2. kapittel – Baskerville-slektens forbannelse

kapittel 2

Baskerville-slektens forbannelse

– jeg har et manuskript i lommen, sa dr. James Mortimer. – Det så jeg da De kom inn her, sa Holmes. – Det er et gammelt manuskript. – Tidlig attende århundre, med mindre det er et falskneri. – Hvordan kan De vite det, sir? – De har vist frem et par tommer av det som jeg har kunnet studere hele tiden mens De snakket. Det ville være en dårlig ekspert som ikke klarte å tidfeste et dokument på det nærmeste tiår eller deromkring. De har muligens lest min lille avhandling om emnet. Jeg setter dette til 1730.

– Det nøyaktige årstall er 1742. Dr. Mortimer tok det opp av brystlommen. – Dette familiedokument ble overlatt i min varetekt av Sir Charles Baskerville, hvis plutselige og tragiske død for et fjerdingår siden vakte slik oppsikt i Devonshire. Jeg tør si at jeg var hans personlige venn, så vel som hans medisinske rådgiver. Han var en karakterfast mann, sir, klok, praktisk og like fantasiløs som jeg selv. Likevel tok han dette dokument svært alvorlig, og hans sinn var beredt på nettopp et slikt endelikt som sluttelig ble ham til del. Holmes rakte ut hånden etter manuskriptet og glattet det ut på kneet.

– Som du ser, Watson, blir det avvekslende gjort bruk av lang og kort s. Det er et av flere kjennetegn som gjorde det mulig for meg å fastslå årstallet.

Dr. Mortimer vendte manuskriptet mot lyset, og leste.

Jeg stirret over skulderen hans på det gule papiret og den bleknede skriften. Øverst var skrevet: «Baskerville Hall», og nedenfor, med store snirklete tall: 1742.

– Det ser ut til å være en slags beretning?

– Ja, det er en gjengivelse av et visst sagn som knytter seg til Baskerville-slekten.

– Men jeg forstår det slik at det er noe mer konkret og av nyere dato som De ønsker å rådspørre meg om? – Av svært ny dato. En særdeles konkret, viktig sak, som må avgjøres innen fireogtyve timer. Men manuskriptet er kort og er nært knyttet til affæren. Med Deres tillatelse skal jeg lese det for Dem.

Holmes lente seg tilbake i stolen, satte fingertuppene mot hverandre og lukket øynene med en resignert mine. Dr. Mortimer vendte manuskriptet mot lyset, og leste med høy, knirkende stemme denne selsomme beretning fra gammel tid: «Om opprinnelsen til Hunden fra Baskerville har der vært mange utsagn, men da jeg stammer direkte fra Hugo Baskerville, og da jeg har historien fra min far, som også hadde den fra sin, har jeg skrevet den ned i full forvissning om at det hele gikk til som her skal berettes. Og jeg vil I skal tro, mine sønner, at den samme Rettferdighet som straffer synden også nådigst kan tilgi den, og at ingen forbannelse er så tung at den ikke kan oppheves ved bønn og anger. Lær så av denne beretning ikke å frykte fortidens forgåelser, men heller være aktsom i fremtiden, slik at ikke disse skjendige lidenskaper som har brakt så megen lidelse over vår slekt atter får slippe fri til vårt forderv.

Vit da, at på Det Store Opprørs tid (historien om hvilken, forfattet av den lærde Lord Clarendon, jeg på det mest inntrengende vil henlede eders oppmerksomhet på) så eides herregården Baskerville av Hugo av samme navn, og ikke kan det nektes at han var en særdeles vill, verdslig og gudløs mann. Dette kunne, sant nok, hans naboer ha båret over med, da helgener aldri har vært tallrike i denne landsdel, men han hadde i seg et visst lidderlig og grusomt sinnelag som gjorde at det gikk frasagn om ham her vest. Det traff seg så at denne Hugo kom til å fatte kjærlighet (om virkelig en så mørk lidenskap kan

nevnes med så lyst et navn) til en datter av en fribonde som eide land nær Baskervilles gods. Men den unge jomfru, som var dydig og hadde et godt rykte, unngikk ham alltid, for hun fryktet hans onde ry. Så skjedde det en mikkelsmess at denne Hugo og fem eller seks av hans ørkesløse og fordervede følgesvenner snek seg bort til gården og bortførte jomfruen, mens hennes far og brødre var hjemmefra, som vel han visste. Da de hadde brakt henne til herregården, ble piken sperret inne i et kammer ovenpå, mens Hugo og hans venner hengav seg til et langt sviregilde, slik deres skikk hver aften var. Den arme pike ovenpå var nær ved å miste forstanden av all den synging og skråling og forferdelige banning som lød opp til henne nedenfra, for det sies at de ord som Hugo Baskerville brukte når han var drukken, var slik at de nesten kunne svi den mann som uttalte dem. I sin ytterste angst gjorde hun til slutt det som den tapreste og sprekeste mann ville veket for, ti, ved hjelp av eføyen som dekket – og fremdeles dekker – muren mot syd, kom hun seg ned, og begav seg så hjemover moen. Der var en halv mil mellom herregården og hennes fars hus. Så traff det seg at Hugo like efterpå forlot sine gjester for å bringe mat og drikke – og kanskje verre ting – til sin fange, og fant dermed at buret var tomt og fuglen fløyet. Da, synes det, ble han som besatt av en djevel, for han stormet ned trappene og inn i hallen, sprang opp på det store bord så krus og fat føk alle vegne, og ropte høyt ut for hele forsamlingen at han den selvsamme natt ville overgi sjel og legeme til Mørkets Makter om han bare kunne innhente tøsen. Og mens svirebrødrene stod der fælne over mannens raseri, var der en som var ondere, eller kanskje mer beruset, enn de andre, som skrek at de skulle slippe hundene på henne. Ved dette løp Hugo ut av huset og ropte til sine tjenere at de skulle sadle hans hoppe og slippe løs kobbelet, gav hundene sporet med et tørkle som hadde tilhørt piken, og så bar det av full hals avsted over moen i måneskinnet.

Hugo Baskerville red forbi meg på sin sorte hoppe.

I noen øyeblikk stod svirebrødrene måpende igjen, ute av stand til å fatte alt som var skjedd med slik hast. Men så våknet deres omtåkede sinn til begripelse av hvilken gjerning

som sannsynligvis ville bli begått der ute på moen. Alt var nå i opprør; noen ropte på sine pistoler, noen på sine hester, og noen på enda en kagge vin. Men efter hvert kom deres forvirrede hjerner til fornuft, og alle sammen, tretten i tallet, steg til hest og tok opp forfølgelsen. Månen skinte klart over dem og de red hurtig, side om side, og tok den vei som piken var nødt til å ta skulle hun komme seg hjem.

De hadde vel ridd en fjerdingmil, da de passerte en gjeter som holdt nattevakt på moen, og de ropte til ham for å få vite om han hadde sett jakten. Og mannen, fortelles det, var så forstyrret av skrekk at han knapt fant mæle, men til sist sa han at han virkelig hadde sett den ulykkelige pike, med hundene etter seg. «Men jeg så mer enn det,» sa han, «for Hugo Baskerville red forbi meg på sin sorte hoppe, og taus bak ham løp slik en helveteshund som Gud forby noen sinne må komme etter meg.»

Og de drukne herremenn forbannet gjeteren og red videre. Men snart ble de kolde om hjertet, for over moen kom noe galopperende, og den sorte hoppen fór forbi, dekket av hvit fråde, med tøylen slepende og sadlen tom. Da red svirebrødrene tett sammen, for en stor redsel var kommet over dem, men de fortsatte henover moen, skjønt hver enkelt, hadde han vært alene, ville vært sjeleglad for å snu om. På dette vis red de langsomt fremover og fant til slutt hundene. Disse, som ellers var kjent for sin tapperhet og utmerkede rase, stod klynkende sammen i en klynge i en dyp helning på heden; noen lusket bort; andre stirret ned i det smale dalføre foran seg, med strittende nakkehår og stive øyne. Følget var stanset opp, mer edru enn da de la i vei, som man vel kan forstå. De fleste ville slett ikke fortsette, men tre av dem, de modigste, eller kanskje de mest drukne, red videre, ned helningen. Nå videt den seg ut til en bred åpen plass, hvor der stod to av disse store stener som en nå glemt rase satte der i

Der, midt ute, lå den stakkars jomfru hvor hun var falt om.

gammel tid. Månen skinte klart på lysningen, og der, midt ute, lå den stakkars jomfru hvor hun var falt om, død av skrekk og utmattelse. Men det var ikke synet av hennes legeme, ei heller Hugo Baskervilles like ved henne, som fikk håret til å reise seg

på hodet til disse tre fandenivoldske svirebrødre – men det som stod over Hugo og snappet etter hans strupe, et heslig vesen, et stort, sort best, av skikkelse som en hund, men større enn noen hund et menneskelig øye noen gang har sett. Og mens de så på, rev skapningen strupen over på Hugo, og idet den løftet sine flammende øyne og dryppende kjever mot dem, skrek de tre av redsel og red for sitt bare liv, fremdeles skrikende, over moen. En, er det sagt, døde den samme natt av hva han hadde sett, og de andre to var knekkede menn for resten av livet.

Slik er fortellingen, mine sønner, om opprinnelsen til hunden, som alltid siden skal ha hjemsøkt og plaget vår slekt så såre. Når jeg har skrevet den ned her, er det fordi det som man vet klar beskjed om, alltid er mindre gruelig enn det som bare kjennes gjennom antydninger og gjetninger. Heller ikke kan det nektes at mange i slekten har fått en ulykkelig død, blodig, brå og hemmelighetsfull. Likevel kan vi søke oss et vern i Forsynets uendelige godhet, som ikke for alltid vil straffe de uskyldige ut over dette tredje eller fjerde slektledd som omtales av forbannelsen i Den Hellige Skrift. Til dette forsyn, mine sønner, anbefaler jeg herved eder, og jeg råder eder til å vise forsiktighet og sky moen i de mørkets timer når de onde makter driver sitt spill.

(Dette fra Hugo Baskerville til hans sønner Rodger og John med bud om at de sier intet herom til sin søster Elizabeth.) Da dr. Mortimer var ferdig med å lese denne eiendommelige beretningen, skjøv han brillene opp på pannen og stirret over mot Sherlock Holmes. Den andre gjespet og kastet stumpen av sigaretten inn i kaminen. – Nå? sa han. – Finner De det interessant? – For en folkeminnesamler. Dr. Mortimer tok en sammenbrettet avis opp av lommen. – Nå, Mr. Holmes, skal De få noe av nyere dato. Dette er

Devon County Chronicle for 14. juni dette år. Den inneholder en kort fremstilling av de kjensgjerninger som ble brakt for dagen omkring Sir Charles Baskervilles død, som fant sted kort tid før denne dato.

Min venn lente seg en smule forover, og hans ansiktsuttrykk ble oppmerksomt. Vår gjest satte brillene på plass og begynte:

«Sir Charles Baskervilles brå bortgang fornylig har kastet en skygge over hele grevskapet. Sir Charles, som har vært nevnt som den sannsynlige liberale kandidat for Midt-Devon ved neste valg, hadde bare bodd en relativt kort tid på Baskerville Hall, men hans elskverdige og generøse sinnelag hadde vunnet ham hengivenhet og respekt hos alle som kom i berøring med ham. I denne de rike oppkomlingers tid er det velgjørende å oppleve at en ætling av en gammel slekt hersteds, som det var gått ut for, klarer å skape seg sin egen formue og bringe den med seg hjem for å gjenreise sin ætts falne storhet. Det er vel kjent at Sir Charles gjorde store pengesummer på sydafrikansk spekulasjon. Han var klokere enn de som fortsetter til lykken vender, solgte sine eiendommer og tok fortjenesten med seg til England. Det er bare to år siden han bosatte seg på Baskerville Hall, og det tales mann og mann imellom om de store planer om gjenoppbygging og forbedring som er blitt avbrutt ved hans død. Da han selv var barnløs, var det hans åpent uttrykte ønske at så lenge han levde skulle hele egnen nyte godt av hans store lykke, og mange har personlig grunn til å beklage hans altfor tidlige bortgang. Hans store gavmildhet både overfor lokale og større veldedige formål, er ofte blitt omtalt i disse spalter. Omstendighetene forbundet med Sir Charles’ død kan ikke sies å være fullstendig oppklart ved likskuet, men i det minste har man utredet nok til å avvise de rykter som har sprunget ut av stedlig overtro. Der er ingen som helst grunn til mistanke om forbrytelse, eller til å tro at dødsfallet har annet enn natur-

lige årsaker. Sir Charles var enkemann, og det kan kanskje sies at han på visse måter var noe eksentrisk. Tross sin store formue hadde han enkle personlige behov, og hele tjenerstaben i huset bestod av et ektepar ved navn Barrymore, hvor mannen virket som hovmester og konen som husholderske. Deres vitneutsagn, som ble bekreftet av flere av avdødes venner, tyder på at Sir Charles’ helbred har vært svekket i noen tid, spesielt skal han ha lidd av et hjerteonde som gav seg utslag i forandringer av ansiktsfarven, åndenød og akutte anfall av nervøs depresjon. Dr. James Mortimer, avdødes venn og lege, har forklart seg i samme retning.

Sakens kjensgjerninger er enkle. Sir Charles Baskerville hadde for vane hver aften før sengetid, å ta en spasertur bort den kjente barlindallé på Baskerville Hall. Barrymore-parets vitneprov viser at dette hadde vært hans skikk. Den 4. juni hadde Sir Charles gitt til kjenne at han aktet å reise til London neste dag, og gitt Barrymore beskjed om å pakke hans bagasje. Denne aften gikk han som vanlig ut for å spasere; under denne turen pleide han å røke en sigar. Han kom aldri tilbake. Klokken tolv oppdaget Barrymore til sin store forskrekkelse at døren fremdeles var ulåst, tente en lykt og gikk ut for å lete etter sin husbond. Det hadde regnet om dagen, og det var lett å følge Sir Charles’ fotspor bortover alléen. Halvveis på gangstien er der en port som fører ut til moen. Der var spor som tydet på at Sir Charles hadde stått der en kort stund. Så fortsatte han bort alléen, og det var i dens bortre ende at Sir Charles’ legeme ble funnet. En ting som det ikke er fremkommet noen forklaring på, er Barrymores påstand om at husbondens fotspor endret karakter fra han passerte porten til moen, og at det virket som han fra da av hadde gått på tåspissene. En viss Murphy, en hestepranger av sigøynerætt, befant seg på moen, ikke langt unna, på den tiden, men ifølge hans egen innrømmelse skal han ha vært sterkt beruset. Han hevder at han hørte skrik, men er ikke i stand til å si hvorfra de

kom. Der ble ikke funnet tegn til vold på Sir Charles’ legeme, og skjønt legens vitnemål beretter at hans ansikt var nesten utrolig fortrukket – i den grad at dr. Mortimer først nektet å tro at det virkelig var hans venn og pasient som lå foran ham – ble det forklart at dette ikke er noe uvanlig symptom ved dyspnoe og hjertedød. Denne forklaring ble bekreftet ved obduksjonen, som viste at

Sir Charles’ legeme ble funnet.

avdøde lenge hadde hatt en indre organisk feil, og likskuejuryens kjennelse var i overensstemmelse med de medisinske vitneprov. Det er godt det ble slik, for det er opplagt av største betydning at Sir Charles’ arving bosetter seg på herregården og fortsetter det gode verk som så sørgelig er blitt avbrutt. Hadde likskuerettens prosaiske resultat ikke satt en endelig stopper for alle de romantiske historier som hviskende fortelles om affæren, kunne det blitt vanskelig å finne en som ville bo på Baskerville Hall. Det forlyder at nærmeste slektning, hvis han er i live, er Henry Baskerville, sønn av Sir Charles Baskervilles yngre bror. Da man sist hørte noe til den unge mann, var han i Amerika, og undersøkelser er satt i gang for å få gjort ham kjent med at han har arvet en formue.»

Dr. Mortimer foldet avisen sammen og stakk den tilbake i lommen.

– Dette er de offisielle omstendigheter i forbindelse med Sir Charles Baskervilles død, Mr. Holmes. – Jeg må få takke Dem, sa Sherlock Holmes, – for at De har gjort meg oppmerksom på en sak som avgjort har mange interessante trekk. Jeg merket meg noen aviskommentarer den gang det skjedde, men jeg var særdeles opptatt med den lille affæren med kaméene fra Vatikanet, og i min iver etter å bistå Paven, tapte jeg av syne flere interessante saker her i England. Denne artikkelen, sier De, inneholder de offisielle kjensgjerninger? – Det gjør den. – Så la meg få de uoffisielle. Han lente seg tilbake, satte fingerspissene mot hverandre, tok på seg sin mest avveide og kritiske mine.

– Når jeg nå gjør det, sa dr. Mortimer, som var begynt å vise tegn til sterk bevegelse, – forteller jeg Dem ting som jeg ikke har betrodd noen. Min grunn for ikke å nevne dem ved likskuet er at en vitenskapsmann kvier seg for offentlig å fremstå som en der tilsynelatende bifaller folkelig overtro. Videre hadde jeg

den grunn at Baskerville Hall, som avisen sier, helt sikkert ville bli stående tom, dersom det ble gjort noe som kunne forverre gårdens allerede temmelig slette rykte. Av disse årsaker fant jeg det riktig av meg å fortelle mindre enn jeg visste, siden ikke noe godt kunne komme ut av hele sannheten – men det er ingen grunn til at jeg ikke skal være helt oppriktig overfor Dem. Moen er meget tynt bebodd, og de som bor i nærheten av hverandre bringes i nokså nær forbindelse. Av den grunn så jeg ganske meget til Sir Charles Baskerville. Med unntak av Mr. Frankland på Lafter Hall og naturforskeren Mr. Stapleton er der ingen andre dannede menn i kilometers omkrets. Sir Charles var en tilbakeholden mann, men frembruddet av hans sykdom førte oss sammen, og en rekke felles vitenskapelige interesser gjorde tilknytningen varig. Han hadde medbrakt mange vitenskapelige opplysninger fra Afrika, og mang en fascinerende aften har vi tilbrakt i hverandres selskap med å diskutere sammenlignende anatomi hos buskmenn og hottentotter. I løpet av de siste par måneder ble jeg stadig mer klar over at Sir Charles’ nervesystem var anstrengt til bristepunktet. Han hadde tatt dette sagnet som jeg leste for Dem, overmåte sterkt inn over seg – så sterkt at skjønt han gjerne gikk omkring på gården om natten, kunne intet få ham til å bevege seg ut på moen. Utrolig som det enn må lyde for Dem, Mr. Holmes, så var han ærlig forvisset om at en fryktelig skjebne hang over hans slekt, og de historier han kunne fortelle om sine forfedre var sannelig ikke oppmuntrende. Tanken på noe overjordisk forferdelig plaget ham stadig, og ved mer enn én anledning spurte han om jeg på mine ferder noen gang hadde sett noe merkelig vesen eller hørt gjøingen av en hund. Det siste spørsmålet stilte han meg flere ganger, og alltid med en stemme som dirret av opphisselse.

Jeg husker godt at jeg kjørte opp til gården en aften, omtrent tre uker før den skjebnesvangre hendelsen. Ved en tilfeldighet

stod han i døren. Jeg varsteget ned av vognen og stod foran ham, da jeg så hans blikk stivne til, og han stirret over skulderen på meg med uttrykk av den frykteligste skrekk. Jeg snurret rundt og rakk så vidt å få et glimt av noe som jeg tok for en stor, sort kalv som passerte for enden av oppkjørselen. Så oppskaket og rystet var han, at jeg måtte gå ned til stedet hvor dyret hadde vært og speide etter det. Men det var borte, og hendelsen så ut til å ha gjort et ytterst ubehagelig inntrykk på ham. Jeg ble hos ham hele resten av kvelden, og det var da han, for å forklare den bevegelse han hadde vist, betrodde i min varetekt den beretning som jeg leste for Dem straks jeg kom hit. Jeg nevner denne lille episoden fordi den får en viss betydning sett i forbindelse med den påfølgende tragedie. Men den gangen var jeg overbevist om at hele saken var fullstendig betydningsløs, og at hans opphisselse var ubegrunnet. Det var på mitt råd at Sir Charles bestemte seg for å dra til London. Jeg visste at hans hjerte var angrepet, og den stadige engstelse som han levde i, hvor innbilt dens årsak enn var, hadde tydeligvis en uheldig virkning på hans helbred. Jeg trodde at et par måneder blant byens mangehånde adspredelser ville gjøre ham til et nytt menneske. Mr. Stapleton, en felles venn, som var sterkt bekymret for hans helbred, delte min mening. Og så i siste øyeblikk kom denne forferdelige ulykken. Den aftenen Sir Charles døde, sendte hovmesteren, Barrymore, som oppdaget det hele, kusken Perkins til hest over til meg, og da jeg satt sent oppe, var jeg i stand til å nå Baskerville Hall innen en time etter at det var hendt. Jeg undersøkte og fikk bekreftet alle de kjensgjerninger som ble omtalt ved likskuet. Jeg fulgte sporene ned barlindalléen; jeg så stedet ved porten hvor han lot til å ha ventet, jeg bemerket forandringen i formen på fotsporene bortenfor dette stedet; jeg la merke til at med unntak av Barrymores, var det ingen andre fotspor i den løse singelen, og endelig undersøkte jeg den døde, som ikke var blitt rørt før jeg kom. Sir Charles lå med ansiktet ned, armene

Jeg så hans blikk stivne til, og han stirret over skulderen på meg.

utstrakt, og fingrene boret ned i jorden, og hans ansiktstrekk var så fortrukket av sterk bevegelse at jeg knapt kunne sverge på at det var ham. Det var overhodet ingen ytre skader av noe slag. Men Barrymore kom med én uriktig opplysning ved likskuet. Han sa at der ikke var noen spor på bakken rundt liket. Han så ingen. Men det gjorde jeg – et lite stykke unna, men de var ferske og tydelige.