Vuggesang for en liten død

Odete ville forlate Angola. Mannen hennes brummet til svar. Hun og søsteren kunne dra hvis de ville. Kolonistene burde komme seg ut. Ingen ville ha dem der. Sirkelen var i ferd med å sluttes. En ny tid var i emning. Sol eller regn – fremtidens lys ville ikke falle over portugiserne, og de kommende stormene ville ikke piske dem. Jo mer Orlando og Odete tisket og hvisket sammen, desto mer rasende ble han. I time etter time kunne han liste opp alle forbrytelsene som var blitt begått mot afrikanerne, all uretten, den skamløse behandlingen, til Odete stengte seg gråtende inne på gjesteværelset. Stor var derfor overraskelsen da han kom hjem to dager før uavhengigheten ble erklært og sa at de alle sammen ville være i Lisboa uken etter. Odete så på ham med store øyne. «Hvorfor?» Orlando dumpet ned i en av lenestolene i stuen. Han dro i slipset og kneppet opp skjorten i halsen. Så – helt utypisk ham – kippet han av seg skoene og slengte bena på det lille sidebordet. «Fordi vi kan. Nå drar vi.» Kvelden etter dro ekteparet på nok en avskjedsfest. Ludo ble sittende oppe og vente på dem, og slo tiden i hjel med å lese og strikke. Klokken to gikk hun urolig til sengs. Hun sov dårlig. Klokken syv sto hun opp, tok på seg en morgenkåpe og ropte på søsteren. Ingen svarte. Da følte hun seg sikker på at det hadde skjedd noe fælt. Hun ventet enda en time

før hun fant frem telefonboken. Hun ringte ekteparet Nunes, som hadde holdt festen. En av tjenerne svarte. Familien hadde kjørt til flyplassen allerede. Ja, ingeniøren og kona hans hadde vært på festen, men bare en kort stund. Han hadde aldri sett ingeniøren i så godt humør. Ludo takket og la på. Så åpnet hun telefonboken på ny. Med rød penn hadde Odete strøket ut navnene på de som hadde forlatt Luanda. Det var få igjen. Bare tre svarte, og ingen visste noe. Den ene, som var mattelærer på Salvador Correia-skolen, lovet å ringe en venn han hadde i politiet. Han skulle ringe henne tilbake så snart han hadde fått vite noe, sa han. Timene gikk. Skytingen begynte. Først spredte skudd og deretter en intens knatring fra flere automatvåpen. Telefonen ringte. En mann med Lisboa-aksent, ung etter stemmen å dømme, av god familie, ba om å få snakke med fru Odetes søster. «Hva har skjedd?» «Ta det med ro, frue, vi vil bare ha steinene.» «Steinene?» «Du forstår hva jeg mener. Gi oss diamantene, så gir jeg deg mitt ord på at vi skal la deg i fred. Du er trygg. Ingenting vil tilstøte deg eller søsteren din. Hvis dere vil, kan dere dra til Lisboa med første fly.» «Hva har dere gjort med Odete og svogeren min?» «Han har opptrådt uansvarlig. Det finnes mennesker som forveksler dumhet med mot. Jeg er offiser i den portugisiske hæren, jeg liker ikke å bli tatt ved nesen.» «Hva har dere gjort med henne? Hva har dere gjort med søsteren min?»

«Tiden er knapp. Denne historien kan få en god eller dårlig slutt.» «Jeg forstår ikke hva du vil, jeg sverger …» «Vil du se søsteren din igjen? Bli værende i leiligheten og ikke ta kontakt med noen. Så snart situasjonen roer seg

litt, kommer vi innom for å hente sakene. Du gir oss dem, og søsteren din settes fri.» Han la på. Det ble kveld. Sporlys flerret himmelen. Eksplosjoner fikk rutene til å klirre. Skrømt hadde gjemt seg bak en sofa. Han ynket seg svakt. Ludo følte seg svimmel, redd. Hun løp ut på badet og spydde i do. Så satte hun seg skjelvende på gulvet. Da hun hadde fått samlet seg litt, gikk hun inn på Orlandos kontor, hvor hun bare var hver femte dag for å vaske gulvet og tørke støv. Ingeniøren var veldig kry av det lille skrivebordet sitt, et høytidelig, skjørt lite møbel som en portugisisk antikvitetshandler hadde solgt ham. Hun forsøkte å dra ut den øverste skuffen. Den var låst. Hun hentet en hammer og ga den tre rasende slag. I skuffen fant hun et pornoblad. Hun tok det ut, og under det lå en bunke hundredollarsedler og en pistol. Hun løftet våpenet med begge hender. Veide det. Kjærtegnet det. Det var dette menn drepte hverandre med. En kompakt gjenstand, mørk, nesten levende. Hun endevendte leiligheten, men fant ingenting. Til slutt la hun seg på en sofa og sovnet. Hun bråvåknet da Skrømt nappet henne i skjørtet. Knurret. En bris fra havet løftet dovent på de lette kniplingsgardinene. Stjerner svevde i tomheten. Stillheten gjorde mørket dypere. Fra oppgangen kom et svakt surr av stemmer. Ludo reiste seg. Barbent gikk hun bort til døren og la et øye mot kikkhullet. Utenfor, foran heisen, diskuterte tre menn med lav røst. En av dem pekte på henne, på døren, med et kubein. «Ei bikkje. Jeg er sikker. Jeg hørte ei bikkje gjø.» «Hva faen babler du om, Minguito?» Den som snakket, var en liten, tynn mann i en altfor stor militæruniform. «Det er ingen her. Kolonistene har stukket av. Kom igjen, slå inn den fordømte døra.» Minguito tok noen skritt nærmere døren. Ludo trakk seg tilbake. Kubeinet traff døren med et smell, og uten å tenke

seg om slo hun så hardt til døren på sin side at hun hev etter pusten. Stillhet. Et rop: «Hvem er det?» «Ha dere vekk!» Latter. Den samme stemmen: «En etternøler! Åssen er det, mutter, glemte de deg?» «Gå deres vei, vær så snill.» «Lukk opp, mutter. Vi vil bare ha det som tilhører oss. Dere har stjålet fra oss i fem hundre år. Nå kommer vi for å hente det som er vårt.» «Jeg har en pistol. Ingen slipper inn.» «Slapp av. Gi oss smykkene og noen penger, så fordufter vi. Vi har mødre vi også.» «Nei. Jeg åpner ikke.» «Nei vel. Slå den inn, Minguito.» Ludo løp inn på Orlandos kontor. Hun grep pistolen, gikk tilbake til inngangsdøren og spente hanen. Hun skulle tenke på dette skuddet, dag etter dag, i de femogtredve årene som fulgte. Braket, rykket i pistolen. Den kortvarige smerten i håndleddet. Hvordan ville livet hennes ha vært uten det øyeblikket? «Ai, jeg blør. Du har skutt meg.» «Trinitá! Er du såret, kompis?» «Ha dere vekk, ha dere vekk.» Skudd ute på gaten, like ved. Skudd tiltrekker seg skudd. Når én kule sendes opp mot himmelen, får den straks følge av andre. I et land i krigstilstand er ethvert smell nok. Et smell i en eksospotte. En fyrverkerirakett. Hva som helst. Ludo nærmet seg døren. Hun så kulehullet. Hun la øret mot dørbladet, hørte den sårede mannens gispende pust. «Vann, vær så snill. Hjelp meg …» «Jeg kan ikke. Jeg kan ikke.» «Vær så snill. Jeg dør.» Ludo åpnet skjelvende døren uten å senke pistolen. Man-

nen satt på gulvet med ryggen mot veggen. Hadde det ikke vært fort det tykke, ravnsvarte skjegget, ville hun ha sverget på at han var en guttunge. Et lite, svett barneansikt med store øyne stirret på henne uten hat. «Snakk om flaks, snakk om flaks, nå får jeg ikke oppleve uavhengigheten.» «Unnskyld, jeg mente det ikke.» «Vann, jeg er så tørst.» Ludo kastet et engstelig blikk bortover korridoren. «Kom inn. Jeg kan ikke la deg sitte der.» Mannen slepte seg inn mens han ynket seg. Skyggen hans var fortsatt limt til veggen. Ett mørke som rev seg løs fra et annet. Ludo tråkket på skyggen med nakne føtter og kjente at den var sleip og glatt. «Gode Gud!» «Unnskyld, bestemor. Jeg griser til huset.» Ludo lukket døren. Låste. Så gikk hun ut i kjøkkenet, hentet kaldt vann i kjøleskapet, fylte et glass og gikk tilbake til stuen. Mannen drakk begjærlig. «Det jeg egentlig trenger, er et glass frisk luft.» «Jeg må ringe etter en lege.» «Glem det. De ville ha drept meg uansett. Syng en sang for meg.» «Hva?» «Syng. Syng en sang som er myk som bomull for meg.» Ludo tenkt på faren, som en gang i tiden hadde nynnet gamle viser fra Rio de Janeiro for å få henne til å sovne. Hun la pistolen fra seg på gulvet, knelte, grep innbruddstyvens ørsmå hender i sine, la leppene mot øret hans og sang. Hun sang lenge. Da det første morgenlyset vekket huset, tok Ludo mot til seg og løftet den døde i armene og bar ham ut på terrassen. Så hentet hun en spade. Hun gravde en smal grav i et av blomsterbedene, blant gule roser.

Flere måneder tidligere hadde Orlando begynt å bygge et lite svømmebasseng ute på terrassen. Krigen satte en stopper for arbeidet. Arbeiderne hadde etterlatt seg murstein og sekker med sement og sand ved muren. Ludo bar noe av materialet ned trappen. Så låste hun opp inngangsdøren, og ute i korridoren begynte hun å bygge en vegg som skilte leiligheten fra resten av bygningen. Hun bygget hele formiddagen. Hun bygget hele ettermiddagen. Først da veggen var ferdig og sementen var glattet, merket hun at hun var sulten og tørst. Hun ga restene av en grillet kylling til hunden. «Nå er det bare deg og meg.» Dyret slikket hendene hennes. Blodet hadde størknet til en mørk flekk ved inngangsdøren. Fotavtrykk avtegnet seg fra den til kjøkkenet. Skrømt begynte å slikke dem. Ludo løftet ham opp og fjernet ham. Så hentet hun en bøtte med vann, en skureklut og en kost, og vasket bort blodet. Etterpå tok hun en varm dusj. Da hun kom ut fra badet, ringte telefonen. Hun løftet av røret. «Det ble vanskelig. Vi rakk ikke å komme innom i går for å hente sakene. Men vi kommer innom snart.» Ludo la på uten et ord. Telefonen ringte på ny. Så sluttet den. Men så snart Ludo hadde snudd ryggen til den, begynte det nervøse ringemaset på ny. Skrømt kom ut fra kjøkkenet. Han begynte å løpe rundt og rundt mens han bjeffet som rasende hver gang telefonen ringte. Plutselig hoppet han opp på bordet og veltet telefonen. Den traff gulvet med et smell. Ludo ristet på den svarte boksen. Noe hadde løsnet inni den. Hun smilte. «Takk, Skrømt. Nå vil den nok ikke plage oss mer.» Ute i den opprørte natten hørtes smell og eksplosjoner. Bilhorn tutet. Den portugisiske kvinnen speidet ut gjennom vinduet og så folk som strømmet gjennom gatene. De fylte plasser og torg med sin voldsomme, desperate jubel og begeistring. Hun stengte seg inne på soverommet sitt og

presset ansiktet ned i puten. Hun forsøkte å drømme seg bort derfra, hjem til tryggheten i det gamle huset i Aveiro, der hun så gamle filmer på TV mens hun drakk te og spiste en skive ristet brød. Hun klarte det ikke.