Leseutdrag: «Kloster» av Eduardo Halfon

KLOSTER

EDUARDO HALFON

KLOSTER roman

oversat t fra spansk av signe prøis (mno)

solum bokvennen 2020

Š solumbokvennen, 2020 Š eduardo halfon, 2014 c/o indent literary agency www.indentagency.com monasterio

originalens tittel:

monasterio

omslagsdesign: tore holberg printed in latvia by livonia print, riga 2020 isbn 978-82-560-2143-7 www.solumbokvennen.no

Til min søster, til min bror

Et bur dro ut for ĂĽ finne en fugl.

Franz Kafka

EN

Tel Aviv var som en bakerovn. Jeg skjønte aldri om det var fordi flyplassen Ben Gurion ikke hadde klimaanlegg eller om det ikke fungerte den dagen, eller om noen kanskje hadde bestemt seg for å la være å skru det på for at vi turistene raskt skulle tilpasse oss Middelhavets klebrige fuktighet. Broren min og jeg sto utslitt og søvnløse og ventet på koffertene våre. Det var nesten midnatt, og flyplassen lignet ikke en flyplass lenger. Jeg ble overrasket over å se at noen av passasjerene, som også sto og ventet på koffertene sine, hadde tent en seg røyk, så da fant jeg også frem en og tente den, og den bitre røyken avkjølte meg litt med det samme. Broren min snappet den til seg. Han slapp ut et sukk fylt med røyk, som var et sted mellom indignert og rasende, og mumlet et eller annet ukvemsord mens han tørket seg i pannen med ermet på T-skjorta. Ingen av oss hadde noe lyst til å være der, i Tel Aviv, i Israel.

9

* Lillesøsteren vår hadde bestemt seg for å gifte seg. Hun ringte oss i Guatemala fra en telefonkiosk for å fortelle at hun var blitt kjent med en nordamerikansk ortodoks jøde, eller snarere at rabbinerne på jeshivaen hennes i Jerusalem hadde presentert henne for en nordamerikansk ortodoks jøde, fra New York, fra Brooklyn, og at de hadde bestemt seg – jeg forsto aldri hvem som hadde bestemt seg, om det var rabbinerne eller dem – for å gifte seg. Faren min grep telefonen og ropte en stund, så forsøkte han å snakke henne fra det og så ba eller tryglet han henne resignert om å vente på oss, for vi var på vei.

Hun hadde levd gjennom og studert toraen og andre rabbinske tekster i en jeshiva for kvinner i Jerusalem i nesten to år. Først tenkte vi alle at det bare var en lett sionistisk eller hebraisk feber, en ungdommelig iver etter å finne en dypere tilkjennegivelse i våre besteforeldres religion, og at hun snart ville være over det. Men så begynte hun å endre diskurs. I brevene og telefonsamtalene var det ikke lenger hennes ord. Språket hennes ble stadig mer uvennlig og respektløst, slik som ofte skjer med mennesker som blir gudfryktige over natten, forvandlet til en intolerant preken. Hun byttet offisielt navn til den hebraiske versjonen. Hun begynte å sende oss bilder hvor hun hadde dekket til de vakre, svarte hårlokkene sine – noen ganger med et tørkle, noen ganger med en parykk: Ifølge

10

de jødiskortodokse reglene og tradisjonene, forklarte hun, uttrykkes en kvinnes skjønnhet gjennom håret hennes, og det er en fristelse for menn, ergo må kvinnene skjule det. Det samme gjelder huden. Min unge, vakre søster gikk nå kun i vide, lange ettplaggs-kjoler som ikke viste skuldrene hennes, eller halsen, eller armene, og i hvert fall ikke beina. Som om hun var fange i antrekket sitt. Som om fristelsen ikke behøvde annet enn en vid kjole og en parykk å skjules bak. Jeg husker at hun i løpet av den tiden bare kom tilbake på besøk til Guatemala én eneste gang.

Arrogant erklærte hun at hun ikke lenger kunne berøre en mann når hun hilste på ham, at hun ville tilberede sin egen mat i de to servisene hun hadde med seg fra Israel, et for melkeprodukter og et annet for kjøtt, at i løpet av de tjuefire timene sabbaten varer, hadde vi forbud mot å kjøre bil, arbeide, lese, trekke ned på alle toaletter bortsett fra ett – jeg aner ikke hvorfor det var sånn – tenne alle lamper bortsett fra de hun, strategisk nok, hadde latt stå tent siden solnedgang fredagen i forveien og som måtte fortsette å stå på til solnedgang lørdag. Jeg husker at på et tidspunkt satt alle fem rundt spisebordet hjemme hos foreldrene mine, og at søsteren min kategorisk meddelte at ifølge henne, ifølge de nye læremesterne hennes og de ortodokse rabbinerne, var ikke vi fire jøder. Faren ropte forskrekket opp. Moren min reiste seg og forlot rommet gråtende, og broren min fulgte etter henne. Det må jeg si, svarte jeg søsteren min, da er vi i hvert fall enige om noe.

11

* Det svarte rullebåndet sto fortsatt stille. Vi hadde ventet i nesten en time på koffertene våre. Selv om broren min surmulte litt innimellom, virket det ikke som noen av de andre passasjerene var spesielt irritert, heller ikke spesielt overrasket. Kanskje fordi alle visste hvor omfattende sikkerhetstiltakene er i Israel. Kanskje fordi etter så mange timer på et fly er det ingenting man er mer takknemlig for enn å ha sluppet ut av halvmeteren sin.

Hvor langt er det herfra til hotellet? spurte broren min. Det gjensto fremdeles strekningen til Jerusalem.

Foreldrene våre var kommet noen dager i forveien, for å ordne med Gud vet hvilke forberedelser til bryllupet, og hadde sagt at når vi kom ut av flyplassen, skulle vi ta en taxi til hotell Kadima, i Jerusalem, at det ikke tok mer enn en halvtime, at de ventet på oss der. Jeg skulle til å svare broren min at omtrent en halvtime, da jeg plutselig ble blendet av en skokk med flyvertinner fra Lufthansa.

Det var fem eller seks jenter, alle kledd i sine skinnende Lufthansa-uniformer med sine gule Lufthansa-hatter, mens de smilte sine store Lufthansa-smil. Vi hadde kommet med Lufthansa, via Frankfurt, hvor flyet, mens det sto ved gaten, og deretter mens det taxet langsomt ut på rullebanen, var blitt holdt under oppsyn og eskortert av to tyske politibiler og en militærtanks.

De fem eller seks flyvertinnene gikk sammen bort

12

til en passasjer som sto lent mot en diger plakat av en ­ølreklame og røykte. Jeg følte meg straks skyldig og stumpet min egen røyk på gulvet. Mannen, en skallet, feit, blek, svett fyr på kanskje femti, som var kledd i shorts og gummisandaler, viste dem passet sitt og billetten mens han samtidig begynte å diskutere høylytt med dem, kanskje på hebraisk eller arabisk. En av jentene ble stående med identifikasjonspapirene hans, og gjennom grimasene og håndbevegelsene hennes kunne det tyde på at hun sa at han skulle bli med henne. Men mannen bare ropte og gestikulerte stadig heftigere. To grønnkledde soldater med maskingeværer dukket opp og stilte seg på hver sin side av mannen. En av soldatene insisterte på å ta ryggsekken fra ham, men mannen holdt den hardt mot brystet, og det kunne se ut som han ropte at han nektet å gi dem den, om det så gjaldt livet, eller i hvert fall ikke uten en real kamp. Nå hadde det svarte båndet begynt å snurre med de første koffertene. Ingen av passasjerene brydde seg om det. Alle sto og så på mannen med en blanding av nysgjerrighet og frykt og litt forventning. Flere passasjerer hadde til og med gått nærmere, for å snoke, i tilfelle, i fall flyvertinnene trengte hjelp eller støtte. Men snart, med en profesjonell og planlagt bevegelse, tok soldatene tak i mannen, slang ham ned på gulvet, satte håndjern på ham og så, mens han fortsatte å rope på hebraisk eller arabisk, halvt dro de ham etter seg. Så enkelt. Så raskt.

Flere Lufthansa-flyvertinner gikk også. Men to ble

13

stående på samme sted, de snakket lavt til hverandre og beroliget også flere av passasjerene. Broren min så på meg med oppsperrede øyne mens han ristet på hodet. Kanskje han tenkte: Hyggelig velkomst. Eller kanskje han tenkte: Hvor i helvete har de fått oss til å dra. Jeg trakk på skuld­ rene. Hva mer kunne jeg si.

Vi gikk sakte bort til koffertbåndet, som fortsatte å knirke og pipe, men knirke og pipe med stil, med vidd, som en velhavende levning fra fortiden. Jeg vet ikke hvorfor jeg vendte blikket mot Lufthansa-flyvertinnene en gang til. Og jeg vet heller ikke hvorfor det tok meg så lang tid å gjenkjenne henne – kan hende hadde glansen i den gule uniformen hennes en innvirkning.

Det er ikke mulig, sa jeg opprømt til broren min og grep ham hardt i armen. Hva skjer? Se, sa jeg. Se hva da.

Der, sa jeg, flyvertinnen, sa jeg og pekte med blikket. Jeg tror det er henne, sa jeg. Tror det er hvem da? Kanskje de gule Lufthansa-uniformene fortsatt blendet også ham litt, eller kanskje han ikke husket henne, eller kanskje han aldri hadde møtt henne, og jeg bare hadde fortalt ham om henne. Flyvertinnen, sa jeg og pekte med øynene igjen. Ja, jeg ser henne, og hva er det med flyvertinnen?

Jeg slapp ham og ble stående og se, usikker eller engstelig, på henne i noen sekunder. Jeg tror det er Tamara, sa jeg.

Hvem er det? Tamara, gjentok jeg, litt overrasket over å huske navnet hennes etter så lang tid, et navn som plutselig hørtes fortreffelig, fremmed, selv litt oppdiktet ut.

14

Broren min observerte henne i noen sekunder mens også han anstrengte seg for å gå alle de årene bakover i hukommelsen og plassere seg i fortiden og prosessere de støvete bildene. Men du er jo gal, sa han, det er ikke mulig, hvordan kan det være den samme dama? Det er henne, sa jeg og ble stående litt og studere øynene hennes og leppene og de bleke, fregnete kinnene og det kobber­ brune håret som så vidt hadde fått en gråstenk; håret hennes er kortere og gråere nå, sa jeg til broren min, men det er Tamara, sa jeg nesten helt overbevist og gikk langsomt i hennes retning. Hei, hvor skal du, hørte jeg bak meg, nå kommer alle koffertene. Var det mulig? Var det Tamara?

Kom hun til å kjenne meg igjen etter alle disse årene?

Ville hun huske meg? Ville hun gi meg en klem eller et kyss eller kanskje heller en ørefik? Ikke gjør det, ropte broren min og overdøvet pipingen fra bagasjebeltet, det er ikke henne.

Tamara? sa jeg og rørte ved skulderen hennes. * Klokka var blitt ett på natten da broren min og jeg endelig kom ut på fortauet foran flyplassen. Det sto flere drosjer der, fra ulike selskaper, i mange farger. Uten å tenke oss særlig om gikk vi bort til en rød og hvit liten minivan som så mer formell ut enn de andre og sa hotell Kadima i Jerusalem til sjåføren. Yes, yes, Kadima, Yerushalayim,

15

sa fyren fort og liksom sint til oss og pekte bakover med hånden. Vi åpnet de to bakdørene, la koffertene våre på plass, snudde oss og gikk inn sidedøra. På første rad satt et fransk turistpar som jeg antok også skulle til hotell Kadima i Jerusalem. Vi hilste mens vi veltet utslitt på plass bak dem, på andre rad.

Vel? spurte broren min utålmodig på nytt. Drosje­ sjåføren ropte noe til noen på radioen. Jeg begynte å synes det var merkelig at han ikke lukket døra, at han ikke startet motoren på minivanen så vi kunne kjøre. Skal du fortelle meg det eller ikke? spurte broren min med halvt lukkede øyne og kjekkasstemme, og jeg hvilte hodet mot seteryggen. Purpurrød, sa jeg.

Før jeg så henne smile blygt, selv før jeg så henne åpne det middelhavsblå blikket enda litt videre, idet jeg så hvordan de bittesmå fregnene på kinnene hennes forsvant i et plutselig, purpurrødt skyll, visste jeg at Tamara hadde kjent meg igjen. Men etterpå var alt klossete. Vi klemte hverandre klossete. Vi stilte hverandre spørsmål og svarte hverandre klossete, flosklete, med det kaoset som følelsene og frykten ved et gjensyn skaper, midt blant reisende og kofferter og flyplassens leven og det åpenbare alvoret i Lufthansa-uniformen hennes: med å avbryte hverandre og snuble i hverandre fordi vi begge ønsket å gjøre rede for så mange år på bare få sekunder.

Deretter tiet vi like klossete, kanskje begge tenkte på et kort møte i fortiden vi trodde vi hadde lagt bak oss, men

16

som plutselig vendte tilbake og eksploderte med en vulkans styrke. Hun spurte meg på engelsk hvor lenge jeg skulle være i Israel, og jeg stotret frem at noen dager, bare noen få dager, at det bare var for å gå i bryllupet til lillesøsteren min og ja, det var et ortodokst bryllup og ja, i Jerusalem, og ja, på hotell Kadima. Kollegaen hennes fra Lufthansa ropte på henne, som for å få henne til å skynde seg, og Tamara svarte noe på hebraisk. Så tok hun frem en liten papirlapp og skrev telefonnummeret sitt på den og sa at jeg måtte ringe henne, vær så snill, at hun bodde rett i nærheten av hotell Kadima, at hun kunne komme innom og hente meg og vise meg litt rundt. Er det en avtale, Eduardo?, hun uttalte navnet mitt som om det ikke var navnet mitt eller som om det var en versjon av navnet mitt som det bare var hun som brukte, og kastet meg en flyktig stund til en skotsk bar og opptil flere øl og en hjerteformet munn og harde brystvorter som man biter i hardt, eller mykt, det kommer an på. Er det en avtale?, hun kom nærmere. Hun rakte meg lappen. Hun la det purpurrøde, fregnete kinnet sitt mot mitt og lot det ligge der og vær så snill, ring, hvisket hun, helt uten å være klossete nå, hun hvisket mye mer til meg enn de fire enkle ordene. Jeg likte å kjenne kontrasten mellom den lune pusten hennes og det iskalde kinnet. Jeg likte å gjenkjenne lukten av henne. Jeg brettet lappen og la den i skjortelomma. Kommer du til å ringe?, hun tok noen skritt bakover. Jeg sa at det gjorde jeg helt sikkert,

17

denne gangen skulle jeg det, hun kunne regne med meg, etterfulgt av et lett smil, og da sa Tamara noe til meg på hebraisk, kanskje et vi sees, eller kanskje det bør du, og så forsvant hun sammen med Lufthansa-kollegaen.

Kommer du til å ringe? spurte broren min, som hadde brukt den siste timen på å sovne og våkne og forbanne meg, drosjesjåføren, sporene etter de militære plassert som pynt langs motorveien, de franske turistene, den evigvarende, labyrintiske nattodysseen på vei mot hotellet vårt i Jerusalem. Jeg vet ikke, sa jeg og ristet på hodet til ingen nytte i mørket i den tomme bilen, for nå var det ikke flere passasjerer igjen: En av de fem passasjerene, en ung israeler som var kommet hjem fra Peru, hadde forklart på spansk at vi hadde tatt en slags kollektivdrosje, som de kalte sherut. Jeg tiet og husket Tamaras rødmende ansikt, husket Tamaras behagelige duft av lavendel, og husket plutselig den hvite gullringen på den venstre ringfingeren hennes.

Hadde hun på seg en hvit gullring? Hadde jeg sett det eller var det noe jeg forestilte meg nå, i stillheten i en tom minivan? Hadde hun giftet seg?

Klokka var blitt tre om morgenen da vi endelig stanset foran inngangen til hotellet. *

18

Jeg sover alltid dårlig på hotell. Jeg ba som alltid resepsjonisten om et rom i øverste etasje, som ikke vender ut mot den bråkete gaten, så langt unna heisen som mulig og uten en dør på innsiden som vender mot naborommet.

Men av en eller annen feil eller misforståelse forklarte den gretne gubben oss på et elendig engelsk at de bare hadde ett rom ledig, med dobbeltseng. Begge var altfor slitne til å krangle. Vi mottok bare nøkkelen uten å si noe og tok en arkaisk, knapt fungerende, liten heis opp til rommet.

Jeg syntes alt i rommet så slitent og skittent ut: badet, sengetøyet, det tykke, lydløse teppet fullt av mystiske flekker, de olivengrønne ullgardinene. Før vi la oss, trakk jeg ut ledningen på TV-en og koblet fra vekkerklokka på nattbordet og dekket til enhver glipe eller stripe med lys (jeg har alltid med meg en rull tape på reise). Men likevel sov jeg dårlig, der jeg lå ved siden av broren min. På et tidspunkt den morgenen ble jeg vekket av at noen ropte eller stønnet, som en gråtende baby eller en kvinne midt i en orgasme. Jeg forsto ikke om det kom utenfra eller fra naborommet eller om det bare var noe jeg drømte. Da klokka ble tolv på dagen, tok jeg endelig en dusj, kledde på meg – broren min sov fortsatt tungt – og gikk ned i lobbyen for å spise frokost.

Det var ingen i restauranten. Den samme gamle mannen fra resepsjonen som hadde tatt oss imot klokka tre den morgenen, som hadde vært nødt til å stå ut med mine nevroser og krav om et stille rom, dukket opp. Han så for-

19

ferdelig ut. Enda mer utslitt enn meg. Den hvite skjorta hans var skrukkete, møkkete og halvveis utenfor. Ansiktet var grønnaktig og ubarbert. De få tustene med svart hår (en uekte, overdreven, svartfarge) lå klistret med spytt til den skallede issen. På engelsk sa han at de bare serverte frokost frem til klokka elleve. Jeg ble stående og se på ham som om jeg ikke hadde forstått det han sa, og han sukket og ba meg sette meg, at han skulle se hva han kunne finne på kjøkkenet. Vennligheten hans overrasket meg, kanskje fordi han uttalte alt med bisk stemme og grinebiteransikt.

Jeg smilte til ham. Kaffe? Å, ja, svart, takk, og så satte jeg meg ved bordet som var nærmest utgangen.

Jeg ble litt skuffet over å se hvor lite som lignet på Israel der inne. Det var en hvilken som helst restaurant, på et hvilket som helst hotell, med den samme dekoren og det samme inventaret og selv den samme bakgrunnsmusikken som i ethvert annet, billig hotell. Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde ventet meg et gulv fullt av sand og gedigne murer av bibelsk leire, kanskje var det fordi jeg fortsatt var i halvørska, eller kanskje jeg bare var en idiot.

Den gamle resepsjonisten kom tilbake. Uten et ord satte han et stort brett med pitabrød, grønne oliven, biter med fetaost, tomater og agurk i skiver på bordet, og til slutt en rar kopp med kaffe. Jeg ville spørre ham hvordan det fungerte, hvilke triks jeg skulle bruke for å drikke den, men han hadde allerede gått mens han mumlende beklaget seg over noe. Jeg gransket den røde plast-tingesten, og litt

20

etter litt gikk det opp for meg at det sto et personlig filter, for å kalle det det, oppå koppen som var fullt av varmtvann og nykvernet kaffe, og at det personlige filteret drev langsomt og tømte seg, det vil si, det dryppet min nytraktede kaffe ned i koppen. Jeg ventet tålmodig og sannsynligvis med et smil til koppen var ferdigfylt. Jeg fjernet plastfilteret og la det til side, på duken. Det kan ha vært på grunn av nyhetsverdien, eller kanskje fordi ingeniøren jeg fortsatt er, lar seg blende av den slags mekanismer, men jeg syntes den første israelske kaffen var himmelsk.

Jeg drakk sakte, kjente en slags velvære eller optimisme, og tenkte på Tamara. * Jeg fikk det for meg at jeg ville gå fra hotellet og ta meg en runde, rusle litt, kanskje ta meg en røyk. Da jeg gikk gjennom lobbyen, ga den samme gamle mannen tegn til at jeg skulle komme bort. Han rakte meg et gult ark. Det var et standardskjema, som et memo, med en beskjed skrevet for hånd og med min mors håndskrift (bare store bokstaver). At de kom til å være ute hele dagen for å handle og ordne til bryllupet, at vi skulle treffes om kvelden for å spise middag. Jeg vurderte å ringe opp på rommet for å vekke broren min og fortelle ham det. Men i stedet rakte jeg bare lappen tilbake til den gamle mannen, takket og forlot hotellet.

21

Det klare dagslyset gjorde vondt. Nølende ble jeg stående og se på trafikken, på utstillingsvinduene til noen butikker, de forhastede, nervøse skrittene til folk som gikk forbi. Jeg lot merke til en drosjesjåfør som satt i drosjen sin og leste avisa. Jeg gikk bort og spurte på engelsk om han kunne kjøre meg til markedet i Jerusalem: Det var det første som falt meg inn. Mannen la avisa til side og startet motoren.

Han hadde på seg en lue som lignet en fiskerlue, kakifarget. Han hadde radioen på altfor høyt på en nyhetskanal eller et debattprogram på hebraisk, og mens han kjørte smugkikket han på meg i bakspeilet. Plutselig ropte han på et akseptabelt engelsk og lurte på hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var fra Guatemala. Jeg vet ikke om han ikke hørte meg eller om han ikke forsto eller om han ikke brydde seg. Men jødisk? ropte han med et nesten frekt tonefall. Jeg smilte og svarte at noen ganger. Hva mener du, noen ganger? Øynene hans ble mindre, spørsmålet var ublu, stemmen hans syrlig og vanskelig å tyde, som om han snakket med munnen full av druer. Jeg spurte bare om jeg fikk lov til å røyke. Yes, good, cigarette, sa han og fortsatte å granske meg i bakspeilet. Jeg hadde bare én guatemalansk sigarett igjen. Arab? spurte han og jeg svarte nei. Araberne er dårlige, lød dommen på hans knappe engelsk over ropene fra nyhetsoppleseren og lyden av vinden inn gjennom vinduet hans. Jeg merket meg at nakken hans var lubben og svett og ildrød. Jeg skulle til å

22

si at bestefaren min hadde vært en jødisk araber fra Beirut, og bestemoren min en jødisk araber fra Aleppo, og at derfor var jeg også litt arabisk – tre kvart arabisk, faktisk, og en kvart polsk – men jeg ble bare sittende og se på nakken hans som var skåldet av sola, og fikle med den siste røyken uten å tenne den. Dårlige araberne, sa han.

Veldig dårlige, sa han. Vi må drepe dem, sa han og så på meg i bakspeilet. Han bremset sent og brått på rødt lys.

Se på dem, sa drosjesjåføren. Foran oss, i en flokk mennesker som var i ferd med å krysse gaten, gikk en kvinne i en svart hijab, hun leide en jente på fem eller seks år.

Skitne folk, sa han. Vi må drepe alle araberne, ropte han til meg en gang til i bakspeilet. Synes du ikke? spurte han mens han gransket, kanskje utfordret meg. Plutselig syntes jeg øynene hans i speilet så svarte ut, livløse, som de uekte øynene på en dukke. Du har rett, sa jeg til de svarte øynene, vi må drepe dem alle sammen, sa jeg, og endelig smilte de svarte øynene litt til meg. Men hvordan skal vi gjøre det? spurte jeg. Hæ? stotret han, øynene skalv litt i bakspeilet. Hvilken metode synes du vi skal bruke til å drepe dem? sa jeg, og mannen ble sittende taus, perpleks eller kanskje brydd, og jeg svelget bittert.

Jeg undret meg over den kyniske reaksjonen min. Jeg var mer ergerlig på meg selv enn på mannen og uvitenheten hans og det hatefulle skvalderet mot araberne.

Jeg lurte på hvor mange israelere som tenkte som ham.

Jeg lurte på hvor mange jøder som tenkte som ham. Jeg

23

bestemte meg for at det beste var å ikke vite svaret på det.

Drosjesjåføren akselererte og kjørte raskt gjennom noen av Jerusalems trange bakgater: navnet betyr fredens by, husket jeg plutselig med en viss beskhet.

Det tok lang tid før jeg oppdaget den knuste røyken i neven min.

Jeg går av her, sa jeg, selv om jeg ikke visste hvor vi var. Mannen spiddet meg med noe på hebraisk, og jeg gjentok bare uforsonlig at jeg går av her. Han bråbremset på den ene siden av gaten. Jeg kastet fra meg restene etter røyken på gulvet i drosjen hans og rakte ham en hel del dollar og lot ham bli sittende igjen og snakke til seg selv, kanskje han skjelte meg ut, og kanskje tilbød han meg vekslepengene. * Det blåste en myk, fuktig bris. Det var varmt. Jeg gikk langt, halvt bortkommen, mellom menneskene som så ut som de alle var en del av den samme, langsomme pilegrimsferden. Jeg gikk videre med en metallisk smak i munnen. Jeg tenkte fortsatt på drosjesjåføren, og på de svarte øynene, og på den tykke, svette nakken, og på de ærekrenkende ordene hans. Jeg tenkte fortsatt på de arabiske besteforeldrene mine: De tre arabiske kvartene mine.

24

* Jeg tenkte på mormoren min. Datter av syriske foreldre som flyktet fra Aleppo og kom til Amerika, og på grunn av et omflakkende liv fullt av kortspill – det ble sagt at oldefaren min var en innbitt gambler som skuslet bort alle familiens penger på poker og pengespill – ble barna deres født i Mexico, i Panama, på Cuba og i Guate­mala.

Mormoren min pleide å fortelle at den syriske faren hennes bare lot barna kysse hånden hans. Det var alt. Bare kysse hånden hans. Som om han var en mektig, prydet, besmykket sjeik der han satt og røykte sin forgylte vannpipe. * Jeg tenkte på farfaren min. Fra Libanon. Han og hans sju brødre og søstre hadde flyktet fra Beirut på begynnelsen av 1900-tallet (oldemoren min døde under den flukten og ligger begravet på en jødisk gravlund på Korsika). Merkelig nok, eller kanskje fordi de benyttet seg av en kommersiell form for overlevelsesstrategi, bestemte de at hver bror og hver søster skulle slå seg ned i forskjellige byer: I Paris, i Guatemala, i Mexico by, i Cali, i Lima, i Havanna, på Manhattan, i Miami (den grandonkelen jeg husker best, kjekk, operasanger, kompanjong eller venn med den italienske mafiaen i Miami, satt en tid i fengsel

25

i Florida for å ha vært gigolo). Det var den libanesiske farfaren min som, etter å ha bodd noen år i Paris, fikk jobben med å redde broren sin fra bankerott i Guatemala.

Der ble han kjent med farmoren min. Der åpnet han en forretning i Portal del Comercio. Der bygget han seg et palass. * Jeg tenkte på farmoren min. Hun ble født i Alexandria, Egypt. Sammen med foreldrene og søstrene seilte de fra Egypt da hun var sju år gammel. Etter flere måneder på åpent hav ankret skipet endelig opp i en havn i Mellom-­ Amerika, og ifølge familielegenden trodde oldefaren min at de var kommet til Panama, hvor et fjernt søskenbarn av ham bodde. Der steg de i land. Og der ble de. I Guate­ mala. Tilfeldigvis. * Nå hadde jeg allerede vandret et par timer rundt i ukjente gater og smug fulle av mennesker. Vandringen, eller svetten, eller nostalgien, eller bare det at tiden gikk, roet meg litt. I en kiosk vekslet jeg dollar i shekel. Jeg trengte røyk.

Jeg var tørst. Jeg gikk inn i en basar på hjørnet, i en slags kolonial, det var dystert og skittent der. En israelsk tenåring på sytten eller atten år solgte meg en pakke røyk og

26

en iskald øl, og jeg tok en lang slurk av ølet der og da, ved disken, rett foran henne. Hun hadde kraftige, markerte, vakre trekk: store og mørke øyne, tykke øyenbryn, veldig svart hår, en prominent nese, fast, ung hud med en myk olivenfarget glød. Hun hadde noe rundt og grønt tatovert på skulderen. Plutselig la hun den høyre hånden sin rett over lyspæren på en gammel lampe som sto på disken og begynte å lage dyrefigurer i taket. Hver gang hun lagde en ny skygge, hvisket hun et ord på hebraisk. Navnet på hvert dyr, antok jeg. Hun lagde kanskje en hund, en svane, og en hest og en krokodille. Jeg drakk opp ølet uten et ord, så bare på den lille hånden som lekte med det ravfargede lyset fra lyspæren. Så takket jeg henne på hebraisk og tok farvel på hebraisk, og hun smilte vakkert og ertende i møte med min hebraiske uttale, mens over henne, i taket, sa skyggen av hånden hennes ha det til meg. Noen ganger er det lett å forveksle skjønnhet med ungdom. * Jeg gikk videre. Jeg gikk bortover smale og støvete gater, langs store forretningsavenyer, forbi gateselgere som solgte fikener og dadler og shawarmaselgere og falafel­ selgere, forbi altfor mange butikker med billig nips til altfor mange turister. Etter en stund kom jeg til noen trappetrinn som førte ned til en diger, larmende plass

27

full av folk som sto samlet på et hjørne. Jeg gjenkjente Klagemuren. Kotel, på hebraisk. Jeg kjente at jeg ble litt svimmel og satte meg på et trappetrinn for å observere den svermen som plassen utgjorde, ovenfra.

Jeg tente en røyk. Mens jeg røykte forsøkte jeg å huske historien til den murbiten som var så høytidelig og så bibelsk, den siste levningen etter jødenes tempel, etter forfedrene mine. Jeg husket bare sangen til The Cure.

Da jeg reiste meg, og fortsatt nynnet på Robert Smiths fløytetema, stumpet jeg røyken på trappetrinnet av leire, og gikk ned.

Plutselig ble jeg angrepet av ortodokse jøder kledd i lange svarte kjortler og svarte dresser og svarte hatter.

Muligens rabbinere. De tok tak i armen min og dro i meg og tilbød meg hvem vet hva slags greier på hebraisk eller engelsk. Den ene etter den andre. De sto og ventet på meg. Omringet meg, akkurat som gribbene i sangen. Jeg passerte en fyr som satt på kne og tagg. Jeg passerte en annen fyr som virket som han ropte til hele byen, med sinne og kanskje selv med tårer og på et engelsk slik kristne baptister snakker, med tykk sørstatsdialekt. Enke, ropte han til den. Slave, ropte han til den. Tvangsarbeid, ropte han til den. Ensom sitter du, byen som var full av folk!, ropte han til den med et enda større sinne, men nå så han på meg, som om jeg hadde skylden for hans kvaler, og da satte jeg opp farten mellom rabbinere og predikanter og turister og soldater, og endelig nådde jeg

28

frem til muren. Jeg så mennesker som ba høyt, og mennesker som ba stille, og mennesker som ba mens de gynget frem og tilbake, og mennesker som ba i skjul under et stort, hvitt sjal (tallit, på hebraisk), og mennesker som ba med små, svarte bokser foran ansiktet og sammenrullede bønne­remmer rundt overarmene (tefillin, på hebraisk).

Jeg så mennesker som tok bilder av muren, og mennesker som kysset den, og mennesker som puttet små sammen­ brettede papirbiter inn i sprekkene og rennene. Jeg så buskaset som sprang frem på kryss og tvers av muren: tørt, glissent, motløst. Og da jeg så alt dette, gikk det opp for meg at aldri hadde navnet på en mur vært mer passende.

Jeg gikk helt bort. Diskré, forsiktig, strakk jeg frem en hånd, som om det var forbudt det jeg gjorde, og rørte ved den. Jeg ville gjerne kjenne noe, uansett hva, hva som helst. Men jeg kjente bare stein. * På en annen reise, til en annen by, kledd i en feminin rosa vinterjakke, hadde jeg også berørt den siste levningen etter det som hadde vært muren rundt ghettoen i Warszawa. En siste rød mursteinsvegg mellom to bygninger i Warszawa, mellom gatene Sienna og Złota. Den var kanskje to og en halv meter høy og ti meter bred. Jeg tok på den flere ganger, fra ulike vinkler, i begge ender, med begge hender. Og da kjente jeg heller ingen ting. Eller så

29

motsatte jeg meg kanskje å føle noe. Men så plutselig, da jeg gikk enda nærmere, oppdaget jeg at mange av mursteinene hadde et symbol inngravert i den røde leiren, som basrelieff. Det samme basrelieffet hele veien: en slags liten sirkel med to nummer inni – et titall og et ettall – skilt av en diagonal strek. Da jeg strøk over den med fingeren, tenkte jeg at det kanskje kunne være emblemet til mursteinselskapet, at det kanskje var logoen til selskapet som hadde påtatt seg ansvaret for å produsere alle mursteinene til muren i Warszawa, for å produsere tusenvis av murstein som skulle stenge et helt folk inne over flere år, helt til det ble luket ut av byen, til det døde av sult. Jeg fortsatte å stryke fingeren over logoen. Jeg forestilte meg arbeiderne på den fabrikken, som troskyldig produserte murstein etter murstein etter murstein med den samme logoen i basrelieff: de brede ryggene deres, de kraftige armene, de skitne, svette ansiktene, hendene som ble farget røde for alltid. * Jeg skulle til å gå fra Klagemuren da jeg la merke til at det under foten min lå en liten, møkkete hvit lapp, som var brettet i to. Jeg bøyde meg ned, plukket den opp, ristet den litt og brettet den ut. Den var på hebraisk. Det sto en svart, kort setning på lappen, skrevet med hebraiske bokstaver. Jeg gjenkjente to eller tre bokstaver. Jeg hus-

30

ket hvor unyttige hebraisktimene mine hadde vært (ikke annet enn pugging av fonetiske konsonanter og vokaler) da jeg var liten, før jeg fylte tretten. Jeg tenkte at det antageligvis var noens bønn til Gud, og at den også antageligvis hadde falt ut av en sprekk i muren. Jeg brettet papiret sammen igjen. Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg la den i bukselomma da jeg fortet meg vekk derfra, jeg løp nesten, jeg flyktet nesten fra noe eller noen. * Disse fuglene skal være motbydelig for dere. De må ikke spises, for de er motbydelige.

Min søsters forlovede, kledd i svart dressjakke og hvit skjorte, tok en pause.

Jeg senket den enormt store menyen. Jeg så ham stå med pannen vendt mot taket, som om han poserte, eller som om han konsentrerte seg, eller som om han lette etter Tora-ordene han trengte der oppe, de han resiterte på engelsk etter hukommelsen. Jeg tenkte at den lille svarte hatten hans når som helst kunne falle på gulvet.

Han var fra Brooklyn. Det fortalte han oss idet han satte seg. At han var født og oppvokst i Brooklyn. Faren hans var fortsatt sjåfør i Brooklyn, sa han. Limousinsjåfør, sa han. Moren jobbet på en skjønnhetssalong i Brooklyn.

De var skilt. De snakket ikke sammen. De var ikke ortodokse. De gikk aldri i synagogen. Det var flere år siden

31

sist han snakket med den eneste søsteren sin. Han fortalte at han var tørrlagt alkoholiker, at han likte å si det som det var, innledningsvis, direkte. Han hadde ingen grunn til å skjule det. Det var en del av ham. Og ingen fra hans familie kom til å delta i bryllupet, sa han. Ørnen, lammegribben, svartgribben, begynte han langsomt å lekse opp.

Han tok enda en pause. Han hadde fortsatt blikket festet stivt i taket. Den lille svarte hatten satt fortsatt godt fast. Den var festet i det glatte, kastanjefargede håret hans med en metallspenne.

Gribben, fortsatte han, glenten og alle slags falker, alle slags ravner, strutsen, uglen, måken og alle slags hauker, kattuglen, skarven og hubroen, sløruglen, pelikanen og åtselgribben, storken og alle slags hegrer, hærfuglen og flaggermusen.

Omsider senket han blikket. Han smilte til meg.

Mens han tok en slurk med vann, stolt av seg selv og alt han husket ordrett fra Toraen, sa jeg at flaggermusen ikke er en fugl. Jeg hørte at han svelget. Slik står det skrevet, irettesatte han mens han tørket leppene med hånd­ baken. Flaggermusen er et pattedyr, sa jeg. Men slik står det skrevet i 3. Mosebok, gjentok han og ignorerte meg, og forskanset seg bak den bokstavelige måten de religiøse alltid leser på. Den flyr, sa jeg, den ligner på en fugl, men den er ikke en fugl. Disse, sier 3. Mosebok, sa han, er de motbydelige fugler, som ikke må spises. Stillhet. Og

32

nå, i Mishnaen, fortsatte han, står det at rovfuglene ikke er kosher, fordi for at en fugl skal være kosher må den etterkomme tre karakteristikker. Det finnes en flaggermustype, avbrøt jeg fortolkningen hans før han rakk å ramse opp de tre karakteristikkene, som har samleie i seks måneder mens den ligger i dvale. Har hva? spurte moren min. Samleie, seks måneder, artikulerte jeg og gransket den digre menyen min igjen (min egen forskansning).

Det er ikke sånn, rettet broren min meg. Den typen flaggermus reproduserer seg bare mens den ligger i dvale, forklarte han, en tilstand som varer i seks måneder, der hannene parer seg med flere av flaggermusene som ligger i hiet og halvsover, så de får det ikke engang med seg. Han smilte. Og noen av dem, sa han og smilte enda bredere, er også hanner. Trettifem prosent er også hanner, la jeg til.

Så, trettifem prosent av hannene parer seg med hanner, sa jeg med et blunk. Det ble stille.

Vi hadde sett en dokumentar sammen om flaggermus den ettermiddagen, da jeg kom tilbake til hotellrommet, mens vi satt på den trange terrassen og delte en røyk som broren min på mesterlig vis hadde rullet, og som faren min, da han kom for å hente oss og vise oss den nye baseballcapsen sin (BRUDENS FAR med forgylte bokstaver), trodde var en joint med marihuana.

Så det stemmer, sa jeg til broren min, bare for å fortsette temaet, men jeg liker bedre å tenke at ett eneste samleie kan vare i seks måneder. Hva snakker vi om? spurte

33

faren min som om han nettopp hadde våknet, med den nye capsen på fortsatt, like stiv. Om Myotis lucifugus, sa jeg. Og lange samleier, la jeg til. Om biseksuelle flaggermus, sa broren min. Begge smilte. Men hva er det dere snakker om? spurte moren min utålmodig, nesten opprørt. Jeg vet at det var marihuana, sa faren min, halvt på spøk, halvt på alvor. Jeg syntes det var merkelig at søsteren min, under parykken og hatten (hennes egen forskansning) bare satt og dømte oss med blikket, uten et ord. Min søsters forlovede ba om ordet igjen, ved å rekke opp hånden. Så, ifølge loven, så kan man spise and, sa han godkjennende til meg, med det gudfryktige tonefallet, hånden hans med en prestelignende bevegelse. Jeg skulle til å takke ham for den godhjertede tillatelsen. Heldigvis kom kelneren.

Kanskje for ikke å begynne å gråte, drakk moren min kun raske slurker av sin grønne te med sukker. Søsteren min og forloveden hennes annonserte at de, på tross av at restauranten angivelig var kosher, ikke aktet å spise noe på et slikt sted, med trykk på slikt, i kursiv; og fulle av forakt, mens de satt for seg selv og hvisket ting til hverandre – det er ikke lov å røre hverandre før etter bryllupet – drakk de bare vann. Faren min og broren min delte et gedigent fat med grønnsaks-chow mein i stillhet. Peking­ anden min var tørr og overstekt. *

34

Jeg kjente et spark i beinet og la meg enda lengre vekk fra broren min, og mens jeg lå på ryggen i ektesengen vår, anstrengte jeg meg for å huske de seks ordene.

Da vi var små, sov broren min og jeg på samme rom, i hver vår seng, som sto med hjørnene vinkelrett mot hverandre, hode mot hode. Hver kveld, etter vi hadde pusset tenner og lagt oss under dyna, kom endelig moren min og plukket opp klærne våre og ryddet litt i lekene våre som lå strødd på gulvet, har dere bedt? spurte hun oss. Da gjentok vi begge to, fra under dynene våre, de seks ordene på hebraisk, den samme bønnen på hebraisk. Fort, mekanisk, etter hukommelsen. Første ord: shema. Andre ord: jisrael. Tredje ord: adonaj. Fjerde ord: eloiheino. Femte ord: adonaj. Sjette ord: echad. Seks ord. De samme seks ordene på hebraisk som ikke betød noe for oss, som ikke ga noen mening utover å påkalle min mors nærvær, som kom for å si god natt, for å kysse oss god natt. Begge stotret frem de seks ordene, og etterpå mottok vi kysset i pannen og så kunne vi sove. Livet var enkelt da. Søvnen var søt. Bønnene hadde sin egen betydning, uansett om de var mekaniske, eller til å forstå. Jeg kan ikke forestille meg at en bønn, uansett hvilken bønn det er, kan ha noen dypere betydning enn kysset fra en mor om kvelden. Jeg husker ikke akkurat når broren min og jeg sluttet å be den bønnen. Kanskje midt i den ungdommelige kynismen.

Kanskje da vi fikk hvert vårt rom. Kanskje da moren min sluttet å gi oss et kyss om kvelden i bytte mot de seks

35

ordene, og de seks ordene mistet all sin betydning, all sin logikk, for alltid.

Jeg kjente de kalde føttene til broren min mot mine, han pustet medgjørlig og dypt ved siden av meg. Det kan ha vært for å kødde tilbake eller for å få bekreftet om jeg faktisk husket dem, eller for å se om de fremdeles hadde en moderlig senvirkning på meg, at jeg begynte å hviske de seks ordene i nattens mørke, liggende på rygg, jeg blåste dem oppover, jeg dyttet dem oppover med hele pusten min. En gang, en gang til, og enda en gang. Til de seks ordene ble til en flat, deformert masse og jeg gikk lei, eller så sovnet jeg kanskje. *

36