Første del
1 Etterpå ligger vi kastet opp på stranda. Etterpå er vi to stokker i vannkanten. Etterpå drar en ny varme gjennom landet og nye trær løfter en baldakin av saftig løv mot sola så barna kan leke mellom stammene. Etterpå kommer nye fugler og nye insekter i flokk og følge, etterpå kommer et opptog av nye dyr, en prosesjon av nye fisker. Etterpå blir molda feit, etterpå vokser det bær og sopp, etterpå kan vi høste korn og poteter nok til alle. Etterpå ler vi under soløyet. Etterpå er tiden et hjul.
7
2
Vi har ingen minner før isen. I hundre tusen år ligger den her, tung i buken, kald i pusten, presser landet under seg. Husker du isveggen, søster, mørkeblå under skybankene? Husker du isveggen, bror, blinkende over havet?
Vi krysser svartstrømmen når lyset vokser, finner plassene våre fra i fjor. Under soløyet blir vi feite på sel og måseegg, torsk og blåskjell, lærer vi barna å sanke tare, grave etter sandskjell, snegler, mark. Mellom solilden og isen balanserer vi, rike på alt. Det varer noen uker, noen måneder. Vi pakker med vemod når nettene vokser, vi laster båtene til ripa. Vi sier farvel til de gode plassene, de gode svabergene, de gode strendene. Vi snakker om neste sommer.
Husker du isens pust når sola går i havet, søster? Husker du isens mumling og knurring, buring og during natta gjennom, bror?
Nå smelter den. Nå slipper den taket. Nå trekker den seg raslende mot nord, nå jages den av nye vinder. Vi går over nytt land, nakent og revet, skrapt og slått.
8
Vi glemmer ikke. Vi fortsetter å fortelle. Du om det frysende islandet, om det brennende ildlandet, om den levelige sprekken mellom. Jeg om den første simla, hun som finner næring under isen, hun som har melk i overflod, hun som ammer verdenskalven, hun som frir det første mennesket ut av isen, først issen og noen hårtuster, så hodet, så kroppen, i en foss av smeltevann.
9
3
Etter isen kommer havet. Det bærer oss til de nye kystene, vi padler langs de nye fjordene, finner de nye fiskeplassene, de nye boplassene, de nye badeplassene.
I dypet under oss dekker havet sjøbunnen med tjukke lag av levende, salt leire hvor skogene skal vokse, kornet skal vokse, dyra skal beite, barna skal leke. Åkrene våre ligger på havets bunn. Gatene og husene og fabrikkene våre ligger på havets bunn. Biblioteket vårt og torget vårt ligger på havets bunn.
Hvem løfter de nye øyene opp fra havet? Hvem smalner fjordene til sund? Hvem løfter strendene så plassene våre blir liggende inne på land?
10
4 Husker du drømmen om nytt land, søster? Husker du drømmen om den andre siden av havet, bror? Vi drømmer, vi reiser. Sommerfuglene reiser. Biene og myggen reiser. Molda reiser. Laven og mosen og krypvieren reiser.
Vi eier ikke mer enn vi kan bære. Vi følger de veiene som er åpne. Vi balanserer i båtene, balanserer langs strendene og elvene, balanserer over vadesteinene.
Vi tar det vi trenger og gir noe tilbake. Vi bruker alt og sløser aldri. Vi er ikke mange, vi har ikke maskiner. Der vi går blir det stier andre kan følge, vokser planter andre kan spise.
Vi vet alt om å synke og stige, tine og fryse. Vi vet alt om å miste og finne, drukne og flyte. Vi vet alt om å forlate og komme fram. Vi vet alt om å huske og glemme. Vi padler gjennom ny skjærgård og vet den ikke varer evig.
11
5 Landet er stein og stein, grus og grus. Landet er vind og vind. Forstår du molda?
Den kommer på en kuling og en storm fra sør, den kommer med humlene, sommerfuglene, myggen, den kommer med klærne våre, skoene våre, båtene våre, den kommer med elgen, bjørnen, ulven. Forstår du molda?
Den kommer som bakterier, alger, lav, den kommer som frø, sporer, pollen. Den lever av sol og dogg. I en lekrok ved en kampestein isen slapp, begynner det langsomme arbeidet. Mold bygger mold. Forstår du molda?
Vi går i fjæra og ser det skje. Knokkellandet får kjøtt på beina, får grønnskjær i frisk hud. Vi spiser dagens fangst i kveldingen og diskuterer, skal vi dra, skal vi bli?
Når mose og lyng slår rot i sprekkene, kan vi tenke på å bli. Når musøre kommer krypende etter iskanten, kan vi tenke på å bli. Når tindved og einer dekker steinlandet, når bjørka spirer i den nye molda, kan vi tenke på å bli. Når barna klarer seg gjennom vinteren, kan vi tenke på å bli.
12
6
Isen legger fra seg noe på veien nordover. En gave til alle generasjoner, en rygg av stein og stein, av grus og grus, som bryter bølgene en dag, som stiger opp av bølgene en dag, som skiller hav fra innsjø, saltvann fra ferskvann, nord fra sør, som demmer opp smeltevannet, elvene, bekkene, myrene, sigene, dragene. Husker du?
Steinene har en kjempe sortert for oss, kampestein strødd innover landet, rullestein i et bredt far, småstein i vannkanten, bløtsand på grunnene. Vi fisker i nye innsjøer. Vi padler langs nye elver. Vi tråkker vei fra møteplass til møteplass, fra vadested til vadested, fra havn til havn. Husker du?
Stiene våre går langs raet. Kjerreveiene våre går langs raet. Bilveiene våre går langs raet. Motorveiene våre går langs raet. Flyplassene våre ligger langs raet. Der elvene bryter gjennom og går i stryk til havet, stanser vi, losser og laster vi, møtes vi, bygger vi dammer, møller, smier, fabrikker, byer. Husker du?
Der raet møter havet lever fisk og skjell, tang og tare, hummer og krabbe, ærfugl og måke. Der raet møter molda lever skog og myr, eng og åker, villdyr og tamdyr, voksne og barn. Husker du?
Vi gir kampesteinene navn. Vi forteller eventyr om troll, vi spiser nistemat og drikker termoskaffe. Sola ser på oss, eller drar et skydekke over seg. Husker du?
13
En ny vei løftes opp av dypet, en bro mellom ishav og havis, et smalt spenn mellom sør og nord så lenge det varer.
Først kommer reinen i strømmer, de som finner næring under snøen, de som lar melka flomme, de som er kjøttskav og blodsuppe, senesnører og hornskaft, testikkelpunger og magesekkposer, de som er klær og tak og vegger og gulv.
Etter reinen kommer bjørnen, binner med labbende unger, hanner på vandring. Etter bjørnen kommer ulven i organiserte jaktlag. Etter ulven kommer reven smygende en og en. Etter reven kommer menneskene i grupper, ungdommen først, familieflokkene etterpå.
De forteller nytt fra gamlelandet. De forteller om nye årstider, nye skoger, nye elver. De forteller om rein på flyttefot. De forteller om firmenninger og femmenninger, grandtanter og grandonkler. De forteller om nye fangstmetoder, nye klesmoter. Vi bytter smykker og kniver. Så reiser de videre i tråkket etter reinen.
14 7
8 Mens det nye landet stiger, synker det gamle. Ryktene kastes inn over svabergene med dønningene, skylles inn over strendene med tidevannet, mumles mellom steinene i fjæra. En kjempe vrir seg i dypet, en trollbølge bryter over landet.
De rike slettene, de rike sjøene, de rike elvene ligger på havets bunn. De rike fiskeplassene, de rike sankestedene, de rike jaktområdene ligger på havets bunn. De gode hjemmene, de gode skinnfellene, de gode bålplassene ligger på havets bunn. De gode tørkeplassene, de gode bryggene, de gode verkstedene ligger på havets bunn. De gode badeplassene, de gode klatretrærne, de gode gjemmestedene ligger på havets bunn. Gravplassene ligger på havets bunn.
Landet som bar oss tilhører silda og brislingen, torsken og makrellen, seien og hysa. Landet som bar oss tilhører selen og nisa og hvalrossen. Landet som bar oss tilhører tareskogene og sjøgressengene og skjellbankene.
Slektningene våre spres østover steppene, vestover kystene, sørover skogene. Havet blir for vidt for båtene våre. Ingen meldinger når fram mellom oss.
15
Hva hvisker de om, bjørka, furua, grana? Diskuterer de veien videre? Synger de om gamlelandet? Rådslår de om nye insekter?
I dag hvisker de at menneskene kommer. Med ild og øks, med barkespade og sag, med hest og slede, med hogstmaskin og traktor. Vi skal ha stokker til hjemmene våre, ved til ildstedene våre, planker til møblene våre, emner til redskapene våre, glenner til rugen vår, beite til dyra våre, åkre til hveten vår, veier til bilene våre. Vi skal ha tømmer til Island, tømmer til Europa, tømmer til skuter, tømmer til kull, tømmer til cellulose, tømmer.
Vi hogger de nærmeste trærne først. Frø virvler på måfå i vinden. Røtter leter seg gjennom opprevet skogbunn. Biller, maur, larver, sopp, lav mister hjemmene sine.
16
9 1
2
Husker du det første treet, søster? Det skiller himmel og jord. Det spenner opp menneskenes og dyrenes hjem. Det trekker årstidene gjennom bladverket.
Husker du det største treet, bror? Røtter gjennom humus, bleikjord, brunjord, svartjord, silt, sand, leire, grus, gjennom aurhelle og grunnvannsspeil, til grunnvannet. Greiner gjennom troposfære, stratosfære, mesosfære, termosfære, eksosfære, til melke-elva, hvitaur-elva som renner over himmelen.
Husker du det siste treet, barn? Bolig for alle levende, næring for alle levende, langsomt døende.
3
Vi hogger lenger inn i skogen. Vi hogger ved innsjøene og langs elvene og den endeløse raryggen. Vi hogger i dalene og oppover fjellsidene. Vi fløter tømmeret til fossene, fabrikkene, byene, vi frakter det ut av landet på tog og lastebiler. Stokkene lukter kvae og lever fortsatt.
Vi forteller ikke om skoger som forsvinner. Vi forteller ikke om dyr og fugler, planter og sopp, mose og lav som forsvinner. Vi forteller ikke om mold som forsvinner. Vi forteller ikke om myrer som forsvinner.
17
Dette samfunnet av trær som løfter himmelen så fuglene har et hjem, innsektene har et hjem, dyrene har et hjem, mikroorganismene har et hjem, plantene har et hjem, soppen har et hjem, mosen og laven har et hjem, voksne og barn har et hjem.
Disse kjempene som lager næring av sollys, disse gamle med røtter fra fortiden som presisjonsgraver seg utover og nedover, mil etter mil, med gode sukkergaver til alle.
Disse erfarne som lager neste vårs knopper i god tid før vinteren.
18 4
10
Vi eier landet som barnet eier mora, kalven eier simla. Vi jakter dyra til dyra er borte, vi spiser og kler oss, vi frakter pelsverket langs elvene til møteplassene, markedsplassene, byene.
Vi eier landet som barnet eier mora, kalven eier simla. Vi hogger trærne til trærne er borte, vi frakter tømmeret til byene, verftene, kanalanleggene, kaianleggene, vi brenner trekull til smiene, masovnene, kokeriene, vi flatehogger skogen til skogen er en ørken, vi kjører godstog etter godstog med tømmer ut av landet.
Vi eier landet som barnet eier mora, kalven eier simla. Vi fisker til fisken er borte, vi salter fisk og tørker fisk og seiler skipslast etter skipslast over havet til handelshusene, oppkjøperne, grossererne. Vi tråler havbunnen til havbunnen er en ørken, vi dretter i fjorden til fjorden er en ørken, vi flyr konteiner etter konteiner med fisk over havet.
Vi eier landet som barnet eier mora, kalven eier simla. Vi dyrker jorda havet gjødslet til oss, vi graver ut sandbankene havet bygde til oss, vi graver ut grusryggen isen la igjen til oss, vi drenerer myrene isen demmet opp til oss, vi graver ut torva plantene bygde til oss, vi asfalterer molda molda bygde til oss.
19
11
Vi vet hvor elvene skal renne. Vi vet hvor innsjøene skal ligge. Vi vet hvor fossene skal gå i havet. Vi vet hvor høyt raet skal være. Vi vet hvor dype dalsøkkene skal være. Vi vet hvor brede klovene skal være.
Vi kan lede alle bekker. Vi kan snu alle sig. Vi kan demme opp alle elver. Vi kan drenere alle dammer. Vi kan grave ut alle kanaler. Vi kan mudre alle grunner. Vi kan sprenge alle skjær. Vi kan planere alle knauser. Vi kan fylle alle gjel. Vi kan stabilisere all kvikkleire. Vi kan fundamentere alle grusrygger.
Snart kan vi kontrollere vindene. Snart kan vi dirigere skyene. Snart kan vi styre regnet.
20
