!
«Er det ost?» spurte Sølve håpefullt.
«Ser det ut som ost?» sa Robert og så på Sølve som om han hadde gått fra vettet. «Selvsagt er det ikke ost! For de større forsendelsene bruker vi skogsduer – de kan ta noen tunge lass. Nei – det er et brev adressert til Toto. Vel, jeg får komme meg av gårde. Takk for matbiten og prøv å ikke overfalle meg neste gang … jeg tror kanskje jeg bruker ringeklokka, eller sender en due … ha det bra! Skvææk .»
«Ha det, Robert, takk igjen og beklager de ninjagreiene,» ropte Toto idet undulaten fløy av gårde og kvitret i vei for seg selv.
Sølve studerte den lille konvolutten. Den var kremfarget, lagd av vakkert, tykt papir, med et vokssegl på baksiden. Hvem den enn var fra, så den veldig flott og offisiell ut.
«Hva synes du jeg skal gjøre, Toto?» spurte Sølve etter at han hadde beskrevet den.
«Åpne den! Jeg skjønner ikke hvem den kan være
16
fra. Kanskje Ventura? Å, Sølve, det hadde vært fint å høre fra ham.»
De skarpe klørne til Sølve hadde ingen problemer med å bryte voksseglet, og han trakk ut et brev på offisielt papir. «Downing Street nummer 10 – det er fra Larry!»
«Wow,» sa Toto og følte seg lite grann stolt. Larry var statsministerens katt, som bodde i statsministerboligen. De hadde møtt ham den gangen Kattefjes viste dem rundt i London for første gang. Larry var fasjonabel, smart, kjekk, morsom og veldig, VELDIG
KUL .
«Hva i all verden er det Larry vil oss?» spurte Toto. «Det står ikke,» svarte Sølve.
«Hva mener du? Ingen sender vel et brev der det ikke står noe? Les det høyt.»
«Jeg kan ikke, Toto. Som jeg sa: Det står ingenting. Det er bare et avtrykk i svart, og så signert Larry.»
Toto stivnet til. «Hva slags avtrykk, Sølve?»
«Det er et poteavtrykk, som om han har dyppet
17
poten i blekk og så satt den på papiret. Som er litt rart, siden han virket som en veldig renslig katt, og blekk griser til pelsen. Og han kan jo åpenbart skrive, siden han har signert med navnet sitt, så da blir det enda rarere. Hei, tror du det er en festinvitasjon? Toto? Toto?»
Sølve kikket på søsteren, som ikke hadde hørt et ord han sa, men satt og stirret ut i lufta. «Hallo, Toto! Fått en hårball i halsen? Hva skjer?»
«Sølve,» sa Toto, «du vet jo at jeg er en ninja –» «Ja, jeg vet det. Nå som katta bokstavelig talt er ute av sekken, snakker du jo ikke om annet.»
18
«Det var ikke det jeg mente,» sa Toto. «Jeg har jo fortalt deg at jeg når som helst kan bli innkalt til et hemmelig oppdrag, og at siden jeg trenger øynene dine, så må du bli med meg når det skjer.»
Sølve svelget tungt.
«Det svarte poteavtrykket er et hemmelig tegn. Det er det tegnet som skal tilkalle meg når jeg trengs. Og det betyr to ting. For det første kommer dette til å bli mitt, og ditt, første ordentlige oppdrag. Og for det andre at Larry er min nye sjef, og han er i vanskeligheter. VI MÅ KOMME OSS TIL DOWNING STREET NÅ! »