Leseutdrag: «Bønn for Tsjernobyl» av Svetlana Aleksijevitsj

Bønn for Tsjernobyl

Svetlana Aleksijevitsj

BØNN FOR TSJERNOBYL En framtidskrønike Utopiens stemmer Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan

SOLUM FORLAG OSLO 2014

© Solum Forlag as, Oslo 2014 © 2005 by Svetlana Alexievich Originalens tittel: Cernobylskaja molitva Sats og omslagsdesign: Tore Holberg Omslagsfoto: Johan E. Holberg Printen in Latvia by Livonia Print, Riga 2014 Innkjøpt av Norsk kulturråd Utgitt med støtte fra Fritt Ord ISBN: 978-82-560-1763-8 Sitatet fra Federico García Lorcas Blodbryllup på side 346 er lånt fra Kari Näumanns oversettelse, Transit, 2006.

Sitatet fra Friedrich Nietzsches Slik talte Zarathustra på side 261 er lånt fra Amund Hønningstads oversettelse, Gyldendal, 2008. www.solumforlag.no info@solumforlag.no

INNHOLD

Historisk bakgrunn ……………………………………………… 11 En ensom menneskestemme …………………………………… 17 Forfatteren intervjuer seg selv om den forsømte historien og hvorfor Tsjernobyl rokker ved vårt verdensbilde ……………… 39 Første kapittel: De dødes jord ……………………………………… 51 Monolog om hvorfor folk husker ……………………………… 53 Monolog om å kunne snakke både med levende og døde ……… 56 Monolog om å ha hele livet nedskrevet på en dør ……………… 64 En landsbys monolog om å kalle sjeler ned fra himmelen for å gråte en skvett og spise middag med dem ……………… 67 Monolog om høna som ville blitt glad om du fant en meitemark til den. Og det som koker i jerngryta, er heller ikke evig …… 81 Monolog om en sang uten ord ………………………………… 85 Tre monologer om den urgamle frykten og hvorfor én mann tidde mens kvinnene snakket ………………………… 86 Monolog om mennesket, som er spissfindig bare når det er ondskapsfullt, og enkelt og liketil i kjærlighetens enfoldige ord … 96 Soldatkor ………………………………………………………… 100 Andre kapittel: Skapelsens krone …………………………………… 121 Monolog om gamle profetier ………………………………… 123 Monolog om et månelandskap ………………………………… 127

5

Monolog fra et vitne som fikk vondt i en tann da han så Kristus falle og begynne å rope ………………… 130 Tre monologer om «gående støv» og «snakkende jord» ……… 137 Monolog om å ikke kunne leve uten Tsjekhov og Tolstoj …… 146 Monolog om Frans av Assisi som preket for fuglene ………… 152 Monolog uten tittel – et skrik ………………………………… 162 Monolog for to stemmer – han og hun ……………………… 164 Monolog om hvordan noe totalt ukjent kravler og kryper inn i deg ………………………………… 172 Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise et kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg ………………… 181 Monolog om hvor lenge det er siden vi klatret ned fra trærne, men vi har ennå ikke fått trærne til å vokse opp som hjul … 197 Monolog ved en avstengt brønn ……………………………… 205 Monolog om lengselen etter en rolle og et manus …………… 213 Folkekor ………………………………………………………… 224 Tredje kapittel: Vemodets fryd ………………………………………… 237 Monolog om noe vi ikke visste – at døden kan være så vakker … 239 Monolog om hvor lett det er å bli til jord …………………… 243 Monolog om et storslagent lands symboler og hemmeligheter … 251 Monolog om det fæle i livet som skjer stille og uten oppstyr … 254 Monolog om at det russiske mennesket alltid ønsker å tro på noe …………………………………… 261 Monolog om hvor forsvarsløst et lite liv er i en storslagen tid … 266 Monolog om den fysikken som vi alle en gang var forelsket i … 271 Monolog om noe som går lenger enn Kolyma, Auschwitz og Holocaust ………………………… 278 Monolog om frihet og drømmen om en alminnelig død …… 282

6

Monolog om et misfoster som man kommer til å elske uansett … 288 Monolog om å legge noe til hverdagslivet for å forstå det …… 292 Monolog om en stum soldat ………………………………… 297 Monolog om det evige og fordømrade «hva må gjøres» og «hvem har skylda» ……………………… 304 Monolog fra sovjetmaktens forsvarer ………………………… 310 Monolog om da to engler møtte lille Olenka ………………… 312 Monolog om det ene menneskets umåtelige makt over det andre ……………………………… 318 Monolog om ofre og offerprester ……………………………… 328 Barnekor ………………………………………………………… 337 En ensom menneskestemme …………………………………… 347 Istedenfor epilog ………………………………………………… 361

Vi er luft, vi er ikke jord ‌ M. Mamardasjvili

HISTORISK BAKGRUNN

«Belarus … For verden er vi terra incognita – ukjent, uutfors­ ket land. ‘Det hvite Russland’ – omtrent slik lyder navnet på landet vårt på engelsk. Alle har hørt om Tsjernobyl, men bare i forbindelse med Ukraina og Russland. Vi blir nødt til å fortelle om oss selv …»

Narodnaja gazeta, 27. april 1996

«26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reak­ toren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsakelig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %.

11

Som følge av katastrofen ble 50×106 Ci radion­ uklider slynget ut i atmosfæren, og 70 % av disse falt ned over ­Hviterussland, som fikk 23 % av sitt areal kontaminert av radionuklider med en cesium-137-konsentrasjon som oversteg 1 Ci/km2. Til sammen­ligning ble 4,8 % av Ukrainas areal kontaminert, og 0,5 % av Russlands areal. Over 1,8 mill. hektar landbruks­områder ble forurenset med 1 Ci/km2 eller mer, og ca. 0,5 mill. hektar ble forurenset med 0,3 Ci/km2 eller mer fra ­strontium-90. 264 000 hektar jord ble tatt ut av drift. ­Hviterussland er et skogsland. Men 26 % av skogsområdene og en stor del av engene på elveslettene ved Pripjat, Dnepr og Sozj ligger i sonen som er forurenset med radioaktivitet …

Som følge av den konstante lavdosestrålingen de blir eksponert for, øker antallet personer med kreftsykdom, nervøse eller psykiske lidelser og genetiske mutasjoner …»

Fra artikkelsamlingen «Tsjernobyl», Belorusskaja entsiklopedija, 1996, s. 7, 24, 49, 101, 149

«Observasjonsdata viser at det 29. april 1986 ble registrert høy bakgrunnsstråling i Polen, Tyskland, Østerrike og Romania,­ 30. april i Sveits og Nord-Italia, 1. og 2. mai i Frankrike, B ­ elgia, Nederland, Storbritannia og Nord-Hellas, 3. mai i Israel, Kuwait og Tyrkia …

De gassformede og flyktige stoffene ble slynget opp i stor høyde og spredt over hele verden: 2. mai ble de registrert i Japan, 4. mai i Kina, 5. mai i India og 6. mai i USA og Canada.

På under en uke var Tsjernobyl blitt et problem som angikk hele verden …»

Fra artikkelsamlingen «Tsjernobyl-ulykkens konsekvenser i Hviterussland». Minsk. Den internasjonale Sakharov-høyskolen for radioøkologi. 1992, s. 82

12

«Reaktor nummer 4, det såkalte Beskyttelsesobjektet, skjuler fremdeles cirka 200 tonn kjernefysisk materiale i sin bly- og jernbetongbuk. Dertil kommer at brenselet delvis er blandet med grafitt og betong. Ingen vet hva som skjer med det i dag.

Sarkofagen ble bygd i all hast; det er en unik konstruksjon, og bygningsingeniørene fra St. Petersburg kan være stolte.

Det var meningen at den skulle holde i tretti år. Men den ble montert «på distanse», platene ble sammenføyd ved hjelp av roboter og helikoptre – derav sprekkene. Ifølge enkelte opplysninger overstiger det totale arealet av fuger og sprekker i dag 200 kvadrat­meter, og gjennom disse fortsetter det å sive ut radioaktivt aerosol. Blåser det fra nord, blir det radioaktiv aske i sør, med uran, plutonium og cesium. Og ikke nok med det: Når det er sol ute, og lyset er slukket i reaktorsalen, kan man se strimer av lys som faller ned. Hva betyr det? At det trenger inn regn også. Og når det kommer fukt inn i de brenselsholdige massene, kan det oppstå en kjedereaksjon …

Sarkofagen er et pustende lik. Den puster død. Hvor lenge vil den holde? Det kan ingen svare på, for det er fremdeles umulig å ta seg fram til de mange aggregatene og konstruk­ sjonene for å finne ut hvor lang forventet levetid de har. Men alle forstår at hvis sarkofagen blir ødelagt, blir konsekvensene enda verre enn i 1986 …»

Tidsskriftet Ogonjok, nr. 17, april 1996

«Før Tsjernobyl … var det 82 krefttilfeller per 100 000 hviterussiske innbyggere. I dag er statistikken som følger: 6000 syke per 100 000 innbyggere. Nesten 74 ganger så mange.

I løpet av de siste ti årene har dødsraten økt med 23,5 %.

Bare 1 av 14 dør av alderdom, mens de resterende stort sett er i arbeidsfør alder, mellom 46 og 50 år gamle. I de mest konta-

13

minerte regionene har medisinske undersøkelser vist at 7 av 10 er syke. Reiser man rundt på landsbygda, blir man slått av hvordan gravlundene brer om seg …»

«Fremdeles mangler mange tall … De blir fremdeles hemmelig­ holdt, så uhyrlige er de. Sovjetunionen sendte 800 000 verne­ pliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper til katastrofeområdet. De sistnevnte var i gjennomsnitt 33 år. Og guttene ble innkalt til militærtjeneste så fort de var ferdige med skolen …

Bare i Hviterussland står 115 493 personer på listene over ryddemannskaper. Ifølge Helsedepartementet døde 8553 av disse mellom 1990 og 2003. Det er to mann om dagen …»

«Slik begynte historien …

1986 … Førstesidene i sovjetiske og utenlandske aviser har oppslag om rettsaken mot de skyldige i Tsjernobylkatastrofen …

Og nå … Se for deg et tomt femetasjes hus. Huset er uten beboere, men fullt av ting, møbler og klær som ingen noen gang vil kunne bruke. For dette huset står i Tsjernobyl … Men det var i et slikt hus i en død by at de som skulle avholde rettsaken mot de skyldige i atomulykken, holdt en liten presse­ konferanse for journalister. På høyeste nivå, i det sovjetiske kommunistpartiets sentralkomité, var det blitt bestemt at saken skulle behandles på åstedet for forbrytelsen. I selve Tsjernobyl. Rettsaken ble avholdt i det lokale kulturhuset.

Seks personer satt på tiltalebenken: atomkraftverkets direktør Viktor Brjukhanov, overingeniør Nikolaj Fomin, assisterende overingeniør Anatolij Djatlov, skiftsjef Boris Rogozjkin, sjef for reaktoravdelingen Aleksandr Kovalenko og inspektør ved Sovjetunionens statlige atomenergikontroll Jurij Lausjkin.

Tilskuerplassene står tomme. Det er bare journalister til-

14

stede. For det bor ingen her lenger, byen er «stengt», som «sone for streng strålingskontroll». Det er vel ikke derfor rettsaken blir avholdt akkurat her? Jo færre vitner, jo mindre bråk. Ingen kameramenn og utenlandske journalister. Selvsagt ønsket alle å se titalls ansvarlige embetsmenn på tiltalebenken, inkludert dem i Moskva. Også vitenskapsmennene skulle få ta sin del av ansvaret. Men man ble enige om å ta «fotfolket».

Dommen … Viktor Brjukhanov, Nikolaj Fomin og Anatolij Djatlov fikk ti år hver. De andre fikk mindre. Anatolij Djatlov og Jurij Lausjkin døde i fengsel som følge av den sterke strålingen. Overingeniør Nikolaj Fomin ble sinnssyk … Men atomkraftverkets direktør, Viktor Brjukhanov, sonte sin straff fra begynnelse til slutt – alle de ti årene. Da han kom ut, ble han møtt av sine nærmeste og noen journalister. Begivenheten gikk upåaktet hen.

Den tidligere direktøren bor nå i Kiev og jobber som vanlig kontorist i et firma der …

Slik slutter historien …»

«Ukraina vil i løpet av kort tid gå i gang med et storstilt bygge­ arbeid. Over sarkofagen som ble lagt over den ødelagte reaktor nummer 4 ved Tsjernobyl atomkraftverk i 1986, skal det bygges en ny beskyttelseskapsel, som skal hete Arken. 28 land vil i løpet av nærmeste framtid donere over 768 millioner dollar til prosjektet. Denne beskyttelseskapselen skal stå ikke i tretti, men hundre år. Planen for denne kapselen er langt mer omfattende, for den må kunne romme arbeidet med å begrave av­fallet på nytt. Et solid fundament må til, det vil rett og slett bli lagd en kunstig berggrunn av betongsøyler og -plater. Deretter må det bygges et magasin som det radioaktive avfallet fra den gamle sarkofagen kan flyttes over til. Den nye sarkofagen skal lages av høykvalitetsstål som tåler gammastråling. Bare metallet vil veie 18 000 tonn …

15

Arken vil bli et byggverk uten sidestykke i menneskehetens historie. For det første er dimensjonene imponerende – det blir en 150 meter høy dobbelkapsel. Og rent estetisk vil den nærme seg Eiffeltårnet …»

Fra hviterussiske internettaviser 2002–2005

EN ENSOM MENNESKESTEMME

– Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle om … Døden eller kjærligheten? Eller er det en og samme sak … Hva skal jeg fortelle om? … Vi hadde nettopp giftet oss. Vi gikk fremdeles hånd i hånd på gata, til og med på vei til butikken. Det var alltid oss to. Jeg sa til ham: «Jeg elsker deg.» Men jeg visste ikke da hvor høyt jeg elsket ham … Jeg hadde ingen anelse … Vi bodde i hybelhuset på brannstasjonen der han jobbet. I andre etasje.

Det var tre andre unge familier der, vi hadde ett kjøkken på deling. Nede i første etasje sto bilene. Røde brannbiler. Det var jobben hans. Jeg var alltid orientert om hvor han var og hva han gjorde. Midt på natta hører jeg en lyd. Skrik. Jeg kikker ut av vinduet. Han ser på meg. «Lukk luftevinduene og legg deg og sov. Det brenner på verket. Jeg er snart tilbake.»

Jeg så ikke selve eksplosjonen. Bare flammene. Alt ble liksom lyst opp … Hele himmelen … Det var en høy flamme.

Sot. Grusom hete. Og han var og ble vekk. Soten kom fra brennende bitumen, taket på atomkraftverket var dekket med bitumen. Det var som å gå på tjære, fortalte han senere. Slukkingen var i gang, men brannen spredte seg. Vokste. De sparket ned brennende grafitt … De hadde rykket ut uten kjeledress, kom som de var, i bare skjorta. De fikk ingen advarsel, de ble utkalt som om det var en vanlig brann …

Klokka ble fire … fem … seks … Klokka seks skulle vi reise til foreldrene hans. For å sette poteter. Det er førti kilometer

17

fra byen Pripjat til landsbyen Sperizje der foreldrene hans bor.

Såing og pløying … Det var det beste han visste … Moren hans snakket ofte om at hun og faren hans ugjerne ville la ham flytte til byen, de hadde til og med bygd seg nytt hus. Men så ble han innkalt til militæret. Han tjenestegjorde i branntroppene i Moskva, og da han kom tilbake var det bare brannvern som gjaldt! Noe annet kom ikke på tale. (Tier.)

Noen ganger er det som om jeg hører stemmen hans … Helt levende … Ikke engang fotografier virker så sterkt på meg som stemmen hans. Men han kaller aldri på meg. Og i drømme …

Da er det jeg som kaller på ham.

Klokka sju … Klokka sju fikk jeg beskjed om at han lå på sykehuset. Jeg skyndte meg dit, men sykehuset var allerede omringet av politi, og ingen slapp inn. Bare ambulanser fikk kjøre inn. Politimennene ropte: «Bilene sprenger dosimeterskalaen, ikke kom nærmere!» Det var ikke bare jeg, alle konene hadde løpt til, alle som hadde mennene sin på verket den natta.

Jeg begynte straks å lete etter en kvinne jeg kjente, som jobbet som lege på det sykehuset. Jeg grep tak i legefrakken hennes idet hun kom ut av bilen: «Slipp meg inn!» – «Jeg kan ikke!

Det står dårlig til med ham. Det står dårlig til med dem alle sammen.» Jeg holdt hennes fast: «Jeg vil bare se.» – «Greit,» sa hun. «Da får vi løpe. Men du får bare femten–tjue minutter.» Jeg fikk se ham … Han var helt oppsvulmet og hoven … Øynene var nesten borte … «Han må ha melk. Mye melk!» sa legen jeg kjente. «De bør drikke minst tre liter melk.» – «Men han drikker ikke melk.» – «Han blir nødt til det nå.» Mange av legene, sykepleierne og særlig hjelpepleierne på det sykehuset skulle bli syke etter en stund. De skulle dø. Men det var det ingen som visste da …

Klokka ti om morgenen døde operatør Sjisjenok … Han var den første som døde … Den første dagen … Vi fikk vite at én lå igjen under ruinene også, det var Valera Khodemtsjuk. Ham

18

fikk de ikke ut. Han ble murt inne. Men vi visste ikke da at dette bare var de første.

«Vasenka, hva skal jeg gjøre?» spurte jeg. «Dra din vei! Bare dra! Du skal ha barn.» Jeg var gravid. Men hvordan skulle jeg kunne forlate ham? «Dra!» ba han. «Redd barnet!» – «Først må jeg hente melk til deg, så får vi se.»

Venninna mi, Tanja Kibenok, kom løpende … Mannen hennes lå på samme rom. Hun hadde med seg faren sin, og han hadde bil. Vi satte oss i bilen og kjørte til nærmeste landsby etter melk, det var tre kilometer utenfor byen … Vi kjøpte mange treliterspann med melk … Seks stykker, for at alle skal få … Men melka fikk dem til å kaste opp så fælt … De mistet bevisstheten hele tida og måtte få den intravenøst. Legene påsto av en eller annen grunn at de var gassforgiftet, det var ingen som snakket om stråling. Imens ble byen fylt med militær­materiell, og alle veiene ble stengt. Det var soldater overalt. Forstadsbanen og togene sluttet å gå. Gatene ble vasket med et hvitt pulver … Jeg ble urolig: Hvordan skulle jeg komme meg ut på landsbygda dagen etter for å kjøpe nysilt melk? Det var ingen som snakket om stråling … Bare de militære gikk med beskyttelsesmasker … Byboerne bar brød og åpne kremmerhus med sukkertøy hjem fra butikkene. Det sto kremkaker framme på disken …

Livet var som før. Bortsett fra … at gatene ble vasket med et slags pulver …

På kvelden fikk vi ikke slippe inn på sykehuset … Det var et hav av mennesker utenfor … Jeg sto nedenfor vinduet hans, og han kom til syne og ropte noe til meg. Så fortvilt! En i folkemengden hadde snappet opp at de skulle sendes til Moskva om natta. Vi konene samlet oss i en klynge. Vi hadde bestemt oss: Vi skulle reise sammen med dem. Slipp oss inn til mennene våre! Dere har ingen rett! Vi sloss og klorte. Soldatene (de sto allerede i doble rekker) dyttet oss tilbake. Da kom en lege ut og bekreftet at mennene skulle flys til Moskva, men vi måtte hente

19

klær til dem, for det de hadde hatt på seg på verket, hadde brent opp. Bussene gikk ikke lenger, så vi måtte springe gjennom hele byen. Vi kom løpende tilbake med bager, men flyet var allerede i lufta. De hadde lurt oss med vilje … For at vi ikke skulle skrike og gråte …

Det ble natt … På den ene siden av veien kjørte busser, hundrevis av busser (byen ble klargjort til evakuering), og på den andre siden hundrevis av brannbiler. De kom kjørende fra alle kanter. Hele veien var dekket av hvitt skum … Vi vasset i det skummet … Kjeftet og gråt …

På radioen ble det meldt at byen muligens måtte evakueres i mellom tre og fem dager, vi fikk beskjed om å ta med varme klær og treningsdresser for vi skulle bo i skogen. I telt. Folk ble faktisk glade: Vi skal ut i det fri! Vi kan feire 1. mai der! Det blir noe nytt. De lagde grillspyd og kjøpte vin til turen. Tok med seg gitarer og kassettspillere. De fine festdagene i mai! De eneste som gråt, var konene til dem som hadde kommet til skade.

Jeg husker ikke noe av reisen … Da jeg så moren hans, var det som om jeg våknet: «Mamma, Vasia er i Moskva! Han ble fløyet dit i spesialfly!» Men vi plantet ferdig i kjøkkenhagen først – satte poteter og kål (selv om landsbyen skulle evakueres om en uke!). Hvem kunne vite det? Hvem kunne vite det da? På kvelden begynte jeg å kaste opp. Jeg var gravid i sjette måned.

Jeg var så dårlig … Om natta drømte jeg at han kalte på meg (mens han levde pleide han å si navnet mitt i søvne: «Ljusia!

Ljusenka!»). Men siden han døde har han ikke kalt på meg en eneste gang. Ikke én gang … (Gråter.) Jeg sto opp om morgenen og var innstilt på å reise til Moskva alene … «Hvor har du tenkt deg?» gråt moren hans. Vi pakket for faren også: «Han får kjøre deg.» Han tok ut pengene de hadde i banken. Alle pengene.

Jeg husker ikke reisen … Reisen har falt ut av hukommelsen … I Moskva spurte vi den første politimannen vi så, om hvilket sykehus brannmennene fra Tsjernobyl lå på. Og til

20

min store overraskelse svarte han, for vi hadde blitt skremt med at det var en statshemmelighet, topphemmelig.

Sykehus nummer 6, ved metrostasjonen Sjtsjukinskaja …

Man slapp ikke inn på det sykehuset (et radiologisk spesial­ sykehus) uten adgangskort. Men jeg stakk til resepsjonisten litt penger, og da sa hun vær så god og hvilken etasje han lå i. Så måtte jeg trygle og be en person til … Og så satt jeg på kontoret­ til direktøren for radiologisk avdeling, Angelina Vasiljevna Guskova. Den gang visste jeg ikke hva hun het, jeg fikk ikke med meg noen ting. Jeg visste bare at jeg måtte se ham … Finne ham …

Hun spurte med en gang: – Kjære deg! Kjære deg … Har dere barn?

Hva skulle jeg svare på det?! Nå forsto jeg at jeg må skjule at jeg var gravid. Ellers ville jeg ikke slippe inn! Flaks at jeg var tynn, det syntes ikke på meg.

– Ja, svarte jeg.

– Hvor mange?

Jeg tenkte at jeg måtte si to. For hvis jeg sa ett, ville jeg ikke slippe inn likevel.

– En gutt og en jente.

– Hvis dere har to, så trenger du vel ikke å få flere. Hør nå: Det sentrale nervesystemet er helt ødelagt, beinmargen er helt ødelagt.

«Ja vel», tenkte jeg. «Da får han bli litt nervøs.»

– Og hør på meg: Hvis du begynner å gråte, sender jeg deg ut med en gang. Dere får ikke klemme eller kysse. Ikke gå helt bort til ham. Du får en halvtime.

Men jeg visste at jeg ikke kom til å gå derfra igjen. Skulle jeg gå, ble det sammen med ham. Det sverget jeg på!

Jeg gikk inn … De satt på senga og spilte kort og lo.

– Vasia! ropte de andre til ham.

Han snudde seg: – Se, gutta, jeg forsvant! Og så klarte hun å finne meg her!

21

Han så komisk ut, pysjamasen var i medium, og han bruker large. Den var for kort på ermene og på beina. Men svulsten i ansiktet var borte … De hadde sprøytet inn en eller annen oppløsning …

– Men hvorfor forsvant du bare? spurte jeg.

Han prøvde å gi meg en klem.

– Bli sittende, bli sittende, advarte legen ham. – Ikke noe klemming.

På en eller annen måte klarte vi å slå dette bort i spøk. Og snart kom alle løpende, fra de andre rommene også. Alle våre.

Fra Pripjat. Det var jo tjueåtte som ble fløyet hit. Hva skjer? Hva skjer hjemme i byen vår? Jeg svarte at de hadde begynt å evakuere, at alle i byen måtte bort i mellom tre og fem dager. Mennene tidde, men det var to kvinner der også, den ene hadde hatt vakt på kontrollposten den dagen ulykken skjedde, og hun begynte å gråte.

– Herregud! Barna mine er der. Hva skjer med dem?

Jeg ville få ham på tomannshånd, om så bare en liten stund.

De andre merket det, og hver og en fant et påskudd til å gå ut i korridoren. Jeg klemte og kysset ham. Han flyttet seg unna: – Ikke sett deg ved siden av meg. Ta en stol.

– Å, det der er bare tull, sa jeg avfeiende. – Så du hvor eksplosjonen skjedde? Hva skjedde? Dere var jo de første som kom til …

– Mest sannsynlig er det sabotasje. Noen har arrangert det.

Alle gutta tror det.

Folk snakket sånn den gangen. Tenkte sånn.

Da jeg kom neste dag lå alle hver for seg, på enerom. De hadde forbud mot å gå ut i korridoren. Eller omgås med hverandre. De banket i veggen: kort-lang, kort-lang … Kort …

Legene forklarte det med at alle kropper reagerer forskjellig på strålingsdosene, og det én kropp tåler, kan ta knekken på en annen. Til og med veggene der de lå sprengte skalaen. Til vens­

22

tre og høyre og i etasjen under … Alle andre ble flyttet, det var ikke en pasient igjen … Ingen under eller over dem …

I tre dager bodde jeg hos noen bekjente i Moskva. De sa: Ta kasserollen, ta suppeterrinen, ta alt du trenger, ikke vær beskjeden. Det var sånn de var … Så snille! Jeg kokte buljong på kalkun, til seks mann … Våre seks menn … Brann­mennene … Fra samme skift … Alle var på jobb den natta: Vasjtsjuk, Kibenok, Titenok, Pravik og Tisjtsjura. Jeg gikk i butikken og kjøpte tannkrem, tannbørster og såpe til alle sammen … Ikke noe av dette hadde de på sykehuset. Jeg kjøpte små håndklær …

I ettertid er jeg imponert over dem jeg bodde hos, de var selvfølgelig redde, noe annet var umulig, det gikk alle mulige rykter, men likevel kom de selv og sa: Ta alt du trenger. Bare forsyn deg!

Hvordan går det med ham? Hvordan går det med alle sammen?

Kommer de til å klare seg? Klare seg … (Tier.) Jeg møtte mange gode mennesker den gangen, jeg husker ikke alle sammen …

Verden hadde krympet til ett punkt … Det var han … Bare han … Jeg husker en eldre hjelpepleier som lærte meg noe: «Det fins sykdommer som ikke kan helbredes. Da må man bare sitte der og stryke dem over hendene.»

Tidlig om morgenen gikk jeg på torget, og deretter til vennene mine for å koke buljong. Alt måtte rives, hakkes og helles opp porsjonsvis. En av dem ba meg om å ta med et eple. I tillegg til seks halvliterglass … Alt måtte være til alle seks! Jeg dro til sykehuset … Satt der til kvelden. Og om kvelden dro jeg tilbake til den andre siden av byen igjen. Hvor lenge kunne jeg ha holdt på sånn? Etter tre dager fikk jeg tilbud om å bo på helsepersonell­hotellet, inne på sykehusområdet. Gud, for en lykke!

– Men det er ikke kjøkken der. Hvordan skal jeg få laget mat til dem da?

– Du trenger ikke lage mer mat nå. Magesekkene holder ikke på maten lenger.

23

Han begynte å forandre seg, hver dag var det et nytt menneske jeg møtte … Brannsårene kom til syne oventil … I munnen, på tunga og kinnene – først dukket det opp småsår, så begynte de å vokse. Slimhinnene forsvant lagvis, i hvite hinner.

Ansiktsfargen … Fargen på kroppen … Mørkeblå … Rød …

Gråbrun … Men han var så veldig min, jeg var så glad i ham!

Det er umulig å fortelle om dette! Det er umulig å beskrive! For ikke å snakke om oppleve det … Det som reddet meg var at alt skjedde på et blunk, jeg rakk ikke å tenke, jeg rakk ikke å gråte.

Jeg elsket ham! Jeg visste ikke den gang hvor høyt jeg elsket ham! Vi hadde nettopp giftet oss … Vi kunne ennå ikke få nok av hverandre … Vi går på gata. Han tar meg i armene sine og begynner å virvle rundt. Han kysser og kysser meg. Folk går forbi, alle smiler.

Fjorten dager på klinikken for alvorlig strålesyke … På fjorten dager dør et menneske …

Den første dagen på hotellet ble jeg målt med dosimeter.

Klærne, veska, lommeboka, skoene – alt «brant». Alt ble beslaglagt umiddelbart. Til og med undertøyet. Bare pengene lot de være. Jeg fikk en sykehuskjortel i XXXL som erstatning for min egen i medium, og tøfler i størrelse 43 istedenfor 37. Kanskje du får tilbake klærne, eller kanskje ikke, sa de, de lar seg neppe «rense». Så jeg troppet opp hos ham i den nye påkledningen.

Han kvapp: «Jøss, hva har skjedd med deg?» Jeg snek meg til å koke buljong likevel. Jeg satte en dyppvarmer i en glasskrukke … Hev oppi kyllingbiter … Ørsmå kyllingbiter … Siden fikk jeg en kasserolle, jeg tror det var av vaskedama eller hotell­ vakten. En annen ga meg en fjøl som jeg kunne hakke fersk persille på. Jeg kunne ikke gå på torget i sykehuskjortel, så noen gikk og kjøpte grønt for meg. Men alt var forgjeves, han kunne ikke drikke engang … Ikke svelge et rått egg … Og jeg som ville skaffe noe ordentlig godt! Som om det kunne hjelpe. Jeg løp til posthuset: «Jenter», ba jeg, «jeg må ringe til foreldrene

24

mine i Ivano-Frankovsk med en gang. Mannen min ligger for døden.» På en eller annen måte forsto de straks hvor jeg kom fra og hvem mannen min var, og koblet samtalen med en gang.

Min far, søster og bror kom med fly til Moskva samme dag. De hadde med seg klær til meg. Og penger.

9. mai … Han pleide bestandig å si: «Du aner ikke hvor vakkert det er i Moskva! Særlig når de sender opp fyrverkeri på Seiersdagen. Jeg vil at du skal få se det.» Jeg satt ved siden av ham på rommet, han hadde åpnet øynene.

– Er det dag eller kveld?

– Den er ni på kvelden.

– Lukk opp vinduet! Fyrverkeriet begynner nå!

Jeg åpnet vinduet. Åttende etasje, hele byen lå foran oss! En ildbukett ble skutt opp mot himmelen.

– Dette er saker!

– Jeg lovte at jeg skulle vise deg Moskva. Jeg lovte at du skulle få blomster på høytidsdagene hele livet …

Jeg snudde meg og så ham ta fram tre nelliker fra under puta. Han hadde gitt penger til en sykepleier, og hun hadde kjøpt for ham.

Jeg løp fram og kysset ham: – Kjæresten min! Elskling!

Han ble sur: – Hva har legene sagt til deg? Du får ikke klemme eller kysse meg!

Jeg hadde forbud mot å kysse ham. Stryke ham … Men …

Jeg hjalp ham med å sette seg opp i senga. Jeg skiftet sengetøy, målte temperaturen og bar bekkenet ut og inn … Jeg tørket ham … Hele natta var jeg der. Overvåket hver minste beveg­ else. Hvert sukk.

Enda godt at det skjedde i korridoren og ikke på rommet …

Jeg ble svimmel og støttet meg til dørkarmen … En lege kom forbi og grep meg i armen. Og plutselig spurte han:

25

– Er du gravid?

– Nei, nei!

Jeg ble så redd for at noen skulle høre oss.

– Ikke hold meg for narr, sukket han.

Jeg ble så forfjamset at jeg ikke rakk å be ham om noe som helst.

Dagen etter ble jeg innkalt til direktøren: – Hvorfor lurte du meg? spurte hun strengt.

– Jeg hadde ikke noe valg. Hadde jeg sagt sannheten, ville du ha sendt meg hjem. Det var en hellig løgn!

– Hva er det du har stelt i stand!

– Men jeg og han …

– Å kjære deg! Kjære deg …

Hele livet kommer jeg til å være takknemlig mot Angelina Vasiljevna Guskova. Hele livet!

Det kom andre koner også, men de slapp ikke inn. Mødrene var sammen med meg: Mødrene fikk lov … Moren til Volodja Pravik ba hele tida til Gud om at han heller skulle ta henne.

En amerikansk professor, doktor Gayle … Det var han som utførte beinmargstransplantasjonen … Han trøstet meg og sa at det var håp, ikke mye, men det var håp. En så motstandsdyktig organisme, en sånn sterk kar! Alle slektningene hans ble tilkalt. De to søstrene kom fra Hviterussland, og b ­ roren kom fra Leningrad, der han tjenestegjorde. Den minste, Natasja­på fjorten, gråt masse og var redd. Men det var hennes beinmarg som passet aller best … (Blir stille.) Jeg kan snakke om det nå … Jeg klarte det ikke før. Jeg har tidd i ti år … Ti år … (Blir stille.)

Da han fikk vite at beinmargen skulle tas fra hans yngste søster, nektet han blankt: «Da dør jeg heller. Ikke rør henne, hun er liten.» Storesøsteren Ljuda var tjueåtte, hun var sykepleier og visste hva hun gikk til. «Bare han får leve», sa hun.

Jeg så på mens de opererte. De lå ved siden av hverandre på

26

hvert sitt bord … Det var et stort vindu inn til operasjonssalen.

Operasjonen tok to timer … Da de var ferdige, hadde Ljuda det verre enn ham, hun hadde fått atten stikk i brystet og slet med å våkne fra narkosen. Hun er syk den dag i dag, uføretrygdet …

Hun var en vakker, sterk jente. Hun ble aldri gift … Jeg fløy fra det ene rommet til det andre, fra ham til henne. Han fikk ikke ligge på vanlig rom lenger, men i et spesialtrykkammer bak et gjennomsiktig forheng som det var forbudt å gå inn bak. De brukte spesial­instrumenter for å sette sprøyter og kateter uten å gå inn bak forhenget … Men alt var festet med borrelås og glidelås, og jeg lærte meg å åpne dem … Skyve forhenget til side … Og smyge meg inn til ham … Det sto en liten stol ved siden av senga hans … Han var så dårlig at jeg ikke kunne være borte fra ham et eneste minutt. Han ropte på meg i ett sett. «Ljusia, hvor er du? Ljusenka!» Han ropte og ropte … De andre trykkamrene der mennene våre lå, var det soldater som betjente, for de faste sykepasserne nektet, de krevde å få verneklær. Soldat­ ene bar ut bekken. Tørket over gulvene og skiftet sengetøy …

De gjorde alt. Hvor kom de soldatene fra? Jeg spurte ikke … Jeg så bare ham … Bare ham … Og hver dag fikk jeg høre at den og den var død … Tisjtsjura er død. Titenok er død. Død … Som hammerslag i skallen …

Avføring mellom tjuefem og tretti ganger i døgnet. Med blod og slim. Huden begynte å sprekke opp på hender og føtter … Hele kroppen ble dekket av blemmer. Når han snudde på hodet, lå det hårtjafser igjen på puta … Og alt sammen var så velkjent. Det var denne kroppen jeg elsket … Jeg prøvde å spøke: « Det er jo veldig praktisk. Nå trenger du ikke å gre deg.»

Snart ble alle sammen klippet. Jeg klippet ham selv. Jeg ville gjøre alt for ham på egen hånd. Hadde jeg orket det fysisk, ville jeg ha vært hos ham tjuefire timer i døgnet. Hvert minutt uten ham gjorde vondt … Bare et lite minutt … (Gjemmer ansiktet i hendene og tier.) Broren min ble opprørt da han kom: «Jeg lar

27

deg ikke gå inn dit!» Men pappa sa til ham: «Gjør du ikke? Da klatrer hun inn gjennom vinduet! På brannstigen!»

Jeg hadde vært ute en tur … Da jeg kom tilbake, lå det en appelsin på nattbordet hans … Den var stor og ikke gul, men rosa. Han smilte: «Se hva jeg har fått. Du kan ta den.» Men sykepleieren veivet med armene på den andre siden av for­ henget, jeg måtte ikke finne på å spise den appelsinen. Hadde den ligget ved siden av ham bare en liten stund, var det ikke bare farlig å spise den, men å røre den også. «Spis den da», ba han. «Du elsker jo appelsiner.» Jeg tok appelsinen. I samme øyeblikk lukket han øynene og sovnet. Han fikk hele tida sprøyter for at han skulle sove. Narkotika. Sykepleieren så forferdet på meg … Og jeg da? Jeg var villig til å gjøre hva som helst for at han ikke skulle tenke på døden … På at sykdommen hans er ubarmhjertig og at jeg er redd for ham … En bit av en samtale er igjen i hukommelsen min … Noen formaner meg: «Du må ikke glemme at det du ser foran deg nå ikke lenger er din elskede mann, men et radioaktivt objekt med høy kontaminasjonsgrad. Du er jo ingen selvmorder. Ta deg sammen.» Og jeg gjentok som besatt: «Jeg elsker ham! Jeg elsker ham!» Han sov, og jeg hvisket: «Jeg elsker deg!» Og når jeg gikk rundt i sykehusgården: «Jeg elsker deg!» Og når jeg gikk ut med bekkenet: «Jeg elsker deg!» Jeg tenkte på hvordan vi hadde hatt det før … I hybelhuset … Han kunne ikke sovne før han holdt meg i hånda.

Det var en vane han hadde, han måtte holde meg i hånda mens han sov. Hele natta.

På sykehuset tok jeg hånda hans og slapp den ikke …

Det var natt. Stille. Vi var alene. Plutselig kikket han veldig oppmerksomt på meg og sa: – Jeg vil så gjerne få se barnet vårt. Hvordan det er.

– Hva skal det hete?

– Det får du bestemme …

– Hvorfor skal jeg bestemme det når vi er to?

28

– Ja vel, hvis det blir det en gutt, skal han hete Vasia, og hvis det blir en jente, skal hun hete Natasjka.

– Men hvorfor Vasia? Jeg har jo allerede en Vasia. Deg! Jeg trenger ikke en til.

Jeg visste ikke da hvor høyt jeg elsket ham! Det var ham …

Bare ham … Jeg var som blind! Jeg kjente ikke sparkingen under hjertet engang … Selv om jeg var i sjette måned … Jeg tenkte at hun var inni meg, vesla mi, at hun var beskyttet.

Vesla mi …

Det var ingen av legene som visste at jeg overnattet sammen med ham i trykkammeret. De hadde ingen anelse.

Det var sykepleierne som slapp meg inn. I begynnelsen prøvde de også å snakke meg bort fra det. «Du er ung. Hva er det du tenker på? Han er ikke et menneske, men en reaktor.

Dere kommer til å brenne opp sammen». Jeg løp etter dem som en hund. Sto i timevis utenfor døra. Tagg og ba. Og til slutt sa de: « Pokker ta deg! Du er ikke riktig vel bevart.» Når legerunden begynte i åttetida om morgenen, gjorde de tegn til meg gjennom for­henget: «Løp!» Da løp jeg av gårde og var på hotellrommet en time. Men fra ni om morgenen til ni på kvelden hadde jeg adgang. Beina mine ble blå og hovnet opp til knærne, så sliten var jeg. Sjelen var sterkere enn kroppen … Kjærligheten …

De gjorde det ikke så lenge jeg var hos ham … Men når jeg gikk ut, fotograferte de ham … Uten klær. Naken. Med bare et tynt laken over seg. Jeg skiftet lakenet hver dag, men på kvelden var det helt blodig. Når jeg hjalp ham opp, satt det igjen hudflak på hendene mine, de klebet seg fast. Jeg ba: «Kjære deg!

Hjelp meg! Prøv å støtte deg på albuen så godt du kan, så jeg kan glatte ut sengetøyet og du ikke må ligge på sømmer eller folder.» Hver minste lille søm lagde sår på kroppen hans. Jeg klippet neglene ned til kjøttet for ikke å skade ham. Ingen av sykepleierne fikk seg til å gå bort og ta på ham, var det noe,

29

ropte de på meg. Men … De fotograferte ham … De sa at det var til forskningen. Jeg skulle ha kastet ut alle sammen! Jeg skulle ha slått og skreket! Hvordan kunne de! Hadde jeg bare kunnet nekte dem å komme inn … Hvis jeg bare …

Jeg gikk ut av sykestua, ut i korridoren … Jeg gikk rett inn i veggen og sofaen, for jeg så ingenting. Jeg stoppet den vakthavende sykepleieren og spurte: «Dør han?» Hun svarte: «Hva tror du? Han fikk 1600 røntgen, og dødelig dose er 400.» Hun syntes også det var leit, men på en annen måte. Det var jo mitt alt sammen … Alt som jeg elsket.

Da alle var døde, ble sykehuset renovert … Veggene ble skrapet, parketten revet opp og båret ut … Det var et snekkerverksted.

Nå kommer slutten … Jeg husker bruddstykker … Alt glipper unna …

Jeg sitter på en liten stol ved siden av ham om natta …

Klokka blir åtte om morgenen: «Vasenka, jeg går nå. Jeg tar en liten hvil.» Han åpner og lukker øynene – han lar meg gå. Jeg har så vidt kommet fram til hotellrommet og lagt meg ned på gulvet – jeg orker ikke legge meg på senga, så vondt gjør det – når hjelpepleieren banker på: «Fort! Løp til ham! Han roper så desperat!» Men den morgenen hadde Tanja Kibenok bedt meg så pent om å bli med henne til gravlunden.» Vitja Kibenok og Volodja Pravik skulle begraves. Vasia og Vitja hadde vært venner, familiene våre var venner. Dagen før eksplosjonen hadde vi tatt gruppebilde i hybelhuset. Så pene mennene våre var på det bildet! Så muntre! Det var den siste dagen i det gamle livet vårt … Livet før Tsjernobyl … Vi var så lykkelige!

Jeg ringer til sykepleieren på posten så fort jeg kommer tilbake fra gravlunden. «Hvordan går det med ham?» – «Han døde for et kvarter siden.» Hva? Jeg hadde vært hos ham hele natta. Jeg hadde bare vært borte i tre timer! Jeg stilte meg ved vinduet og skrek: «Hvorfor? Hva har jeg gjort?» Jeg så på him-

30

melen og skrek … Ut over hele hotellet … Ingen turte å komme bort til meg … Så kom jeg på at jeg ville få se ham en siste gang.

Jeg skulle få se ham! Jeg styrtet ned trappa … Han lå fremdeles i trykkammeret, de hadde ikke fraktet ham vekk. Hans siste ord hadde vært: «Ljusia! Ljusenka!» Sykepleieren hadde beroliget ham: «Hun er bare ute en tur. Hun kommer straks.» Han hadde sukket og blitt stille.

Nå slapp jeg ham ikke av syne mer … Jeg gikk sammen med ham til graven … Men jeg husker ikke selve kista, bare en stor plastpose. Den posen … På likhuset spurte de om jeg ville se hva han skulle ha på seg. Det ville jeg. De hadde kledd ham i paradeuniform og lagt lua hans på brystet. Fottøy hadde de ikke klart å oppdrive, for føttene var hovnet opp. Det var bomber istedenfor føtter. Paradeuniformen måtte klippes opp, de fikk den ikke på, det var ingen hel kropp lenger. Bare et blødende sår.

De to siste dagene på sykehuset … Når jeg løftet på armen hans, så jeg rett inn på beinet, beinet stakk ut, kroppsvevet var vekk.

Biter av lungene og leveren kom ut gjennom munnen … Han holdt på å bli kvalt av sine egne innvoller … Jeg surret gasbind rundt hånda og stakk den inn i munnen hans, alt sammen gravde jeg ut av ham … Det er umulig å fortelle om dette! Det lar seg ikke beskrive! For ikke å si oppleve … Alt det som jeg var så glad i … Ingen sko var store nok … Han ble lagt barbeint i kista …

I paradeuniform ble han lagt i en cellofansekk, som så ble knyttet igjen. Foran øynene på meg … Sekken ble lagt i en trekiste … Og kista fikk enda en sekk rundt seg … Cellofanen var gjennomsiktig, men tjukk som voksduk. Og så ble alt dette igjen lagt i en sinkkiste, det var så vidt de fikk lirket det på plass.

Bare lua ble igjen på toppen.

Alle kom … Foreldrene hans, foreldrene mine … Vi kjøpte svarte sjal i Moskva … Vi ble tatt imot av en spesialkommisjon.

Og alle fikk høre det samme, vi kan dessverre ikke utlevere liket av mennene og sønnene deres, de er radioaktive og må

31

begraves på en helt spesiell måte på en gravlund her i Moskva.

I loddete sinkkister, under betongplater. Og dere må skrive under på dette dokumentet … Vi trenger deres samtykke …

Hvis noen ble opprørt og ville ha med seg kista hjem, ble de overtalt med at mennene var helter nå og ikke lenger tilhørte familien. De var fremragende borgere … De tilhørte staten.

Vi satte oss inn i begravelsesbilen … Vi slektningene og noen militærfolk. En oberst med walkie-talkie … Over walkie­-talkien hørte vi: «Vent på ordre! Vent!» I to eller tre timer kjørte vi på Ringveien rundt Moskva. Så kom vi tilbake til byen … Walkie-talkien: «Dere får ikke kjøre inn på grav­ lunden. Den blir angrepet av utenlandske korrespondenter.

Vent litt til.» Foreldrene våre var tause. Mamma hadde svart sjal … Jeg kjente at jeg holdt på å besvime. Så ble jeg hysterisk: «Hvorfor skal mannen min holdes skjult? Hva er han? En morder? En forbryter? En kriminell? Hva slags menneske er det vi skal begrave?» Mamma: «Rolig, rolig, jenta mi.» Hun strøk meg over hodet, tok meg i hånda. Obersten svarte: «Slipp oss inn på gravlunden. Kona er hysterisk.» På gravlunden ble vi omringet av soldater. Vi gikk med eskorte. Kista ble også båret med eskorte. Ingen fikk komme og ta farvel … Bare familien …

Graven ble fylt igjen umiddelbart … «Fort! Fort!» kommanderte en offiser. Vi fikk ikke omfavne kista engang.

Så var det rett til bussene …

På et blunk hadde de kjøpt og overlevert oss returbil­letter …­ Til neste dag … Det var bestandig en sivilkledd mann med militær holdning sammen med oss, vi fikk ikke lov til å gå ut av hotellrommet for å kjøpe niste engang. Vi måtte for guds skyld ikke komme i prat med noen, særlig jeg. Som om jeg kunne snakke på det tidspunktet, jeg klarte jo ikke å gråte engang.

Etasjevakten telte over håndklærne og lakenene da vi skulle dra … De ble brettet og lagt i en plastpose med en gang. Og sikkert brent … Hotellet måtte vi betale selv. Fjorten døgn …

32

Fjorten døgn på strålesykeklinikken … På fjorten døgn dør et menneske …

Hjemme sovnet jeg. Jeg kom inn i huset og segnet om på senga. Jeg sov i tre døgn … Det var umulig å vekke meg …

Ambulansen kom. «Nei», sa legen. «Hun er ikke død. Hun kommer til å våkne. Hun bare sover så forferdelig tungt.»

Jeg var tjuetre år …

Jeg husker en drøm jeg hadde … Min avdøde bestemor kom til meg i de samme klærne som hun ble begravd i. Hun pyntet en gran. «Bestemor, hvorfor pynter du treet nå? Det er jo sommer?» – «Vi må det. Vasenka kommer snart til meg.»

Han hadde jo vokst opp i skogen. Jeg husker en annen drøm også … Vasia kom hvitkledd og ropte på Natasja, veslejenta vår, som ennå ikke var født. Hun var stor allerede, og jeg ble forundret over hvordan hun hadde rukket å bli så stor. Han kastet henne opp i været, og de lo … Og jeg så på dem og tenkte at lykke, det kan være så enkelt. Så enkelt! Og en annen gang drømte jeg … At jeg og han gikk på vannet. Vi gikk og gikk … Han ba vel om at jeg ikke skulle gråte. Han ga meg et tegn. Fra oven. (Blir stille en lang stund.)

Etter to måneder dro jeg til Moskva. Rett fra stasjonen til gravlunden. Til ham! Og der, på gravlunden, begynte veene. Så fort jeg begynte å snakke med ham … Ambulansen ble tilkalt.

Jeg oppga adressen. Og fødte på samme sted … Hos Angelina Vasiljevna Guskova … Hun hadde gitt meg klar beskjed på forhånd: «Kom til oss når du skal føde!» Og hvor ellers skulle jeg dra i min tilstand? Jeg fødte to uker før termin …

Jeg fikk se henne … Ei lita jente … «Natasjenka», sa jeg.

«Pappa sa at du skulle hete Natasjenka.» Tilsynelatende var hun et friskt barn. Med hender og føtter … Men hun hadde skrumplever … 28 røntgen i leveren … Og medfødt hjertefeil … Etter fire timer sa de at hun var død. Og heller ikke henne kan vi utlevere til deg! Hva mener dere med det?! Det er jeg som

33

ikke utleverer henne til dere! Dere vil forske på henne, men jeg hater vitenskapen deres! Hater den! Først tok den mannen min, og nå vil den ta henne … Dere får henne ikke! Jeg skal begrave henne selv! Ved siden av ham … (Begynner å hviske.)

Jeg bruker feil ord hele tida … Ikke de rette … Etter hjerne­ blødningen kan jeg ikke skrike. Ikke gråte heller … Men jeg vil … Jeg vil at folk skal vite … Jeg har ikke fortalt det til noen … Om da jeg nektet å gi dem veslejenta mi. Jenta vår … Da kom de med en treeske. «Her er hun.» Jeg så etter: De hadde svøpt henne. Hun lå i reiver. Da begynte jeg å gråte: «Legg henne ved føttene hans. Si at det er Natasjenka.»

Det står ikke Natasja Ignatenko på graven… Bare hans navn står … Hun hadde jo ikke noe navn ennå, hun hadde ingenting … Bare en sjel … Så det var sjelen hennes jeg gravla der …

Jeg har alltid med meg to buketter: en til ham, og den andre legger jeg i hjørnet til henne. Jeg kryper på knærne når jeg besøker graven … Alltid på knærne … Jeg drepte henne …

Jeg … Hun … Reddet… Jenta mi reddet meg, hun tok hele strålings­støyten, hun ble som en strålingsavleder. Så liten. Det lille nurket. (Gisper etter luft.) Hun beskyttet meg … Men jeg elsket dem begge … Kan man virkelig … Kan man virkelig drepe med kjærlighet? En sånn kjærlighet som min! Hvorfor står de ved siden av hverandre? Kjærligheten og døden. De kommer alltid sammen. Kan noen forklare meg det? Kan noen si meg det? Jeg kryper ved siden av graven hennes … (Blir stille en lang stund.)

Jeg fikk en leilighet i Kiev. I et stort hus der alle de som reiste fra atomkraftverket, bor nå. Alle kjenner alle. Det var en stor leilighet, med to rom, en sånn som jeg og Vasia drømte om.

Men jeg holdt på å bli gal der! I hver krok, samme hvor jeg så, overalt var han … Øynene hans … Jeg begynte å pusse opp, bare for å ha noe å gjøre, bare for å tenke på noe annet. Og sånn holdt jeg på i to år … Så drømte jeg noe rart … Jeg var ute og

34

gikk sammen med ham, men han gikk barbeint. «Hvorfor har du aldri sko på deg?» – «Fordi jeg ikke har noen.» Jeg gikk til kirken … Presten lærte meg opp: «Du må kjøpe noen tøfler i stor størrelse og legge dem i kista til en som skal begraves. Skriv på en lapp at de er til ham.» Så da gjorde jeg det … Jeg reiste til Moskva og dro rett til kirken. Jeg føler meg nærmere ham i Moskva … Han ligger jo der, på Mitinskoje-gravlunden … Jeg forteller kirketjeneren hvordan det ligger an, at jeg må få gitt ham tøflene. «Vet du hva du skal gjøre?» Jeg fikk det forklart en gang til … Akkurat da ble en gammel mann båret inn til begravelsesmesse. Jeg gikk bort til kista, lettet på kledet og la ned tøflene. «Har du skrevet en lapp?» – «Ja, det har jeg, men jeg skrev ikke hvor på gravlunden han ligger.» – «De er alle i én verden der. De finner ham.»

Jeg hadde overhodet ikke lyst til å leve. Om nettene sto jeg ved vinduet og så på himmelen: «Vasenka, hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke leve uten deg.» Om dagen pleide jeg å gå forbi en barnehage og bli stående og se … Jeg kunne se og se på barna … Jeg holdt på å bli gal! Jeg begynte å spørre Vasia om nettene: «Vasenka, jeg må ha et barn. Jeg er redd for å være alene. Jeg orker ikke mer. Vasenka!» Og en annen gang spurte jeg slik: «Vasenka, jeg trenger ingen mann. Jeg kan ikke få noen bedre enn deg. Jeg vil bare ha et barn.»

Jeg var tjuefem år …

Jeg fant en mann … Jeg fortalte ham alt … Hele sannheten: Jeg elsker bare én, for resten av livet. Jeg betrodde ham alt …

Vi var sammen, men jeg inviterte ham aldri hjem til meg, jeg klarte ikke det. Der var jo Vasia …

Jeg jobbet som konditor. Jeg lagde kaker mens tårene trillet.

Jeg gråt ikke, men tårene trillet. Det eneste jeg ba jentene om var at de ikke skulle synes synd på meg. «Hvis dere synes synd på meg, slutter jeg.» Jeg ville være som alle andre. Det er ingen vits i å synes synd på meg. En gang var jeg lykkelig …

35

Jeg fikk Vasias orden … Den er rød … Jeg orket ikke se på den lenge av gangen. Tårene bare trillet …

Jeg fødte en gutt. Andrej … Andrejka … Venninnene mine prøvde å stoppe meg: «Du må ikke få barn». Legene prøvde å skremme meg: «Kroppen din kommer ikke til å tåle det.» Og så … Så sa de at han kom til å bli født uten hender … Uten høyrehånd … De viste meg en protese … «Hva så?» tenkte jeg.

«Da får jeg lære ham å skrive med venstrehånda.» Og han ble født frisk … en vakker gutt … Han får bare toppkarakterer på skolen. Nå har jeg en å leve for. Et lys i livet mitt. Han har forstått alt: «Mamma, hvis jeg drar til bestemor i to dager, får du puste da?» Nei, det får jeg ikke! Jeg er redd for å være borte fra ham så mye som en dag. En gang vi var ute og gikk … Plutselig følte jeg at jeg holdt på å falle … Det var den første hjerneblødningen … På gata der … «Vil du ha litt vann, mamma?» – «Nei, bare stå ved siden av meg. Ikke gå noe sted.» Jeg grep hånda hans. Så husker jeg ikke mer … Da jeg åpnet øynene, var jeg på sykehuset … Jeg hadde holdt ham så hardt at legene nesten ikke fikk fingrene mine fra hverandre. Hånda hans var blå lenge etterpå. Når vi går ut nå sier han: «Bare ikke hold meg i hånda, mamma. Jeg går ikke fra deg.» Han er også syk og tilbringer to uker på skolen etterfulgt av to uker hjemme med lege. Det er sånn vi lever. Vi bekymrer oss for hverandre. Og Vasia er i hver eneste krok … Bildene av ham … Jeg snakker og snakker med ham om natta … Noen ganger når jeg drømmer spør han meg om å få se barnet vårt. Jeg og Andrejka kommer …

Og han kommer leiende på datteren vår. Datteren vår er alltid med. Han leker bare med henne …

Så sånn lever jeg … I én virkelig og én uvirkelig verden på en gang. Jeg vet ikke hvor jeg har det best … (Reiser seg. Går bort til vinduet.) Det er mange av oss her. Hele gata, det er det den blir kalt også, Tsjernobyl-gata. Dette er folk som hadde jobbet på verket hele livet. Mange drar dit på skiftarbeid frem-

36

deles, verket blir betjent av skiftarbeidere nå. Det er ingen som bor der lenger, og det vil aldri kunne bo noen der igjen. Alle er alvorlig syke og uføre, men de slutter ikke i jobben, de tør ikke tenke på det engang. De har ikke noe liv utenom reaktoren, reaktoren er livet deres. Hvor skulle de ellers vært, hvem andre har behov for dem? Stadig vekk er det noen som dør. Plutselig.

De dør gående – faller om mens de går, eller bare sovner og våkner ikke igjen. Én var på vei til en sykepleier med blomster da hjertet hans stanset. En annen sto på bussholdeplassen …

De dør uten at noen har fått spurt dem ut skikkelig. Om det vi har opplevd … Det vi så … Folk vil ikke høre om døden. Om det grusomme …

Men jeg har fortalt deg om kjærligheten … Om hvor høyt jeg elsket …

Ljudmila Ignatenko, enke etter den omkomne brannmannen Vasilij Ignatenko

FORFATTEREN INTERVJUER SEG SELV OM DEN FORSØMTE HISTORIEN OG HVORFOR TSJERNOBYL ROKKER VED VÅRT VERDENSBILDE

– Jeg er et Tsjernobyl-vitne … Det tjuende århundres viktigste­ begivenhet, til tross for de grusomme krigene og revolu­ sjonene som dette sekelet vil bli husket for. Tjue år har gått siden katastrofen, men jeg er fremdeles usikker på hva det er jeg vitner om, fortida eller framtida? Det er så lett å skli ut i banaliteter … Grufullhetens banalitet … Men jeg ser på Tsjernobyl som begynnelsen på en ny historie, Tsjernobyl handler ikke bare om kunnskap, men også om før-kunnskap, fordi mennesket begynte å bestride gamle forestillinger om seg selv og verden. Når vi snakker om fortida eller framtida, fyller vi disse ordene med våre forestillinger om tid, men Tsjernobyl er framfor alt en tidskatastrofe. Radionuklidene som ble slynget rundt på jorda vår, skal leve i femti, hundre, to hundre tusen år … Og enda lenger … I et menneskelivsperspektiv er de evige. Så hva er vi i stand til å forstå? Står det i vår makt å finne og identifisere meningen med denne grufullheten som vi fremdeles ikke kjenner?

Hva handler denne boka om? Hvorfor har jeg skrevet den?

– Den handler ikke om Tsjernobyl, men om Tsjernobyls verden. Tusenvis av sider er skrevet, og mange hundre tusen meter med film er skutt om selve hendelsen. Selv beskjeftiger jeg meg med noe som jeg vil kalle den forsømte historien, de

39

sporløse sporene etter vår tilstedeværelse på jorda og i tida.

Jeg skriver og samler inn hverdagslige følelser, tanker og ord.

Jeg prøver å fange inn sjelens dagligliv. Vanlige menneskers liv en vanlig dag. Her er jo alt uvanlig, både omstendighetene og menneskene, slik de ble tvunget til å være da de ble rykket opp av omstendighetene og måtte finne seg til rette i et nytt landskap. For dem er ikke Tsjernobyl en metafor eller et symbol, det er hjemmet deres. Tenk så mange ganger kunsten har øvd på apokalypsen og utforsket diverse teknologiske versjoner av verdens undergang, men nå vet vi med sikkerhet at livet selv er så mye mer fantastisk. Et år etter katastrofen var det en som sa til meg: «Alle skriver. Og du bor her, men skriver ikke.

Hvorfor ikke?» Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle skrive om det, hvilket verktøy jeg skulle bruke og fra hvilken vinkel jeg skulle nærme meg. Hvis jeg før hadde gransket andres lidelse i bøkene mine, var jeg og mitt eget liv nå blitt en del av hendelsene. Vi hadde blitt helt sammenfiltret med dem, det var umulig å betrakte dem på avstand. Navnet på det lille bortgjemte europeiske landet mitt, som verden tidligere knapt hadde hørt om, lød nå på alle språk, det var nå ensbetydende med det djevelske Tsjernobyl-laboratoriet, og vi hviterusserne var Tsjernobyl-folket. Hvor jeg enn viste meg, snudde alle seg nysgjerrig mot meg: «Å, er du derfra? Hvordan går det der nå?»

Jeg kunne selvsagt ha skrevet en bok i full fart, en av alle de som dukket opp som perler på en snor, om hva som skjedde den natta på verket, hvem som har skylda, hvordan de holdt ulykken skjult for verden og sitt eget folk, og om hvor mange tonn sand og betong som måtte til for å bygge sarkofagen over reaktoren som puster ut død, men noe stoppet meg. Noe holdt meg tilbake. Hva da? En fornemmelse av noe mystisk. Denne fornemmelsen som plutselig hadde tatt bolig i oss, svevde over alle ting den gangen, over samtalene våre, handlingene og redslene, og den kom etter det som skjedde. Det uhyrlige.

40

Alle hadde en uttalt eller uuttalt følelse av at vi hadde kommet i berøring med det ukjente. Tsjernobyl er et mysterium som vi ennå ikke har løst. Et ulest tegn. Og kanskje en gåte for det tjueførste århundre. En utfordring. Nå ble det klart at i tillegg til de kommunistiske, nasjonale og nye religiøse utfordringene som vi lever og overlever med, venter også andre utfordringer, mer brutale og totalitære, men så langt skjult for det blotte øye.

Men med Tsjernobyl ble noe åpnet på gløtt …

Natt til 26. april 1986 … På en eneste natt ble vi forflyttet til et annet sted i historien. Vi gjorde et hopp over i en annen virkelighet, og denne virkeligheten viste seg å overgå ikke bare det vi kjente til, men også det vi kunne forestille oss. Båndet mellom tidene var revet over … Fortida sto plutselig hjelpeløs, det fantes ingenting vi kunne støtte oss til i den, i menneske­ hetens altomfattende arkiv (slik vi trodde at det var) fantes ingen nøkler som kunne åpne den døra. I de dagene hørte jeg flere ganger folk si: «Jeg finner ikke ord som kan formidle det jeg har sett og opplevd», «Ingen har noen gang fortalt meg om noe slikt», «Dette har jeg ikke lest om i en eneste bok og aldri sett på film.» Mellom det øyeblikket da katastrofen inntraff, og det øyeblikket da folk begynte å fortelle om den, var det en pause. Det var stumhetens øyeblikk … Alle husker det … Et sted der oppe ble avgjørelser tatt og hemmelige instrukser gitt, helikoptre fløy og en gedigen mengde teknisk utstyr ble fraktet langs veiene, mens nede på bakken ventet vi på beskjeder og var redde, vi tenkte tilbake på krigen og levde på rykter, men alle tidde om det vesentligste – hva var det egentlig­som hadde skjedd? Vi fant ikke ord for de nye følelsene, og vi fant ikke følelser for de nye ordene, vi klarte ennå ikke å uttrykke oss, men gradvis kom vi inn i en ny måte å tenke på – slik kan man i ettertid beskrive den tilstanden vi befant oss i da. Fakta var ikke lenger nok, jeg måtte se bak faktumet, gå inn i meningen­ med det som foregikk. Rystelseseffekten var åpenbar. Og jeg

41

lette etter det rystede mennesket … Det talte i nye tekster …

Noen ganger var det som om stemmene brøt gjennom fra en drøm eller febervillelse, fra en parallell verden. Konfrontert med Tsjernobyl begynte alle å filosofere. De ble filosofer. ­Kirkene ble fulle av folk igjen … Både troende og de som inntil nylig hadde vært ateister … De lette etter svar som fysikken og matematikken ikke kunne gi dem. Den tredimensjonale verden hadde utvidet seg, og jeg så ingen som ville våge å sverge på materialismens bibel igjen. Uendeligheten fikk et kraftig oppsving. Filosofene og forfatterne stilnet nå som de var dyttet ut av kulturens og tradisjonens vante spor. I disse første dagene var det ikke vitenskapsfolk, embetsmenn eller militære med store skulderklaffer det var mest interessant å snakke med, men gamle bønder. De lever uten Tolstoj og Dostojevskij, og uten Internett, men bevisstheten deres klarte på en eller annen måte å ta opp i seg det nye verdensbildet. Uten å bli ødelagt.

Trolig ville vi alle håndtert en atomsituasjon i krigstid (som i Hiroshima) bedre, i grunnen var det dét vi var forberedt på.

Men katastrofen skjedde ved et ikke-militært atomobjekt, og vi var mennesker av vår tid og trodde på det vi hadde lært, at de sovjetiske atomkraftverkene var de tryggeste i verden og like gjerne kunne bygges på Den røde plass. Krigsatomet var Hiroshima og Nagasaki, mens fredsatomet var lyspærer i alle hjem. Ennå hadde ingen gjettet seg til at krigs- og fredsatomet er tvillinger. Medsammensvorne. Vi har blitt klokere, hele verden har blitt klokere, men det skjedde først etter Tsjernobyl. I dag er hviterusserne som levende «svarte bokser», vi registrerer informasjon for framtida. For alle.

Jeg har brukt lang tid på å skrive og få ferdig denne boka … Nesten tjue år … Jeg har truffet og snakket med tidligere medarbeidere på atomkraftverket, vitenskapsfolk, medisinere, soldater, utflyttere og tilbakeflyttere … De som hadde Tsjernobyl som hovedinnholdet i sin verden, og som

42

fikk alt både på innsiden og utsiden forgiftet av Tsjernobyl, ikke bare jorda og vannet. De fortalte, de lette etter svar. Vi tenkte sammen. Ofte hadde de hastverk, de fryktet at de ikke skulle rekke det (jeg visste ikke den gangen at prisen for deres vitnesbyrd var selve livet). «Skriv det ned …» gjentok de. «Vi har ikke forstått alt vi så, men la det bli stående. Noen kommer til å lese det og forstå. Senere … Etter oss.» Det var ikke uten grunn at de skyndte seg, mange av dem er borte nå. Men de rakk å sende et signal …

– Det vi vet om grufullhet og redsler, kommer først og fremst fra krigen. Stalin-tidas gulag og Auschwitz hører til ondskapens nyere påfunn. Historien har alltid tilhørt krigene og hærførerne, og krig har så å si vært grufullhetens målestokk.

Derfor blander folk begrepene krig og katastrofe … Tsjernobyl hadde tilsyne­latende alkrigens kjennetegn: Mange soldater, evakuering, forlatte hjem. Livets gang var forstyrret. Tsjernobyl­sakene i avisene er fulle av krigsord: atom, eksplosjon, helter …

Og dette gjør det vanskeligere å forstå at vi har å gjøre med en ny historie. Kata­strofenes tidsalder er begynt. Men menneskene vil ikke tenke på det, for de har aldri reflektert over dette før, de gjemmer seg bak det de allerede kjenner. Fortida. Selv minnes­ merkene over Tsjernobyl-heltene ser ut som krigsminnes­ merker … Hva var det egentlig som skjedde der?

– Min første reise til sonen …

Hagene sto i blomst, det nyutsprungne gresset glitret muntert i sola. Fuglene sang. Det var en så velkjent verden … Min første tanke var: Alt er på plass, alt er som før. Jorda er den samme, vannet det samme, trærne de samme. Formen og fargen og lukten av dem er evige, ingen kan forandre på det. Men allerede første dag fikk jeg beskjed om at jeg ikke måtte plukke blomster, og at det var best å unngå å sitte på bakken eller drikke av kildevannet. I kveldinga så jeg gjeterne prøve å drive den slitne buskapen uti elva, men så fort kuene kom fram til vannet,

43

snudde de tvert. På en eller annen måte fornemmet de faren.

Så fikk jeg høre at kattene hadde sluttet å spise døde mus, selv om de lå og slang overalt, på åkeren og gårds­plassene. Døden gjemte seg overalt, men det var en annen form for død. Bak nye masker. I uvant skikkelse. Mennesket ble overrumplet, det var ikke forberedt. Det var ikke forberedt som art, dets naturlige instrumenter, syn, hørsel og følelse, virket ikke. Øynene, ørene og fingrene var ikke lenger skikket, de dugde ikke lenger, for strålingen er ikke synlig, den har ikke lukt eller lyd. Den er immateriell. Hele livet hadde vi enten kriget eller forberedt oss på krig, vi kunne så mye om krig, og så plutselig! Fiendebildet forandret seg. Vi fikk en annen fiende … Andre fiender … Det var det nyslåtte gresset som tok liv nå. Fisken vi fanget, viltet vi skjøt. Et eple … Verden rundt oss, som hadde vært så føyelig og vennlig før, innga frykt nå. De gamle menneskene som skulle evakueres og ennå ikke ante at det var for bestandig, så opp på himmelen og sa: «Sola skinner … Jeg ser verken røyk eller gass.

Det er ingen som skyter. Er dette virkelig krig? Og så må vi flykte…» En kjent ukjent verden.

Hvordan skal vi forstå hvor vi befinner oss? Hva som skjer med oss? Her … Nå … Vi har ingen å spørre …

I sonen og rundt sonen … Den enorme mengden militærmateriell var forbløffende. Soldater marsjerte med splitter nye automatgevær. Med full militær oppakning. Av en eller annen grunn er det disse automatgeværene jeg husker best, ikke helikoptrene og de pansrete personelltransportvognene. Våpen.

Mennesket med gevær i sonen … Hvem kunne de skyte på eller forsvare seg mot der? Fysikken, usynlige partikler? Skulle de skyte på den kontaminerte jorda eller et tre? KGB jobbet på selve kraftverket. De lette etter spioner og sabotører, det gikk rykter om at ulykken var en aksjon planlagt av vestlig sikkerhetstjeneste for å undergrave den sosialistiske leiren. Det gjaldt å være på vakt.

44

Dette krigsbildet … Denne krigskulturen raste sammen foran øynene på meg. Vi gikk inn i en ugjennomsiktig verden der ondskapen ikke avgir noen forklaringer, ikke røper seg og ikke kjenner noen lover.

Jeg så før-tsjernobylmennesket bli forvandlet til tsjernobylmennesket.

– Flere ganger … Og dette er det verdt å tenke over … Flere ganger har jeg hørt folk si at det minner om selvmord, det de gjorde, brannmennene som slukket brannen på atomkraft­ verket den første natta, og de som deltok i opprydnings­ arbeidet. Kollektivt selvmord. Ryddemannskapene jobbet ofte uten verneklær, uten innvendinger bega de seg inn der hvor robotene «døde». Sannheten om de høye stråledosene ble holdt skjult for dem, men de forsonte seg med det og gledet seg til og med over diplomene og medaljene som regjeringen tildelte dem rett før de døde … Men mange rakk ikke å få medaljene sine … Så hva er de egentlig – helter eller selvmordere? Ofre for den sovjetiske idé og oppdragelse? Med tida glemmer man at de reddet landet sitt. Reddet Europa. Man kan jo bare tenke seg hvordan det ville sett ut om de tre andre reaktorene også hadde gått i lufta …

– De er helter. Den nye historiens helter. De blir sammenlignet med heltene i slaget om Stalingrad eller slaget ved Waterloo, men de reddet noe større enn sitt eget fedreland, de reddet selve livet. Livets tid. Den levende tida. Med Tsjernobyl løftet mennesket hånda til slag mot alt, hele den guddommelige verden som rommer tusenvis av andre vesener, dyr og vekster i tillegg til mennesket. Da jeg kom til dem fikk jeg høre dem fortelle om hvordan de – som de første og for første gang – utførte en ny menneskelig umenneskelig oppgave: De begravde jord i jord, det vil si at de gravde ned de kontaminerte jordlagene med beboere – biller, edderkopper og larver – i spesialbunkere av betong. Forskjellige insekter som de ikke visste navnet på

45

engang. De husket ikke. De hadde en helt annen forståelse av døden, den omfattet alt, fra fuglen til sommerfuglen. Deres verden var en annen verden nå, med en ny rett til liv for alt og alle, med et nytt ansvar og en ny skyldfølelse. Tidsmarkørene var bestandig med i historiene deres, de sa «for første gang», «aldri mer», «for alltid». De mintes hvordan de hadde reist gjennom forlatte landsbyer og noen ganger møtt på ensomme gamlinger som ikke hadde villet reise sammen med de andre, eller som hadde vendt tilbake fra fremmede trakter etterpå. De satt ved lysstikka om kvelden, slo med ljåen, skar med sigden, felte trær med øks og henvendte seg til dyr og ånder i bønn. Til Gud. Alt var som det hadde vært for to hundre år siden, men et sted der oppe fløy det romskip. Tida beit seg i halen, begynnelsen og slutten var forent. For dem som var der, tok ikke Tsjernobyl slutt i Tsjernobyl. Det var ikke krigen de kom tilbake fra … Det var mer som fra en annen planet … Det gikk opp for meg at de helt bevisst var i ferd med å omforme sin lidelse til en ny kunnskap som de forærte oss: Se, denne kunnskapen blir dere nødt til å foreta dere noe med, dere må bruke den til noe.

Det fins ett minnesmerke over Tsjernobyl-heltene … Det er den håndlagde sarkofagen som ble lagt over den kjernefysiske ilden. Det tjuende århundres pyramide.

– I Tsjernobyl er det synd på menneskene. Men det er enda mer synd på dyrene … Nei, jeg sa ikke feil … Dette har jeg følt hele tida, i skjul. Hva ble igjen i den døde sonen etter at menneskene dro? Gamle gravlunder og biograver, det er det man kaller dyrenes kirkegård. Mennesket reddet bare seg selv, det forrådte alle andre, og da det hadde reist, kom soldat- eller jegertropper og skjøt dyrene. Hundene kom løpende når de hørte menneskestemmer … Og kattene … Og hestene forsto ingenting … De hadde jo ikke gjort noe galt, verken dyrene eller fuglene, og de døde umælende, noe som gjør det enda verre. En gang i tida ba folk i Mexico, og til og med i det før-

46

kristne Rus, dyrene og fuglene om unnskyldning før de drepte dem for å få mat. Og i det gamle Egypt hadde dyrene rett til å klage på mennesket. På en av papyrusrullene som ble bevart i en pyramide, sto det: «Det er ikke funnet klagemål fra oksen mot N.» Før en egypter skulle gå over i de dødes rike, leste han en bønn med disse ordene: «Jeg har ikke krenket noe vesen. Jeg har ikke tatt korn eller gress fra noe dyr.»

Hva har vi fått ut av Tsjernobyl-erfaringen? Har den ført oss tilbake til «de andres» tause og hemmelighetsfulle verden?

– En gang så jeg soldater gå inn i en landsby menneskene hadde forlatt, og begynne å skyte …

Dyrenes hjelpeløse skrik … De skrek på sine forskjellige språk … Dette står det om i Det nye testamentet. Jesus Kristus kommer til tempelet i Jerusalem og får se dyrene som har blitt ofret, det striblør fra de overskårne strupene. Jesus roper: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» «Et slaktehus» kunne han ha lagt til … Jeg setter likhetstegn mellom de hundretalls biogravene som ble etterlatt i sonen, og disse hedenske templene. Men hvilken gud er de reist til ære for? Guden for vitenskap og kunnskap eller guden for ild? I den forstand går Tsjernobyl lenger enn Auschwitz og Kolyma. Lenger enn Holocaust. Tsjernobyl tilbyr et sluttpunkt.

Ender i intet.

Jeg ser på verden med andre øyne … En liten maur kryper på bakken, og den er nærmere meg nå. En fugl flyr på him­ melen, også den er nærmere. Avstanden mellom meg og dem har blitt mindre. Kløfta som var der, er vekk. Alt er liv.

Jeg husker noe annet også … Det var en gammel birøkter­ som fortalte (og siden har jeg hørt andre fortelle om det samme): «Jeg gikk ut i hagen en morgen, og det var noe som manglet, en eller annen helt vanlig lyd var vekk. Det var ingen bier … Jeg kunne ikke høre en eneste bie! Ikke én! Hva var det som hadde skjedd? Heller ikke dagen etter kom de ut. Eller den

47

tredje … Etterpå fikk vi vite at det hadde vært en ulykke på atomkraftverket like ved. Men lenge visste vi ingenting. Biene visste, men ikke vi. Hvis det skjer noe nå, kommer jeg til å følge med på dem. På livet deres.» Et annet eksempel … Ved elva kom jeg i snakk med noen fiskere som sa: «Vi ventet på at noen skulle forklare oss det på tv … Si oss hvordan vi skulle redde oss selv. Men meitemarkene. Helt vanlige meitemarker. De forsvant dypt ned i jorda, kanskje en halv eller én meter. Og vi skjønte ingenting. Vi gravde og gravde. Og fant ikke en eneste meitemark til agn …»

Hvem av oss kom først, hvem er sterkest og mest varig tilstede på jorda , vi eller dem? Det er av dem vi burde lære oss å overleve … Og leve …

– Det var to katastrofer som sammenfalt: én sosial – Sovjet­ unionen falt fra hverandre foran øynene på oss, et gigantisk sosialistisk kontinent forsvant under vann – og én kosmisk – Tsjernobyl. To globale eksplosjoner. Og den første er nærmest og mest forståelig. Folk er opptatt med dagen i dag og hverdagslivet: Har vi nok å handle for, hvor skal vi reise? Hva skal vi tro på? Hvilke faner skal vi gå bak nå, eller må vi lære oss å leve for vår egen del, vårt eget liv? Det siste vet vi ikke noe om, vi klarer det ikke, for vi har aldri levd på den måten. Vi har ennå ikke hatt noen historie der vi bare levde. Dette opptar alle og enhver. Men Tsjernobyl vil man helst bare glemme, for her må bevisstheten kapitulere. Det var bevissthetens katastrofe. Vår forestillings- og verdiverden ble sprengt. Hadde vi beseiret eller forstått Tsjernobyl fullt ut, ville vi tenkt og skrevet mer om det.

Istedenfor lever vi i én verden, mens bevisstheten eksisterer i en annen. Virkeligheten glipper unna, og vi kan ikke lenger ta den igjen. Er det ikke sånn?

– Jeg vil begynne med et eksempel … Vi bruker fremdeles de gamle ordene «fjernt – nært» og «våre – deres» … Men hva betyr fjernt eller nært etter Tsjernobyl, når skyene fra Tsjerno-

48

byl brukte fire døgn på å drive over Afrika og Kina? Jorda ble plutselig så liten, det er ikke den samme jorda som fantes på Columbus’ tid. Den som var uendelig. Vi har en annen romoppfattelse nå. Det rommet vi lever i, har spilt falitt. Et annet eksempel … De siste hundre årene har menneskene begynt å leve lenger, men livet vårt er likevel ubetydelig og knapt sammen­ lignet med livslengden til radionuklidene som har slått seg ned på jorda vår. Mange av dem kommer til å leve i flere tusen år.

Vi kan ikke engang forestille oss en så fjern framtid! Tidsoppfattelsen vår er i bevegelse. Og alt dette er Tsjernobyl. Spor­ene etter Tsjernobyl. Det samme har skjedd med vårt forhold til fortida, science fi ­ ction og kunnskap … Fortida står hjelpe­ løs tilbake, bare kunnskapen om vår ukunnskap har klart seg.

Også følelsene gjennom­går en omlegging. Istedenfor de vanlige trøst­ende ordene sier legen til den døende mannens kone: «Ikke gå bort til ham! Ikke kyss ham! Ikke stryk ham! Dette er ikke lenger det mennesket du elsker, men et objekt som må dekon­tamineres.» Her må selv Shakespeare gi tapt. Og den store Dante. Det er spørsmålet: Å gå bort til ham eller ikke? Å kysse eller ikke kysse? En av mine heltinner (som var gravid akkurat da) gikk bort og kysset sin mann, og forlot ham ikke før han var død. Hun betalte med sin egen helse og deres ufødte barns liv.

Men hvordan skulle hun kunne velge mellom kjærligheten og døden? Mellom fortida og en ukjent nåtid? Og hvem har rett til å dømme de konene og mødrene som ikke satt hos sine døende menn og sønner? Ved de radioaktive objektenes side … I vår tsjernobylverden er kjærligheten forandret. Og døden også.

Alt er forandret, utenom oss.

– Det må gå minst femti år før en hendelse kan bli historie.

Er det trygt å gå i ferske spor? Det er fare for at man ikke får gravd fram alt, ikke får øye på alt …

– Sonen … Den er en egen verden … Forskjellig fra hele resten av jorda … Den ble opprinnelig oppfunnet av science

49

fiction-forfattere, men litteraturen måtte gi tapt for virkelig­ heten. Vi kan ikke lenger, som menneskene i Tsjekhovs stykker, tro at om hundre år vil menneskene være vidunderlige! Livet vil bli vidunderlig! Den framtida er tapt. Hundre år senere fikk vi Stalins gulag, Auschwitz … Tsjernobyl … Og 11. september i New York … Det er ubegripelig at dette kunne finne sted og få plass i én generasjons liv, innenfor dens dimensjoner. For eksempel i livet til faren min, som er åttitre år nå. Og dette har mennesket overlevd?!

Skjebnen er det ene menneskets liv, mens historien er vår alles. Jeg vil fortelle historien uten å miste skjebnen av syne.

Enkeltmenneskets skjebne. For skjebnen er større enn noen idé.

– Mer enn noe annet får Tsjernobyl meg til å tenke på livet «etter apokalypsen»: ting uten mennesker, landskap uten mennesker. En vei som ikke fører noe sted, telefonledninger som ikke fører noen steder. En eplehage har vokst igjen med ungbjørk. Eller gress på høyde med en løpende hjort. Det eneste som minner om menneskene er jernsengene og de ned­ sotede ovnene som står igjen på fundamentene til de ødelagte bondehusene, det ligner mer på merkverdige fuglereder enn menneske­hus. Eller menneskespor. Nei, det hender man spør seg om dette er fortid eller framtid.

– Noen ganger har jeg følt at jeg skriver ned framtida …

FØRSTE KAPITTEL

De dødes jord

Monolog om hvorfor folk husker

– Jeg har også et spørsmål … Jeg kan ikke svare på det selv …

Men du har satt deg fore å skrive om det … Om dette? Selv vil jeg helst ikke at folk skal vite det. Hva jeg opplevde der … På den ene siden ønsker jeg å åpne meg og snakke ut, men på den andre siden føles det som å kle seg naken, og det vil jeg helst slippe …

Du husker vel hva Tolstoj skrev? Pierre Bezukhov er så rystet etter krigen at det føles som om han og hele verden er forand­ret for alltid. Men når det har gått en stund merker han at han kjefter på kuskene og er like gretten som før. Så hvorfor husker folk da? For at sannheten skal komme for en dag? For å oppnå rettferdighet? For å bli fri og kunne glemme? Forstår de at de har vært med på noe stort? Eller søker de beskyttelse i fortida? Til tross for at minner er skjøre, forgjengelige saker, de er ikke nøyaktig viten, bare menneskets gjetninger om seg selv.

De er ennå ikke viten, bare følelser.

Følelsene mine … Jeg har slitt, gravd i hukommelsen og husket …

Det verste skjedde i barndommen … Det var krigen …

Jeg husker hvordan vi guttungene lekte mor og far: Vi kledde av småunger og la dem oppå hverandre … Det var de første barna som ble født etter krigen. Hele landsbyen visste hvilke ord de kunne si og når de hadde lært å gå, for under ­krigen hadde barna vært glemt. Vi ventet på at det skulle oppstå liv.

Leken het «Mor og far». Vi ville se liv bli til … Men vi var bare åtte–ni år …

53

Jeg så en kvinne slå i hjel seg selv. I noe buskas ved elva.

Hun tok en murstein og slo seg selv i hodet. Hun var gravid med en tyskerpoliti som hele landsbyen hatet. Alt som barn hadde jeg sett på når kattungene ble født. Jeg hjalp mamma med å trekke kalven ut av kua, jeg førte purka til rånen når de skulle pares … Jeg husker … Jeg husker da de kom med pappa da han hadde blitt drept: Han hadde en høyhalset genser på seg (som mamma hadde strikket), og han var tydeligvis skutt med maskingevær eller maskinpistol, noe blodig tøt ut av genseren hans i klumper. Han lå på vår eneste seng, vi hadde ingen andre steder å legge ham. Etterpå ble han begravd foran huset. Og den jorda var ikke lett som dun, det var tung leire.

Fra rødbet­bedene. Rundt oss fortsatte kampene … På bakken lå falne hester og folk …

For meg er disse minnene så forbudte at jeg ikke har snakket høyt om dem før nå …

Den gang oppfattet jeg død og fødsel som det samme. Jeg fikk omtrent den samme følelsen når kalven kom ut av kua …

Og kattungene ble født. Og når den kvinnen slo i hjel seg selv i buskaset … Av en eller annen grunn sto dette for meg som en og samme ting, det var likt. Fødsel og død …

Fra barndommen husker jeg hvordan det pleide å lukte i huset når de slaktet rånen … Du har bare så vidt rørt ved meg, og jeg faller allerede, jeg faller ned dit. Ned i marerittet … ­Redselen … Jeg flyr …

Jeg husker fremdeles at kvinnene tok oss småungene med i badstua. Alle (inkludert moren min) hadde nedfallen livmor (det forsto vi allerede da) som de bandt opp med tøyfiller. Dette så jeg … Det var det tunge slitet som fikk livmoren til å falle ut. Mennene var vekk (drept som partisaner ved fronten alle sammen), og hestene også, kvinnene måtte dra plogen selv. De pløyde både kjøkkenhagene og kolkosåkrene. Jeg tenkte på det hver gang jeg skulle elske med en kvinne som voksen … Det jeg hadde sett i badstua …

54

Jeg ville glemme. Glemme alt … En stund klarte jeg det. Jeg tenkte at det aller verste allerede hadde hendt meg … Det var krigen. Så jeg var beskyttet, jeg var beskyttet nå. Av min kunnskap, av det … som jeg hadde opplevd … den gang … Men …

Så reiste jeg til Tsjernobyl-sonen … Jeg har vært der mange ganger nå … Der forsto jeg at jeg er hjelpeløs. Jeg forstår ikke … Og hjelpeløsheten bryter meg ned. At jeg ikke kjenner meg igjen i en verden der alt er forandret. Til og med ondskapen er annerledes. Fortida beskytter meg ikke lenger … Den beroliger meg ikke … Den har ingen svar … Før fantes det alltid svar, men ikke nå lenger. Det er framtida som bryter meg ned, ikke fortida. (Faller i tanker.)

Hvorfor husker folk? Det er det jeg lurer på … Men nå har jeg snakket litt med deg, og et eller annet har jeg fått sagt med disse ordene … Og noe har jeg forstått … Jeg er ikke like ensom nå. Hvordan er det for andre, mon tro?

Pjotr S., psykolog

Monolog om å kunne snakke både med levende og døde

– En ulv kom inn på gårdsplassen min i natt … Jeg kikka ut av vinduet, og der sto den og lyste med øynene. De var som lyskastere …

Jeg har vent meg til alt sammen. Jeg har bodd aleine i sju år, det er sju år siden folk dro … Noen netter sitter jeg helt til det blir lyst og tenker og tenker. I hele natt satt jeg sammenkrøpet på senga, og så gikk jeg ut for å se om det var noe sol. Hva jeg vil si deg? At døden er det mest rettferdige som fins. Ennå har ingen fått kjøpt seg fri. Jorda tar imot alle: de gode og de onde og synderne. Og annen rettferdighet får du ikke her i verden.

Hele mitt liv har jeg jobba hardt og hederlig. Jeg har holdt min sti rein. Men rettferdighet har jeg ikke sett noe til. Gud fordelte rettferdigheten, men da det ble min tur, hadde han ikke mer igjen. Den unge risikerer å dø, men den gamle skal … Ingen er udødelig, verken tsar eller kjøpmann … I begynnelsen venta jeg på folk, jeg trodde alle skulle komme tilbake. De hadde ikke dratt for godt, det var bare midlertidig. Nå er det døden jeg venter på … Det er ikke vanskelig å dø, bare skummelt. Det er ingen kirke her, og presten kommer ikke. Jeg har ingen å bekjenne mine synder for …

Første gang de sa vi hadde stråling her i bygda, trodde vi det var en slags sykdom, og at den som fikk den, ville dø med en gang. Men nei, sa de, det er noe som ligger på bakken og synker ned i jorda, men det er umulig å få øye på. Dyra kan

56

kanskje se og høre det, men ikke menneskene. Men det er ikke sant! For jeg så det … Det der cesiumet lå og slang i kjøkkenhagen min helt til regnet hadde bløtt det opp. Det hadde sånn blekkfarge … Det lå der i klumper og skimra … Jeg løp hjem fra kolkos­åkeren og gikk ut i kjøkkenhagen … Der fant jeg en sånn mørkeblå klump … Og to hundre meter lenger borte lå det en til … På størrelse med skautet jeg har på huet. Jeg ropte til nabokona og de andre kjerringene, og vi begynte å løpe rundt alle sammen. Rundt i alle kjøkkenhagene og på åkeren … Cirka to hektar … Vi fant vel fire store klumper … Den ene var rød … Dagen etter begynte det å regne. Fra morran av. Og ved middagstider var de vekk. Politiet kom, men vi hadde ikke noe å vise dem. Så vi bare fortalte … Det var sånne biter …

(Viser med hendene.) Så store som skautet mitt. Blå og røde.

Vi var ikke så fryktelig redde for den der strålinga … Hvis vi ikke hadde sett den og visst hva det var kanskje, men nå som vi hadde sett den, var det ikke så farlig. Politiet og soldatene satte opp papplater. Utafor huset til noen eller ute på gata skreiv de: 70 curie, 60 curie … Vi hadde levd på potetene våre hele livet, og så sa de at det ikke var lov! Og løk var forbudt, og gulrot.

Noen grein og andre lo … Vi ble råda til å gjøre hagearbeid med munnbind og gummihansker. Og asken måtte feies ut av ovnen. Og graves ned. Hå-hå-hå … På toppen av det hele kom en skittviktig forsker og holdt foredrag på samfunnshuset om at vi måtte vaske veden … Hørt på makan! Jeg trodde ørene mine skulle dette av! Vi fikk beskjed om å vaske alle overlakener, underlakener og gardiner …Men de lå jo inne! I skap og kister.

Er det stråling inne også nå? Går den gjennom vindusruta? Og døra? Hørt på sånt tull! Ute i skogen og på åkeren, det er der den er … Brønnene ble lukka og låst og surra inn i cellofan …

Vannet var «skittent» … Skittent, du, det er reint som bare det!

De sa så mye rart. Dere kommer til å dø alle sammen … Dere må reise … Evakueres …

57

Folk ble redde … De ble fulle av frykt … Noen begynte å grave ned alt de eide om natta. Jeg bretta sammen klærne mine … Æresdiplomene som jeg fikk for mitt ærlige arbeid, og slantene som jeg hadde lagt unna til dårligere tider. Det var så sørgelig! Det var en sorg som åt seg gjennom hjertet! Det er så sant som at jeg sitter her! Så fikk jeg høre at i én landsby var alle blitt evakuert av soldatene, bortsett fra en gammel gubbe og kjerringa hans som ble igjen. Rett før de andre ble dratt ut av husene og kjørt vekk i busser, tok de med seg kua si og dro til skogs. Så bare venta de der. Som under krigen … Da landsbyen ble brent ned under en straffeekspedisjon … Hvor kom denne ulykken fra? (Gråter.) Livet er så skjørt … Skulle ønske jeg ikke måtte grine, men tårene bare renner … Åh! Se ut av vinduet: Det sitter ei skjære der … Jeg jager den ikke … Selv om skjærene stjeler egg fra hønsehuset noen ganger. Jeg jager dem ikke uansett. Vi er i samme båt nå. Jeg jager ingen! I går kom en hare løpende…

Om jeg bare hadde hatt folk i huset hver dag. Det bor ei annen kjerring aleine i en landsby ikke langt herfra, jeg har bedt henne flytte over til meg. Jeg veit ikke om det er noe hjelp å få av henne, men jeg ville i hvert fall fått noen å snakke med. En å rope på … Jeg har vondt overalt om natta. Beina er så urolige, som om det var maur i dem, det er nervene som er ute og går.

Da må jeg holde noe i hendene. En neve korn … knas, knas. Da roer nervene seg … Jeg har jammen jobba nok her i livet, jeg har sørga nok. Jeg har fått nok av alt og vil ikke ha mer. Hadde jeg dødd nå, så hadde jeg fått hvile. Jeg veit ikke med sjela, men kroppen hadde fått fred. Jeg har både døtre og sønner … De bor i byen alle sammen … Men jeg vil aldri reise herfra! Gud har gitt meg mange år, men ingen lykke. Jeg veit at en gammel stakkar bare er til plage. Barna tolererer deg, de tolererer deg og sårer deg. Det er fint med unger så lenge de er små. De av kvinnfolka våre som dro til byen, griner alle sammen. Enten er

58

det svigerdattera som tråkker på dem eller så er det dattera. De vil tilbake hit. Men det er her husbonden min er … Han ligger på kirkegården … Hadde han ikke ligget her, ville han ha bodd et annet sted. Og jeg også. (Plutselig muntert.) Men hvorfor skal jeg reise herfra? Det er jo så fint her! Alt vokser og blomstrer.

Fra insekter til dyr, alt lever.

Jeg skal fortelle deg alt jeg husker … Det fløy fly forbi hele tida. Hver dag. Lavt, lavt over hodene våre. De fløy mot reaktoren. Verket. Det ene etter det andre. Mens vi ble evakuert.

Flytta. Husene våre ble storma. Folk låste seg inne og gjemte seg. Kyra rauta, ungene grein. Det var krig! Men sola skinte … Jeg hadde satt meg ned og ville ikke gå ut, men jeg hadde ikke låst døra. Soldatene banka på: «Nå, frue, har du pakka?»

Jeg spurte: «Skal dere binde meg på hender og føtter med makt nå?» Da ble de stille en lang stund, og så gikk de. De var så unge, de var så veldig unge. Bare barna! Kvinnfolk krøyp på sine knær foran husene … De ba… Men soldatene tok den ene etter den andre under armen og slepte dem inn i bilen. Men jeg trua, den som rører meg, den som bruker makt mot meg, han skal få smake kjeppen. Jeg kjefta! Jeg kjefta så det sto etter! Og jeg grein ikke. Jeg felte ikke en tåre den dagen.

Jeg ble sittende. Så hørte jeg et skrik. Et skrik! Og så ble det stille … Det roa seg. Den dagen … Den første dagen våga jeg meg ikke ut av døra …

Etterpå hørte jeg at det hadde vært én rekke med mennesker … Og én rekke med kveg. Akkurat som under krigen!

Husbonden min pleide å si at mennesket skyter, men Gud fører kulene. Skjebnen rår over oss alle! Av de unge som dro, er det noen som har dødd alt. På det nye stedet. Mens jeg går rundt her med kjeppen min fremdeles. Og sløver. Blir jeg lei meg, gråter jeg en skvett. Landsbyen er tom … Men det fins alle mulige fugler her … De flakser rundt … Og elgen kommer som om ingenting hadde skjedd … (Gråter.)

59

Jeg husker alt … Folk dro sin vei, men kattene og bikkjene lot de bli igjen. De første dagene gikk jeg rundt og skjenka i melk til alle sammen, og bikkjene fikk hvert sitt stykke brød. De sto på hver sin gårdsplass og venta på eierne sine. Lenge venta de på folk. De sultne kattene spiste agurk … Og tomater … Jeg slo gresset foran grinda til nabokona til det ble høst. Gjerdet falt fra hverandre, men jeg spikra det opp igjen. Jeg venta på folk …

Nabokona hadde en liten hund, den het Zjutsjok. «Zjutsjok,» ba jeg. «Rop på meg hvis det blir du som møter folk først!»

Om natta drømmer jeg at jeg blir evakuert … En offiser roper: «Vi skal sette fyr på alt og grave det ned, mor. Kom deg ut!» Og så bærer de meg av gårde til et ukjent sted. Det er ubegripelig. Det er verken by eller landsby. Og ikke på jorda …

Det skjedde noe rart … Jeg hadde en fin katt. Den het Vaska.

Om vinteren kom rottene, og jeg kunne ikke forsvare meg. De krøyp inn under dyna. Gnagde hull på kornboksen. Da redda Vaska meg … Uten Vaska ville jeg ikke ha klart meg … Jeg og han prata og spiste sammen. Men så forsvant han … Kanskje noen sultne bikkjer hadde tatt og spist ham? De gikk ute og sulta til de døde alle sammen, kattene var så sultne at de spiste kattungene sine, ikke om sommeren, men om vinteren. Tilgi oss, Herre! Ei dame ble spist opp av rotter … I sitt eget hjem.

Rødbrune rotter. Jeg veit ikke om det er sant, men folk prater.

Uteliggere lusker rundt her. De første åra var det nok å ta: serker, bluser og pelskåper. Det var bare å forsyne seg og trille av gårde med det til loppemarkedet. Nå drikker de seg fulle og synger sanger. Banner og sverter. Én ramla av syk­kelen og sovna midt på gata. Om morran var det bare to bein og ­sykkelen igjen. Er det sant? Mon det. Men folk prater.

Alt lever her. Og da mener jeg alt! Firfirsla lever, frosken kvekker. Meitemarken kryper. Og så har vi mus! Vi har alt!

Særlig om våren er det flott. Jeg elsker når syrinene blomstrer.

Og heggen dufter. Så lenge beina holdt, gikk jeg etter brød sjøl,

60

det var femten kilometer bare den ene veien! I ungdommen kunne jeg løpt dit så lett som bare det! Jeg var vant til det. Etter krigen pleide vi å gå til Ukraina for å hente såfrø. Tretti, femti kilometer. Folk bar en sekstenkilossekk hver, men jeg bar tre.

Og nå hender det at jeg ikke klarer å gå over stuegulvet engang.

Gamle kjerringer fryser sjøl på ovnsbenken om sommeren. Det kommer politi hit og kontrollerer landsbyen, de har med korn til meg. Men hva er det egentlig de kontrollerer? Det er jo bare jeg og katten som bor her. Men jeg har ny katt nå. Jeg og katten lyser opp så fort politibilen tuter. Vi løper ut. Katten får et bein. Og så spør de: «Hva om det kommer kjeltringer?» – «Hva skulle de få tak i hos meg? Hva skulle de stjele? Sjela mi? Jeg har bare sjela mi igjen.» Det er fine gutter. De ler. De ga meg batterier til radioen, så nå kan jeg høre på radio. Jeg liker Ljudmila Zykina, men hun synger ikke så ofte lenger. Hun har vel blitt gammel, akkurat som jeg. Som husbonden pleide å si … Når ballet er slutt, må fiolinen i kassa, sa han også.

Men nå skal jeg fortelle om da jeg fant den nye katten. Vaska ble borte … Jeg venta én dag, to dager … En måned … Nå var jeg visst blitt helt aleine. Hadde ingen å prate med. Jeg gikk rundt i landsbyen og ropte på ham i andres hager: Vaska, Pus …

Vaska! Pus! I begynnelsen var det mange katter som løp rundt her, men etter hvert forsvant de. De ble avliva. Døden gjør ikke forskjell på noen … Jorda tar imot alle … Og der gikk jeg og leita. I to dager gikk jeg og ropte. Og den tredje dagen satt det plutselig en katt utafor butikken … Vi så på hverandre. Han var glad, og jeg var glad. Bare at han ikke kunne si det. «Kom da, så går vi», lokka jeg. «Kom, så går vi hjem.» Men han bare satt der … Mjau … Og jeg til å trygle: «Hva skal du gjøre her aleine, da? Ulvene kommer til å spise deg opp. Rive deg i fillebiter.

Kom nå. Vi har egg og flesk hjemme.» For hva skulle jeg si?

Katten skjønner jo ikke menneskespråk, så hvordan forsto han meg egentlig? Jeg gikk foran, og han løp etter. Mjau … «Jeg skal

61

skjære opp flesk til deg …» Mjau … «Vi skal bo sammen, du og jeg …» Mjau … «Du skal hete Vaska …» Mjau … Og nå har vi klart to vintre sammen allerede …

Om natta drømmer jeg at noen roper på meg … Det er stemmen til nabokona: «Zina!» Så blir hun stille … Og så en gang til: «Zina!»

Blir jeg trist, bare gråter jeg en skvett …

Jeg går på kirkegården. Mamma ligger der … Og den vesle dattera mi … Hun strøyk med av tyfus under krigen. Så fort vi hadde båret henne til kirkegården og gravd henne ned, titta sola fram fra skyene. Og den lyser og lyser fremdeles. Som om det bare var å gå tilbake og grave henne opp. Husbonden ligger der … Fedja. Jeg sitter en stund hos dem alle sammen. Og sukker. Snakke kan man gjøre både med levende og døde. Jeg ser ingen forskjell. Jeg hører både de levende og de døde. Når du er aleine … Og når du sørger … Når du virkelig sørger …

Rett ved siden av kirkegården bodde læreren Ivan ­Prokhorovitsj Gavrilenko, han reiste til sønnen sin på Krim.

Etter ham reiste Pjotr Ivanovitsj Miusskij … Traktorfører …

Stakhanov­arbeider, en gang i tida skulle alle bli stakhanov­ arbeidere. Han var så flink med hendene. Kunne skjære ut kniplinger av tre. Huset hans var det flotteste i landsbyen. Det var ungen hans! Det skar meg i hjertet når det skulle rives, blodet mitt kokte. Etterpå ble det gravd ned. En offiser ropte: «Ikke stur, gamlemor! Huset sto på en radioaktiv flekk.» Men sjøl var han full. Jeg gikk bort til han, og så var det han som sto og grein. «Gå vekk, gamlemor, gå vekk! Gå vekk!» Han jaga meg. Og borten­for står bruket til Misja Mikhalev, han fyrte damp­kjeler på gården. Misja forsvant fort. Han døde med en gang han hadde reist. Bak der igjen sto huset til dyreoppdretter Stepan Bykhov … Det brant ned! Noen onde mennesker satte fyr på det om natta. Folk utafra. Stepan levde ikke lenge etter det. Han ligger begravd utafor Mogiljov, der ungene hans bor.

62

Den andre krigen … Vi har mista så mange! Vasilij Makarovitsj Kovaljov, Anna Kotsura, Maksim Nikiforenko … En gang levde vi i fryd og gammen. Det var sang og dans på høytidsdagene.

Trekkspillmusikk. Nå er det som et fengsel her. Noen ganger lukker jeg øynene og går rundt i landsbyen … Greit, sier jeg, hvor mye stråling kan det egentlig være når sommerfuglene flyr og humlene summer? Og når Vaska fanger mus? (Gråter.)

Kjære jenta mi, har du forstått sorgen min? Når du forteller dette videre til folk er jeg kanskje borte alt. Da ligger jeg i jorda … Under røttene …

Zinaida Jevdokimovna Kovalenko, tilbakeflytter