KirsebĂŚrhaven
Š Solum Bokvennen AS 2020 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2020 Boken er satt med 11,5/16 p. Minion Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslag ved Jan Pahle ISBN: 978-82-560-2202-1 ISBN: 978-82-560-2203-8 (ebok) E-post: post@solumbokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no
Anton Pavlovitsj Tsjekhov
KirsebĂŚrhaven Komedie i fire akter Oversettelse og forord ved Kjell Helgheim
Solum Bokvennen • 2020
Når det blomstrer til ingen nytte …
Kirsebærhaven er det siste av Tsjekhovs fire store skuespill. Tsjekhov avsluttet arbeidet med Kirsebærhaven i oktober 1903 på Jalta, og han sendte straks manuskriptet til Kunst nerteatret i Moskva som ventet utålmodig. Prøvene begynte umiddelbart, og uroppførelsen fant sted den 17. januar 1904, på forfatterens fødselsdag. Tsjekhov døde i juli samme år, 44 år gammel. Måken, Onkel Vanja, Tre søstre og Kirsebærhaven kan ses som varianter over samme tema. Disse skuespillene har meget felles både i tema og tone: Vakre drømmer, sterke lengsler og fantastiske illusjoner kolliderer med en prosaisk og kjedsommelig virkelighet. Men i Kirsebærhaven er den sosiale konflikt langt tydeligere enn i de øvrige skuespillene. Her konfronteres representanter for ulike sosiale klasser og samfunnssyn: Ljubov Andrejevna og hennes bror, Gajev, representerer den gamle verden, nærmere bestemt den ruinerte og ørkesløse godseierstand. – Den arbeidsomme og initiativrike kjøpmann Lopakhin er en kommende kapitalist som synes å ha fremtiden på sin side, – mens studenten Petja Trofimov har luftige visjoner om en helt ny verden, et nytt og herlig Russland uten godseiere og kjøpmenn. Kirsebærhavens sosiale og politiske tema er trolig blitt enda synligere for ettertiden enn det var for [5]
Tsjekhovs samtid: Sett i historiens lys kan man bare konstatere at Kirsebærhaven ble uroppført året før revolusjonen i 1905, og at Oktoberrevolusjonen i 1917 ble et skjebneår både for godseierinnen og for en privatkapitalistisk entreprenør som Lopakhin. Det er ikke til å undres over at man i sovjetisk tid har forsøkt å gjøre Trofimov til stykkets helt, på tross av at Tsjekhovs tekst stritter imot. Nettopp fordi konfrontasjonen mellom de forskjellige sosiale grupper – og mellom den gamle og den nye verden – er så tydelig i Kirsebærhaven, blir også Tsjekhovs meget omtalte upartiskhet og «objektivitet» særlig påfallende i dette skuespillet. Tsjekhov ble ofte kritisert for ikke å ta parti, for ikke å ta eksplisitt stilling til sosiale og politiske konflikter. Hvordan forholder egentlig forfatteren seg til den «klassekamp» som utspilles i Kirsebærhaven? For det første kan man konstatere det paradoks at de stridende parter i skuespillet er svært glad i hverandre. På det emosjonelle og personlige plan hersker det, stort sett, en skjønn harmoni blant Kirsebærhavens protagonister. Den travle Lopakhin møter opp – midt på natten – for å ta imot godseierinnen som nå vender hjem etter fem år i utlandet. Han beskriver henne som «et godt menneske», «enkel og liketil», og han forteller om den snille, gode og hjelpsomme Ljubov Andrejevna. Da Lopakhin senere på natten må ta farvel med Ljubov, gjør han det i følgende vendinger: «Jeg må straks gå, jeg skal til Kharkov nå klokken fem. Ergerlig! Jeg har lyst til å bli her og se på Dem, og snakke med Dem… De er fremdeles like strålende.» (I, 28) Og videre: […] Jeg ønsker bare at De viser meg tillit, som før, at De ser på meg med de vidunderlige, gode øynene Deres, akkurat som før. Barmhjertige Gud! Min far var livegen hos Deres [6]
far og bestefar, men De, nettopp De, har gjort så mye for meg at jeg har glemt alt det vonde, og jeg elsker Dem som om De var en slektning… mer enn en slektning. (I, 29) Men Lopakhin kommer ikke bare med kjærlighetserklær inger, han har også en plan, en handlingsplan som kan redde Ljubov fra den truende konkursen: «Hvis kirsebærhaven og eiendommen ned mot elven ble stykket ut til tomter og så bygslet bort til sommerhus, da ville De være sikret minst fem og tyve tusen i årlig inntekt.» (I, 30) Lopakhin er ikke den eneste som har lengtet etter Ljubovs hjemkomst. Også Petja Trofimov, tidligere hus lærer på godset, er møtt frem for å ta imot godseierinnen: «Ljubov Andrejevna! (Hun ser på ham) Jeg vil bare hilse på Dem, og så skal jeg gå. (Kysser hånden hennes heftig) Jeg fikk beskjed om å vente til i morgen, men jeg hadde ikke tålmodighet…» (I, 37) Alle elsker Ljubov – hennes datter Anja, pleiedatteren Varja, broren Gajev. Naboen Simeonov-Pisjtsjik «faller pladask» for den deilige Ljubov, og gamle Firs er overveldet: «Fruen er kommet hjem! Ventetiden er omme! Nå kan jeg dø… (Gråter av glede)». (I, 26) Og Ljubov, på sin side, så gjerne at pleiedatteren ble gift med Lopakhin og at datteren ble gift med Trofimov. Hun har et kjærlig forhold til alle, hun er sjenerøs og forståelsesfull. Ljubov betyr ‘kjærlighet’, og godseierinnen synes å bære sitt navn med rette. Dessuten har Ljubov en poetisk dimensjon som hun er ganske alene om. Godseierinnen fremstår virkelig som inkarnasjonen av kirsebærhaven i blomst. Samtidig er Tsjekhov en mester i å skildre dekadansen og livsudugeligheten hos det gamle herskap. Om Ljubov er et sjenerøst og elskelig vesen, så er det like fullt et faktum at hun lever av andres arbeid og av andres penger. – Vi [7]
har naturlig medlidenhet med Ljubov når vi hører at hun i løpet av en måned har mistet sin mann og sin sønn, vi kan – som Anja – forstå at hun flyktet til utlandet. Men når Ljubov i samme åndedrag, i alle fall i samme replikk, forteller at gutten druknet i elven og at mannen døde av champagne, da kommer hennes personlige tragedie i et ironisk lys. Dessuten er hun «lettferdig», ifølge sin bror, hun er ikke helt dydig, og sikkert er det at hun er makeløst lettsindig i alle praktiske og økonomiske anliggender. Og broren selv, godseier Gajev, er en person som nærmest er gått i oppløsning. Han har et nevrotisk forhold både til karameller og til biljardspill, han prater om løst og fast og holder «taler» som han ikke har noen kontroll over. Varja og Anja, som på sitt vis er glad i onkelen, gir ham et velment og godt råd: De ber ham innstendig om ikke å snakke: «De skulle ikke snakke så mye, kjære onkel» (I, 35), sier Varja, «Det er sant, kjære onkel, De må ikke snakke. Ikke si noen ting.» (I, 41) Og Anja trøster ham «Hvis du lot være å snakke, så ville det bli bedre for deg selv også.» (I, 41) Gamle Firs, første kammertjener og lakei, er et fundament i den gamle verdensordning: Han representerer det hengivne og bevisstløst lojale tjenerskap. I sine yngre dager tok han avstand fra livegenskapets opphevelse – som i tsar ens Russland skjedde så sent som i 1861. Det var i det hele tatt bedre før i tiden, mener Firs, «Bøndene hadde herskap, og herskapet hadde bønder, men nå er det bare rot, ingen skjønner noen ting.» (II, 55) For lakeien Firs er frihet det samme som ulykke. Selv om Lopakhin er knyttet til Ljubov Andrejevna med emosjonelle bånd, lever de allikevel i hver sin verden. Det viser seg tydelig når Lopakhin fremlegger sin plan som kan redde Ljubov og Gajev fra konkurs, skaffe dem inntekter og [8]
levebrød, men som innebærer at kirsebærhaven må hugges ned. Her er ingen forståelse, ingen kommunikasjon mulig. «Unnskyld, hva er dette for noe sludder!», spør Gajev (I, 30), og Ljubov innrømmer at hun ikke helt forstår. Men Lopakhin gir ikke opp. Han gjentar sitt forslag i annen akt, i en «samtale» med Ljubov og Gajev som denne gang forløper slik: LOPAKHIN: De må ta en endelig avgjørelse – det haster. Spørsmålet er jo ganske enkelt. Vil De stykke ut eiendommen til sommerhus eller ikke? Svar med ett ord: Ja eller nei. Bare ett ord! LJUBOV ANDREJEVNA: Hvem er det som røker slike motbydelige sigarer. (Setter seg) GAJEV: Det er sannelig bekvemt med denne jernbanen. (Setter seg) Vi har vært i byen, vi har spist lunch… Eneren i midthull! Jeg skulle ha gått hjem og spilt et parti. LJUBOV ANDREJEVNA: Det er ennå tid.
LOPAKHIN: Bare ett ord! (Bønnfallende) Gi meg et svar! GAJEV (gjesper): Hvem? LJUBOV ANDREJEVNA (titter i portemonéen sin): I går hadde jeg mange penger, i dag har jeg nesten ingen. Min stakkars Varja serverer bare melkesuppe for å spare, på kjøkkenet får de gamle ikke annet enn erter, mens jeg sløser lettsindig. (Mister portemonéen, gullmyntene triller bortover). Se, der triller de… (II, 49) [9]
Ljubov Andrejevna og Gajev er ikke i stand til å ta noen avgjørelse, de er heller ikke i stand til å svare på et spørsmål, men de klamrer seg til en illusjon: Redningen skal komme fra den rike tanten i Jaroslavl… Da kommer imidlertid Lopakhin med et utbrudd som går rett på sak: Unnskyld meg, men så lettsindige mennesker som dere, mine herskaper, så upraktiske og merkverdige mennesker har jeg aldri møtt. Jeg forteller dere med rene ord at godset deres blir solgt, men det virker som om dere ikke forstår hva jeg sier. (II, 51) Sett på bakgrunn av herskapets livsudugelighet fortoner den arbeidsomme og idérike Lopakhin seg som en helt. Han har unektelig fornuften på sin side, han er på mange måter en sympatisk person, og han er fremstilt som en drivkraft som kan skape en ny verden, mens herskapet fremstår som de siste rester av en hendøende epoke. Men i Tsjekhovs dramatikk synes det ikke å være noen plass for helter… Hvis Lopakhin noensinne skulle fremstå som seierherre, må det være i tredje akt, når han vender tilbake etter auksjonen: […] Tenk om min far og bestefar kunne stå opp av graven og se det som nå har skjedd, at deres Jermolaj som bare fikk juling og aldri gikk på skole, som løp omkring uten sko midt på vinteren, at den samme Jermolaj har kjøpt godset, det herligste gods på denne jord. Jeg har kjøpt det godset hvor far og bestefar var slaver, hvor de ikke en gang slapp inn på kjøkkenet. […] (III, 84) Men hvordan gjør seierherren sin entré? Han blir møtt med stokkeslag, og scenen blir desto mer absurdistisk fordi [ 10 ]
det er hans elskede Varja som slår, og hele opptrinnet er en misforståelse. Varja hadde beregnet stokkeslagene på Jepikhodov, men de rammer Lopakhin. Den nye gods eieren forsøker å vise hensyn overfor Ljubov, men han klarer ikke helt å beherske seg: «Hei musikanter! Spill opp! Jeg vil høre dere! Kom alle sammen og se Jermolaj Lopakhin svinge øksen i kirsebærhaven, kom og se trærne falle til jorden!» […] (III, 85) Lopakhin har tidligere beskrevet seg selv som «en okse i silkeklær», og nettopp slik fremstår den nye godseieren: LOPAKHIN: Hva er dette for noe? Spill opp, sa jeg! Her er det jeg som bestemmer! (Ironisk) Her kommer den nye godseieren, eieren av kirsebærhaven! (Støter uforvarende mot et lite bord, det er så vidt han ikke velter en kandelaber). Jeg betaler! (III, 85) I den aller siste scenen hvor Lopakhin opptrer, i fjerde akt, skal han fri til Varja. Nå er det Ljubov som tar initiativet, mens den effektive Lopakhin viser seg å være helt hjelpeløs. Det er med andre ord ikke enkelt å besvare vårt innledende spørsmål: Hvordan forholder forfatteren seg til konflikten i Kirsebærhaven? De positive trekk ved en person blir utfylt med negative trekk, og tragedien blir til stadighet brutt av komiske replikker og scener. I Kirsebærhaven finnes en ekte klovn, buktaleren og tryllekunstneren Charlotta Ivanovna, men også andre figurer har primært en komisk funksjon. Den evig pengelense og «hesteaktige» Simeonov-Pisjtsjik er et grotesk eksemplar av den fallerte godseierstand, og Jepikhodov besørger de absurdistiske innslag i handlingen. Men de komiske innslag blir aldri selvstendige, dominerende scener, – det er ikke komikk for komikkens egen [ 11 ]
skyld, men det komiske som en integrert del av det seriøse eller tragiske tema. Den særegne og forbløffende sammensetning av det komiske og det tragiske viser seg kanskje aller tydeligst i tredje akt. Her finner vi selve skjebneomslaget, men på denne skjebnedag for kirsebærhaven er det ball på godset, og Charlotta viser sine tryllekunster som aldri før. «Og vi har musikk og ball», bemerker Ljubov Andrejevna, «det er kanskje litt upassende akkurat i dag… Pytt sann…» (III, 69) Simeonov-Pisjtsjik leder denne danse macabre med fransk kommando, den gamle verden synes å feire sin egen undergang. Ljubov Andrejevna er ikke i stand til å se virkeligheten i øynene, og når hennes bror Gajev kommer hjem fra den fatale tvangsauksjonen, er hans opptreden ikke helt egnet til å vekke vår medlidenhet. Hans første replikker gjelder sild og ansjos; Gajev er sulten. Han gråter litt, men når han hører biljardkulene støte sammen i sideværelset, lysner han opp og «gråter ikke mer». Selve peripetien i Kirsebærhaven er så demonstrativt enkel og liketil at det virker som om forfatteren vil avdramatisere hele handlingen: LJUBOV ANDREJEVNA: Ble kirsebærhaven solgt? LOPAKHIN: Ja. LJUBOV ANDREJEVNA: Hvem kjøpte den? LOPAKHIN: Jeg. (Pause) (III, 84) Selve avskjeden med godset, i siste akt, vil Lopakhin mark ere med champagne. Men det finnes kun én flaske, på deling, og «den er ikke ekte», – forsikrer lakeien Jasja. Det spiller forresten ingen rolle, for ingen har lyst på… En av de store kontroverser mellom Tsjekhov og Kunst nerteatret – og det var i første rekke en kontrovers mellom [ 12 ]
Tsjekhov og Stanislavskij – gjaldt nettopp spørsmålet om Kirsebærhavens genre. «Jeg gråt som en kone», – slik beskriver Stanislavskij sin reaksjon etter å ha lest Kirsebærhaven. Han levde seg inn i Ljubovs tragedie og følte smerten ved tidens gang. Tsjekhov har imidlertid definitivt betegnet Kirsebærhaven som en komedie, og forfatteren insisterer: «Dette stykket er ikke et drama, men en komedie, stedvis til og med en farse», det er «et muntert stykke». Men Stanislav skij holder på sitt: «Dette er en tragedie, uansett hvilke forhåpninger om et bedre liv som forespeiles i siste akt.» I Kunstnerteatrets uroppførelse ble Kirsebærhaven et elegisk farvel med fortiden, men på teatrets plakater og i avis annonsene valgte man den kompromissløsning å annonsere Kirsebærhaven som «et drama». Alle Tsjekhovs store skuespill har det til felles at de passer dårlig inn i de etablerte genredefinisjoner. Det virker som en grov forenkling å kalle Kirsebærhaven for en komedie eller en tragedie, og den mer nøytrale betegnelsen «drama» er heller ikke en fullgod løsning. Ifølge alle definisjoner skal drama bety handling, men hos Tsjekhov er det ofte slik at mange av skuespillets høydepunkter er ren stillstand, som i den uforlignelige scenen i Kirsebærhavens annen akt, der Jepikhodov tusler forbi i bakgrunnen, mens herskapet på forscenen samtaler om Russlands «veldige horisonter» og potensielle kjemper. At Tsjekhov unndrar seg de tradisjo nelle genredefinisjonene, registrerte mange av kritikerne allerede da Måken ble oppført på Kunstnerteatret i 1898. Fra første stund ble Tsjekhovs skuespill karakterisert i så udramatiske termer som «stemning», «koloritt», «atmosfære». De fleste vil mene at Tsjekhov for sterkt betoner det komiske og farseaktige i Kirsebærhaven. Men vi må ikke glemme at hans uttalelser var gitt i en helt bestemt kontekst [ 13 ]
og til en helt bestemt adressat: Moskva Kunstnerteater. Tsjekhov kjente dette teatret ut og inn, han kjente dets styrke og svakheter, her var alle hans store skuespill blitt oppført i regi av Stanislavskij og Nemirovitsj-Dantsjenko. Tsjekhov var på forhånd engstelig for Kunstnerteatrets «gråtende tone», som han ved flere anledninger beklager seg over. Han fryktet – av gode grunner – at Kunstnerteatret ville legge altfor stor vekt på det tragiske i stykket. Det er noe av forklaringen på at Tsjekhov – alt før Kirsebærhaven var ferdig skrevet – understreker de muntre sider ved denne comédie humaine. * Denne norske utgaven av Kirsebærhaven er oversatt etter A. P. Tsjekhov: Samlede verker og brev i XXX bind, utgitt av Det sovjetiske vitenskapsakademiet, Nauka, Moskva 1974–1983. Kirsebærhaven er trykt i bind XIII, Skuespill 1895–1904. Jeg retter en hjertelig takk til Tove Jensen Holmås som har hjulpet meg med mange vanskelige detaljer i originalteksten. Kjell Helgheim
KirsebĂŚrhaven
PERSONENE Ranévskaja, Ljubóv Andréjevna, godseierinne. Anja, hennes datter, 17 år. Varja, hennes pleiedatter, 24 år. Gájev, Leoníd Andréjevitsj, Ranevskajas bror. Lopákhin, Jermoláj Alekséjevitsj, kjøpmann. Trofímov, Pjotr Sergéjevitsj, student. Simeónov-Písjtsjik, Borís Borísovitsj, godseier. Charlótta Ivánovna, guvernante. Jepikhódov, Semjón Panteléjevitsj, kontorist. Dunjásja, stuepike. Firs, gammel lakei, 87 år. Jásja, ung lakei. En fremmed som går forbi. Stasjonsmesteren. Poståpneren. Gjester, tjenestefolk. Handlingen foregår på Ranevskajas gods. (Den trykksterke stavelse i personnavnene er markert med aksent. Disse aksentene hører ikke med til det russiske skriftbildet).
Første akt
Et rom som fremdeles kalles barneværelset. En av dørene fører inn til Anjas værelse. Daggry, straks før soloppgang. Det er allerede mai, kirsebærtrærne står i blomst, men det er kaldt og nattefrost. Vinduene er lukket. Dunjasja og Lopakhin kommer inn, hun med et stearinlys, han med en bok i hånden. LOPAKHIN: Toget er kommet, gudskjelov. Hvor mange er klokken? DUNJASJA: Snart to. (Blåser ut stearinlyset) Det er lyst allerede. LOPAKHIN: Hvor mye forsinket er toget? Minst to timer. (Gjesper og strekker seg) Jeg er en fin en… For en tosk! Kommer ens ærend for å møte dem på stasjonen, og så forsover jeg meg… Jeg sovnet der jeg satt. Ergerlig… Du kunne vel ha vekket meg. DUNJASJA: Jeg trodde De var gått. (Lytter) Nå kommer de visst. LOPAKHIN (lytter): Nei… De skal ha ut bagasjen og det ene med det andre… (Pause) Ljubov Andrejevna har vært i [ 17 ]
utlandet i fem år, tro om hun har forandret seg… Hun er et godt menneske. Enkel og liketil. Jeg husker en gang jeg var guttunge, femten år, og salig far min – han hadde butikk her ute på landet – dro til meg med knyttneven så jeg blødde neseblod… Vi hadde et ærend hit til godset, og far var full. Ljubov Andrejevna, jeg husker det som om det var i går, hun var så ung, liten og spinkel, hun hjalp meg bort til vaskevannsfatet, her i dette rommet, i barneværelset, og trøstet meg: «Ikke gråt, lille bondegutt, på bryllupsdagen din er allting glemt…» (Pause) Bondegutt… Ja, faren min var bonde, men her går jeg i hvit vest og gule sko. En okse i silkeklær… Det er sant at jeg er rik, penger har jeg nok av, men pirker du på overflaten, finner du den samme gamle bonden… (Blar i boken). Jeg satt og leste i denne boken, men jeg skjønte ingen ting. Leste – og sovnet. (Pause) DUNJASJA: Hundene har ikke sovet i hele natt, de kjenner på seg at herskapet kommer hjem. LOPAKHIN: Nå da, hva er det med deg, Dunjasja? DUNJASJA: Jeg skjelver på hendene. Jeg besvimer! LOPAKHIN: Svært så fine fornemmelser du har fått, Dunjasja. Du kler deg som en frøken, – og den frisyren! Det går ikke an. Man skal kjenne sin plass. (Jepikhodov kommer inn med en bukett. Han går i jakke og har blankpussede støvler som knirker voldsomt. Idet han kommer inn, mister han buketten) JEPIKHODOV (tar opp buketten): Den er fra gartneren. Skal stå i spisestuen, sier han. (Gir buketten til Dunjasja) [ 18 ]
LOPAKHIN: Gi meg noe å drikke… Litt kvas. DUNJASJA: Ja vel. (Ut) JEPIKHODOV: Det er nattefrost, tre kuldegrader, og kirsebærhaven står i full blomst. Jeg kan ikke akseptere dette klimaet vårt. (Sukker) Jeg kan bare ikke. Vårt klima kan på samme tid ikke virke befordrende. Tillat meg en anmerkning, Jermolaj Alekseitsj, i forgårs kjøpte jeg disse støvlene, og jeg tør forsikre Dem at de knirker på en utilbørlig måte. Hva kan jeg smøre dem med? LOPAKHIN: Hold deg unna. Jeg er lei av deg. JEPIKHODOV: Hver eneste dag hender det meg en eller annen ulykke. Men jeg knurrer ikke, jeg er vant til det, jeg smiler til og med. (Dunjasja kommer inn med kvas til Lopakhin) Jeg skal gå. (Støter borti en stol som faller overende) Se… (Nesten triumferende) Se selv, De må unnskylde uttrykket, hvilke omstendigheter som blant annet… Det er simpelthen bemerkelsesverdig! (Ut) DUNJASJA: Og jeg kan fortelle Dem, Jermolaj Alekseitsj, at Jepikhodov har fridd til meg. LOPAKHIN: Åh! DUNJASJA: Jeg vet sannelig ikke… Han er en fredsommelig mann, men så snart han begynner å snakke, så skjønner jeg ingen ting. Han snakker godt, og følsomt, men uforståelig. Jeg liker ham på en måte. Han elsker meg vanvittig. Han er bestandig så uheldig, hver dag hender det noe. Vi erter ham, kaller ham «tretten ulykker». [ 19 ]
LOPAKHIN (lytter): Nå kommer de visst… DUNJASJA: Nå kommer de! Hva er det med meg… Jeg blir helt kald. LOPAKHIN: Nå kommer de, sannelig. La oss gå og ta imot dem. Tro om hun kjenner meg igjen? Det er fem år siden sist. DUNJASJA (oppskaket): Nå besvimer jeg… Å, jeg besvimer! (Man hører to vogner kjøre opp til huset. Lopakhin og Dunjasja går fort ut. Scenen står tom. Støy fra naboværels ene. Firs, som har møtt herkapet på stasjonen, går hastig over scenen med sin stokk. Han går i gammeldags livré og flosshatt, mumler noe for seg selv, men det er umulig å oppfatte hva han sier. Stadig mer støy utenfra. En stemme: «La oss gå igjennom her…» Inn kommer Ljubov Andrejevna, Anja og Charlotta Ivanovna med en liten hund i bånd. De er reisekledde. Varja i kåpe og sjal. Deretter Gajev, SimeonovPisjtsjik, Lopakhin, Dunjasja med en reiseveske og en paraply, tjenestefolk med bagasje, – alle går igjennom rommet) ANJA: Vi går igjennom her… Mamma, husker du dette værelset? LJUBOV ANDREJEVNA (glad, gjennom tårer): Barne værelset! VARJA: Så kaldt det er, hendene mine er helt frosne. (Til Ljubov Andrejevna) Værelsene Deres, både det hvite og det fiolette, står akkurat som da De reiste, kjære mamma. [ 20 ]
LJUBOV ANDREJEVNA: Barneværelset, mitt deilige barneværelse… Her sov jeg da jeg var liten… (Gråter) Jeg føler meg som et barn igjen… (Kysser broren, Varja, og broren igjen) Og Varja er den samme, du ligner på en nonne. Dunjasja kjente jeg også igjen… (Kysser Dunjasja) GAJEV: Toget var to timer forsinket. Sett på maken! Det er tilstander! CHARLOTTA (til Pisjtsjik): Hunden min spiser nøtter også. PISJTSJIK (forbløffet): Du store all verden! (Alle ut unntatt Anja og Dunjasja) DUNJASJA: Slik som vi har ventet… (Hjelper Anja av med kåpen og hatten) ANJA: Jeg har ikke sovet på fire netter… Nå er jeg helt gjennomfrossen. DUNJASJA: De reiste i den store fasten, det var sne og kuldegrader, men se nå… Kjære vennen min! (Ler, kysser henne) Slik som jeg har ventet på Dem, skatten min… Det er noe jeg må fortelle Dem, jeg klarer ikke å holde meg lenger… ANJA (matt): Hva er det nå da? DUNJASJA: Jepikhodov, på kontoret, fridde til meg like over påske.
[ 21 ]
ANJA: Alltid det samme. (Ordner på håret) Jeg har mistet alle hårnålene… (Hun er så sliten at hun vakler) DUNJASJA: Jeg vet ikke hva jeg skal si. Han elsker meg. Å, som han elsker meg! ANJA (ser inn i værelset sitt, beveget): Værelset mitt, vinduene mine, som om jeg aldri hadde vært borte. Jeg er hjemme! I morgen tidlig skal jeg stå opp og løpe ut i haven… Bare jeg fikk sove! Jeg har ikke sovet på hele reisen, jeg var så forferdelig urolig. DUNJASJA: Pjotr Sergeitsj kom hit i forgårs. ANJA (glad): Petja! DUNJASJA: Han holder til borte i badstuen. Han er redd for å forstyrre, sier han. (Ser på lommeuret sitt) Jeg skulle ha vekket ham, men Varvára Mikhájlovna sa nei. Du skal ikke vekke ham, sa hun. (Varja inn, hun har et nøkkelknippe i beltet) VARJA: Dunjasja, kom med kaffe, straks… Mamma vil ha kaffe. DUNJASJA: På øyeblikket. (Ut) VARJA: Gudskjelov at dere er kommet. Du er hjemme igjen. (Kjærtegner henne) Min lille pike er kommet hjem! Min deilige lille pike! ANJA: For en prøvelse det har vært! [ 22 ]
VARJA: Det kan jeg tenke meg. ANJA: Jeg reiste i påskeuken, det var kaldt, og Charlotta snakket og viste tryllekunster hele veien. Hvorfor måtte jeg ha Charlotta med meg? VARJA: Du kunne ikke reise alene, kjære. Sytten år gammel! ANJA: Da vi kom til Paris, var det kaldt, det snedde. Fransken min er forferdelig. Mamma bodde i femte etasje. Da jeg kom inn til henne, satt der noen franskmenn, noen damer, en gammel pater med en bok, det var røkfylt og ukoselig. Plutselig syntes jeg så synd på mamma, jeg syntes forferdelig synd på henne. Jeg tok hodet hennes mellom hendene og trykket henne inntil meg, klarte ikke å slippe henne. Mamma kysset meg og gråt… VARJA (gjennom tårer): Ikke si mer, ikke si mer… ANJA: Villaen sin ved Menton hadde hun solgt, og hun hadde brukt opp alle pengene. Absolutt alt. Jeg også, jeg har brukt opp alt, det var så vidt vi kunne betale hjemreisen. Men mamma forstår ikke! På jernbanerestaurantene bestiller hun de dyreste rettene, og hun gir hver kelner en rubel i drikkepenger. Det samme gjør Charlotta. Jasja bestiller en hel porsjon til seg selv. Det er skrekkelig. Du vet, mamma har en lakei som heter Jasja, vi har tatt ham med hjem… VARJA: Jeg har sett den slyngelen. ANJA: Nå, hvordan går det her? Er rentene betalt? [ 23 ]
VARJA: Hvor skulle vi ta pengene fra? ANJA: Herregud, herregud… VARJA: Godset blir solgt i august… ANJA: Herregud… LOPAKHIN (titter inn døren og rauter): Mø-ø… (Ut) VARJA (gjennom tårer): Jeg skulle gjerne ha gitt ham der en… (Truer med knyttneven) ANJA (omfavner Varja, lavt): Varja, har han fridd til deg? (Varja rister på hodet) Men han er jo glad i deg… Kan dere ikke snakke ut, hva er det dere venter på? VARJA: Jeg tror ikke det blir til noe mellom oss. Han har så mye å gjøre, han har ikke tid til å tenke på meg… Han legger ikke merke til meg. Han om det, bare jeg kunne slippe å se ham… Alle snakker om bryllupet vårt, og gratulerer meg, men i virkeligheten er det ingen ting, bare innbildning… (I en annen tone) For en fin nål – en liten bie! ANJA (trist): Det er mamma som har kjøpt den. (Går inn i rommet sitt, muntert og barnslig) I Paris reiste jeg med luftballong! VARJA: Min lille pike er kommet hjem! Min deilige lille pike! (Dunjasja er tilbake med kaffekanne, forbereder serveringen) [ 24 ]
VARJA (ved døren): Jeg går her og er opptatt med husholdningen hver eneste dag, og drømmer hele tiden. Bare du kunne bli gift med en rik mann, så skulle jeg være tilfreds, da skulle jeg gå i kloster, vandre til Kiev… til Moskva, fra det ene hellige sted til det andre… Vandre og vandre… Lykksalighet! ANJA: Fuglene synger i haven. Hvor mange er klokken? VARJA: Den må være over to. Nå må du sove, vennen min. (Går inn i Anjas rom) Lykksalighet! (Jasja kommer inn med et pledd og en reiseveske) JASJA (går over scenen, høflig): Er det tillatt å gå igjennom? DUNJASJA: De er ikke til å kjenne igjen, Jasja. Som De har forandret Dem i utlandet! JASJA: Hm … Og hvem er De? DUNJASJA: Da De reiste, var jeg så stor… (Viser med hånden) Dunjasja, datter av Fjódor Kozojédov. De husker meg ikke! JASJA: Hm… Min lille sylteagurk! (Ser seg om, omfavner henne. Hun skriker opp og mister et tefat. Jasja fort ut) VARJA (i døren, irritert): Hva er nå dette? DUNJASJA (gjennom tårer): Jeg knuste et tefat…
[ 25 ]
VARJA: Det betyr lykke. ANJA (kommer ut fra rommet sitt): Vi må forberede mamma: Petja er kommet… VARJA: Jeg har gitt beskjed om at han ikke skal vekkes. ANJA (tankefullt): For seks år siden døde far, en måned senere druknet lillebror i elven, kjære lille Grisja, bare syv år gammel. Mamma klarte ikke mer, hun flyktet, flyktet hals over hode… (Grøsser) Jeg forstår henne så godt, om hun bare visste! (Pause) Petja Trofimov var lærer for Grisja, han minner henne om alt sammen… (Firs kommer inn, i jakke og hvit vest) FIRS (går bort til kaffekannen, geskjeftig): Fruen ønsker sin kaffe her… (Tar på seg hvite hansker) Er kaffen ferdig? (Strengt til Dunjasja) Du, der! Og fløten? DUNJASJA: Åh, Herregud… (Fort ut) FIRS (travelt opptatt med kaffen): Du lille tåpe… (Mumler for seg selv) Tilbake fra Paris… Salig herren reiste også til Paris en gang i tiden… Med hest og vogn… (Ler) VARJA: Hva er det, Firs? FIRS: Til tjeneste… (Glad) Fruen er kommet hjem! Ventetiden er omme! Nå kan jeg dø… (Gråter av glede)
[ 26 ]
(Ljubov Andrejevna kommer inn sammen med Gajev og Simeonov-Pisjtsjik. Simeonov-Pisjtsjik går i frakk av fint tøy og vide bukser. Gajev gjør bevegelser med armene og kroppen som om han spilte biljard) LJUBOV ANDREJEVNA: Hvordan var det nå? Vent litt, jeg kommer på det… Krysser eneren i hjørnet! Kraftig underball! GAJEV: Kutter i hjørnet! En gang i tiden sov vi begge i dette rommet, kjære søster, og nå er jeg en og femti år gammel, ja, er det ikke merkelig? LOPAKHIN: Ja, tiden går. GAJEV: Hvem? LOPAKHIN: Jeg sier at tiden går. GAJEV: Her er en duft av patchouli. ANJA: Jeg går og legger meg. God natt, mamma. (Kysser henne) LJUBOV ANDREJEVNA: Mitt hjertebarn. (Kysser hend ene hennes) Er du glad du er hjemme igjen? Jeg er ikke helt kommet til meg selv. ANJA: God natt, onkel. GAJEV (kysser henne på kinnet og på hendene): Gud bevare deg. Så lik du er din mor! (Til søsteren) Du, Ljuba, du så akkurat slik ut på hennes alder. [ 27 ]
(Anja rekker hånden til Lopakhin og Pisjtsjik, går ut og lukker døren etter seg) LJUBOV ANDREJEVNA: Hun er så trett, stakkar. PISJTSJIK: Det er klart, så lang reise… VARJA (til Lopakhin og Pisjtsjik): Nå, mine herrer? Klokken er over to, det er på høy tid… LJUBOV ANDREJEVNA (ler): Du er den samme, Varja. (Trekker henne inntil seg og kysser henne) Nå skal jeg drikke opp kaffen min, og så skal vi gå alle sammen. (Firs legger en pute under bena hennes) Takk, snille deg. Jeg er blitt vant til kaffe. Jeg drikker kaffe både dag og natt. Takk skal du ha, gamle venn. (Kysser Firs) VARJA: Jeg skal se etter at all bagasjen er bragt inn. (Ut) LJUBOV ANDREJEVNA: Er det virkelig jeg som sitter her? (Ler) Jeg har lyst til å hoppe, slå ut med armene. (Holder hendene for ansiktet) Er det virkelig sant? Gud skal vite at jeg elsker mitt fedreland, elsker det inderlig, jeg kunne ikke se ut av toget uten å gråte. (Gjennom tårer) Nei, nå må jeg ta kaffen min. Takk skal du ha, Firs, takk gamle venn. Jeg er så glad for at du fremdeles lever. FIRS: I forgårs. GAJEV: Han hører dårlig. LOPAKHIN: Jeg må straks gå, jeg skal til Kharkov nå klokken fem. Ergerlig! Jeg har lyst til å bli her og se på [ 28 ]
Dem, og snakke med Dem… De er fremdeles like strålende. PISJTSJIK (puster tungt): Til og med enda vakrere… À la Parisienne… Alle må falle for Dem, jeg faller pladask… LOPAKHIN: Deres bror, Leoníd Andréitsj, sier at jeg er en bølle, en bondetamp, men det er meg revnende likegyldig. La ham snakke. Jeg ønsker bare at De viser meg tillit, som før, at De ser på meg med de vidunderlige, gode øynene Deres, akkurat som før. Barmhjertige Gud! Min far var livegen hos Deres far og bestefar, men De, nettopp De, har gjort så mye for meg at jeg har glemt alt det vonde, og jeg elsker Dem som om De var en slektning… mer enn en slektning. LJUBOV ANDREJEVNA: Jeg klarer ikke å sitte stille, jeg er ikke i stand til det… (Hopper opp av stolen og går omkring sterkt opphisset) Jeg overlever ikke denne gleden. Bare le av meg, jeg vet jeg er dum… Mitt kjære skap… (Kysser skapet) Mitt lille bord… GAJEV: Dadda døde mens du var borte. LJUBOV ANDREJEVNA (setter seg, drikker kaffen): Ja, fred med hennes sjel. Jeg fikk brev om det. GAJEV: Og Anastásij er død. Petrúsjka Kosój har flyttet herfra, nå er han hos politimesteren inne i byen. (Tar en pose med karameller opp av lommen, putter én i munnen) PISJTSJIK: Min datter, Dásjenka… ba meg hilse så meget… [ 29 ]
LOPAKHIN: Jeg har lyst til å fortelle Dem noe riktig hyggelig, noe oppmuntrende. (Ser på klokken) Jeg må straks gå, jeg har ikke tid til å prate… bare et par ord. Som De vet, skal kirsebærhaven selges på grunn av gjeld, auksjonen er fastsatt til den to og tyvende august, men De skal ikke være engstelig, kjære, De kan sove rolig, det finnes en utvei… Jeg har en plan. Hør nå godt etter! Godset Deres ligger bare tyve kilometer fra byen, jernbanelinjen går like i nærheten. Hvis kirsebærhaven og eiendommen ned mot elven ble stykket ut til tomter og så bygslet bort til sommerhus, da ville De være sikret minst fem og tyve tusen i årlig inntekt. GAJEV: Unnskyld, hva er dette for noe sludder! LJUBOV ANDREJEVNA: Jeg forstår Dem ikke helt, Jermolaj Alekseitsj. LOPAKHIN: De kan ta minst fem og tyve rubler i året pr. hektar, og hvis De bestemmer Dem nå straks, så kan jeg garantere Dem at De ikke har en jordlapp igjen innen høsten. Alt blir solgt. Kort sagt, jeg gratulerer, De er reddet! Beliggenheten er praktfull, elven er dyp. Det gjenstår bare å rydde opp, rense opp litt… rive ned de gamle bygningene, for eksempel, og dette huset som ikke lenger tjener til noe, hugge ned den gamle kirsebærhaven… LJUBOV ANDREJEVNA: Hugge ned? Søte Dem, unnskyld meg, men De forstår ingen ting. Hvis det i vårt distrikt finnes noe interessant, noe virkelig enestående, så er det nettopp vår kirsebærhave.
[ 30 ]
LOPAKHIN: Det enestående med denne haven er bare at den er meget stor. Kirsebær blir det bare annet hvert år, og hva skal vi med dem? Ingen vil kjøpe dem. GAJEV: Denne haven er til og med omtalt i det store konversasjonsleksikonet. LOPAKHIN (ser på klokken): Hvis vi ikke finner en løsning og tar en avgjørelse, så blir både kirsebærhaven og hele godset solgt på tvangsauksjon den to og tyvende august. De må bestemme Dem! Det finnes ingen annen utvei, jeg forsikrer Dem. Det gjør bare ikke det. FIRS: Før i tiden, for en førti–femti år siden, da syltet vi kirsebærene, vi rørte dem, tørket dem, marinerte dem, og den gang… GAJEV: Hold munn, Firs. FIRS: Før i tiden sendte vi vognlass med tørkede kirsebær til Moskva og Kharkov. Da hadde vi penger, da! Og de tørkede kirsebærene, den gangen, var myke, saftige og søte, de duftet… Vi hadde en oppskrift… LJUBOV ANDREJEVNA: Hvor er den oppskriften? FIRS: Den har vi glemt. Det er ingen som husker den. PISJTSJIK (til Ljubov Andrejevna): Nå, hvordan var det i Paris? Fortell! Spiste De frosker? LJUBOV ANDREJEVNA: Krokodiller!
[ 31 ]
PISJTSJIK: Du store all verden! LOPAKHIN: Før var det bare godseiere og bønder som levde på landet, men nå har vi sommergjester også. Enhver by, selv den aller minste, er i dag omgitt av sommerhus. Jeg spår at om en tyve års tid vil vi ha utrolig mange sommergjester. Nå bare sitter de på balkongen og drikker te, men en dag begynner de kanskje å dyrke sine jordstykker og da blir kirsebærhaven deres lykkelig, rik, praktfull… GAJEV (opphisset): For noe sludder! (Varja og Jasja kommer inn) VARJA: Mamma, det er kommet to telegrammer til Dem (Finner frem en nøkkel og åpner et gammelt skap som knirker) Her er de. LJUBOV ANDREJEVNA: Fra Paris. (River telegrammene i stykker uten å lese dem) Jeg er ferdig med Paris… GAJEV: Vet du, Ljuba, hvor gammelt dette skapet er? I forrige uke trakk jeg ut den nederste skuffen, og da så jeg at det var brent inn et årstall. Skapet ble laget for nøyaktig hundre år siden. Tenk på det! Vi kunne feire jubileum. Det er en livløs gjenstand, men ikke desto mindre, et bokskap er et bokskap! PISJTSJIK (forbauset): Hundre år… Du store all verden! GAJEV: Ja… Litt av et skap… (Tar på skapet) Kjære, høystærede skap! Jeg hilser deg, og takker deg for at du er til, du som i over hundre år har tjent godhetens og rettfer[ 32 ]
dighetens lysende idealer; din stille oppfordring til fruktbart arbeide har aldri forstummet i løpet av disse hundre år, i generasjoner av vår slekt har du gitt oss (gjennom tårer) mot, tro på en bedre fremtid, du har fostret våre idealer om rettferdighet og sosial bevissthet. (Pause) LOPAKHIN: Ja… LJUBOV ANDREJEVNA: Du er og blir den samme, Leonid. GAJEV (litt forlegen): Jeg putter toeren i høyre hjørne! Kutter syveren i midthull… LOPAKHIN (ser på klokken): Nei, jeg må gå. JASJA (rekker Ljubov Andrejevna en pilleeske): Kanskje De vil ta pillene Deres… PISJTSJIK: Nei, ikke ta slike medikamenter, kjære Dem… De blir hverken bedre eller verre… La meg få dem, høystærede. (Tar pilleesken, tømmer den i hånden, blåser på pillene, putter dem i munnen og svelger dem med en slurk kvas) Sånn ja! LJUBOV ANDREJEVA (redd): Er De gal! PISJTSJIK: Jeg tok alle sammen. LOPAKHIN: Slukhals! (Alle ler) FIRS: De var hos oss i påskeuken, og de spiste opp en halv bøtte med saltagurker… (Mumler) [ 33 ]
LJUBOV ANDREJEVNA: Hva er det han sier? VARJA: I de siste tre årene har han gått slik og mumlet. Vi er blitt vant til det. JASJA: Fremskreden alder… (Charlotte Ivanovna, i hvit kjole, går over scenen. Hun er mager, stramt snørt, med lorgnett i beltet) LOPAKHIN: Unnskyld, Charlotta Ivanovna, jeg har ikke rukket å hilse på Dem. (Vil kysse henne på hånden) CHARLOTTA (trekker hånden til seg): Hvis man gir Dem lov til å kysse hånden, så vil De også ha albuen, og deretter skulderen… LOPAKHIN: Jeg har ikke hell med meg i dag. (Alle ler) Charlotta Ivanovna, gjør en tryllekunst! LJUBOV ANDREJEVNA: Ja, Charlotta, – en tryllekunst! CHARLOTTA: Ikke nå. Jeg vil sove. (Ut) LOPAKHIN: Vi sees igjen om tre uker. (Kysser Ljubov Andrejevna på hånden) Lev vel, så lenge. Nå må jeg gå. (Til Gajev) På gjensyn. (Rekker hånden til Varja, så til Firs og Jasja) Jeg har ikke lyst til å reise. (Til Ljubov Andrejevna) Hvis De vil tenke over forslaget om sommerhusene, og De bestemmer Dem, så gi meg beskjed, da kan jeg skaffe femti tusen i lån. Tenk nøye over saken.
[ 34 ]
VARJA (sint): Men gå da! LOPAKHIN: Jeg går, jeg går. (Ut) GAJEV: Bølle! Nei, forresten, pardon… Varja skal gifte seg med ham, han er Varjas forlovede. VARJA: De skulle ikke snakke så mye, kjære onkel. LJUBOV ANDREJEVNA: Så, så, Varja, det ville glede meg meget. Han er et godt menneske. PISJTSJIK: Han er, om sant skal sies… et meget respektabelt menneske. Og min Dasjenka… sier også at… Hun sier mange forskjellige ting. (Snorker, men våkner igjen straks) Men allikevel, høystærede, lån meg… et lån på to hundre og førti rubler… I morgen må jeg betale rentene på pantegjelden… VARJA (skremt): Vi har ingen penger! LJUBOV ANDREJEVNA: Nei, jeg har faktisk ingen ting. PISJTSJIK: Det ordner seg nok. (Ler) Jeg mister aldri håpet. En gang trodde jeg at alt var forbi, at jeg var ruinert, og se så! Så bygget de jernbanen over eiendommen min og… så betalte de meg. Når som helst kan det hende et eller annet, i dag, eller i morgen… Kanskje Dasjenka vinner to hundre tusen i lotteriet… Hun har tatt lodd. LJUBOV ANDREJEVNA: Ferdig med kaffen, nå kan vi gå til ro. [ 35 ]
FIRS (børster Gajev, formanende): Nå har De tatt på gale bukser igjen. Hva skal vi gjøre med Dem! VARJA (lavt): Anja sover. (Åpner et vindu, stille) Solen er oppe allerede, det er ikke kaldt lenger. Se, mamma, for noen skjønne trær! Herregud for en luft! Stæren synger! GAJEV (åpner et annet vindu): Haven er helt hvit. Husker du, Ljuba? Denne lange alléen som går rett frem, rett som en snor, den lyser i måneskinnet. Husker du? Du har vel ikke glemt det? LJUBOV ANDREJEVNA (ser ut i haven gjennom vinduet): Å, min barndom, min rene uskyld! Dette var mitt barneværelse, herfra så jeg ut i haven, lykken våknet sammen med meg hver morgen, den gang var haven akkurat som i dag, intet har forandret seg. (Ler av glede) Helt, helt hvit! Å, min have! Etter en mørk, regnfull høst og en kald vinter er du igjen like ung, full av lykke, himmelens engler har ikke forlatt deg… Bare jeg kunne velte den tunge stenen av brystet og skuldrene mine, bare jeg kunne glemme fortiden! GAJEV: Ja, og haven skal selges for å betale gjelden, så utrolig det enn er… LJUBOV ANDREJEVNA: Se, det er mamma som går i haven… i hvit kjole! (Ler av glede) Det er henne! GAJEV: Hvor? VARJA: For Guds skyld, kjære mamma.
[ 36 ]
LJUBOV ANDREJEVNA: Nei, det er ingen ting. Det så bare slik ut. Til høyre, der hvor alléen tar av til lysthuset, står et hvitt tre som bøyer seg fremover, det ligner på en kvinne… (Trofimov kommer inn i en slitt studentuniform, han har briller) LJUBOV ANDREJEVNA: For en vidunderlig have! Masser av hvite blomster, blå himmel… TROFIMOV: Ljubov Andrejevna! (Hun ser på ham) Jeg vil bare hilse på Dem, og så skal jeg gå. (Kysser hånden hennes heftig) Jeg fikk beskjed om å vente til i morgen, men jeg hadde ikke tålmodighet… (Ljubov Andrejevna ser forundret på ham) VARJA (gjennom tårer): Det er Petja Trofimov… TROFIMOV: Petja Trofimov, læreren til Deres sønn, Grisja… Har jeg virkelig forandret meg så meget? (Ljubov Andrejevna omfavner ham og gråter stille) GAJEV (forvirret): Så, så, Ljuba. VARJA (gråter): Jeg sa jo at De skulle vente til i morgen, Petja. LJUBOV ANDREJEVNA: Min lille Grisja. Gutten min… Grisja… Min sønn… VARJA: Hva kan vi gjøre, mamma… Det var Guds vilje. [ 37 ]
TROFIMOV (ømt, gjennom tårer): Så, så… LJUBOV ANDREJEVNA (gråter stille): Gutten min døde, druknet… Men hvorfor? Hvorfor, kjære venn? (Lavere) Der inne sover Anja, og jeg snakker så høyt… Jeg forstyrrer… Men, Petja? Hvorfor er De blitt så stygg? Hvorfor er De blitt så gammel? TROFIMOV: På toget var det en bondekone som kalte meg en møllspist herremann. LJUBOV ANDREJEVNA: Den gang var De bare en gutt, en søt liten student, nå er De tynn i håret og går med briller. Er De virkelig student fremdeles? (Går mot døren) TROFIMOV: Jeg blir vel en evig student. LJUBOV ANDREJEVNA (kysser broren, deretter Varja): Gå nå, og legg dere… Du er også blitt gammel, Leonid. PISJTSJIK (følger etter henne): Ja, så er det sengetid… Å, den podagraen min! Jeg ovenatter hos dere… Bare De kunne, Ljubov Andrejevna, engelen min, i morgen tidlig… To hundre og førti rubler… GAJEV: Han gir seg ikke. PISJTSJIK: To hundre og førti rubler… Renter på pantegjelden. LJUBOV ANDREJEVNA: Jeg har ingen penger, kjære venn.
[ 38 ]
PISJTSJIK: Jeg skal betale tilbake… Det er bare en bagatell… LJUBOV ANDREJEVNA: Vel, vel, Leonid kan låne Dem penger… Gjør det, Leonid. GAJEV: Jo, takk! LJUBOV ANDREJEVNA: Hva skal vi gjøre, du må låne ham… Han trenger penger… Han betaler tilbake. (Ljubov Andrejevna, Trofimov, Pisjtsjik og Firs går ut. Gajev, Varja og Jasja blir tilbake) GAJEV: Min søster har ikke forandret seg. Hun strør om seg med penger. (Til Jasja) Hold deg på avstand, er du snill, det lukter høns av deg. JASJA (med et flir): Og De, Leonid Andrejevitsj, er og blir den samme. GAJEV: Hvem? (Til Varja) Hva sa han? VARJA (til Jasja): Din mor er kommet fra landsbyen, i to dager har hun sittet på kjøkkenet og ventet på deg… JASJA: La henne sitte! VARJA: Skamløse menneske! JASJA: Hva vil hun meg? Hun kunne ha kommet i morgen. (Ut)
[ 39 ]
VARJA: Mamma er den samme, hun har ikke forandret seg det minste. Hun kunne gladelig ha gitt bort alt hun har. GAJEV: Ja… (Pause) Hvis det mot en sykdom anbefales en mengde forskjellige medikamenter, betyr det at sykdommen er uhelbredelig. Jeg tenker, jeg vrir min hjerne, og jeg har funnet frem til mange medikamenter, svært mange, det betyr at det i virkeligheten ikke finnes noe som hjelper. Vi kunne plutselig få en stor arv, Anja kunne bli gift med en rik mann, – eller vi kunne reise til Jaroslávl og prøve lykken hos vår tante, grevinnen. Tante er jo meget, meget rik. VARJA (gråter): Bare Gud ville hjelpe. GAJEV: Ikke tut. Tante er meget rik, men hun er ikke glad i oss. For det første giftet min søster seg med en sakfører, ikke med en adelsmann… (Anja kommer til syne i døren) Hun giftet seg med en mann som ikke var adelig, og man kan ikke akkurat si at hun har oppført seg særlig dydig. Hun er snill og god, et elskelig menneske, og jeg er veldig glad i henne, men tross alle formildende omstendigheter, må det innrømmes at hun er lettferdig. Det kan man se av hennes minste bevegelse. VARJA (hvisker): Anja står i døren. GAJEV: Hvem? (Pause) Merkelig, jeg har fått noe i høyre øye… Jeg har begynt å se dårlig. På torsdag, da jeg var i retten… (Anja inn) VARJA: Sover du ikke, Anja? [ 40 ]
ANJA: Nei. Jeg får ikke sove. GAJEV: Lille fugleungen min! (Kysser henne på kinnet og på hånden) Barnet mitt… (Gjennom tårer) Du er ikke min niese, du er min engel, du er alt for meg. Tro meg, tro meg… ANJA: Jeg tror deg, onkel. Alle er glad i deg og respekterer deg… Men, kjære onkel, du må ikke snakke så mye, du må ikke snakke. Hva var det du nettopp sa om min mamma, om din egen søster? Hvordan kan du si noe slikt? GAJEV: Ja, ja… (Skjuler ansiktet sitt med hånden hennes) Du har rett, det er forferdelig! Min Gud, min Gud, redd meg! Og den talen jeg holdt for skapet… Noe så dumt! Men jeg skjønte ikke det før jeg var ferdig! VARJA: Det er sant, kjære onkel, De må ikke snakke. Ikke si noen ting. ANJA: Hvis du lot være å snakke, sa ville det bli bedre for deg selv også. GAJEV: Jeg skal ikke snakke. (Kysser Anja og Varja på hendene) Jeg skal ikke snakke. Det var bare en ting. Torsdag, da jeg var i retten, traff jeg en masse folk, vi snakket om løst og fast, og det er visst slik at man kan låne penger mot en veksel, og så kan vi betale rentene. VARJA: Bare Gud ville hjelpe! GAJEV: Jeg skal tilbake igjen tirsdag, så skal jeg undersøke saken. (Til Varja) Ikke tut. (Til Anja) Mamma skal [ 41 ]
snakke med Lopakhin, han vil sikkert ikke nekte henne… Og når du har sovet ut, må du reise til Jaroslávl og snakke med grevinnen, din bestemor. Vi går løs på saken fra tre kanter – så skal du se det ordner seg. Vi skal betale rentene, det er jeg overbevist om… (Putter en karamell i munnen) På min ære, jeg sverger, ved hva som helst, godset skal ikke bli solgt! (Opprømt) Jeg sverger ved min lykke! Her har du min hånd, du kan kalle meg et null, et æreløst menneske, hvis jeg lar det komme til tvangsauksjon! Jeg sverger, ved mitt liv! ANJA (hun er falt til ro igjen og føler seg lykkelig): Så god du er, onkel, så klok! (Omfavner onkelen) Nå er jeg rolig, jeg er rolig! Jeg er lykkelig! (Firs kommer inn) FIRS (bebreidende): Leonid Andreitsj, De har ingen gudsfrykt! Når skal De legge Dem? GAJEV: Straks, straks. Gå du, Firs. Jeg skal kle av meg selv, jeg klarer det. Nå, barn, bysselalle… Detaljene kan vi snakke om i morgen, nå må dere legge dere. (Kysser Anja og Varja) Jeg hører til 80-årenes generasjon… Det er kanskje ikke noe å skryte av, men allikevel, jeg kan bekrefte at jeg har lidd meget for mine overbevisningers skyld. Det er ikke for ingen ting at bøndene elsker meg. Man må kjenne bonden! Man må vite hvordan… ANJA: Nå begynner du igjen, onkel! VARJA: De må ikke snakke, kjære onkel!
[ 42 ]
FIRS (sint): Leonid Andreitsj! GAJEV: Jeg kommer, jeg kommer… Gå og legg dere. Jeg går i to vant! Og legger sekseren rent i hjørnet… (Går ut, Firs tripper etter ham) ANJA: Nå er jeg rolig. Jeg har ikke lyst til å reise til Jaroslávl, jeg liker ikke bestemor, men jeg er rolig allikevel. Takket være onkel. (Setter seg) VARJA: Vi må sove. Jeg vil legge meg. Her har vært en del misnøye mens du var borte. I den gamle drengestuen bor det, som du vet, bare gamle folk: Jefímjusjka, Pólja, Jevstignéj – og Karp. De begynte å la omstreifere få overnatte der – det har jeg ikke sagt noe til. Men nå har de satt ut det rykte at jeg bare gir bøndene erter å spise. Fordi jeg er så gjerrig… Det er Jevstignej som har funnet på det… Vel, vel, tenkte jeg, bare vent! Jeg tilkaller Jevstignej… (Gjesper) Han kommer… Hva skal dette bety, Jevstignej… Hva er du for en tosk… (Ser på Anja) Anja!… (Pause) Hun er sovnet… (Tar Anja under armen) Nå må vi finne sengen vår… Kom!… (Hjelper henne) Hun er sovnet, stakkars liten! Kom… (Ut) (Langt borte, på den andre siden av haven, høres en gjeter som spiller på fløyte. Trofimov går over scenen, får øye på Varja og Anja, stanser) VARJA: Hysj… Hun sover… sover… Kom, barnet mitt. ANJA (lavt i halvsøvne): Jeg er så trett… Klokkeklang… Onkel er så snill… både mamma og onkel…
[ 43 ]
VARJA: Kom, kjære deg, kom… (Går inn i rommet til Anja) TROFIMOV (rørt): Min sol! Min vår! TEPPE