Leseutdrag: «En sommer med Homer» av Sylvain Tesson

En sommer med Homer

SYLVAIN TESSON

En sommer med Homer

Oversatt fra fransk av Agnete Ă˜ye

solum bokvennen 2020

© Éditions des Équateurs / France Inter, 2018 © Solum Bokvennen, 2020 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Originalens tittel: Un été avec Homère Omslagsdesign: Stéphane Rozencwajg Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2020 Isbn: 978-82-560-2135-2 Isbn: 978-82-560-2136-9 (epub) instagram.com/solumbokvennen facebook.com/solumbokvennen www.solumbokvennen.no

Omnia pro illa. Τό πᾰν δι `αὐτήν Alt for henne.

Tutto per lei.

Forord

Det var en ære, ja, en sann lykke, å få lov til å holde radio­ kåseriserien En sommer med Homer. Jeg fikk anledning til å fordype meg i Iliaden og Odysseen. På en reise kan man vaske seg i fossefall, og den samme gleden føler man når man kan bade i et epos. I flere måneder pustet jeg til den homeriske rytmen, jeg hørte skanderingen av vers­ ene og drømte om slag og innskipinger. Det tok ikke lang tid før Iliaden og Odysseen lærte meg å leve bedre. Og til alt overmål bød de på kommentarer til vår egen verden av i dag. Nettopp dette er det mirakuløse ved antikken.

En dikter, noen tenkere og filosofer som var blitt skyllet i land (eller som hadde gått i land) på øyene i Egeerhavet for to og et halvt tusen år siden, ga verden lærdommer som er like relevante nå, så mange århundrer senere. Grekerne ga oss innsikt i det vi ennå ikke var blitt.

Det 21. århundre: Midtøsten er i oppløsning, og Homer beskriver krigen. Regjeringer avløser hverandre, og Homer beskriver hvordan mennesker går under. Kurderne kjemper heltemodig på egen jord, Homer forteller om Odyssevs’ kamp for å gjenvinne makten andre har frastjålet ham. Vi skremmes av klimakatastrofer, og Homer viser oss naturens raseri i møtet med menneskets 7

galskap. Alle nåtidens hendelser finner et ekko i det homeriske eposet, eller mer presist, hver historiske vend­ ing er et speilbilde av eposets homeriske forvarsel.

Det å åpne Iliaden og Odysseen er som å lese en dagsavis. Disse eposene er en verdensavis, skrevet en gang for alle, og de vitner om at intet er nytt under Zevs’ sol: Mennesket forblir trofast mot seg selv, det er et dyr drevet av stormannsgalskap og fortvilelse, storslagent og middelmådig på en og samme tid. Ved å lese Homer kan vi spare oss utgiftene til et og annet avisabonnement.

Odyssevs trer fram på scenen. Hvem er denne mannen som er så full av motsetninger? Han har utferdstrang, men vil dra tilbake dit han kom fra. Han er nysgjerrig på verden, men lengter hjem, han tar for seg av nymfene, men savner sin Penelope, han kaster seg ut i eventyr, men drømmer om hjemmets lune arne. Odyssevs er «reise­ glad og eventyrlysten av nødvendighet, og hjemmekjær av kall», hevdet filosofen Vladimir Jankélévitch ironisk i boken L’Aventure. Det er umulig å få helt taket på den sterke og utspekulerte Odyssevs, splittet som han er mellom disse to tilbøyelighetene. Han er deg, leser, han er meg, han er oss: en bror. Vi vandrer gjennom Odysseen som foran et speil satt opp for vår egen sjel. Og det er nettopp der det geniale ligger: Homer har med noen sanger trukket opp konturene av mennesket. Ingen er skapt på annet vis siden den gang.

Langs disse linjene hvisker lyset, en øm hengivenhet til verden, omsorg for dyrene og skogen – kort sagt det gode i livet. Hører du ikke bølgeslagenes melodi når du åpner 8

disse to bøkene? Den overdøves riktignok av våpengny nå og da. Men den vender alltid tilbake, kjærlighets­ sangen rettet mot vårt eget liv her på jorden. Homer er musikeren. Vi lever i ekkoet av symfonien han skapte.

Disse eposene sprøytet inn en glemt vitalitet i årene mine. Å lese Homer er oppløftende. Slik virker evige kunstverk på oss rent fysisk. «Grekerne laget fester til ære for sine lidenskaper og naturlige tilbøyeligheter […]

Dette er det egentlig hedenske ved deres verden», sier Nietzsche ekstatisk. Bli med på festen! Den er slett ikke over.

Tekstene du nå skal lese, er bearbeidet på grunnlag av radiokåserier. Man henvender seg ikke på samme måte til en lytter som til en leser. Å snakke er ikke det samme som å skrive. På radio er stemmen flytende, friere, mindre rigget, som det heter i seilskipssjargong. Å snakke om Homer i en mikrofon har tross alt noe gresk ved seg: Det er å navigere på bølge(lengde)ne. Jeg håper dere vil være overbærende om fartøyet krenger noen ganger.

De franske sitatene fra Iliaden og Odysseen er hentet fra oversettelsene til Philippe Jacottet (Odyssée, Éditions La Découverte, 1982, 2004) og Philippe Brunet (Iliade, Éditions du Seuil, 2010, 2012).* Philippe Brunet er selv en nåtidig skald som har bestrebet seg på å overføre det muntlige ved eposet og forsøkt å gjengi det homeriske versemålets rytme, med dets særegne noter, legatoer og * De norske sitatene er hentet fra Peter Østbyes gjendiktninger: Iliaden, Aschehoug 1994, første gang utgitt 1920, Odysseen, Aschehoug 1976, første gang utgitt 1921. [O.a.]

9

staccatoer. Bøkene har blått omslag. Blått som himmelen og dens søster, havet. Blått som solen og kanskje som Homers øyne, den eneste seende blinde.

HVOR KOMMER GÃ…TENE FRA?

Evige kunstverk er evig aktuelle

Iliaden er fortellingen om trojanerkrigen. Odysseen forteller om Odyssevs’ hjemreise og hans kongerike Ithaka.

Den ene skildrer krigen, den andre gjenopprettelsen av orden. Begge beskriver rammene for menneskets vilkår i verden. I Troja stormer menneskene rasende rundt, styrt av gudenes vilje. I Odysseen flakker Odyssevs fra øy til øy og finner utveier. De to eposene byr på store kontraster: Det ene stedet truer krigen uhellsvangert, det andre stedet finnes det alltid en mulighet for å finne en øy. Helte­ dåder det ene stedet, en indre reise det andre.

Disse tekstene byr på en fortetning av mytene som skaldene formidlet blant menneskene i de mykenske kongedømmene og i det arkaiske Hellas for to og et halvt tusen år siden. For oss er de fremmedartede, noen ganger skremmende. De er befolket med avskyelige skapninger, trollkvinner vakre som døden selv, armeer på villspor, kompromissløse venner, selvoppofrende hustruer og rasende krigere. Stormer bryter løs, festningsmurer kollapser, gudene elsker, dronninger hulker, soldater tørker tårene på blodige kjortler, menn skjærer innvollene ut på hverandre. Og så avbrytes massakren av en scene full av ømhet: Kjærtegn setter en stopper for hevnen.

13

La oss være forberedt: Vi skal forsere brede elver og vidstrakte slagmarker. Vi kommer til å bli kastet ut i tumultene, og vi får være til stede ved gudenes råds­ forsamling. Vi skal feie bort stormer og regnskurer med lys, være omhyllet av tåke, trenge inn i sovekammere, besøke øyer, gå i land på klipper.

Noen ganger må menn bite i gresset og dø, mens andre blir reddet. Hele tiden for gudenes blikk. Og hele tiden skinner solen over alt sammen og kaster lys over det vakre i det tragiske. Menneskene strever for å gjennomføre planene sine, men bak hvert enkelt menneske spiller en gud sitt spill. Står det mennesket fritt å ta sine egne valg, eller må det adlyde sin forutbestemte skjebne?

Er det bare en bedrøvelig sjakkbrikke i gudenes tidsfordriv eller en skapning med selvråderett? Øyer, kapp og kongeriker er kulissene rundt disse epos­ene. På 1920-tallet lokaliserte geografen Victor Bérard området svært nøyaktig. Fra Mare Nostrum sprang en av kildene til vårt Europa fram, like mye en datter av Athen som av Jerusalem.

Hva er opphavet til disse sangene, som veller fram fra historiens dyp og brer seg ut i evigheten? Hvorfor høres de så uforlignelig velkjente ut i ørene våre? Hvordan kan vi forklare at en fortelling som er to og et halvt tusen år gammel, klinger så friskt, som bølgeskvulp mellom klippene? Hvorfor gir disse evig unge verselinjene oss innsikt i vår egen ukjente morgendag?

Hvorfor virker disse gudene og heltene så velkjente?

Heltene i de homeriske sangene lever fortsatt i oss. Vi 14

lar oss fascinere av tapperheten deres. Deres lidenskap er noe vi kjenner oss igjen i. Deres opplevelser har gitt opphav til ord og vendinger vi benytter oss av. De er våre henfarne brødre og søstre: Athene, Akillevs, Aias, Hektor, Odyssevs og Hélena! Deres sagaer har bidratt til å forme oss til dem vi er, vi moderne europeere: måten vi føler og tenker på. «Grekerne siviliserte verden», skrev Chateaubriand. Homer er fortsatt en rettesnor i livet.

Det finnes to hypoteser som forklarer gåten om hvorfor Homer fortsatt virker så nærværende.

Enten har gudene virkelig eksistert og gitt hagio­grafen Homer inspirasjon og klarsyn: Langt nede i fortidens brønn var dikteren en seer forutbestemt til å møte vår egen tid.

Eller så har intet forandret seg under Zevs’ sol, og emnene som gjennomsyrer eposene – krig og ære, storhet og ømhet, frykt og skjønnhet, erindring og død – er brensel til bålet for den evige gjenkomst.

Og det er dette jeg tror på: menneskets uforanderlighet. Moderne sosiologer overbeviser seg selv om at mennesket er perfektibelt, at framskrittet gjør det bedre, at vitenskapen gjør det dyktigere. Sludder og vås! Det homeriske eposet blekner ikke, for om mennesket har endret handlemønster, har det fortsatt den samme karakteren, det er like usselt eller storslagent, like middelmådig eller briljant, enten det står på sletten utenfor Troja med hjelm på hodet eller på en bussholdeplass i det 21. århundret.

Ingen tid å miste

Husker dere da vi i barndommen måtte lese disse langtekkelige tekstene? Vi gikk i sjette klasse og Homer sto på timeplanen. Vi var skapt for å løpe rundt i skogen. Vi kjedet vettet av oss og så ut gjennom vinduet i klasserommet på en blå himmel der det aldri kom til syne noen hestetrukket vogn. Men det er mulig å la seg rive med av det gylne diktet, gnistrende moderne som det er, evig fordi det er opprinnelig, en sang om larm og raseri, rikt på lærdom og så smertelig vakkert at diktere den dag i dag mumler det med gråtkvalt stemme.

Et dadaistisk råd: Legg bort de trivielle gjøremålene!

Utsett oppvasken til i morgen! Skru av alle skjermer! La ungene sutre, og la oss ikke nøle lenger, men åpne Iliaden og Odysseen og lese utdrag høyt, foran havet, ved et åpent vindu, på toppen av et fjell. La oss bli overveldet av disse overmenneskelig sublime sangene. De vil hjelpe oss gjennom samtidens tåkete landskap, for vi har fryktelige århundrer i vente. I morgen vil droner overvåke en forurenset himmel, roboter vil kontrollere vår biometriske identitet og det vil bli forbudt å påberope seg noen kulturell identitet. I morgen vil ti milliarder mennesker kunne spionere uavbrutt på hverandre på nettet. Multinasjonale 16

selskaper vil by oss løfter om å leve noen tiår lengre hvis vi bare gjennomgår kirurgiske genmodifiserende operasjoner. Homer, vår tids gamle følgesvenn, kan jage dette posthumanistiske marerittet på flukt. Han tilbyr oss en alternativ livsholdning: Holdningen til mennesker som utfolder seg i en fargeskimrende verden, ikke trengt sammen på en stadig mindre klode.

Homer, vår far

Femten tusen strofer i Iliaden, tolv tusen i Odysseen: Er det noe poeng i å skrive etter det?

Veggmaleriene i Lascaux-grotten kunne ha satt sluttstrek for billedkunsten, og Iliaden og Odysseen kunne ha vært litteraturens endestasjon. Da ville ikke bibliotekene våre ha gitt etter under vekten av ord! Iliaden og Odysseen åpner litteraturens tidsalder og avslutter samtidig modernitetens syklus.

Alt utfoldes i løpet av noen heksametre: storhet og trelldom, slitet i mennesketilværelsen, spørsmålet om skjebne og frihet, det vanskelige valget mellom et fredelig liv og evig ære, mellom måtehold og utagering, naturens mildhet, fantasiens kraft, kyskhetens storhet og livets sårbarhet …

Opphavsmannen til disse poetiske utbruddene er fortsatt skjult bak et gåtefullt slør.

Hvem var Homer? Hvordan kunne et enkelt menneske skape noe slikt? Nietzsche var glødende opptatt av dette spørsmålet, og de lærde strides fortsatt, ettersom vår mediainfiserte verden er så individfokusert. Hvert århundre har det med å redusere geniale kunstverker til sine egne små problemstillinger. I dette egalitære århundret er det dikterjeget vi er interessert i. Snart kommer vel 18

spesialister på antikken til å undres på om ikke Homer var en transkjønnet forfatter.

Men Homer avfeier selv spørsmålet. Allerede i åpningen av Odysseen påkaller han Mnemosyne. Det er erindringens muse som skal fortelle historien, og han, dikteren, nøyer seg med å formidle essensen av melodien. Hva er vel vitsen med å demaskere skriveren når teksten kommer fra en guddoms munn: Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.

Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville; ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet, så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser, solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

Meld også du, datter av Zevs, et frasagn om dette.

Odysseen, I, 1-10

Homer levde på 700-tallet før vår tidsregning. «Fire århundrer før meg», hevdet Herodot. Homer er altså ikke en krigsreporter, siden krigen om Troja – emnet for Iliaden – fant sted omkring år 1200 før vår tidsregning.

Disse dateringene er gjort med utgangspunkt i de arkeo­ logiske funnene som ble gjort på slettene i Lille­asia av en selsom tysker som var inspirasjonen til Steven Spielbergs Indiana Jones: Heinrich Schliemann. Den m ­ ykenske 19

sivilisasjonen hadde blomstret fra 1600 til 1200 før vår tidsregning, da den kollapset under sin egen vekt. Det gikk altså fire hundre år med muntlige over­leveringer av minner, myter og heltedikt før en person, utstyrt med navnet Homer, tok seg en tur ned i fjæra og samlet sammen drivveden for å skape et dikt av den. Av dette oppsto tre hypoteser: Enten snakker vi om et renodlet geni, skjegget og blind, som diktet opp alt ex nihilo – fra intet – fire hundre år etter at trojanerkrigen fant sted. Denne uforlignelige skaperen, demiurg og monster i ett, ville i så fall ha funnet opp litteraturen omtrent slik vi oppdaget ilden.

En annen hypotese er at Homer er et navn man har satt på et kollektiv av rapsoder, skalder og diktere. Denne typen fortellere var helt til ganske nylig i virksomhet rundt Egeerhavet og på Balkan, og de var i stand til å improvisere lange episke dikt. I dag ville man ha kalt det et «kunstnerkollektiv». Opp gjennom århundrene skal de på denne måten ha samlet tradisjoner og formet en tekst som de deretter bygde ut og satte sammen ved å innlemme en bit her, en bit der. Iliaden og Odysseen er etter denne hypotesen et broket stoff, en organisering av en muntlig overlevert kulturarv der de ulike delene forenes i et større hele.

Eller så befinner sannheten seg et sted midt imellom de to hypotesene nevnt over, som Jacqueline de Romilly hevder. Homer var i så fall en dyktig lappeskomaker: Han må ha fanget alle tradisjonens overleverte fortellinger i håven sin før han eltet dem inn i sin deig, til en unik stil.

Brahms tok utgangspunkt i ungarske folkedanser og inn20

lemmet dem i den klassiske musikkarven. Homer kan på lignende vis ha vært en alkymist som samlet mange ulike kilder i én beholder. Han kan heller ikke ha unnslått seg for å blande høyaktuelle saker med ting som ikke hørte samtiden til. Og hva annet er vel inspirasjon enn nettopp en slik kokkemetode?

Enten tekstens opphav er enhetlig eller mangfoldig, oppsto den samtidig med at grekerne på 700-tallet før vår tidsregning hentet inspirasjon fra det fønikiske alfabetet og lærte seg skrivekunsten igjen, etter de «mørke århundrene» som fulgte i kjølvannet av den mykenske sivilisasjonens undergang. Forskerne sliter fortsatt med å finne ut om samfunnene som beskrives i Iliaden og Odysseen tilhører den mykenske epoken eller den dunkle tids­ alderen da de indoeuropeiske folkeslagene spredte seg på øyene i Egeerhavet.

Men dette blir bare flisespikkeri! Homer er først og fremst navnet på et mirakel: det øyeblikket da menneskeheten fikk anledning til å feste en refleksjon over sine egne livsvilkår i hukommelsen.

Før Homer er en biografisk skikkelse, er han nemlig en stemme. Han gir menneskene muligheten til å forstå hvorfor de er blitt det de er blitt. Trenger vi å vite at Balzac drakk kaffe for å ha utbytte av å lese hans Menneskehetens komedie? Må vi kjenne GPS-koordinatene til Combray for å dagdrømme om Marcel Prousts Gilberte? Ved alle Olympens guder! Spesialistene bruker så mye energi på å undersøke tings sannsynlighetsgehalt at de ender med å overse de samme tingenes kjerne.

Gnose, hypnose og nevrose

Hvorfor nynner vi ikke på Homers vers slik vi nynner sommerhits? Besteforeldrene våre lærte avsnitt fra I­ liaden og Odysseen utenat. Selv har vi problemer med å sitere en eneste verselinje. Har skolen neglisjert den homeriske skatten?

Det ville være synd å frata kommende generasjoner gleden ved disse vidunderlige sangene, de gullkantede diktene, de ildglødende ordene. Takket være innsatsen til pedagogene i Undervisningsdepartementet har gresk og latinsk humaniora opplevd en solid nedgang i fransk skole. En blodtørstig flokk ideologer med ansvar for å reformere skolevesenet, har på femti år lyktes med å årelate studiene av antikkens kultur. Ifølge dem er det elitistisk å lære døde språk.

Vi vil herved be de ansatte i Undervisningsdepartementet om aldri å forakte begeistringen som selv den mest enfoldige skoleelev kan legge for dagen for Odyssevs’ eventyr, Andromakes ømhet og Hektors tapperhet.

Arkeologen Heinrich Schliemann skrev dette i dagboken sin: «Helt fra jeg kunne snakke fortalte min far meg om de homeriske heltenes dåder, og jeg elsket disse fortellingene, jeg lot meg trollbinde og begeistre av dem. De 22

første inntrykkene et barn får, bærer det med seg resten av livet.»

I to tusen år har Iliaden og Odysseen gitt næring til europeisk åndsliv, og de er blitt omtalt av alle forfattere og filosofer. Platon var klar over det: Homer «oppdro grekerne».

Hver eneste verselinje er blitt analysert tusenvis av ganger, inntil det nevrotiske. Enkelte eksegeter har viet hele livet til et eneste avsnitt, skrevet bindsterke verk om et eneste adjektiv (for eksempel Homers bruk av ordet «guddommelig» for å betegne Odyssevs). Det kan være litt skremmende å skulle begi seg inn på plassen foran dette forskningens monumentalbygg! Men trass i et helt fjell av ord, fra Vergil til Marcel Conche, fra Racine til Shelley og Nietzsche, kan vi alle oppleve det som forfriskende å vandre inn i den løvtunge teksten helt på egen hånd, finne en referanse, plukke med oss en opplysning, oppdage noe nytt.

Det gis ikke mange bøker i menneskenes historie – med unntak av store religiøse verker – som har gitt opphav til et så stort sekundærmateriale. Kommentarvirksomhet er en vidunderlig lek. Poeten Philippe Jaccottet betrakter springfloen av kommentarverker med mild ironi. I forbindelse med sin egen oversettelse av Homer skriver han at «først kjennes det som om vi øser friskt vann opp i hånden. Deretter står det oss fritt å kommentere i det uendelige.» Man kan også gjøre som Henry Miller, som i Kolossen fra Maroussi spiller lat og ved ankomsten til Hellas tilstår at han har latt være å lese Homer for ikke å la seg påvirke.

23

Her skal vi derimot senke oss ned i diktet som i et bad, og nå og da sitere verselinjene som om de var salmer. Alle kan finne en gjenspeiling av sin egen tid i bassenget, et svar på sine plager, en illustrasjon av sine egne erfaringer.

Noen vil lære noe av det. Andre vil søke trøst. Og stikk i strid med det en småborger ved navn Pierre Bourdieu hevder om kravet til akademisk lærdom, kan disse sang­ ene virke oppløftende på sinn og sjel for oss alle. Det er slett ikke nødvendig å ha gått inn gjennom universitetsporten for å oppleve det.