Bursdagsfrokost

NOEN ORD HØRER RETT OG slett sammen. Har du tenkt på det? Ta for eksempel magi og lykt, eller skummel og skygge, eller peis og historie. Men akkurat nå, i morgenlyset og varmen fra hotellets spisesal, er det ingen ord som passer så godt sammen som ristet og brød og smør.

Og jeg vet hva jeg snakker om. Når det gjelder frokost, er jeg, Herbert Lemon, hittegodsforvalter på Grand Hotell Nautilus, litt av en ekspert. Det er derfor jeg har gjemt meg bak denne kjempestore pottebregnen og trykker nesen mot glassrutene i spisesalen og eksperterer for harde livet, mens kjøkkenpersonalet dekker på med fat etter fat fulle av godsaker i buffeten.

I dag er det en spesiell dag, og en frokost som gjør

15

alle andre frokoster til skamme er i ferd med å bre seg ut foran øynene på meg, danser inn i neseborene mine og gir meg vann i munnen.

Tror du ikke på meg? Kom hit, da vel! Press nesen mot vinduet ved siden av min, og ta en titt på lassene med grillpølser, stablene av baconstrimler, haugen av sprøstekte, varme røstipoteter. På eggene, hvitstekte med sprekkeferdige eggeplommer, eller vispet til en luftig eggerøre med pepret perfeksjon, på de honningglaserte småsjampinjongene, de stekte tomatene og de rykende varme bønnene i tomatsaus, på brødet, stekt eller ristet med smeltet smør (jepp!), på kurvene med nybakt, gyllent bakverk, på vaflene og lønnesirupen og på frokost-smultringene som er fylt med kokkens spesialbringebærsyltetøy og glitrer av sukkerstrø.

Og midt oppi alt sammen, over sølvtøyet, det fineste porselenet og de antikke knivene og gaflene, står en enorm krystallbolle fylt til den kremete kanten med en like festlig som formidabel dessert, laget av sherrydynket sukkerbrød, hermetisert frukt og vaniljekrem og kronet med ett eneste, glasert kirsebær.

Ikke det minste rart at vinduet mitt har begynt å dugge! Jeg skal vedde på at ditt gjør det også.

For du skjønner, det er Lady Krakens bursdag i dag. Og lady Kraken, eieren av Grand Hotell Nautilus, har

16

for lenge siden bestemt at det skal serveres en spesiell frokost på bursdagen hennes, og at alle – alle – som jobber på hotellet, er invitert.

Ladyen selv kommer selvsagt ikke til å være til stede. Det er hun aldri lenger, ikke nå som hun har blitt slik en eremitt. Men så snart hennes egen frokost – ett hardkokt egg og et fingerbøl med malt spisskummen – har blitt båret opp til sjette etasje under den skinnende sølvkuppelen, og blitt servert henne i den private suiten med en liten kopp svart kaffe, da kan vi andre hugge inn.

Sånn er det iallfall i teorien. Men det er et problem …

«Opp med farten!» kommer det i en gretten tone fra herr Mollusk idet han slår hendene sammen i et befalende klask. «La oss få dette overstått. Jo før alle kommer seg tilbake til arbeidet, jo bedre.»

Jeg dukker ned bak glassruten når han med forventningsfulle rykninger i barten strener gjennom spisesalen mot baconet og croissantene. Du skjønner, selv om det er lady Kraken som spanderer frokost på oss denne morgenen, er det herr Mollusk, hotelldirektøren, som bestemmer hvem som får spise først.

Og til slutt …

«Er du redd for at det ikke skal bli noe igjen til deg?» spør en kvinnestemme bak meg, og jeg skvetter til. Det må være en hotellgjest som har oppdaget at jeg gjemmer

17

meg i bregnen! Jeg burde snu meg for å se om hun trenger noe, men jeg klarer ikke å rive blikket løs fra spisesalen, der frokostsituasjonen er i ferd med å utvikle seg i en urovekkende retning.

Herr Mollusk har slått seg ned ved det beste bordet og vinker til seg servitørene for at de skal fylle tallerkenen hans med pølser og egg. I den andre enden av spisesalen har stuepikene, som står for tur, begynt å stille seg opp i en sulten kø.

«Ja, i fjor ble det iallfall ingenting igjen til meg», forklarer jeg personen som står bak meg. «Eller året før. At jeg ikke får noe av lady Krakens bursdagsfrokost, har nesten blitt en del av tradisjonen.»

«Åh», svarer stemmen. «Det er jammen trist.»

«Det kan hende jeg får en croissant», korrigerer jeg meg selv idet jeg ser at en servitør legger tre smørdryppende croissanter på direktørens fat. «Hvis det blir noen til overs. Men ikke før den har ligget og godgjort seg i en dag eller to, så den har blitt skikkelig hard og seig.»

«I år blir det annerledes, Herbie», sier stemmen. Jammen er det en fin stemme også, mørk og honningmyk, og den får det til å krible i nakken på meg. «Det lover jeg deg.»

Jeg kjenner at en hånd retter varsomt på hatten min og klapper meg på skulderen.

Og jeg blir helt stille.

18

Frokostduftene har trukket seg tilbake og banet vei for et hint av parfyme, men før jeg rekker å lukte ordentlig, er den borte igjen. Og jeg sitter igjen med et brennende ønske om å få kjenne lukten av denne parfymen igjen. Til slutt snur jeg meg rundt for å se hvem det var som snakket, men det er ingenting der, bortsett fra bregnebladene jeg trodde jeg var skjult bak. Jeg klarer å vikle meg inn i den irriterende planten, før jeg endelig kommer meg ut i lobbyen igjen for å se etter hvem det var.

Ved resepsjonsdisken står det noen folk og sjekker inn. En kraftig, rødmusset mann med filthatt tar imot flere nøkler av Ambra Wahl, hotellresepsjonisten, mens to høye menn, svartkledde fra topp til tå, står bak ham med massevis av kasser og vesker. Ingen av dem ser ut til å være av pen stemme og vidunderlig parfyme-typen, men bak dem igjen ser jeg en fjerde skikkelse.

Ved heisens messinggitter står det en kvinne med ryggen mot meg. Hun er lang og slank, håret hennes er ravnsvart og hun har på seg en svart, brodert kappe som reflekterer lyset på en underlig måte. Jeg tar meg i å ønske at kvinnen skal snu seg, men hun gjør det ikke.

Så skjer det noe rart.

Skydekket over Illevik sprekker opp, og en strime av gyllent sollys strømmer inn over gruppen gjennom de høye hotellvinduene.

19

Da får jeg se …

Noe!

Noe som ikke stemmer med måten lyset faller inn på, eller måten skyggene kastes på, eller …

Jeg gnir meg i øynene og blunker mens jeg prøver å sette fingeren på den merkelige effekten, men akkurat da kommer heisen, og kvinnen med det ravnsvarte håret går inn. Mennene med bagasjen trenger seg inn bak henne. Heisdørene lukkes, og borte er de.

Jeg gnir meg i øynene igjen. Kanskje frokostmangelen har fått det til å rakne for meg.

Men jeg kan ikke la være å undre meg over kvinnen med ravnsvarte håret.

Hvem er hun? Hva var det hun mente?

Og – jeg stiller spørsmålet høyt: «Hvordan vet hun hva jeg heter?»