I «Gud smiler» er Duuns replikkunst og personteikning på sitt mest framifrå. Om det å lese romanar seier boka at «det var rart å sitte slik og reise i ei anna verd. Ein opplevde det som kunde ha hendt ein sjøl: for mennesket var visst ingen ting umuleg?» Justin og Gudrun er slike figurar. Dei er karakterar vi aldri forstår til botnar. Han har overlevingsevne, ei dialekt som blir beteikna som truverdig og hundetekke i den grad at han kallar ein hund for tremenningen sin; ho er sterk og sårbar og kastar seg gang på gang ut i mellomrommet mellom fridom og lagnad, sanning og rolleforventing. Når vegane deira kryssar, møtest også død og kjærleik, fortærande flammer, underslag og barnedød, i det som har blitt kalla Duuns mest erotiske roman.
