Ladivine er en gåtefull og hjerteskjærende fortelling om tre generasjoner med kvinner hvis skjebne defineres av skam, hemmeligheter og søken etter identitet.
L A DI V I NE
Clarisse Rivière lever et dobbeltliv preget av samvittighetskvaler og skamfølelse. Skyldtynget, men kompromissløs, later hun som om hun er foreldreløs overfor mannen og datteren, heller enn å fortelle om moren, Ladivine – en fattig, mørkhudet hushjelp. Slik lever Clarisse et liv med familien og et annet som Malinka – hennes egentlige navn – når hun i det skjulte besøker moren en gang i måneden. Men hemmeligheten vokser seg for stor, og avgrunnen mellom henne selv og mannen blir uoverskridelig. Da han forlater henne, finner hun trøst og nærhet hos en annen, men det skal vise seg å bli en skjebnesvanger romanse.
M A R IE NDI AY E
«Hun skalv overrasket og henrykt hver gang hun hørte sitt nye navn, og selv om hun i begynnelsen av og til kunne glemme å svare, så skjedde ikke det lenger nå, og denne Clarisse med vakkert kastanjebrunt hår, rettet med rettetang, og et glatt, åpent ansikt fullt av freidig selvtillit, kunne ikke la være å føle en aldri så liten foraktelig medlidenhet for den hun hadde vært bare noen måneder tidligere, hun som het Malinka, som ikke kunne sminke seg, tomskallen med forskremte øyne, denne obskure jenta som het Malinka.»
M a r i e N D i ay e er født 1967 i Pithiviers i Frankrike. Hun utga sin første roman, Quant au riche avenir (Og når det gjelder fremtiden) i en alder av 17 år og har senere utgitt en lang rekke romaner, noveller og skuespill. I 2009 ble hun tildelt Goncourt-prisen for romanen Tre sterke kvinner, som utkom på norsk i 2011. Hun har også vunnet Prix Femina (2001), og i 2016 var hun langlistet til Man Booker
Oversat t fra fransk av Synneve Sundby
International for Ladivine.
M A R I E NDI AY E ISBN: 978-82-7488-898-2 Omslagsdesign: Tore Holberg
L A DIV INE roman
| solum
bokvennen
LADIVINE
M A R I E N D I AY E
LADIVINE ROMAN
o v e r s at t f r a f r a n s k av s y n n e v e s u n d b y, m n o
s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 0
© Editions Gallimard, Paris, 2013 © Solum Bokvennen, 2020 Originalens tittel: Ladivine Omslagsdesign: Tore Holberg Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2020 Innkjøpt av Norsk kulturråd
Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd ISBN: 978-82-7488-898-2 www.solumbokvennen.no
Hun ble Malinka igjen i det samme hun kom inn på toget, og det føltes hverken gledelig eller ubehagelig, for det var lenge siden hun hadde sluttet å legge merke til det. Men hun visste det, for hun kunne ikke da svare spontant de sjeldne gangene noen hun kjente tok samme tog og ropte Clarisse eller bare hilste og brukte navnet Clarisse og gjorde henne forvirret, målløs med et litt sløvt smil som skapte en gjensidig sjenanse og som Clarisse, lettere omtåket, ikke tenkte på å få dem ut av med et enkelt, hei, et litt påtatt naturlig, hvordan går det. Det var dette, at hun var ute av stand til å svare når noen sa navnet Clarisse, som gjorde at hun skjønte at hun ble Malinka i det samme hun kom inn på toget til Bordeaux. Hun visste at hun øyeblikkelig ville snu seg hvis noen kalte henne dette, hvis noen, når de så ansiktet hennes eller kjente igjen den lange slanke figuren hennes, den litt forsiktige gangen, hadde ropt: Hallo, Malinka! Hei! Hvilket ikke kunne skje, men var det sikkert? Det hadde vært en tid, for lenge siden, i en annen by, i en annen del av landet, da gutter og jenter kalte henne Malinka,
·5·
for de visste ikke at hun hadde et annet navn, og, dessuten, hadde hun ikke funnet det på ennå. Det var ikke utenkelig at en kvinne på hennes egen alder en dag ville komme bort til henne og gledelig overrasket spørre henne om hun ikke var denne Malinka fra før i tiden, fra den ungdomsskolen og den byen som hun, Clarisse, hadde glemt navnet på, glemt hvordan så ut. Og Clarisse ville ikke kunne holde seg fra å smile, ikke slapt, men naturlig og dristig, og hun ville hverken bli forvirret eller målløs, selv om hun ikke visste hvem den kvinnen var som mente at hun hadde kjent henne den gangen da hun het Malinka. Men hun ville ha kjent igjen sitt eget navn og den siste stavelsen som hang i luften med et kjølvann av håp, urørt ungdom og lykkelige forventninger, og det var derfor hun først syntes at det ikke var noen grunn til å skape sjenanse mellom henne selv og denne tidligere venninnen som hun overhodet ikke husket, det var derfor hun ville anstrenge seg for å gi ansiktet et uttrykk av glede, sånn som den andres ansikt, før hun husket hvilken fare det medførte å bli Malinka igjen, selv bare nå og da. Hun våget ikke engang å tenke seg det hun da ville bli nødt til å gjøre. Brått snu vedkommende ryggen, skjære en grimase og late som hun ikke forsto, det overgikk langt den mangel på høflighet og vennlighet som Clarisse Rivière kunne tenke seg å utvise, så fast som hun holdt på å være nøytral. Hun satt på toget, med ansiktet mot vinduet, mot det kornete glasset som hun ikke kunne se ut av, slik at det ville ha vært vanskelig å beskrive det landskapet hun kjørte gjennom ·6·
en gang i måneden, den ene veien om morgenen, den andre veien om kvelden, år etter år, og hun skalv av frykt ved tanken på å måtte anlegge et passende uttrykk dersom noen skulle kalle henne Malinka. Og tankene fløy, hun glemte grunnen til skjelvingen, selv om skjelvingen fortsatte og hun ikke skjønte hvordan hun skulle få den til å stoppe og til slutt kanskje mente at den kom av togets vibrasjoner under føttene hennes, i musklene, i det trette hodet, i det navnet hun elsket og hatet, som fylte henne med skrekk og medfølelse samtidig, Malinka, Malinka, Malinka. Det hadde ikke vært bare bare å reise til Bordeaux i all hemmelighet da datteren Ladivine var liten, være der mesteparten av dagen, og komme hjem akkurat så tidlig at det ikke virket mistenkelig. Men hun hadde alltid greid det. Og hun var hverken stolt eller skamfull. Hun hadde gjort det hun måtte gjøre, og det skulle hun gjøre helt til den ene eller den andre av dem døde, og derfor hadde hun tatt i bruk alle de ressursene hun rådde over – intelligens, kløkt og metode – selv om hun visste at de var begrenset. Hun tenkte av og til at hun ikke hadde noen slike evner, eller at hun hadde mistet dem med årene, og likevel greide hun å mobilisere det hun ikke hadde for å utarbeide en sikker rutine som passet denne situasjonen. Men hun var hverken stolt eller skamfull. Hun gjorde det hun måtte gjøre, som et dyr. Hun hadde ingen formening, ingen følelser angående dette, bare en urokkelig hårdnakket overbevisning, (som iboende)
·7·
liksom medfødt, om at det tilkom henne å ta dette dobbelte ansvaret, både for handlingen og for hemmeligheten. Og i Bordeaux spaserte hun til Sainte-Croix, hver gang gjennom de samme gatene og alltid på samme side av disse gatene, ikke så mye av hensyn til hemmeligheten som på grunn av den plikten hun hadde lovet seg selv å aldri svikte, noe som også gjorde det umulig å ta drosje, eller senere, trikk, der folk kunne kjenne henne igjen, snakke til henne, spørre hvor hun skulle, og Clarisse Rivière, som i denne byen i sin sjel var Malinka og ute av stand til å dikte opp noe som helst, ville da ikke kunne gjøre annet enn å si sannheten: – Jeg skal besøke min mor. Men en slik setning var utenkelig. Hun ville da ha feilet på det ene området der feil aldri kan unnskyldes eller glemmes eller omgjøres til en enkel tabbe, feilet i sitt livs viktigste oppgave som ikke hadde noe annet formål, tenkte hun, like fjernt som nådeløst, enn å skjule for alle at Clarisse Rivière het Malinka, og at Malinkas mor ikke var død. Hun gikk inn i den mørke rue du Port, stoppet foran huset med svarte vegger, vred om nøkkelen, og der, i den fuktige gangen, åpnet hun døren til leiligheten. Moren, som ventet henne, for Clarisse Rivière kom alltid på besøk hver første tirsdag i måneden, tok hver gang imot henne med et tilgjort overrasket uttrykk, en påtatt sarkasme: – Nei, tenk, der kommer min datter! Og Clarisse Rivière hadde for lenge siden sluttet å irritere seg, hun forsto at dette var denne krenkede kvinnens, hennes mors, uttrykk for det som, når alt kom til alt, antakeligvis var ømhet, muligens kjærlighet til henne, Malinka, som i et annet liv hadde et annet navn, som moren ikke kjente. ·8·
Malinkas mor visste ingenting om Clarisse Rivière. Men så fortapt var hun ikke at hun ikke visste at hun ikke visste. Hun lot som om hun ikke ante at datteren Malinka, hver første tirsdag i måneden, kom til henne fra en mer solid og mindre ensom eksistens enn den hun ganske omtrentlig hadde tegnet opp for henne lenge før, der livet og arbeidet egentlig var uviktig, for alt hadde bare det ene mål, at hun kunne besøke sin mor en gang i måneden. Clarisse Rivière visste at hvis moren gikk med på å la seg lure og ikke prøvde å få vite, og hvis det av og til forekom henne at moren heller ikke ønsket å vite, så var det fordi hun faktisk hadde forstått og akseptert hemmelighetens årsaker. Forstått, ja, men hvordan og hvorfor skulle hun akseptere? Å, denne underkastelsen, når moren egentlig burde være opprørt, denne underkastelsen ville Clarisse Rivière aldri noen gang, i hele sitt liv, kunne vise nok takknemlighet, en takknemlighet skjemmet av fortvilelse og nag, aldri noen gang ville hun kunne bøte for den. Og likevel, slik måtte hun handle. Det kunne ikke forklares, ikke unnskyldes eller tilgis. At moren, som hadde forstått og som i denne forståelsens smerte, i sin forferdelige skuffelse, som hun ikke kunne dele med noen, var blitt sær og aggressiv, ofte sårende, var ikke nok for Clarisse Rivière. Hun ville ha henne enda særere, ville ha henne hatsk og rasende. Men ordet selv kunne ikke uttales. Dårlig humør, bitter hevngjerrighet var det eneste som kunne uttrykkes, og det bare i den grad disse uttrykkene ikke lå for nær opptil de ordene som ikke måtte uttales.
·9·
Clarisse Rivière tenkte noen ganger at disse ordene, om så bare så vidt nevnt, kunne drepe dem begge – henne selv fordi det hun hadde gjort, det hun hadde oppfattet som en plikt og et krav, var utilgivelig, og moren fordi i tillegg til den ydmykelsen det var å bli behandlet på denne måten, kom den ydmykelsen det var å ha visst og likevel tillatt, om så med harme og hat. Ordene kunne drepe dem begge, tenkte Clarisse Rivière noen ganger. Og dersom dette ikke skjedde, dersom de overlevde, så ville de uansett aldri mer kunne være sammen. Det var dette Clarisse Rivière fryktet mest av alt, bli nødt til å slutte med disse besøkene, selv om de bare ga henne en blandet glede, en følelse av smerte og utilfredshet. Hun gikk inn i rommet der moren, som hadde ventet ved vinduet og sett henne komme på det smale fortauet, ikke lenger anstrengte seg for å se virkelig overrasket ut. Men bare lot som, slapt og uten overbevisning, muligens også bare trett av tanken på all form for spill, på dette spillet som holdt dem begge fanget for alltid. Clarisse Rivière følte det hver eneste gang, dette ubehagets omfang, og det bekymret henne flyktig. Av og til tenkte hun at hver på sin måte hadde de trengt gjennom stillhetens og skammens mange lag, og at disse lagene ikke holdt dem fra hverandre, men pakket dem inn, og at de derfor hadde nådd en form for oppriktighet – dersom opp riktighet i det hele tatt tåler spill. De så hverandre helt tydelig, tenkte hun noen ganger, men gjennom hver sin maske som begge visste at de aldri kunne legge fra seg. For den nakne sannhet ville ikke tåle å bli sett. · 10 ·
– Nei, tenk, der kommer min datter, mumlet Malinkas mor, og Clarisse Rivière følte ingen irritasjon, men smilte bare med sitt todelte smil som hun ikke brukte ellers, kjærlig og forsiktig, bredt og plutselig forbeholdent. Hun omfavnet sin mor som var liten og slank, velproporsjonert, med spinkel benbygning, som hun selv, smale skuldre og lange tynne armer, beskjedne trekk, yndig, men reservert, bare så vidt synlig. I den delen av landet der Malinkas mor var født, der Clarisse Rivière aldri hadde vært og heller aldri kom til å reise, men som hun hadde sett noen bilder av på internett, i den delen av landet hadde folk ofte disse tandre ansiktstrekkene og disse lange armene, nesten like smale ved skuldrene som rundt håndleddet, som for å skape sammenheng. Og at moren hadde arvet fysiske trekk for en hel etterslekt og videreført dem til sin datter (ansiktstrekkene, armene, den spinkle benbygningen, men gudskjelov ikke mer) gjorde Clarisse Rivière før i tiden ute av seg av harme, for hvordan kan du flykte når du er merket på denne måten? hvordan kan du fastholde at du ikke er det du ikke vil være, den du faktisk har rett til ikke å ville være? Men også harmen hadde sluppet taket. Ikke én gang i løpet av alle de årene var Clarisse Rivière blitt avslørt. Med alderen hadde også harmen sluppet taket. For Malinka som Clarisse var aldri blitt avslørt. Moren bodde i denne første etasjen, i dette ene rommet, delvis betalt av Clarisse Rivière, der et svart gitter beskyttet vinduet mot eventuelle innbruddstyver. Rommet ble ryddet og rengjort hver eneste dag med
· 11 ·
manisk, febrilsk angst, det var fullt av tilfeldige, fargerike møbler og gjenstander, en vanvittig opphopning på et så begrenset område, og dette skapte en merkelig atmosfære, ikke nødvendigvis tilsiktet, men varm, nesten absurd, der Clarisse Rivière, om enn litt motvillig, følte seg vel. Hun satte seg i en fløyelstrukket lenestol med en liten duk av tyll på hvert armlene, mens moren ble stående, defensiv og stiv av en mistro det ikke lenger var noen grunn til, som bare var rester av noe forgangent, motivert av tidligere tider, da Clarisse Rivière hadde forsøkt å fri seg fra sin plikt, sitt oppdrag. Å, hun strevde med å huske; hun hadde forsøkt å ikke ha noe med Malinkas mor å gjøre, og det var forferdelig galt. Moren visste at hun ikke lenger behøvde å frykte å bli forlatt eller sviktet, likevel ble hun alltid stående som på vakt de første øyeblikkene etter Clarisse Rivières ankomst, som om hun overvåket datteren som muligens ennå ønsket å slippe unna, mens hun i virkeligheten bevoktet seg selv i sin gjenstridige, uberettigede vegring mot å slippe tøylene, og slik fremsto moren for dem begge som den dramatiske figuren hvis verdighet for alltid var krenket. Det var ikke nødvendig, tenkte Clarisse Rivière, det hadde aldri vært nødvendig. Hun visste, like godt som moren at krenkelsen var der, rundt dem, bare ved det enkle faktum at Malinka besøkte sin mor i smug, fordi hun hadde bestemt det slik, og man kunne ikke unndra seg en så vanvittig avgjørelse når den først var tatt. Krenkelsen kunne ikke glemmes, og det var unødvendig å minne om dette med ansiktsuttrykk eller en talende taushet som bare bidro til ydmykende lyrisme. Det var dette Clarisse Rivière tenkte, og merket samtidig en · 12 ·
økende ømhet ved synet av morens ubehjelpelige forsøk på å virke høyere enn hun kunne være. For Clarisse Rivières mor var bare en stakkars kvinne som ville ha nøyd seg med helt enkle gleder og et alminnelig liv, og ingen kunne bebreide henne for ikke alltid å ha opptrådt helt riktig på den scenen der datteren hadde tvunget henne opp. Hun selv, Clarisse Rivière, hadde snublet et par ganger. Det hadde skjedd at hun begynte å gråte i lenestolen, plutselig og voldsomt, tilsynelatende forårsaket av en krangel med moren, men i virkeligheten ikke av annet enn et brutalt samvittighetsnag. Hvordan kan man leve på denne måten? tenkte hun. Burde ikke alt egentlig være annerledes? Men hver gang, og selv mens hun gråt, våknet den gamle viljen, hard og innbitt, som minnet om at alt var slik det skulle være, og så sikker var denne imbesile, blinde viljen, denne vanvittige ungdomsavgjørelsen at Clarisse Rivière aldri fryktet at et plutselig innfall kanskje kunne få henne til å gi opp. I disse øyeblikkene var det bare selve adferden som sviktet. Hun så seg selv hikste i lenestolen, hun følte seg ussel, en stakkars overdramatisk skuespiller, akkurat som sin mor, bare at for henne fantes ingen unnskyldning. Men det gikk over. Hun glemte sin svakhet. Det som var igjen, var en undrende erindring om den staheten som var hennes herre og som hun ikke i sin villeste fantasi kunne tenke seg å svikte. Men akkurat hvorfor denne kraften i henne hadde rørt på seg, det hadde hun glemt. Hver første tirsdag i måneden mottok Malinkas mor penger nok til å kjøpe varer helt til neste besøk, samt en beskjeden
· 13 ·
gave, en flaske eau de Cologne, en liten duftlampe, et kjøkkenhåndkle i fin lin, for hun elsket overraskelser og gaver, og Clarisse Rivière, som anstrengte seg for å finne alt dette, fikk seg ikke til bare å overrekke sedler i en konvolutt. Så gikk de til bords i det lille kjøkkenet og spiste det som moren hadde laget dagen før, kalv Marengo eller hachis parmentier eller kålrulletter med nedlagt and, og moren var den eneste som fortalte om det hun hadde gjort i månedens løp og de få hun hadde truffet i dameklubben, og det plaget dem ikke at Clarisse Rivière ikke fikk sagt ett ord og at moren ikke fikk spørre. Det hadde vært en periode da Malinkas mor, når hun var ferdig med å fortelle, stirret måpende, bedrøvet og bønnfallende, men uten håp, resignert, på Clarisse Rivières ansikt, som da ble så iskaldt, så steinhardt at hun så vekk. En tung, smertefull taushet senket seg, helt til Malinkas mor begynte på en ny fortelling, hva som helst, noe helt ubetydelig og som hun allerede hadde fortalt, og etter en stund ble Clarisse Rivières ansikt igjen slik det hadde vært, det kjære ansiktet, ømt, fjernt, og som Malinkas mor kjente og elsket og som liknet hennes eget. Og Malinkas mor følte seg ikke lenger svimmel, hun kjente ikke lenger slike fruktesløse, ubeleilige håp. Hun hevet blikket bare sjeldent mot Clarisse Rivières sarte, nesten ubrukte ansikt, for hun visste at hun da bare ville møte denne glatte godheten, kjølig og reservert, som hennes eget forpinte ansikt, rynket av nervøsitet, ikke hadde. Hun ba ikke om noe, forventet ingenting. Selv hennes egen uro var ikke annet enn ettervirkningene av en tid da hun ennå higet etter å få høre om datteren Malin· 14 ·
kas liv, da hun fortvilte, men ennå ikke aksepterte at hun aldri ville få vite. Og Clarisse Rivière hadde nå inntrykk av at moren ikke lenger ville vite, at det var for sent, at den likevekten hun endelig hadde funnet i taushet og uvisshet, ville bli brutt, til ingen nytte. For hun visste hverken om Richard eller Ladivine, så hva kunne det da gjøre henne å få se bilder av deres ansikter, av fremmede voksne mennesker som ikke ante noe om henne? Ville ikke disse smilende ansiktene, disse ansiktene fulle av liv, og som overhodet ikke forholdt seg til henne, Malinkas mor, og som var lykkelige i sin uvitenhet om henne, ville de ikke virke knusende og fiendtlige i sin åpenbare tilfredshet? Moren serverte kaffe, så sa hun: Jeg kler meg! hvilket betydde at hun ville ta av seg jeansen og bomullsgenseren som hun brukte inne og skifte til en beige terylenebukse og en blomstrete eller rutete bluse som hun bare brukte ute, slik at hun altså erstattet den unge kvinnen hun så ut til å være med sine slanke ben i det ettersittende utvaskede bomullsstoffet med en middelaldrende dame, enkel og umoderne, proletar. Og årene gikk og forskjellen ble større og større mellom den evig ungdommelige stilen hjemme og den aldrende ydmyke holdningen hun alltid anla når hun skulle ut, som om det var sannheten om alderdommen og angsten som skulle avsløres, og ikke den egentlige sannheten, tenkte Clarisse Rivière, sannheten om hennes liv. Og så gikk de ut i Sainte-Croix, en spasertur som aldri varierte. Dersom tilfeldighetene ville at de møtte en bekjent, da stoppet Malinkas mor, litt anspent og høytidelig, som en dronning
· 15 ·
som føler seg lettere plaget, akkurat lenge nok til å utveksle et par betydningsløse bemerkninger med den andre kvinnen som ikke kunne dy seg for å kaste noen flyktige, nysgjerrige blikk på den kalde og tause Clarisse Rivière, hun som denne nabokonen, som moren spilte kort med, godt visste at var datteren, selv om de aldri var blitt presentert, og respekterte det uuttalte forbudet mot å stille spørsmål, ja selv bare å gi uttrykk for at man faktisk la merke til at det ved siden av moren sto en taus kvinne med hvitt ansikt. Slik gikk altså Malinkas mor på tur med sin datter som med gjenstanden for sin krenkelse, en krenkelse så stor at intet blikk kunne feste seg ved den, og Clarisse Rivière var den eneste som visste at hennes mor, alltid og uten forbehold, likevel hadde vært stolt av henne, og at det var hun, Clarisse Rivière, som her ga armen til gjenstanden for sin skam. De kom tilbake til den lille leiligheten der alt lys, allerede midt på ettermiddagen var forsvunnet. Malinkas mor begynte nå å tilberede et eller annet komplisert bakverk, en terte, noen småkaker, en dessert, som umulig kunne bli ferdig før Clarisse Rivière skulle gå, og hun visste dette, men hun lot som om hun trodde at datteren ville ta det med seg hjem, der det sikkert også bodde andre mennesker (og hun, moren, hadde bare en anelse, hun visste ingenting, for hun visste ikke hvem og hvor mange mennesker som delte datterens liv), mennesker som ikke kjente til hennes egen eksistens og som det da ville bli nødvendig å lyve for om kakenes opprinnelse, men hun lot likevel som om hun trodde det. Clarisse Rivière hadde for lenge siden sluttet å kjempe. Hun satte seg i fløyelsstolen og så rolig, likegyldig, nesten apatisk på sin mor, der hun nervøst romsterte i skapene på det · 16 ·
lille kjøkkenet på leting etter ingredienser og kjørler. Og hun, Clarisse Rivière, så på henne uten å se, rolig, likegyldig i fløyelsstolen, som om det var hun selv som var den gamle damen, og kalde upersonlige tanker fløy rundt i hennes fredelige sinn. Hun tenkte at det ville ikke ha vært noe problem å ta med morens kaker hjem, for hverken Richard eller Ladivine, som ikke var særlig mistenksomme eller nysgjerrige av natur, ville ha stilt noen spørsmål. Men hun ville ikke ha gjort det, tenkte hun. Hun ville heller ha kastet kakene i en søppelkasse på stasjonen. Ikke på noen måte måtte Malinkas mor få snike seg inn i Clarisse Rivières liv, og bare hun selv, Clarisse Rivière, kunne tillate seg å spise den maten hun laget, kaker av sorg, terter av harme. Bare hun selv, Clarisse Rivière, for bitterheten gikk tvers gjennom henne, uten å spre seg i henne. Slik lot hun sine harde små tanker fly omkring som skrikende fugler, og moren kunne ikke høre dem, hun hadde det travelt og kunne ikke høre. Moren småsnakket, kommenterte sine egne handlinger, og etter hvert som tiden gikk og avreisens øyeblikk nærmet seg, begynte hun automatisk på en uendret tale, hvis eneste funksjon, for lenge siden, hadde vært å oppnå datteren Malinkas medlidenhet, og medlidenheten kom aldri, men ordene var de samme, uttrykt uten lidenskap eller håp, som for å vise sin trofasthet til kvinnen fra før i tiden, Malinkas mor, som hadde trodd at hun kunne bevege sin datter og hvis minne måtte respekteres og opprettholdes.
· 17 ·
Å, men medlidenheten kom, tenkte Clarisse Rivière, den var der, alltid like vibrerende og smertefull med det samme hun så sin mor. Men medlidenheten var maktesløs, viljen var sterkere. Med et byks reiste hun seg, og moren skvatt. Hun grep vesken, hver gang like plutselig, omfavnet moren lett og lot henne stå der med hendene fulle av smør eller mel, og ingenting kunne ha hindret Clarisse Rivière i å gå, men av takt handlet hun som om ømheten kunne ha stoppet henne, som om hun var i kamp med seg selv for ikke å bli beveget, mens hun i det øyeblikket hun forlot det kvelende rommet, faktisk følte seg lettet, nesten lykkelig, som forynget av en bitter, nesten utålmodig fryd. Neste besøk, måneden etter, sto for henne som så lenge til at det så å si var helt hypotetisk, og selv om hun i virkeligheten ville ha lidd forferdelig hvis hun aldri mer skulle få se sin mor, så var det likevel en tiltrekkende drøm som fylte henne med en vill, nesten svimlende glede. For hun kunne ha bestemt å ikke komme tilbake, hun kunne ha gjort livet enklere ved å kvitte seg med den byrden som morens hemmelige liv var, og det uten at noen fikk vite eller kunne kritisere henne for det. Hun skyndte seg ut, hun løp nesten, beruset, hun hadde lyst til å rope, og blodet dunket i ørene. Som om hun hadde unnsluppet en fare, som om Clarisse Rivière enda en gang hadde unnsluppet Malinkas mor akkurat før denne greide å endre betingelsene – fordi hun selv hadde manglet påpasselighet – og altså bli Clarisse Rivières mor.
· 18 ·