Samtale mellom Per Qvale og Dag Larsen på Bislet bok i anledning lanseringen av Qvales nye bok Orvil. Per: Han var på vei mot den nyetablerte Bislet Bok nederst i Theresesgate, et lunt skattkammer av en bokhandel. Orvil gjenkjente snesevis av titler fra sitt eget bibliotek i Schøningsgate, og dusinvis andre som fanget hans interesse. Sortimentet var etablert med pasjon og kompetanse av innehaversken selv, han hadde brakt i erfaring at hun het Tulla. Og han noterte seg med tiden at også hennes medhjelpere var kyndige i sitt metier. Ikke nok med det: Flere av hans egne titler var alltid i vinduet og på disken utenfor. Dag: Velkommen til Bislet bok. Per Qvale, du har kommet med en bok som heter Orvil. Og den lille åpningen er herfra faktisk, hvor vi er nå. Orvil, det er altså ikke Ernst Orvil, det er Orvil Widerøe, men han er også forfatter, poet og en særs kvinnekjær mann. Men hvem er han? Per: Ja, hvem er han … Han er jo kvinnekjær som du sier, men han er jo også livskjær, han er en livbejaer. Han er en livsnyter. Og det jeg har gjort her er vel å lage en slags biografi over hans livsløp. Men jeg har jo slått ned på sånne punkter hvor livet skyter fart, hvor intensiteten tiltar. Det er det som er spennende å skildre, og i særdeleshet med en sånn personlighet som Orvil her er. Dag: Han er nesten overalt og særs aktiv, men så har han et fast holdepunkt, og det er Anni-Frid som bor i Värmland, og datteren hennes Alva. Det er på en måte ankerpunktet hans i livet. Hvordan er forholdet mellom disse to? For det er ganske vesentlig i hele livsløpsfortellingen hans. Per: Ja, han har et forhold til Anni-Frid i Värmland, og er veldig glad i henne og hennes datter Alva, som kanskje bare er fire år når de møtes. Han bor tidvis hos henne nesten et år om gangen, gjennom en mannsalder, flere tiår. Dag: Og de er ikke gift?
Per: De er ikke gift. Men han sier: Hun er min hustru, hun er min ulovformelige hustru. Jeg kan illustrere forholdet deres med å lese noe fra boken: De to, mor og datter, går rundt og traller og synger hele dagen, Anni-Frid mest på kjøkkenet. Arbeidet med varp og veft og pensler og pigmenter krevde vel en annen konsentrasjon. Ja, det er godt å se dem igjen, være her på Tomta igjen: hjemme. För inte att säja: hemma. Husene rundt det lille tunet: det falurøde våningshuset, det sølvgrå stabburet – et härbre som var flyttet fra Dalarna, den lille røde låvebygningen og den eldgamle tømmerlåven og skjulet. De bølgende blågrønne skogåsene, med lingon och blåbär, hjortron på mossarna, svamp – Karl Johan! – björkdungar, mäktige tallar och askar, röda stugor, de tusen fåglars kör, blänkande vatten med solbroar. Og alle blomstene rundt tunet her, maskrosor, blå-klockor, lövkoja, gullvivor, mandelblom, och så vidare … Dag: Det tyder jo på, og det vet vi jo fra tidligere bøker av deg, at du har et forhold til Värmland. Du har jo torp der, har du ikke det? Per: … jo – hvis du skal trekke inn forfatteren i dette? Dag: Ja, jeg kommer nok til å trekke inn forfatteren rett som det er. Men altså, det er jo veldig mange andre kvinner i hans liv – veldig, veldig mange andre kvinner i Orvil Widerøes liv. Hva slags mann er dette her, er han en sånn erotiker, er han en vitalist som man kan kalle det? Per: Ja, vitalist er jo et godt ord synes jeg, på hans levnet og livsholdning. Han er jo glad i kvinner, men han er også glad i livet, og særlig når det er i overskridende faser. Hvor det er intenst, ikke sant. Han er poet, så mange av disse intense opplevelsene nedfeller seg i poesien, men også i møter med mennesker og da inklusive med kvinner, som du sier. Dag: Dette foregår når? Per: Orvil Widerøe er født i 1924, og historien foregår kanskje fortsatt – jeg vet ikke om han lever eller ei, fortelleren kan kanskje si deg mer om dette. Jeg er jo bare en forfatter som trekker i noen tråder, og marionettene der nede de danser jo
litt på egenhånd, river seg løs og danser egne danser, som alle forfattere sier. Man kan ikke styre dem ordentlig … Jo, jeg styrer litt ... Dag: Nå er jeg forfatter, så jeg stoler ikke helt på den der sånn, men, men. Det foregår altså frem til omtrent når da? Per: Det foregår frem til denne boken utkommer og kanskje enda, hva vet jeg. Til boken er utsolgt kanskje? Dag: Hehe, ja, han er altså født i 1924, og han har et høydepunkt, tenker jeg, på 60–70-tallet. Bare så vi ser hvor han er hen i landskapet. Hva slags roman tenker du at du har lagd rundt ham? Hva slags type roman? Per: Jeg har lagd en Bildungsroman, som det heter på godt tysk. En utviklingsroman. Det vil jo si at Orvil utvikler seg, han går gjennom flere livsfaser, og kommer kanskje til en veldig avgjørende innsikt på slutten. Kanskje, kanskje ikke. Jeg er ikke leser her, jeg er jo bare forfatter, knapt nok forteller. Dag: Han er jo en mann av ord, men her er han kanskje inn i en litt annen fase av livet sitt. Når jeg sier en mann av ord, så er det fordi at Anni-Frid, hans svenske ugifte hustru, sier til ham ganske tidlig i boken at «I blant tror jeg at alt bare er ord for deg». Er det slik Orvil er? Har hun rett? Per: Orvil er ordhag, ordglad eller ... ordutpøser. Fortelleren er jo den som styrer ham, Orvil er jo i fortellerens makt her. Fortelleren i boken er jo ordekvilibrist, derfor kommer det kanskje litt i bakgrunnen at det ikke bare er ord for Orvil, det er mye alvor her. Dag: Ja, for det står jo på baksiden av boken faktisk, at han har en blind flekk. Han har et slags selvbedrag, en moralsk brist. Og hva er det? Kan du si noe om det – uten at vi røper handlingen i boka og fratar leserne denne store gleden ved å ikke vite hva som faktisk kommer til å skje? Hva er dette selvbedraget hans egentlig? Per: Han kommer til en slags innsikt – kanskje, må jeg si. Han sier at han kanskje har en slags partiell bevisstløshet, fra tid til annen en slags bevisstløshet – han styrer ikke helt hva han gjør, kanskje er det rett og slett en slags personlighetsbrist.
Dag: Han er ustyrlig? Per: Han er ustyrlig. Og han ser på sin egen personlighetssammensetning, og synes den er like taggete som en yalenøkkel, husnøkkel. Ja, det er noen topper, men det er noen bunner der også. Og han har ikke noe koll på dette her. Går den i låsen? Den gjør vel egentlig ikke alltid det, men som regel så passer alle taggene inn. Eller etterhvert. Han lever jo et langt liv! Dag: Han lever et veldig langt liv. Og har et interessant livsløp. Du er jo selv en veldig erfaren språkets mann. Du har en lang karriere som oversetter. I sommer leste jeg oversettelsen din av Thomas Mann sin bok, Døden i Venezia. Den handler om en pandemi – så jeg syntes det var veldig aktuelt å lese den om igjen. Per: Sørgelig aktuell. Dag: Det omstendelige tyske språket, og samtidig Thomas Mann sin presise ordrikdom. Det merka du, det husker jeg du fortalt meg, da du oversatte Trolldomsfjellet, som er mye større, en mye mer voluminøs roman. Da la du jo ned et enormt arbeide med å få til det presist, og samtidig få med deg all den ordrikdommen som ligger der. Går det an å si at Orvil og de to foregående bøkene du har skrevet, Trabant og Tante Amerika, at de er påvirket av Thomas Mann? Språkrikdommen og de store kravene til presisjon i oversettelsene, er det noe du tar med deg når du selv skriver? En løssluppen og en samtidig overdådig ordrikdom – for det er det jo også i denne boka. Nesten barokk i fortellingen, om en forfatter som har stor glede, og etterhvert stor sorg, over å være på ville veier. Spørsmålet er sånn: Ser du noen sammenhenger og spor fra ditt oversettervirke til forfatterskapet ditt? Per: Jeg holdt jo på med bare Trolldomsfjellet av Thomas Mann i tre og et halvt år, det gjaldt da å flette opp denne intrikate syntaksen hans og flette det sammen på norsk, slik at det ble Thomas Mann på norsk. Du brukte et ord som omstendelig. Og det er klart at språket i denne boken her, fortellerens språk, er omstendelig. Som forfatter har jeg en armlengdes avstand til fortelleren, jeg lar han gjøre det veldig omstendelig. Har jeg det fra Thomas Mann? Jeg vet ikke, men jeg vet noe jeg har fra Thomas Mann, du spurte om påvirkning. Du vet Madame Chauchat i
Trolldomsfjellet, hun gjør vel et veldig inntrykk på alle mannlige lesere, hun gjorde i alle fall et veldig inntrykk på meg. Så jeg har lagt inn en scene som har noen henvisninger til hvordan hun opptrer. I spisesalen på sanatoriet i Davos. Kan jeg lese det? Om Carmen i spisesalen? Først da personalet begynner å rydde vekk, dukker Carmen opp. Glassdøren smeller i etter henne og hun strener bort til buffeten, gir noen raske beskjeder til ryddedamen, fikk visst det hun ville. Hun setter seg ned vis-à-vis Orvil med et godmorgen. Øynene er nok brune, ja, fløyelsbrune, spill-levende. Parfymen hennes slår mot ham, han kjenner den igjen fra kvelden før. Hele hennes vesen slår mot ham, som en varm bølge. Universitetsprofessor i Madrid, ikke noe han hadde gjettet på. Snarere studine. Han unnskylder seg for at han hadde gått og lagt seg uten å si godnatt, han var så trett. –Du har sovet godt, da? sier hun. –Jeg ble vekket opp av et par som holdt det gående med elskov på høyt volum, plumper det ut av ham. Jeg ble nesten misunnelig, drister han seg til å si. Neida, jeg ble ikke det, tvert imot, jeg unte dem det av hele mitt hjerte og sovnet blidelig til lykkelige elskovstoner. – Det var bra, sier hun, jeg vet nemlig hvem det var. Hvem? tenker han idet det går opp for ham hvem. Og nå sier hun mens hun ser ham fløyelsuutgrunnelig i øynene. – Det var meg. Det var meg du hørte. Dag: Du sier hele tiden at det er en forteller her som ikke er deg. Du iscenesetter en forteller. Som iscenesetter Orvil. Per: Det er helt riktig uttrykt. Orvil er i lomma på fortelleren. Dag: Jeg merker tydelig at blikket til Orvil går igjen i hele fortellingen, måten han ser ting på, måten han tenker, måten han sier ting på. Man ser fortellingen på to måter: Man ser den med Orvils øyne, og så blir dette blikket iscenesatt også, og nå blir det komplisert her, men ok: av en forteller. Så av og til kan man lure på: Er det sant dette som han forteller om denna karen? Eller er det sant det Orvil gir seg ut for å ha opplevd. Sånn som jeg leser det så er det nærmest for å understreke et dobbeltpoeng, som du later til å ha, dobbeltpoenget ligger hos Orvil: trangen til kjærlighet, og det hensynsløse i kjærlighet. For han er jo også ganske hensynsløs noen ganger. Han driver og står i med ganske mange på en gang. Han gjør jo det?
Per: Ja, men det er ikke noe sånn sadomasochisme, eller den typen hensynsløs sex, eller noe sånn. Dag: Neinei, kjære vene. Neida, trangen til kjærlighet, og det hensynsløse i kjærligheten. For kjærligheten er jo også hensynsløs noen ganger. Der er den konflikten han står i. Er det noe du mener gjelder for alle, eller er det typisk bare for Orvil? Per: Dette vet jeg jo lite om … Dag: Jo, men han gir jo til kjenne et menneskesyn på side 116. Jeg tror det kan være noe han har lest seg til. Kan ikke du lese det? Per: – Noe sånt som et helstøpt, usammensatt menneske finnes ikke lenger, sier Orvil. Du trenger bare å kikke i en avis. Den er fylt av fragmenter – flitter og fjas og tøv og tant, det er nå så, men først og fremst brokker av kunnskaper fra allverdens hjørner og alle livets dimensjoner. Samtidig en umåtelig kunnskapsløshet. Forkledt som autoritativ informasjon. Et mangfold av kryptert ignorans, det er hva det er. Det snakkes om så mange forskjellige ting at det … at det ville overgå selv en Leibniz’ tenkeevne. Og man merker det ikke engang. For ganske umerkelig er man blitt annerledes med tiden. Man er ikke lenger et helt menneske som står overfor en hel verden, men et antropo-noe som beveger seg i en universell, habituell næringsvæske. Et medium i en budskapsmasse. – Jeg tror snarere det er denne evindelige cartesiske splittelsen mellom ånd og materie, sier Johanne, eller de sjelelige anliggender på den ene side, og vitenskapen, teknikken, alt dette rasjonelle på den annen side. At hele vår fenomenverden er blitt så fragmentarisk, for ikke å si atomisert, at det er for krevende, for ikke å si umulig, å forholde seg helhetlig til den. – Det vesle krapylet Renée har hatt descartes blanche i filosofien altfor lenge, supplerer Orvil. – Som De uttrykker Dem, herr Widerøe. – Men synes du ikke at alt flyter sammen, omgir oss som en – grøt? Lapskaus. – Det var da et underlig bilde. Jeg synes iallfall folk blir mer og mer usammenhengende, man giftes og skilles, man skifter trosretning, ideologi, politisk parti, ja, seksuell legning. Man går fra den ene jobben til den andre uten hensyn til
verdigrunnlaget. Venstreorienterte politikere går til det høyreorienterte næringslivet. Men det er bedre betalt, selvfølgelig. –Grådigheten regjerer verden. Nå som før. Dag: Ja, og det er jo noe han erkjenner ganske seint. Det er etter at Norge fant olje, dette her. Da empatien gikk ut av landet … ja, nei, la oss la det ligge. For han sier jo også, i et spørsmål knyttet til hele livets mening: «Mening? Kjære vene – mening? Hørt sånt tøys!». Og det er vel sånn han er da. Per: Det er nok veldig han. Dag: Men du, jeg har lyst til å kretse litt inn på noe annet. Denne boka her er nummer tre i noe jeg kanskje tenkte var en trilogi, men som du har sagt til meg kanskje kan bli en kvartett. For du skrev boka Trabant i 2013, og Tante Amerika i 2016, og nå denne. Det som gjør det til en trilogi foreløpig, er at Trabant har en undertittel og det har de to andre òg. Trabants undertittel er «Om det umistelige», Tante Amerikas er «Om det ubotelige», og denne er «Om det ubetvingelige». Kan du si noe om sammenhengen mellom de tre bøkene? For det er en sammenheng, det opptrer jo personer i denne boka som også opptrer i de to foregående. Per: Ja, slik sett er det jo et romanunivers. Hvis man ser disse tre sammen. Undertitlene forteller iallfall mer, sier mer hva det handler om. Dag: Ja, kan du si hva det er? Per: Å, jeg vet jo ikke helt hva det er selv, men jeg har jo satt disse titlene, så jeg må jo ha ment noe med det. Trabant, det umistelige, der er det jo de umistelige verdier, slektsbånd, det dreier seg mye om. Forholdet til søsteren, det positive og det negative til moren, slike ting. Dag: Og drømmer som går i knas, politiske drømmer for eksempel. Per: Ja, det er jo Øst-Tyskland … og ja, den umistelige utopien. I Tante Amerika, den heter «Om det ubotelige», der er det jo tap da. Tante Amerika, hun opplever et bortsatt barn, vi kan si at hun har et ødelagt sinn, det er ubotelig. Det er i alle fall noe av det som undertittelen må dekke.
Dag: Bare et innskutt spørsmål her: Hvem er dette bortsatte barnet? Per: Det er Tante Amerika selv som i sin ungdom får et barn, langt utenfor ekteskap må man si. Som blir fratatt henne og satt bort, som hun sørger over hele livet. Dag: Og hvem er det barnet moren til? Per: Nei, nå skal vi ikke ha noen spoilere her i dag, det skal vi ikke. Dag: Javel, javel, men det er altså noen sammenhenger. Per: Det er det. Dag: Det er den andre boka, og den tredje boka, det er denne. Og den heter «Om det ubetvingelige». Hva er det? Per: Det er kjærligheten og kjærlighetslengselen som er ubetvingelig hos Orvil. Det er driftene, det er mange slags drifter her som han ikke kan betvinge. Og det er et savn. Som også er ubetvingelig. Ordet ubetvingelig, oppdaget jeg, forekommer bare en eneste gang i denne teksten, og da er det i forbindelse med en helt overskridende, for ikke å si transcendental opplevelse, man vet ikke helt om det er drøm eller virkelighet. Det er det eneste stedet ordet forekommer. Dag: Kjærlighetslengselen hans er ubetvingelig, men tror du selvbedraget hans også er ubetvingelig? Per: Der tror jeg du satte fingeren på noe helt essensielt. Dag: For det ligger der. Og konflikten blir jo fullendt helt mot slutten av fortellingen, når det er som mørkest. Tror ikke du skal lese opp det, for da lager vi virkelig en spoiler her. Men: De andre kapitlene er breie, ordrike, og så kommer vi på slutten i kapittel 22. Da er det mørkt, og han møter seg selv i døra virkelig, sorgen sin, på en måte. Det er kanskje det store sjokket i livet hans. Og det kapittelet har én side.
Per: Ja, knapt nok. Dag: Og er utrolig knapt skrevet, helt presist, du brer ikke ut der, du konsentrerer deg. Det er rørende på en måte, men rørende usentimentalt, går det an å si. Hva er det han opplever her, eller skal vi la det ligge til leseren? Per: Det må vi la ligge til leseren, det er jeg i alle fall helt overbevist om. Her får du ikke din tredje mulige spoiler. Dag: Nei, jeg har nemlig fått to før, ved tidligere intervjuer. Han spør seg jo selv mot slutten, og det kan du kanskje si noe om: Hvorfor er jeg så kvinnekjær? Klarer han å svare på det? Per: Nei, men han gjør seg tanker om det. Han er jo kvinnekjær uten videre, men han prøver å bli sin egen psykoanalytiker óg, og lurer på om det kan være noe traumatisk. Det er jo ofte traumer som gjør at man får psykiske spor. Og jeg kan vel si såpass som at han mistet sin kjæreste i verden, sin mormor i en alder av fem år, og at han kanskje ikke har tatt helt ut denne sorgen, jeg vet ikke. Han driver og psykoanalyserer seg selv. Noe svar på dette finnes ikke, men han kommer jo til et refleksjonsnivå etterhvert, som hever seg over hans tidligere. Såpass kan vi si. Dag: Og så kan du jo si noe om slutten på denne romanen. Per: Slutten ja, den tar jo slutt – jeg vet ikke om det tar helt slutt med Orvil selv, det overlater jeg også til leseren å avgjøre, men det kommer så langt som til at han at han skriver sin egen epitaf. Dag: Gravskrift. Per: Ja, han lager utkast til gravskrifter. Så da er det jo kommet langt, det er jo mye død i denne boken. Og mye alder og alderssvekkelse. Mye plager. Dag: Ja, og det opererer jo også en kvinne her, som heter Anna Krohn. Som vel går litt inn i tåkeheimen på slutten der. Per: Ja, hun er hans kjære nabo, og står for stor underholdning for Orvil.
Dag: De tre bøkene har disse undertitlene som lager en linje i dem, og de har også karakterer som finnes i alle tre. Per: Det er helt riktig, men jeg hadde ikke tenkt på det som noen trilogi. Enn si kvartett med tiden. Dag: Men er det ikke rart, at når man begynner å skrive, så utvikler det seg til noe annet enn det man kanskje hadde tenkt? Per: Ja, det gjør det jo absolutt. Det går sine egne veier, løsgjør seg fra dukkeføreren. Jeg vet ikke hvordan dette skjer, det er noe mystisk her. Hvor personene kommer fra? Ja visst er det mange villede konstruksjoner, man har jo tatt noe fra livet og virkeligheten og satt sammen. Jeg begynte å tenke litt gjennom det, denne Johanne som jeg ser så tydelig for meg, hun som jeg aldri har sett noe av i det virkelige livet. Så begynte jeg å regne på det og tenke og fant ut av jo – hun har vel trekk fra rundt 30 personer jeg har møtt eller sett på TV eller lest om i mitt liv. Dag: 30 forleggere? Hun er forlegger – Per: Men så begynte jeg å gruble, det er lengre enn å tenke, vet du. Og så tenkte jeg at faderullan, her er det jo tusenvis av trekk som ligger til grunn. Dette er jo prosessert et eller annet sted inne i forfatteren, i første omgang da. Og ikke vet jeg, det skjer jo noe underbevisst. Dette har jeg ikke oversikt over. Dag: Det tror jeg ingen har. Per: Men hvis man grubler så stopper det opp en plass der på 1000-tallet. Dag: Det skjer når man skriver. Men når du skriver, slik som nå, sitter du og tenker ut en handling på forhånd, eller lar du det skje når du arbeider? Per: Jeg har noen scener på forhånd, det er helt sikkert. Og etterhvert så tenker man jo sammenhenger. Men jeg har ikke noe sånt skjema, hvor jeg vet hva som skal stå på side 64 – var det ikke Finn Carling det, som visste nøyaktig hva som
skulle stå på side 78 og alle de andre sidene, før han begynte å skrive. Sånn har ikke jeg det. Dag: Jeg vet ikke, men jeg husker at han tegnet plotstrukturer før han begynte å skrive. Per: Joda, jeg har tegninger på veggen med kronologi og sånn, det har jeg. Dag: Det har du? Per: Ja, på både to og tre og fire vegger, det var ark fra gulv til tak. Dag: Så du lager deg plotstrukturer altså? Per: Jaja, men holder jeg meg til dem og er de klare? Nei. Dag: For meg er de helt i veien ofte, karakterene er viktigere. Det må være tydelige personer i fortellingen før det kan bli noen fortelling rundt dem. Er det ikke sånn da? Per: Jo, det tror jeg er helt riktig. Og jeg ser jo ofte at lesere og kritikere etterlyser personligheter hos disse karakterene, som det heter – de etterlyser karakter hos personene. Så helstøpte personligheter, nei, kanskje ikke det, men tydelige. Så det er klart at jeg har jo beflittet meg på det også da, men – it gets out of hand. Dag: Ja, it gets out of hand, på hvilken måte? Per: Nei, jeg antydet jo at de tok sine egne veier, de er kanskje på ville veier, jeg har jo ikke kontroll. Dag: Du har ikke kontroll? Per: Nei, jeg må jo innrømme det. Jeg har jo ikke det, man har ikke det. Dag: Er det en sånn egen glede du har ved det da? Å ikke ha kontroll når du skriver? Er det moro? Eller blir du frustrert?
Per: Det er så moro, jeg har det nesten like moro som denne fortelleren her, som er ordekvilibrist, som jeg pleier å si. Dag: Men er ikke fortelleren Per Qvale da? Per: Nei, fortelleren holder armlengdes avstand til Per Qvale, og Per Qvale i alle fall til fortelleren. Fortelleren slipper seg jo mye mer løs enn forfatteren – dette må vi ha helt på det rene, Dag. Dag: Ja, okei, men for mange er ikke dette et skille. Jeg er liksom litt ute etter det biografiske nå da, for det tror jeg leserne kunne være interessert i. Hva var det som skjedde når du skrev denne boka her, liksom? Per: Hva som skjedde – i mitt eget liv? Dag: Nei, for Guds skyld, nei. Hva var det som skjedde under skrivingen, når du skrev denne boka her, i motsetning til de andre du har skrevet. Var det samme prosessen, var det samme måte å gjøre det på? Per: Nei, det er jo på forskjellige måter hver gang jeg skriver noe som viser seg å bli en bok da. Men jeg kan jo si at under det hele så ligger det et sterkt inntrykk av Ernst Orvil, poeten, hvis forfatterskap jeg er veldig glad i og har lest ganske godt. En gang så jeg han passere utenfor mitt hus, med alpelue, høy og tynn og sortkledd syntes jeg han var. Han var kanskje ikke så høy i virkeligheten, men altså den skikkelsen ser jeg for meg hele tiden. Dag: Ja, det står jo på side én det, eller første side da. Orvil, den alpeluestaute, står det. Det er altså Orvil Widerøe, så du tar litt fra Ernst Orvil da. Per: Og så er det en annen person som har inspirert meg veldig, det er en onkel av min hustru. Som var langt inn i alderdommen og alderdomssvekkelse, han hadde vel en diagnose. Han var en nydelig person. Han sa noe, bare en setning eller to, som ble meg helt uforglemmelig – og den er med her, på siste side tror jeg, i epilogen får han komme til orde. Men jeg skal ikke ta den nå – for det er også en spoiler, haha.
Dag: Oi, så synd da, syntes den var så fin. Per: Det har båret frem det bildet av ham og det minnet av ham, til like med det minnet om Orvil da, som jeg aldri snakket med. Dag: Det betyr at du hadde et sluttpunkt da, når du skulle skrive den boka. Per: Ja, jeg hadde to sterke inspirasjonskilder, og et sluttpunkt, ja. Dag: Og så er det jo sånn som det er i denne verden, det går jo ikke bra til slutt. Det gjør jo ikke det. Per: Når det nærmer seg slutten, så begynner Orvil å tenke på slutten og det som kommer etter slutten. Så han leser selvfølgelig nekrologene hver eneste dag, går i postkassen og henter Aftenposten og blar opp fra siste side og leser da dødsannonsene og nekrologene. Dag: Det er det Georg Johannesen sa, nekrolog er ikke en sjanger, men et virke. Man kan si «Jeg er nekrolog». Per: Ja – og da har han merket seg en nekrolog da, eller det var faktisk bare en dødsannonse: «Thekla Pauline Pankow døde idag, etter et langt og hemmelighetsfullt liv.» Dette inspirerte ham til formuleringer til egen gravsten: Og han begynner å arbeide på sin egen epitaf: HAN VAR UMERKELIG BEGAVET TIL LITEN GLEDE HAN VAR TILSTEDE HER LIGGER HAN BEGRAVET Nei, hvorfor ikke vedgå det: HAN VAR EN HELDIG MANN FANT LYKKEN DANN OG VANN AT DET VAR UFJORTJENT DET GLEMTE HAN JO RENT
Dag: Dette er jo Wessel! Per: Eller et fyndord om diktningens evige kilde, den mjød hvorav han hadde lepjet så rikelig i seg: HADDE HAN SØMMELIG LEVET, SÅ VILLE HAN INTET FÅTT SKREVET Dag: Vi har lest vår Wessel, har vi ikke det? Per: Det har også han. Dag: Ja: Her ligger Walt, han giorde Malt, Og det var Alt. Takk for oss!