Leseutdrag: «Krig og fred» av Lev Tolstoj

Krig og fred

L E V TO L S TOJ

Krig og fred

Oversatt fra russisk av Geir Kjetsaa

solum forlag 2015

Š Solum Forlag 2004 Tredje utgave, 2015 Originalens tittel: Vojna i mir Printet in Latvia

by Livonia Print, Riga 2015 www.solumbokvennen.no info@solumforlag.no ISBN: 978-82-560-1916-8

F O RO R D

Lev Tolstojs hovedverk Krig og fred (1863–1869) er flere ganger tidligere blitt oversatt til norsk. Felles for disse oversettelsene er imidlertid at de ikke er fullstendige. Utelatt er bl.a. annen del av den viktige epilogen, hvor Tolstoj gjør rede for verkets historisk-filosofiske grunnlag.

Foreliggende oversettelse er den første som bringer hele Tolstojs tekst i dikterens egen form. Personenes hyppige bruk av fransk – et typisk trekk ved den russiske adels uttrykksmåte i begynnelsen av 1800-tallet – er således respektert. Nederst på sidene vil leseren finne gjengivelser av franske ord og setninger. Disse gjengivelsene er foretatt fra Tolstojs egne oversettelser til russisk. Enkelte ganger er den franske tekst iblandet ett eller flere russiske ord. Dette var vanlig i den russiske adels språk. Slike steder gjengis i norsk oversettelse.

Boken er oversatt etter siste gjennomsette og korrigerte utgave, slik den fremtrer i dikterens Samlede verker i toogtyve bind, Moskva 1979–1985, hvor Krig og fred opptar bind 4–7. Ved tidsangivelser har jeg i likhet med forfatteren brukt den gamle julianske kalender, som i det 19. århundre lå tolv dager etter vår tidsregning.

Geir Kjetsaa

5

BIND 1

FØRSTE DEL

I – Eh bien, mon prince. Gênes et Lucques ne sont plus que des apanages, ikke mer enn privatgods, de la famille Buonaparte. Non, je vous préviens que si vous ne me dites pas que nous avons la guerre, si vous vous permettez encore de pallier toutes les infamies, toutes les atrocités de cet Antichrist (ma parole, j’y crois) – je ne vous connais plus, vous n’êtes plus mon ami, vous n’êtes plus min trofaste tjener, comme vous dites1. Nå, velkommen, velkommen da. Je vois que je vous fais peur2, sett Dem ned og fortell!

Slik talte i juli 1805 Anna Pavlovna Scherer, en kjent hoffdame og nær venninne av keiserinne Maria Fjodorovna da hun mottok den ærverdige fyrst Vasilij, den første som innfant seg på hennes mottagelse. Anna Pavlovna hadde hostet noen dager, hun hadde grippe, som hun sa (grippe var den gang et nytt ord som bare ble brukt av noen ganske få). På alle innbydelseskortene, som samme morgen var blitt sendt ut med en lakei i rødfarvet livré, hadde hun skrevet følgende: «Si vous n’avez rien de mieux à faire, Monsieur le comte (eller mon prince), et si la perspective de passer la soirée chez une pauvre malade ne vous effraye pas trop, je serai charmée de vous voir chez moi entre 7 et 10 heures. Annette Scherer»3.

Nåvel, kjære fyrste, Genua og Lucca er altså ikke for annet å regne enn familien Bonapartes apanasje eller privatgods. Nei, hør nå her, hvis De ikke sier at vi nå har krig, hvis De fremdeles tillater Dem å forsvare alle de motbydeligheter, alle de grusomheter som denne Antikrist har forøvet (ja, jeg er faktisk overbevist om at han er Antikrist), – da er det slutt og forbi mellom oss, da er De ikke lenger min venn, da er De ikke lenger min trofaste tjener, som De sier.

2 Jeg ser at jeg skremmer Dem. 3 Hvis De, greve (eller fyrste) ikke har noe bedre fore, og hvis utsikten til å tilbringe aftenen sammen med en stakkars syk dame ikke skremmer Dem altfor meget, ville jeg bli meget glad over å se Dem hos meg i aften mellom klokken 7 og 10. Anna Scherer.

1

9

– Dieu, quelle virulente sortie!1 svarte fyrsten uten å bli det minste forfjamset og trådte inn i gullbrodert hoffuniform, knebukser, spennesko, med ordener på brystet, og med et lyst uttrykk i det flate ansiktet.

Han talte dette elegante fransk som våre besteforeldre ikke bare talte, men også tenkte på, og med det dempede og nedlatende tonefall som er typisk for en fremstående mann som hele sitt liv har ferdes i det høyere selskap og ved hoffet. Han gikk frem til Anna Scherer, kysset henne på hånden, lot henne kysse hans parfymerte og skinnende isse, og tok så rolig plass på en divan.

– Avant tout dites moi, comment vous allez, chère amie?2 De må være så snill å berolige meg, sa han. Stemmen var den samme som før, men på tross av de høflige og deltagende ord røpet tonen likegyldighet og til og med spott.

– Hvordan kan man være frisk … når man lider på sjelen? Går det an å være rolig til sinns i vår tid, hvis man virkelig har følelser? sa Anna Pavlovna. – De blir hos meg hele aftenen, håper jeg?

– Og hva så med festen hos den engelske sendemann? I dag er det onsdag.

Jeg må vise meg der, sa fyrsten. – Min datter kommer innom og henter meg.

– Jeg trodde at festen i dag var avlyst. Je vous avoue que toutes ces fêtes et tous ces feux d’artifice commencent à devenir insipides3.

– Festen ville sikkert blitt avlyst om man bare hadde visst at det var Deres ønske, sa fyrsten, som lik en opptrukket klokke gjerne lirte av seg ting som han ikke engang ønsket at man skulle tro på.

– Ne me tourmentez pas. Eh bien, qu’a-t-on décidé par rapport à la dépêche de Novosilzoff? Vous savez tout4.

– Tja, hva skal jeg si? sa fyrsten i en kald, likegyldig tone. – Qu’a-t-on décidé? On a décidé que Buonaparte a brûlé ses vaisseaux, et je crois que nous sommes en train de brûler les nôtres5.

Fyrst Vasilij talte alltid rolig og bedagelig, lik en skuespiller som fremsier en gammel rolle. Anna Pavlovna Scherer derimot var full av liv og innfall til tross for sine førti år. Å være entusiast var liksom blitt hennes offentlige yrke, og det hendte også at hun ble entusiastisk, selv når hun ikke ønsket det, bare for ikke å skuffe folks forventninger. Et tilbakeholdent smil lekte alltid på Anna Pav

3

4

5

1 2

Herre min Gud for en varm mottagelse!

Si meg nå aller først hvordan det står til med Deres helbred, kjære venninne?

Jeg må innrømme at alle disse festene og fyrverkeriene begynner å bli utålelige.

Pin meg ikke. Nå, hva har man besluttet etter Novosiltsevs depesje? De vet jo alt.

Hva man har besluttet? Man har vel kommet til at Bonaparte nå har brent sine skip, og at vi også er rede til å brenne våre.

10

lovnas lepper, selv om det ikke alltid kledde hennes litt gamle ansikt, og dette smilet syntes å fortelle at hun lik et bortskjemt barn godt kjente til sin fortryllende svakhet, men at hun ikke ønsket, ikke kunne og ikke fant det nødvendig å legge den av.

Midt i samtalen om de siste politiske begivenheter, kom Anna Pavlovna i affekt.

– Uff, la meg slippe å høre om Østerrike! Det kan godt være at jeg ikke forstår så mye, men Østerrike har aldri ønsket og ønsker heller ikke nå krig.

Dette landet vil en gang forråde oss. Nei, Russland er det eneste land som kan frelse Europa. Vår velgjører kjenner sitt høye kall og vil være trofast mot det. Det er det eneste jeg tror på. Vår gode og vidunderlige keiser er utsett til å spille en enestående rolle i verden, og han er så ren og god at Gud aldri vil forlate ham, og han vil oppfylle sin plikt til å knuse denne revolusjonens hydra, som nå er blitt enda frykteligere i denne morders og forbryters skikkelse. Vi alene skal hevne den rettferdiges blod. Ja, hvem skal vi ellers sette vår lit til? England med sin kremmerånd vil aldri kunne forstå en så høytstrebende sjel som keiser Aleksander. Dette landet har nektet å evakuere Malta. Det ser bare intriger og baktanker ved alt vi gjør. Hva var det engelskmennene sa til Novosiltsev? Ingenting. De forsto ikke, de kan ikke forstå selvfornektelsen hos vår keiser, denne mann som ikke ønsker noe for seg selv, men alt til hele verdens beste. Og hva har de egentlig lovet?

Ingenting. Og selv det de har lovet, blir det jo ingenting av! Preussen har alt erklært at Bonaparte er uovervinnelig og forsikrer at hele Europa ikke kan gjøre noe mot ham … Og jeg tror ikke et ord av hva disse herrene Hardenberg og Haugwitz sier. Cette fameuse neutralité prussienne, ce n’est qu’un piège1. Jeg tror bare på Gud og vår kjære keisers høye bestemmelse. Han vil redde Europa! … – Hun tidde brått og smilte ironisk av sin egen begeistring.

– Og jeg tror, sa fyrsten smilende, – at hadde man sendt Dem i stedet for vår gode Winzengerode, ville De tatt prøysserkongen med storm. De er så veltalende. Kunne De gi meg litt te?

– Ja, straks. A propos, la hun til og falt atter til ro, – jeg venter i dag to meget interessante menn, le vicomte de Mortemart, il est allié aux Montmorency par les Rohans2, en av Frankrikes beste familier. Altså en av de gode, ekte emigrantene. Den andre er l’abbé Morio;3 ja, De kjenner sikkert denne dype og store ånd? Han er blitt mottatt av keiseren. Kjenner De ham?

Denne berømmelige prøyssiske nøytralitet er bare en felle.

Apropos, – vicomte de Mortemart, han er i slekt med Montmorencyene gjennom Rohanene.

3 abbed Morio.

1 2

11

– Å! Det skal være meg en stor glede, sa fyrsten. – Men si meg, la han litt skjødesløst til, som om det var noe han nettopp hadde kommet på, selv om det han spurte om i virkeligheten var hovedformålet med hele besøket, – er det virkelig sant at l’impératrice-mère1 ønsker å se baron Funke som førstesekretær i Wien? C’est un pauvre sire, ce baron, à ce qu’il paraît2. – Fyrst Vasilij hadde en sønn som han gjerne ville ha utnevnt til denne stillingen, og nå forsøkte man altså å gi den til baron Funke ved enkekeiserinne Maria Fjodorovnas proteksjon.

Anna Pavlovna knep nesten øynene helt igjen som tegn på at hverken hun eller noen annen kunne dømme om hva keiserinnen ville finne for godt.

– Monsieur le baron de Funke a été recommandé à l’impératrice-mère par sa sœur3, sa hun bare i en trist og tørr tone. Da Anna Pavlovna nevnte keiserinnen, fikk hennes ansikt plutselig et dypt og oppriktig uttrykk av hengivenhet og ærbødighet, forenet med sorg, og dette skjedde hver gang hun i samtalen nevnte sin høye beskytterinne. Hun sa at Hennes Majestet hadde behaget å vise baron Funke beaucoup d’estime4, og atter ble hennes øyne tilsløret av sorg.

Fyrsten tiet likegyldig. Som den hoffdame hun var og med sin medfødte takt og behendighet fikk Anna Pavlovna lyst til å gi fyrsten et lite hipp fordi han hadde dristet seg til å snakke slik om en person som var blitt anbefalt til keiserinnen, men samtidig ville hun også trøste ham.

– Mais à propos de votre famille, sa hun, – vet De at Deres datter etter at hun har begynt å ta del i selskapslivet fait les délices de tout le monde. On la trouve belle comme le jour5.

Fyrsten bukket som tegn på ærbødighet og takknemlighet.

– Jeg tenker ofte på, fortsatte Anna Pavlovna etter en liten pause og flyttet seg bort til fyrsten og smilte vennlig til ham for å vise at den politiske og mondene konversasjon nå var slutt og at den mer fortrolige samtale kunne begynne, – jeg tenker ofte på hvor urettferdig livets lykke er fordelt mellom menneskene. Hvorfor skulle nå skjebnen gi Dem slike prektige barn (med unntak av Anatole, Deres yngste sønn, ham liker jeg ikke, – innskjøt hun kategorisk og løftet øyenbrynene), – slike yndige barn? Men De setter jo minst pris på dem av alle, og derfor fortjener De dem ikke.

Og så smilte hun med sitt eksalterte smil.

3

4

5

1 2

enkekeiserinnen.

Denne baronen er visst en intetsigende person.

Baron Funke er blitt anbefalt keiserinnemoren av hennes søster. stor respekt.

Apropos Deres familie … gjør stor lykke overalt. Man finner henne vakker som dagen.

12

– Que voulez-vous? Lafater aurait dit que je n’ai pas la bosse de la paternité1, sa fyrsten.

– Nå, spøk til side. Jeg vil tale alvor med Dem. De skjønner, jeg er riktig misfornøyd med Deres yngste sønn. Mellom oss sagt (hennes ansikt fikk et sørgmodig uttrykk), man talte nylig om ham hos Hennes Majestet, og alle beklager Dem …

Fyrsten svarte ikke, men hun tidde og så på ham som om hun ventet på svar. Fyrst Vasilij rynket pannen.

– Hva vil De jeg skal gjøre? sa han til slutt. – De vet jo at jeg som far har gjort alt for å skaffe dem en god oppdragelse, men begge er jo bare blitt des imbéciles2. Hippolyte er i det minste en idiot av det rolige slaget, men Anatole er av de urolige. Det er den eneste forskjellen, sa han og smilte enda mer unaturlig enn vanlig, samtidig som det kom noe grovt og ubehagelig til syne i rynkene rundt munnen.

– Og hvorfor skal slike folk som De sette barn til verden? Hvis De ikke hadde vært far, ville jeg ikke kunnet laste Dem for noe, sa Anna Pavlovna og så tankefullt opp.

– Je suis votre trofaste tjener, et à vous seule je puis l’avouer. Mine barn – ce sont les entraves de mon existence3. Det er mitt kors. Slik forstår jeg det.

Que voulez vous? …4 Han tidde og gjorde en bevegelse med hånden som tegn på at han hadde underkastet seg skjebnen.

Anna Pavlovna falt i tanker.

– Har De aldri tenkt på å gifte bort Deres fortapte sønn Anatole? Folk sier, sa hun, – at gamle jomfruer ont la manie des mariages5. Jeg for min del har ennå ikke merket noe til denne svakhet, men jeg vet om en petite personne som har det riktig vondt hjemme hos sin far, une parente à nous, une princesse6 Bolkonskaja. – Fyrst Vasilij svarte ikke, men med den hurtighet og hukommelse som er egen for en ekte verdensmann, viste han med et nikk at han hadde notert seg disse opplysningene.

– Vet De at denne Anatole koster meg førti tusen rubler om året, sa han.

Det var tydelig at han ikke greide å holde sine triste tanker tilbake. Han tidde en stund.

Hva skal man gjøre med det? Lafater ville vel sagt at jeg ikke har den forhøyning hvor faderkjærligheten sitter.

2 dumrianer.

3 Jeg er Deres … og det er bare Dem jeg kan tilstå det for. Mine barn er mitt livs byrde.

4 Hva skal jeg gjøre? …

5 har en mani for å få folk gift.

6 pike … en slektning av oss, fyrstinne.

1

13

– Hva skal det bli til om fem år hvis det fortsetter slik? Voilà l’avantage d’être père1. Er hun rik, denne fyrstinnen Deres?

– Faren er meget rik og gjerrig. Han bor på landet. De vet sikkert hvem han er, den velkjente fyrst Bolkonskij som tok avskjed allerede under den forrige keiseren og blir kalt for prøysserkongen. En meget klok mann, men samtidig en enstøing som det er vanskelig å være sammen med. La pauvre petite est malheureuse comme les pierres2. Hun har forresten en bror som nylig giftet seg med Lise Meinen, og som er adjutant hos Kutuzov. Han kommer hit i dag.

– Ecoutez, chère Annette3, sa fyrsten og grep plutselig hennes hånd og bøyde den av en eller annen grunn ned. – Arrangez-moi cette affaire et je suis votre mest trofaste slave for tid og evighet4, – Deres herre – som min sognefogd skriver i sine innberetninger. Hun er av god familie og rik. Det er alt jeg trenger.

Og med de frie, familiære og grasiøse bevegelser som var så fremtredende hos ham, tok han hoffrøkenens hånd, kysset den og svingte den litt frem og tilbake mens han lente seg bakover og skottet til siden.

– Attendez5, sa Anna Pavlovna tankefullt. – Allerede i dag skal jeg snakke litt med Lise (la femme du jeune Bolkonskij)6. Og hvem vet, kanskje det går i orden. Ce sera dans votre famille que je ferai mon apprentissage de vieille fille7.

II Det begynte etterhvert å bli fullt i Anna Pavlovnas salong. Hele det fornemste aristokrati i Petersburg var i ferd med å innfinne seg, mennesker som var høyst forskjellige av alder og karakter, men som alle tilhørte det samme høye samfunnslag. Fyrst Vasilijs datter, den vakre Hélène, kom for å hente sin far til festen hos den engelske sendemann. Hun var iført ballkjole med keiserinnens navnetrekk innsydd på ermet. Snart kom også den unge, lille fyrstinne Bolkonskaja, som var kjent som la femme la plus séduisante

3

4

5

6

7

1 2

Der ser De fordelen ved å være far.

Den stakkars piken er grenseløst ulykkelig.

Hør her, kjære Annette.

Hvis De ordner denne saken for meg, vil jeg være Deres …

Vent litt.

Liza (den unge Bolkonskijs hustru).

Det blir i Deres familie at jeg skal gå i lære som gammel jomfru.

14

de Pétersbourg1. Hun var blitt gift sist vinter og siden hun nå ventet barn, deltok hun ikke lenger i det store selskapslivet, men innfant seg fremdeles på mindre aftenmottagelser. Fyrst Vasilijs sønn Hippolyte kom sammen med Mortemart, som han presenterte for vertinnen og gjestene. Også abbed Morio hadde innfunnet seg og mange andre.

– De har kanskje ikke møtt ma tante?2 sa Anna Pavlovna til hver ny gjest og førte dem i dypt alvor bort til en liten gammel dame som iført hatt med store sløyfer var kommet seilende inn fra sideværelset så snart gjestene begynte å strømme inn. Anna Pavlovna presenterte dem, idet hun lot blikket gli fra gjestene over på ma tante og trådte til side.

Alle gjestene måtte fullbyrde hilsningsseremonien med denne tanten som ingen av dem kjente og som ingen interesserte seg for og ingen hadde bruk for. Med trist og høytidelig deltagelse fulgte Anna Pavlovna deres hilsninger og godkjente dem uten et ord. I nøyaktig de samme vendinger vekslet ma tante noen ord med hver og en, om gjestens helbred, om sin egen helbred, og om Hennes Majestet enkekeiserinnens helbred, som gudskjelov og takk nå var blitt bedre. Gjestene forlot den gamle damen taktfullt og langsomt, men også med en følelse av å ha unnagjort en brysom plikt, og de vendte aldri tilbake til henne i løpet av aftenen.

Den unge fyrstinne Bolkonskaja hadde med seg et håndarbeide i en gullbrodert fløyelspose. Hennes vakre overleppe med en svak skygge av mørke dunhår var litt for kort for tennene, men desto mer yndefull når den trakk seg opp eller strakte seg frem og falt ned på underleppen. Som det alltid er tilfellet med vakre kvinner, var det hennes mangler – den korte leppen og den halvåpne munnen – som syntes å være det personlige og eiendommelige ved hennes skjønnhet. Alle ble glade ved synet av denne vakre vordende mor, som var så full av sunnhet og livskraft og bar sin byrde så lett. Det var som om gamle menn og dystre ungdommer syntes at de selv begynte å ligne fyrstinnen så fort de hadde vekslet noen ord med henne. Den som talte med henne, merket ved hvert ord hennes lyse smil og skinnende hvite tenner og trodde at de selv var særlig elskverdige denne kvelden. Og det trodde de alle sammen.

Med vuggende hofter og små, raske skritt gikk den lille fyrstinne rundt bordet med arbeidsposen i hånden, og mens hun raskt la kjolen til rette, satte hun seg på sofaen ved sølvsamovaren, som om alt hun gjorde var en partie de plaisir3 både for henne og omgivelsene. den mest fortryllende kvinne i Petersburg. min tante?

3 forlystelse.

1 2

15

– J’ai apporté mon ouvrage1, sa hun henvendt til hele selskapet og åpnet sin sypose.

– Hør her, Annette, ne me jouez pas un mauvais tour, vendte hun seg mot vertinnen. – Vous m’avez écrit que c’était une toute petite soirée; voyez comme je suis attifée2.

Og så slo hun armene ut for å vise sin grå elegante kniplingskjole med et bredt silkebånd om livet.

– Soyez tranquille, Lise, vous serez toujours la plus jolie3, svarte Anna Pavlovna.

– Vous savez, mon mari m’abandonne, fortsatte hun i samme tone henvendt til en general, – il va se faire tuer. Dites moi, pourquoi cette vilaine guerre4, sa hun til fyrst Vasilij, og uten å vente på svar vendte hun seg mot hans datter, den vakre Hélène.

– Quelle délicieuse personne, que cette petite princesse!5 sa fyrst Vasilij dempet til Anna Pavlovna.

Like etter den lille fyrstinne kom det inn en ny gjest, en tykk og grovbygget ung mann med snauklipt hår og briller. Etter tidens mote bar han lyse benklær, høyt kalvekryss og brun snippkjole. Denne tykke mannen var uekte sønn av en dignitær fra Katarina-tiden, grev Bezukhov, som nå lå for døden i Moskva. Han hadde ennå ikke hatt noen stilling i statstjenesten, men var nettopp kommet tilbake fra utlandet, hvor han hadde fått sin utdannelse, og deltok nå for første gang i selskapslivet. Anna Pavlovna hilste ham med det nedlatende nikk som hun verdiget folk av laveste rang i sin salong. Men til tross for denne overlegne hilsen uttrykte hennes ansikt uro og engstelse ved synet av den nye gjest, en engstelse som kunne minne om den som kommer frem når folk plutselig får se noe kjempestort som ikke passer inn i miljøet. Men selv om Pierre virkelig var noe større enn de andre mennene i værelset, så var det likevel noe annet denne redselen gjaldt, og det var hans kloke og samtidig våkne og naturlige blikk som skilte ham ut fra alle de andre i denne salongen.

– C’est bien aimable à vous, monsieur Pierre, d’être venu voir une pauvre malade6, sa Anna Pavlovna og vekslet et engstelig blikk med tanten, som Jeg har tatt med meg et håndarbeid. ikke spill meg et puss; De skrev jo at det bare var et lite aftenselskap. De ser hvor fryktelig jeg er kledd.

3 Vær ganske rolig, Liza, De er likevel den vakreste av alle.

4 De vet at min mann forlater meg. Han skal ut og dø for fedrelandet. Si meg hvorfor vi skal ha denne avskyelige krigen.

5 For et inntagende menneske, denne lille fyrstinne.

6 Det var meget søtt av Dem, herr Pierre, at De ville komme og besøke en stakkars syk dame.

1 2

16

hun førte ham bort til. Pierre brummet noe uforståelig og så seg speidende omkring, som om han lette etter noen. Med et muntert smil, som til en god bekjent, bukket han til den lille fyrstinne og gikk så bort til tanten. Anna Pavlovnas frykt var ikke ugrunnet, for Pierre forlot tanten uten å høre hennes tale om Hennes Majestets helbred til ende. Anna Pavlovna stanset ham forskrekket med ordene: – De kjenner vel ikke abbed Morio? Han er en meget interessant mann …, sa hun.

– Ja, jeg har hørt om hans plan for å opprette evig fred i verden, og det høres jo meget interessant ut, men det lar seg vel neppe gjennomføre …

– Jaså, tror De det? … sa Anna Pavlovna bare for å si noe og ville på ny gå bort til de andre gjestene, men da begikk Pierre den motsatte uhøflighet. Tidligere hadde han forlatt en dame uten å la henne tale til ende; nå stanset han en dame som ville forlate ham. Med senket hode og skrevende ben begynte han å forklare hvorfor han mente at abbedens plan bare var tankespinn.

– Vi får tale mer om dette senere, sa Anna Pavlovna smilende.

Da hun endelig var blitt kvitt den uoppdragne unge mannen, gikk hun tilbake til sine plikter som vertinne. Hun lyttet og speidet til alle kanter, klar til å ile til unnsetning overalt hvor samtalen truet med å gå i stå. Akkurat som eieren av et spinneri under en inspeksjonsrunde merker at en spinnemaskin har stanset og skynder seg bort for å få maskinen i gang igjen, slik var det også med Anna Pavlovna. Hun gikk til og fra, og hver gang hun merket at noen gjester var blitt tause eller altfor høyrøstede, var hun straks på pletten og fikk atter samtalemaskinen inn i god og solid gjenge. Men midt i all denne omsorg, var det tydelig nok at hun fremdeles gikk med en stadig redsel for Pierre. Hun holdt godt øye med ham hele tiden, både da han var borte hos Mortemart og lyttet til samtalen i hans krets, og senere, da han gikk over til den gruppe som hadde samlet seg rundt abbeden. For Pierre, som var blitt oppfostret i utlandet, var dette det første selskapet han hadde opplevd i Russland. Han visste at her var hele Petersburgs intelligentsia samlet, og han sperret øynene opp som et barn i en leketøybutikk. Hele tiden var han redd for at han ikke skulle få med seg alle de kloke ordene som her ble sagt. Når han så på de fremragende menneskene som her var samlet, ventet han seg noe særlig klokt. Til slutt gikk han bort til Morio.

Samtalen forekom ham interessant, og med ungdommens trang til å gjøre seg gjeldende, ventet han bare på en anledning til å fremføre sine tanker, slik unge mennesker så gjerne vil.

17

III Anna Pavlovnas aftenselskap var nå kommet godt i gang. Samtalen gikk jevnt og trutt på alle kanter. Foruten ma tante, som satt alene sammen med en eldre dame med forgrått og magert ansikt som virket underlig fremmed i denne glimrende forsamling, hadde selskapet nå delt seg i tre grupper. I den første, som fortrinnsvis besto av herrer, var abbeden midtpunktet; i den andre fant man unge mennesker som flokket seg rundt den skjønne fyrstinne Hélène, datter av fyrst Vasilij, og den lille vakre fyrstinne Bolkonskaja, som kanskje var en smule fyldig til så ung å være. I den tredje gruppen var det Mortemart og Anna Pavlovna som anga tonen.

Vicomten var en ung mann med et vakkert ansikt, myke trekk og gode manérer. Det var tydelig at han regnet seg for en berømt mann som bare av pur høflighet stilte seg til disposisjon for selskapet. Av vertinnen var han åpenbart tenkt som en godbit som hun nå kunne traktere gjestene med.

Akkurat som en flink hovmester kan gjøre noe ubegripelig delikat ut av et stykke kjøtt som neppe noen ville røre hvis han hadde sett det ute i det skitne kjøkkenet, slik serverte Anna Pavlovna denne kvelden sine gjester først vicomten og deretter abbeden som noe helt overnaturlig raffinert. I Mortemarts krets begynte man straks å tale om mordet på hertugen av Enghien. Vicomten sa at hertugen var falt som offer for sin storsinnethet og at Bonaparte hadde hatt særlige grunner til å hate ham.

– Ah! voyons. Contez-nous cela, vicomte1, sa Anna Pavlovna og merket med glede at det liksom lå noe à la Louis XV i denne setningen, – contez-nous cela, vicomte.

Vicomten bukket til tegn på at han adlød og smilte høflig. Anna Pavlovna fikk laget en ring rundt vicomten og oppfordret alle til å høre på hva han hadde å fortelle.

– Le vicomte a été personellement connu de monseigneur2, hvisket Anna Pavlovna til en av gjestene. – Le vicomte est un parfait conteur3, sa hun til en annen. – Comme on voit l’homme de la bonne compagnie4, sa hun til en tredje; og vicomten ble servert for selskapet på den mest raffinerte måte og slik at han selv kom i det aller heldigste lys, lik en roastbeef med grønnsaker på en varm tallerken.

Vicomten skulle alt til å begynne sin beretning og smilte vennlig.

3

4

1 2

Å, ja! La oss få høre, vicomte.

Vicomten kjente hertugen personlig.

Vicomten er en ypperlig forteller.

Man merker straks at han er en mann av det gode selskap.

18

– Kom over til oss, chère Hélène1, sa Anna Pavlovna til den vakre fyrstedatteren som satt et stykke borte og var midtpunktet i en annen gruppe.

Fyrstinne Hélène reiste seg med det samme uforanderlige smil som hun var kommet inn i salongen med, den fullendt skjønne kvinnes smil. Det bruste lett i hennes hvite ballkjole som var pyntet med eføy og mose, hennes skuldre var blendende hvite, håret skinte, og hun lynte av diamanter der hun skred frem mellom mennene som vek til side for henne. Hun gikk rett frem, uten å se på noen, men smilte likevel til alle og ga liksom hver og en rett til å beundre sin skjønne skikkelse, sine fyldige skuldre, sin rygg og sin barm. Det var som om hun hadde tatt med seg ballets glans og festivitas inn i salongen. Hélène var så vakker at man ikke kunne merke så mye som en skygge av koketteri ved henne. Tvert imot, hun var fullt klar over denne sin uomtvistelige skjønnhet, som virket så sterkt og beseirende på alle. Det var som om hun hele tiden ville, men ikke kunne holde tilbake virkningen av sin skjønnhet.

– Quelle belle personne!2 sa alle som så henne. Vicomten ble nesten forskrekket da hun så uventet kom bort til hans gruppe. Han trakk på skuldrene og slo øynene ned da hun satte seg ned foran ham og lot sitt uforanderlige smil skinne også over ham.

– Madame, je crains pour mes moyens devant un pareil auditoire3, sa han og bukket med et smil.

Fyrstedatteren støttet den nakne, runde armen sin med albuen mot det lille bordet og fant det ikke nødvendig å si noe. Smilende satt hun og ventet.

Hele tiden mens vicomten fortalte, satt hun rett opp og ned, så bare en sjelden gang bort på sin vakre, runde arm på bordet, eller på sitt enda vakrere bryst. Snart rettet hun på briljanthalsbåndet, snart på kjolens folder, og når fortellingen gjorde inntrykk, så hun bort på Anna Pavlovna og skyndte seg å etterligne hennes ansiktsuttrykk. Men litt etter falt hun atter til ro i sitt strålende smil. Etter Hélène kom også den lille fyrstinne over fra tebordet.

– Attendez moi, je vais prendre mon ouvrage, sa hun. – Voyons, à quoi pensez-vous? vendte hun seg til fyrst Hippolyte. – Apportez-moi mon ridicule4.

Fyrstinnen smilte og ga seg i snakk med alle, slik at vicomten måtte gjøre et opphold i sin fortelling. Endelig fikk hun satt seg og lagt kjolen til rette.

3

4

1 2

kjære Hélène.

For en skjønnhet!

Jeg vet virkelig ikke om mine evner strekker til overfor slike tilhørere.

Vent litt til jeg har hentet mitt håndarbeide … Hva er det De tenker på? Hent syposen min.

19

– Så, nå er det i orden, nå kan De begynne, sa hun.

Fyrst Hippolyte hadde nå hentet syposen og skjøv en lenestol bort og satte seg ved siden av henne.

Le charmant Hippolyte var slående lik sin vakre søster, men til tross for likheten var han like stygg som hun var vakker. Ansiktstrekkene var nok de samme som hos søsteren, men mens hun lyste av livsglede og strålte med et selvsikkert smil, hadde ansiktet hos broren et tåpelig og grinete uttrykk.

Og mens hennes praktfulle skikkelse lignet en gresk statue, var hans spinkel og puslete. Øynene, nesen, munnen – alt var liksom presset sammen til en eneste ubestemmelig, kjedelig grimase, og hendene og bena ble alltid liggende i en unaturlig stilling.

– Ce n’est pas une histoire de revenants?1 sa han og satte på seg en lorgnett, som om han ikke kunne åpne munnen uten dette instrumentet.

– Mais non, mon cher2, sa fortelleren forundret og trakk på skuldrene.

– C’est que je déteste les histoires de revenants3, sa fyrst Hippolyte i en tone som røpet at han først etterpå oppfattet hva ordene betydde.

På grunn av hans store selvtillit var det ingen som kunne avgjøre om det han sa var dypsindig eller tåpelig. Han var kledd i mørkegrønn snippkjole og knebukser farvet som cuisse de nymphe effrayée4, som han pleide å uttrykke det, og dessuten i strømper og spennesko.

Vicomten gjenga meget pent den anekdoten om hertugen av Enghien og Bonaparte som gikk fra mann til mann på den tiden. Hertugen var i all hemmelighet kommet til Paris for å ha stevnemøte med Mlle George, og hos henne hadde han truffet Bonaparte som den gang også nøt godt av den berømte skuespillerinnes gunst. Under dette møtet hadde Napoleon fått et av sine besvimelsesanfall og kommet i hertugens makt. Men hertugen hadde vært for edelmodig til å benytte seg av det, og til takk hadde Napoleon latt ham myrde.

Fortellingen var spennende, særlig der hvor de to rivalene kjente hverandre igjen, og damene lot til å være helt betatt.

– Charmant, sa Anna Pavlovna og så spørrende på den lille fyrstinne.

– Charmant, hvisket den lille fyrstinne og satte nålen i håndarbeidet for liksom å vise at fortellingen var altfor gripende til at hun kunne fortsette å sy.

Vicomten var takknemlig for denne tause ros og gikk smilende videre i sin fortelling. Men i det samme la Anna Pavlovna merke til at den unge

3

4

1 2

Det er vel ikke en spøkelseshistorie?

Slett ikke.

Jeg orker nemlig ikke spøkelseshistorier. låret til en skremt nymfe.

20

mannen som hadde skremt henne slik, var kommet i diskusjon med abbeden og begynte å bli ivrig og høyrøstet. Nå skyndte hun seg bort til dem for å avverge den truende fare. Ja, det var virkelig lykkes Pierre å bringe abbeden inn i en diskusjon om den politiske likevekt, og abbeden, som tydelig nok satte pris på den enfoldige fusentast, var nettopp i ferd med å utvikle sin yndlingsidé. Begge var blitt altfor ivrige, og det likte ikke Anna Pavlovna.

– Middelet, – ja, det er den europeiske likevekt og droit des gens1, sa abbeden. – Det skal ikke mer til enn at en mektig stat som Russland, kjent for sitt barbari, ut fra idealistiske beveggrunner stiller seg i spissen for en allianse med det mål å skape likevekt i Europa. Da vil det redde hele verden.

– Ja, men hvor får De likevekten fra? ville Pierre vite. Men i det samme kom Anna Pavlovna, så strengt på Pierre og spurte italieneren om hvordan han likte klimaet i Petersburg. Italienerens ansikt ble med ett som forvandlet og fikk et krenket, men sleskt og søtladent uttrykk, som åpenbart var typisk for ham når han talte med damer.

– Jeg er så sjarmert av den strålende intelligens og dannelse som utmerker det herværende selskap og særlig damene, at jeg ennå ikke har fått tid til å tenke på klimaet, sa han.

Anna Pavlovna slapp ikke lenger abbeden og Pierre av syne, og for lettere å kunne holde oppsyn med dem, fikk hun flyttet dem over i den store kretsen.

Nå kom det en ny mann inn i salongen. Det var den unge fyrst Andrej Bolkonskij, den lille fyrstinnes ektemann. Fyrst Bolkonskij var ikke høy, men en meget vakker ung mann med skarpe, bestemte trekk. Hele hans person, like fra det trette, blaserte blikk til hans rolige avmålte gange, sto i skarpeste motsetning til hans lille, livlige hustru. Det var tydelig at han forlengst hadde fått nok av alle som var til stede i salongen. Men av alle disse kjedelige menneskene var det visst hans nydelige hustru som kjedet ham mest. Med en grimase som skjemte hans vakre ansikt, vendte han seg bort fra henne. Han kysset Anna Pavlovna på hånden og sto og mønstret selskapet med mysende øyne.

– Vous vous enrôlez pour la guerre, mon prince?2 sa Anna Pavlovna.

– Le général Koutouzoff, sa Bolkonskij med trykk på zoff, lik en franskmann, – a bien voulu de moi pour aide-de-camp …3 – Et Lise, votre femme?4

3

4

1 2

folkeretten.

Skal De snart i krigen, fyrste?

General Kutuzov vil ha meg med som adjutant …

Og Liza, Deres hustru?

21

– Hun reiser ut på landet.

– Skammer De Dem ikke over å ta Deres fortryllende hustru fra oss?

– André, sa hans hustru og talte til mannen i samme kokette tone som når hun henvendte seg til fremmede, – du skulle bare vite hva for en spennende historie vicomten har fortalt oss om Mlle George og Bonaparte!

Fyrst Andrej knep øynene sammen og snudde seg bort. Pierre, som helt siden fyrst Andrej kom inn i salongen, ikke hadde tatt sine godmodige, gledestrålende øyne fra ham, kom bort og la hånden på armen hans. Uten å se seg omkring trakk fyrst Andrej ansiktet sammen til en grimase som uttrykte harme over at noen tok ham i armen, men da han fikk se det smilende ansiktet til Pierre, lyste hans ansikt opp.

– Jaså, er du også kommet med i det store selskapslivet! sa han til Pierre.

– Jeg visste at De ville komme, svarte Pierre. – Kan jeg komme og spise aftens hos Dem? la han hviskende til for ikke å forstyrre vicomten, som fortsatte sin fortelling. – Kan jeg det?

– Nei, det er helt umulig, sa fyrst Andrej leende og ga Pierre et håndtrykk til tegn på at spørsmålet var unødvendig. Han hadde tenkt å føye noe til, men i det samme reiste fyrst Vasilij og datteren seg, og de to unge herrer måtte reise seg for å slippe dem forbi.

– De må unnskylde meg, kjære vicomte, sa fyrst Vasilij til franskmannen og dro ham vennlig i ermet så han ikke skulle reise seg. – Denne ulykksalige soaréen hos den engelske sendemann gjør at jeg må avbryte Dem og gå glipp av fortsettelsen. Jeg er meget lei for at jeg nå må forlate Deres hyggelige selskap, sa han til Anna Pavlovna.

Hans datter, fyrstinne Hélène, tok et tak i foldene på kjolen sin, skred fremover mellom stolene, og smilet på hennes ansikt var enda mer strålende enn før. Pierre sto ganske fjetret og så på denne vakre kvinnen da hun gikk forbi.

– Meget vakker, sa fyrst Andrej.

– Ja, det skal være sikkert, sa Pierre.

Da fyrst Vasilij kom forbi, tok han Pierre i hånden og sa til Anna Pavlovna: – De får gi denne bjørnen litt mer folkeskikk. Nå har han bodd hos meg en hel måned, og dette er første gang jeg ser ham ute blant folk. Ingenting er så nødvendig for en ung mann som å være sammen med kloke kvinner.

22

IV Anna Pavlovna smilte og lovet å ta seg av Pierre, som etter det hun visste var en slektning av fyrst Vasilij på farssiden. Den aldrende damen som hadde sittet sammen med ma tante, reiste seg fort og innhentet fyrst Vasilij ute i gangen. Hennes tilgjorte ansiktsuttrykk var nå helt borte. Det gode, utgråtte ansiktet uttrykte bare uro og frykt.

– Hva har De så å si meg om min Boris, fyrste? sa hun da hun hadde innhentet ham. (Hun uttalte navnet Boris med særlig trykk på o.) – Jeg ser meg ikke i stand til å bli lenger i Petersburg. Si meg hvilke nyheter jeg kan bringe den stakkars gutten min?

Selv om fyrst Vasilij viste uvilje, nesten uhøflighet og til og med ga uttrykk for utålmodighet, smilte hun vennlig og rørende til ham og tok ham i armen så han ikke skulle slippe unna.

– De trenger bare å legge inn et godt ord for ham hos keiseren, så blir han overført til garden med én gang, ba hun.

– Tro meg, fyrstinne, – jeg skal virkelig gjøre hva jeg kan, svarte fyrst Vasilij, – men jeg vil nødig henvende meg til keiseren. De bør heller henvende Dem til Rumjantsev gjennom fyrst Golitsyn: Det ville vært klokere.

Den gamle damen bar navnet fyrstinne Drubetskaja og tilhørte en av Russlands beste familier, men hun var fattig og ute av selskapslivet og hadde forlengst mistet forbindelsen med sine tidligere venner og bekjente. Nå var hun kommet til Petersburg for å få sin eneste sønn anbrakt i garden. Det var bare for å få anledning til å tale med fyrst Vasilij at hun hadde sørget for å bli bedt til Anna Pavlovna, og bare derfor var det hun hadde hørt på vicomtens fortelling. Hun ble derfor skremt av fyrstens ord; hennes tidligere så vakre ansikt fikk et uttrykk av harme, men det varte bare et øyeblikk. Hun smilte igjen og grep enda fastere om fyrst Vasilijs hånd.

– Hør her, fyrste, sa hun, – jeg har aldri før bedt Dem om noe og skal aldri mer gjøre det, og jeg har heller aldri minnet Dem om min fars vennskap med Dem. Men nå ber jeg Dem for Guds skyld: Gjør dette for min sønn. Så skal jeg hele mitt liv regne Dem for min velgjører, la hun raskt til.

– Nei, nå skal De ikke bli sint, lov meg dette. Jeg har allerede henvendt meg til Golitsyn, men han sa nei. Soyez le bon enfant que vous avez été1, sa hun og forsøkte å smile, selv om øynene var fulle av tårer.

– Papá, vi kommer for sent, sa fyrstinne Hélène, som sto og ventet borte ved døren.

Men innflytelse i den fornemme verden er en kapital som må tas godt 1

Vær nå like snill som De pleide å være tidligere.

23

vare på så den ikke forsvinner. Fyrst Vasilij visste dette og var klar over at hvis han ba for alle, kunne han snart ikke be for seg selv, og følgelig brukte han sjelden sin innflytelse. Men etter at fyrstinne Drubetskaja nå for annen gang hadde fremført sin bønn, følte han likevel et slags samvittighetsnag.

Hun hadde nemlig rett i det hun sa: Det var virkelig hennes far han hadde å takke for sin første forfremmelse i statstjenesten. Dessuten så han at hun var en av de kvinner, og særlig da mødre, som aldri ga seg før de hadde fått viljen sin; ellers ville de stadig komme tilbake og mase og ikke engang gå av veien for å lage ubehagelige scener for å få sine ønsker oppfylt. Det var særlig tanken på det siste som fikk ham til å vakle.

– Chère Anna Mikhajlovna, sa han i sin sedvanlige, nedlatende tone. – Det er nesten umulig for meg å gjøre det De ber om; men for å vise hvor meget jeg holder av Dem og høyakter minnet om Deres avdøde far, skal jeg gjøre det umulige: Deres sønn vil bli overført til garden, det har De min hånd på. Er De så fornøyd?

– Å, kjære venn, De er min velgjører! Noe annet hadde jeg heller ikke ventet; jeg kjente jo Deres gode hjerte.

Han skulle til å gå.

– Vent litt, bare to ord til. Une fois passé aux gardes …1 – Hun ble litt usikker. – De står jo på god fot med Mikhail Ilarionovitsj Kutuzov. Kunne De ikke be ham om å ta Boris til adjutant? Da ville jeg bli rolig til sinns, og da ville … Fyrst Vasilij måtte smile.

– Nei, det kan jeg ikke love. De aner ikke hvordan Kutuzov blir bestormet med den slags bønner etter at han ble utnevnt til øverstkommanderende. Han har selv sagt at alle adelige fruer i Moskva nå er blitt enige om at deres sønner skal bli hans adjutanter.

– Jo, lov meg det, jeg slipper Dem ikke, min kjære velgjører.

– Papá, gjentok den skjønne i samme tone som før, – vi kommer for sent.

– Nå, au revoir2, farvel, De ser …

– De taler altså med keiseren i morgen?

– Ja, det kan jeg love, men ikke at jeg skal tale med Kutuzov.

– Jo, lov det også, Basile, ropte Anna Mikhajlovna etter ham med et kokett smil som vel en gang hadde vært naturlig for henne, men som nå ikke lenger kledde hennes herjede ansikt.

Det var tydelig at hun hadde glemt alderen sin og nå forsøkte å gjøre bruk av sine gamle kunster. Men så fort han var gått, fikk ansiktet på nytt det samme kalde, tilgjorte uttrykket som før. Hun vendte tilbake til den Men når han først er overført til garden … på gjensyn.

1 2

24

kretsen hvor vicomten satt og fortalte og igjen lot hun som om hun hørte etter, mens hun i virkeligheten bare ventet på en anledning til å bryte opp, siden hun nå hadde fått utrettet sitt ærend.

– Men hva synes De så om den siste komedien – du sacre de Milan?1 sa Anna Pavlovna. – Et la nouvelle comédie des peuples de Gênes et de Lucques qui viennent présenter leurs vœux à M. Buonaparte. M. Buonaparte assis sur un trône, et exauçant les vœux des nations! Adorable! Non, mais c’est à en devenir folle! On dirait que le monde entier a perdu la tête2.

Fyrst Andrej smilte og så rett opp i ansiktet på Anna Pavlovna.

– «Dieu me la donne, gare à qui la touche,» sa han (Bonapartes ord ved kroningshøytideligheten). – On dit qu’il a été très beau en prononçant ces paroles3, la han til og gjentok enda en gang disse ordene på italiensk: «Dio mi la dona, guai a chi la tocca.»

– J’espère enfin, fortsatte Anna Pavlovna, – que ça a été la goutte d’eau qui fera déborder le verre. Les souverains ne peuvent plus supporter cet homme qui menace tout4.

– Les souverains? Je ne parle pas de la Russie, sa vicomten høflig og oppgitt. – Les souverains, madame! Qu’ont ils fait pour Louis XVI, pour la reine, pour madame Elisabeth? Rien, fortsatte han og ble ivrig. – Et croyez-moi, ils subissent la punition pour leur trahison de la cause des Bourbons. Les souverains? Ils envoient des ambassadeurs complimenter l’usurpateur5.

Han sukket foraktelig og inntok en ny stilling. Fyrst Hippolyte som lenge hadde stått og sett på vicomten gjennom lorgnetten, snudde seg ved disse ord plutselig mot den lille fyrstinne, ba om å få låne synålen hennes og risset opp Condéenes våpen på bordplaten, samtidig som han forklarte henne våpenets heraldiske betydning med en mine så viktig som om fyrstinnen hadde bedt ham om det. kroningen i Milano?

Og den nye komedien: Genuas og Luccas befolkning tilkjennegir Bonaparte sine ønsker. Og herr Bonaparte sitter på sin trone og oppfyller folkenes ønsker. Å, er det ikke henrivende! Nei, man kan jo bli helt gal av slikt! Man skulle tro at hele verden var gått fra forstanden.

3 Gud har gitt meg denne kronen. Ve den som rører den. Han skal ha vært meget vakker da han uttalte disse ordene.

4 Jeg håper at dette blir den dråpe som får begeret til å flyte over. Fyrstene kan ikke lenger tåle denne mannen som truer alt.

5 Fyrstene? Jeg taler ikke om Russland. Fyrstene! Men hva har de gjort for Ludvig XVI, for dronningen, for Elisabeth? Ingenting. Og tro meg, de lider alt sin straff for sitt forræderi mot Bourbonernes sak. Fyrstene? De sender sine ambassadører for å hylde usurpatoren.

1 2

25

– Bâton de gueules, engrêlé de gueules d’azur – maison Condé1, sa han.

Fyrstinnen hørte smilende på ham.

– Hvis Bonaparte blir sittende på Frankrikes trone enda et år, sa vicomten og fortsatte samtalen med en mine som om han ikke hørte på de andre, men bare fulgte sin egen tankegang, – ja, da er alt håp ute. Ved intrigespill og voldshandlinger, ved forvisninger og henrettelser vil da det gode selskap, ja, jeg mener naturligvis Frankrikes beste selskap, for alltid bli tilintetgjort, og da …

Han trakk på skuldrene og slo ut med armene. Pierre ville si noe: Samtalen interesserte ham, men Anna Pavlovna voktet på ham og kom ham i forkjøpet.

– Keiser Aleksander, sa hun med den sorgfulle stemmen som hun alltid brukte når hun talte om keiserfamilien, – har erklært at han vil overlate til franskmennene å velge sin regjeringsform. Og etter min mening kan det ikke være tvil om at hele nasjonen vil kaste seg i armene på den lovlige konge så snart den er blitt kvitt usurpatoren, sa Anna Pavlovna og gjorde sitt beste for å være elskverdig mot den kongetro emigranten.

– Det er jeg ikke så sikker på, sa fyrst Andrej. – Monsieur le vicomte2 har rett når han sier at utviklingen allerede er gått for langt. Jeg tror det kan bli vanskelig å komme tilbake til det som var.

– Etter hva jeg har hørt, blandet Pierre seg på ny rødmende i samtalen, – har nesten hele adelen allerede gått over på Bonapartes side.

– Det er noe bonapartistene sier, sa vicomten uten å kaste et blikk på Pierre. – Nå for tiden er det vanskelig å si noe bestemt om den offentlige mening i Frankrike.

– Bonaparte l’a dit3, kom det hånlig fra fyrst Andrej. (Det var tydelig at han ikke likte vicomten og at ordene var rettet mot ham, selv om han ikke så på ham.)

– «Je leur ai montré le chemin de la gloire,» sa han etter en liten pause og gjentok på ny Napoleons ord, – «ils n’en ont pas voulu; je leur ai ouvert mes antichambres, ils se sont precipités en foule …» Je ne sais pas à quel point il a eu le droit de le dire4.

– Aucun5, innvendte vicomten. – Etter mordet på hertugen har selv hans

3

4

1 2

5

En tagget rød tverrstripe i et våpen med asurblå felter – huset Condé.

Herr vicomten.

Bonaparte har selv sagt det.

«Jeg viste dem veien til krigerære, men de ville ikke vite av den; jeg åpnet mine forværelser for dem, og da kom de styrtende i flokk og følge …» Jeg vet ikke hvilken rett han hadde til å si dette.

Ingen.

26

mest begeistrede tilhengere sluttet å betrakte ham som en helt. Si même ça été un héros pour certaines gens, sa vicomten henvendt til Anna Pavlovna, – depuis l’assassinat du duc il y a un martyr de plus dans le ciel, un héros de moins sur la terre1.

Anna Pavlovna og de andre rakk ikke engang å vise sitt bifall, før Pierre på ny grep inn i samtalen. Det kom så brått at det var helt umulig for Anna Pavlovna å få stanset ham, selv om hun hadde på følelsen at han ville komme til å si noe upassende.

– Drapet på hertugen av Enghien, sa Pierre, – var nødvendig av politiske grunner; og jeg ser nettopp noe stort i dette at Napoleon ikke var redd for å påta seg hele ansvaret for denne handlingen.

– Dieu! mon Dieu!2 hvisket Anna Pavlovna forferdet.

– Comment, monsieur Pierre, vous trouvez que l’assassinat est grandeur d’âme?3 sa den lille fyrstinne med et smil og trakk håndarbeidet til seg.

– Ah! Oh! kom det fra flere stemmer.

– Capital!4 sa fyrst Hippolyte på engelsk og begynte å slå seg på kneet.

Vicomten trakk bare på skuldrene.

Pierre så høytidelig over brillene på sine tilhørere.

– Ja, dette sier og mener jeg, fortsatte han desperat, – fordi Bourbonerne rømte fra revolusjonen og overlot folket til anarkiet. Napoleon var den eneste som hadde evne til å forstå revolusjonen, til å beseire den, og følgelig kunne han ikke la seg stanse av et enkelt menneskeliv når hele folkets velferd sto på spill.

– Vil De ikke gå over til det bordet der? sa Anna Pavlovna. Men Pierre fortsatte sin tale uten å svare.

– Nei, sa han og ble mer og mer ivrig, – Napoleon er stor fordi han rager opp over hele revolusjonen, fordi han gjorde ende på revolusjonens misbruk og bevarte det som var godt, – borgerlig likhet, talefrihet og trykkefrihet, – bare derfor har han vunnet sin makt.

– Ja, hvis han hadde overgitt makten til den legitime konge i stedet for å bruke den til mord, da ville jeg ha kalt ham en stor mann, sa vicomten.

– Det kunne han ikke gjøre. Folket hadde jo gitt ham makten for at han skulle befri det fra Bourbonerne og fordi det så en stor mann i ham.

Revolusjonen var en stordåd, fortsatte monsieur Pierre og viste med denne Selv om han før har stått som en helt for visse folk, så er det etter mordet på hertugen blitt en martyr mer i himmelen og en helt mindre på jorden.

2 Min Gud! 3 Mener De virkelig, herr Pierre, at et mord kan være bevis på sjelens storhet?

4 Ypperlig!

1

27

dristige og utfordrende setning sin store ungdom og sitt ønske om å få sagt sin mening så fort som mulig.

– Er revolusjon og kongemord en stordåd? … Nei nå … Men vil De ikke gå over til det bordet der? gjentok Anna Pavlovna.

– Du contrat social1, sa vicomten med et blidt smil.

– Jeg taler ikke om kongemord. Jeg taler om ideene.

– Ja, ideene om ran, drap og kongemord, avbrøt igjen en ironisk stemme.

– Naturligvis førte frihetsideene til ytterligheter, men det er ikke der revolusjonens betydning ligger. Det viktige ved revolusjonen ligger i menneskerettighetene, i frigjørelsen fra fordommer og likheten mellom borgerne. Og alle disse ideene har Napoleon hevdet av all makt.

– Frihet og likhet, sa vicomten foraktelig, som om han endelig hadde besluttet seg til å vise denne unge mannen hvilke dumheter han kom med, – det er bare store ord som forlengst er kommet i miskreditt. Hvem vil ikke ha frihet og likhet? Allerede vår Frelser forkynte frihet og likhet. Men har revolusjonen gjort menneskene lykkeligere? Nei, tvert imot. Vi ønsket frihet, men Bonaparte tilintetgjorde den.

Fyrst Andrej så smilende snart på Pierre, snart på vicomten og snart på vertinnen. Til tross for sin verdensvanthet var Anna Pavlovna blitt forskrekket da Pierre kom med sitt uventede utfall; men da hun så at vicomten ikke mistet sin sinnsro og da hun forsto at det ikke lenger var mulig å skifte samtaleemne, sluttet hun seg til vicomten og gikk løs på Pierre.

– Mais, mon cher monsieur Pierre2, sa Anna Pavlovna, – hvordan kan De kalle Napoleon en stor mann når han uten lov og dom tar livet av hertugen, som også er et menneske?

– Og jeg skulle gjerne visst hvordan monsieur vil forklare det som skjedde 18. brumaire? Er ikke slikt rent fusk? C’est un escamotage qui ne ressemble nullement à la manière d’agir d’un grand homme3.

– Og fangene i Afrika som han tok livet av? sa den lille fyrstinne. – Det er da forferdelig! – Hun trakk på skuldrene.

– C’est un roturier, vous aurez beau dire4, sa fyrst Hippolyte.

Monsieur Pierre visste ikke hvem han skulle svare, han så bare rundt på alle og smilte. Hans smil var ikke som hos andre mennesker. Når smilet var forbi, kom det frem noe barnslig, godmodig, nesten enfoldig, noe som liksom ba om tilgivelse.

3

4

1 2

«Om samfunnspakten» av Rousseau.

Men min kjære herr Pierre.

Det er falsk spill som slett ikke ligner på en stor manns handlemåte.

En oppkomling, hva De enn sier.

28

Vicomten, som traff ham for første gang, forsto straks at denne jakobineren slett ikke var så farlig som han hørtes. Alle tidde.

– Han kan da virkelig ikke svare alle på én gang, sa fyrst Andrej. – Når det er tale om en statsmann, må man dessuten skille mellom hva han foretar seg som privatmann og hva han utfører som hærfører eller keiser. Det er i alle fall min mening.

– Ja, ja, naturligvis, sa Pierre som var glad for å få unnsetning.

– Og man kan da ikke komme utenom, fortsatte fyrst Andrej, – at Napoleon var stor som menneske, både på broen ved Arcole og i hospitalet i Jaffa, hvor han trykket pestpasientene i hånden. Men … men … det er jo andre ting han har gjort som vanskelig lar seg forsvare.

Fyrst Andrej, som åpenbart hadde forsøkt å mildne det pinlige inntrykk av Pierres ord, reiste seg og ga sin kone tegn til å bryte opp.

Plutselig reiste fyrst Hippolyte seg, ba alle ved ivrige håndbevegelser om å bli sittende og tok til orde: – Ah! aujourd’hui on m’a raconté une anecdote moscovite, charmante: il faut que je vous en régale. Vous m’excusez, vicomte, il faut que je raconte en russe. Autrement on ne sentira pas le sel de l’histoire1.

Og så begynte fyrst Hippolyte å fortelle på russisk med en slik uttale som franskmennene bruker når de har vært et års tid i Russland. Alle ble sittende og begynte å lytte, – så ivrig hadde han slått til lyd for sin historie.

– I Moscou er det en fin frue, une dame. Og hun er meget gjerrig. Og hun skulle ha to valets de pied2 til å stå bakpå sin vogn. Av svært stor vekst.

Det var hennes smak. Så hadde hun en femme de chambre3 som også var stor av vekst. Og så sa hun …

Her måtte fyrst Hippolyte tenke seg om, og det var tydelig at han hadde vanskelig for å komme på hva han skulle si.

– Og så sa hun … ja, så sa hun: «Kammerpike (à la femme de chambre), ta på deg livré og bli med på vognen, jeg skal faire des visites»4.

Her begynte fyrst Hippolyte å fnise lenge før tilhørerne hadde tenkt på å le, og dette gjorde et litt uheldig inntrykk. Likevel var det mange som belønnet ham med et smil, blant dem den tilårskomne damen og Anna Pavlovna.

– Ja, så kjørte hun da. Men plutselig begynte det å blåse. Piken mistet hatten, og det lange håret løste seg opp … Å, i dag har jeg hørt en morsom Moskva-historie som jeg må fortelle Dem. De må unnskylde meg, vicomte, men den må fortelles på russisk, ellers går hele poenget tapt.

2 lakeier.

3 kammerpike.

4 gjøre visitter.

1

29

Nå kunne han ikke holde seg lenger og satte i å skoggerle, og midt under latteren fikk han hikstet frem: – Og så fikk hele byen vite det …

Og dermed var fortellingen slutt. Selv om det ikke var lett å forstå hvorfor han hadde fortalt den og hvorfor han absolutt måtte fortelle den på russisk, satte likevel Anna Pavlovna og hennes gjester pris på fyrst Hippolytes belevenhet som hadde slettet ut inntrykket av monsieur Pierres ubehagelige taktløshet. Etter dette løste samtalen seg opp i småprat om det siste og det neste ball eller skuespill, og om når og hvor de neste gang skulle møtes.

V Gjestene takket Anna Pavlovna for hennes charmante soirée og begynte å bryte opp.

Pierre var stiv og klossete. Over middels høy, tykk og bred, med veldige røde hender, kunne han ikke gå inn i en salong og enda mindre ut igjen, det vil si forlate salongen med en eller annen elskverdig bemerkning. I tillegg kom at han var meget distré. Da han reiste seg, tok han en tresnutet generalshatt og ble stående og pille ved fjærbusken inntil generalen kom og ba om å få den tilbake.

Men hans distraksjon og klossethet ble oppveid av hans godmodighet, enkelhet og beskjedenhet. Anna Pavlovna vendte seg mot ham, nikket, og så sa hun som tegn på at hun med kristelig ydmykhet tilga ham forsyndelsen: – Jeg håper at De vil komme igjen, men jeg håper også at De vil endre Deres meninger, min kjære monsieur Pierre.

Da hun hadde sagt dette, svarte han ikke, bare bukket og viste på nytt frem sitt vakre smil som bare fortalte dette: «Meninger får være meninger, men De ser vel hva for en snill og prektig kar jeg er.» Og det hadde ganske riktig både Anna Pavlovna og alle de andre en følelse av.

Fyrst Andrej kom ut i forstuen, hvor en lakei hjalp ham med kappen, mens han likeglad hørte på hvordan hans kone skravlet med fyrst Hippolyte, som også var kommet ut i forstuen. Fyrst Hippolyte ble stående ved siden av den vakre, fruktsommelige fyrstinnen og stirret stadig på henne gjennom lorgnetten.

– Gå inn, Annette, De blir forkjølet, sa den lille fyrstinne og tok farvel med Anna Pavlovna. – C’est arrêté1, la hun til med lav stemme.

Anna Pavlovna hadde alt rukket å tale med Liza om det giftermålet hun planla mellom Anatole og den lille fyrstinnes svigerinne.

Det er avgjort.

1

30

– Ja, jeg setter min lit til Dem, kjære venn, sa Anna Pavlovna også med lav stemme, – De får skrive til henne og la meg høre comment le père envisagera la chose. Au revoir1, og dermed gikk hun.

Fyrst Hippolyte kom nå bort til den lille fyrstinne, bøyde ansiktet over henne og begynte å si noe hviskende.

To lakeier, den ene fyrstinnens, den andre hans, sto og ventet på dem med et sjal og en frakk. De lyttet til den franske samtalen som de ikke skjønte, med et ansiktsuttrykk som om de var klar over hva som ble sagt, men ikke ønsket å vise det. Fyrstinnen svarte som alltid smilende og lo til alt han sa.

– Jeg er meget glad for at jeg ikke gikk til sendemannen, sa fyrst Hippolyte, – der ville jeg ha dødd av kjedsomhet … Men dette har vært en hyggelig aften, ikke sant?

– Ballet blir sikkert morsomt, svarte fyrstinnen og dro den dunete leppen i været. – Alle byens vakre damer skal jo komme.

– Ikke alle, for De kommer jo ikke; ikke alle, sa fyrst Hippolyte og smilte glad. Han grep sjalet fra fyrstinnens lakei så ivrig at han ga mannen en dult og la det så over hennes skuldre. Om det nå var av klossethet eller med vilje (det kunne ingen avgjøre) tok han ennå ikke hendene vekk, og det så ut som om han omfavnet den unge kvinnen.

Grasiøst og hele tiden smilende gjorde hun seg fri, snudde seg og så på sin mann. Fyrst Andrej sto med lukkede øyne, så trett og søvnig var han.

– Er De ferdig? spurte han sin kone og lot øynene gli over henne.

Fyrst Hippolyte skyndte seg å ta på seg frakken som etter tidens mote rakk ham helt ned på hælene. Han holdt på å snuble i den da han sprang ut på trappen etter fyrstinnen, som lakeien nå hjalp til rette i kareten.

– Princesse, au revoir2, ropte han, og tungen snublet over ordene, akkurat som bena over frakkeskjøtene.

Fyrstinnen samlet kjolen om seg og satte seg i den mørke kareten. Hennes mann løftet opp sabelen og ville stige inn etter henne, men den oppvartende kavaler Hippolyte kom i veien for ham.

– Unnskyld, min herre, sa fyrst Andrej på russisk, tørt og uvennlig.

– Så venter jeg deg altså, Pierre, sa han deretter, og nå lød stemmen varm og hjertelig.

Forrideren trakk i tømmene, og kareten satte seg i bevegelse. Fyrst Hippolyte ble stående på trappen og lo rett som det var for seg selv, mens han ventet på vicomten som han hadde lovet å kjøre hjem.

1 2

hvordan hennes far ser på saken. På gjensyn.

På gjensyn, fyrstinne.

31

– Eh bien, mon cher, votre petite princesse est très bien, très bien, sa vicomten da han hadde satt seg opp i vognen til Hippolyte. – Mais très bien. – Han kysset sine fingerspisser. – Et tout-à-fait française1.

Hippolyte fniste og begynte å le.

– Et savez-vous que vous êtes terrible avec votre petit air innocent, fortsatte vicomten. – Je plains le pauvre mari, ce petit officier qui se donne des airs de prince régnant2.

Hippolyte fniste enda en gang og svarte leende: – Et vous disiez, que les dames russes ne valaient pas les dames françaises. Il faut savoir s’y prendre3.

Pierre var kjørt i forveien til fyrst Andrej. Siden han var som hjemme i sin venns hus, gikk han rett inn i arbeidsværelset, la seg på en divan og tok den første den beste boken ned fra hyllen (det var Cæsars Gallerkrigen) og ga seg til å lese fra midten og utover.

– Så stygg du var mot mademoiselle Scherer! Nå blir hun syk for alvor, sa fyrst Andrej da han kom inn i arbeidsværelset og gned sine små hvite hender.

Pierre snudde seg på sofaen så den knirket, så opprømt på fyrst Andrej, smilte og slo ut med hånden.

– Denne abbeden er visst en interessant mann, men han har ikke den rette forståelse av saken … Etter min mening er evig fred fullt ut mulig, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det … Men den såkalte politiske likevekt kan i hvert fall ikke være den riktige veien å gå.

Fyrst Andrej var åpenbart ikke interessert i slike abstrakte spørsmål.

– Det går ikke alltid an, mon cher4, å si det man mener. Men har du nå endelig bestemt deg? Skal du gå offisersveien eller skal du bli diplomat? spurte fyrst Andrej etter en kort pause.

Pierre satte seg til rette på divanen og trakk bena opp under seg.

– Tro det eller ei, men jeg vet faktisk ikke selv. Jeg har ikke særlig lyst hverken til det ene eller det andre.

– Men en gang må du da bestemme deg? Du kan ikke la din far vente lenger.

Pierre var bare ti år gammel da han ble sendt til utlandet sammen med en abbed som skulle være huslærer for ham, og der hadde han vært til han Nå, min kjære, Deres lille fyrstinne er jo meget søt. Meget søt. Og helt og fullt fransk.

Og vet De hva, De er jo et forferdelig menneske til tross for Deres uskyldige utseende. Jeg synes synd på den stakkars ektemannen, denne lille offiseren som setter opp en mine som om han skulle være den regjerende fyrste.

3 Og De som sa at russiske damer ikke kan måle seg med de franske. Man må bare ta dem på den rette måten.

4 min kjære venn.

1 2

32

ble tyve. Da han kom tilbake til Moskva, ga faren abbeden avskjed og sa til den unge mannen: «Nå får du dra til Petersburg, se deg om og velge en livsstilling. Jeg går med på alt. Her har du et brev til fyrst Vasilij, og her har du penger. Skriv til meg om alt, hos meg kan du alltid få hjelp.» Nå hadde Pierre allerede sett seg om i tre måneder uten å komme til noe resultat. Det var dette fyrst Andrej nå minnet ham om. Pierre strøk seg over pannen.

– Han må da være frimurer, sa han og tenkte på abbeden som han hadde møtt hos Anna Pavlovna.

– Alt det der er bare tull og tøys, avbrøt fyrst Andrej på ny. – La oss heller komme tilbake til saken. Har du vært hos sjefen for kavalerigarden?

– Nei, men det er en ting jeg kom til å tenke på og som jeg gjerne ville nevne for deg. Nå blir det altså krig mot Napoleon. Hadde det enda vært en krig for friheten, skulle jeg vært den første til å melde meg; men å hjelpe England og Østerrike mot den største mannen i verden … nei, det kan jeg ikke være med på.

Fyrst Andrej bare trakk på skuldrene. Han lot først som om han ikke gadd svare på slike barnslige dumheter; men i virkeligheten fant han det vanskelig å gi noe annet svar enn det han ga.

– Hvis alle bare skulle føre krig etter sin overbevisning, ville det ikke vært noen krig, sa han.

– Men det ville jo bare vært utmerket, sa Pierre.

Fyrst Andrej smilte.

– Ja, det kan godt være, men det blir det aldri noe av …

– Nå, men hvorfor går du da i krig? spurte Pierre.

– Hvorfor? Jeg vet ikke. Det er bare nødvendig. Dessuten går jeg fordi …

– Han gjorde en pause. – Jeg går fordi det livet jeg lever her … det er ikke noe for meg!

VI Det raslet i en kjole i sideværelset. Fyrst Andrej kvakk til, og ansiktet fikk det samme uttrykk som det hadde hatt i Anna Pavlovnas salong. Pierre tok bena ned fra sofaen. Fyrstinnen kom inn. Hun hadde alt rukket å kle seg om i en hjemmekjole, men var like elegant som før. Fyrst Andrej reiste seg og skjøv høflig en lenestol bort til henne.

– Jeg tenker ofte på hvorfor Annette ikke er blitt gift? begynte hun ivrig på fransk mens hun satte seg til rette i lenestolen. – Å, så dumme dere er, messieurs, som ikke har giftet dere med henne. Ja, dere får unnskylde at jeg 33

sier det, men mannfolk forstår seg virkelig ikke det plukk på oss kvinner.

Og så trettekjær De er, monsieur Pierre!

– Ja, jeg krangler bestandig med mannen Deres; jeg kan ikke fatte hvorfor han vil i krigen, sa Pierre til fyrstinnen uten spor av den sjenanse som ellers er så vanlig i samværet mellom en ung mann og en ung kvinne.

Fyrstinnen fór sammen. Det var tydelig at Pierres ord hadde rørt ved et ømt punkt.

– Huff ja, det samme sier jeg! sa hun. – Jeg fatter virkelig ikke hvorfor dere mannfolk ikke kan leve uten krig. Og hva kan det komme av at vi kvinner slett ikke har noe ønske i den retning? Nå skal De være oppmann mellom oss. Jeg sier alltid til ham: Nå er du adjutant hos min onkel, du har en glimrende stilling. Du er kjent og aktet av alle. Her forleden, da vi var hos Apraksins, hørte jeg en dame som spurte: «C’est ça le fameux prince André?» Ma parole d’honneur!1 – Hun lo. – Overalt blir han mottatt med åpne armer. Han kunne til og med uten vanskeligheter bli fløyadjutant. Ja, De vet jo at keiseren var meget nådig da han talte med ham. Jeg har snakket med Annette, – det kunne meget lett la seg ordne. Hva mener så De? Pierre så bort på fyrst Andrej, og da han merket at hans venn ikke likte denne samtalen, lot han være å svare.

– Når skal De reise? spurte han.

– Ah! ne me parlez pas de ce départ, ne m’en parlez pas. Je ne veux pas en entendre parler2, sa fyrstinnen i den samme lunefulle, lekne tonen som hun hadde brukt da hun talte med Hippolyte i Anna Pavlovnas salong og som tydelig nok ikke passet her i familiekretsen, hvor Pierre nesten var medlem. – I dag, da jeg tenkte på at jeg ikke lenger skulle få anledning til å være sammen med alle disse kjære menneskene … Og dessuten, vet du hva, André? – Hun blunket megetsigende til sin mann. – J’ai peur, j’ai peur!3 hvisket hun og krympet seg.

Hennes mann så på henne, og det var som om han ble forundret da han merket at det var enda et menneske til stede i værelset foruten ham og Pierre. Kaldt og høflig og med et spørrende ansiktsuttrykk vendte han seg mot sin hustru.

– Hva er det du er redd for, Liza? Jeg skjønner ikke hva du mener, sa han.

– Der kan man se hvilke egoister mennene er, alle sammen! Reiser fra meg bare for et innfalls skyld, sperrer meg inne helt alene ute på landet!

– Hos min far og søster, glem ikke det, sa fyrst Andrej lavt.

«Er det den kjente fyrst Andrej?» På æresord! Å, ikke snakk til meg om denne avreisen, ikke snakk om den. Jeg vil ikke høre om den.

3 Jeg er redd, redd!

1 2

34

– Hva så? Jeg blir likevel alene, uten noen av mine venner … Og så vil han at jeg ikke skal være redd.

Tonen var nå gretten, hun trakk overleppen opp, så ansiktet mistet sitt glade uttrykk og i stedet fikk noe dyrisk over seg som gjorde at hun lignet på et ekorn. Hun tidde, da hun ikke syntes det var passende å tale om sitt svangerskap i Pierres nærvær, men det var dette som var hovedsaken.

– Jeg har likevel ikke forstått, de quoi vous avez peur1, sa fyrst Andrej langsomt uten å ta øynene fra henne.

Fyrstinnen ble rød og slo fortvilet ut med hendene.

– Non, André, je dis que vous avez tellement, tellement changé …2 – Legen råder deg til å gå tidlig til sengs, sa fyrst Andrej. – Du skulle gå og legge deg.

Fyrstinnen svarte ikke, men plutselig begynte hennes dunete overleppe å skjelve. Fyrst Andrej reiste seg, trakk på skuldrene og begynte å gå frem og tilbake i værelset.

Pierre så forundret og naivt på dem over brillene og gjorde en bevegelse som om han også ville reise seg, men lot det likevel være.

– Hva bryr jeg meg om at monsieur Pierre er til stede, sa den lille fyrstinne plutselig, og hennes vakre ansikt fortrakk seg til gråt. – Jeg har lenge hatt lyst til å spørre deg, André: hvorfor er du så forandret mot meg? Hva har jeg gjort deg? Du drar i krigen og synes ikke engang synd på meg. Hvorfor?

– Lise! var det eneste fyrst Andrej fikk frem, men i dette ordet lå det både en bønn og en trussel, og fremfor alt en overbevisning om at hun ville angre sine ord; men hun skyndte seg videre: – Du omgås meg som om jeg skulle være en pasient eller et barn.

Jeg ser det nok. Du var da ikke slik for et halvt år siden?

– Lise, hold nå opp, sa fyrst Andrej enda mer inntrengende.

Pierre, som var blitt stadig mer nervøs under denne samtalen, reiste seg og gikk bort til fyrstinnen. Det virket som om han ikke tålte å se tårer og selv var på nippet til å briste i gråt.

– Ta det med ro, fyrstinne. Det er alt sammen noe De innbilder Dem, for … jeg har prøvd det selv … det kommer av at … Nei, unnskyld meg, en fremmed har visst ikke noe her å gjøre … Men ta det nå endelig med ro …

Farvel.

Fyrst Andrej grep ham i armen og holdt ham tilbake.

– Nei, vent nå litt, Pierre. Fyrstinnen er sikkert så snill at hun ikke vil nekte meg å tilbringe aftenen sammen med deg. hva du er redd for.

Nei, jeg skal si du har forandret deg, Andrej …

1 2

35

– Se der, han tenker bare på seg selv, sa fyrstinnen og kunne ikke holde vredestårene tilbake.

– Lise, sa fyrst Andrej tørt og hevet stemmen så høyt at det var tydelig at hans tålmodighet nå var slutt.

Plutselig forsvant det sinte ekornuttrykket fra fyrstinnens vakre ansikt, som i stedet fikk et fryktsomt og medynkvekkende uttrykk. Hun så skamfullt opp på sin mann med de vakre små øynene sine, og ansiktet fikk et preg av den respektfulle engstelse som hunden får når den logrer svakt med halen.

– Mon Dieu, mon Dieu!1 sa fyrstinnen, løftet opp kjolen med den ene hånden og gikk bort til sin mann og kysset ham på pannen.

– Bonsoir, Lise2, sa fyrst Andrej, reiste seg og kysset henne ærbødig på hånden, som om hun skulle være en fremmed.

De to vennene tidde. Hverken den ene eller den andre sa noe. Pierre så av og til bort på fyrst Andrej, og fyrst Andrej gned seg i pannen med den lille hånden.

– Kom, la oss gå og spise aftens, sa han med et sukk, reiste seg og gikk mot døren.

De gikk inn i den elegante, nyoppussede og rikt utstyrte spisestuen. Alt, fra serviettene til sølvtøyet, porselenet og krystallet, hadde dette særlige preg av å være nytt, slik vanlig er hos nygifte. Midt under måltidet satte fyrst Andrej albuene i bordet og tok ordet. Det var som om han plutselig hadde besluttet å tale ut om noe han lenge hadde hatt på hjertet. Så nervøs og irritert hadde Pierre aldri sett sin venn.

– Gift deg aldri, min venn, sa han. – Det er mitt råd til deg. Gift deg iallfall ikke før du kan si til deg selv at du har fått gjort alt det du hadde evner til å gjøre, og ikke før du har sluttet å elske den kvinnen du har valgt deg, og før du kjenner henne til bunns, ellers vil du gjøre en fryktelig og uopprettelig feil. Gift deg når du er blitt gammel og ikke duger til noe lenger …

Ellers vil alt som finnes av godt og edelt i deg gå til grunne. Alt blir liksom stykket opp i småting. Ja, ja, ja! Ikke se så forundret på meg. Hvis du hadde håpet å få utrettet noe her i verden, vil du for hvert skritt merke at nå er alt slutt, nå er alt stengt med unntak av salongen, og der vil du bli stilt på like fot med en hofflakei eller en idiot … Ja, nettopp! …

Han slo energisk ut med hånden.

Pierre tok av seg brillene, og da fikk ansiktet et enda mer godslig uttrykk.

Han så forbauset på sin venn. Å Gud, å Gud! God natt, Liza.

1 2

36

– Min hustru, fortsatte fyrst Andrej, – er en prektig kvinne. Hun er en av de sjeldne kvinner som en mann alltid kan være trygg på; men hvor mye skulle jeg ikke nå gitt for ikke å være gift! Du er den første og eneste jeg har sagt dette til, og når jeg har sagt det til deg, er det bare fordi jeg er glad i deg.

Da fyrst Andrej sa dette, lignet han enda mindre på den Bolkonskij som hadde sittet henslengt i Anna Pavlovnas lenestoler og gitt fra seg franske sentenser med mysende øyne. Det dirret nervøst i det tørre ansiktet, hvor hver muskel sto spent; øynene som før var så trette og døsige, hadde nå fått en klar, strålende glans. Jo mer apatisk han virket til vanlig, desto mer energisk var han når han ble irritert.

– Du forstår ikke hvorfor jeg sier dette, fortsatte han. – Jo, det er et helt livs historie. Du taler om Bonaparte og hans karrière, sa han, selv om Pierre ikke hadde nevnt Bonaparte. – Bonaparte, sier du, men det er bare det at Bonaparte skritt for skritt arbeidet seg frem mot sitt mål, han var fri, han tenkte ikke på annet enn målet – og han nådde det. Men binder du deg til en kvinne, blir du like ufri som en lenket fange, du mister all frihet. Og alt du har av håp og krefter, alt sammen bare tynger deg og piner deg og får deg til å laste deg selv. Salongsladder, baller, ærgjerrighet og tomhet, det er den tryllekrets jeg ikke kan slippe ut av. Nå da jeg skal dra i krigen, den største krigen som verden noensinne har sett, ser jeg at jeg ingenting vet og ikke duger til noe. Je suis très aimable et très caustique1, fortsatte fyrst Andrej, – og hos Anna Pavlovna hører de på meg. Og dette tåpelige selskap som min kone ikke kan leve foruten, og disse kvinnene … Ja, du skulle bare visst hvordan de er, toutes les femmes distinguées2 og kvinnene i det hele tatt! Min far har sannelig rett. Egoisme, forfengelighet, tåpelighet og tomhet, slike egenskaper er det kvinnene legger for dagen når de viser seg som de er. Når man ser dem ute i selskapslivet, kan det se ut som det bor noe i dem, men i virkeligheten er det ingenting, ingenting! Nei, gift deg ikke, kjære venn, gift deg ikke, sluttet fyrst Andrej.

– Jeg må nesten le, sa Pierre, – De regner altså Dem selv for udugelig og livet for bortkastet. De har jo alt foran Dem. Og De …

Han fullførte ikke setningen, men bare tonen viste hvor høyt han satte sin venn, og hvor meget han ventet av ham i fremtiden.

«Hvordan kan han si noe slikt!» tenkte Pierre. Pierre holdt Andrej for et mønster på alt som var fullkomment, og det kom sikkert av at fyrst Andrej i høyeste grad forente alle de egenskaper som Pierre manglet og som enklest kunne sammenfattes i ett begrep – viljestyrke. Pierre hadde alltid beundret Jeg er meget elskverdig og sarkastisk. disse fornemme kvinnene.

1 2

37

fyrst Andrejs evne til å omgås alle slags mennesker, og likeså hans usedvanlige hukommelse, belesthet (han hadde lest alt, visste alt, hadde greie på alt) og fremfor alt hans evne til å arbeide og lære. Og når Pierre ofte ble slått av fyrst Andrejs fullstendige mangel på interesse for filosofiske spørsmål (som Pierre selv var så sterkt opptatt av), så han i dette ikke en mangel, men en styrke.

Til og med i de beste, mest vennskapelige og mest likefremme forhold er smiger og ros like nødvendig som smøring er det for å få hjulene til å gå.

– Je suis un homme fini1, sa fyrst Andrej. – Hvorfor skal vi snakke om meg? La oss heller snakke om deg, sa han, tidde litt og smilte ved sine trøstende tanker. Dette smilet ble straks besvart på Pierres ansikt.

– Hva er det å si om meg? sa Pierre og åpnet munnen til et sorgløst, muntert smil. – Hva er vel jeg? Je suis un bâtard!2 – Han ble med ett blussende rød. Det hadde åpenbart kostet ham stor anstrengelse å si dette. – Sans nom, sans fortune …3 Nåvel, det er kanskje riktig … – Men han sa ikke hva som var riktig. – Inntil videre er jeg fri og har det bra. Jeg vet bare ikke hva jeg skal ta meg til. Jeg ville gjerne be Dem om et godt råd.

Fyrst Andrej så vennlig på ham. Men hans vennlige, kjærlige blikk uttrykte likevel en viss overlegenhet.

– Du er meg kjær, særlig fordi du er det eneste levende menneske jeg har truffet i våre kretser. Du har det godt. Velg hva du vil; det kan være det samme. Du vil sikkert ha lykken med deg, men én ting vil jeg si deg: Slutt med disse besøkene hos Kuragins. Det livet passer ikke for deg. Fyll og leven og …

– Que voulez-vous, mon cher, sa Pierre og trakk på skuldrene, – les femmes, mon cher, les femmes!4 – Det kan jeg ikke forstå, svarte Andrej. – Les femmes comme il faut, det er noe annet; men les femmes hos Kuragin, les femmes et le vin5, nei, det skjønner jeg ikke!

Pierre bodde hos fyrst Vasilij Kuragin og tok livlig del i det løsslupne liv som den unge Anatole Kuragin førte. Det var den samme Anatole som de nå ville gjøre til et bedre menneske ved å gifte ham med fyrst Andrejs søster.

– Vet De hva! sa Pierre, som om han plutselig hadde fått et lykkelig innfall, – jeg har faktisk lenge tenkt å begynne et nytt og bedre liv. Så lenge jeg

3

4

5

1 2

Jeg er en ferdig mann.

Uekte sønn!

Uten navn, uten formue …

Hva vil De jeg skal gjøre, min venn, det er kvinnene!

Skikkelige kvinner … Kuragins kvinner, kvinner og vin.

38

lever på denne måten, kan jeg hverken tenke eller bestemme meg. Jeg har hodepine og mangler alltid penger. Kuragin har bedt meg i dag også, men jeg går ikke.

– Gir du meg ditt æresord på at du ikke går?

– Ja, det gjør jeg!

Klokken var alt over ett om natten da Pierre forlot sin venn. Det var en lys, klar juninatt, slik nettene pleier å være i Petersburg på den tiden av året.

Pierre satte seg inn i en drosje for å kjøre hjem. Men jo lenger han kjørte, desto klarere sto det for ham at det ville bli umulig å sove denne natten, som mer lignet en kveld eller en morgen. Han kunne se langt bortover de tomme gatene. Underveis kom han til å tenke på at nå var kortspillaget atter samlet hos Anatole Kuragin. Som ellers ville det snart gå over i et drikkelag og ende med fornøyelser som Pierre satte enda mer pris på.

«Jeg skulle gjerne tatt meg en tur til Kuragin,» tenkte han. Men i det samme husket han æresordet han hadde gitt til fyrst Andrej om at han aldri mer skulle gå til Kuragin.

Men – som det pleier å gå med folk som kalles karakterløse – i samme øyeblikk fikk han en brennende lyst til å slå seg riktig løs enda en gang og bestemte seg for å kjøre til Kuragin. Han kom straks på at dette æresordet egentlig ikke hadde så stor betydning, for han hadde jo tidligere gitt fyrst Anatole æresord på at han skulle komme. Til slutt kom han til at disse æresordene bare var konvensjonelle vendinger som i grunnen hadde lite å si, særlig når han tenkte på at han kanskje skulle dø i morgen, eller at det kanskje kunne hende noe så uvanlig med ham at det ikke lenger var spørsmål hverken om ære eller vanære. Den slags resonnementer som kullkastet alle gode forsetter, forekom ofte hos Pierre. Han kjørte til Kuragin.

Vognen stanset foran det store huset hvor Anatole bodde – like ved gardens kavalerikaserne. Pierre gikk opp den opplyste hovedtrappen og inn gjennom den åpne døren. I forhallen var det ingen; tomme flasker, kapper og kalosjer lå og slang; det luktet vin, og lenger borte hørtes snakk og rop.

Kortspillet og aftensmåltidet var alt over, men gjestene var ennå ikke gått. Pierre kastet av seg kappen og gikk inn i sideværelset. En lakei som var i ferd med å rydde bort restene etter aftensmåltidet, drakk i smug det som var igjen i glassene. Fra det tredje værelset hørtes bråk, latter, rop av kjente stemmer og bjørnebrøl. Omkring åtte unge menn sto litt bekymret ved det åpne vinduet. Tre andre balet med en ung bjørn som den ene holdt i en lenke, mens han forsøkte å skremme en av sine kamerater.

– Jeg holder ett hundre på Stevens! var det en som ropte.

– Det er ikke lov til å støtte ham! ropte en annen.

39

– Jeg holder på Dolokhov! ropte en tredje. – Skill dem, Kuragin.

– La bamsen være, nå skal vi vedde.

– I ett drag, ellers har han tapt, skrek en fjerde.

– Jakob! Hit med en flaske, Jakob! ropte verten, en høy, vakker mann som sto midt i klyngen i bare skjorteermene og åpen i brystet. – Vent litt, mine herrer. Her har vi jo Petrusja, vår gode venn, vendte han seg mot Pierre.

Nå hørtes en annen stemme som lød forunderlig edru blant alle disse drukne stemmer, og den kom fra en lavvoksen mann med klare blå øyne som sto borte ved vinduet: – Kom hit – nå vedder vi! – Det var Dolokhov, en gardeoffiser fra Semjonovregimentet som bodde sammen med Anatole og var kjent som en stor kortspiller og duellant. Pierre smilte og så seg fornøyd omkring.

– Jeg forstår ingenting. Hva er det som foregår her?

– Stopp litt, han er jo edru. Hit med en flaske, sa Anatole, tok et glass fra bordet og gikk bort til Pierre.

– Se her, drikk først.

Pierre drakk det ene glasset etter det andre, mens han skottet bort på sine berusede kamerater borte ved vinduet og forsøkte å få tak på hva de snakket om. Anatole sto og skjenket og fortalte at Dolokhov hadde veddet med en tilstedeværende engelsk sjøoffiser, Stevens, om at han, Dolokhov, skulle greie å tømme en hel flaske rom mens han satt i vinduet i tredje etasje med bena dinglende utenfor.

– Nå, drikk hele flasken, sa Anatole og rakte Pierre det siste glasset, – ellers får du ikke være med!

– Nei, jeg vil ikke ha mer, sa Pierre, skjøv Anatole til side og gikk bort til vinduet.

Dolokhov sto og holdt engelskmannen i hånden og gjentok klart og tydelig betingelsene for veddemålet, mens han særlig henvendte seg til Anatole og Pierre.

Dolokhov var en middels høy mann med krøllet hår og lyseblå øyne.

Han var i femogtyveårsalderen. Som vanlig hos infanterioffiserer den gangen, hadde han ingen knebelsbart, slik at munnen, det mest karakteristiske ved ansiktet, var helt synlig. Linjene i denne munnen var usedvanlig fint tegnet. Midten av overleppen gikk energisk ut over underleppen, og i munnvikene lekte det liksom alltid to smil, ett på hver side. Og denne munnen sammen med det faste, frekke og usedvanlig kloke blikket ga dette ansiktet et så eiendommelig uttrykk at man ikke kunne unngå å legge merke til det. Dolokhov var fattig og helt uten forbindelser. Og selv om Anatole kunne gjøre ende på titusenvis av rubler, hadde likevel deres felles kamera40

ter større respekt for Dolokhov enn for Anatole. Dolokhov kunne alle slags spill og vant nesten alltid. Hvor mye han enn drakk, holdt han likevel hodet klart. Både Kuragin og Dolokhov var velkjente størrelser blant Petersburgs ranglefanter og villstyringer.

Det ble hentet en flaske rom. To lakeier gikk i gang med å bryte i stykker vindusrammen som var i veien for ham som skulle sitte på gesimsen.

De skyndte seg så godt de kunne, og de unge herrene gjorde dem nesten forstyrret med alle sine råd og tilrop.

Anatole gikk med en seierssikker mine bort til vinduet. Han hadde så lyst til å brekke noe i stykker. Han skjøv lakeiene til side og begynte å rive og slite i vinduskarmen, men den ga ikke etter. I stedet slo han i stykker en rute.

– Nå får du prøve deg, du som er så sterk, vendte han seg mot Pierre.

Pierre tok tak i sprossene, rykket til, og med et brak løsnet hele den solide eketresrammen.

– Ja, vekk med det alt sammen, ellers vil noen tro at jeg holder meg fast, sa Dolokhov.

– Så engelskmannen ypper seg … hva? Er det bra nå, spurte Anatole.

– Ja, alt i orden, sa Pierre. Han så bort på Dolokhov som tok romflasken og gikk bort til vinduet. Derfra kunne man se den lyse himmelen, der aftenrøden og morgendemringen gikk over i hverandre.

Med romflasken i hånden hoppet Dolokhov opp i vinduet.

– Hør etter! ropte han der han sto i vindusposten og vendte seg mot kameratene. Det ble stille i værelset.

– Jeg inngår følgende veddemål (han talte fransk, så engelskmannen skulle forstå ham, selv om fransken hans ikke var den aller beste). Jeg vedder femti imperialer, eller skal vi si hundre? tilføyde han henvendt til engelskmannen.

– Nei, femti, sa engelskmannen.

– Nåvel, jeg holder altså femti imperialer på at jeg skal tømme hele denne flasken i ett drag uten å ta den vekk fra munnen, og det mens jeg sitter her i vinduet, her på dette stedet (han bøyde seg og pekte på den hellende gesimsen nedenfor vinduet) og uten å holde meg fast i noe … Er det klart?

– Ja, det er helt i orden, sa engelskmannen.

Anatole vendte seg mot engelskmannen, tok tak i en knapp i uniformsfrakken, så på ham ovenfra og nedover (engelskmannen var lavvokst) og gjentok alle vilkårene på engelsk.

– Vent nå litt! ropte Dolokhov og dunket flasken mot vinduet for å henlede oppmerksomheten på seg. – Vent litt, Kuragin; hør etter alle sammen.

Hvis noen gjør meg det etter, skal han få hundre imperialer. Forstår dere det?

41

Engelskmannen nikket uten å la dem forstå om han ville gå med på dette nye veddemålet. Anatole ville ikke slippe ham, – han ville være helt trygg på at engelskmannen hadde forstått alt sammen og oversatte hvert eneste ord til engelsk. En ung og spinkel livhusar som hele kvelden hadde tapt i kortspill, krøp opp i vinduskarmen, lutet seg ut og kikket ned.

– Huttetu! sa han ved synet av gatebrolegningen langt der nede.

– Pass deg! ropte Dolokhov og rev ned offiseren som snublet i sine egne sporer og havnet langt inne på gulvet etter et klossete hopp.

Dolokhov satte fra seg flasken i vindusposten, så han lett kunne få tak i den og krøp så forsiktig etter. Han strakte bena ut og lot seg så gli ned på gesimsen mens han holdt seg fast med begge hender, slapp så taket og grep flasken. Anatole kom med to lys og satte dem i vinduskarmen, skjønt det alt var helt lyst. Dolokhovs hvite skjorterygg og hans krøllete hode var opplyst fra begge sider. Alle flokket seg ved vinduet. Engelskmannen sto fremst.

Pierre smilte og sa ingenting. En av de eldre tilstedeværende trengte seg frem med et sint og forskrekket uttrykk og ville gripe tak i Dolokhov.

– Mine herrer, hva er dette for tøv; han kommer jo til å slå seg ihjel, sa denne mer fornuftige mannen.

Anatole stoppet ham.

– Ikke rør ham, du bare skremmer ham så han slår seg ihjel. Skjønner du det? … Hvordan tror du da det går? … Hva? …

Dolokhov snudde seg, satte seg til rette og slapp atter taket med hendene.

– Hvis noen våger å legge seg opp i dette, skal jeg kaste ham ut av vinduet, sa han og støtte ordene ett for ett ut gjennom den sammenbitte munnen. – Nå, kom igjen!

Med disse ordene snudde han seg igjen, grep flasken og førte den til munnen, kastet hodet bakover og satte den ledige armen i været for å holde likevekten. En av lakeiene som hadde begynt å feie sammen glassbiter, ble stående i bøyd stilling med øynene naglet til Dolokhovs rygg i vindusåpningen. Anatole sto rett opp og ned med oppspilte øyne. Engelskmannen satte trut og skjelte bort til Dolokhov. Han som hadde forsøkt å gripe inn, styrtet bort i et hjørne og la seg på en sofa med ansiktet mot veggen. Pierre holdt seg for øynene. Ennå lekte et stivnet smil rundt munnen, men ansiktet uttrykte nå redsel og gru. Alle tiet. Pierre tok hendene vekk fra ansiktet.

Dolokhov satt fremdeles i samme stilling, men hodet var nå lenet så langt tilbake at krøllene i nakken lå nede på skjortekraven. Hånden med flasken løftet seg høyere og høyere og skalv under anstrengelsen. Det var tydelig at det nå ikke var stort igjen på flasken. «Blir han da aldri ferdig?» tenkte Pierre. Det virket som om det var gått mer enn en halvtime. Plutselig lente Dolokhov seg bakover, og det gikk en nervøs trekning gjennom armen, slik 42

at han var nær ved å miste balansen ute på den skrånende gesimsen. Han begynte å gli, og under anstrengelsen for å holde likevekten dirret armen og hodet enda sterkere enn før. Han løftet den ene armen for å få tak i vindusposten, men senket den på ny. Pierre lukket atter øynene og sa til seg selv at han ikke ville åpne dem igjen. Plutselig merket han at det ble liv og røre rundt ham. Han så opp: Dolokhov sto i vindusposten, ansiktet var blekt og blidt.

– Den er tom!

Han slengte flasken bort til engelskmannen som grep den behendig.

Dolokhov sprang ned fra vinduet. Han luktet sterkt av rom.

– Fremragende! Ja, det var gutten sin! Det var noe til veddemål! Pokker til fyr! ble det ropt fra alle kanter.

Engelskmannen tok frem pungen og tellet opp pengene. Dolokhov sto med mysende øyne og sa ikke et ord. Med ett hoppet Pierre opp i vinduet.

– Mine herrer! Hvem vil vedde med meg? Jeg skal gjøre akkurat det samme, ropte han. – Forresten er det ikke så viktig med veddemålet, jeg kan gjøre det likevel. Kom bare med flasken!

– Ja, bare la ham prøve seg! sa Dolokhov med et flir.

– Hva, er du blitt helt gal? Hvem er det som lar deg gjøre slikt? Du blir jo svimmel bare du står på en trapp, sa kameratene i munnen på hverandre.

– Jeg skal drikke den opp, kom med flasken! ropte Pierre og slo i bordet som en full mann og klatret opp i vinduet.

Noen grep ham i armene og ville dra ham ned igjen, men han var så sterk at alle de som forsøkte å nærme seg, ble puffet langt bortover gulvet.

– Nei, på denne måten kommer vi ingen vei med ham, sa Anatole, – vent litt, så skal jeg forsøke å lure ham. Hør her, Pierre, jeg skal vedde med deg, men ikke før i morgen. Nå drar vi alle sammen til ***.

– Ja, det gjør vi, ropte Pierre, – kom igjen! … Og bamsen tar vi med oss!

Og dermed tok han bjørnen i armene og begynte å danse med den.

VII Fyrst Vasilij hadde holdt det løftet han ga fyrstinne Drubetskaja under mottagelsen hos Anna Pavlovna. Han hadde henvendt seg til keiseren angående hennes eneste sønn Boris, og det ble da gjort et unntak fra vanlig praksis: Boris ble overført til garden og ansatt som fenrik i Semjonovregimentet.

Men adjutant hos Kutuzov ble han likevel ikke, til tross for alle intriger og anstrengelser. Kort etter Anna Pavlovnas aftenselskap vendte Anna Mikha43

jlovna tilbake til Moskva, hvor hun straks oppsøkte sine rike slektninger, grev Rostov og hans familie, som hun alltid pleide å bo hos når hun var i byen. I Rostovs hjem var hennes forgudede sønn Borisenka vokst opp, og der hadde han senere bodd i flere år. Han bodde der også på denne tiden, da han måtte ekvipere seg før han kunne tiltre sin nye stilling. Garden hadde forlatt Petersburg allerede 10. august, og Boris skulle nå slutte seg til den i Radziwillow.

Hos Rostovs var det dobbelt navnedagsfest, både for husets frue og for den yngste datteren, som begge het Natalja. Allerede tidlig på formiddagen begynte gratulantene å innfinne seg. Ustanselig kom det elegante kareter forspent med seks eller flere hester kjørende opp foran grevinne Rostovas velkjente hus på Povarskaja. Grevinnen og hennes vakre eldste datter satt i stuen og tok imot den store skaren av gjester som stadig kom og gikk.

Grevinnen hadde et magert ansikt med trekk som minnet om den østerlandske kvinnetype. Hun kunne vel være en femogførti år, men så eldre ut, da hennes mange barnefødsler hadde tatt hardt på henne, – hun hadde i alt fått tolv barn. Som følge av sin kraftløshet var hun meget langsom både i tale og bevegelser, og dette ga hennes fremtreden en egen verdighet. Fyrstinne Anna Mikhajlovna Drubetskaja, som liksom hørte med til familien, satt også i stuen og hjalp til med å motta og underholde gjestene. De unge holdt til i værelsene innenfor og fant det ikke nødvendig å være til stede under mottagelsen. Greven tok imot gjestene når de kom, fulgte dem ut igjen og ba alle sammen til middag.

– Mange takk for at De kom, ma chère eller mon cher1 (ma chère eller mon cher, sa han til alle uten hensyn til om de sto over eller under ham på rangstigen), og jeg må få takke både på egne og på min kones og datters vegne. Og kom så endelig til middag, er De snill. Husk at De fornærmer meg hvis De ikke kommer. På vegne av hele familien ønsker jeg Dem hjertelig velkommen. Disse ordene sa han alltid med samme uttrykk i sitt fyldige, blide og velbarberte ansikt, samtidig som han ga gjesten et hjertelig håndtrykk og gjorde noen små forte bukk med hodet. Hver gang han hadde fulgt en gjest ut, vendte han tilbake til dem som satt i stuen. Han satte seg godt til rette i lenestolen, og lik en mann som elsker livet og forstår seg på kunsten å leve, sprikte han med bena, la hendene på knærne og ble sittende og vagge frem og tilbake med en verdig mine. Så kom han med gjetninger om været, ga gode råd for helsen, snart på russisk og snart på et meget dårlig, men selvsikkert fransk. Og så måtte han pliktoppfyllende følge enda en gjest ut, mens han strøk seg over det tynne, grå håret og atter fremførte sin middag

1

min kjære.

44

sinvitasjon. Av og til la han tilbakeveien gjennom den store marmorspisesalen, hvor det nå ble dekket til åtti personer. Han gløttet bort på tjenerne som kom med sølv og porselen, la plater i bordene og bredte ut damaskduker. Så kunne han kalle til seg sin adelige hushovmester, Dmitrij Vasiljevitsj, som ordnet med alle ting der i huset, og si noe sånt som: – Nå, Mitjenka, pass nå på at alt blir riktig bra. Slik ja! sa han og så fornøyd utover det svære bordet som nå var trukket ut i hele sin lengde. – Serveringen er jo det viktigste, vet du. Slik ja … – Og så vendte han atter tilbake til salongen med en inderlig fornøyd mine.

– Marja Lvovna Karagina med datter! meldte grevinnens svære vognlakei med basstemme fra salongdøren. Grevinnen tenkte seg om og tok en pris av sin gullsnusdåse, som var prydet med hennes manns portrett.

– Disse visittene er en pine og en plage, sa hun. – Nå, hun får bli den siste jeg tar imot. Hun er jo så forferdelig affektert. Ja, vær så god, sa hun trist til lakeien, som om hun ville ha sagt: «Ja, bare gjør ende på meg.»

En høy, fyldig dame med en viktig mine kom med knitrende skjørt inn i salongen sammen med sin unge datter, som hadde et rundt og smilende ansikt.

– Chère comtesse, il y a si longtemps … elle a été alitée la pauvre enfant … au bal des Razoumowsky … et la comtesse Apraksine … j’ai été si heureuse …1 Alle damene talte i munnen på hverandre, kjoler raslet og stoler ble skjøvet til side – den ene kunne knapt nok høre hva den andre sa. Så begynte den vanlige salongkonversasjonen som aldri går mer i dybden enn at man ved første og beste anledning kan reise seg, rasle med kjolen og si: «Je suis bien charmée; la santé de maman … et la comtesse Apraksine»2, og så igjen gå ut i forstuen, ta på seg pels eller kappe og kjøre hjem. De begynte straks å tale om det som var hele byens viktigste samtaleemne, nemlig om sykdommen til den kjente og vakre rikmannen fra Katarina-tiden, gamle grev Bezukhov, og hans uekte sønn Pierre, som hadde oppført seg så utekkelig i Anna Pavlovnas aftenselskap.

– Jeg synes så synd på den stakkars greven, sa den nye gjesten, – syk og elendig er han i forveien, og så skal han attpåtil få all denne sorg av sønnen.

Det tar livet av ham!

– Hva for noe? spurte grevinnen, som om hun ikke visste hva gjesten snakket om, selv om hun nå allerede for femtende gang hørte grunnen til grev Bezukhovs sorg.

Det er så lenge siden siden sist … Grevinne … Hun har vært syk … på Razumovskijenes ball … grevinne Apraksina … jeg ble så glad …

2 Jeg er meget, meget glad … mammas helbred … grevinne Apraksina.

1

45

– Å, det kommer vel av vår tids oppdragelse! Allerede i utlandet, fortsatte gjesten, – var denne unge mann helt overlatt til seg selv, og nå skal han ha stelt seg slik i Petersburg at politiet har forvist ham fra byen.

– Fortell! sa grevinnen.

– Han har vært uheldig i sitt valg av omgangskrets, innskjøt fyrstinne Anna Mikhajlovna. – Sammen med fyrst Vasilijs sønn og en eller annen Dolokhov skal han oppført seg helt vanvittig. Og to av dem fikk sannelig svi for det: Dolokhov er blitt degradert til menig soldat, og Bezukhovs sønn er som sagt blitt forvist til Moskva. Med hensyn til Anatole Kuragin har visst faren greid å få dysset saken ned. Men også han er blitt forvist fra Petersburg.

– Men hva er det de har gjort da? spurte grevinnen.

– Å, de er de reneste røvere, særlig Dolokhov, sa gjesten. – Han er sønn av Marja Ivanovna Dolokhova, en meget aktverdige dame, men hva så?

Sammen fikk de fatt i en bjørn som de tok med seg i en vogn og kjørte i vei.

Og da så politiet blandet seg inn, tok de simpelthen en konstabel og bandt ham fast til bjørnen, rygg mot rygg. Og så kastet de begge ut i Mojka-kanalen, hvor bjørnen la på svøm med konstabelen på ryggen.

– Jeg synes jeg ser ansiktet på konstabelen, ma chère, sa greven og brølte av latter.

– Tenk så forferdelig! Synes De det er noe å le av, greve?

Men også damene måtte le.

– Det var bare såvidt de fikk reddet stakkaren, fortsatte gjesten. – Tenk at en sønn av grev Kirill Vladimirovitsj Bezukhov kan more seg med den slags! la hun til. – Og så han som etter sigende skal være så klok og veloppdragen. Der kan man se hva denne utenlandske oppdragelsen fører til. Jeg håper virkelig at ingen vil ta imot ham her, til tross for all hans rikdom.

Nylig var det noen som ville forestille ham for meg. Men jeg sa blankt nei: jeg har jo døtre.

– Hvordan kan De si at denne unge mannen er så rik? spurte grevinnen og bøyde seg vekk fra de unge pikene, som straks lot som om de ikke hørte etter. – Greven har jo bare uekte barn. Ja, Pierre er visst også uekte.

Gjesten slo ut med hånden.

– Å, han har sikkert et helt snes med uekte barn.

Fyrstinne Anna Mikhajlovna blandet seg på nytt inn i samtalen. Det var tydelig at hun ville vise sine forbindelser og sitt kjennskap til alle forhold i den fornemme verden.

– Saken er den, sa hun med tyngde og senket stemmen som de andre. – Gamle grev Kirill Vladimirovitsjs meritter er jo kjent for alle … Barna sine har han vel ikke lenger tall på, men denne Pierre har alltid vært hans yndling.

46

– Å, så vakker han var, denne gamle mannen, sa grevinnen, – helt til ifjor! Vakrere mann har jeg aldri sett.

– Nå har han forandret seg meget, sa Anna Mikhajlovna. – Men det var det jeg ville si, fortsatte hun. – Fyrst Vasilij er nok gjennom sin hustru den nærmeste arving til hele hans formue, men greven har alltid vært svært glad i Pierre. Han tok seg av guttens oppdragelse, og han har skrevet til keiseren … så ingen vet hvordan det går når han dør (han er så dårlig at man venter hans død hvert minutt, og Lorrain er alt kommet fra Petersburg), hvem som skal arve den veldige formuen, Pierre eller fyrst Vasilij. Tenke seg til, førti tusen sjeler og flere millioner rubler. Dette vet jeg helt sikkert, for fyrst Vasilij har selv fortalt det til meg. Forresten er jeg også i slekt med Kirill Vladimirovitsj, han er nemlig en tremenning av min mor. Ja, han sto også fadder til min sønn Boris, la hun til i en tone som om hun ikke tilla denne omstendighet den aller minste betydning.

– Fyrst Vasilij kom til Moskva i går. Jeg har hørt at det gjelder en revisjon, sa gjesten.

– Ja, men, entre nous1, sa fyrstinnen, – er det bare et påskudd. I virkeligheten er han kommet for å besøke greven, da han har hørt hvor syk han er.

– Det var nå allikevel et strålende påfunn, ma chère, sa greven. Og da han merket at gjesten ikke hørte på ham, vendte han seg til de unge pikene: – Jeg synes jeg ser denne konstabelen.

Og så begynte han å baske med armene for å vise dette nærmere, samtidig som han satte i en rungende basslatter som fikk hele kroppen til å disse.

Slik ler gjerne folk som alltid har spist og særlig drukket godt. – Tør jeg så be mine damer å gjøre oss den glede å komme til middag? sa han.

VIII Det ble en pause i samtalen. Grevinnen så på sin gjest og smilte vennlig, men la ikke skjul på at hun ikke ville ta det ille opp om gjesten og datteren nå ville reise seg og gå. Datteren var allerede i ferd med å rette på kjolen og så spørrende på moren, da det plutselig lød et forferdelig rabalder fra sideværelset: En mengde føtter, både mannlige og kvinnelige, kom farende i vill fart mot døren og en stol ble revet over ende. Inn i værelset kom det springende en trettenårs pike som hadde gjemt et eller annet i det korte musselinsskjørtet sitt og ikke fikk stanset før hun var midt ute på gulvet. I samme øyeblikk dukket det opp en student med mørkerød uniformskrave, 1

mellom oss sagt

47

en gardeoffiser, en femtenårs pike og en lubben, rødkinnet smågutt i en liten barnejakke.

Greven sprang opp, vagget bortover gulvet og slo armene rundt den unge piken.

– Se her er hun! ropte han og lo. – Her har vi navnedagsbarnet! Ma chère navnedagsbarn!

– Ma chère, il y a un temps pour tout1, sa grevinnen med påtatt strenghet. – Du skjemmer henne helt bort, Elie, sa hun til mannen.

– Bonjour, ma chère, je vous félicite, sa gjesten. – Quelle délicieuse enfant!2 la hun til henvendt til moren.

Den sortøyde lille piken hadde for stor munn til egentlig å kunne kalles vakker, men hun var livlig og morsom. De barnlige bare skuldrene beveget seg opp og ned etter løpingen, og med de tilbakstrøkne sorte lokkene, de tynne bare armene og de små føttene med mamelukker og utringede sko var hun i den fortryllende alder da en pike ikke lenger er barn og barnet ikke er ung pike. Hun rev seg løs fra faren og løp bort til moren, og uten å bry seg det minste om hennes strenge ord, gjemte hun seg rødmende i kniplingsmantiljen og begynte å le. Hva hun egentlig lo av, var ikke helt klart, men hun sa noen usammenhengende ord om en dukke som hun tok frem av kjolefoldene.

– Se her! … Det er dukken min … Mimi … Se nå!

Og Natasja kunne ikke få sagt mer (hun syntes alt var så komisk). Hun kastet seg inn til moren og lo så høyt og klingende at alle, til og med den affekterte gjesten, måtte le med.

– Nei, gå nå, gå nå med den fæle dukken din! sa moren og skjøv dateren vekk med påtatt strenghet. – Det er min yngste datter, vendte hun seg mot gjesten.

Natasja kikket et øyeblikk opp fra morens kniplinger, så på henne gjennom smil og tårer, og gjemte ansiktet på ny.

Den fremmede damen som var nødt til å overvære denne familiescenen, syntes hun måtte si noen hyggelige ord.

– Si meg nå, min kjære, sa hun henvendt til Natasja, – hvem er egentlig denne Mimi? Er hun en slektning av Dem? Hun er kanskje Deres datter?

Natasja likte ikke den nedlatende tonen i disse barnslige spørsmålene.

Hun svarte ikke og så på den fremmede damen med alvorlige øyne.

Nå var også de andre unge kommet inn i stuen: Boris, offiser og sønn av fyrstinne Anna Mikhajlovna, Nikolaj, student og eldste sønn av greven, Min kjære, enhver ting til sin tid.

God dag, min kjære venn, jeg gratulerer Dem. For et yndig barn!

1 2

48

Sonja, grevens femtenårige niese, og endelig lille Petrusja, familiens yngste sønn. Alle slo seg ned i salongen og forsøkte å tøyle den livlighet og munterhet som lyste ut av alle deres trekk. Det var tydelig at de inne hos seg selv hadde hatt morsommere ting å snakke om enn bysladder, været og comtesse Apraksine1. Av og til skottet de bort på hverandre, og da kunne de nesten ikke holde seg fra å le.

De to unge mennene, studenten og offiseren, var jevnaldrende og hadde vært venner helt fra barndommen. Begge var vakre å se til, men de lignet ikke på hverandre. Boris var høy og lys, med rolig ansikt og fine, regelmesige trekk. Nikolaj var lavere av vekst, hadde krøllet hår og et åpent ansikt.

På overleppen hadde han alt begynt å få svarte dun, og hele ansiktet hadde et varmt og livfullt uttrykk. Nikolaj ble rød så fort han kom inn i salongen.

Det var tydelig at han lette etter noe å si, men ikke kunne finne på noe. Boris derimot fant seg straks til rette og fortalte i en spøkefull tone at han hadde kjent denne Mimi da hun var ung pike og ennå hadde nesen i behold. Men i løpet av de siste fem årene var hun blitt gammel og nå hadde hun til og med fått brudd på hjerneskallen. Da han hadde sagt det, kastet han et blikk på Natasja. Natasja vendte seg bort fra ham og så på sin yngste bror, som knep øynene sammen og sto og ristet i en lydløs latter. Og nå greide hun ikke å holde seg lenger, – hun fór opp og styrtet ut av værelset så fort de raske bena kunne bære henne. Boris trakk ikke engang på smilebåndet.

– Var det ikke så at De ville ut og kjøre, maman? Skal vi ta kareten? sa han og vendte seg smilende mot moren.

– Ja, bare la dem spenne for, sa hun og smilte.

Boris gikk stille ut av døren etter Natasja. Den lille tykksaken Petja løp etter dem og var visst litt furten for at leken nå var slutt.

IX Av de unge, om man da ikke regner grevinnens datter (som var fire år eldre enn søsteren og allerede førte seg som en voksen dame) og piken som var kommet på besøk, var det nå bare Nikolaj og niesen Sonja tilbake. Sonja var en slank liten brunette med blide øyne og lange, mørke øyenvipper. Den brunsorte fletten var så stor og tykk at den var lagt to ganger rundt hodet, og ansiktet, halsen og de fine, muskuløse armene hadde et eget mattgult skjær.

Med sine lette bevegelser, myke lemmer og vare, tankefulle vesen kunne hun minne om en vakker kattunge som snart ville bli en yndig pusekatt.

1

grevinne Apraksina.

49

Selv om hun anså det for mest passende å ta del i samtalen med et smil, var det tydelig at hun ikke hadde tanke for annet enn sin cousin som nå skulle til hæren, og hun så på ham med en så brennende ungpiketilbedelse at smilet ikke et øyeblikk kunne bedra noen. Kattungen var åpenbart rede til å hoppe opp og fortsette leken med sin cousin så fort de var kommet ut av salongen, slik som Boris og Natasja.

– Ja, ma chère, sa den gamle greven til sin gjest og pekte på sønnen Nikolaj. – Nå har altså hans venn Boris blitt offiser, og Nikolaj vil slå følge.

Dermed sier han farvel både til universitetet og sin gamle far: Han går i militærtjeneste, ma chère. Og nå som han kunne fått ansettelse i arkivet og alt lå så fint til rette for ham. Kan det kalles vennskap? sa greven spørrende.

– Ja, krigen skal jo alt være erklært, sa gjesten.

– Det har de sagt lenge, sa greven. – De snakker og snakker og mer blir det ikke. Ma chère, kan det kalles vennskap? gjentok han. – Han vil bli husar.

Gjesten, som ikke visste hva hun skulle svare, rystet på hodet.

– Det er slett ikke for vennskapets skyld, svarte Nikolaj og ble ildrød, som om noen skulle ha kommet med en grov beskyldning. – Det er ikke av vennskap, men ganske enkelt fordi jeg føler meg kallet til å bli offiser.

Han kikket bort på søskenbarnet og den unge gjesten: Begge smilte bifallende.

– I dag kommer oberst Schubert fra Pavlograd husarregiment til middag hos oss. Han har vært her på permisjon og skal ta Nikolaj med seg. Hva kan man gjøre med det? sa greven, trakk på skuldrene og talte spøkende om noe som åpenbart hadde voldt ham stor sorg.

– Jeg har jo sagt at jeg blir hvis De ikke vil la meg reise, sa sønnen. – Men jeg vet at jeg ikke duger til noe annet enn militærtjeneste. Jeg er ikke diplomat, jeg er ikke embetsmann, jeg kan ikke legge skjul på hva jeg føler, sa han og så bort på Sonja og den unge gjesten med ungdommelig koketteri.

Kattungen slukte ham med øynene og kunne visst når som helst begynne å leke og vise sin kattenatur.

– Nå, nå, så sier vi det! sa den gamle greven. – Maken til hissigpropp!

Det er Bonaparte som spøker i hodene på dem alle sammen. De tror visst at de kan stige fra løytnant til keiser alle mann. Nå, det skulle forresten ikke vært meg imot, tilføyde han uten å legge merke til gjestens smil.

De voksne begynte å snakke om Bonaparte. Frøken Julie, datteren til fru Karagina, vendte seg mot den unge Rostov: – Så synd at De ikke var hos Arkharovs på torsdag. Jeg hadde det så kjedelig uten Dem, sa hun og smilte ømt til ham.

Den unge mannen følte seg smigret, og med et kokett smil satte han seg 50

nærmere bort til frøken Julie og begynte en fortrolig samtale med henne.

Han la slett ikke merke til at dette ufrivillige smilet skar som en kniv gjennom hjertet på den rødmende og tilgjort smilende Sonja. Midt under samtalen kom han til å se bort på henne. Til svar fikk han et blikk fylt av vilt raseri, – hun kunne knapt holde tårene tilbake og bevare sitt tvungne smil, reiste seg og gikk ut av værelset. All Nikolajs livlighet forsvant. Så snart det ble en liten pause i samtalen, reiste han seg og gikk urolig ut for å lete etter Sonja.

– Å, hvor dårlig de unge greier å skjule sine hemmeligheter! sa Anna Mikhajlovna og pekte etter Nikolaj. – Cousinage dangereux voisinage1, la hun til.

– Ja, sa grevinnen, da den solstrålen som den unge generasjon hadde brakt med seg inn i salongen, atter var borte. Hun svarte liksom på et spørsmål som ingen hadde stilt, men som stadig opptok henne. – Hvor mange sorger og bekymringer skal man ikke ha før man får noen glede av sine barn! Til og med nå er det mer bekymring enn glede. Alltid er det noe å være redd for! For nå er de jo nettopp i den alder som er så vanskelig og full av farer både for piker og gutter.

– Alt er avhengig av oppdragelsen, sa gjesten.

– Ja, det kan De nok ha rett i, fortsatte grevinnen. – Til nå har jeg Gud skje lov vært mine barns venn og hatt deres fulle fortrolighet, sa grevinnen, som i likhet med så mange andre foreldre innbildte seg at barna ikke hadde noen hemmeligheter for henne. – Jeg vet at jeg alltid vil være mine døtres første confidente2, og at brushodet Nikolenka, selv om han saktens kommer til å gjøre noen dumheter (det gjør jo gutter alltid), aldri vil finne på den slags ting som disse unge herrene i Petersburg.

– Ja, det er noen prektige, prektige unger, bekreftet greven, som alltid løste alle spørsmål ved å finne allting prektig. – Og gutten vil altså bli husar!

Ingenting å gjøre med det, ma chère!

– Å, så søt denne yngste datteren Deres er! sa gjesten. – Henne er det jammen krutt i!

– Ja, nettopp krutt, sa greven. – Hun ligner på meg, ser De! Og for en stemme hun har! Selv om hun aldri så mye er min datter, så sier jeg som sant er: Hun blir en stor sangerinne, en ny Salomoni, blir hun. Vi har fått en italiener til å gi henne sangtimer.

– Er det ikke litt tidlig? Det skal være skadelig for stemmen å begynne så tidlig.

1 2

Fettere og kusiner er farlig naboskap. fortrolige.

51

– Å nei, tenk tidlig! sa greven. – Våre mødre giftet seg jo allerede i tolv-trettenårsalderen!

– Og nå er hun alt forelsket i Boris! Hva synes De om det? sa grevinnen og så smilende på Boris’ mor, og så fortsatte hun, øyensynlig som svar på en tanke som alltid opptok henne: – Ja, der kan De bare se, – om jeg nå hadde holdt henne strengt og forbudt henne å … ja, da må Gud vite hva de kunne ha funnet på (grevinnen mente at de til og med kunne ha kysset hverandre), men nå vet jeg hvert eneste ord hun har sagt. Om kvelden kommer hun selv og forteller det. Det er mulig at jeg forkjæler henne, men det er likevel bedre enn å være for streng. Den eldste var jeg strengere med.

– Ja, jeg fikk nok en annen oppdragelse, sa eldstedatteren, den vakre grevinne Vera, og smilte.

Men smilet gjorde ikke Veras ansikt vakrere; tvert imot ble det unaturlig og derfor ubehagelig. Vera var vakker og intelligent, hun hadde fått en god utdannelse og hadde en pen stemme. Det hun sa, var korrekt og treffende, men likevel følte alle seg ubehagelig til mote så snart hun åpnet munnen.

– Alltid skal foreldrene gjøre for mye vesen av eldstebarna, så de skal bli noe helt usedvanlig, sa gjesten.

– Ja, det nytter nok ikke å nekte for det, ma chère! Grevinnen gjorde nok for mye vesen av Vera, sa greven. – Nå, ingenting å gjøre med det! Hun er da likevel blitt en prektig pike, la han til og blunket oppmuntrende til Vera.

Gjestene reiste seg og gikk etter å ha lovet å komme til middag.

– Maken til manerer! Jeg trodde aldri de skulle gått! sa grevinnen da hun hadde fulgt gjestene ut.

X Da Natasja løp ut av salongen, stanset hun ute i vinterhaven. Der ble hun stående og lytte til stemmene i salongen og vente på at Boris skulle komme.

Hun begynte alt å bli utålmodig, trampet i gulvet med den lille foten sin og var nær ved å briste i gråt da han ikke kom med det samme. Endelig hørtes den unge manns rolige og avmålte skritt. Natasja styrtet inn mellom blomstene og gjemte seg.

Boris stanset midt i værelset og så seg om. Så knipset han noen støvkorn fra uniformsermet og gikk bort til speilet og begynte å inspisere sitt vakre ansikt. Natasja sto helt rolig, kikket frem fra sitt gjemmested og ventet på hva han ville gjøre. Han ble stående en stund foran speilet, smilte og gikk mot utgangsdøren. Natasja ville rope på ham, men ombestemte seg.

52

– La ham bare lete, sa hun til seg selv. Så fort Boris var gått ut, kom Sonja inn. Hun var helt rød i ansiktet og hvisket sint med tårefylte øyne.

Natasja ville først løpe ut til henne, men ga det opp og ble stående mellom blomstene. Liksom under en usynlighetshatt kunne hun der følge med i alt som foregikk uten selv å bli sett. Dette ga henne en egen, hittil ukjent nytelse. Sonja hvisket et eller annet og ble stående og se i retning av salongdøren. Døren gikk opp, og Nikolaj kom inn.

– Sonja! Hva er det du finner på? Du kan da ikke gjøre slik? sa Nikolaj og løp bort til henne.

– Å, la meg være i fred! – Sonja begynte å gråte.

– Å jo, jeg vet nok hva det er.

– Nå, så vet De det da, – bare gå inn til henne igjen De. – Sonja! Bare ett ord! Hvordan kan du pine både meg og deg med slike dumme innbildninger? sa Nikolaj og tok henne i hånden.

Sonja trakk ikke hånden til seg og sluttet å gråte.

Natasja våget nesten ikke å trekke pusten, der hun satt og fulgte dem med funklende øyne. «Hva er det som kommer nå?» tenkte hun.

– Sonja! Du er for meg det eneste i hele verden! Du er for meg alt! sa Nikolaj. – Det skal jeg vise deg.

– Jeg liker ikke at du snakker slik.

– Nå vel, så skal jeg la være, tilgi meg, Sonja! – Han trakk henne til seg og kysset henne.

– Å, så deilig! tenkte Natasja, og da Sonja og Nikolaj var gått ut av værelset, fulgte hun etter og ropte på Boris.

– Boris, kom hit, sa hun med en megetsigende og underfundig mine. – Det er noe jeg må si Dem, Boris. Nei, kom nå hit, sa hun og førte ham med seg ut i vinterhaven hvor hun hadde stått gjemt. Boris fulgte smilende etter henne.

– Hva er det De vil vise meg? spurte han.

Hun ble forvirret og så seg omkring, og da hun fikk øye på dukken som lå henslengt på en av blomsterbaljene, grep hun den og holdt den opp i armene.

– Kyss dukken, sa hun.

Boris så oppmerksomt og kjærlig på hennes livlige ansikt uten å svare.

– Vil De ikke? Nå, så kom hit da, sa hun og gikk lenger inn mellom blomstene og slengte dukken fra seg. – Nærmere, nærmere! hvisket hun.

Hun grep offiseren i ermeoppslagene, og i det rødmende ansiktet hennes kunne en lese både triumf og angst.

– Har De lyst til å kysse meg da? hvisket hun knapt hørlig, så opp på ham og smilte, og det var så vidt hun ikke begynte å gråte av bevegelse.

53

Boris ble rød.

– Så rar De er! sa han og bøyde seg nærmere og ble stadig mer rød, men gjorde ingenting, bare ventet.

Plutselig hoppet hun opp på blomsterbaljen, så hun ble høyere enn ham, slo armene om ham, slik at de fine, nakne armene fikk tak om halsen, kastet håret tilbake med et rykk og kysset ham midt på munnen.

Så smatt hun ut mellom blomsterpottene og ble stående på den andre siden med bøyd hode.

– Natasja, sa han, – De vet at jeg er glad i Dem, men …

– Er De forelsket i meg? avbrøt Natasja.

– Ja, det er jeg, men er det ikke bedre … å la være med dette … La oss vente i fire år. Da vil jeg anholde om Deres hånd.

Natasja tenkte seg om.

– Tretten, fjorten, femten, seksten …, sa hun og tellet på de tynne fingrene sine. – Nåvel, så er vi altså forlovet?

Og et lykkelig og rolig smil lyste opp i det livlige ansiktet hennes.

– Ja, det er klart! sa Boris.

– Så vil du være min så lenge vi lever?

Og med et gledestrålende smil tok hun Boris under armen og gikk stille sammen med ham inn i divanrommet.

XI Grevinnen var nå så trett etter alle visittene at hun ikke ville motta flere, og portieren fikk ordre om å be dem som ennå måtte innfinne seg, om å komme igjen til middag. Grevinnen hadde lyst til å få seg en liten prat på tomannshånd med sin barndomsvenninne, fyrstinne Anna Mikhajlovna, som hun ikke hadde fått snakket ordentlig med siden venninnen var kommet tilbake fra Petersburg. Med sitt utgråtte og behagelige ansikt satte Anna Mikhajlovna seg nærmere bort til grevinnen.

– Med deg vil jeg være helt åpenhjertig, sa Anna Mikhajlovna. – Nå er det sannelig ikke mange igjen av oss gamle venninner! Og derfor setter jeg også så stor pris på ditt vennskap.

Anna Mikhajlovna så bort på Vera og tidde. Grevinnen trykket sin venns hånd.

– Vera, sa grevinnen og vendte seg mot sin eldste datter som hun åpenbart ikke var særlig glad i. – Skjønner De virkelig ingenting? Kan du virkelig ikke fatte at du er overflødig her? Gå inn til søstrene dine, eller …

54

Den vakre Vera smilte foraktelig, men følte seg slett ikke fornærmet.

– Om De bare hadde sagt det før, mamma, skulle jeg gått med en gang, sa hun og gikk ut av salongen. Men da hun kom forbi divanrommet, la hun merke til to par som satt ved hvert sitt vindu, rett overfor hverandre. Hun stanset og smilte foraktelig. Sonja satt tett inntil Nikolaj, som skrev av sine første dikt til henne. Boris og Natasja satt ved det andre vinduet og tidde da Vera kom inn. Sonja og Natasja kastet et skyldbetynget og lykkelig blikk på Vera.

Det var morsomt og rørende å se på disse forelskede småpikene, men det var tydelig at synet ikke gjorde noe behagelig inntrykk på Vera.

– Jeg har jo sagt at dere ikke skal røre sakene mine! sa hun. – Dere har egne værelser. – Hun tok blekkhuset fra Nikolaj.

– Et lite øyeblikk! sa han og dyppet pennen.

– Å, alt skal dere gjøre i utide, sa Vera. – Isted kom dere til og med farende inn i salongen så det var pinlig for alle.

Tross eller fordi det hun sa var helt riktig, var det ingen som svarte.

Alle de fire satt bare og så på hverandre. Vera ble stående med blekkhuset i hånden.

– Og hvilke hemmeligheter kan det være mellom slike unger som dere?

Bare dumheter alt sammen.

– Men hva har du med det, Vera? sa Natasja stillferdig.

Det var lett å se at hun på denne dagen var enda snillere og vennligere enn hun pleide å være.

– Bare tull og tøys, sa Vera, – jeg skammer meg over dere. Hvilke hemmeligheter kan vel dere ha? …

– Hver har sine hemmeligheter. Vi har ikke blandet oss opp i forholdet mellom deg og Berg, sa Natasja som begynte å bli sint.

– Når dere ikke har gjort det, sa Vera, – så er det bare fordi det ikke er noe å utsette på min oppførsel. Men jeg skal nok fortelle mamma hvordan du oppfører deg med Boris.

– Natalja Iljinitsjna oppfører seg helt utmerket mot meg, sa Boris. – Jeg har ingenting å beklage meg over, sa han.

– Nei, hold nå opp, Boris, – De er visst blitt en riktig diplomat (ordet diplomat var den gang meget vanlig hos barn i den betydning de ga dette ordet); dette går virkelig for langt, sa Natasja ergerlig med skjelvende stemme. – Hvorfor skal hun alltid hakke på meg?

– Du skjønner ikke noe av dette, sa hun og vendte seg mot Vera, – du har nemlig aldri vært glad i noen, du har ikke noe hjerte, du er bare madame de Genlis (dette oppnavnet som ble regnet for å være meget fornærmelig, hadde Vera fått av Nikolaj), og din største fornøyelse er å være ubehagelig mot andre. Du kan jo bare kokettere med Berg så mye du vil, la hun fort til.

55

– Å, jeg flyr da ikke etter unge menn når det er gjester til stede …

– Så nå har du fått det som du ville, blandet Nikolaj seg inn, – nå har du servert dine ukvemsord og irritert oss alle. La oss gå inn på barneværelset.

Alle fire reiste seg som en skremt fugleflokk og gikk ut av værelset.

– Det er dere som har vært ubehagelige og ikke jeg, sa Vera. – Madame de Genlis! Madame de Genlis! lød det fra leende stemmer utenfor døren.

Den vakre Vera som på alle hadde gjort et så ubehagelig inntrykk, gikk smilende og tilsynelatende helt uberørt bort til speilet og rettet på halstørkleet og frisyren: ved synet av sitt vakre ansikt ble hun øyensynlig enda kaldere og roligere.

I salongen fortsatte samtalen.

– Ah! chère, sa grevinnen, – tout n’est pas rose, heller ikke i mitt liv.

Tror du ikke jeg ser at du train que nous allons1, vil det snart bli slutt på vår formue. Og det kommer av klubben og all velgjørenheten. Tror du kanskje vi kan hvile oss ute på landet? Å, nei da, – der er det stadig vekk teaterforestillinger, jaktutflukter og Gud vet hva. Men hvorfor skal vi bare snakke om meg? La meg få høre hvordan du har fått ordnet alt dette? Jeg må ofte forundre meg over deg, Annette, når du i din alder kan sette deg opp i vognen og kjøre alene snart til Moskva, snart til Petersburg, oppsøke alle ministrene og alle som har innflytelse og hvordan du vet å ta dem på rett måte! Hvordan klarer du alt dette? Selv kan jeg ingenting.

– Å, kjære deg, svarte fyrstinne Anna Mikhajlovna. – Gud gi at du aldri må erfare hvor tungt det er å bli enke uten støtte og med en sønn du forguder. Men det man tidligere ikke har kunnet, det kan man lære seg til, tilføyde hun med en viss stolthet. – Prosessen har lært meg meget. Hver gang jeg måtte ha en eller annen innflytelsesrik mann i tale, sendte jeg gjerne vedkommende en billett: «Princesse une telle2 ville gjerne treffe den og den» – Og så tok jeg en drosje og oppsøkte vedkommende både to, tre og fire ganger inntil jeg hadde fått igjennom det jeg ønsket. Det fikk være det samme hva folk tenkte.

– Nå vel, men hvem var det du henvendte deg til når det gjaldt Boris? spurte grevinnen. – Nå er jo din sønn allerede gardeoffiser, mens Nikolaj bare er underoffiser. Det ingen til å tale hans sak. Hvem var det du henvendte deg til?

– Fyrst Vasilij. Han var meget elskverdig. Ga straks sitt løfte og fremla rapport til keiseren, sa fyrstinne Anna Mikhajlovna begeistret og glemte alle alt er ikke bare roser … med vår levemåte.

Fyrstinne den og den.

1 2

56

de ydmykelser hun hadde funnet seg i for å nå sitt mål.

– Og hvordan går det så med fyrst Vasilij? Er han blitt gammel? spurte grevinnen. – Jeg har ikke sett ham siden den gang vi spilte komedie sammen hos Rumjantsevs. Nå har han sikkert glemt meg. Il me faisait la cour1, mintes grevinnen smilende.

– Han er fremdeles den samme, svarte Anna Mikhajlovna, – elskverdig og overstrømmende. Les grandeurs ne lui ont pas tourné la tête du tout2.

«Jeg beklager at jeg ikke kan gjøre mer for Dem, kjære fyrstinne,» sa han, – «men la meg bare få høre Deres ønsker.» Han er en prektig mann og en god slektning. Ja, du vet jo hvor glad jeg er i sønnen min, Nathalie. Det fins ikke den ting jeg ikke kunne gjøre for ham. Men for tiden er det meget smått for meg, fortsatte Anna Mikhajlovna trist og lavt. Min stilling er så elendig at jeg simpelthen ikke vet min arme råd. Denne ulykkelige prosessen sluker alt jeg har og kommer likevel ikke av flekken. Tenk deg bare, jeg har à la lettre3 ikke så mye som ti kopek, så jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få skaffet Boris uniformseffekter. – Hun tok frem lommetørkleet og begynte å gråte. – Jeg trenger fem hundre rubler, og en femogtyverubel-seddel er alt jeg har. Å, for en fortvilet situasjon … Mitt eneste håp står nå til grev Kirill Vladimirovitsj Bezukhov. Hvis han ikke vil hjelpe sin gudsønn – ja, han sto jo fadder til Borja – og ikke vil gi ham noe til underhold, så vil alt mitt strev være forgjeves: da vil jeg ikke ha noe å kle ham opp for.

Grevinnen fikk tårer i øynene og grunnet på et eller annet.

– Det kan godt være at det er galt av meg, sa grevinnen, – men ofte må jeg tenke: der sitter altså grev Kirill Vladimirovitsj Bezukhov helt alene med denne veldige formuen … og hva er egentlig meningen med hans liv? For ham er livet bare en plage, mens Borja står foran livets begynnelse.

– Han kommer sikkert til å testamentere noe til Boris, sa grevinnen.

– Gud vet, chère amie!4 Slike rikfolk er ofte noen store egoister. Men jeg kjører likevel bort til ham sammen med Boris og sier ham rett ut hva det gjelder. Folk får bare tenke hva de vil, det får våge seg når det er min sønns skjebne som står på spill. – Fyrstinnen reiste seg. – Nå er klokken to, og dere spiser klokken fire. Da har jeg tid til å ta en tur bort til ham.

Og som en ekte, foretaksom Petersburg-dame som visste å benytte tiden, sendte Anna Mikhajlovna bud etter sønnen og gikk ut i forhallen sammen med ham.

3

4

1 2

Han gjorde kur til meg. Æresbevisningene har ikke forandret ham. bokstavelig talt. kjære venninne!

57

– Farvel, kjære, sa hun til grevinnen, som fulgte henne til døren. – Ønsk meg lykke til, la hun hviskende til, så sønnen ikke skulle høre det.

– Skal De til grev Kirill Vladimirovitsj, ma chère? sa greven og kom ut fra spisestuen. – Hvis han nå er bedre, må De be Pierre komme til middag. Han kom jo så ofte før og danset med barna. Husk endelig å be ham, ma chère. Så får vi se hvor dyktig Taras er med middagen. Selv sier han at det ikke engang hos grev Orlov ble servert flottere middag enn den vi skal ha i dag.

XII