Idet innbruddstyven forlot hiet, tråkket han på Binnas snute. Binna våknet. «Honningen min! Laksen min! Og de deilige billeeggene mine!» sa Binna. «Borte!»
BLACK
Men utenfor, i snøstormen, var det ingen tegn til verken tyven eller maten. Snøstorm? tenkte Binna. SNØSTORM?!? Dette er jo ikke våren ... Jeg har våknet for tidlig! Ja, ja. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en snømann.
Stormen stilnet. Binna rullet en snøball helt ned til bunnen av haugen sin, og opp til toppen av den neste. Så satte hun seg
BLACK
pustende og pesende ned.
4
«Verden går under», lød en dyster stemme. Binna så seg rundt. «Nei, det gjør den ikke», sa Binna forsiktig. «Det er en nydelig, solfylt dag.»
«Sludder og vås!» sa stemmen under henne. «Sola har sluknet.»
BLACK
Åh, tenkte Binna. Hun rullet snøballen til side, og et kaninhull kom til syne. Hodet til Ninus dukket opp av hullet. Han så på Binna. Han så på den digre snøballen.
BLACK
«Bare en tulling ruller en snøball OPP en bakke ...» sa Ninus ettertenksomt. «Hvorfor det?» spurte Binna.
«På grunn av tyngdekraften.» «Hva er tyngdekraften?» spurte Binna.
9
«Tyngdekraften», sa Ninus med en nokså snusfornuftig mine, «er den mystiske kraften
BLACK
som gjør at alt tiltrekkes av alt annet.»
10