Seneca

Verker i utvalg

Lucius Annaeus Seneca

Verker i utvalg

Oversettelse fra latin, med forord, innledning, noter og navneregister ved

Anne Katrine Frihagen og Bjørg Tosterud

© Solum Bokvennen AS, 2023

Imprint: Vidarforlaget

Tekstlige kilder:

Seneca, L. Annaeus:

L. Annaei Senecae Dialogorum libri duodecim (Dialogi), recogn. L.D. Reynolds, Oxford 1977

Seneca, L. Annaeus:

L. Annaei Senecae Ad Lucilium Epistulae Morales.

Tomus I. Libri I–XIII, Tomus II. Libri XIV–XX, recogn. L.D. Reynolds, Oxford 1969 (1965)

Illustrasjon side 2: By I, Calidius, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=2456052

Printed in Latvia

Livonia Print, Riga 2023

Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro

Papir: Munken Premium Cream 80 g

Omslagsdesign: monoceros

ISBN: 978-82-560-2551-0

ISBN: 978-82-560-2552-7 (ebok)

E-post: post@solumbokvennen.no

Internett: www.solumbokvennen.no

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Forord

I tidlig keisertid var Lucius Annaeus Seneca (ca. 4 f.Kr.–65 e.Kr.) en førende skikkelse blant romerske stoikere. Romersk stoisisme var i stor grad en livsfilosofi med vekt på etikk, og Seneca viser oss hvordan vi kan få et godt og lykkelig liv hvis vi har et likevektig sinn som unngår sterke og ødeleggende sinnsbevegelser og ikke lar seg påvirke av skjebnens luner og dens slag. Gjennom den stoiske læren vil han hjelpe oss til å oppnå en slik tilstand. Seneca var imidlertid åpen også for andre filosofiske retninger, for «de beste tankene er felleseie».

Senecas mest kjente verk er de 124 Moralfilosofiske brev til Lucilius med titler som «Et liv til gagn for andre», «Om trygghet i en farlig verden», «Når mismotet følger med på lasset». I vårt utvalg på 22 av disse brevene forklarer Seneca hvordan den stoiske læren kan prege dagliglivet vårt og lede oss mot visdom. Vi har også valgt ut seks av hans «dialoger», essays med titler som «Om vrede», «Om vårt korte liv», «Trøsteskrift til Marcia».

Seneca var i flere år Neros lærer og oppdrager, og «Om mildhet» er skrevet til den unge Nero ved hans tiltredelse som keiser.

Også i dag vekker Senecas veiledning til et godt liv vår interesse, ikke minst fordi vi ser at de problemene, utfordringene og gledene som menneskelivet byr på, er de samme i dag som de var for 2000 år siden.

Oslo, 20. april 2023

Innledning

Lucius Annaeus Seneca: Liv og virke

Seneca d.y. ble født i Cordoba i Spania ca. år 4 f.Kr. Hans far var Lucius Annaeus Seneca d.e., en ansett retor og historieskriver av ridderstand som levde store deler av sitt liv i Roma. Moren, Helvia, tilhørte en fornem spansk familie. Seneca var den mellomste av tre brødre, Om vrede er rettet til hans eldre bror Novatus. Til sin mor skrev han et trøsteskrift i den perioden da han var forvist til Korsika.

Seneca kom til Roma som barn. Der fikk han en utdannelse med vekt på retorikk, noe som var vanlig når man tok sikte på en karriere innenfor rettsvesen og politikk. Han ble også tidlig interessert i filosofi og fikk undervisning blant annet av stoikerne Attalus og Fabianus. Men da Seneca var i tyveårene, ble han alvorlig syk. Han var hele sitt liv plaget av luftveisproblemer, i et av sine brev forteller han at han forlot Roma og dro til vingården sin i Nomentum: «Du lurer vel på hvordan min beslutning om å reise bort har falt ut. Så snart jeg forlot byens trykkende atmosfære og denne stanken fra osende kjøkken som straks de tas i bruk pøser ut en konsentrasjon av giftige dunster blandet med aske og sot, merket jeg straks at jeg ble bedre.»1

Da Seneca altså rundt år 20 trengte luftforandring og pleie,

ble han sendt til Egypt der hans tante bodde, hun var gift med Gaius Galerius som var prefekt der. Han oppholdt seg i Egypt i flere år. I år 31 vendte han tilbake til Roma, men han begynte ikke sin embetskarriere før i år 37 da han ble kvestor og fikk sete i senatet. At han trådte inn i politikken så sent, kan tyde på at han i disse årene i tillegg til å opptre som advokat var mer opptatt av filosofi, noe som jo hadde interessert ham fra hans tidlige ungdom. Som senator ble han imidlertid beundret for sine talegaver, og han hadde suksess som politiker. Men da Claudius ble keiser i år 41, lot hans hustru Messalina Seneca anklage for å ha hatt et forhold til Julia Livilla, Caligulas søster. Senatet dømte ham til døden, men Claudius omgjorde dommen til eksil. Seneca ble sendt til Korsika og ble ikke hjemkalt før i år 49 da Messalina var død og Claudius’ nye hustru, Agrippina, ønsket å ha ham som lærer for sin 12 år gamle sønn Nero.

I år 54 ble Nero keiser, og i åtte år var Seneca og pretorianerprefekten Burrus Neros fremste rådgivere. De fem første årene av Neros styre, da Senecas og Burrus’ innflytelse fremdeles var sterk, blir omtalt som en god periode for Romerriket. Et avsnitt i Om mildhet viser oss en Nero som ønsker å være en god keiser: «Prefekten din, Burrus, en utmerket mann, født til å tjene deg som keiser, skulle la to røvere henrette og hadde flere ganger bedt deg om at du skulle skrive inn navnene deres og grunnlaget for henrettelsen. Dette hadde du utsatt flere ganger, og Burrus insisterte på at nå måtte det endelig gjøres. Da han hadde tatt frem dokumentet – dere var begge like motvillige – og ga det til deg, utbrøt du: «Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lært å skrive!» Hvilke edle ord!»2

Seneca og Burrus fikk etter hvert mindre innflytelse over Nero, og i år 59 måtte de finne seg i at Nero lot sin mor Agrippina rydde av veien. Tacitus forteller at Seneca til og med måtte skrive et brev som Nero sendte til senatet; i brevet anklaget

Nero Agrippina for en rekke forbrytelser mot staten og erklærte at hennes død var til gagn for riket.3

I sin tid som Neros rådgiver ble Seneca en meget velstående mann. Han ble anklaget for grov økonomisk utbytting; dessuten sømmet det seg ikke for en vis mann, en stoiker, å råde over en slik enorm formue. Seneca gir ofte uttrykk for at rikdom ikke er noe å trakte etter: «Den som trakter etter rikdom … legger vinn på å øke formuen sin, mens han tenker på at rikdommen skal vokse, glemmer han hva han skal bruke den til. Han krever inn gjeld; han sliter ned brolegningen på Forum; han blar i regnskapsbøkene: Han er ikke sjef; han er kontorist.»4 Men han hevder også at rikdom ikke nødvendigvis er et problem for en stoiker hvis den er ervervet uten å bryte med det moralsk akseptable og blir brukt slik det sømmer seg en vis mann: «Den som trenger rikdommen minst, har størst glede av den.»5

Etter Burrus’ død i år 62 ble Tigellinus utnevnt til pretorianerprefekt. Om ham forteller Tacitus at han som ung var ryggesløs, som gammel liderlig.6 Tigellinus og Nero var to alen av samme stykke, og snart mistet Seneca all sin autoritet ved hoffet. Han ønsket å trekke seg tilbake i år 62 og igjen i år 64, men Nero tillot det ikke. Seneca tilbrakte allikevel lange perioder på landeiendommene sine der han viet seg til sine studier og til litterær virksomhet. I Om otium 3 begrunner og rettferdiggjør han sin beslutning om å trekke seg tilbake: «Hvis staten er så fordervet at den ikke kan berges, hvis den er gjennomsyret av svakheter, da skal en vis mann ikke legge seg i selen til ingen nytte eller vie sine krefter til noe det ikke kan komme noe godt ut av.»7 Det var i denne tiden han skrev Naturales quaestiones, et verk om naturvi-

3 Historieskriveren Tacitus (ca. 55–ca. 117): Årbøkene, bok 14, 1–12. Henning Mørlands oversettelse. Aschehoug 1988.

4 Brev 14 17.

5 Brev 14 17.

6 Tacitus: Historiae 1, 72.

7 Sml. også Om otium 8.

tenskap i syv bøker og de 124 brevene til Lucilius der han drøfter moralfilosofiske problemstillinger.

I år 65 ble Seneca mistenkt for å ha deltatt i Pisos sammensvergelse mot Nero, og Nero befalte ham å begå selvmord: «Uten å la seg skremme forlangte Seneca tavler for å gjøre sitt testament. Da dette ble nektet ham av kenturionen, henvendte han seg til sine venner … Samtidig stagget han deres gråt … og satte mot i dem ved å spørre om hvor det var blitt av deres filosofiske lærdommer … Han ble brent uten likferd, for dette hadde han gitt skriftlig beskjed om allerede den gang da han, på høyden av sin rikdom og sin makt, traff bestemmelser om sin død.»8

For en romersk stoiker som Seneca var døden ikke noe å frykte – «Døden er naturens beste oppfinnelse»9 – og selvmord var en hederlig utgang når skjebnens slag ble for tunge: «Tro du meg, Lucilius, det er langt fra slik at vi bør frykte døden, og vi kan takke den for at vi ikke behøver å frykte noe som helst.»10

Verk

Filosofiske skrifter:

12 bøker med såkalte dialoger som behandler moralfilosofiske spørsmål (Om forsynet, Om vrede osv. Til dialogene hører også tre trøsteskrift til venner og familie.) I tillegg kommer to skrifter innenfor samme område: Om mildhet og De beneficiis (Om velgjerninger).11

8 Tacitus: Årbøkene, bok 15, 62 og 64. Henning Mørlands oversettelse Aschehoug 1988.

9 Til Marcia 20.

10 Brev 24 11.

11 Disse skriftene er ikke dialoger i egentlig forstand; de er ikke reelle samtaler eller diskusjoner mellom to personer. Betegnelsen dialogi blir brukt i det viktigste manuskriptet som er fra slutten av 1000-tallet, og moderne utgivere har valgt å beholde den. I våre dager ville essays være en mer dekkende betegnelse.

124 brev adressert til vennen Lucilius tar utgangspunkt i en rekke forskjellige temaer og viser veien til et godt liv for en mann som søker visdom.

Naturales quaestiones (naturvitenskapelige emner) drøfter kosmologi og forskjellige naturfenomener som f.eks. lyn, torden, jordskjelv. Også i Naturales quaestiones har Seneca et etisk perspektiv; han vil at mennesket skal finne sinnsro når det vet at det lever i overensstemmelse med naturen og gud.

Annet:

Ti tragedier er bevart under Senecas navn, men to av dem ansees for å være etterligninger. De bygger på greske tragediediktere som Euripides og Sofokles. Hovedpersonene er tragiske skikkelser fra gresk mytologi og sagnverden (Herkules, Medea, Faidra og andre) som er fylt av sterke følelser og drives til grusomme handlinger. Senecas tragedier skiller seg så sterkt fra de filosofiske skriftene at man gjennom middelalderen og frem til 1500-tallet antok at det dreide seg om to forfattere, filosofen Seneca og tragediedikteren Seneca.

Apocolocyntosis er en satire som forteller om keiser Claudius’ forvandling til et gresskar etter sin død, en parodi på den deifiseringen (guddommeliggjørelsen) som normalt ventet en avdød keiser.

Vi vet at Senecas litterære produksjon var mer omfattende; det dreier seg om en biografi over faren, flere filosofiske og naturvitenskapelige avhandlinger og en rekke taler.

Språk og stil

Senecas prosastil er typisk for den perioden i latinsk språkutvikling som kalles sølvalderen (18–138) og kan beskrives som «korthugd og effektsøkende»,12 preget av spissformuleringer, aforismer og ordspill. Den ble beundret og etterlignet.

Vi finner et vell av fyndord og epigrammatiske formuleringer, Senecas egne og andres: «Den som trenger rikdommen minst, har størst glede av den.»13 (Brev 14 17), «La dem bare hate meg, så lenge de frykter meg.»14 (Om mildhet I 12, Om vrede I 20), «Da vil du innse at det eneste som er å frykte, er frykten selv.» (Brev 24 12), «Å ha alle disse som venner er besværlig, det får være nok ikke å ha dem som fiender.» (Brev 14 7), «Makt til å skape frykt har for mange blitt årsak til at de selv må frykte.» (Brev 14 10), «Livet vi får er ikke kort, vi gjør det kort, vi har ikke for lite av det, men vi ødsler det bort.» (Om vårt korte liv 1), «det å lære å leve tar et helt liv, og – noe som kanskje vil forundre deg mer –det tar et helt liv å lære å dø.» (Om vårt korte liv 7).

Seneca gjentar gjerne samme ord eller ordforbindelse i parallelle ledd som for eksempel i Om vårt korte liv 3: «Beregn hvor mye av denne tiden pengeutlåneren har tatt fra deg, hvor mye elskerinnen, hvor mye din mektige beskytter, hvor mye klienten, hvor mye kranglingen med din kone, hvor mye avstraffelse av slavene, hvor mye løpingen rundt i byen for å oppfylle dine sosiale forpliktelser.»

Ofte velger han å utelate en konjunksjon for å gjøre setningen mer fyndig: «det vi var ute etter, kaster vi vrak på, det vi har vraket, er vi igjen ute etter, …» (Om otium 1). Han kan også gjøre dette for å øke rytmen og gjøre perioden mer slående: «Hvordan var de da til mote, de som hadde ansvaret for kornforsyningen og måtte tåle steiner, sverd, flammer, Gaius?»15 (Om vårt korte liv 18)

Språket er preget av formuleringer hentet fra dagligspråket, spesielt i brevene: «Og så da?» (passim). «Men det vi gjør, fører så sannelig bare til …» (Brev 110 7). «Det er minsanten akkurat som når dagen for gladiatorleker er kunngjort, …» (Om vårt korte

13 «‘Hvem har sagt det?’ spør du … Det er Epikur eller Metrodoros eller en eller annen fra den tankesmien.»

14 Et sitat fra den romerske dikteren Lucius Accius’ Atreus som bl.a. Caligula ofte skal ha brukt.

15 Caligula.

liv 16). «For hvilket pokkers vanvidd er det ikke …» (Til Marcia 3). «…for den [døden] må du finne tid, enten du vil eller ikke.» (Om vårt korte liv 8). Bruken av en samtalepartner, ofte fiktiv, drar også leseren inn i teksten: «‘Vi blir ofte rasende’,» sier noen, …» «‘Du må jo innse’, sier noen nå, …» (Om vrede 1). «‘Men det spiller en rolle’ sier du, …» (Om otium 6).

Et typisk trekk er at Seneca belyser det han snakker om med eksempler. Svært ofte dreier det seg om historiske personer, som for eksempel Scipio Africanus d.e., Cato d.y. og ikke minst Pompeius, til tross for at han på ingen måte var noen stoisk rollemodell. Men han henter også gjerne bilder fra sjølivets farer, fra legens behandling av en pasient, fra dyrs og planters verden: «Den [skjebnen] går løs på de mest standhaftige og rettskafne, mot dem retter den sin styrke. Den setter Mucius på prøve med ild, Fabricius med fattigdom, Rutilius med landflyktighet, Regulus med tortur, Sokrates med gift, Cato med døden. Det er bare en ond skjebne som finner frem til slike strålende eksempler.» (Om forsynet 3). «Rolig hav og medvind viser ikke om styrmannen kan sin kunst heller, han må møte motbør som kan sette ham på prøve.» (Til Marcia 5). «Men den mer forsiktige styrmannen spør lokalkjente om flo og fjære, om hva skyformasjonene tyder på; han setter kursen langt vekk fra det området som er beryktet for opprørt sjø. Det samme gjør en vis mann: …» (Brev 14 8). «Når det dreier seg om mindre alvorlige problemer, prøver jo legen først å ikke endre noe særlig i pasientens daglige rutiner, men foreskriver en fast ordning for mat og drikke … Hvis disse mildere tiltakene er virkningsløse, åpner han en åre, og han amputerer lemmer hvis de skader kroppen og sprer sykdommen. Og ingen behandling blir sett på som for hard hvis den gjenoppretter god helse.» (Om vrede I 6). «Bier er veldig hissige, og i forhold til kroppsstørrelsen er de drabelige slåsskjemper. Når de stikker, blir brodden sittende i såret. Kongen selv har ingen brodd, naturen har ikke villet at han skal være grusom og ikke at han skal søke en hevn som er så dyrekjøpt; den har tatt fra ham våpenet og har

latt hans raseri være uten våpen. Dette er et viktig forbilde for store konger; …» (Om mildhet 19). «Se på de umælende dyrene, hvor heftig savnet deres er, men allikevel så kortvarig: … fuglene flyr skvatrende rundt de tomme redene og skriker forferdelig, i neste øyeblikk roer de seg og flyr som vanlig igjen; det er ikke noe annet levende vesen som sørger lenge over tapet av ungene sine, bare vi mennesker, …» (Til Marcia 7). «Gjør ditt beste for å bli minnet om din sønn når du ser dem [hans døtre], ikke om din sorg! Når vinden har rykket frukttrærne opp med roten og ødelagt dem, eller en hvirvelvind har brukket dem ned med et plutselig stormkast, hegner bonden om de spirene som er igjen etter dem og planter straks skudd og stiklinger for å erstatte dem han har mistet.» (Til Marcia 16).

Filosofi

De fleste filosofiske retningene i Romerriket kom fra det greske området. Allerede lenge før Senecas tid hadde det vært vanlig at mektige romerske familier sendte de unge sønnene sine til Hellas, særlig til Athen, for at de skulle få sin kulturelle utdannelse der. Til en slik utdannelse hørte også studier i filosofi. De urolige politiske forholdene i Hellas fra 300-tallet av bidro kanskje til at filosofene i stadig høyere grad vendte oppmerksomheten mot menneskenes kår og pekte på hva som måtte til for å leve et godt og lykkelig liv. I Athen grunnla Zenon fra Kition (ca. 335–264) den stoiske skolen, og Epikur (ca. 341–270) opprettet sin skole, begge rundt år 300 f.Kr. Målet for begge var et lykkelig liv i en besværlig verden, men veien de pekte på for å komme dit, var forskjellig.

Epikureerne

Etter Epikurs mening var den viktigste forutsetningen for å oppnå et lykkelig liv at menneskene ble befridd fra religionens ødeleggende makt, fra frykt for gudenes vrede og frykt for å

bli straffet etter døden. I epikureernes verdensbilde finnes nok gudene, men mer som forbilder menneskene kan strekke seg mot; i sin fullkomne lykketilværelse har gudene ingen interesse for menneskenes verden og griper aldri inn i den. Epikureerne pekte på nytelse, det vil si fravær av smerte, dessuten fortrolig vennskap og uforstyrrelig ro i sjelen (ataraxia) som nødvendige betingelser for å oppnå lykke. Sykdom eller tortur ville ikke ødelegge deres lykke; sinnsro ville bære epikureeren gjennom alle smerter.

Men for å velge øyeblikkets lyst og nytelse måtte man også ta i betraktning hva konsekvensene ville bli. Ofte er det jo slik at «etter den søte kløe kommer den sure svie», og i slike tilfeller gjaldt det å veie den nytelsen man kunne vinne opp mot den smerten man kunne lide. Epikureerne kunne by på mange praktiske anvisninger for å oppnå et godt liv, og de oppfordret til et liv i tilbaketrukkenhet uten offentlige plikter, slik kunne de både unngå situasjoner som ville føre til smerte og få rom for filosofisk refleksjon.

På Senecas tid mistolket mange epikureernes lære om lyst og nytelse som en oppfordring til ren hedonisme og rettferdiggjorde en tøylesløs livsførsel ved å henvise til Epikur. Seneca oppfattet ham ikke slik. Han nevner ofte «treffende fyndord fra Epikur», for «de beste tankene er felleseie». Seneca levner allikevel ingen tvil om hvor han selv hører hjemme; han er stoiker, og «De to filosofiske skolene, epikureerne og stoikerne, står svært langt fra hverandre, …»16 Men Epikur har ofte «formulert dette [sine filosofiske leveregler] på en fremragende måte»; derfor mener Seneca at «filosofer bør følge samme praksis som vi gjør i senatet: Når noen har fremlagt et forslag som jeg liker en del av, ber jeg ham dele det opp, og så stemmer jeg for den delen jeg er enig i.»17

Stoikerne

Stoisismen var på Senecas tid den fremherskende filosofiske retning hos kultureliten i Roma og dannet også et ideologisk grunnlag for mange som drømte seg tilbake til republikkens dager og sto i opposisjon til den stadig mer eneveldige keisermakten.

Stoikerne mente at hele universet var én levende organisme styrt av fornuft (logos, ratio), noen ganger identifisert med (en) gud, Zeus/Jupiter, eller skjebnen eller naturen. Ilden er alle tings grunnstoff; verden er oppstått av ild og etter en tid vil den brenne opp, for så å bli formet på nytt. Alt som skjer mellom to verdensbranner, utvikler seg etter en enhetlig, ufravikelig lov, naturloven. Riktignok hevdet mange stoikere at denne naturloven ikke var absolutt ufravikelig, og at den ikke grep inn i enhver detalj. Menneskene har som de eneste levende vesener del i naturens fornuft. Og gjennom erfaring kan de lære å leve sitt liv i overensstemmelse med denne og kanskje bli en sapiens, en vis mann. Å leve sitt liv i harmoni med naturen er det høyeste gode, og det krever et liv i pakt med dyden (arete, virtus). Det finnes gode og onde ting, og ting som hverken er gode eller onde, likegyldige ting (adiafora). De gode tingene, dydene, er visdom, rettferdighet, måtehold og tapperhet. Onde ting er lastene, affekter som begjær, frykt, vrede, sorg – alt dette må styres av fornuften og underlegges den. Ting som lyst og smerte, ære og vanære, liv og død, glede og sorg, fattigdom og rikdom og så videre, er adiafora, ting som vi ikke må la oss påvirke av.

I Roma var det først og fremst Cicero som gjennom sine skrifter hadde åpnet veien for stoikernes tanker og gitt dem en latinsk språkdrakt. Seneca representerte Den nye eller romerske Stoa, en moderert form for stoisisme som var mer tilpasset det romerske samfunnet. Han var ikke så opptatt av de grunnleggende stoiske teoriene om verdensaltet; viktigere for ham var å vise de praktiske konsekvensene dette hadde for vanlige mennesker. Stoikerne skulle ta del i det politiske liv hvis de dermed kunne være til gagn

for samfunnet; hvis det ble umulig, kunne de trekke seg tilbake. De kunne nyte sitt otium, men ikke i betydningen lediggang; de skulle fylle det med filosofiske studier og dele sin kunnskap med andre for å veilede dem til et lykkelig liv. En stoiker måtte unngå sterke affekter, og han måtte være i stand til å tåle smerte og tortur. Hvis livet allikevel ble for tungt, kunne han gripe til selvmord.

Men stoikerne innså at de fleste ville finne det altfor vanskelig å følge disse forskriftene for å oppnå visdom og dermed lykke. En virkelig vis mann ville derfor neppe tre frem i hver generasjon – kanskje aldri.

Overlevering og ettermæle

I antikken var gresk filosofiens språk, og også romerske stoikere som Epiktet (50–135) og Marcus Aurelius (121–180) skrev sine verker på gresk og nevnte ikke engang de filosofene som skrev på latin. Men Seneca skrev ikke teoretiske studier i det stoiske tankesystem bare beregnet på filosofkolleger og den intellektuelle eliten; han skrev sine moralfilosofiske essays og epistler med tanke på en videre leserkrets, så han skrev på latin. Særlig brevene til Lucilius vant stor utbredelse i generasjonene etter Senecas død; de ble beundret både for sitt glitrende språk og for sitt innhold. Men språkføringen hans ble også gjenstand for kritikk, blant annet fra den fremstående retorikeren Quintilian (ca. 35–ca. 100), som fant den tilgjort og maniert.

Seneca sto høyt i kurs blant tidligkristne forfattere. Tertullian (rundt år 200) omtaler ham som «ofte en av våre», Lactantius (slutten av 200-tallet) kaller ham den mest skarpsindige av alle stoikere og Hieronymus (300-tallet) holder ham som en av de hellige, dvs. en som skrev om kristne emner. Mange tenkte seg at han hadde korrespondert med apostelen Paulus som var hans samtidige – det var jo så mye innenfor etikken som stemte overens, og antagelsen om at Seneca og Paulus kjente hverandre og

var venner kunne også finne støtte i Bibelens fortelling om et møte mellom Paulus og Senecas bror Gallio i Akhaia, der Gallio var guvernør.18 Og i det samme manuskriptet som inneholdt Senecas dialoger er det overlevert en brevveksling mellom Seneca og Paulus; fra senantikken og gjennom hele middelalderen frem til renessansen ble den holdt for å være autentisk.19

På slutten av 300-tallet hadde Romerriket begynt å falle fra hverandre, og i den urolige tiden som fulgte, forfalt det gamle skolesystemet der gutter fra overklassen skulle gjøre seg kjent med de fremste romerske forfatterne og dikterne. Kristendommen ble statsreligion, og kristne forfattere kom i høysetet. Behovet for stadig å kopiere hedenske litterære tekster på ny svant derfor mer og mer bort. Men under Karl den store og i den karolingiske renessansen vokste igjen de lærdes interesse for den klassiske hedenske litteraturen, og i klostrene ble gamle håndskrifter hentet frem og skrevet av på nytt.

Takket være abbed Desiderius i klosteret Monte Cassino ble Senecas dialoger på slutten av 1000-tallet kopiert av flittige munker der; så havnet manuskriptet hos forskjellige velstående private samlere og endte i 1603 i Bibliotheca Ambrosiana i Milano, der det fremdeles er. Dette manuskriptet og andre avskrifter ga støtet til at Senecas filosofiske essays ble mer kjent rundt i Europa, og fra 1100-tallet kjenner vi til over hundre mer eller mindre fullstendige avskrifter. Brevsamlingen, som nå består av 124 brev (samlingen har sannsynligvis opprinnelig vært mer omfattende), ble kopiert sammen med Om mildhet og De beneficiis (Om velgjerninger) og er blitt bevart for oss gjennom en rekke avskrifter fra 9.–12. århundre.

I middelalderen var Seneca den mest populære av antikkens dramatikere. I dag kjenner vi nesten 400 manuskripter med hans

18 Apg 18,12–17.

19 Brevvekslingen, som trolig stammer fra 300-tallet, er oversatt til norsk av Tor Ivar Østmo i Tidligkristne apokryfer. Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2011.

tragedier, de fleste er fra 1300- og 1400-tallet. De italienske humanistene gjenoppdaget Seneca som dramatiker, de så på hans tragedier som typiske for antikk tragediediktning, og de ble forbilder for renessansens tragedier. Dramatikere i Elisabeth-tidens England (Shakespeare, Marlowe) hentet inspirasjon hos Seneca, og fra 1500- til 1700-tallet hadde han stor innflytelse i Frankrike (Corneille, Racine). Men etter barokken forsvant interessen for disse voldsomme tragediene fylt av blodtørstig hevn, og først på 1900-tallet gjenoppsto interessen for tragediene hans.

Førsteutgaven av Naturales Quaestiones utkom i Venezia i 1490, og Erasmus av Rotterdam eide et eksemplar av dette verket. Men med den moderne vitenskapens frembrudd og i opplysningstiden mistet Senecas bøker om dette emnet etter hvert sin betydning.

Sitatsamlinger fra Senecas verker ble også populære i vide kretser. Fra midten av 1300-tallet og frem til midten av 1600-tallet var Seneca blant de mest beundrede og mest leste av antikkens filosofer. I fjerde sang av Den guddommelige komedie møter Dante (d. 1321) Seneca sammen med Cicero og andre store filosofer fra antikken i Limbo; Petrarca (1304–74) kaller ham den fremste blant morallærere. I renessansen kom flere trykte utgaver og oversettelser, og Erasmus av Rotterdam (1467–1536) besørget i 1516 den første utgaven av alle Senecas overleverte verker, den ble fulgt av en ny og forbedret utgave i 1529. Michel Montaigne (d. 1592) siterer ofte Seneca i sine Essays, for som han sier: «Når jeg ser bort fra Plutark og Seneca, har jeg ikke for alvor stiftet bekjentskap med noe lærd verk. Men av deres verker har jeg øst på Danaïde-vis, jo mer jeg fyller på, jo mer renner ut igjen.»20

Senecas filosofiske skrifter, dialogene og brevene, ble fortsatt lest på 1700- og 1800-tallet, og i vår tid har stoisismen fått en renessanse. Senecas veiledning til et bedre liv er like aktuell den dag i dag og føyer seg inn blant våre dagers «selvhjelpslitteratur».

20 Michel de Montaigne: Essays, Bok I, kap. 26. Oversatt av Beate Vibe. Aschehoug 1996.