Leseutdrag: Skyggeånden

Illevik-mysteriene: Malamanderen Gargantis Skyggeånden

Originaltittel: Shadowghast

Text and interior illustrations © 2021 Thomas Taylor Published by arrangement with Walker Books Limited, London SE11 5HJ Cover illustration © 2021 George Ermos Reproduced by permission of Walker Books Ltd, London SE11 5HJ www.walker.co.uk

All rights reserved. No part of this book may be reproduced, transmitted, broadcast or stored in an information retrieval system in any form or by any means, graphic, electronic or mechanical, including photocopying, taping and recording, without prior written permission from the publisher.

Tekst og innside-illustrasjoner © Thomas Taylor, 2021 Omslag © George Ermos, 2021

Copyright © norsk utgave Solum Bokvennen, 2023 Oversatt av Merete Franz

Printed in ScandBook UAB, Litauen ISBN 978-82-560-2432-2 (papirutgave) ISBN 978-82-560-2433-9 (epub)

Papir: Enso Creamy 60 g 2,0 Boken er satt med Stempel Schneidler 10,5/17,5 www.solumbokvennen.no post@solumbokvennen.no

Moloen

HAV T Å K E

Måhkesspiseri PIREN VraketavLEVIATAN

Tea t e r e t påenden av piren

T A N N K LIPPENE

INNHOLD

Allehelgensaften 11 Bursdagsfrokost 15

Herr Gjøggel 21 Røyk og speil 32 Kaliastra 41 Violet 49 Havapen blunker 57

Den listige masken 65 Midnattsgjesten 72

Flokevekelys 79 Noe i vinduet 86 Marionettmesteren 95

Hengelåser og brekkjern 107 Hastverk 114

Spillehallen 121 Ting ut av løse lufta 127 Prestokadabra! 136

Den kveilende dragen 144 Drømmebildet 151

Den frivillige 158 Tummelumsk 164 Uremitten 172

Et hemmelig kammer 178 Sebastian Åhls samlede verker 184

Den gjenglemte hatten 193 Tomt mørke 200

Underveiene 208 Lys og mørke 217

Ledestjernen 224 Ånder og lirekasser 233 Kjellerarrest 239 Tusseskalle og dissepudding 246 Slaget på hittegodskontoret 252 Dit værhårene tar deg 260 Løftet 267 Doktor Thalassi 276

I en skvis 285 Tryllekunstnerens assistent 293 Skumle klovner 299 Skyggeløs 306 Kattebryn og bokmerker 313

Begeistringsgaranti! 320 Åndenatta 327 Knapper og kullos 334 Ingen røyk uten … 343 Aske og etterdønninger 352

Et overraskende tilbud 361

ALLEHELGENSAFTEN

HUSKER DU DEN første Åndenatta di?

Første gangen du så Illeviks helt spesielle halloweenforestilling?

Første gangen du gikk ut til piren sammen familie og venner, sto der og hutret i den kjølige kveldslufta – og i skinnet fra flokevekelysene – mens dere ventet på at magien skulle begynne?

Kanskje du satt på skuldrene til faren din, med et kandisert eple i den ene hånden og et stjerneskudd i den andre? Eller kanskje du tittet fram fra skjulestedet inni kåpen til moren din da Marionettmesteren tente lykten?

Husker du hvordan du blunket i skinnet fra det spøkelsesaktige lyset?

Husker du hvordan den fremmede røyken kilte deg i nesen?

Husker du hvordan du gispet av overraskelse da skyggespillerens hender tryllet fram skyggefigurer – skik kelser og fantasiformer som krøp og hoppet og danset over deg i den røykfylte høstlufta?

Og la du merke til den?

Skimtet du den ekstra skyggen – en som ikke ble laget av den drevne skyggespillerens fingrer?

En skygge som ble kastet av ingenting?

En krumbøyd skikkelse som hoppet omkring i mørk fryd i utkanten av skinnet fra lykten og – da du snudde deg for å se – aldri riktig var der du trodde den var. Men den var alltid der, jaget, plaget og snappet skyggespillerens skyggefigurer én etter én til forestillingen var over.

Og røyken ble til tynne streker som til slutt forsvant helt.

Og alle skyggene var borte.

Og ingenting var å høre lenger bortsett fra hvesingen fra lykten og knirkingen fra piren og den evige, malende skvulpingen fra det uendelige havet.

Nå? Huske r du?

Har du noensinne sett Skyggeånden?

Men hva er det jeg sier?

Selvfølgelig har du ikke det!

Du har sikkert ikke hørt om Åndenatta engang! Eller om flokevekelys eller noe av alt dette.

Hvis du ikke har vært i Illevik før, da, og stilt for mange spørsmål. Men til og med da er jeg sikker på at du allerede har glemt den merkelige tradisjonen vi har, med tanke på at den inntreffer den samme kvelden som det resten av verden kaller allehelgensaften eller halloween.

På denne tiden av året er du sikkert, som folk flest, altfor travelt opptatt med å hule ut gresskar og planlegge knask eller knep-kostymet ditt til å legge stort merke til de merkelige, gamle skikkene i en liten kystby. For travelt opptatt med å tro på fantasitroll og fantasispøkelser til å bry deg om det ene sagnet om en ond ånd som faktisk kan være sant.

Og det er helt greit.

For din del.

Men om du hadde bodd i Illevik, ville du ha sett annerledes på det. Hvis du hadde blitt igjen når sommerturistene dro sin vei, og de sukkertøyfargede skiltene om bad og fornøyelser falmet bort i vintermørket, ville du ha visst bedre. Du ville også ha skyndet deg litt ekstra gjennom de forblåste gatene når dagene ble kortere og skyggene lengre. Og når slutten av oktober måned sto for døra, ville du også ha tent et flokevekelys for å beskytte deg.

For sikkerhets skyld.

I tilfelle det er i år Åndenatta blir glemt, og ingen

skyggespiller tenner lykten sin ute på piren for å mane fram skyggefigurer som en offergave til mørket. For hvis det noensinne skulle skje, sier folk, vil Skyggeånden bli rasende og jakte på de levendes skygger isteden.

Jeg ser at du smiler nå.

Du tror fortsatt at Skyggeånden bare er dum overtro.

Bare er et puss lyset spiller deg.

Da må du ikke glemme dette: I hjertet av alle sagn finnes det et snev av sannhet. Når sola går ned, og du løper gjennom de mørknende gatene i Illevik med Skyggeånden i hælene, kan en gnist – samme hvor liten den er – iblant være alt som skal til.

Med mindre det ikke er lyset som spiller deg et puss, men mørket.

BURSDAGSFROKOST

NOEN ORD HØRER RETT OG slett sammen. Har du tenkt på det? Ta for eksempel magi og lykt, eller skummel og skygge, eller peis og historie. Men akkurat nå, i morgenlyset og varmen fra hotellets spisesal, er det ingen ord som passer så godt sammen som ristet og brød og smør

Og jeg vet hva jeg snakker om. Når det gjelder frokost, er jeg, Herbert Lemon, hittegodsforvalter på Grand Hotell Nautilus, litt av en ekspert. Det er derfor jeg har gjemt meg bak denne kjempestore pottebregnen og trykker nesen mot glassrutene i spisesalen og eksperterer for harde livet, mens kjøkkenpersonalet dekker på med fat etter fat fulle av godsaker i buffeten.

I dag er det en spesiell dag, og en frokost som gjør

alle andre frokoster til skamme er i ferd med å bre seg ut foran øynene på meg, danser inn i neseborene mine og gir meg vann i munnen.

Tror du ikke på meg? Kom hit, da vel! Press nesen mot vinduet ved siden av min, og ta en titt på lassene med grillpølser, stablene av baconstrimler, haugen av sprøstekte, varme røstipoteter. På eggene, hvitstekte med sprekkeferdige eggeplommer, eller vispet til en luftig eggerøre med pepret perfeksjon, på de honningglaserte småsjampinjongene, de stekte tomatene og de rykende varme bønnene i tomatsaus, på brødet, stekt eller ristet med smeltet smør (jepp!), på kurvene med nybakt, gyllent bakverk, på vaflene og lønnesirupen og på frokost-smultringene som er fylt med kokkens spesialbringebærsyltetøy og glitrer av sukkerstrø.

Og midt oppi alt sammen, over sølvtøyet, det fineste porselenet og de antikke knivene og gaflene, står en enorm krystallbolle fylt til den kremete kanten med en like festlig som formidabel dessert, laget av sherrydynket sukkerbrød, hermetisert frukt og vaniljekrem og kronet med ett eneste, glasert kirsebær.

Ikke det minste rart at vinduet mitt har begynt å dugge! Jeg skal vedde på at ditt gjør det også.

For du skjønner, det er Lady Krakens bursdag i dag. Og lady Kraken, eieren av Grand Hotell Nautilus, har

for lenge siden bestemt at det skal serveres en spesiell frokost på bursdagen hennes, og at alle – alle – som jobber på hotellet, er invitert.

Ladyen selv kommer selvsagt ikke til å være til stede. Det er hun aldri lenger, ikke nå som hun har blitt slik en eremitt. Men så snart hennes egen frokost – ett hardkokt egg og et fingerbøl med malt spisskummen –har blitt båret opp til sjette etasje under den skinnende sølvkuppelen, og blitt servert henne i den private suiten med en liten kopp svart kaffe, da kan vi andre hugge inn. Sånn er det iallfall i teorien. Men det er et problem … «Opp med farten!» kommer det i en gretten tone fra herr Mollusk idet han slår hendene sammen i et befalende klask. «La oss få dette overstått. Jo før alle kommer seg tilbake til arbeidet, jo bedre.»

Jeg dukker ned bak glassruten når han med forventningsfulle rykninger i barten strener gjennom spisesalen mot baconet og croissantene. Du skjønner, selv om det er lady Kraken som spanderer frokost på oss denne morgenen, er det herr Mollusk, hotelldirektøren, som bestemmer hvem som får spise først.

Og til slutt …

«Er du redd for at det ikke skal bli noe igjen til deg?» spør en kvinnestemme bak meg, og jeg skvetter til. Det må være en hotellgjest som har oppdaget at jeg gjemmer

meg i bregnen! Jeg burde snu meg for å se om hun trenger noe, men jeg klarer ikke å rive blikket løs fra spisesalen, der frokostsituasjonen er i ferd med å utvikle seg i en urovekkende retning.

Herr Mollusk har slått seg ned ved det beste bordet og vinker til seg servitørene for at de skal fylle tallerkenen hans med pølser og egg. I den andre enden av spisesalen har stuepikene, som står for tur, begynt å stille seg opp i en sulten kø.

«Ja, i fjor ble det iallfall ingenting igjen til meg», forklarer jeg personen som står bak meg. «Eller året før. At jeg ikke får noe av lady Krakens bursdagsfrokost, har nesten blitt en del av tradisjonen.»

«Åh», svarer stemmen. «Det er jammen trist.»

«Det kan hende jeg får en croissant», korrigerer jeg meg selv idet jeg ser at en servitør legger tre smørdryppende croissanter på direktørens fat. «Hvis det blir noen til overs. Men ikke før den har ligget og godgjort seg i en dag eller to, så den har blitt skikkelig hard og seig.»

«I år blir det annerledes, Herbie», sier stemmen. Jammen er det en fin stemme også, mørk og honningmyk, og den får det til å krible i nakken på meg. «Det lover jeg deg.»

Jeg kjenner at en hånd retter varsomt på hatten min og klapper meg på skulderen. Og jeg blir helt stille.

Frokostduftene har trukket seg tilbake og banet vei for et hint av parfyme, men før jeg rekker å lukte ordentlig, er den borte igjen. Og jeg sitter igjen med et brennende ønske om å få kjenne lukten av denne parfymen igjen. Til slutt snur jeg meg rundt for å se hvem det var som snakket, men det er ingenting der, bortsett fra bregnebladene jeg trodde jeg var skjult bak. Jeg klarer å vikle meg inn i den irriterende planten, før jeg endelig kommer meg ut i lobbyen igjen for å se etter hvem det var.

Ved resepsjonsdisken står det noen folk og sjekker inn. En kraftig, rødmusset mann med filthatt tar imot flere nøkler av Ambra Wahl, hotellresepsjonisten, mens to høye menn, svartkledde fra topp til tå, står bak ham med massevis av kasser og vesker. Ingen av dem ser ut til å være av pen stemme og vidunderlig parfyme-typen, men bak dem igjen ser jeg en fjerde skikkelse.

Ved heisens messinggitter står det en kvinne med ryggen mot meg. Hun er lang og slank, håret hennes er ravnsvart og hun har på seg en svart, brodert kappe som reflekterer lyset på en underlig måte. Jeg tar meg i å ønske at kvinnen skal snu seg, men hun gjør det ikke. Så skjer det noe rart. Skydekket over Illevik sprekker opp, og en strime av gyllent sollys strømmer inn over gruppen gjennom de høye hotellvinduene.

Da får jeg se …

Noe!

Noe som ikke stemmer med måten lyset faller inn på, eller måten skyggene kastes på, eller …

Jeg gnir meg i øynene og blunker mens jeg prøver å sette fingeren på den merkelige effekten, men akkurat da kommer heisen, og kvinnen med det ravnsvarte håret går inn. Mennene med bagasjen trenger seg inn bak henne. Heisdørene lukkes, og borte er de.

Jeg gnir meg i øynene igjen. Kanskje frokostmangelen har fått det til å rakne for meg.

Men jeg kan ikke la være å undre meg over kvinnen med ravnsvarte håret.

Hvem er hun? Hva var det hun mente?

Og – jeg stiller spørsmålet høyt: «Hvordan vet hun hva jeg heter?»

HERR GJØGGEL

«JAHA, SÅ DE FØRSTE SUPPEGJØKENE er på plass allerede?» sier jeg til Ambra Wahl i resepsjonen.

Ambra hysjer advarende på meg.

«Ikke la herr Mollusk få høre deg snakke sånn om gjestene våre, Herbie.»

Hun legger ikke til «selv om det er sant», men det trenger hun ikke heller. Vi vet bare at lady Krakens bursdag, i og med at den inntreffer i slutten av oktober, markerer begynnelsen på vintersesongen. Det kommer til å ta flere måneder før vi får se neste turist med en strandparasoll under armen. Det vi derimot kommer til å få se mens byen stenges ned og skyene rykker inn, er … tja, vi får bare vente å se hva som skjer, ikke sant? Men én ting er sikkert: Noe får vi alltid se når vinteren senker seg over Illevik. Enten vi vil eller ikke.

«Hva er de for slags folk?» spør jeg og forsøker å få øye på navnene i protokollen Ambra skriver i. «De nye gjestene? De hadde ganske merkelig bagasje.»

«De er en slags teatertrupp.» Ambra lukker protokollen og klikker med pennen.

«Men har de overnattet her før?» spør jeg og lurer fortsatt på hvordan kvinnen med det ravnsvarte håret visste hva jeg het.

«Jeg har ikke sett dem før», svarer Ambra. «Alt jeg vet, er at de har blitt invitert til byen for å holde årets Åndenatta-forestilling.»

«Sikker?» sier jeg.

«Det var lady Krakens idé», forklarer Ambra. «Hun mener det er på tide at vi begynner å feire den skikkelig igjen, i teateret ut på piren, akkurat som før i tiden …»

Så blir Ambra stille, og brilleglassene hennes blinker advarende når hun får øye på noe over skulderen min.

Jeg svelger tungt.

Jeg skjønner hva som kommer. Tankene mine raser gjennom hodet på meg mens jeg forsøker å finne en måte å se travelt opptatt ut på, men der jeg står og lener meg inntil resepsjonsdisken med hendene i lomma og pikkolohatten på skeive, har jeg ikke stort å jobbe med.

«Herbert Lemon!» lyder herr Mollusks piskende stemme bak meg. «Hva er det du holder på med? Eller rettere sagt, hva er det du ikke holder på med? Bare for at du ikke har noen skikkelig jobb å gjøre, betyr ikke det at du kan hindre frøken Wahl i å gjøre sin.»

Jeg snur meg rundt og retter langsomt på hatten. Hotelldirektøren tårner seg opp over meg, barten hans dirrer av irritasjon. Det er en eggeplommeklatt på slipset hans.

«Jeg gjorde på en måte jobben min, herr direktør», svarer jeg. «Jeg tilbød meg nettopp å stå i resepsjonen mens Ambra … Frøken Wahl, mener jeg … går inn og får seg litt deilig bursdagsfrokost. Jeg vil jo ikke at hun skal gå glipp av den, herr direktør. Eller se for deg at hun ikke får seg noen frokost i det hele tatt, herr direktør. Det ville jo være trist, ikke sant, herr direktør?»

Så gir jeg ham mitt flittigste og mest velfortjenende smil, med full styrke.

«Ja, jo …» sier herr Mollusk uten å bry seg det minste om minen. «Du bør faktisk gå inn å få deg litt frokost nå, frøken Wahl. Det er fortsatt litt igjen, men ikke så lenge til. Vaskerifolka står for tur, og så vil nok kjøkkenpersonalet gjøre slutt på resten, tenker jeg. Jeg råder deg til å skynde deg, frøken Wahl. Det er allerede tomt for bacon.»

«!», utbryter jeg, siden jeg ikke klarer å la være. Bacon og tomt er to ord som aldri passer godt sammen. «Herr direktør …!»

Mollusk ignorerer meg idet han skysser Ambra i vei.

«Jeg holder et øye med resepsjonsdisken selv», erklærer han, som om han med det ville gjøre alle en enorm tjeneste. Så synker han ned i Ambras stol før han endelig møter blikket mitt. «Jeg foreslår at du går og holder et øye med dine egne saker, gutt.»

Mollusk ignorerer meg og føyser Ambra av gårde. «Men, herr direktør …!»

«Ikke noe men her!» avbryter herr Mollusk. «Og ingen sniking ut av kjellervinduet heller. Jo da, herr Lemon, jeg vet alt om det der. Jeg er fristet til å sette hotellets søppeldunker foran vinduet, slik at du og den irriterende vennen din ikke kan klatre inn og ut lenger. Dette er et respektabelt hotell, ikke en skole for innbruddstyver. Av sted nå!»

Dermed er jeg avspist. Jeg lunter tilbake til avlukket mitt med tunge føtter og en mage som igjen er en bursdagsfrokostfri sone.

Og i år skulle det liksom bli annerledes!

Hvis du har vært på Grand Hotell Nautilus før, kjenner du allerede til avlukket mitt. Det ligger i hotellobbyen, du går rett over det polerte marmorgulvet fra resepsjonsdisken. Det er en liten buet åpning i veggen, med en disk som kan vippes opp så jeg kommer inn og ut. Avlukket er den eneste delen av hittegodskontoret gjestene får se, så det ser ikke særlig imponerende ut. Men om du har bodd på hotellet før, og hvis du mistet noe mens du gjorde det, har du antakelig stått foran disken min minst én gang, plinget i ringeklokka og ventet på at undertegnede skulle komme og hjelpe deg. Og hvis du meldte noe savnet, skal jeg vedde på at sjansen er stor for at jeg fant det for deg også. Fordi – samme hva du må har hørt gamle, gretne Mollusk si – jeg er faktisk veldig god i jobben min. Jeg vipper opp disken og faller ned i stolen min. Det ligger en sammenbrettet papirlapp der og venter på meg. Noen har skrevet HL for Herbert Lemon på den. En beskjed? Jeg bretter ut lappen og leser det som står der: Herbie, kom fort! Det er en nødsituasjon. Akutt behov for hittegodshjelp! Ta med deg Uremitten! Klem, Violet

Jeg sukker høyt. Ikke nå igjen!

Violet – min aller beste venn i Illevik – har ikke hatt noen god sommer. Hun kom hit midt på vinteren i fjor og kastet meg straks inn i to – to! – episke eventyr som ville fått tåneglene dine til å krølle seg hvis du fikk høre om dem. Eventyr som fikk henne til å forvente at resten av livet i Illevik vil bli en endeløs kavalkade av mysterier og spenning. Men de lange iskremmånedene fra mai til september – med alle sommergjestene og solstolene og sandete badebuksene – ble en skuffelse for Violet. I flere uker nå har hun verket etter å komme over et nytt Illevik-eventyr, og for hver melding hun sender om at hun har funnet et, blir utropstegnene bare flere og flere.

Men er jeg ikke i humør til det akkurat nå. Jeg kaster et blikk mot heisdøra igjen og husker den berusende parfymen til den mystiske kvinnen med det ravnsvarte håret. Violet får vente.

Blikket mitt faller på et hvitt perlemorskimrende sneglehus som ligger på en hylle.

«Hei, Uremitten», sier jeg til sneglehuset idet jeg tar det ned og blåser noen løse sandkorn ut av det messingkantede nøkkelhullet i siden.

Det virker kanskje rart at et sneglehus har et navn (og et nøkkelhull!), men dette sneglehuset er spesielt.

Ikke nok med at det har et finurlig urverk inni seg, en gang ga jeg dette sneglehuset et løfte.

Uremitten – som er kortnavnet for «Urverkseremittk repsen», eller «Den mekaniske eremitt krepsen», om du vil – er en av de gjenglemte gjen standene på hittegodskontoret mitt. Jeg må ta vare på ham til jeg finner hans rettmessige eier. Jeg har holdt ham fin og ren i hele sommer, men jeg får meg ikke til å trekke ham opp riktig ennå. Forrige gang jeg gjorde det, førte det til et av de episke eventyrene jeg fortalte deg om.

Violet har mast om at jeg skal å trekke opp Uremitten igjen i månedsvis.

Jeg tar opp en tynn skrutrekker og lirker var somt ut enda noen sandkorn som har satt seg fast i urverkeremittkrepsens ufattelig kompliserte mekanisme. Jeg kan ikke la være å lure på hva kvinnen med det ravnsvarte håret ville ha sagt, om hun kom inn nå og så at jeg fikset en sånn vakker og innviklet liten dings …

Jeg legger fra meg Uremitten med et sukk. Det virker umulig å konsentrere seg om noe som helst i dag.

Jeg titter på ringeklokka på disken min.

Jeg tar meg i å fantasere om at kvinnen med det

ravnsvarte håret skal plinge i den og be meg om hjelp. Det ville ha vært fint. Og jeg ville sprette opp, være fantastisk og hjelpe henne, og herr Mollusk ville skjære tenner fordi hun ville smile og si, høyt så at alle hørte det: «Å, Herbie! Du er den beste hittegodsforvalteren jeg har møtt i hele mitt liv» og: «I år blir det annerledes, Herbie, det lover jeg deg.» Og jeg liker denne dagdrømmen så godt at jeg nesten kan se for meg at hun strekker den slanke hånden si fram og plinger i ringeklokka med et lyst og lystig …

PLING!

Det ringer skarpt i ringeklokka. Jeg glir ned fra albuen og blunker forundret.

Det er faktisk en hånd der, men den er alt annet enn slank.

PLING! kommer det fra ringeklokka igjen når en tjukk, liten og rødlig finger treffer pling-knappen enda en gang med et kort, grettent trykk.

«Et det åpent her?» spør en stemme. «Det står på skiltet at det er åpent.»

Jeg ser opp. Istedenfor den mystiske kvinnen med det ravnsvarte håret, står den kraftige mannen med filthatt der og glor på meg. Jeg blir så overrasket over å se ham at hatten min sklir ned over øynene mine.

«I år blir det annerledes!» farer det ut av meg før

jeg klarer å stoppe meg selv. Jeg dytter hatten på plass igjen. «Ja, det er åpent, mener jeg. Herbert Lemon, hittegodsforvalter, til tjeneste.»

«Hm», sier mannen. «Du er ikke akkurat noe syn for øyet, gutt.»

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal svare til det, så jeg passer på ta en nærmere titt på ham isteden. Mannen er enda mer rødmusset enn da jeg så ham først. Han har på seg en mørkegrå dress som sitter stramt over magen takket være tre knapper som holder sammen vesten til tross for den enorme belastningen. Han ligner slett ikke på en skuespiller som er i byen for å holde forestilling. Han ser mer ut som en bankmann som har kommet for å stenge ned forestillingen og kaste ut alle sammen fordi de ikke har betalt husleien.

«Jeg gjør så godt jeg kan», sier jeg til slutt. «Jeg kan reise meg opp, om det er til hjelp.»

«Det er det», sier mannen skarpt. «Jeg har blitt sendt hit for å hente deg. Jeg …»

Men før han rekker å si noe mer, glir herr Mollusk inn i synsfeltet mitt ved siden av ham.

«Beklager, min herre. Er gutten til plage?» sier hotelldirektøren.

«Nei, ikke ennå», svarer mannen med hatten.

«Er du helt sikker på det?» sier Mollusk og er tydelig skuffet. «Han er god på å skjule det.»

«Ja, han ser ut til å være av den typen.» Mannen smalner øynene og ser på meg som om hans verste mistanker nettopp har blitt bekreftet. Så snur han seg rundt. «Og du er?»

«Herr Mollusk. Jeg driver dette hotellet.»

«Aha», stønner mannen med hatten og lyser litt opp. «Og jeg er herr Gjøggel, teateragent. Hyggelig å møte deg, herr Mollusk.»

«Hyggelig å møte deg, herr Gjøggel», svarer hotelldirektøren. Så tar Mollusk og Gjøggel hverandre i hendene og nikker til hverandre, og jeg får en ekkel følelse av at jeg er vitne til fødselen til et grusomt komikerpar. Og ganske riktig, når de er ferdige med å hilse på hverandre, snur begge mennene seg mot meg og stirrer på meg med det nøyaktig samme tvilende og foraktfulle uttrykket.

«Eh», sier jeg, for jeg tror det er på tide at jeg sier noe. Jeg hever det ene øyebrynet og ser på herr Gjøggel. «Du sa du var kommet for å hente meg?»

«Ganske riktig», svarer Gjøggel. «Mot bedre vitende, må jeg tilføye. Du skal bli med meg opp i sjette etasje, Herbert Lemon, til lady Krakens private suite. Tiden er inne for forhøret ditt. Alle venter.»

«Forhør?» Jeg merker at hatten er i ferd med å gli ned over øynene mine igjen. «Men … hvordan …? Hva …?»

«Du trenger ikke å se så bestyrtet ut», sier herr Gjøggel. «Jeg er sikker på at du har forberedt deg godt. Kom nå.»

«Er gutten …?» gisper herr Mollusk med et desperat håp i ansiktet. «Er gutten på noen som helst måte i trøbbel ?»

Herr Gjøggel titter på meg over den butte, røde nesen sin. «Det gjenstår å se.»

Og med disse ordene strener han raskt av gårde mot den store messingheisen på Grand Hotell Nautilus og forventer tydeligvis at jeg skal slå følge.

Og hva skal jeg ellers gjøre?

Med herr Mollusks triumferende blikk i ryggen skynder jeg meg etter ham.

TERNINGKAST