Leseutdrag: «Identitær» av Rasmus Hage Dalland by Solum Bokvennen AS

«Dette er en urovekkende bok å lese. Noe av det mest urovekkende består i at mange av representantene for ‘det nye høyre’ legger vekt på å fremstå som vennlige og velformulerte, selv om de står for ekstreme politiske løsninger. De går for eksempel sterkt imot alt som ligner feminisme, homofili, og multikulturalisme, og de tror på ideen om at en stor utskiftning er i ferd med å skje, der europeere står i fare for å bli minoriteter på sitt eget kontinent. Bokens styrke er nettopp at den vil gjøre meg i stand til å ta inn over meg og – i hvert fall et lite stykke på vei! – forstå meninger jeg ellers ville avvist så å si før de ble uttalt.» Ge ir Gu lliks e n «Det er ikke sympati som har drevet forfatteren ut på landeveien, men et forsøk på å forstå hvorfor de selverklærte patriotene oppfatter multikulturalisme og innvandring som dødbringende trusler mot både den nasjonale og den europeiske kulturen … Rasmus Hage Dallands bok er høytstående og nyansert reportasjejournalistikk fra hele den identitære bevegelsen.» We e ke nd avis e n «I denne velskrevne og lettleste boken reiser [Rasmus] rundt i Europa og snakker med flere ledende Identitære. Han gir et nyansert bilde av bevegelsen som kanskje vil overraske de som forventet å møte rabulister … Boken er en invitasjon til å tenke selv og trekke egne konklusjoner.» Alt inge t     «Det første som slår deg når du åpner boken er språket og måten Rasmus Hage Dalland klarer å innlemme intervjuer, sine egne synspunkter og opplysende fakta i en lettlest, harmonisk strøm.» Ko nfro nt «Et viktig blikk inn i de identitæres medisinskap … Dette er en klassisk reportasjebok – og den er uhyre velskrevet.» PO V. Int e rnat io nal Fordomsfri og med oppriktig nysgjerrighet reiser Dalland ut og møter ‘de andre’, og lytter, sanser og forteller. Og han setter seg selv på spill, så boken oppleves som drevet frem av en indre nødvendighet, noe som gjør den både øyeåpnende og rystende, og utfordrer leserens vanlige posisjoner og automatiske innstillinger og holdninger. Det er på sin egen stillferdige måte en veldig modig bok.» Stat ens k u nst f o nd, Å re ts 10 be s t e bø ke r

i d e n t i tæ r en reise inn i europas nye hø yre

rasmus hage dalland

i d e n t i tæ r en reise inn i europas nye hø yre

oversat t fra dansk av erik ringen (mno)

solum bokvennen 2020

Copyright © Solum Bokvennen, 2020 Copyright © Rasmus Hage Dalland, 2019 Originalens tittel: IDENTITÆR: EN REJSE IND I EUROPAS NYE HØJRE Published by agreement with Copenhagen Literary Agency ApS, Copenhagen. Omslagsdesign: Espen Terjesen/Espenart.com Kart på side 6 © Asmus Lauridsen Printet in Latvia by Livonia print, Riga 2020 ISBN: 978-82-7488-970-5 ISBN: 978-82-7488-971-2 (epub) Utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. www.solumbokvennen.no

INNHOLD

Prolog

1 Berlin 2

Paris, Lille

7 9 15

3 Utrecht

4 Berlin

Graz, Wien

Intermesso

6 KĂ¸benhavn

7 Bolzano

8 BechynÄ&#x203A;

9 Budapest

111

10 Ljubljana

119

11 Lyon

129

Intermesso

139

Halle, Rostock, Berlin

143

Milano, Roma

161

14 Warszawa

173

183

Budapest, Stockholm

16 Wien

195

Intermesso

211

17 Milano

215

18 Berlin

235

Epilog

251

Takk

259

PRO LO G

I de to siste årene har jeg reist rundt i Europa for å treffe medlemmer av den identitære bevegelsen. Denne boka er et forsøk på å forstå hvem de er og hvordan de tenker. Formålet med boka er ikke å avsløre, men å undersøke. Jeg har et håp om å kunne gi leseren mer kunnskap om en av vår tids mest markante ungdomsbevegelser, om en strømning som speiler en bredere politisk tendens i dagens Europa. I et demokrati må det nødvendigvis være slik at argumenter er det som veier tyngst, og at samtale er det som kan gjøre oss alle litt klokere. Fordømmelse uten innsikt er vanskelig å respektere, uansett hvor overbevisende fordømmelsen måtte framstå. Forståelse uten kritisk sans er naivt, uansett hvor ekte bestrebelsen etter å forstå måtte være. Det var med dette for øyet jeg dro av sted, ut i Europa. Rasmus Hage Dalland, februar 2019

Jeg tar meg en joggetur i Berlin for å få rastløsheten og tømmermennene ut av kroppen. Jeg har ventet en uke på å få en intervjuavtale med noen fra den identitære bevegelsen i Tyskland. Ventetid har jeg brukt til å skrive notater og gå på bar sammen med noen av de andre gjestene på vandrerhjemmet der jeg bor. Rockejentene, homsene og punkerne. Alle vil de på klubb. På Kater Blau og KitKat Club, hvor vi imidlertid ble avvist fordi vi manglet synlig lateks og gummibekledning. Men aller helst vil de på Berghain. De står gjerne i kø i flere timer for å bli konfrontert med den lunefulle dørvakten. 90 prosent av køen blir avvist i døra, hevdes det. Men en liten ire på vandrerhjemmet hadde klart å komme inn. «Crazy», sa han og dro på a-en. Det virket som om han var for overveldet til å kunne gi noen detaljer. Jeg har også brukt noen av kveldene mine i selskap med Ratko, en serbokroatisk tysker født i Bosnia. Han har hjulpet meg med å komme i kontakt med de identitære i Berlin. Første gang jeg møtte ham, var ved en demonstrasjon for noen måneder siden. I likhet med meg var han i gang med å undersøke bevegelsen. ***

Demonstrasjonen foregikk i Wedding, en av Berlins multi kulturelle bydeler. Jeg sto sammen med de identitære innenfor det avsperrede området på Brunnenstraße. Politiet var der i kampuniform, og en skokk med fotografer sto med kamera hevet, klare til å skyte. Slagord ble ropt gjennom en megafon fra en liten lastebil: «Wir sind das Volk!», «Pro border, pro nation, stop immi gration!», «Heimat, Freiheit, Tradition. Multikulti Endstation!» Oppe i de ensformige betongbygningene hang det kvinner med tørkle på ut gjennom vinduene og forkynte sin misbilligelse mot opptoget ved å slå gryteskjeer mot tomme kokekar. Bak lastebilen, som var omgitt av politibiler, kunne vi høre antifascistene rope: «Nazis raus!». De identitære dannet en lang rekke bak banneret «Zukunft für Europa» («framtid for Europa»). En hypeman pisket opp stemningen i forsamlingen, etterfulgt av musikk fra den tyske rapperen Komplott, som lager identitær lyrikk til dommedagslignende beats. Etterpå fulgte en klassisk utgave av Deutschland, Deut schland über alles. «Huh Huh!» ropte de identitære. En mann spurte meg om jeg ville stille opp til intervju. Han var kledd i svart og hadde helskjegg, solbriller og et lite, håndholdt kamera. Han var fra en YouTube-kanal med 80 000 følgere, fortalte han. Han laget videoproduksjoner om vold, innvandrerkriminalitet, radikale grupperinger og slike ting. Jeg fortalte at jeg ikke var demonstrant, men journalist, i likhet med ham selv. Det var Ratko. Han forsto godt demonstrantenes patriotisme, men hadde vanskeligere for å forstå den fredelige stemningen. Han rakk akkurat å sammenligne demonstrasjonen med det som foregår i en alminnelig skolegård, før de første tegnene på oppbrudd viste seg. Først lød det noen rop, deretter begynte demonstrantene å strømme tilbake mot Gesundbrunnen stasjon. «Well, let’s go my friend», sa Ratko og dro av gårde med kameraet sitt.

Politifolkene skyndte seg etter dem. «Volksverräter», ropte de identitære mot dem. Antifa kom tettere på demonstrantene, og nå var de to gruppene bare adskilt av politiet, som dannet kjeder. En demonstrant fikk en på trynet av en politimann. En annen demonstrant tok seg til øynene og satte seg i midtrabatten. Mulig det var pepperspray. Like etterpå oppsto det håndgemeng. Noen demonstranter gikk imellom, eller kanskje de bare pisket opp den konfronterende stemningen ytterligere – det var ikke så lett å se. Jeg fikk øye på Ratko igjen. «Det her er helt normalt der jeg kommer fra», ropte han begeistret. *** Jeg har drukket øl med Ratko på benker foran kiosker i Kreuzberg, senere på bar, og enda senere på homseklubb. Ratko kaller Berlin for lastenes by. «Her i Kreuzberg kan du gå på klubb og få sugd pikken din midt på dansegulvet.» Det skjedde visst en gang med ham. Han er ikke helt sikker på kjønnet til vedkommende som utførte det. Til gjengjeld er han sikker på at det var Berlin som fikk det til å skje, på samme måte som det er Berlin som har fått ham til å henge ute på barer, sove lenge om morgenen og gå til sengs med mange forskjellige damer. Og det har tæret på ham. «Har du noen gang følt deg ensom etter en one-night stand?» spurte han en kveld. Nå krever han minimum tre dater før han hopper til køys med damene han treffer, men det er åpenbart ikke enkelt å være så tilbakeholden heller. Derfor har han skrevet «Only right-wing girls» på Tinder-profilen sin. På den måten håper han å kunne treffe damer med mer konservative dyder.

Ratko ønsker å flytte. Han føler seg ikke hjemme her. Byen er for heftig, for hemningsløs. Han mener tyskerne er farlige, at deres toleranse overfor multikulturalismen og muslimene er farlig, og han er veldig pessimistisk med hensyn til hvordan landet kommer til å utvikle seg. Flere steder i Europa utgjør ikke-vestlige innvandrere allerede majoriteten, sier han. Ratko mener at noe er i ferd med å endre seg, og at forandringen kommer til å skje snart. Det er derfor han er interessert i det nye høyre, og særlig i den identitære bevegelsen. Han har selv prøvd å bli medlem, men med sine 37 år er han for gammel, så nå følger han bare med dem fra sidelinjen. Han mener at den identitære bevegelsen er den mest intelligente grupperingen innenfor det nye høyre, og den forandringen som de ønsker å skape, den vil han gjerne følge med på. Men først og fremst må han bort fra Berlin. Han vurderer Polen. Jeg liker Ratko, og Ratko liker meg. Vi diskuterer forandringene, og han er overrasket over at jeg ikke blir skremt av uttalelsene hans, at jeg hører på hva han har å si når han snakker om det som han mener er en truende demografisk utvikling, eller når han tillegger forskjellige menneskeraser særegne trekk og argumenterer for etnisk inndeling. Ratko hjelper meg med å få kontakt med de identitære i Berlin. Gjennom ham har jeg hatt korrespondanse med et medlem som ønsker å være anonym, fordi han frykter at han mister jobben hvis han uttaler sine politiske holdninger under fullt navn. I en periode skrev vi til hverandre gjennom krypterte meldingstjenester og avtalte et møte, men han dukket ikke opp. Jeg har også prøvd å få tak i Robert Timm, som er leder for de identitæres avdeling i Berlin, men han har ikke svart. Ratko sier at Robert Timm nok er en opptatt mann, og forteller dessuten at leiligheten hans visstnok nylig er blitt ransaket av politiet. *** 12

Jeg beslutter meg for en siste spasertur i Berlin før jeg skal ta toget videre ut i Europa. Jeg går oppover Oranienburger Straße til jeg finner Tacheles. Her satt jeg for noen år siden sammen med en kompis ved utendørsbaren, hvor det var sandbunn og rustne metallskulpturer. Bygningen ble innviet på begynnelsen av 1900-tallet og fungerte i mange år som et sentralt stormagasin for det jødiske samfunnet i Berlin. Senere overtok den tyske elektronikkprodusenten AEG, som herfra kringkastet verdens første direktesendte sportsbegivenhet, OL i Berlin 1936. Deretter ble stedet hovedkvarter for nazipartiet NSDAP og SS, og huset blant annet franske krigsfanger under andre verdenskrig. Etter å ha blitt delvis ødelagt av bomber under krigen, kom bygningen til å ligge i Øst-Berlin. Flere østtyske myndigheter benyttet seg av den, og det ryktes at også Stasi hadde forhørslokaler her. I begynnelsen av 1990, like etter murens fall, var det en gruppe aktivister og kunstnere som okkuperte eiendommen og omdøpte den til Kunsthaus Tacheles. De malte murveggene, laget skulpturer, feiret gjenforeningen mellom øst og vest og hyllet inngangen til en ny tid med en kunstnerisk kolonisering av de historiske ruinene. Tacheles er et hebraisk slanguttrykk for å snakke ærlig og direkte. Straight talk. I dag er Tacheles en stor byggeplass. Den største kreditoren er banken HSH Nordbank, og de har bestemt seg for å selge. På fasaden er det stillaser, og murveggene er tapetsert med plakater og graffiti. Nederst, på bakkenivå, kan vi se de svære, massive grunnsteinene, fundamentet til de murveggene som har sett så mangt. Jeg snur meg for å kaste et siste blikk på den nedslitte bygningen, som taust stiller et påtrengende spørsmål som står skrevet over en svart firkant med et ansikt inni: HOW LONG IS NOW

Foran flerbruksarenaen Zénith i Lille står tre franske politifolk med maskinpistoler. Jeg teller dessuten ni svartemarjer, et par motorsykler og en politibil. Vesker blir gjennomsøkt, og en kameramann løper hit og dit. Jeg har lest om Marine Le Pens velgermøte i en nord-fransk regionavis. 5000 personer har meldt seg på i forkant, og det forventes fullt hus. Dessuten er det kommet fram at venstreorienterte og antifascistiske grupperinger vil demonstrere mot Le Pen, og at politimesteren i Lille har forbudt demonstrasjoner i en stor del av byen. Det anslås at det kommer til å dukke opp 300–400 demonstranter, og den normale sikkerhetsstyrken vil bli forsterket med drøyt 400 gendarmer. Også en gruppe identitære har tenkt å møte opp på velgermøtet i Zénith. I den mørke salen blinker det lys i trikolorens farger. Forsamlingen er for øyeblikket stille og alles øyne er rettet mot lerretet på scenen, som viser Marine Le Pens kampanjevideoer. Hun vil skape orden i Frankrike i løpet av fem år, «i deres navn, i folkets navn», kunngjør hun. På forhånd har to av partiets folk giret opp forsamlingen med tordentaler mot globalisering og islamisering. Tilhørerne vifter med flagg, både det franske og det smale, blå flagget med påskriften «Marine, présidente», og de roper taktfast i kor, «on va gagner» – «vi skal vinne».

Endelig ankommer Marine Le Pen, til lystige toner av marsjmusikk. Hun går en runde blant tilhørerne før hun skrider opp på scenen og brer armene ut mot sitt publikum, som gjengjelder gesten hennes med et jubelbrøl. I den neste timen tordner hun fra talerstolen – mot EU, mot immigranter, mot globalisering, mot multikulturalisme, mot islamiseringen av Frankrike og folkets lidelser som følge av alt dette. «Et folk som kjenner sin historie, er et folk som ikke mister sin identitet», sier hun. «On est chez nous», roper folket, som teller kvinner og menn, unge og gamle, noen pene i tøyet, andre mindre pene. Utropet kan bety «Vi er hjemme», eller «Det er vi som bor her» – et kamp rop som også synges av hjemmepublikum på franske fotball stadioner. Blant alle de blå flaggene i salen er det også en gruppe unge mennesker som svinger en gul og svart fane med et løveikon. *** Jeg husker ikke hvordan jeg første gang ble oppmerksom på den identitære bevegelsen – det kan ha vært tilfeldig research på nettet, artikler, hjemmesider og Facebook-sider. Men jeg husker godt hvorfor jeg for alvor ble interessert i dem. Årsaken var «krigserklæringen», en video fra den franske ungdomsbevegelsen Génération Identitaire, der en rekke unge mennesker introduserer bevegelsen. De omtaler seg selv som en generasjon i etnisk oppløsning, i et samfunn preget av feilslått integrering og multikulturell eksplosjon. De er ofre for 68-generasjonen, som frigjorde verden fra tradisjonenes og autoritetenes åk, men som samtidig frigjorde seg selv fra eget ansvar. De hevder at de lever i en verden preget av omvendt rasisme, fragmenterte familier og kriger på fremmede kontinenter. Derfor har de sluttet

å tro på «at Khader kan være vår bror, planeten vår landsby og menneskeheten vår familie». I stedet ønsker de å gjenfinne sin egen historie, sier de, og erklærer seg som arvinger av blod, jord og identitet. Budskapet i krigserklæringen var ikke til å ta feil av. Ord som «arven», «blodet» og «jorden» bekymret meg, og føyde seg direkte inn i det som jeg forbinder med høyreekstremisme. Men synet av de alminnelige og umaskerte unge menneskene som sto fram i videoen, dempet det ekstreme uttrykket, og kommentarene om den hederskronte 68-generasjonen varslet et opprør med større dybde. Det var noe ved dem som jeg ikke helt kunne bli klok på. Deres image og måten de snakket på, talte til fordommene mine, men samtidig brøt de med forestillingene jeg hadde, og det gjorde meg nysgjerrig etter å finne ut mer om hvem de egentlig er. De identitære har en felles estetisk kode, nemlig de gule og svarte fargene og symbolet lambda (den greske bokstaven L), som spartanerne brukte på våpenskjoldene sine da de kjempet mot kong Xerxes og hans persiske hær en gang på 400-tallet f.Kr. Det de identitære frykter, er «Le Grand Remplacement» («den store utskiftningen»), et begrep som bygger på teorien om at den europeiske befolkningen kommer til å bli en minoritet på sitt eget kontinent. Dette begrunner de med fallende fødselstall blant europeere, høyere fødselstall blant ikke-vestlige innvandrere og masseinnvandring fra særlig Afrika og Midtøsten. De har alle en likelydende kritikk av multikulturalismen, en felles frykt for islamisering av Europa, og de har en sterk tro på viktigheten av å bevare den «etnokulturelle» europeiske identiteten – det europeiske folkets etniske og kulturelle opphav. Bevaring av europeisk identitet er ofte synonymt med et mål om «reconquista» («gjenerobring») – et begrep som viser til perioden mellom 700-tallet og 1400-tallet da de kristne spanske kongedømmene gjenerobret den iberiske halvøya, som hadde vært underlagt maurernes

muslimske styre. «Gjenerobringen» skal foregå gjennom «remigrasjon», som grovt sagt betyr at ikke-etniske europeere skal reise tilbake til sine «hjemland». Det franske Génération Identitaire har vokst fram fra forskjellige ungdomsbevegelser i begynnelsen av dette århundret. Først kom gruppa Jeunesses Identitaires, som ble opprettet i 2002, og kort tid etter kom Bloc Identitaire, som seks år senere ble et politisk parti. Ambisjonen om å konkurrere med Front National ble imidlertid raskt skrinlagt, og i 2012 valgte de å samle bevegelsen under ett navn – Génération Identitaire. Fra sin opprinnelse i Frankrike spredte den identitære bevegelsen seg raskt i hele Europa, og kort tid etter besettelsen av den store moskeen i Poitiers ble lignende bevegelser opprettet i Østerrike, Tyskland og Italia. Senere ble identitære bevegelser også opprettet i resten av Europa. Medlemmene av den identitære bevegelsen erklærer seg som demokrater, tar avstand fra rasisme, fascisme og nazisme, og de har et image som ligger langt fra forestillingen om marsjerende skinheads. De bedriver en ikke-voldelig aktivisme som på mange måter minner om den vi kjenner fra venstrefløyen, bare med en slags motsatt fortegn, som den gangen da en gruppe på over hundre identitære blokkerte to broer ved flyktningeleiren i Calais. Med romerske lys og bannere med påskriften «GO HOME» formidlet de sitt budskap til immigrantene og omverdenen, før de selv ble fjernet av ordensmakten. Eller den gangen da et dusin tyske aktivister klatret opp på Brandenburger Tor i Berlin, der de foldet ut et banner med påskriften: «Sikre grenser – sikker framtid». Det er vanskelig å finne ut hvor mange det er av dem, ettersom flere av aktivistene holder seg utenfor søkelyset, og siden de forskjellige gruppene ikke offentliggjør medlemstall. Men det ble også veldig raskt klart for meg at de identitære ikke må vurderes

ut fra sitt antall, men ut fra sin gjennomslagskraft og sine bestrebelser på å påvirke holdninger gjennom det de kaller «metapolitikk». Aksjonene deres og videoproduksjonene de sprer på nettet, oppnår mange tusen visninger. De har mange sympatisører, og de føyer seg direkte inn i en allerede voksende politisk tendens i dagens Europa. Den grunnleggende teorien om «den store utskiftningen» støter dessuten på utfordringer i form av statistikker og undersøkelser som viser andre tall enn dem som de identitære selv legger fram. Det er all mulig grunn til å forholde seg kritisk til statistikk i sin alminnelighet, og særlig til de identitæres statistikker, ettersom disse føyes inn i et stadig mer fastlagt paradigme og derfor kan komme til å virke overbevisende. I disse tider da fakta er et svevende begrep, er det imidlertid et endeløst prosjekt å beskjeftige seg med statistikker, og det er heller ikke min oppfatning at det er tallene som skaper overbevisningen. Snarere har tallene en tendens til å underbygge de følelsene, tankene og argumentene som allerede er der, og forsterke og rettferdiggjøre disse. Jeg var mye mer interessert i å prøve å forstå hvilke røtter de identitæres overbevisning vokser ut fra, forstå deres argumentasjon og tankegang, og undersøke om det er mulig med en dialog. De identitære oppfatningene blir delt av mange intellektuelle, debattanter og politikere, og øver en stadig større innflytelse på europeisk opinionsdannelse og politikk. Så for å kunne forstå hva som beveger seg i Europa akkurat nå, virket den identitære bevegelsen som et godt sted å måle temperaturen. Før jeg la ut på min europeiske rundreise, ble jeg ofte møtt med skepsis. Hvorfor skulle de identitære overhodet gis en plattform å ytre seg på? Ville jeg ikke bare komme til å fungere som en megafon for dem, og hjelpe dem med å utbre budskapet deres? Uansett hva man måtte mene om disse spørsmålene, så er det nok ikke mulig å unngå det. Den digitale tidsalderen har sine

egne uransakelige veier, og krigerske eller intellektuelle impulser som kan vekke engasjement og følelser, vil ikke slutte å eksistere bare fordi vi unngår å snakke om dem i offentligheten. Ord kan radikalisere mennesker, men de kan også desarmere det radikale. De identitære er en del av en ungdomsgenerasjon – min generasjon. De er i opprør mot det Europa som vokste fram på ruinene av den siste store krigen, og som nå står under press. Som en slags understrømning i høyredreiningen kan de identitære kanskje fortelle noe om de politiske kreftene som forsøker å prege Europas framtid i dag. Understrømmen handler om identitet, om tilbakevending til faste former i en verden der alt flyter, og den er en forherligelse av det nære og en avvisning av det fjerne i den globale tidsalderen – det hele med et historisk referansepunkt som er 1968, ikke 1945. Er så dette snakk om en gjentagelse, nybrott eller status quo? *** Jeg har lenge prøvd å få en avtale med den franske lederen Jean-David Cattin, som er en av hovedmennene bak Génération Identitaire. Han har vært med helt siden Bloc Identitaire og er nå leder for den identitære tenketanken Les Identitaires. Dessuten organiserer han det årlige sommeruniversitetet der identitære aktivister fra hele Europa samles for å trene opp sine ferdigheter i kampsport og selvforsvar, høre foredrag fra vår tids fremste høyreorienterte tenkere og planlegge aksjoner. Jeg ble advart mot at Cattin var sky overfor pressen, og han har også vært veldig sporadisk i sin kontakt og har bedt om å få utdypet hva min journalistiske vinkling er. Som svar på min beskjed om at jeg nå befant meg på fransk jord og gjerne ville møte ham, ba han meg om å kontakte Pierre Larti, som er leder for Paris-avdelingen av Génération Identitaire. Sistnevnte var til

gjengjeld ikke sen om å svare, og ville gjerne møtes, «avec plai sir». Derfor står jeg nå foran en alminnelig fransk kafé i Rue du Chevaleret i Paris. Dette er første gang jeg skal møte en såkalt identitær. Pierre Larti har kort, mørkt hår, litt tynt på toppen. Helskjegget hans er veltrimmet, parfymen er dyp og basisk – kjennetegnet på en moden mann. Han gestikulerer med rolige bevegelser, er ofte oppramsende, og illustrerer argumentasjonsrekken med fingrene ved å banke dem mot bordkanten eller strekke dem ut i rommet mellom oss, én etter én. «Vår politiske virksomhet handler om å forsvare identiteten. Dessuten er vi imot den uhemmede globaliseringen som tillater McDonald’s over hele verden, for dette betyr også noe for identiteten. Men den er først og fremst truet av innvandring og islamisering.» Han banker fingeren i bordet. «Jeg er stolt av å være pariser, stolt av å være franskmann, stolt av å være europeer. Det er det som er kjernen. Med innvandringen er franskmenn mange steder blitt en minoritet i sitt eget land. Vi vil at Frankrike skal være fransk. Et Europa for europeere.» Med sine bare 28 år betrakter Pierre Larti seg allerede som litt av en veteran i Génération Identitaire. Han sluttet seg til bevegelsen før den hadde fått sitt nåværende navn, og han deltok i den aksjonen som for alvor gjorde omverdenen oppmerksom på dem. I oktober 2012 var han med et halvt hundre andre identitære aktivister og okkuperte den store moskeen i byen Poitiers. Målet for aksjonen var ikke tilfeldig. Det var en direkte referanse til «slaget ved Poitiers» i år 732, da den frankiske hæren slo muslimske styrker tilbake og stoppet islams framrykning i Europa. Aktivistene oppholdt seg på taket av moskeen i seks–sju timer før politiet kunne begynne å fjerne dem, og videoen av aksjonen inspirerte unge mennesker i Europa til å starte opp avdelinger på

hele kontinentet. I pamfletten We are Generation Identity sier den daværende talspersonen Arnaud Delrieux at dette kommer til å markere et skille mellom «før og etter Poitiers». Pierre Larti kaller den aktivismen som bevegelsen driver med, for deres savoir-faire, deres primære know-how. Aktivismen skaper oppmerksomhet, tiltrekker nye medlemmer og mer økonomisk støtte fra sympatisører og gir dem omtale i en ellers kritisk presse. «I Frankrike er alle mediene venstreorienterte. Men vi prøver å ha god kontakt med dem, og nå som vi har fått 130 000 følgere på Facebook, vil de gjerne snakke med oss.» *** Det var i første omgang Génération Identitaires form, estetikk og budskap som tiltrakk Pierre Larti. Han ønsket å bli med i en bevegelse som rent faktisk var effektiv og brukte aktivistiske metoder for å skape oppmerksomhet om visse politiske merkesaker som hadde begynt å interessere ham allerede mens han gikk på gymnaset. Den gangen var han blitt ansporet av det franske presidentvalget i 2002, som sto mellom republikaneren Jacques Chirac og Jean-Marie Le Pen fra Front National. Det var ikke først og fremst Chiracs knusende seier han hadde funnet frastøtende, men snarere det han anså for å være hykleri og politisk korrekthet. «Jeg var veldig sjokkert over å se reaksjonen fra dem som mente det var verdens undergang at Jean-Marie hadde kommet til den andre valgomgangen, og som påsto at det var antidemokratisk. Men hvis han hadde kommet til den andre valgomgangen, så var det jo nettopp fordi folk hadde stemt på ham. Det var en moraliserende side ved debatten som gjorde meg forbanna, og jeg ble sjokkert over intoleransen.» I gymnastida hadde Pierre Larti dessuten hatt flere dårlige

opplevelser med unge ikke-etniske franskmenn. Han forteller om voldsepisoder, krenkelser og det han omtaler som rasisme mot etniske franskmenn. Samtidig opplevde han en feighet og ettergivenhet i forhold til å ta disse problemene på alvor. Hans medelever og deres foreldre mente ikke at det sto så dårlig til, og at man for øvrig måtte prøve å forstå de menneskene som skapte problemene. Pierre Larti følte seg isolert med holdningene sine. Etter gymnaset begynte han å gå en del på fotballkamper, der han holdt med det store laget i Paris, PSG. Han var aktiv i supportergruppene og hadde en følelse av å være «en stolt pariser». Men etter hvert syntes han ikke lenger at engasjementet i fotballklubben var nok. Han ville gjerne være mer politisk, og begynte å arbeide for den høyreorienterte studentforeningen Rassemblement étudiant de droite, inntil han plutselig oppdaget noen klistremerker på lyktestolpene i Paris. «Den gangen var Facebook ikke så utviklet, så jeg fikk vite om Génération Identitaire ved å se klistremerkene deres i gatebildet. De var fine, og budskapet i dem talte til meg. Derfor skrev jeg en mail til dem.» Pierre Larti begynte å delta i forskjellige aktiviteter, og fikk smått om senn mer og mer ansvar. Han er utdannet i juss og kommunikasjon, og fungerer som leder av bevegelsens avdeling i Paris, ved siden av sin daglige jobb som leder av HR-avdelingen på en fabrikk. Han er en rutinert aktivist, som sørger for å lære opp yngre generasjoner i den typen aksjoner som trekker oppmerksomhet mot bevegelsens politiske ideer og tanker. Han forteller at Frankrike er sentrum for den europeiske identitære bevegelsen, og at Génération Identitaire er størst i Paris, Lyon og Lille, men at det i den siste tida er blitt opprettet nye avdelinger i stadig flere byer. «Rent politisk lever vi i en paradoksal tid, og virkeligheten gir oss rett i dag. Vår posisjon har aldri vært så sterk som nå.

Etter angrepet på Bataclan og terroren i Nice, Berlin, London og Bruxelles tegner meningsmålingene et sterkt bilde av motstand mot innvandring. Men den politiske makten ligger ikke hos patriotene, og vårt mål er en dag å få politisk makt til å skape forandringer.» Idet kafépersonalet begynner å stille stolene opp på bordene, spør jeg om Aurélien Verhassel og La Citadelle. Ifølge det jeg har funnet ut, skulle Verhassel være lederen av Génération Identitaires avdeling i Nord-Frankrike, som holder til i Lille. La Citadelle er forsamlingsstedet deres, og den kommende helgen skal de feire lokalets toårs fødselsdag. Pierre Larti sier at han skal skrive til dem på mine vegne, men han oppfordrer meg til å la være å dukke opp uten avtale. *** La Citadelle ligger skjult bak ei svart jerndør med gitter. Gjennom denne kan du skimte en smal passasje som fører inn til en indre gård. Men bortsett fra disse gitrene er det ikke mye ved den unnselige bygningen som minner om en borg eller en festning – som ordet citadelle jo ellers antyder. I nabobygningen ligger en butikk, som ifølge et skilt tilbyr «travail temporaire» (midlertidig arbeid). Det ser forlatt ut, og et vindu er forsøkt knust. Jeg kikker inn mellom gitrene. En ung mann står og snakker i telefon, og bak ham sitter en liten gruppe ved et bord med en oppslått bærbar PC. Jeg spør om de er Génération Identitaire, og de svarer bekreftende. En mann med kort hår kommer ut på gata og lukker døra bak seg. Jeg forteller at jeg er en dansk journalist, og at jeg nylig har snakket med Pierre Larti, at jeg er i gang med å skrive ei bok om den identitære bevegelsen og gjerne vil snakke med dem i den forbindelse. Han sier at lederen deres har det veldig travelt, men

at jeg kan komme igjen om en time, så har Aurélien Verhassel kanskje tid til en kort kommentar. Mens vi står og snakker, dukker det opp to menn bak meg. Det er Filippo og Mario fra det italienske TV-programmet TG2. De vil også gjerne snakke med Aurélien Verhassel, og får samme svar. De er kommet til Lille for å dekke Marine Le Pens valgmøte, men de har også hørt nyss om La Citadelles fødselsdag, og vil gjerne ha de identitære med i reportasjen sin for å vise at «fascism is around», som Filippo uttrykker det. En time senere kommer jeg tilbake til La Citadelle, og ser at Filippo og Mario er i gang med å gjøre klar til et intervju. Jeg hilser på Aurélien Verhassel, som gir meg et slapt håndtrykk. Han har stilig tilbakestrøket brunt hår, og er kledd i lyseblå skjorte. Jeg forteller at jeg har snakket med Pierre Larti om å få et møte med ham, men ingenting tyder på at han vet hva jeg snakker om. Han sier han vil komme tilbake til meg etter intervjuet med italiensk TV, og jeg går bort til inngangen til La Citadelle for å vente. «Det er forbudt å gå inn», sier han, og peker på porten. Jeg går over på den andre siden av gata mens italienerne intervjuer ham. De blir fort ferdige, og Verhassel er allerede på vei inn igjen da han ser at jeg har reist meg på den andre siden. Han virker som han har det travelt. Eller er stresset. «Du kan få stille meg to spørsmål», sier han. «Ikke tre, men to.» Så ber han om å få se pressekortet mitt og kikker kjapt på det, før han bretter det ut og viser det til en ung dame ved siden av ham, som fotograferer det. Han spør hvem jeg arbeider for, og jeg svarer «Indépendant», frilans. Han forteller at La Citadelle er et hus for de identitære, der medlemmer fra Lille og resten av regionen kan møtes til sosialt samvær og konferanser. Mer rekker vi ikke å snakke om før Verhassel river seg løs fra samtalen og er på vei inn i La Citadelle

igjen. Idet han går, legger jeg merke til en tatovering på den høyre underarmen hans. Det ligner et slags våpenskjold, med en løve i gult og svart. Samme ikon og samme farger som jeg så på fanen ved Le Pens valgmøte.

Jeg skulle egentlig ha vært med på okkupasjonen av en moské i byen Venlo for å observere identitær aktivisme på nært hold, men invitasjonen ble omgjort i siste øyeblikk. I stedet foreslår Hilde, en av talspersonene for de identitære i Nederland, at vi møtes på jernbanestasjonen i Utrecht. Hun dukker opp sammen med en fyr, som vennlig presenterer seg. Han vil kalles Peter, og ber meg om å vise ID. «Hvem som helst kan jo komme og si at de heter Rasmus. Vi har også forhørt oss med andre identitære grupper, om de kjenner deg, men de har ikke svart ennå», sier han. Hilde spør om jeg har sett bildene fra aksjonen deres. Det har jeg. De viser et par aktivister på det flate taket på moskeen, bannere med slagord som «Geen Jihad in de straat» – «ingen jihad i gata» – og et lambda-flagg i minareten på moskeen. «Det var litt kaotisk i går. Men det lyktes til slutt», forteller hun. Peter ler og forteller om de logistiske problemene som oppsto underveis. For selv om de hadde folk ute for å rekognosere i området på forhånd, og hadde lagt aksjonen til en lørdag, så var det – i strid med forventningene – noen håndverkere ved moskeen da aktivistene ankom tidlig om morgenen. Derfor ble de nødt til å vente til håndverkerne tok en pause, før de endelig kunne klatre opp på stillasene og avlevere sitt budskap.

Men bortsett fra starten var dette en svært vellykket aksjon, ifølge Hilde, og den fikk god spredning på sosiale medier og en masse omtale. Politiet brukte et par timer på å komme seg opp og ta dem med på stasjonen. *** Hilde er 23 år og studerer økonomi. Hun har en svart cardigan og et beige skjørt. Hun kommer fra det hun selv beskriver som øvre middelklasse, og har vært med i bevegelsen helt siden begynnelsen i 2012. Peter ble med året etter. På det tidspunkt hadde han vært involvert i den nasjonalistiske aksjonsgruppa Voorpost i ti år. Han er 28 år gammel og kledd i svart pologenser og blå jeans. Han arbeider med logistikk på et fabrikkanlegg. Peter fører ordet mens vi går omkring i Utrecht, som byr på en masse kanaler og smale gater. Syklistene kiler seg inn mellom fotgjengerne på brosteinsgatene, og på de små torgene sitter folk på utekafeer. Det hele virker som en mindre versjon av Amsterdam. Jeg spør hvilken politisk orientering som råder i byen. «Du vet, studenter», sier Peter og gjør meg oppmerksom på at Utrecht er en universitetsby. «Venstreorienterte», fortsetter han. «Progressive», lyder det ironisk fra Hilde. Jeg spør om dette medfører noen konsekvenser med hensyn til det å være identitær i Utrecht. «Politikk er ikke for reddharer», svarer Peter. «Du ofrer deg for noe du tror på. I begynnelsen var vi nok litt naive og tok det som en selvfølge at vi kunne ytre våre meninger i et fritt land. Men vi undervurderte det ekstreme venstre, og mange av oss ble overfalt på gata og på universitetet. Nå beskytter vi medlemmenes identitet og opptrer for det meste anonymt.» Peter forteller at nye aktivister alltid blir grundig sjekket før

de blir tatt opp. Han anslår at de avviser mer enn halvparten av dem som søker om opptak i bevegelsen. De foretrekker få, men dedikerte medlemmer. Tillit er viktig. Identitair Verzet, som de identitære kaller seg i Nederland, ble startet av noen nederlandske studenter fra Leiden, Utrecht og Haag og har nå lokale avdelinger i store deler av landet. De opererer under et nasjonalt lederskap, som Hilde er med i. Det er sju personer i ledergruppa, og tre av disse er kvinner. «Det er noen kloke damer, som jobber like hardt som mennene. Hun er den vakreste», sier Petter skøyeraktig og kikker bort på Hilde, som smiler. Han forteller at de i Nederland er mer liberale i forhold til kjønnsroller, mens man i Østerrike, Frankrike og Italia er mer konservative. «Men vi gjør ikke nødvendigvis de samme tingene som guttene», sier Hilde. «Det er dere som gjør det viktigste arbeidet», sier Peter. «Ja, men … kombinasjonen av våre egenskaper …» «Vi utfyller hverandre. Mennene gjør hardt fysisk arbeid, og mange av kvinnene i bevegelsen tar seg av tenke-arbeidet», sier Peter. «Administrasjon, organisering, presserelatert arbeid», supplerer Hilde. Peter, som er en mer erfaren aktivist, sitter i et «rådgivende utvalg». Men han kan ikke bli leder ettersom han tidligere har vært medlem av en annen høyreorientert bevegelse. «Vi har selvfølgelig mange medlemmer som tidligere har vært med i andre grupperinger, og det gjør oss sårbare hvis noen i ledelsen kan beskyldes for å ha forbindelser til andre politiske grupper, så det prøver vi å unngå», sier Hilde. Verzet betyr «motstand» på nederlandsk, og assosieres med de historiske motstandskampene mot fremmede okkupasjons-

makter, forteller Peter, mens ordet «bevegelse» i mange år er blitt brukt av nazister i Nederland. I Tyskland og Østerrike er det det motsatte som er tilfellet, sier han. Wiederstand – motstand – blir assosiert med nazisme, mens Bewegung – bevegelse – som østerrikerne og tyskerne bruker som betegnelse på sine grupper, gir færre slike assosiasjoner. Men Peter og Hilde slipper ikke unna assosieringen med nazistene av den grunn, og forteller at de begge har opplevd å miste jobben fordi venstreorienterte aktivister har lagt ut navn og bilder på nettet og lagt press på virksomheter ved å fortelle dem at de har nazister blant sine ansatte. «Men det er ikke lov å gi folk sparken med den begrunnelsen. Bedriftene har derfor funnet måter å omgå det på. Et sted fikk jeg tre måneders lønn for å si opp, men jeg har også blitt avvist mange steder på grunn av aktivismen min», sier Hilde. *** Vi setter oss på en kafé på en plass som heter Domplein, og jeg spør dem om aksjonen mot moskeen. Etter hva jeg forstår, har de fått en del omtale, og jeg er nysgjerrig på hvordan de håndterer pressen. Peter forteller at de identitære i Nederland har lært fra tidligere aksjoner at de ikke nødvendigvis trenger mediene til å skrive om dem. De lager sine egne medier, gjennom Twitter og Facebook, der de har tusenvis av følgere og der de formidler sine egne historier. Noen ganger kan de få opptil 250 000 visninger. Under aksjonene tar aktivistene selv bilder, som de løpende sender til pressegruppa, som deretter lager pressemeldinger og tilbyr journalister å bruke bildene fra aksjonen. På de sosiale mediene sprer de sine egne pressemeldinger, og hvis de er godt skrevet, formidler mediene dem uten større endringer. I mer enn

halvparten av tilfellene er det de identitæres egne beretninger som går direkte ut på andre medieplattformer, anslår Peter. Hvis journalistene selv dukker opp på stedet, vil de identitære aktivistene som alltid befinner seg i området under en aksjon, utgi seg for å være alminnelige borgere med bekymring for innvandringen og sympati for aktivistene. «Man er jo nødt til å forme mediene litt», sier Peter. De identitære i Nederland har gjennomført en del okkupasjoner av moskeer, og Peter forteller at aksjonene rettet mot islam bygger på et argument om at innvandringen må begrenses til et visst nivå. Muslimer er etter hans oppfatning veldig ekspansive, både fysisk og kulturelt, og derfor er de vanskelige å integrere, mener han. «Ettersom de alle har samme religion og har et veldig fanatisk forhold til den, ser de seg selv som én gruppe. Og når de framstår som en blokk, blir det vanskelig å integrere dem i vårt samfunn. Før i tida fantes det også ulike religiøse grupper i Nederland, som vi også integrerte – protestanter fra Frankrike og jøder fra Tyskland. Men den millionen med muslimer som vi har her i landet nå, overtar halve byer og integrerer seg ikke. De trenger ikke å jobbe, fordi vi gir dem penger fra velferden, og de har sine egne butikker og skoler. Det er en slags ny, selvvalgt segregering.» Peter forteller at han vokste opp i en bydel i Haag der en tredjedel av befolkningen var innvandrere. En gang opplevde han at han ikke kunne handle i en butikk fordi han hverken kunne uttrykke seg på engelsk eller arabisk. Han ble etter eget utsagn ignorert fordi han var nederlender og «ikke hørte til der». Hilde myker opp det han har sagt, og sier at den identitære bevegelsen er en positiv organisasjon som ikke nødvendigvis er imot muslimer. De er bare imot muslimer hvis de påvirker landets særegne kultur og tradisjoner, eller hvis de forlanger at vi som nederlendere skal innrette oss etter dem. Hun mener også

at den muslimske kulturens manglende respekt for kvinner er et problem, og sier hun er redd for å gå alene rundt i byen om natta. Men det er hovedsakelig Peter som fører ordet. Og nå har han blitt oppildnet. «De har drevet og angrepet oss i årevis og drept hundrevis av mennesker i Europa. Soldatene deres er allerede i landet vårt med kjerringene sine. De lever her, erobrer hele bydeler og fullbyrder det ved å bygge moskeer med minareter. Hvis vi blir angrepet igjen og igjen, har vi da ikke behov for en ny reconquista? Hvis jeg slår deg i ansiktet ti ganger, så er jeg ganske sikker på at du på et eller annet tidspunkt vil slå tilbake. Det er det folk vanligvis gjør.» Jeg spør dem om ikke de selv synes at de generaliserer, og påpeker at det finnes jo mange moderate muslimer. Men Peter kaller dem «de få» som ikke roper opp fordi de er redde for å bli irettesatt av majoriteten blant muslimene. «Jeg vet ikke om du har tatt deg bryet med å lese Koranen? Det har vi. I Bibelen er det også en masse aggressive tekster, men vår kristendom har vært igjennom en opplysning og blir ikke fulgt ord for ord», sier han, og påstår at langt størstedelen av muslimene i Nederland følger Koranens bud bokstavelig. «I Koranen sier de nøyaktig hva de vil gjøre med oss når de kommer til makten. De sier at islam står over loven og over demokratiet. Hvis det er det de vil ha, og ikke nederlandsk demokrati, så utgjør de en trussel mot vårt samfunn.» Han peker på tallerkenen med frityrstekt snacks som står foran ham. «Så du synes kanskje det er en generalisering. Men hvis jeg gir deg ti snacks, og åtte av dem er forgiftet, vil du da lete etter de to som ikke er giftige, eller vil du helst bare kaste hele tallerkenen?» Selv om de uttrykker seg temmelig kategorisk om muslimer, og nærmest oppsøker konflikter, for eksempel med sine okkupasjoner av moskeer, så mener hverken Peter eller Hilde at det er

noen fare for at den identitære bevegelsen skal bli voldelig. «Jeg mener at vold er en altfor lettvint løsning for å oppnå noe. Hvis jeg ikke liker deg, og gir deg en på trynet, så ryker jeg i fengsel i to år, og du blir en slags martyr. Hvis jeg derimot kjemper mot deg og dine politiske holdninger med fredelige midler, vil jeg ha muligheten for å kunne drive med det i mange år, og kanskje vinne deg over på min side», sier Peter, og Hilde nikker bifallende. «Og slik kan vi også holde fast ved vår politiske posisjon. Hvis vi derimot planlegger voldelige aksjoner, vil vi sette oss selv i en posisjon der vi ikke blir akseptert som en politisk aktør», sier hun. Peter mener det ikke er usannsynlig at det kan oppstå borgerkrigslignende tilstander i Europa. Ifølge ham skal det ikke mange flere terrorangrep til før det hele kan begynne å løpe løpsk. Han nevner mordet på den provoserende nederlandske filmregissøren Theo Van Gogh i 2004, som utløste flere voldelige angrep mot muslimske mål. «Jeg holder pusten. Si vis pacem, para bellum», sier han, og oversetter dette slagordet fra den romerske antikken: «Hvis du ønsker fred, vær da rustet til krig». *** I løpet av samtalen nevner Peter gjentatte ganger «kulturmarxistene», som han mener forflytter det kulturelle grunnlaget, utvisker historien og gjør nederlenderne til et folk uten samhørighet med hverandre. Jeg spør ham hvem de egentlig er, disse kulturmarxistene. «Det er alle de politisk korrekte som på død og liv ikke skal fornærme noen. De ender med å utslette alt det som binder det nederlandske folket sammen. Og hvis vi utsletter dette, så har vi ikke lenger et folk – da har vi bare en masse individer som …»

«… som lettere kan kontrolleres», supplerer Hilde. «Ja, nettopp. Vi har tradisjoner som går hundrevis av år tilbake i tida, og dette prøver de å ødelegge i løpet av bare noen få år. Og det meste er symptomer på et større problem.» Blant symptomene nevner Peter og Hilde kommunale avstemninger om hvorvidt den nederlandske julenissens hjelpere, Zwarte Piet, som er helt svarte og deler ut gaver til snille barn, skal være tillatt. Det samme symptomet ser de når skoler lar være å kjøpe juletrær når høytida skal feires. Eller i de fetaost-merkene som har et kors, men der korset blir strøket over for ikke å tråkke muslimer på tærne, som Peter formulerer det. Disse eksemplene knytter de sammen med måten samfunnet håndterer den muslimske innvandringen på, og mener at kulturmarxistene er for opptatt av minoritetene og redde for å stille krav til disse. Alle burde ha de samme pliktene og rettighetene, sier de, men nederlendere blir nedprioritert, og det gjør folk sure. Hilde mener også at den smuldrende følelsen av samhørighet henger sammen med kapitalismen, liberalismen og den økende individualiseringen der alle bare tenker på seg selv og på å maksimere sin egen inntekt eller posisjon. Dermed mister de tilhørigheten og identifikasjonen med den gruppa de hører til. Ifølge Hilde er det forbrukeridentiteten og mainstream-mediene som er kulturmarxistenes sterkeste våpen. «Du jobber for å få en inntekt. Etter jobben setter du deg i sofaen og ser på TV, som viser programmer som er satt sammen av mediene eller politikerne. De fleste mennesker gjør seg ikke den umake å tenke over problemene, ettersom det er lettere å bare se på TV, kjøre rundt i en stor bil og ha et fint hus», sier hun, og tar fram lommeboka for å betale regningen som er blitt lagt på bordet. «Du er jo kommet langveis fra», tilføyer hun med et smil. Før vi skilles insisterer Peter på å vise meg veien til Utrechts

eneste coffeeshop. Han forteller at de fleste identitære gruppene i resten av Europa er imot hasj, men at Verzet Identitair ser litt annerledes på den saken. «Så lenge det er snakk om rekreasjonsbruk og ikke avhengighet, er det ikke noe problem, etter vår oppfatning», sier han. Så jeg avslutter dagen min med en nederlandsk tradisjon, en tur på coffeeshop.