Leseutdrag: «Blodige kronblad» av Ngugi wa Thiong'o

Blodige kronblad

Ngugi wa Thiong’o Blodige kronblad Roman Oversatt og med forord av Reidulf MolvÌr | mno

Solum Bokvennen 2019

© Solum Bokvennen AS, 2019 © Bokvennen Forlag, 2019 © Ngugi wa Thiong’o 1977 First published 1977 Originalens tittel: Petals of Blood.

Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2019 Boken er satt med 11/14 p. Minion Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslagsdesign: monoceros ISBN: 978-82-7488-882-1 ISBN: 978-82-7488-883-8 [ebok] E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no Innkjøpt av Norsk kulturråd

Forord

Dette regnes som Ngugi wa Thiong’os viktigste roman. Han er som alltid opptatt å renske ut elementer som utvan­ner eller uthuler afrikansk, og særlig kenyansk, kultur og samfunnsliv. Tonen i romanen angis i diktet av Derek Walcott, som forfatteren plasserer på dedikasjons­ siden. Temaet er også angitt av sitatene foran hver hoveddel i boken.

En spesiell inspirasjonskilde er antydet ved de ordene som danner overskriftene i de tre første delene av boken: «Walking … towards Bethlehem … to be born.» Det viser til W.B. Yeats’ velkjente dikt, «The Second Coming», som ender slik: «Slouching towards Bethle­hem to be born».

Bare første ordet, «slouching», er endret til «walking». Fra å «slentre» har «rough beast» eller uhyret (som tidligere i diktet er beskrevet som sfinksen i sanden, altså i Egypt, reist i hedensk tid) nå reist seg og «går» eller «marsjerer» mål­bevisst og raskt. Endetiden (Jesu gjen­komst) er nærm­ ere. Den karakteriseres jo som svært brutal og kaotisk i Matteus­evan­geliet, kapittel 24, og andre steder i Det nye testa­mente. I diktet av Yeats er det et slikt skrem­mende bilde som manes frem: «Things fall apart; the centre cannot hold; Mere anarchy is loosed upon the world», og «The [5]

best lack all conviction». (Things fall apart er jo tittelen på en annen svært sam­funns­kritisk roman, av den nigerianske for­fatteren Chinua Achebe.) Resten av diktet utbroderer dette bildet. Det kan ikke være tvil om at forfatteren av romanen med dette retter en bitende kritikk mot utvik­ lingen i Kenya etter frigjøringen. Mens overgrepene til koloni­herrene i Kenya ble litt moderert av regjeringen i metro­polen (London), hadde og har de nye hjemlige politikerne ingen som holdt eller holder dem i tømme. Den gjen­nom­snitt­lige borger kom til å leve i enda elendigere kår enn under koloniherrene. Boken er altså en bitende kritikk av styret i landet etter selvstendiggjøringen. Den fjerde og siste hoveddelen av denne boken har tittelen «A luta continua!» (selv om forfatteren har forandret det første ordet «A» til «La»). Dette var kampropet til frigjøringsbevegelsen Frelimo i Mozambique. Det betyr «Striden/ Kampen fortsetter». Det er nok betegnende for en kamp denne forfatteren mener gjenstår å vinne.

Men alt er ikke mørkt i denne romanen. Gode krefter er i virksomhet for å bedre forholdene, selv om de møter store hindringer i sin kamp. Det er kanskje ikke tilfeldig at alle «heltene» i boken har «mislykkes» på forskjellig vis tidligere i livet: To har blitt utvist fra skolen, en frihetskjempe har blitt avspist med en elendig kro i en avsidesliggende landsby, hvor en tidligere prostituert fra god familie (tidlig misbrukt og avvist) hjelper ham til å få en viss orden i kroen før den blir revet og han ruinert og hun åpner et horehus. I avgjørende stadier i kampen for et bedre og mer meningsfylt liv blir de frustrert av mektigere krefter i sam[6]

funnet. Men de får også tatt hevn over noen av de verste utbytterne.

Bak elendigheten glimter vi altså likevel håp, nettopp fra virksomheten til dem som har møtt så mye motstand og blitt så hardt straffet for sine velmente forsøk på å hjelpe sine medmennesker (og seg selv).

Dette er også en roman der forfatteren eksperimenterer med form og språk, og av og til bryter han med alle «vedtatte» regler. Den er også mer radikal enn hans tidligere romaner, og det er ikke alltid lett å si hva hans «budskap» er. Men engasjert er han til det siste.

Reidulf Molvær

Til min mor og Nyambura Til minne om Njinju wa Thiong’o, som døde den 6. april 1974 Skremmende, eiendommelige buktninger! Hvert ungt mangrovetre, Lik en slange, med slibrige røtter som en hånd med seks fingre, Skjuler i sitt grep den mosegrodde padde, Giftig sopp, den kraftige ingefærplanten, Blodige kronblad, Den flekkete vulva til tigerorkideen; Besynderlige falloser Som plager dem som reiser langs den veien.

Derek Walcott, fra The Swamp

Takksigelser Takk til: Nyambura for sangene på sidene 517 og 519.

Elijah Mbûrû for Hûni Cia Gita på side 560.

PCEA Gathaithi kor for hymnen på side 274.

DK for sangen hans sitert på side 211.

Josh White for sangen hans sitert på side 331.

Fru Lee og fru Keval for å ha maskinskrevet manuset.

Også takk til: Den sovjetiske forfatterforening for å ha latt meg få bruke deres hus på Jalta for å fullføre skrivingen av denne romanen.

Dr. Samuel Kibicho – for å ha innviet meg i gledene ved litteratur, og romaner i særdeleshet.

Herr Stephan Thiro – for tidlige anstrengelser; uten dem hadde jeg kanskje aldri blitt forfatter.

Og til: Mange flere Sammen i striden Med vårt folk For total frigjøring I bevisstheten om at Samme hvor lang og hard kampen er Er seieren sikker.

[ 11 ]

Første del: Underveis ‌

Og jeg så, og se! – en hvit hest. Og han som satt på den, hadde en bue. Han fikk en seierskrans, og med seier dro han ut for å seire …

Og det kom frem en annen hest som var flammende rød.

Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned. Og det ble gitt ham et stort sverd …

Og jeg så, og se! – en svart hest. Og han som satt på den, hadde en skålvekt i hånden …

Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden …

De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest.

Johannes’ Åpenbaring, kapittel 6 (etter Bibelselskapets oversettelse av 2011)

Folket foraktet kongenes villskap …

Men den søte nåden varslet ødeleggelse, og de skremte monarkenes tilbakekomst; Hver av dem kom majestetisk, med følge – bøddel, prest, skattefut, Soldat, jurist, adelsmann, fangevokter og spyttslikker.

Walt Whitman

Første kapittel

1* De kom for å hente ham den søndagen. Han hadde

akkurat kommet tilbake fra en våkenatt på fjellet. Han lå og hvilte seg i sengen, med Bibelen åpen ved Johannes’ Åpenbaring, da to politimenn – den ene høy, den andre kort – banket på døren.

«Er du herr Munira!» spurte den kortvokste. Han hadde et stjerneformet arr over venstre øyenbryn.

«Ja.» «Underviser du ved New Ilmorog barneskole?»

«Og hvor tror dere at dere nå står?» «Å ja. Vi vil bare være helt sikre. Mord er jo ikke en dagligdags affære, som irio eller ugali, maisgrøten du spiser hver dag.»

«Hva er det dere prater om?»

«Du blir bedt om å møte opp på New Ilmorog politi­ stasjon.»

«Hva gjelder det?»

«Mord, selvsagt – mord her i Ilmorog.»

Den høyreiste, som hittil ikke hadde sagt et ord, var rask med å tilføye: «Det er ikke så mye å legge vekt på, herr Munira. Bare noen rutinespørsmål.» [ 15 ]

«Ikke utbroder det! Dere utfører bare deres plikter her i verden. Men la meg få ta på meg en frakk.»

De to konstablene så på hverandre, overrasket over den rolige måte han mottok nyheten på. Han kom raskt tilbake, mens han bar på Den hellige boken i den ene hånden.

«Du tar alltid den Boken med deg over alt, herr Munira,» sa den kortvokste, som fikk et godt inntrykk av Munira – han var litt skremt av den makten den boken kunne ha.

«Vi må alltid være rede til å så den gode sæd i disse siste dager, før Hans gjenkomst. Alle tegnene er der – stridigheter, mord, kriger, blod – og det står om det i denne Boken.»

«Hvor lenge har du vært i Ilmorog?» spurte den høyeste av dem, for å gå over til å tale om noe annet enn verdens ende og Kristi gjenkomst. Han var en trofast kirke­­gjenger og hadde ikke noe ønske om å bli etterlatt ved Gjenkomsten.

«Så du har allerede begynt med dine rutinespørsmål, hva?»

«Nei, nei. Dette vil ikke bli journalført, herr Munira.

Det er bare småprat. Vi har ikke noe imot deg.»

«Tolv år,» fortalte han dem.

«Tolv år!» gjentok begge konstablene.

«Ja, tolv år i dette ørkenlandskapet.»

«Nåvel, det betyr – da må du ha kommet hit før New Ilmorog ble anlagt …»

[ 16 ]

2* Abdulla satt på en stol utenfor skuret sitt som lå i den

delen av Ilmorog som ble kalt Det Nye Jerusalem. Han kikket på bandasjen han hadde på venstre hånd. Han hadde ikke blitt holdt lenge igjen på sykehuset. Han følte seg forunderlig rolig etter siste natts ildprøve. Han kunne ennå ikke riktig forstå hva som hadde hendt. Kanskje med tid og stunder, tenkte han – men ville han noensinne bli i stand til å forklare oppfyllelsen av det som bare hadde vært et stille ønske, et håp? Hvor sterkt hadde han ønsket det? Han løftet blikket og fikk øye på en politimann som stirret på ham.

«Abdulla?»

«Ja.» «Jeg er en politimann på jobb. De vil at du skal komme til politistasjonen.»

«Nå, med en gang?»

«Ja.» «Vil det ta lang tid?»

«Det vet jeg ikke. De vil at du skal avlegge en forklaring og svare på en del spørsmål.»

«Det er i orden. Bare la meg sette denne stolen inn i huset først.»

Men på politistasjonen lukket de ham inn i en celle.

Abdulla protesterte mot å ha blitt ført bak lyset. En politi­ mann klasket til ham i ansiktet. Bare vent, bare vent, prøvde han å trøste seg selv mens han følte et plutselig sinne som hadde ligget på lur lenge, og som ble forsterket av denne nye provokasjonen. [ 17 ]

3* En politimann gikk til sykehuset der Wanja var blitt

innlagt.

«Jeg er redd du ikke kan få besøke henne,» sa legen.

«Hun er ikke i stand til å besvare noen spørsmål. Hun er fremdeles i villelse og roper stadig vekk: ‘Ild … Ild … Min mors søster … min kjære tante… slukk ilden, slukk ilden!’ og slikt noe.»

«Skriv ned alt hun sier. Det kan gi oss et spor i denne saken –.»

«Nei, så kritisk står det ikke til med henne … Hun har bare fått sjokk og snakker i villelse. Om en ti dagers tid …»

4* Karega sov dypt. Han hadde kommet sent hjem etter et

møte i fagforeningen til Ilmorog Theng’eta Bryggeri. Han hørte at noen banket på døren. Han spratt ut av sengen i pysjamasen. Han ble møtt av en tungt bevæpnet gruppe politi­menn ved døren. En høyere politibetjent i kaki­uni­ form tok et skritt frem.

«Hva er det som står på?»

«Du blir bedt om å møte opp på politistasjonen …»

«Hva gjelder det?»

«Rutinespørsmål.»

«Kan det ikke vente til i morgen?»

«Det kan det dessverre ikke.»

«La meg få på meg noen klær …»

Han gikk inn og kledde på seg. Han lurte på hvordan han kunne kontakte de andre. Han hadde hørt på nyhet­ [ 18 ]

ene klokken seks, så han visste at streiken var blitt forbudt.

Likevel håpet han at streiken ville gå som planlagt, selv om han ble arrestert.

Han ble skubbet inn i en Landrover og kjørt av gårde.

Akinyi, som gjorde seg rede til å gå til morgengudstjeneste i kirken i Ilmorog, kom til å se i retning av huset hans, noe hun alltid gjorde, selv om hun hadde lovet seg selv å slutte med den vanen. Hun la merke til Landroveren som kjørte bort. Hun skyndte seg til hjemmet hans – selv om hun aldri hadde vært der før – og oppdaget at det var satt hengelås på døren.

Ryktene hadde spredt seg i løpet av noen få timer. Arbei­ d­erne marsjerte mot politistasjonen med en fiendtlig innstilling for å be om at han skulle bli satt fri. En høyere politi­ betjent kom ut og talte til dem i en uventet forsonlig tone.

«Vær snill og spre dere på fredelig måte. Karega er her for å svare på noen rutinespørsmål. Og det gjelder ikke deres beslutning fra i går kveld om å gå til streik. Det dreier seg om mord – mord her i Ilmorog.»

«Drap på arbeiderne!» var det en som svarte.

«Mord på arbeiderbevegelsen!»

«Må arbeidernes kamp leve lenge!»

«Vær snill og spre dere –» ba politimannen desperat.

«Spre dere selv – slutt med å la utenlandske kompanier og deres lokale medløpere få tyrannisere oss!»

«La det bli slutt med fremmed styre, opprettholdt av svarte medhjelpere som har fått sine sinn kolonisert. La det bli slutt på utnyttingen av vår svette!»

Mengden ble mer og mer opphisset og truende. Politi­ [ 19 ]

mannen ga et signal til sine assistenter, som kalte på forsterkninger innefra, og de kom ut med våpen. Disse jaget de protesterende arbeiderne helt til sentrum av Ilmorog.

Et par arbeidere ble såret under oppstyret, og de ble brakt til sykehuset.

Arbeiderne ble med dette klar over sin egen makt. Slikt et trossig møte med øvrigheten hadde aldri før funnet sted i Ilmorog.

5* En avis, Dagens Nyheter, kom ut med et spesialnum-

mer med stor overskrift: MZIGO, CHUI, KIMERIA ER BLITT MYRDET. En mann som antas å ha vært ansvarlig for å ha hisset opp medlemmene av en fagforening har blitt arrestert etter at en førende industrileder og to undervisningsledere som er velkjente afrikanske direktører i det velkjente internasjonale Theng’eta Bryggeriet & Co. ble brent til døde i går kveld i Ilmorog, bare få timer etter å ha truffet en avgjørende beslutning om å nekte å gå med på en økning i lønnen til de ansatte.

Myndighetene tror at de ble narret til å gå inn i et hus som så ble påtent av leiemordere.

De tre vil bli et uerstattelig tap for Ilmorog. De hadde bygget opp Ilmorog fra å være en ørliten landsby på 1800-tallet og som minnet om dagene før de europeiske pionerene Krapf og Rebman kom til Kenya og omskapte stedet til en moderne industriby som til og med generasjonene som ble født etter at astronautene Gagarin og Armstrong fløy rundt jorden vil besøke med stolthet … osv… Kimeria og Chui var fremstående grunnleggere av KCO … osv osv …

Andre kapittel

1*

Men alt dette hendte tolv år etter at Godfrey Munira først kom syklende på sin jernhest gjennom Ilmorog med en tynn støvsky etter seg og kom frem til et mosegrodd hus med to rom, i det som en gang hadde vært en skolegård. Han steg av sykkelen og ble stående stille, med høyre hånd på hoften, mens venstre hånd holdt sykkelen og de blodsprengte øyene pliret mot det grå, inntørkede lavet på en vegg som en gang hadde vært okerfarget. Derpå lente han jernhesten bedagelig mot veggen, og idet han bøyde seg ned, løsnet han på klypene nederst på buksebeina, som han slo lett med hendene – en nærmest automatisk handling, siden støv alltid klebet seg til klærne og skoene hans. Dernest tok han noen skritt bakover for å ta et nytt blikk på inngangsdøren, de falleferdige veggene og taket som hadde råtnet under solstrålene. Men så gikk han med ett resolutt mot døren og tok et tak i håndtaket, mens han prøvde å skubbe døren opp med høyre skulder.

Han ramlet inn i rommet som var fullt av edderkopper og fluevinger som hang fast i spindelvev på alle veggene, helt opp til mønet.

En ny mann er kommet til landsbyen, ryktes det rundt [ 21 ]

om i Ilmorog. Barn kom for å ta en titt på ham, der han febrilsk forsøkte å få skikk på stedet og bli kvitt ugresset, og barna fortalte alt de så til de eldre mennene og kvinnene. Han vil nok blåse bort med vinden, sa de voksne – hadde det ikke kommet mange før ham, kanskje? Hvem kunne ønske å slå seg til ro i et slikt ørkenlandskap, unntatt krapyler som mangler bein å gå på – må djevelen sluke Abdulla – og de med utlevde lender – må Herren velsigne Nyakinyua, den gamle kvinnen.

Selve skolebygningen var en fireroms brakke med ødelagte vegger av leire, et tak av bølgeblikk med store hull i, samt et mylder av spindelvev og vingene og hodene av døde fluer. Var det til å undres over at lærerne stakk av fra stedet så snart de fikk øye på det? Elevene var stort sett gjetergutter som sjelden fullførte et semester fordi de dro ut i følge med sine fedre på leting etter nye beitemarker og vann til buskapen.

Men Munira ble værende, og etter en måneds tid hvisket og tisket alle – hadde han en skrue løs – og han som ikke engang var særlig gammel? Var han en som brakte noe ondt med seg? – særlig gikk sladderen da han begynte å holde skole under et akasietre like i nærheten av stedet som ryktene sa var graven til den legendariske Ndemi, han hvis ånd hadde holdt øye med landskapet rundt Ilmorog før imperialistene kom til landet og forandret på alt det tilvante. Han må holde Ndemi for narr, sa Mwathi wa Mugo, som var en spåmann som alle trodde på, både de som bodde på høydedragene og de som holdt til i slettelandet, og han var den som foreskrev botemidler mot alt. En gang, [ 22 ]

i nattens mulm og mørke, dreit den gamle kvinnen en stor haug med skitt på veien mellom skolebygningen og akasietreet. Neste morgen oppdaget skolebarna en halvtørr haug med skitt. Da løp de tilbake til foreldrene sine og fortalte en forunderlig historie om den nye læreren. En ukes tid senere galopperte Munira på jernhesten sin langs alle haugene og slettene på leting etter de bortkomne elevene. Han kom over en av dem, steg av sykkelen som han lot falle på bakken, og løp etter eleven.

«Hva heter du?» spurte han, mens han holdt et tak i skuldrene hans.

«Muriuki.»

«Og du er sønn av?»

«Wambui.»

«Hun er moren din?»

«Ja.» «Hvem er faren din?»

«Han arbeider lang herfra.»

«Si meg: Hvorfor liker du ikke å gå på skole?»

Gutten laget figurer på bakken med høyre tå og med hodet lent til siden, og han hadde vansker med å holde latteren tilbake.

«Jeg vet ikke, jeg vet ikke,» sa han, og så ut som om han var i ferd med å briste i gråt. Munira slapp ham etter at han hadde lovet å komme tilbake til skolen, og til og med bringe de andre med seg. Så kom de nølende tilbake; de betraktet ham fremdeles som litt forrykt, og for fremtiden våget han ikke å holde klasser utenfor skolens trygge vegger. [ 23 ]

Hun sto og ventet på Munira utenfor hekken rundt skolen. Han steg av jernhesten og flyttet seg til siden, ettersom han trodde at hun ville passere. Men hun ble stående midt på den smale stien, mens hun lente seg på den knudrete staven sin.

«Hvor kommer du fra? Er det asfalterte veier der?»

«Ja.» «Og lys kommer fra ledninger som henger på tørre trestolper om natten?»

«Ja.» «Og kvinner går på høye hæler?»

«Ja.» «Og de har olje i håret, og lukter av svidd geitehud?»

«Ja.» Han betraktet hennes furede ansikt og så lyset i øynene hennes. Selv så han bakenfor henne, mot skolen som var tom, siden det var etter klokken fire, og han undret på hva det var hun egentlig ville ham.

«Og de er vakre og er vel bevandret i de hvites skikk og bruk, ikke sant?

«Slik er det: altfor vel bevandret, av og til.»

«Våre unge menn og kvinner har forlatt oss. De er blitt tiltrukket av metall som glitrer. De drar sin vei, og de unge kvinnene kommer hit av og til for å legge fra seg nyfødte barn hos sine bestemødre, som allerede er blitt gamle og utslitt etter å ha gravd i jorden for å skaffe seg noe å leve av.

De unge kvinnene sier: I byen bor vi på rom som bare er for én person … og de som ansetter oss vil ikke ha småbarn krypende i de små rommene eller på de ørsmå gårdsplas[ 24 ]

sene. Har du hørt på maken? Uønskede barn? Slik er de unge mennene også. Noen drar for aldri å komme tilbake.

Noen kommer av og til for å se til konene de har latt være igjen hjemme, bare for å smelle dem på tjukken, så stikker de av i en fei, som om de ble drevet bort fra Ilmorog av Uhere og Mutung’u. Hva skal vi kalle disse unge? Den nye Uhere og Mutung’u-generasjonen, for var det ikke den samme hudsykdommen og pesten som angrep oss i gamle dager, for lenge siden, den som svekket vårt folk i møtet med den hvite mann som invaderte landet vårt? Så si meg nå hva det er som har brakt deg til et gudsforlatt sted som dette? Se på Abdulla. Han kom langt borte fra, og hva har han tilført oss? Et esel. Tenk deg det: et esel! Hva er det du har kommet for å få ut av landsbyen vår? Er det de siste barna vi har igjen?»

Han overveide dette noen øyeblikk. Han plukket en moden gul frukt fra et tre i nærheten og knuste den mellom fingrene – fins det ikke noe trygt hjørne hvor en kan gjemme seg og få utrettet noe – plante et såkorn som en kan få se bli til moden frukt? Han følte lukten av den over­modne, halvråtne frukten i neseborene. Han følte seg plutselig kvalm. Herre, befri oss fra vår fortid, og febrilsk fomlet han i lommene for å finne et lommetørkle som han kunne nyse i. Men det var for sent. Litt spytt fløy inn i det furete ansiktet på den gamle kvinnen. Hun utbrøt, auuu-u, Nduri ici mutiuke muone. Og hun flyktet forskremt. Han snudde seg og prøvde å holde tilbake et nytt nys. Da han et øyeblikk senere så nedover veien, så han ikke snurten av henne, verken bak hekken eller noe annet sted. Hun hadde forduftet. [ 25 ]

Det var rart. Litt av et mysterium, mumlet ham ved seg selv. Han steg opp på jernhesten sin og syklet sakte mot Abdullas sjappe.

Abdulla var også en nykommer til Ilmorog. Han og lille, spinkle Joseph hadde kommet blant dem i en eselkjerre full av kasseroller og tallerkener og billige tepper som hadde blitt stappet ned i flerrete sekker av sisalhamp og skitne lakener som hadde blitt knyttet sammen i hjørnene, slik at de tjente som sekker for anledningen. Dette tegner til å bli et begivenhetsrikt år, hadde Njogu utbrutt sarkastisk da han fikk øye på den besynderlige trioen og hørte hvilket underlig ønske de hadde: hvordan kunne noen ønske, på et gudsforlatt sted som dette, å ta over den falleferdige rønnen som engang hadde tilhørt Dharam­ shah, som var en legende i Ilmorog? Du kan bare ta spøk­ elseshuset … med dets minner, forbannelser og alt i hop … hadde gamle Njogu sagt, idet han pekte på bygningen som det ikke var lett å skjelne fra det tørre ugresset og det røde jordsmonnet. Vi pleide å komme i flokk til sjappa til Abdulla, og så med forundring på det avkappede beinet hans og hans triste åsyn og hvordan han ustanselig slynget ut forbannelser over Joseph. Likevel varte det ikke lenge før vi ble glade siden det var et sted vi kunne kjøpe salt og pepper. Men vi ble litt skremt av eselet hans, fordi det åt altfor mye gress og drakk for mye vann. Det varte ikke mer enn en måned før Abdulla hadde åpnet en bar i sjappa si, i tillegg til salget av Jogoo maismel og pepper og salt.

På fredagene og lørdagene kom gjeterne fra slettene rundt Ilmorog i flokk og følge til sjappa hans, der de drakk og [ 26 ]

pratet og sang om kyrne og geitene sine. De hadde flust med penger etter av og til å ha solgt geiter på markedet i Ruwa-ini, og det var ikke noe annet de kunne bruke penger på, penger de bar på seg i små dåser som hang i tråder de hadde rundt halsen, på innsiden av sine røde togalign­ ende kapper. Deretter forsvant de i dagevis eller ukevis, før de igjen toget inn i baren til Abdulla.

Munira kom inn på stedet gjennom bakdøren og satte seg på kanten av en knirkende benk. Det var besynderlig, mumlet han enda en gang for seg selv da han mintes det første møtet med den gamle damen, mens han ventet på at Joseph skulle bringe ham en flaske Tusker-øl. Han hadde såvidt begynt å drikke da tre staute, godt voksne karer slo seg ned ved bordet der han satt. Muturi, Njuguna og Ruoro var velstående bønder, og i den egenskap gikk de for å være bondesammfunnets vismenn, deres athamaki.

De ordnet opp i feider, ikke bare mellom familier, men også mellom dette samfunnet og gjeterne ute på viddene.

For å ordne opp i alvorligere konflikter, henvendte folk seg til spåmannen, Mwathi wa Mugo. De hilste nå på Munira og begynte å prate om været.

«Hvor kommer du fra – er det like tørt der som her?»

«Det er … nåvel … alltid varmt i januar.»

«Det er selvsagt samme årstiden – githemithu-sesongen.»

«Er det det dere kaller den?»

«Disse ungdommene … Dere har for mye av utlend­ ingenes ordforråd, maneno maneno, i hodet. Fikk dere en god gathano-innhøstning hos dere? Hos oss var den [ 27 ]

elendig, og vi vet ikke om maisen og bønnene vi høstet er tilstrekkelige til å vare til njahi-regntiden. Det vil si, dersom det kommer regn i det hele tatt, da …»

«Jeg er faktisk ikke bonde,» skyndte Munira seg å forklare – han ble forvirret av all denne praten om njahi, themithu, gathano og mwere.

«Det vet vi; det skjønner vi nok … hendene til en Msomi som har gått på skole kan vi lese som en bok. Ser jeg ikke hvordan disse byfolkene ser ut når de kommer på besøk til oss? Hender som aldri har berørt en åker – det er som om de bærer ngome, ringer på fingrene.»

Njuguna hadde alltid ønsket å kunne bære ngome-ringer på fingrene som tegn på at han hadde tatt farvel med – sagt kwaheri til – jorden som sølte til hendene hans. Da ville han ha betraktet seg som en som sto på like fot med de høye herrene han hadde sett i ungdomsårene. Noen av de velkjente familiene hadde hatt så stor rikdom i form av kyr og geiter at de kunne få ahois, smiskere og snyltegjester til å gjøre arbeidet for dem. Disse ahois, smiskerne og snylterne, ndungatas, lakeiene, håpet naturligvis å få en geit som betaling, slik at de kunne begynne for seg selv ute på fellesbeitene og de åpne markene. Andre overhoder i store familier og klaner eller underklaner, mbari, hadde hatt mange nok koner og sønner som kunne gjøre arbeidet for seg, eller mange nok døtre som kunne håve inn rikdommer for dem i form av brudepriser. Men slike rikdommer hadde aldri blitt Njuguna til del. Jorden syntes ikke å gi stor nok avkastning, og nå var det ikke mer udyrket jord å dra til, slik det hadde vært i tiden før Kenya ble koloni. [ 28 ]

Sønnene deres hadde tatt seg arbeid på gårdene til europe­ erne, eller de hadde dratt inn til storbyene. Han hadde heller ingen døtre, og hvem hadde bruk for dem nå for tiden? Gamle Njogu hadde jo hatt flere døtre, og de hadde bare blitt ham til sorg, istedenfor å ha innbrakt ham geiter som brudepris. Derfor måtte Njuguna, i likhet med alle de andre bøndene som var spredt omkring Ilmorog, slå seg til ro med små jordlapper, elendige redskaper, og med det hans lille familie kunne bistå med i form av arbeid. Men han hadde likevel ikke gitt opp alt håp.

«Vi fikk ikke nok regn den siste mwere-regntiden,» forklarte Muturi. «Nå titter vi på solen og legger merke til vind­ene og flukten til thungururi-fuglene som flyr omkring, og vi er bekymret for at det ikke vil komme noe regn. Naturligvis er det ennå to måneder til sesongen for njahi-regnet … men disse fuglene gjør oss bekymret.»

Munira var ikke interessert i bondeyrket. Og slikt snakk om at det kunne bli tørke eller regn hadde han måttet lytte til helt siden barndomsdagene. Bøndene snakket alltid om faren for tørke, som om bare det å prate om deres bekymringer ville holde farene på avstand.

«Det vil sikkert regne,» sa han, bare for å vise dem at han følte med dem. Han prøvde å få samtalen inn på andre spor, og her kom Abdulla ham til unnsetning.

«Tror du at du kan hanskes med skolen på egen hånd?» spurte Abdulla.

«Jeg håper at vi kan få flere lærere så snart vi kommer i gang med de to første klassetrinnene.»

«Første og andre klasse? Hvordan kan det skje?» [ 29 ]

«Nå vel, om morgenen kan vi holde skole for andreklassingene, og om ettermiddagen kan vi ta inn førsteklassing­ ene,» svarte han.

«Du må være svært ivrig og selvoppofrende,» sa Abdulla, men Munira visste ikke om han skulle ta det som hån eller som anerkjennelse. Men han forsøkte å svare på det på hederlig vis.

«Noen av oss som gikk på skole … vi overlot til andre, vanlige folk, å slåss for Uhuru, frihet og selvstendighet. Vi lurte oss unna … all møyen, mener jeg. Men nå som vi har fått vår selvstendighet, har vi anledning til å ta igjen det forsømte … for å vise at vi ikke alltid vil unn … unndra oss. Det var derfor jeg søkte om å bli overført til dette stedet … til Ilmorog.»

«Jeg er nå ikke så sikker på at en og annen ikke bare ser seg om etter en måte å fylle magen på,» sa Abdulla, og igjen fikk tonefallet hans til å gjøre at Munira følte seg ukomfortabel. Det virket som om Abdulla allerede var mistenksom, for ikke å si fiendtlig innstilt overfor hans … vel … hans tilsynelatende idealistiske holdning og hengivenhet.

«Jeg kan ikke uttale meg på vegne av alle andre – men det ser ut som om det fremdeles finnes begeistring og tro på at vi alle kan gjøre noe for at vår uavhengighet skal bli meningsfull …,» sa han.

«Det er sanne ord,» sa Muturi og ga dermed sitt bifall.

«Det er gode ord.»

Munira grep nå anledningen til utbre seg om fremtidsutsiktene for skolen, og til å trygle dem om deres støtte. [ 30 ]

Kamuingi koyaga ndiri, sa han, uten overbevisning, men han la merke til at ordene hans gjorde inntrykk på dem.

Senere, etter at mørket var falt på, trasket de tre bøndene hjem til seg selv, men ikke før de hadde fortalt Nyakinyua hva de hadde funnet ut. De bøyde seg heller tungt på spaserstavene sine; øynene var rødlette, og de talte med litt slørete stemmer. Han er en alright fyr, sa de til de andre som var samlet i hytta til Nyakinyua – han er alright, sa de, mens de så på hverandre med selvbevisste miner.

Han ble en av bygdefolket. Barna sang a e i o u î û av full røst. De sang også: Kamau wa Njoroge ena ndutu kuguru, og i mellomtiden tenkte de på sine høyst personlige midder som åt seg inn under tåneglene deres, og som de prøvde heftig å bli kvitt ved å skrape tærne mot jordgulvet. Noen av dem stakk av fra skolen for å plystre de ekte gjetermelodiene for buskapen sin, eller bare for å klatre opp og ned i miariki-trærne ute på de åpne slettene.

Andre elever tutet videre på leksene en uke eller mer, før også de sluttet seg til bølingen. Men dette er i 1960-årene, ikke i 1860-årene, tenkte Munira, litt skuffet.

Atter en gang dro han omkring i åsene, fant noen av elevene, og han ba dem om å fortelle de andre at han hadde innkalt til skolemøte. Samtidig svor han ved seg selv at han aldri ville komme tilbake til dette gudsforlatte stedet. Hans første alvorlige forsøk på å gjøre det de sang om, syntes å ha endt som nok en fiasko og et nederlag for ham.

Sporer, stigbøyler, jernhest, en rytter som kommer ridende gjennom en støvsky. Munira var seg klart bevisst de mange øynene som speidet bak hekkene og folk som [ 31 ]

lo av nederlaget hans. Nyakinyua, den gamle kvinnen, steg frem i den støvete stien og ropte etter ham, men han trakk seg tilbake. Lenger ute på slettene sang kvinner til gitiro-melodier, ertende sanger om en annen rytter som levde for lenge siden, da Ilmorog var et sted å være stolt av. Samrøstet sang de: Sønner av Munoru we see: hvor er nå etterkommerne etter Ndemi?

Han brydde seg ikke. En hel måned hadde de gjort narr av ham. Og ikke engang Abdulla, hvis sjappe hadde blitt hans daglige tilfluktssted, ville støtte ham. «Folkene her er litt mistenksomme overfor fremmede og uvante ting. Til å begynne med likte de ikke eselet mitt. De liker det fremdeles ikke. Og grunnen til det? Det er på grunn av gresset det eter. Tenk det!» Da pleide han å vende seg mot Joseph for å gi ham en skyllebøtte med eder og forbannelser før han fortsatte, mens han bøyde seg mot Minura og sa med en stemme som til en medsammensvoren: «Mwalimu, Lærer, er det sant at den gamle damen dreit en haug med skitt i hagen din? Det er unevnelig. Ha! Ha! Joseph, Gatutu Gaka, kom med nok en øl til Mwalimu. Men er det virkelig sant?» Og krøplingen lo da han så hvor brydd Munira ble.

Latteren og andre flaue ting han kom til å tenke på, og nå veien til Ruwa-ini, den viktigste byen i Chiri-distriktet – den veien satte ikke Munira i bedre humør. Veien var like forrædersk som kjerringene, rampeguttene og krøpl­ ingen Abdulla, tenkte han der han syklet mellom dype hjulspor, humper og veiter.

Veien hadde en gang i tiden vært et jernbanespor som forbandt Ilmorog med Ruwa-ini. Togene hadde fraktet [ 32 ]

trelast og trekull og kvister til flettverk, alt fra skogene i Ilmorog – det var til fyring av maskiner og for å gi folk arbeid i Ruwa-ini. Dette hadde imidlertid utarmet skog­ ene, og etter at de hadde gjort sin tjeneste, ble jernbanesporene fjernet, og bakken under ble til en vei – en slags vei – som ikke etterlot noe tegn på at den en gang hadde blitt brukt til å drive rovdrift på Ilmorogs viktigste ressurs.

Han måtte smile da han kom til den siste asfalterte biten av veien, som gikk i sikksakk mellom åkrene med kaffebusker og som før i tiden hadde tilhørt hvite kolonister. Men ikke engang her kunne han puste rolig ut. Han var like ved å kjøre rett inn i en busk for ikke å kollidere med møtende lastebiler, der sjåførene bare lo av ham og gjorde frekke tegn for å drive ap med ham, som om de mente å si: la sykkelen din suge jurene på lastebilen.

Husene i Ruwa-ini kom innenfor synsvidden hans, og plutselig kom han til å tenke på at han aldri hadde tenkt på om han kunne eller burde ha valgt et annet yrke eller et annet arbeidssted. Han mintes hvorfor han tidligere så begeistret hadde valgt å arbeide i Ilmorog, og alt raseriet han en stund hadde følt ble erstattet av minnet om den frykten han hadde følt med tanke på å skulle arbeide i byen Limuru og leve i skyggen av farens suksess, hvor hans egen fiasko i sammenligning med farens suksess ville bli desto mer merkbar ved at han ville ha måttet vedkjenne seg den foran alles øyne.

Tanken på det fikk ham til å bråstoppe. Han steg av sykkelen. Han støttet seg mot den og iakttok det som foregikk på andre siden av en hekk. Et par kilometer utenfor Ruwa[ 33 ]

ini lå det en golfbane som så ut som en velstelt plen. Tre afrikanere som var til stede sto og lo av en fjerdemann som holdt på å svinge køllen uten å treffe ballen. Caddier i fillete klær som bar på tunge bagger fulle av golfkøller og hvite golfballer, holdt seg på trygg avstand fra spillerne. Å, for en verden vi lever i, tenkte Munira og tok seg sammen, og raskt satte han seg på sykkelen og kom seg inn i Ruwa-ini.

Mzigos kontor var plettfritt, og på arbeidsbordet hans sto det en brevkurv for inngående post, en annen kurv for utgående post og nok én for forefallende saker, i tillegg til en mengde penner og blyanter ved siden av tre enorme blekkhus. På veggen hang det et kart over Chiri-distriktet der stedene hvor det var skoler var markert med tegnestifter.

«Hvordan går det på skolen din?» spurte Mzigo, mens han svaiet aldri så lite på svingstolen og så på kartet med tegnestiftene.

«Du sendte meg til en tom skole. Den er uten lærere.»

«Jeg trodde du ønsket å komme til et fredelig sted? Et utfordrende sted?»

«Det er ikke elever der engang.» «Ærlig talt så vet jeg ikke hva som feiler den skolen.

Ingen lærere ønsker å bli værende der. De flytter derfra etter ett eller høyst to år. Dersom du kan finne en lærer, selv en ukvalifisert én, så skal vi helt sikkert ansette ham.»

«Men …»

«Jeg skal snart komme på besøk til dere. Jeg skal ikke dryge med å komme for å inspisere skolen. Har dere gode veier? Du forstår – disse pokkers bilene – de er en sann [ 34 ]

plage, den sorte manns egentlige byrde – tro du meg, herrr æ, æ – Munira – det er så mye mer bekvemt med en sykkel.»

Nå så han på Munira, mens leppene åpnet seg i et iron­ isk smil, som om han ville si: Du burde ha visst bedre – siden du prøvde å komme deg unna … Men, slo tanken ned i Munira, hvordan skulle Mzigo ha fått teften av det?

Og med ett, idet han husket hvordan han hadde blitt tvunget av lastebiler og matatu-drosjer til å kjøre inn i buskas på veien hit, innså han at Mzigos nedlatende bemerkning om sykler var ment som en skarpsindig fordekt spøk. Det raseriet han hadde følt, ga etter for latter. Han lo til han følte smerter i ribbena, og da følte han seg bedre, lettere innvendig. «Tror du meg ikke, hva?» spurte Mzigo. Munira kom nå i tanker om Abdulla, krøplingen, Nyakinyua, den gamle kvinnen, barna som heller ville gjete kyr og klatre i miariki-trær enn å gå på skole. Han sammenlignet deres rettframme måte å være på med denne selvhøytidelige viktigperen, mens barna var fulle av nysgjerrighet, viste disse byansiktene engstelse der de satt i baksetene på flotte Mercedes Benz’er, bodde i elegante hus som en gang hadde vært forbeholdt europeere og som var medlemmer i eksklusive klubber. Han sammenlignet barnas oppriktighet med vommene som var fulle av ondskap og utspekulerthet hos disse menneskene som spaserte over golfbanene mens de forhandlet om forretningsavtaler, og han mintes Abdullas vennlige ytringer om Ilmorog.

Tanken slo ham nå at han kanskje hadde misforstått Nyakinyua, Abdulla, Njogu, Njuguna, Ruoro og alle de [ 35 ]

andre. Han nevnte ikke et ord om å slutte i jobben, og han kom ikke med noe ønske om å bli overført til et annet sted.

Han tok med seg kritt, kladdebøker og noe skrivepapir.

«Herr Mzigo, mente du virkelig det du sa for litt siden … at jeg kan ansette ukvalifiserte lærere?»

«Ja, herr Minura, forutsatt at du bringer dem til meg for formell ansettelse. Jeg ønsker å se at skolen gjør fremskritt.

Jeg ville sette pris på at alle klassene ble fylt med elever.» * Han tilbrakte natten i Furaha-hotellet i Ruwa-ini. Neste dag dro han over til Kiambu-distriktet. Han ønsket å tilbringe et par dager i foreldrehjemmet i Limuru før han tråkket tilbake til Ilmorog.

Hittil hadde han tilbrakt nesten hele livet i Limuru.

Etter å ha sluttet på skolen i Siriana i 1946 hadde han under­vist i mange skoler på steder rundt Limuru: i Rironi, Kaman­duru, Tiekunu, Gatharaini, og de siste seks årene eller der­om­kring hadde han undervist i Manguo. Derfor følte han at hjertet slo hurtigere ettersom han nå vendte tilbake til stedet der han tidligere hadde hørt hjemme.

Men det plaget ham at han fremdeles var avhengig av faren for å kunne kalle et sted hjemme. Han hadde alltid ønsket å bli i stand til å stå på egne bein, men hadde alltid vært avhengig av faren og hans eiendom, uten fullt ut å være en del av den. I dette var han ulik sine mer vellykkede brødre.

Den som var nærmest ham i alder hadde til og med vært i England og hadde kommet tilbake til en lysende karriere i en bank. En annen bror hadde nettopp fullført studiene [ 36 ]

ved Makerere-universitetet i Uganda og hadde fått en stilling som PR-sjef i et oljeselskap. En annen bror studerte medisin i Makerere. De to eldste søstrene hans hadde gjort det bra på videregående, og den ene var nå i England for å utdanne seg til å bli sykepleier; den andre studerte ved Goddard College i Vermont, USA, for å få en bachelorgrad i Business Administration. En annen søster, Mukami, hadde dødd for kort tid siden, og han sørget fremdeles dypt over tapet av henne, fordi han følte at hun, selv om hun var mye yngre enn ham, på sett og vis var på hans side og ikke betraktet ham som mislykket. Hun hadde vært livlig og litt av en opprører – et par ganger hadde hun fått pryl fordi hun, sammen med barna til noen leilendinger, hadde stjålet plommer og pærer fra frukthagen til hennes egen far. Det hendte ofte, selv etter at hun hadde blitt elev ved Kenya High School, at hun i feriene slo seg sammen med en flokk arbeidere på åkrene til faren for å hjelpe dem med å sanke pyrethrumblomster. Moren hennes talte strengt til henne for det: «Disse arbeiderne får betalt for arbeidet.» At hun til slutt begikk selvmord – hun hoppet fra en klippe over et steinbrudd ikke langt fra Munguomyrene – må ha vært hennes måte i protest å ta et siste farvel med en prøvelsenes verden.

Faren, Ezekieli, var høyvokst, streng og utilnærmelig på selvopptatt vis. Han var en rik jordeier og en respektert eldste blant lederne i den presbyterianske kirken. Han var opphøyet og egenmektig i sin utilnærmelige selvrettferdighet. Han var av den oppfatning at barn skulle oppfostres på kokte maiskorn overstrødd med noen få [ 37 ]

bønner og te med bare en skvett melk og uten sukker, men alt skulle innvies med gudsord og fromme bønner.

Til tross for hans sparsomme rasjoner var han spesielt dyktig til å tiltrekke seg trofaste arbeidere på gården sin.

To av arbeiderne hadde blitt værende på gården så lenge Munira kunne huske – og de gikk fremdeles i samme slags loslitte bukser med mange bøter, og sko laget av nginyira, utslitte bildekk. I årenes løp hadde han hyret mange arbeidere – noen av dem så langt bortefra som i Gaki, Metumi, Gussiland – som hjalp ham med å dyrke jordene hans, plukke pyrethrumblomser hele året og så tørke dem. I desember høstet de plommer og la dem i kasser, for så å frakte dem til forretninger eid av indere, som så solgte dem til sine kunder. Alle disse arbeiderne hadde en ting til felles: De var alle lydige mot Herren. De kalte faren til Munira «broder Ezekieli, vår bror i Kristus», og etter hver arbeidsøkt samlet de seg foran huset for å be og takke Gud. Selvsagt var det en og annen som var besatt av en demonisk ånd, og som derfor forlangte høyere lønn og slik skapte trøbbel på gården. De ble raskt oppsagt. En av disse urokråkene forsøkte å organisere arbeiderne og få dem meldt inn i Plantasjearbeidernes Fagforening, som var virksomme på gårder som tilhørte europeere. Denne mannen argumenterte med at det ikke skulle være forskjell på arbeidere på gårdene eid av afrikanere og europeere. Han ble også oppsagt på flekken. Han ble til og med nevnt og fordømt fra prekestolen i kirken de alle tilhørte.

Han ble framstilt som et eksempel på «de prøvelsene og fristelsene broder Ezekieli hadde måttet utstå i det siste». [ 38 ]

Men alt som gutt hadde Munira fort lagt merke til at når de samme arbeiderne var på trygg avstand fra farens hus, i sine egne boligkvarterer i utkanten av gården, følte de seg mye friere, til og med i måten de priste Herren på. De var mindre bundet og høytidelige – de var friere og syntes å lovprise og synge for Herren med større overbevisning og mer fromhet. Han følte seg overveldet av deres sterke overbevisning og deres tro på at de skulle ende opp i en sann himmel en gang i fremtiden. Det var på en av deres sammenkomster at Munira, mens han fremdeles gikk på skolen i Siriana, følte seg berørt innerst i hjertet, og innså hvilken stor synder han var på grunn av de enorme synd­ ene han tidligere hadde begått – første gang var det med Amina, en dårlig kvinne; det hadde skjedd i Kamiritho.

Han følte at han måtte bekjenne denne synden for å bli renset av Herren, men så, da han var på nippet til å fortelle hva han hadde gjort, fikk han på følelsen at de ikke ville tro på det han fortalte – og hvordan i all verden skulle han finne de rette ordene for ordentlig å kunne ordlegge seg om denne affæren? Istedenfor å bekjenne gikk han sluk­ øret hjem, men han var likevel i sitt indre overbevist om at han hadde overgitt seg til Herren, og han bestemte seg for å gjøre noe med sitt syndige liv. Han stjal en fyrstikkeske, grafset sammen noe høy og noen tørre kuruker, og med dem bygde han noe som skulle ligne på huset til Amina i Kamiritho, der han hadde syndet mot Herren, og han brente det hele opp. Han iakttok flammene, og han følte at han virkelig ble renset av ilden. Han gikk til sengs i trygg forvissning om at han hadde blitt akseptert av Herren, [ 39 ]

og han hadde fred med seg selv. Shalom. Men kumøkka hadde holdt på ilden, og i nattens løp kom vinden og blåste liv i flammene, og det ville ha ført til at hele fjøset kunne ha gått opp i flammer dersom det ikke hadde blitt oppdaget i tide. Neste morgen hørte han folk prate om det inntrufne – og de antydet at det kanskje var en misunnelig nabo som sto bak – og han bestemte seg for å holde tett om hva han hadde gjort. Men han hadde på følelsen at faren visste hva som var skjedd, og det hadde gitt ham en enda sterkere skyldfølelse.

Det var en kvinne Munira aldri kunne glemme: Selv om hun aldri gikk i kirken, fremsto hun som frommere enn alle de andre, og oppriktigere i sin opphøyde tilbake­ trukkenhet og isolasjon i hytta si, som var omgitt av fem sypresser. Hytta hennes lå midtveis mellom deres hus og arbeidernes kvarter. Denne gamle damen, Mariamu, hadde en sønn som hadde vært lekekamerat for Munira før han dro til Siriana for å gå på skole der. Og til og med etter at Munira kom hjem etter tiden i Siriana, holdt de kontakten på sett og vis – men de var ikke så nære venner som før – ikke så nære at Munira ble særlig sjokkert da han fikk høre at Mariamus sønn i 1953 var blitt pågrepet for å ha båret våpen til frihetskrigerne i Mau Mau og ble hengt som straff for det. Hovedgrunnen til at Munira husket Mariamu var at hun hadde reist innvendinger mot de lave lønningene, eller fordi lønningene ikke ble utbetalt til rett tid, mens andre godtok hans fars løfter og stolte på hans godvilje. Hun respekterte Ezekieli, men hun var aldri redd ham. Han, på sin side, irettesatte henne aldri, [ 40 ]

og han ga henne ikke avskjed. Munira hadde en gang hørt henne bli nevnt i forbindelse med farens manglende høyre øre – det var blitt skåret bort av geriljakrigere fra Mau Mau – og senere hadde hun blitt nevnt i forbindelse med Mukamis selvmord. Men selv husket han best de gangene han stakk av for å drikke te og spise poteter stekt på trekull i Mariamus hytte.

Munira ble stående en stund nær sypressene der hytta hennes pleide å stå før hun, sammen med andre, ble flyttet til den nye overfylte landsbyen Kamiritho. Hva hadde skjedd med henne? Han ble overrasket over hvordan han, i sin isolasjon etter det sviende nederlaget i Siriana, hadde mistet kontakten med og interesse for det aktive livet i Limuru … han holdt til der … og likevel var han ikke en del av det … alt som hadde skjedd med ham etter tiden i Siriana var så utydelig, uvirkelig, en tåke … Det var som om det var en lang pause i hans liv og i hans minner.

Derfor hadde hans faste beslutning om å dra til Ilmorog virket som hans første bevisste handling i dette som kan kalles den uvirkelige eller ubevisste perioden i livet hans.

Han lekte med de to barna sine som bodde i Limuru sammen med kona hans, og en tid undret han seg på hvilket inntrykk han gjorde på deres unge sinn. Ga han dem det samme inntrykket av å være streng og fromt opphøyet over andre, slik som hans far hadde virket på ham? Han fortalte dem om Ilmorog. Han la vekt på å nevne alle fluene som samlet seg rundt øynene og nesen på gjeterne, helt til kona hans utbrøt: «Hvordan kan du –?»

Han fortalte dem om hvordan Ilmorog en gang hadde blitt [ 41 ]

hjemsøkt av den enøyde Mariamu, om rare gamle damer som dreit hauger så store som fjell, dystre krøplinger som slengte om seg med eder og forbannelser som strømmet ut av kjeften på dem, helt til kona hans nok en gang utbrøt: «Hvordan kan du –?» uten å fullføre setningen. Han var ikke så underholdende, og han følte seg latterlig i deres usmilende øyne. OK, jeg skal lese noe fra Bibelen for dere, sa han til dem, og da strålte kona av begeistring. Og Jesus sa til dem: Gå ut i landsbyene og til jordens mørkeste steder og tenn en lampe som har den hellige ånd til brensel.

La det skje. Amen.

Da barna hadde gått og lagt seg, vendte kona seg straks mot ham, halvt alvorlig og delvis med et bebreidende blikk. Hun kunne ha vært vakker, men for mye fromt levnet og Bibellesing og daglige bønner hadde tømt henne for all sensualitet, og det som var blitt igjen var en kald åndelig utstråling.

«Du burde skamme deg, spotte slik foran barna. Du burde vite at denne jorden ikke er vårt blivende hjem, og vi burde forberede barna og oss selv på den kommende verden.»

«Ikke ta det så tungt. Jeg har aldri riktig hørt til denne verden … ikke engang til Limuru … Kanskje til Ilmorog … til en avveksling.» *

[ 42 ]