Leseutdrag: «Mannen som så alt» av Deborah Levy by Solum Bokvennen AS

M A N N E N S O M S Ã&#x2026; A LT

DEBORAH LEVY

MANNEN S O M S Å A LT Roman

Oversat t fra engelsk av Anne Cathrine Wollebæk (MNO)

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 0

The Man Who Saw Every thing © Deborah Levy, 2019 © Solum Bokvennen, 2020 Omslagsbilde: Tamara Lichtenstein Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2020 ISBN 978-82-560-2165-9 ISBN 978-82-560-2166-6 (e-pub) www.solumbokvennen.no

Dikterisk tenkning, til forskjell fra orkideer uten rot, vokste ikke i drivhus og dånte ikke når den ble konfrontert med tidens traumer. Karel Teige, The Shooting Gallery (1946)

Det å fotografere folk er å krenke dem, ved å se dem slik de aldri ser seg selv, ved å få kunnskap om dem som de aldri kan få; folk gjøres til gjenstander som man kan tilegne seg symbolsk. Susan Sontag, «I Platons hule», fra Om fotografi (1977)

Sånn er det, Saul Adler: Da jeg var 23 år, elsket jeg måten du berørte meg på, men da ettermiddagen kom glidende samtidig som du gled ut av meg, var du allerede på utkikk etter noen andre. Nei, sånn er det, Jennifer Moreau: Jeg elsket deg hver natt og hver dag, men du var redd for kjærligheten min, og jeg var også redd for kjærligheten min. Nei, sa hun, jeg var redd for misunnelsen din, som var større enn kjærligheten din. Pass opp, Saul Adler. Pass opp! Se deg til venstre og høyre, kryss veien og kom deg over på den andre siden.

1 Abbey Road, London, september 1988 Jeg tenkte på at Jennifer Moreau hadde sagt at jeg aldri måtte beskrive skjønnheten hennes, verken for henne selv eller noen andre. Da jeg spurte henne om grunnen til at jeg fikk munnkurv på denne måten, sa hun: «Fordi du bare har gamle ord å beskrive meg med.» Dette tenkte jeg på da jeg gikk ut i fotgjengerfeltet med svarte og hvite striper, der alle kjøretøyer må stoppe for å slippe fotgjengere over veien. En bil kom mot meg, men den stoppet ikke. Jeg måtte hoppe bakover og bruke hendene for å beskytte meg mot fallet; hoften min traff bakken. Bilen stoppet, og en mann rullet ned vinduet. Han var i 60-årene, med sølvgrått hår, mørke øyne og smale lepper. Han spurte om det hadde gått bra. Da jeg ikke svarte, kom han ut av bilen. «Unnskyld», sa han. «Du gikk ut i fotgjengerfeltet, og jeg saktnet farten for å stoppe, men så ombestemte du deg og gikk tilbake til fortauskanten.» Øyelokkene hans skalv i ytterkant ene. «Og så spratt du ut i fotgjengerfeltet uten forvarsel.» Jeg smilte av denne nøyaktige rekonstruksjonen av historien, frekt fremstilt i hans favør. Han kikket stjålent på bilen for å se om den hadde fått noen skrammer. Sidespeilet var knust. Han skilte de smale leppene og sukket tungt mens han mumlet noe om at han hadde bestilt speilet fra Milano.

Jeg hadde sittet oppe hele natten og skrevet på en forelesning om mannlige tyranners psyke, som jeg innledet med måten Stalin flørtet med kvinner på, ved å kaste brødbiter på dem ved middagsbordet. Notatene mine, omtrent fem sider, hadde falt ut av skinnvesken jeg hadde over skulderen, og det hadde også en pakke kondomer, pinlig nok. Jeg begynte å ta opp alt. En liten, flat og rektangulær gjenstand lå på bakken. Jeg la merke til at mannen så på knokene mine da jeg ga ham gjenstanden, som var varm og liksom vibrerte i håndflaten min. Den var ikke min, så jeg antok at den var hans. Det dryppet blod ned mellom fingrene mine. Jeg hadde fått skrammer i håndflatene og et kutt på knoken på den venstre hånden. Jeg sugde på såret mens han betraktet meg, åpenbart oppskaket. «Trenger du skyss?» «Nei da, det går bra.» Han tilbød seg å kjøre meg til et apotek for å «få renset såret», som han sa. Da jeg ristet på hodet, strakte han ut hånden og tok på håret mitt, noe som virket merkelig beroligende. Han spurte hva jeg het. «Saul Adler. Det er jo bare en skramme. Jeg har tynn hud. Jeg blør alltid rikelig, det er ikke så farlig.» Han holdt den venstre armen sin på en merkelig måte, han omfavnet den med høyrearmen. Jeg tok opp kondomene og stappet dem i jakkelommen. Det hadde begynt å blåse. Løvet som var blitt raket sammen i små hauger under trærne, føyk tvers over veien. Mannen sa at trafikken var blitt omdirigert fordi det var en demonstrasjon i London den dagen, og at han hadde lurt på om Abbey Road var stengt. Omkjøringen hadde ikke vært skiltet skikkelig. Han skjønte ikke hvorfor han var

blitt forvirret siden han ofte kjørte her når han var på vei for å se cricketkamper på Lords, som lå i nærheten. Mens han snakket, kikket han ned på den rektangulære gjenstanden i hånden sin. Gjenstanden snakket. Det var helt klart en stemme inni den, en mannsstemme som sa noe sint og fornærmende. Vi lot begge som om vi ikke hørte hva han sa. Drit og dra jeg hater deg ikke kom hjem «Hvor gammel er du, Soorl? Hvor bor du hen?» Jeg tror at nesten-kollisjonen virkelig hadde skremt ham. Da jeg sa at jeg var 28 år, trodde han meg ikke og spurte hvor gammel jeg var en gang til. Han var så fin på det at han uttalte navnet mitt som om en liten stein var blitt plassert mellom ganen og underleppen hans. Det sølvgrå håret var strøket tilbake med et middel som fikk det til å glinse. Jeg på min side spurte om navnet hans. «Wolfgang», sa han kjempefort, som om han ikke ville at jeg skulle huske det. «Som Mozart», sa jeg, og så, lik et barn som viser faren hvor det har slått seg etter å ha falt av en huske, pekte jeg på kuttet på knoken min og sa flere ganger at det gikk bra. Det var like før jeg fikk tårer i øynene av det bekymrede tonefallet hans. Jeg ville at han skulle kjøre av gårde og bare la meg være i fred. Tårene handlet kanskje om faren min, som nylig var død, selv om han ikke var så soignert og snill som Wolfgang med det glinsende, sølvgrå håret. For å få ham til å dra, forklarte jeg at kjæresten min ville komme hvert øyeblikk, så han trengte ikke å bli. Hun skulle faktisk fotografere meg idet jeg gikk over fotgjengerfeltet på samme måte som på Beatles-platen.

«Hvilken plate er det, Soorl?» «Den heter Abbey Road. Det vet jo alle. Hvor har du vært, Wolfgang?» Han lo, men han så trist ut. Kanskje det skyldtes de krenkende ordene som hadde kommet fra den vibrerende gjenstanden i hånden hans. «Og hvor gammel er kjæresten din?» «23. Abbey Road var faktisk den siste platen Beatles spilte inn sammen i EMI Studios, som ligger rett der borte.» Jeg pekte på et stort, hvitt hus på den andre siden av veien. «Det vet jeg selvsagt», sa han trist. «Det er nesten like berømt som Buckingham Palace.» Han gikk mot bilen mens han mumlet: «Vær forsiktig, Soorl. Du er heldig som har så ung kjæreste. Forresten, hva driver du med?» Kommentarene og spørsmålene hans begynte å irritere meg – og også måten han sukket på, som om han bar en diger byrde på skuldrene på den beige kasjmirfrakken. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville avsløre at jeg var historiker, og at feltet mitt var det kommunistiske Øst-Europa. Det var en lettelse å høre bilens dyriske motorbrøl idet jeg gikk opp på fortauet igjen. Med tanke på at det var han som nesten hadde kjørt på meg, var det kanskje han som burde være forsiktig. Jeg vinket til ham, men han vinket ikke tilbake. Når det gjaldt den unge kjæresten min, var jeg bare fem år eldre enn Jennifer, så hva var det han maste om? Og hvorfor ville han vite hvor gammel hun var? Eller hva jeg «driver med»? Samme det. Jeg kikket på notatene jeg holdt i (jeg blødde

fremdeles), der jeg hadde transkribert en passasje om at faren til Stalin var en alkoholisert hustyrann. Moren til Josef Stalin hadde skrevet sønnen inn på et gresk-ortodoks presteseminar for å beskytte ham mot farens raserianfall etter at han hadde forsøkt å kvele henne. Det var ikke lett å tyde min egen håndskrift, men jeg hadde understreket noe om at Stalin senere straffet folk for deres ubevisste synder i tillegg til de bevisste – som tankeforbrytelser mot partiet. Det begynte å verke i den venstre hoften min. Vær forsiktig, Soorl! Takk for rådet, Wolfgang. Tilbake til notatene, som nå hadde fått blodflekker fra knokene mine. Josef Stalin (jeg hadde skrevet dette langt på natt) likte alltid å straffe folk. Han plaget til og med sin egen sønn med en slik grusomhet at han forsøkte å skyte seg. Kona hans skjøt seg også, og hun lyktes bedre enn sønnen, som til forskjell fra sin mor, levde lenge nok til å bli herset med av faren gang på gang. Min egen, avdøde far var ikke akkurat noen tyrann. Det overlot han til broren min, Matthew, som alltid var klar for litt grusomhet. Som Stalin angrep Matthew sine egne familiemedlemmer, eller sørget for at han gjorde livet så surt for dem at de angrep seg selv. Jeg satt på muren utenfor EMI Studios mens jeg ventet på at Jennifer skulle komme. Om tre dager skulle jeg reise til Øst-Tyskland, DDR, til Humboldt-universitetet for å gjøre research på den kulturelle motstanden mot fascismens fremmarsj på 1930-tallet. Selv om jeg snakket nesten flytende tysk, hadde jeg fått oppnevnt en tolk. Han het Walter Müller. I to

uker skulle jeg bo i Øst-Berlin sammen med moren og søsteren hans, som hadde tilbudt meg et rom i leiligheten de leide like ved universitetet. Walter Müller var delvis grunnen til at jeg nesten var blitt påkjørt i fotgjengerfeltet. Han hadde skrevet og fortalt meg at søsteren, som het Katrin – men ble kalt Luna av familien – var en stor fan av Beatles. Fra og med 1970-tallet var plater av både Beatles og Bob Dylan blitt tillatt utgitt i DDR, til forskjell fra på 1950- og 60-tallet, da popmusikk ble ansett av det herskende sosialistpartiet i Tyskland som et kulturelt våpen som korrumperte ungdommen. Offentlige tjenestemenn måtte gå gjennom alle tekstene før platene ble sluppet på markedet. Yeah yeah yeah. Hva i all verden skulle det bety? Hva var det man sa ja til? Det var Jennifers idé å ta et bilde av meg i fotgjengerfeltet i Abbey Road, og gi det til Luna. Uken i forveien hadde hun bedt meg forklare henne hele greia med DDR, men jeg ble distrahert. Vi sto og karamelliserte peanøtter på kjøkkenet hjemme hos henne akkurat da, og jeg var i ferd med å brenne sukkeret. Det var en ganske komplisert oppskrift, der det sto at vi skulle tilsette peanøttene i det sydende sukkeret og så steke dem i ovnen. Jennifer skjønte ikke hvordan man kunne sperre alle i et land inne bak en mur, uten lov til å dra derfra. Mens jeg snakket i vei om hvordan Tyskland ble ideologisk og fysisk delt i to land som var skilt av en mur – kommunistisk i øst, kapitalistisk i vest – og at de kommunistiske myndighetene kalte muren «den antifascistiske beskyttelsesmuren», stakk hun fingrene innenfor linningen på dongeribuksen min. Jeg

brente sukkeret, og Jennifer tok ikke akkurat notater. Vi hadde begge to mistet interessen for DDR. Jeg så henne komme mot meg med en liten gardintrapp i aluminium over armen. Hun hadde på seg den sovjetiske pilotluen jeg hadde kjøpt til henne på loppemarkedet i Portobello Road. Jeg kysset henne og fortalte kort hva som hadde skjedd. Jennifer forberedte en utstilling av fotografiene sine på kunst akademiet, men hadde tatt ettermiddagen fri for «å skyte disse bildene», som hun kalte det. Et eller annet slags kamera var festet til skinnbeltet hennes, et annet hang rundt halsen hennes. Jeg opplyste henne ikke om detaljene ved nesten-påkjørselen, men hun la merke til kuttet på knoken min. «Du har tynn hud», sa hun. Jeg spurte om hvorfor hun bar på en gardintrapp. Hun sa at det var slik det originale fotografiet av Beatles i fotgjengerfeltet i Abbey Road ble tatt i august 1969, klokken 11.30. Fotografen, Iain Macmillan, hadde plassert gardin trappen ved siden av fotgjengerfeltet, mens en politimann fikk betalt for å dirigere trafikken. Macmillan hadde ti minutter på seg til å ta bildet. Men jeg var jo ikke berømt på noen måte, vi kunne ikke be politiet om fem minutter, så vi måtte handle raskt. «Jeg tror trafikken er omdirigert, og at Abbey Road er stengt i dag.» Idet jeg sa det, suste tre biler forbi, etterfulgt av en ledig svart drosje, en motorsykkel, to sykler og en lastebil med planker på planet. «Ja, Saul, veien er åpenbart stengt», sa hun og fiklet med kameraet.

«Jeg syns du ser mer ut som Mick Ronson enn noen av medlemmene i Beatles, selv om du har svart hår, og Mick er lyshåret.» Det var sant at det skulderlange håret mitt, som var blitt klippet av Jennifer to dager i forveien, hadde samme frisyre som Bowies førstegitarist. Egentlig var hun stolt av det hun kalte rockestjerne-utseendet mitt, og hun elsket kroppen min mer enn jeg gjorde, noe som fikk meg til å elske henne. Da trafikken stilnet, satte hun opp gardintrappen på det stedet der Wolfgang skulle ha stoppet bilen. Mens hun klat ret opp og stilte inn kameraet, ropte hun instrukser til meg: «Hendene i jakkelommen! Se ned! Se rett frem! OK, nå kan du gå. Lengre skritt! Gå!» Det sto to biler og ventet, men hun holdt opp hånden for å holde dem på avstand, og satte så inn en ny filmrull i kameraet. Da bilene begynte å tute, bukket hun til dem fra toppen av gardintrappen med overdrevne bevegelser.

For å takke Jennifer for innsatsen kjøpte jeg seks østers i fiskebutikken og en flaske tørr hvitvin. Vi tilbrakte de neste timene i sengen hennes mens de hun delte leilighet med, Saanvi og Claudia, var ute. De bodde i en trang og mørk kjellerleilighet, men de trivdes, og det virket som om de kom overens. Claudia var veganer og la stadig noe tang i bløt i en skål med vann på kjøkkenet. Da vi lå og klinte fullt påkledd på sengen hennes, gled pilotluen stadig nedover øynene hennes, og det ble jeg skikkelig opphisset av. Innimellom blinket det blå lys inni hodet mitt, men det sa jeg ikke til Jennifer, som lekte med et perlekjede jeg alltid hadde på meg. Da jeg til slutt tok av meg de hvite buksene, oppdaget hun at jeg hadde et stort blåmerke på høyre lår, og at jeg hadde blødende skrubbsår på begge knær. «Du må fortelle meg hva det var som egentlig skjedde, Saul.» Jeg fortalte henne mer om hvordan jeg nesten var blitt overkjørt like før hun kom, og at jeg hadde syntes det var pinlig å ta opp pakken med kondomer. Hun lo, slurpet i seg en østers og kastet skallet på gulvet.

«Vi burde se etter perler inni østersene», sa hun. «Kanskje vi kan lage et nytt kjede til deg?» Hun ville vite hvorfor jeg var så ivrig etter å dra til Øst-Tyskland når innbyggerne ble holdt fanget bak en mur og Stasi spionerte på alle. Kanskje det ikke var så trygt å reise dit. Hvorfor kunne jeg ikke gjøre research i Vest-Berlin sånn at hun kunne besøke meg og vi kunne gå på konserter og drikke billig øl? Jeg er usikker på om Jennifer egentlig trodde at jeg var forsker, og ikke rockestjerne. «Øynene dine er så blå», sa hun idet hun satte seg over skrevs på meg. «Det er ganske uvanlig å ha kullsvart hår og så intenst blå øyne. Du er mye penere enn meg. Jeg vil ha pikken din inni meg hele tiden. Alle er vel redde i DDR, ikke sant? Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan alle innbyggerne i et land kan bli sperret inne bak en mur og ikke få lov til å dra derfra.» Jeg kjente lukten av den søte ylang-ylang-oljen hun alltid gredde gjennom håret før hun gikk inn i den knøttlille badstuen i kjellerleiligheten i Hamilton Terrace. Noen kvelder når jeg kom dit etter jobb, hørte jeg henne snakke med Claudia og Saanvi i badstuen mens jeg rettet essayene til studentene mine ved kjøkkenbordet. Da Jennifer endelig kom ut av badstuen, noen ganger etter en time, naken og innsmurt med den hjemmelagde ylang-ylang-oljen sin, pinte hun meg ofte ved å være tilbakeholden med kjærtegnene; hun lagde kamille-te og smurte smør på et knekkebrød, og så gikk hun til angrep. Jeg kunne ikke ha ønsket meg et mer henførende rovdyr til å hale meg vekk fra et essay som den dårligste av mine mannlige studenter hadde avsluttet ved å tillegge et av verdens mest berømte sitater feil forfatter.

«Proletarene har ingenting å tape, annet enn sine lenker. De har en hel verden å vinne.» Jeg strøk over Lev Trotskij og skrev Karl Marx. Jeg visste at Jennifer ble tent av kroppen min, men jeg fikk inntrykk av (mens hun førte fingrene mine til de stedene som gjorde henne mest opphisset) at hun ikke var særlig interessert i intellektet mitt. Hun begynte å snakke om at kunstnere som Claude Cahun og Cindy Sherman betydde mer for henne enn Stalin og Erich Honecker («Nei», sa hun, «her, her», og jeg kjente at det gikk for henne), og etterpå lå hun ved siden av meg (mens jeg førte fingrene hennes til de stedene som ga meg størst nytelse) mens hun forklarte at hun foretrakk Sylvia Plath fremfor Karl Marx, selv om hun likte setningen fra Det kommunistiske manifest om at det gikk et spøkelse gjennom Europa. «Jeg mener» – nå hvisket hun – «som regel hjemsøker jo gjenferd bare hus eller slott, men gjenferdet til Marx hjemsøkte et helt kontinent. Kanskje spøkelset sto under Trevi- fontenen i Roma for å avkjøle seg litt siden det er slitsomt å være en hjemsøker, eller kjøpte litt bling i Versace-butikkene i Milano eller gikk på en Nico-konsert? Visste jeg at Nicos egentlige navn var Christa (dette ville jeg ikke vite akkurat nå) og at Nico/Christa, som var født i Köln, hele livet ble hjemsøkt av lyden av bombingen under krigen? Jeg ville heller ikke vite (og Jennifer sluttet med å ta på meg på et erotisk avgjørende punkt for å komme frem til denne tanken) at det var et spøkelse på alle fotografiene hun fremkalte i mørkerommet, og jeg husket ikke den scenen hun likte i Lidenskapens vinger (som vi nylig hadde sett sammen) der en av englene sier at han

ønsker «å bli en del av verdens historie», men nå, sa hun, ville hun at jeg skulle være spøkelset inni henne. Vi hadde ganske heftig sex, og etterpå fikk jeg virkelig vondt. Det var tydelig at det var noe galt med hoften min, som ikke hadde noen blåmerker. Vi slappet av og drakk opp vinflasken og pratet. Etter en stund spurte Jennifer meg om hva jeg aller helst ville i livet. «Jeg skulle gjerne ha sett moren min igjen.» Det var ikke verdens mest sexy svar, men jeg visste at det ville interessere Jennifer. «Kanskje du burde besøke henne, da.» «Du vet jo at hun er død.» «Dra til huset deres i Bethnal Green og fortell meg hva som skjer.» Hun hadde funnet en kullstift og balanserte et ark på de nakne lårene sine. «Jeg kan se brostein og et universitet i gotisk stil», sa jeg. Hånden hennes beveget seg ikke over arket. «Skulle du ikke tegne?» «Det er ikke noe universitet i gotisk stil i Bethnal Green. Jeg vil heller tegne moren din enn en bygning. Savner du henne mer enn faren din?» Det var krevende å være sammen med en som Jennifer Moreau. Vi hørte at det gikk i entrédøren. «Det er nok Claudia.» Jennifer la hånden min midt på arket og tegnet rundt fingrene mine med kullstiften. Rommet hennes lå ved siden av kjøkkenet, og vi kunne høre at Claudia fylte vann på tekjelen.

Jeg lå på ryggen og så på en bukett blomstrende nesler på det grønne, meksikanske skrivebordet i et hjørne av rommet (det var laget av wormwood eller noe annet skummelt), og på passet hennes og en bunke med svart-hvitt-fotografier. Jeg hadde lyst til å fortelle Jennifer at jeg elsket henne, men jeg var redd for at jeg da ville støte henne vekk. Døren gikk plutselig opp med et knirk. Claudia, som alltid la tang i bløt over natten, var naken fordi hun var på vei inn i badstuen, med håret tullet inn i et rosa håndkle. Hun gjespet, sakte og stort og sløvt, som om hele verden kjedet henne til døde, den ene armen var strukket over hodet, mens den andre hvilte mot den brune, flate magen hennes. Jeg spurte Jennifer Moreau om hun kunne tenke seg å gifte seg med meg. Akkurat i det øyeblikket føltes det som om jeg hadde splittet et atom. Hun lente seg frem og så på det jeg så på. «Vet du hva, jeg tror det er over mellom oss, Saul. Vi burde avslutte dette nå, men jeg skal sende deg Abbey Road-bildene likevel. Ha det fint i Øst-Berlin. Jeg håper at det ordner seg med visumet ditt.» Hun la seg tilbake i sengen på puten ved siden av meg og trakk pilotluen ned over ansiktet sånn at hun slapp å se på meg. Jeg sto opp, småfull, og lukket den lunefulle døren og skrittet over den tomme vinflasken som vi hadde kastet ned på det slitte tregulvet. «Den hvite dressen din ligger på stolen», sa hun. «Kan du kle på deg fort? Jeg må til mørkerommet på akademiet før det stenger i kveld.» Jeg hadde kjøpt dressen på Laurence Corner, militærbutik-

ken i Euston Road. Det var der Beatles hadde kjøpt jakkene til Sergeant Pepper-albumet på 1960-tallet. Jeg tror at den hvite dressen min hadde vært en marineuniform, hvilket var passende siden frieriet mitt hadde sunket rett til bunns. Jeg var forlist blant de tomme østersskallene med de taggete, skarpe kantene, og jeg kunne smake Jennifer Moreau på fingrene og leppene mine. Da jeg satt ved siden av henne på sengen og spurte hvorfor hun plutselig var så sint på meg, lot det ikke til at hun visste det eller forsto det eller brydde seg om det. Hun var rolig og ganske kald, syntes jeg, som om hun hadde tenkt på dette en stund. «Bortsett fra alt annet, så har du aldri stilt meg et eneste spørsmål om kunsten min.» «Hva mener du?» Nå ropte jeg. «Der er kunsten din, den er på veggene dine, der og der.» Jeg pekte på to kollasjer som var tapet opp på veggen. En av dem var et forstørret svart-hvitt- fotografi av ansiktet mitt i profil, som hang over sengen som et ikon. Hun hadde streket opp munnen min med rød tusj og skrevet: IKKE KYSS MEG. «Jeg ser på kunsten din hele tiden.» Jeg ropte fremdeles. «Jeg tenker på den, jeg tenker på deg. Jeg er interessert.» «Ja vel, siden du er så interessert; hva er det jeg jobber med nå?» «Det vet jeg ikke, du har ikke sagt det.» «Du har ikke spurt. Hva slags kamera bruker jeg, da?» Hun visste at jeg ikke ante det. Det var ikke sånn at Jennifer var så veldig interessert i det kommunistiske Øst-Europa heller. Jeg mener, hun hadde ikke akkurat bedt meg om å få en leseliste, og jeg klandret henne ikke. «Å ja», sa jeg, «du tok et negativ av meg og tapet det til

skulderen din og lå i sola, og så tok du det av, og da hadde du en slags tatovering av meg.» Hun lo. «Alt handler om deg, ikke sant?» På en måte gjorde det jo det. Jennifer Moreau tok faktisk alltid bilder av meg. Da døren til rommet hennes gikk knirkende opp igjen, spiste Claudia bakte bønner rett fra boksen med en kjempeskje. «Jennifer» – nå tryglet jeg – «beklager. Etter at faren min døde, har jeg hatt nok med å komme meg gjennom dagene.» Vi hørte hvesingen fra vannet som kokte opp på den andre siden av døren. «Tilfeldigvis», sa hun og spratt opp fra sengen og smelte igjen døren, «så kom det en kurator fra Amerika til atelieret mitt og kjøpte to fotografier. Og hun har tilbudt meg et opphold i et kunstneratelier på Cape Cod i Massachusetts når jeg har tatt eksamen.» Så det var derfor passet lå på skrivebordet. «Gratulerer», sa jeg nedstemt. Hun virket så opprømt og ung og slem. Vi hadde vært sammen i bare litt over et år, men jeg visste at jeg hadde møtt min overkvinne. For det første hadde Jennifer Moreau (fransk far, engelsk mor, født i Beckenham i Sør-London) inngått en avtale med meg om at hun kunne rose den sublime skjønnheten min (som hun sa) på hvilken måte hun ville, formen på kroppen min, de «intenst blå øynene» mine, men jeg fikk aldri beskrive kroppen hennes, eller uttrykke min beundring for den, bortsett fra ved berøring. Det var slik hun ville vite alt jeg følte og tenkte om henne. Claudia hadde nå slått av den ulende tekjelen. Da jeg kik-

ket bort på veggen igjen, la jeg merke til et fotografi av Saanvi som var tapet fast på den smuldrende gipsen. Kjellerleiligheten var fuktig, og en slags sopp spredte seg som forstyrrede maur på veggene på rommet til Jennifer. På bildet lå Saanvi på siden i badstuen og svettet. Hun leste i en bok, i den venstre brystvorten hadde hun en liten gullring. «Stikk, Saul. Jeg skjønner ikke hvorfor du fremdeles er her.» Jennifer tok på seg en kimono med en brodert drage på ryggen, og så stakk hun føttene inn i yndlingssandalene sine, som var laget av bildekk. Hun dyttet meg så å si ut av døren. Jeg fiklet litt med smekklåsen på porten. Jeg hadde aldri klart å komme meg inn eller ut av den porten; jeg hadde sett Jennifer og Claudia hoppe over den de dagene de var sent ute til forelesninger. Hun andre de bodde sammen med, Saanvi, hadde ingen problemer med smekklåsen fordi hun var tålmodig, men Jennifer sa at det skyldtes at hun hadde eksamen i avansert matematikk og kunne mye om uendelig tid. Den sene ettermiddagssola skar i øynene. De intenst blå øynene mine. Plutselig snudde jeg meg fordi jeg følte på meg at Jennifer betraktet meg. Og det gjorde hun. Med et kamera i hånden. Hun sto ved inngangsdøren i drage-kimonoen og bildekk-sandalene, fremdeles rød i kinnene etter å ha elsket med meg, den venstre hånden hennes lette etter noe i silke lommene, hun rotet rundt etter gelébønnene hun alltid hadde der. Kameraet hennes var rettet mot meg. Mens det surret og klikket, sa hun på temmelig dramatisk vis: «Farvel, Saul. Du kommer alltid til å være min muse.»

Et øyeblikk trodde jeg at hun skulle kaste en gelébønne til meg slik trenere på sirkus kaster godbiter til dyrene etter at de har hoppet gjennom en ring av flammer. «Jeg sender deg Abbey Road-bildene før du reiser. Det var leit med faren din. Håper du føler deg bedre snart, og ikke glem hermetisk ananas til tolken din.» Det tok tolv minutter å gå til Abbey Road fra Hamilton Terrace. Noe fikk meg til å gå tilbake til åstedet for nesten-ulykken. Jeg ble nødt til å ta det pent fordi jeg merket at jeg haltet, og den hvite jakken min hadde fått en revne ved skulderen. Jennifer Moreau var hensynsløs, og det virket som om hun visste mye om livet mitt. Hvordan visste hun at Walter Müller hadde bedt meg om å ta med en boks ananas til DDR? Jeg husket ikke om det var fordi jeg hadde fortalt det, eller om hun hadde spurt. Det stemte at hun hadde blitt med meg i begravelsen til faren min for tre uker siden, så hun visste at han var død. Hennes egen far hadde dødd da hun var tolv år, som moren min. Vi snakket ofte om det at vi begge hadde mistet en forelder da vi var på samme alder. Det utgjorde et bånd mellom oss, selv om hun mente at hun var blitt reddet av farens død, siden han aldri ville ha gitt henne lov til å gå på kunstakademiet. Jeg var ikke sikker på om jeg var blitt reddet av at moren min døde. Nei, jeg kunne ikke se noe positivt ved det, bortsett fra at jeg aldri tvilte på at hun var glad i meg, noe som fikk fraværet hennes til å fremstå som en enda større katastrofe. Men uansett, begravelsen til faren min var en påminnelse om Jennifers eget tidlige tap, og det hadde vekket beskytterinstinktet i meg. Den ufølsomme broren min, Matthew, også kjent som Feite Matt

(Full English Breakfast sju dager i uka – tre engelske egg, tre engelske pølser) hadde arrangert bisettelsen uten å rådføre seg med meg. Jeg hadde vært stolt av å ankomme sammen med den glamorøse Jennifer Moreau, med hennes eksotiske franske etternavn, lyseblå vintage-buksedress og matchende, semskede platåstøvler. Jeg hadde betraktet Feite Matt og den sjuskete kona og de to små sønnene deres der de satt på første rad, som om de var de kongelige i familien, og lurt på hva det var jeg hadde gjort som var så galt i deres øyne, bortsett fra at jeg hadde på meg et perlekjede. Jeg var et ubetydelig familiemedlem, virket det som: ugift og barnløs, forvist til andre rad. Dette var en påminnelse om den enorme ensomheten min i tenårene, da Matt, som ennå ikke var blitt feit og var en bolsjevik-helt i fars øyne, begynte å jobbe som elektriker og tjente gode penger, mens jeg prøvde eyelinerne i det lokale parfymeriet. Da jeg begynte å studere ved Cambridge University, kunne han allerede trekke om ledningsnettet i et helt hus, mens jeg perfeksjonerte metodene for å skjule uvitenheten min på (det hjalp godt å ha intenst blå øyne) og utnytte det å være en arbeiderklasse-katt (ingen klør, men høye kinnbein) med ravnsvart hår blant de fisefine hermelinerne. Matt holdt en vakker minnetale for faren vår. Da det var min tur, klarte jeg bare å si, som den i familien med høyest utdannelse: «Farvel, pappa.» Men broren min var med på forslaget om at jeg skulle ta med litt av asken til kommunist-faren vår og begrave den i DDR. Han trodde jo faktisk på det.

Jeg kikket på de høye eneboligene i edvardiansk stil på hver side av Hamilton Terrace idet jeg haltet bortover den lange, brede veien, mens jeg fremdeles forsøkte å huske hvordan Jennifer kunne vite om ananasboksen som Walter Müller hadde bedt meg om å kjøpe. Hadde hun lest brevet han sendte til meg? Stasi-informanter ble kalt ører og øyne, Horch und Guck. Det kunne virke som om øynene mine var lukket og ørene mine døve når det gjaldt kunsten til Jennifer, men saken var at jeg stresset med de administrative forberedelsene til reisen til Øst-Tyskland, jeg laget avtaler om tilgang til arkivene jeg ville trenge til forskningen min. Grunnen til at jeg fikk tilgang, var at jeg hadde lovet å være positivt innstilt i en artikkel jeg skulle skrive om hvordan hverdagslivet var i DDR. Istedenfor å skrive om de vanlige kald krig-stereotypiene, skulle jeg konsentrere meg om utdannelse, helsetjenester og boliger for alle borgere; alt dette hadde jeg snakket med faren min om før han døde. «Hvis du noen gang hadde måttet kjempe mot fascistene, ville du også satt opp en mur for å holde dem ute.» Da jeg minnet ham om at muren var der for å sperre folk inne, ikke holde dem ute, sa han at jeg var familiens Marie Antoinette, og at perlekjedet gjorde det verre. «Ta det av deg, gutt.» I hans øyne var ikke ytringsfrihet og bevegelsesfrihet like viktig som å fjerne ulikheter og arbeide for alles beste, men han kunne jo ta fergen til Frankrike når han hadde lyst uten at noen ville skyte på ham fra et vakttårn i Dover. Han lukket øynene for de sovjetiske stridsvognene som kjørte inn i Praha i 1968, åpenbart fordi han mente at vi var på Stalins side.

«Sovjetunionen er gudfaren til DDR. Familiemedlemmer må passe på hverandre og beskytte hverandre mot reaksjonære fiender.» Yeah yeah yeah. Slik Matt passet på broren sin da guttene ville henge meg med slipset mitt fra øverste etasje i bussen. Faren min mislikte det Jennifer kalte min «sublime skjønnhet»; av en eller annen grunn følte han seg krenket av den. Det forverret situasjonen at jeg var fysisk svakere enn broren min, og at jeg noen ganger hadde på meg et oransje silkeslips når jeg var med faren min på puben. En gang hørte jeg at han bestilte en halvliter bitter til seg selv og «et glass rødvin til soperen». Pubverten spurte faren min om Merlot var greit, og ga meg halvliteren med bitter. Som et kompromiss droppet jeg maskaraen når jeg hørte ham holde foredrag på møter i kommunistpartiet, og erstattet det oransje slipset med en grønn skyggelue som var laget av uekte slangeskinn. Når han var i dårlig humør (ofte) da jeg var tidlig i tenårene, ropte han til Matt, som Stalin: «Slå ham, slå ham», og Matt, som hans medsammensvorne, dengte løs på meg til jeg havnet på gulvet. Etter at moren vår døde, tok Matt dengingen på alvor. En gang kløyvde han overleppen min og ga meg to blåveiser, noe som visstnok var mer akseptabelt enn de intenst blå øynene mine. Det var som om stridsvognene til faren min alltid sto parkert i stuen i huset i Bethnal Green, klare til å kjøre over den uverdige 13-årige kroppen min, med maskingeværene parate. Farvel, pappa. Hva annet kunne jeg si i begravelsen hans? Mye. Forskjellen på faren min og meg, bortsett fra utdannelsen

og de høye kinnbeina mine, var at jeg mente at folk måtte overbevises, ikke tvinges. Men nå som han var død og ikke kunne argumentere mot meg, savnet jeg skråsikkerheten hans. Jeg var omtrent sju minutter unna fotgjengerfeltet. Av og til måtte jeg stoppe for å få igjen pusten. Jeg hørte stadig stemmen til Jennifer. Kan du fortelle meg hva det var som egentlig skjedde, Saul? Jeg bestemte meg for å skrive en huskelapp om at jeg ikke måtte glemme ananasboksen. Jeg skulle skrive det med store bokstaver og henge lappen på kjøleskapet med «Zevs, gudenes gud»-magneten min så fort jeg kom hjem. Til gjengjeld, hadde Walter Müller skrevet, skulle jeg få et glass med sylteagurk, smaragden fra Øst, med fennikel og timian og sukker og eddik. Jeg lurte på om han var klar over at Stasi leste brevene hans. Hvis Stasi-informanter var kjent som ører og øyne, så virket det som om Jennifer hadde vraket meg fordi ørene mine ikke lyttet og øynene mine var lukket når det gjaldt kunsten hennes, og når jeg tenkte på det, og det gjorde jeg idet jeg satte opp farten, så kunne jeg ikke huske at hun hadde fortalt meg noe om det nåværende prosjektet sitt, bortsett fra at jeg var musen hennes. Dessuten kom jeg på at trass i alle anstrengelsene med å plukke opp kondomene etter ulykken, så hadde jeg faktisk ikke brukt dem. De lå uåpnet i lommen på den revnede, hvite jakken min. Det virket merkelig beroligende å komme tilbake til fotgjenger feltet i Abbey Road. Det var ingen trafikk, så det var sannsynlig at veien likevel var blitt stengt.

Det slo meg at da jeg gikk ut i fotgjengerfeltet den første gangen, så hadde jeg en kjæreste og haltet ikke. Det jeg tenkte på da jeg satt på muren utenfor EMI Studios, var hvordan mannen som nesten hadde kjørt på meg, hadde tatt på håret mitt, som om han rørte ved en statue eller noe annet uten puls. Mens jeg tenkte på dette, kom det en kvinne bort til meg og viftet med en utent sigarett. Hun hadde på seg blå kjole og spurte om jeg hadde fyr. Det korte, blonde håret hennes var så lyst at det nesten var sølvfarget. Øynene hennes var helt lysegrønne, som glass som var skylt opp på en strand. Jeg stakk hånden i lommen og fant Zippo-lighteren som jeg alltid hadde med meg; en vindsikker, gammeldags og klumpete versjon av lighteren som amerikanske soldater brukte i andre verdenskrig – og senere i Vietnam. Hun tok tak i hånden min med lighteren og kikket på initialene som var gravert inn på den. Jeg fortalte at den hadde tilhørt faren min på den tiden da han røykte mens han tok sitt månedlige bad. Han hadde nylig gått bort, og jeg skulle ta med litt av asken hans i en fyrstikkeske og begrave den i det kommunistiske Øst-Berlin. Jeg skalv på hendene mens jeg snakket. Jeg spurte om hun ville sette seg sammen med meg litt, og det gjorde hun, ytterst på kanten av muren utenfor EMI Studios, skuldrene våre berørte hverandre. Jeg kunne høre henne inhalere og blåse ut røyken igjen. Det kom røyk ut av neseborene hennes som på den broderte dragen på kimonoen til Jennifer. Hun spurte om jeg var av den anspente typen. «Niks.» «Nervøs, da?»

Et fragment av et dikt jeg ikke visste at jeg kunne, rant meg i hu. Jeg deklamerte det for kvinnen som satt og røykte. «Vi er de døde. For få dager siden Levde vi, så dagen gry, så solnedgangen rødme, Elsket og ble elsket ...» Hun nikket som om jeg oppførte meg helt normalt, og det gjorde jeg ikke. «Det er skrevet av John McCrae», sa jeg. «Han var en kanadisk lege som vervet seg som artillerist i første verdenskrig.» Jeg snudde meg mot henne, og hun snudde seg mot meg mens en plastpose fra et supermarked blåste rundt beina våre. «Det var rart», sa hun og sparket vekk posen. «Er ikke WalMart amerikansk?» Vi klinte som tenåringer på muren, hun stakk tungen langt inn i munnen min, og jeg hadde det ene kneet mellom lårene hennes. Da vi endelig trakk oss litt unna hverandre, spurte hun hvilken parfyme jeg brukte. «Ylang-ylang», sa jeg mens hun skrev telefonnummeret sitt på den skjelvende hånden min. Da hun gikk, leste jeg det som sto på kjoleryggen hennes. Det var en uniform. Jeg skjønte at hun var sykepleier, og i sangen «Penny Lane» er det en sykepleier som selger valmuer på et brett.