10 minute read
Herr Gjøggel
«JAHA, SÅ DE FØRSTE SUPPEGJØKENE er på plass allerede?» sier jeg til Ambra Wahl i resepsjonen.
Ambra hysjer advarende på meg.
«Ikke la herr Mollusk få høre deg snakke sånn om gjestene våre, Herbie.»
Hun legger ikke til «selv om det er sant», men det trenger hun ikke heller. Vi vet bare at lady Krakens bursdag, i og med at den inntreffer i slutten av oktober, markerer begynnelsen på vintersesongen. Det kommer til å ta flere måneder før vi får se neste turist med en strandparasoll under armen. Det vi derimot kommer til å få se mens byen stenges ned og skyene rykker inn, er … tja, vi får bare vente å se hva som skjer, ikke sant? Men én ting er sikkert: Noe får vi alltid se når vinteren senker seg over Illevik. Enten vi vil eller ikke.
21
«Hva er de for slags folk?» spør jeg og forsøker å få øye på navnene i protokollen Ambra skriver i. «De nye gjestene? De hadde ganske merkelig bagasje.»
«De er en slags teatertrupp.» Ambra lukker protokollen og klikker med pennen.
«Men har de overnattet her før?» spør jeg og lurer fortsatt på hvordan kvinnen med det ravnsvarte håret visste hva jeg het.
«Jeg har ikke sett dem før», svarer Ambra. «Alt jeg vet, er at de har blitt invitert til byen for å holde årets Åndenatta-forestilling.»
«Sikker?» sier jeg.
«Det var lady Krakens idé», forklarer Ambra. «Hun mener det er på tide at vi begynner å feire den skikkelig igjen, i teateret ut på piren, akkurat som før i tiden …»
Så blir Ambra stille, og brilleglassene hennes blinker advarende når hun får øye på noe over skulderen min.
Jeg svelger tungt.
Jeg skjønner hva som kommer.
Tankene mine raser gjennom hodet på meg mens jeg forsøker å finne en måte å se travelt opptatt ut på, men der jeg står og lener meg inntil resepsjonsdisken med hendene i lomma og pikkolohatten på skeive, har jeg ikke stort å jobbe med.
22
«Herbert Lemon!» lyder herr Mollusks piskende stemme bak meg. «Hva er det du holder på med? Eller rettere sagt, hva er det du ikke holder på med? Bare for at du ikke har noen skikkelig jobb å gjøre, betyr ikke det at du kan hindre frøken Wahl i å gjøre sin.»
Jeg snur meg rundt og retter langsomt på hatten. Hotelldirektøren tårner seg opp over meg, barten hans dirrer av irritasjon. Det er en eggeplommeklatt på slipset hans.
«Jeg gjorde på en måte jobben min, herr direktør», svarer jeg. «Jeg tilbød meg nettopp å stå i resepsjonen mens Ambra … Frøken Wahl, mener jeg … går inn og får seg litt deilig bursdagsfrokost. Jeg vil jo ikke at hun skal gå glipp av den, herr direktør. Eller se for deg at hun ikke får seg noen frokost i det hele tatt, herr direktør. Det ville jo være trist, ikke sant, herr direktør?»
Så gir jeg ham mitt flittigste og mest velfortjenende smil, med full styrke.
«Ja, jo …» sier herr Mollusk uten å bry seg det minste om minen. «Du bør faktisk gå inn å få deg litt frokost nå, frøken Wahl. Det er fortsatt litt igjen, men ikke så lenge til. Vaskerifolka står for tur, og så vil nok kjøkkenpersonalet gjøre slutt på resten, tenker jeg. Jeg råder deg til å skynde deg, frøken Wahl. Det er allerede tomt for bacon.»
23
«!», utbryter jeg, siden jeg ikke klarer å la være. Bacon og tomt er to ord som aldri passer godt sammen. «Herr direktør …!»
Mollusk ignorerer meg idet han skysser Ambra i vei.
«Jeg holder et øye med resepsjonsdisken selv», erklærer han, som om han med det ville gjøre alle en enorm tjeneste. Så synker han ned i Ambras stol før han endelig møter blikket mitt. «Jeg foreslår at du går og holder et øye med dine egne saker, gutt.»
Mollusk ignorerer meg og føyser Ambra av gårde.
«Men, herr direktør …!»
«Ikke noe men her!» avbryter herr Mollusk. «Og ingen sniking ut av kjellervinduet heller. Jo da, herr Lemon, jeg vet alt om det der. Jeg er fristet til å sette hotellets søppeldunker foran vinduet, slik at du og den irriterende vennen din ikke kan klatre inn og ut lenger. Dette er et respektabelt hotell, ikke en skole for innbruddstyver. Av sted nå!»
Dermed er jeg avspist. Jeg lunter tilbake til avlukket mitt med tunge føtter og en mage som igjen er en bursdagsfrokostfri sone.
Og i år skulle det liksom bli annerledes!
24
Hvis du har vært på Grand Hotell Nautilus før, kjenner du allerede til avlukket mitt. Det ligger i hotellobbyen, du går rett over det polerte marmorgulvet fra resepsjonsdisken. Det er en liten buet åpning i veggen, med en disk som kan vippes opp så jeg kommer inn og ut. Avlukket er den eneste delen av hittegodskontoret gjestene får se, så det ser ikke særlig imponerende ut. Men om du har bodd på hotellet før, og hvis du mistet noe mens du gjorde det, har du antakelig stått foran disken min minst én gang, plinget i ringeklokka og ventet på at undertegnede skulle komme og hjelpe deg. Og hvis du meldte noe savnet, skal jeg vedde på at sjansen er stor for at jeg fant det for deg også. Fordi – samme hva du må har hørt gamle, gretne Mollusk si – jeg er faktisk veldig god i jobben min.
Jeg vipper opp disken og faller ned i stolen min.
Det ligger en sammenbrettet papirlapp der og venter på meg. Noen har skrevet HL for Herbert Lemon på den. En beskjed? Jeg bretter ut lappen og leser det som står der:
Herbie, kom fort! Det er en nødsituasjon. Akutt behov for hittegodshjelp! Ta med deg Uremitten! Klem, Violet
25
Jeg sukker høyt. Ikke nå igjen!
Violet – min aller beste venn i Illevik – har ikke hatt noen god sommer. Hun kom hit midt på vinteren i fjor og kastet meg straks inn i to – to! – episke eventyr som ville fått tåneglene dine til å krølle seg hvis du fikk høre om dem. Eventyr som fikk henne til å forvente at resten av livet i Illevik vil bli en endeløs kavalkade av mysterier og spenning. Men de lange iskremmånedene fra mai til september – med alle sommergjestene og solstolene og sandete badebuksene – ble en skuffelse for Violet. I flere uker nå har hun verket etter å komme over et nytt Illevik-eventyr, og for hver melding hun sender om at hun har funnet et, blir utropstegnene bare flere og flere.
Men er jeg ikke i humør til det akkurat nå. Jeg kaster et blikk mot heisdøra igjen og husker den berusende parfymen til den mystiske kvinnen med det ravnsvarte håret. Violet får vente.
Blikket mitt faller på et hvitt perlemorskimrende sneglehus som ligger på en hylle.
«Hei, Uremitten», sier jeg til sneglehuset idet jeg tar det ned og blåser noen løse sandkorn ut av det messingkantede nøkkelhullet i siden.
Det virker kanskje rart at et sneglehus har et navn (og et nøkkelhull!), men dette sneglehuset er spesielt.
26
Ikke nok med at det har et finurlig urverk inni seg, en gang ga jeg dette sneglehuset et løfte.
Uremitten – som er kortnavnet for «Urverkseremittkrepsen», eller «Den mekaniske eremittkrepsen», om du vil – er en av de gjenglemte gjenstandene på hittegodskontoret mitt. Jeg må ta vare på ham til jeg finner hans rettmessige eier. Jeg har holdt ham fin og ren i hele sommer, men jeg får meg ikke til å trekke ham opp riktig ennå. Forrige gang jeg gjorde det, førte det til et av de episke eventyrene jeg fortalte deg om.
Violet har mast om at jeg skal å trekke opp Uremitten igjen i månedsvis.
Jeg tar opp en tynn skrutrekker og lirker varsomt ut enda noen sandkorn som har satt seg fast i urverkeremittkrepsens ufattelig kompliserte mekanisme. Jeg kan ikke la være å lure på hva kvinnen med det ravnsvarte håret ville ha sagt, om hun kom inn nå og så at jeg fikset en sånn vakker og innviklet liten dings …
Jeg legger fra meg Uremitten med et sukk.
Det virker umulig å konsentrere seg om noe som helst i dag.
Jeg titter på ringeklokka på disken min.
Jeg tar meg i å fantasere om at kvinnen med det
27
ravnsvarte håret skal plinge i den og be meg om hjelp. Det ville ha vært fint. Og jeg ville sprette opp, være fantastisk og hjelpe henne, og herr Mollusk ville skjære tenner fordi hun ville smile og si, høyt så at alle hørte det: «Å, Herbie! Du er den beste hittegodsforvalteren jeg har møtt i hele mitt liv» og: «I år blir det annerledes, Herbie, det lover jeg deg.» Og jeg liker denne dagdrømmen så godt at jeg nesten kan se for meg at hun strekker den slanke hånden si fram og plinger i ringeklokka med et lyst og lystig …
PLING!
Det ringer skarpt i ringeklokka. Jeg glir ned fra albuen og blunker forundret.
Det er faktisk en hånd der, men den er alt annet enn slank.
PLING! kommer det fra ringeklokka igjen når en tjukk, liten og rødlig finger treffer pling-knappen enda en gang med et kort, grettent trykk.
«Et det åpent her?» spør en stemme. «Det står på skiltet at det er åpent.»
Jeg ser opp. Istedenfor den mystiske kvinnen med det ravnsvarte håret, står den kraftige mannen med filthatt der og glor på meg. Jeg blir så overrasket over å se ham at hatten min sklir ned over øynene mine.
«I år blir det annerledes!» farer det ut av meg før
28
jeg klarer å stoppe meg selv. Jeg dytter hatten på plass igjen. «Ja, det er åpent, mener jeg. Herbert Lemon, hittegodsforvalter, til tjeneste.»
«Hm», sier mannen. «Du er ikke akkurat noe syn for øyet, gutt.»
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal svare til det, så jeg passer på ta en nærmere titt på ham isteden. Mannen er enda mer rødmusset enn da jeg så ham først. Han har på seg en mørkegrå dress som sitter stramt over magen takket være tre knapper som holder sammen vesten til tross for den enorme belastningen. Han ligner slett ikke på en skuespiller som er i byen for å holde forestilling. Han ser mer ut som en bankmann som har kommet for å stenge ned forestillingen og kaste ut alle sammen fordi de ikke har betalt husleien.
«Jeg gjør så godt jeg kan», sier jeg til slutt. «Jeg kan reise meg opp, om det er til hjelp.»
«Det er det», sier mannen skarpt. «Jeg har blitt sendt hit for å hente deg. Jeg …»
Men før han rekker å si noe mer, glir herr Mollusk inn i synsfeltet mitt ved siden av ham.
«Beklager, min herre. Er gutten til plage?» sier hotelldirektøren.
«Nei, ikke ennå», svarer mannen med hatten.
29
«Er du helt sikker på det?» sier Mollusk og er tydelig skuffet. «Han er god på å skjule det.»
«Ja, han ser ut til å være av den typen.» Mannen smalner øynene og ser på meg som om hans verste mistanker nettopp har blitt bekreftet. Så snur han seg rundt. «Og du er?»
«Herr Mollusk. Jeg driver dette hotellet.»
«Aha», stønner mannen med hatten og lyser litt opp. «Og jeg er herr Gjøggel, teateragent. Hyggelig å møte deg, herr Mollusk.»
«Hyggelig å møte deg, herr Gjøggel», svarer hotelldirektøren. Så tar Mollusk og Gjøggel hverandre i hendene og nikker til hverandre, og jeg får en ekkel følelse av at jeg er vitne til fødselen til et grusomt komikerpar. Og ganske riktig, når de er ferdige med å hilse på hverandre, snur begge mennene seg mot meg og stirrer på meg med det nøyaktig samme tvilende og foraktfulle uttrykket.
«Eh», sier jeg, for jeg tror det er på tide at jeg sier noe. Jeg hever det ene øyebrynet og ser på herr Gjøggel. «Du sa du var kommet for å hente meg?»
«Ganske riktig», svarer Gjøggel. «Mot bedre vitende, må jeg tilføye. Du skal bli med meg opp i sjette etasje, Herbert Lemon, til lady Krakens private suite. Tiden er inne for forhøret ditt. Alle venter.»
30
«Forhør?» Jeg merker at hatten er i ferd med å gli ned over øynene mine igjen. «Men … hvordan …? Hva …?»
«Du trenger ikke å se så bestyrtet ut», sier herr Gjøggel. «Jeg er sikker på at du har forberedt deg godt. Kom nå.»
«Er gutten …?» gisper herr Mollusk med et desperat håp i ansiktet. «Er gutten på noen som helst måte i trøbbel?»
Herr Gjøggel titter på meg over den butte, røde nesen sin. «Det gjenstår å se.»
Og med disse ordene strener han raskt av gårde mot den store messingheisen på Grand Hotell Nautilus og forventer tydeligvis at jeg skal slå følge.
Og hva skal jeg ellers gjøre?
Med herr Mollusks triumferende blikk i ryggen skynder jeg meg etter ham.
