Lykkejegere uten lykke

De to mennene gjorde det de kunne for å skjule nervøsiteten. Skjegget var pistrete og håret langt og uflidd. De var kledd i fargerike skjorter, slengbukser og militærstøvler. Benjamin, den yngste, plystret mens han kjørte. Jeremias, også kalt Carrasco – Bøddelen, satt ved siden av ham og tygget på en sigar. De passerte lastebiler med soldater på planet. De unge soldatene vinket dovent til dem og viste dem V-tegnet. De to svarte på samme måte. «Cubanere!» fnøs Jeremias. «Helvetes kommunister.» De stanset utenfor Predio dos Invejados og steg ut. En tigger sperret døren for dem. «Hei, kamerater.» «Hva vil du?» bjeffet Jeremias. «Er du kommet for å tigge penger av de hvite? Den tida er forbi. Det er ingen plass for tiggere i det selvstendige Angola, sosialismens bolverk i Afrika. Tiggere kapper man hodet av.» Han skubbet ham til side og gikk inn i bygningen. Benjamin fulgte hakk i hæl. De gikk inn i heisen og tok den opp til ellevte etasje. De stanset overrasket foran den nylig murte veggen. «Hva faen! Dette landet er blitt fullstendig koko.» «Er det her? Er du sikker?» «Om jeg er sikker?» Jeremias smilte. Han pekte på døren midt imot. «Der, i elleve E, bodde Ritinha. De lekreste beina i Luanda. Den deiligste rumpa. Flaks for deg at du ikke kjente Ritinha. Den som traff henne, klarte aldri mer å se på

en annen kvinne uten å kjenne en svak følelse av skuffelse og bitterhet. Som himmelen over Afrika.Hvor skulle jeg dra, min Gud, hvis jeg blir tvunget til å reise herfra?» «Jeg skjønner, kaptein. Hva gjør vi?» «Vi henter en hakke og river ned veggen.» De gikk inn i heisen igjen og kjørte ned. Nede ventet tiggeren på dem sammen med fem bevæpnede menn. «Det er de der, Monte.» Mannen som ble kalt Monte tok et par skritt mot dem. Han henvendte seg til Jeremias med en fast og myndig røst som sto i skarp kontrast til den spede kroppen. «Kunne du være så vennlig å rulle opp skjorteermet, kamerat? Ja, det høyre. Jeg vil gjerne se håndleddet ditt …» «Og hvorfor skulle jeg det?» «Fordi jeg spør deg like høflig som en parfymeselger.» Jeremias brølte av latter. Han rullet opp skjorteermet og blottet en tatovering: Audentes fortuna adjuvat – Lykken hjelper den dristige. «Var det denne du ville se?» «Nettopp, kaptein. Det ser ut til at lykken din har tatt slutt. Når to hvite menn i portugisiske militærstøvler beveger seg ute i gatene i disse urolige tidene, er nok det i dristigste laget.» Han snudde seg mot to av de bevæpnede mennene og ba dem hente et tau og binde de to leiesoldatene. De bandt hendene deres bak på ryggen og dyttet dem inn i en Toyota Corolla, en skrabb av en bil. En av mennene satte seg i forsetet. Monte satte seg inn bak rattet. De andre la seg bak i en militær jeep. Benjamin stakk ansiktet inn mellom knærne og klarte ikke å holde gråten tilbake. Jeremias dultet brydd til ham med skulderen. «Kutt ut. Du er en portugisisk soldat.» Monte brøt inn: «La guttungen være. Du burde ikke ha tatt ham med. Og

når det gjelder deg, er du ikke annet enn den amerikanske imperialismens hore. Du burde skamme deg.» «Og er ikke kubanerne leiesoldater?» «Våre kamerater fra Cuba er ikke kommet til Angola for pengene skyld. De er her fordi de tror på noe.» «Og jeg er i Angola fordi jeg tror på noe. Jeg slåss for den vestlige sivilisasjonen mot den sovjetiske imperialismen. Jeg kjemper for Portugals overlevelse.» «Sprøyt. Det tror jeg ingenting på. Du tror ikke på det, mora di tror ikke på det. Hva i helvete hadde du forresten i Ritas leiegård å gjøre?» «Kjenner du Rita?» «Rita Costa Reis? Ritinha? Fine bein. De fineste beina i Luanda.» De pratet lystig om de angolanske kvinnene. Jeremias likte kvinnene fra Luanda, jo da, men ingen kvinner i verden kunne måle seg med mulattene fra Benguela. Monte snakket om Riquita Bauleth, født inn i en av de eldste familiene i Mossâmedes, kåret til Miss Portugal i 1971. Jeremias måtte kapitulere. Ja, Riquita. Å, han ville gladelig ha gitt sitt liv for å våkne en morgen i lyset fra de mørke øynene hennes. Mannen ved siden av Monte brøt inn i samtalen: «Her er vi, kommandant. Vi er fremme.» Byen lå bak dem. En høy mur delte en løkke i to. Baobabtrær bortenfor den, og deretter en ren, blå horisont. De steg ut av bilen. Monte befridde leiesoldatene for repene. Han rettet seg opp. «Kaptein Jeremias Carrasco. Jeg går ut fra at Carrasco er et kallenavn. Du er skyldig i utallige forbrytelser. Du har torturert og myrdet flere titalls angolanske nasjonalister. Noen av kameratene våre vil at du skal stilles for en domstol. Jeg mener at vi ikke bør kaste bort tida på den slags. Folket har dømt deg allerede.» Jeremias smilte.

«Folket? For noe tull. Jeg tror ikke på det, du tror ikke på det, mora di tror ikke på det. La oss gå, så gir jeg deg en håndfull diamanter. Fine steiner. Du kan dra fra dette landet og skape deg et nytt liv hvor du vil. Du vil få alle kvinnene du kan ønske deg.» «Takk. Jeg har ikke til hensikt å reise herfra, og den eneste kvinnen jeg vil ha, har jeg hjemme i huset mitt. Ha en god reise, og mor deg hvor du nå havner.» Monte gikk tilbake til bilen. Soldatene skubbet portugiserne opp mot muren. Så trakk de seg tilbake noen meter. En av dem dro en pistol opp av beltet, og nærmest åndsfraværende, som om han kjedet seg, løftet han den og avfyrte tre skudd. Jeremias Carrasco ble liggende på rygg. Høyt oppe på himmelen så han noen fugler fly. På den blodflekkede muren, som var full av kulehull, så han noen ord skrevet med rød maling: Sorgen fortsetter.