Osamu Dazai (1909– 48)
Osamu Daz ai ble født i Aomori prefektur i den nordlige delen av Japan. Han fikk sitt gjennombrudd som forfatter i 1937 med Bannen (Skumringsår), og skrev en rekke bøker og noveller i perioden fra 1937 til 1947. Mest kjent er romanene Ningen shikkaku (Uskikket til menneske) og Shayō (Synkende sol). Dazai levde et turbulent liv og lagde stadig skandale med sitt tidvis harde alkohol- og narkotikamisbruk og sine mange kvinnehistorier. Han hadde flere mislykkede selvmordsforsøk før han tok livet sitt i 1948. Litterært regnes Dazai til buraiha-kretsen, eller den såkalt «dekadente kretsen» av forfattere i etterkrigsårene. Skrivestilen hans er kåserende, selvironisk, muntlig og personlig, og han inkluderer gjerne detaljer fra sitt eget liv. I «Knakketiknakk» drar vi kjensel på Dazai i den berømte forfatteren som det første brevet skrives til. «Knakketiknakk» ble først publisert i novellesamlingen Vuiyon no tsuma (Villons hustru) i 1947, og tegner et livaktig bilde av det ideologiske vakuumet som oppsto etter andre verdens krig. I teksten kommer Dazai med ramsalt kritikk av opportunistiske landsmenn som så å si over natten endret sine ideologiske standpunkter under okkupasjonsstyret.
knakketiknakk | 315
O s a m u Da z a i pĂĽ nor s k : ÂŤDesperat appellÂť, i Japan forteller, oversatt av Eldrid Folkeson. De norske Bokklubbene, 1996.
Knakketiknakk (T ok at on t on, 1947)
Kj æ re ( …) Vær så snill og svar meg, for jeg vet ikke min arme råd. Jeg fyller 26 år i år. Jeg ble født i Teramachi, i Aomori. Jeg tviler på om De kjenner til den, men det lå en liten blomsterhandel ved navn Tomoya ved Seikaiji-tempelet i Teramachi, og jeg er den nest eldste sønnen til Tomoya. Etter at jeg fullførte realskolen i Aomori, jobbet jeg som kontorist ved en ammunisjonsfabrikk i Yokohama i tre år før jeg gikk inn i militæret, hvor jeg ble i fire år, fram til kapitula sjonen, men da jeg kom hjem til Aomori, hadde huset vårt brent ned, og faren min bodde i et skur han hadde satt opp på branntomta, sammen med broren min og kona hans. Moren min døde da jeg gikk i fjerde klasse på realskolen. Jeg følte ikke at jeg kunne trenge meg innpå far og broren min i det trange skuret, så etter å ha diskutert saken med dem, fikk jeg jobb ved postkontoret her i A., en liten landsby ved kysten, åtte kilometer fra Aomori. Postkontoret er drevet av min avdøde mors familie, og storebroren hennes er nå poststyrer. Det er nå over et år Osamu Dazai | 317
siden jeg begynte i jobben, og jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre, for jeg føler meg mer og mer ubrukelig for hver dag som går. Jeg kom over tekstene Deres mens jeg jobbet ved ammunisjonsfabrikken i Yokohama. Først leste jeg en novelle i tidsskriftet Buntai, og snart begynte jeg å lete etter tekstene Deres, jeg slukte alt jeg fant, og da jeg en dag oppdaget at vi har gått på samme realskole, og at De attpåtil hadde bodd hos herr Toyota i Teramachi, slo hjertet så hardt at jeg trodde det skulle sprenges. Herr Toyotas klesforretning lå rett i nærheten av barndomshjemmet mitt, og jeg kjenner familien godt. Tazaemon den eldre, som drev butikken før, var jo en fetladen mann og passet godt til å ha skrifttegnet for «fet» i etternavnet, mens den nåværende Tazaemon er så slank og stilig at han burde hett Uzaemon i stedet, som skuespilleren. Fine folk er de nå i alle fall, og det var leit at både butikken og lageret brant under bombingen. Uansett, da jeg hørte at De hadde bodd hos dem, ville jeg be herr Toyota skrive til Dem på mine vegne for å høre om jeg kunne besøke Dem, men motet sviktet, og det ble med tanken. Da jeg begynte i militæret, ble jeg postert på et forsvarsverk ved kysten i Chiba, hvor jeg grov skyttergraver dag ut og dag inn til krigen tok slutt, men når jeg nå og da fikk en halv dag fri, dro jeg alltid inn til byen for å finne flere av bøkene Deres. Hele tiden drømte jeg om å skrive til Dem, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg tok pennen fatt, men så snart jeg hadde skrevet «kjære …», stokket det seg helt, for hva skulle jeg vel skrive til Dem, som ikke ante hvem jeg var, når jeg ikke engang hadde noe spesielt på hjertet? Da Japan omsider kapitulerte, og krigen tok slutt, reiste jeg som sagt hjem og fikk jobb ved postkontoret i A., og da jeg stakk innom bokhandelen i Aomori her en dag jeg hadde et ærend i byen, kom jeg over Deres nyeste bok, hvor De skriver at også De ble tvunget til å flytte hjem til Kanagi, og da jeg leste det, var det igjen som om hjertet skulle sprenges. Likevel turte jeg ikke å troppe opp hos Dem uten videre, 318 | knakketiknakk
så etter å ha tenkt gjennom saken, bestemte jeg meg for å sende et brev. Og denne gangen var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle skrive, for dette brevet er skrevet i et ærend. Et svært akutt ærend, til og med. Jeg trenger nemlig å spørre Dem om noe. Jeg vet ikke min arme råd lenger. Det gjelder ikke bare meg – jeg tror svært mange strever med det samme som meg – så på våre alles vegne ber jeg Dem innstendig om hjelp. Som nevnt tenkte jeg stadig på å skrive til Dem både da jeg var ved fabrikken i Yokohama og i militæret, men aldri hadde jeg kunnet forestille meg at dette brevet skulle få et så trøstesløst innhold. 15. august 1945 klokka tolv sto vi oppstilt utenfor brakkene, og der fikk vi høre et radioopptak så fullt av støy at vi ikke fikk med oss et ord, men som vi ble fortalt var av Hans Majestet Keiseren selv, og da sendingen var over, sprang en ung løytnant opp på podiet: «Hørte dere det?» ropte han. «Forstår dere hva det betyr? Japan har godtatt kapitulasjonsvilkårene i Potsdamdeklarasjonen! Men la bare politikerne prate, vi soldater skal kjempe videre til ingen annen utvei gjenstår enn å ta vårt liv for keiseren. Selv er jeg rede, og det forventer jeg at også dere er. Det var alt. Tre av!» Den unge sersjanten steg ned fra podiet, tok av seg brillene og gikk av sted mens tårene trillet nedover kinnene. Det er nok dette som kalles stundens alvor, i alle fall var det brått som om alt mørknet omkring meg, en kald vind blåste opp fra ingensteds, og jeg følte meg som om jeg skulle synke i jorden. Jeg bestemte meg for å dø. Der og da sto døden for meg som den eneste utvei. Foran meg lå skogen, beksvart og stille, og en flokk småfugler lettet lydløst fra tretoppene, som en håndfull sesamfrø kastet mot himmelen. Det var da det skjedde. Fra brakkene bak meg lød den tørre lyden av hammerslag. Knakketiknakk. I det samme var det som om det falt skjell fra øynene mine, besluttsomheten og alvoret forduftet, Osamu Dazai | 319
alt virket meningsløst, og jeg følte meg tom innvendig, som løst fra en ond ånd der jeg sto og så ut over de solbakte sanddynene. Jeg stappet ryggsekken full og satte kursen hjemover. På mystisk vis renset den fjerne lyden av hammerslag meg for alle militaristiske illusjoner – aldri mer skal denne tragiske besluttsomheten eller alvoret få hjemsøke meg, men beklageligvis må lyden ha gått meg til hodet, for helt siden denne episoden fant sted, har jeg vært utsatt for merkelige anfall, som en annen epileptiker. De må ikke tro at disse anfallene er av voldsom natur. Tvert imot. Hver gang noe inspirerer meg og egger meg til handling, hører jeg hammerslagene i det fjerne, og knakketiknakk – så forvandles verden som ved et trylleslag, og jeg føler meg like dum som om jeg satt og stirret på det tomme lerretet etter at filmen har røket. Da jeg først kom hit til postkontoret, tenkte jeg at nå skulle jeg få rikelig med tid til å studere det jeg ville, ja, først skulle jeg skrive en roman og sende til Dem, og som sagt, så gjort, jeg gikk i gang med å skrive om opplevelsene mine i militæret, skrev i ledige stunder på postkontoret og klarte etter hvert å klore ned hundre sider, men så en høstdag, da bare den siste innspurten gjensto – jeg regnet med å være ferdig i løpet av kvelden eller morgendagen – tok jeg turen innom det offentlige badet etter jobb og satt i det varme vannet mens jeg stirret opp på den nakne lyspæra som hang fra det høye taket, og fabulerte entusiastisk om avslutningskapittelet jeg skulle skrive samme kveld – skulle verket få en vakker, tragisk finale à la Eugen Onegin eller ende i den motløse tonen fra Gogols Beretningen om hvordan Ivan Ivanovitsj kom i trette med Ivan Nikiforovitsj? – da jeg igjen hørte de fjerne hammerslagenes knakketiknakk. Brått rant all begeistring ut av meg, og tilbake satt jeg som en naken tomsing og plasket rundt i en halvmørk krok av badet. Jeg følte meg som en idiot idet jeg krabbet opp av vannet og satte meg til å skrubbe vekk skitten mellom tærne mens jeg lyttet til de 320 | knakketiknakk
andre badegjestene som pratet i vei om rasjoneringen. «Pusjkin» og «Gogol» forekom meg like prosaiske som utenlandske tannbørste merkene som dukket opp i samtalene omkring meg. Jeg gikk ut av badet, krysset broen, og da jeg hadde kommet hjem og spist i taushet, gikk jeg opp på rommet mitt og begynte å bla i den tykke manuskriptbunken på skrivebordet, men jo mer jeg leste, desto mer meningsløst og tullete virket det hele, og til slutt var jeg så motløs at jeg ikke engang orket å rive arkene i stykker, men brukte dem til snytepapir i dagene som fulgte. Etter den dagen har jeg ikke skrevet en setning av skjønnlitterær karakter. Onkelen min hadde et lite bibliotek med samleutgaver av litterære klassikere fra Meiji- og Taishō-perioden, og det hendte jeg lånte med meg et bind, men jeg leste aldri med kritisk blikk – enten likte jeg det jeg leste, eller ikke – uansett gikk jeg alltid tidlig til sengs nå som snøen lavet ned om kveldene, så det var ikke mye «åndelig» ved tilværelsen min, men jeg begynte nå likevel å bla i en samling med reproduksjoner fra verdens kunsthistorie, bare for å oppdage at de franske impresjonistene, som jeg hittil hadde beundret slik, ikke lenger fascinerte meg, mens Ogata Kōrin og Ogata Kenzan, våre hjemlige mestere fra Genroku-perioden, begeistret meg desto mer. Etter min mening overgår Kōrins asaleaer alt av både Cézanne, Monet og Gauguin. Slik fikk tilværelsen tilbake noe av sin åndelige dimensjon, uten at jeg av den grunn nærte grandiose ambisjoner om selv å bli en kunstner av Kōrins eller Kenzans format, å nei, jeg visste godt at det beste jeg kunne håpe på, var å bli en halvstudert landsbydilettant, og at den eneste jobben jeg dugde til, var å sitte på postkontoret og telle andre folks penger fra morgen til kveld, ikke at det var noe dårlig liv for en som meg, som verken hadde utdanning eller vett i skallen. Kanskje finnes det ære å vinne gjennom ydmykhet. Og hvem vet, kanskje finnes det ingenting edlere, mer åndfullt enn trofast å vie seg den daglige dont. Litt etter litt fikk jeg tilbake stoltheten over Osamu Dazai | 321
min egen tilværelse, og dette var på den tiden da valutareformen ble gjennomført, og selv om postkontoret vårt var lite, eller kanskje nettopp derfor, var vi håpløst underbemannet og jobbet som gale fra morgen til kveld mens vi skrev ut saldobekreftelser og festet verdi bevis på de gamle sedlene som folk leverte inn, ja, vi jobbet nesten til vi stupte, og jeg mer enn noen, for nå hadde jeg sjansen til å gjengjelde onkelen min for å la meg bo hos seg, så jeg sto på til hendene føltes så tunge og numne som om jeg hadde blyhansker på. Jeg jobbet som gal om dagen og sov som en død om natten, spratt opp i det samme vekkerklokka ringte neste morgen og strøk på dør for å vaske kontoret før de andre kom. Egentlig var det kvinnene som hadde ansvar for rengjøringen, men i all hurlumheien omkring valutareformen hadde jeg fått en nesten manisk arbeidslyst, jeg måtte gjøre noe, hva som helst, mer i dag enn i går, og mer i morgen enn i dag, i en vanvittig runddans, og på kaosets siste dag, da fristen for å veksle inn de gamle sedlene skulle gå ut, sto jeg opp i grålysningen som jeg pleide, vasket og gnikket til kontoret var gullende rent, satte meg på plassen min og myste trøtt, men tilfreds mot morgensolen som falt over ansiktet mitt mens jeg tenkte at det er sant som det er sagt, arbeidet helliger mannen, da jeg igjen hørte de fjerne hammerslagenes knakketiknakk, og med ett forekom alt meg så idiotisk at jeg reiste meg og trasket hjem, krøp under dyna, sovnet tvert, og da tanten min kom og spurte om jeg ville ha mat, svarte jeg bryskt at jeg ikke var i form og ville være i fred. Senere fikk jeg vite at dette hadde vært den travleste dagen av alle på postkontoret, ikke minst fordi deres flittigste medarbeider lå hjemme og snorket ubekymret. Så i stedet for å gjengjelde onkelen min endte jeg med å skape masse ekstra trøbbel for ham, men hva kunne jeg vel gjøre? Arbeidslysten var som blåst bort, og da jeg neste dag kom på jobb langt utpå formiddagen etter å ha forsovet meg grundig, satt jeg ved luka og gjespet hele dagen mens jeg skjøv alle arbeidsoppgavene mine over til jenta ved siden av. Siden 322 | knakketiknakk
den dagen har jeg vært konstant sløv og treg og gretten på jobb, og er med andre ord blitt en helt ordinær postfunksjonær. «Er du sikker på at du ikke er syk ennå?» spurte onkelen min meg en dag. «Nei da,» svarte jeg og smilte matt. «Det er nok bare nervene.» «Nettopp, nettopp!» sa han megetsigende. «Tenkte jeg det ikke! Det er på grunn av alle de vanskelige bøkene du leser. Treskaller som deg og meg bør ikke tenke for mye. Det kommer ingenting godt ut av det.» Han gliste, og jeg tvang fram et smil. Onkelen min har høyskoleutdanning, men jeg vil ikke påstå at han virker videre intellektuelt anlagt av den grunn. Og så (har De lagt merke til hvor mange av setningene mine som begynner med «og så»? Jeg er smertelig klar over hvor uintelligent det får meg til å fremstå, men det glipper bare ut, så De får ha meg unnskyldt) – og så prøvde jeg meg på kjærligheten. Ikke le av meg, er De snill. Eller forresten, De får nå bare le om De vil. Men slik en medaka-fisk kan vake urørlig over akvariebunnen for plutselig å oppdage at den har buken full av egg, var også jeg i min stillestående tilværelse blitt uforvarende svanger med en pinlig forelskelse. Når man blir forelsket, er det som om verden fylles av musikk. Dette er nok det sikreste symptomet på elskovssyken. Det var en ensidig forelskelse. Jeg var så fortapt i henne at jeg ikke visste min arme råd. Hun hadde ennå ikke fylt tjue og arbeidet som tjenestepike ved det lille vertshuset som var det eneste av sitt slag i landsbyen. Onkelen min var en begersvinger og klarte aldri å holde seg unna en fest, og siden alle drikkelag i bygda fant sted i vertshuset, kjente han henne godt og pleide alltid å erte henne når hun kom på postkontoret for å sette inn penger eller betale forsikringspremien. «Tilbake for å sette inn penger igjen allerede? Forretningene går tydeligvis godt. Har du fått en rik elsker, kanskje?» Osamu Dazai | 323
«Ikke vær så plump,» sa hun med en mine som tydelig demonstrerte hennes forakt. Ansiktsuttrykket minnet meg om van Dycks portretter – ikke av kvinnene, men av adelsmennene. Hun het Hanae Tokita. Jeg leste det i bankboken hennes. Det lot til at hun kom fra Miyagi, for det sto en adresse derfra overstrøket med rød penn ved siden av den nye adressen her i landsbyen. Ifølge slad deren til kvinnene på postkontoret hadde hun flyktet fra Miyagi etter bombingen og dukket opp her i landsbyen like før kapitula sjonen, hun var en fjern slektning av fruen på vertshuset og visstnok lett på tråden, ja, hun visste nok hvordan man tvinner mannfolk rundt lillefingeren, enda hun bare var barnet, sa de, men De vet jo selv hvordan flyktninger blir baktalt overalt hvor de kommer. Selv trodde jeg naturligvis ikke på ryktene, men det var et ubestridelig faktum at hun etter hvert hadde et nokså betydelig beløp stående på bok. Jeg har egentlig ikke lov til å røpe detaljer om kundenes transaksjoner, men jeg kan si såpass at Hanae på tross av min onkels smakløse vittigheter kom innom postkontoret en gang i uka for å gjøre innskudd, to og tre hundre yen om gangen i ny valuta, og snart sto det en liten formue på kontoen hennes. Selv om jeg naturligvis ikke trodde at pengene kom fra noen rik elsker, var det med bankende hjerte og rødmende ansikt at jeg uke etter uke satte mitt stempel på de stadig stigende beløpene i bankboken hennes. Uvissheten ble uutholdelig. Jeg nektet å tro at Hanae var den vampen hun ble fremstilt som, nei, noen måtte ha prakket på henne pengene i den tro at de kunne gjøre henne til en fallen kvinne. Denne tanken kunne komme til meg uten forvarsel, og det hendte jeg bråvåknet midt på natten, dryppende av kaldsvette. I mellomtiden fortsatte Hanae like ubesværet å komme innom hver uke og sette inn nye beløp. Snart var det ikke bare hjertebank og rødme som plaget meg når hun kom, jeg satt likblek i ansiktet og kjente svetten sile fra panna mens jeg talte de skitne ti-yen- 324 | knakketiknakk
sedlene hun nonsjalant rakte meg, og jeg aner ikke hvor ofte jeg ble grepet av en voldsom trang til å rive sedlene opp foran øynene hennes. Jeg ville reise meg og deklamere de berømte ordene fra Kyōkas verk: «Dø om De må, men bli aldri noen manns leketøy!» – ja, jeg vet utmerket godt hvor pompøst det lyder, bare tenk om en bondetamp som meg virkelig skulle ha tatt slike ord i min munn, like fullt brant jeg av lyst etter å rope det ut: Dø om De må, men bli aldri noen manns leketøy! Hva er vel materielle goder? Hva er vel penger? Det sies at den som elsker, blir elsket igjen, og kanskje er det noe i det. Det må ha vært mot slutten av mai. Hanae kom gående inn på postkontoret med sin sedvanlige, likeglade mine, strenet bort til luka mi og rakte meg pengene og bankboken med et værsågod. Jeg sukket og tok imot, talte omhyggelig de skitne sedlene, tung til sinns. Etter å ha ført inn beløpet, ga jeg henne bankboken tilbake uten et ord. «Er De ledig ved fem-tiden?» Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg var sikker på at vårvinden måtte ha spilt meg et puss. Så lavt og raskt snakket hun. «Om De er ledig, så møt meg ved broen.» Hun ga meg et nesten umerkelig smil før hun i neste øyeblikk vendte tilbake til sitt vanlige likeglade jeg og forsvant. Jeg så på klokka. Den var litt over to. Hvordan jeg tilbrakte tiden fram til klokka ble fem, har jeg med skam å melde ingen anelse om. Antakelig satt jeg det ene øyeblikket i fullt alvor og passet mine egne saker, for i det neste å snu meg mot kvinnen i naboluka og rope: «Jammen flott vær i dag,» enda det vitterlig var overskyet, og da hun skvatt til, stirret jeg sikkert olmt på henne for i neste øyeblikk å reise meg uten et ord for å gå på do – kort sagt oppførte jeg meg antakelig som en komplett idiot. Klokka var sju–åtte på fem da jeg gikk derfra. Jeg husker at jeg på veien oppdaget at jeg ikke hadde Osamu Dazai | 325
klipt fingerneglene på lenge, og av en eller annen grunn gjorde dette meg så fortvilet at jeg fikk lyst til å gråte. Da jeg kom til broen, sto Hanae og ventet på meg. Skjørtet hennes var for kort. Jeg kastet et blikk på de lange, bare beina hennes, men slo raskt blikket ned. «La oss gå mot havet,» sa hun rolig. Vi gikk rolig mot stranden, Hanae foran, jeg fem–seks skritt bak. På tross avstanden mellom oss falt vi raskt inn i nøyaktig samme takt, og det gjorde meg pinlig berørt. Det var overskyet, og en svak bris virvlet opp sand fra stranden. «Her er det fint.» Hanae satte seg på bakken mellom to store fiskebåter som var trukket på land. «Kom. Det er lunere her nede.» Jeg slo meg ned et par meter fra Hanae, som satt med beina utstrakt foran seg. «Jeg beklager å forstyrre Dem slik. Det var bare noe jeg måtte fortelle Dem. De har sikkert stusset over dette med sparepengene mine.» Endelig, tenkte jeg og svarte hest: «Jeg må innrømme at jeg har stusset.» «Naturligvis har De det.» Hanae satt med bøyd hode og helte sand over de bare leggene. «Men det er ikke mine penger. Hadde de vært mine, ville jeg ikke ha satt dem inn på konto. Det er jo slikt bryderi å måtte gå til postkontoret hver uke.» Aha, tenkte jeg og nikket taust. «Er De ikke enig? Nei, bankboken tilhører fruen på vertshuset. Men De må ikke si det til noen. Riktignok har jeg mine mistanker om hvorfor hun sender meg, men det hele er så innfløkt, og jeg orker ikke å snakke om det. Jeg ville bare fortelle Dem hvor vanskelig dette har vært for meg. De tror vel på meg?» Hun smilte forsiktig, og øynene hennes var forunderlig blanke. 326 | knakketiknakk
Det gikk opp for meg at de var fylt av tårer. Brått ble jeg grepet av en voldsom trang til å kysse henne. Ingen vanskeligheter forekom meg uoverstigelige, bare jeg kunne være sammen med henne. «Folk her i landsbyen er så lumpne. Jeg var redd De skulle misforstå og har villet fortelle Dem alt, men jeg våget ikke før i dag …» Da hørte jeg med ett lyden av hammerslag fra et skur i nærheten. Knakketiknakk. Denne gangen var det ingen innbilning. Noen sto virkelig i herr Sasakis båthus og slo inn spiker. Hammerslagene haglet – knakketiknakk, knakketiknakk, knakketiknakketiknakk. Jeg reiste meg med et grøss. «Jeg skjønner. Jeg skal ikke si det til noen,» sa jeg. Jeg så at hun satt like foran en diger haug med hundelort, og var på nippet til å fortelle henne det. Bølgene slo dovent mot stranden, og et skip med skitne seil slepte seg møysommelig forbi. «Du får ha meg unnskyldt,» sa jeg. Det hele var for ullent. Hvorfor skulle vel jeg bry meg om sparepengene hennes? Jeg kjente henne jo knapt. Hva angikk det vel meg om hun gjorde seg til noens leketøy, eller hva pokker hun gjorde? Tøv, alt sammen! Jeg var sulten. Hanae kommer fortsatt innom postkontoret en gang i uka for å sette inn penger, og hun har sikkert flerfoldige tusen yen på konto nå, men det interesserer meg ikke lenger. Om det er hennes egne penger, eller om de tilhører fruen på vertshuset, slik hun sa, er meg revnende likegyldig. Som De ser, er det ikke godt å si hvem som fikk hjertet knust av hvem når det kommer til stykket – kanskje var det meg, men jeg kan ikke si at jeg sørget noe særlig av den grunn, så noen kjærlighetssorg i ordets tradisjonelle forstand kan det vel ikke sies å ha vært. Snart var jeg igjen den samme trøtte postfunksjonæren som før. En gang i juni, da jeg hadde et ærend i Aomori by, fikk jeg se en arbeiderdemonstrasjon. Jeg har aldri interessert meg stort for Osamu Dazai | 327
olitiske og sosiale bevegelser, ja, for å si det som det er, gjør de p meg nokså nedtrykt. De er jo alle av samme ulla når det kommer til stykket. Samme hvilken gruppering folk slutter seg til, ender de opp som slaver for en eller annen maktsyk leders ærgjerrighet. Slik jeg så det, var de noen halvgalninger, hele gjengen, det ene øyeblikket står de der fulle av overbevisning og preker om at dersom I hører mine ord og gjør efter dem, skal I og eders hus, eders landsby, eders land, ja hele verden bli frelst, men om I ikke gjør efter dem, så blir I aldri frelst, men så, når en av disse karene blir avvist for tusende gang av kurtisanen han forguder, tar han i sin forbitrelse til orde for avskaffelse av offentlig prostitusjon, slår i raseri til en av sine mer attraktive partifeller på nesa, roper og ståker og gjør seg selv til en pest og plage, og tror De jammen ikke han i all viraken går hen og blir slått til ridder, men når han kommer opprømt hjem, åpner den lille boksen og viser kona medaljen stolt mens han sier: «Se hva jeg har fått, kjære!» kaster hun knapt et blikk på den før hun kjølig sier: «Ridder av femte rang, du liksom! Hadde det i det minste vært annen rang!» og alt ender i skuffelse. Så da det nærmet seg parlamentsvalg i april, brydde jeg meg ikke det spøtt om hele gnålet om demokrati og hva det måtte være, for mens de liberale og de progressive stilte med de samme, tannløse gubbene som alltid, hadde sosialistene og kommunistene fått blod på tann etter krigsnederlaget og minnet om mark som fråtset i levningene av kapitulasjonen, og da onkelen min på valgdagen ba meg stemme på Katō fra det liberale partiet, svarte jeg ja da, ja da, men endte med å rusle en tur langs stranden og gå rett hjem igjen. Politikerne kunne krangle om politikk og samfunns problemer til de ble blå i ansiktet, uten at det gjorde noe fra eller til med elendigheten som omga oss, tenkte jeg den gangen, men da jeg så denne arbeiderdemonstrasjonen i Aomori, innså jeg plutselig hvor feil jeg hadde tatt. Hvilken vitalitet, hvilken livskraft var vel ikke her! Opptoget 328 | knakketiknakk
var i sannhet en oppvisning i livsglede. Fraværende var tungsinnets skygger og kynismens rynker. Det som utfoldet seg for øynene mine, var ren energi. Da jeg så de unge kvinnene gå forbi med hevede flagg og synge arbeidersanger av full hals, kjente jeg brystet svulme og tårene strømme, og jeg tenkte: Takk og lov at Japan tapte krigen! For første gang i mitt liv forsto jeg hva sann frihet var. Og jeg innså at hvis alt dette sprang ut av de politiske og sosiale bevegelsene, var kunnskapen om politikken og samfunnet det viktigste et menneske kunne tilegne seg. Med ett var det som om veien hadde åpenbart seg, rak som en lysstråle. Jeg kjente tårer av lykke trille nedover kinnet, verden fløt ut i grønnaktig tåke som om jeg hadde åpnet øynene under vann, og jeg gråt som et barn ved synet av de flammende skarlagenrøde flaggene som vaiet i den bølgende disen – ja, den fargen! tenkte jeg. Ikke til min dødsdag skulle jeg glemme den! Og ikke før hadde jeg tenkt denne tanken, så knakketiknakk – hørte jeg hammerslagene i det fjerne, og det var det. Hva kan denne lyden bety? Man skulle kanskje tro den var et symptom på nihilisme, men det ser heller ikke ut til å stemme. For disse hallusinatoriske hammerslagene slår selv nihilismen i stykker. Da sommeren kom, ble ungdommen i distriktet grepet av en plutselig idrettsfeber. Som den surmagede materialisten jeg var, kunne jeg ikke begripe at folk frivillig kledde seg nakne og brøt sumo bare for å bli slengt i bakken og mørbanket over hele kroppen, langt mindre at de løp med ansikter forvridd av anstrengelse bare for å se hvem som kom først i mål, det var jo uansett ikke store prestasjonene det var snakk om, alle endte jo på rundt tjue sekunder på hundremeteren. Det var med andre ord fullstendig uaktuelt å delta i slike idrettslige aktiviteter selv. Men så i august skulle det avholdes et stafettløp, ruten gikk gjennom en rekke av distriktets landsbyer langs kysten, mange av ungdommene fra bygda skulle være med, Osamu Dazai | 329
og vekslingsstasjonen lå rett utenfor postkontoret, så da klokka var ti, forsvant alle kollegene mine ut for å se på løperne som kom fra Aomori. Bare onkelen min og jeg satt igjen og ryddet i forsikringspapirer, men da folk begynte å rope: «Der kommer han! Der kommer han!» reiste også jeg meg, gikk bort til vinduet og så at en løper var kommet inn på oppløpssiden, han løp barbeint og i bar overkropp og hadde kortbukser på, hodet hans rugget fra side til side, og ansiktet var fordreid av smerte, han skjøt brystkassa fram og sprikte med fingrene som en frosk mens han fektet med armene som om han prøvde å klore seg gjennom lufta idet han vaklet inn på vekslingsstasjonen og gikk i bakken med et grynt. I neste øyeblikk brølte sekundanten: «Bra jobba!», hjalp ham opp på beina og halvveis bar ham bort til vinduet mitt, hvor han slo en pøs med vann over hodet hans, og da jeg så den livløse og likbleke løperen ligge der, mer død enn levende, følte jeg meg med ett underlig grepet. Å kalle det et bedårende syn høres unektelig nedlatende ut fra en 26-åring som meg – kanskje er «rørende» et mer treffende ord – men i alle tilfeller gjorde dette hemningsløse sløseriet med krefter et uutslettelig inntrykk på meg. Det var tross alt ingen andre enn disse guttene selv som brydde seg om hvem som kom som nummer én eller to, likevel løp de som om det sto om livet. Her var det ingen som hadde pretensiøse ambisjoner om å bygge opp landet som kulturnasjon, ingen som påberopte seg falske idealer for å høste omverdenens ros. Ingen fablet om å slå seg opp i verden som maratonløpere – det var uansett ikke rare tidene folk presterte i et bondekappløp som dette – og ingen ville skryte av sine prestasjoner hjemme, men var snarere livredde for å få en overhaling av faren, og likevel, på tross av alt dette, ønsket de å løpe. Gi alt, som om det gjaldt livet. De trengte ingen ros. De ville bare løpe. Uten håp om belønning. Når barna risikerer liv og lemmer for å klatre i trærne, har de i det minste treets frukter se fram til, men selv ikke en slik 330 | knakketiknakk
belønning fantes i denne halsbrekkende maratonen. Det var en på alle måter meningsløs lidenskap, perfekt for meg, som følte alt så meningsløst. Jeg begynte å kaste ball med kollegene mine. Vi kastet og kastet, fram og tilbake, til jeg var helt utmattet, men akkurat da jeg ikke orket mer, var det som om jeg ble født på ny, jeg følte meg forfrisket i kropp og sinn og tenkte endelig! Da hørte jeg det igjen: knakketi knakk. Disse hammerslagene slår selv meningsløsheten i stykker. Nå for tiden hører jeg lyden hele tiden. Når jeg åpner avisa og skal til å lese meg nøye gjennom teksten til den nye grunnloven, knakketiknakk, når onkelen min kommer spør meg om råd i en personalsak og jeg får en strålende idé til løsning, knakketiknakk, når jeg prøver å lese bøkene Deres, knakketiknakk, når det brenner i landsbyen og jeg er i ferd med å løpe til åstedet, knakketiknakk, når jeg drikker med onkelen min og lurer på om jeg skal ta et glass til, knakketiknakk, når jeg lurer på om jeg har gått fra vettet, knakketi knakk, når jeg tenker på å ta livet av meg, knakketiknakk. «Hva tror du er meningen med livet?» spurte jeg onkel halvt på spøk en sen kveld vi satt og drakk sammen. «Meningen? Aner vel ikke jeg. Men når det kommer til stykket, koker alt ned til to ting: sex og penger.» Dette syntes jeg var et overraskende godt svar, og et øyeblikk streifet tanken meg på å slå meg opp som svartebørshai. Men ikke før hadde jeg sett for meg at jeg tjente mine første ti tusen yen, så knakketiknakk. Jeg ber Dem innstendig om å hjelpe meg. Hvor kommer disse hammerslagene fra? Hvordan kan jeg unnslippe dem? Slik situa sjonen er nå, er jeg hammerslagenes fange, ute av stand til å foreta meg noe som helst. Jeg bønnfaller Dem om å svare meg. Avslutningsvis vil jeg bare tilføye at jeg knapt var kommet halvveis i dette brevet før jeg nok en gang hørte hammerslagene hagle. Osamu Dazai | 331
Hva kunne vel være mer meningsløst enn å skrive disse linjene? Imidlertid bet jeg tennene sammen og klarte på et eller annet vis å klore ned noen sider. Men siden jeg skrev det meste på trass, kan jeg ikke utelukke at det stort sett er oppspinn. Det finnes ingen kvinne ved navn Hanae, og jeg så aldri noe demonstrasjonstog. Mye av det andre er også bare løgn. Men ikke hammerslagene, de er virkelige. Jeg orker ikke lese gjennom det jeg har skrevet, så De får unnskylde at jeg sender brevet slik det står. Vennlig hilsen …
Mottakeren av det besynderlige brevet, som var en ytterst ulærd og uintelligent forfatter, presterte følgende svar: Kjære (…) Ja, dette var sannelig et affektert problem. Jeg kan ikke si at jeg føler videre med Dem. For meg er det klart som dagen at De bare ikke våger å kaste Dem ut i situasjoner hvor De risikerer å fremstå i et dårlig lys. Sann visdom handler ikke om intelligens, men mot. Som det står i Matteus 10,28: «Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel, men ikke kan slå sjelen ihjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvede!» Etter hva jeg forstår, skal verbet «å frykte» her leses i betydningen «å ære». Om De lytter til Jesu tordentale og lever etter den, vil nok også hallusinasjonene Deres opphøre. Vennlig hilsen Oversatt av Magne Tørring