Så møt meg på hjørnet klokka åtte by Solum Bokvennen AS

SÅ MØT MEG PÅ H J Ø R N E T K L OK K A ÅT T E

C A M I L L A BØK SL E

SÅ MØT MEG PÅ H J Ø R N E T K L OK K A ÅT T E rom a n

s o lu m | b o k v e n n e n 2 0 2 1

© Solum Bokvennen, 2021 Omslagsdesign: Grim Erland Lyng Svingen Printed in Latvia by Livonia print, Riga 2021 isbn 978-82-560-2436-0 (papirbok) isbn 978-82-560-2437-7 (epub) instagram.com/solumbokvennen facebook.com/solumbokvennen www.solumbokvennen.no

Kanskje er det å legge så stor vekt på akkurat denne delen av historien sin, det eneste hun kunne gjøre for å komme seg gjennom alt. Som når man kjører båt i mørket og sikter seg inn på lyset i utelykten på en av sommerhyttene, langt der fremme, for å klare å holde kursen i mørket. Under en er det kaldt og svart og nesten bunnløst. Over og rundt er det svart og endeløst. Fremfor båten ligger lyskjeglen. En må holde blikket på lyset for å komme frem. Sånn kan det ha vært. Navigare necesse est, er det noe som heter. Det kan også være at hun kjedet seg så grunnleggende at enhver hendelse ville vært retningsbestemmende. I alle fall bestemmer Siv seg for å røyke de to siste Prince Mild-ene hun har spart på i det ytterste rommet i skinnsekken sin. Hun blir svimmel av hvert trekk. Allikevel fortsetter hun. Suger inn røyken, trekker hardt ned i de fremdeles friske lungene sine og blåser ut mot venstre. Blar om i uke-

bladet som ligger foldet ut over lårene. Det er vanskelig å få tak i hvilket blad det er. Det kan være Norsk Ukeblad, men sannsynligvis er det Hjemmet, for det har flest kryssord. Hun holder sigaretten høyt oppe, mellom høyre pekefinger og langfinger, som om den er i veien. Tar tak i den med leppene igjen, uten å slippe blikket fra bladet. Blar om med hånden hun har røyken i mens hun blåser ut, som om det er et viktig dokument hun har foran seg. Som krever konsentrasjon og nikotin for å kunne ta inn over seg. Trekker helt inn og blåser fort ut. Det kan ikke være mange pakkene hun har kommet seg gjennom. Noen tyvepakninger med mentol som hun og Linda kjøpte i kiosken. Og noen få ti-pakninger Prince Mild. De slepte seg seks og en halv kilometer under tung julisol for å kjøpe grønn Dunhill, Asterix-is og Det Nye. Linda fikk gnagsår halvveis og måtte gå barbeint i den støvete grøfta, på brunsvidde gresstuster, resten av veien. Asfalten på landeveien var blitt seig og hadde smeltet flere steder. Å snu var ikke noe alternativ. Det var like langt hjem som til kiosken. Og de hadde bestemt seg. De skulle begynne å røyke på veien hjem. Det var på høy tid. Kiosken lå på skyggesiden av veien. I en mørkerød, gam-

mel sjøbod. Linoleumsgulvet der inne var befriende kjølig, og en guttunge satt i en fillete stressless bak disken, eller trebenken var det vel mer. Bakerst i bua. Han kikket i alle fall bare så vidt opp bak Donald-bladet sitt da de kom inn. Linda lente seg inn mot en av de provisoriske sjokoladehyllene. Siv hentet ukebladet fra bladhyllen ved siden av, og to is fra fryseren. Hun slapp alt ned foran gutten, som ikke reagerte noe særlig på smellet, bare la fra seg bladet sitt på armlenet til stressless-en og flyttet litt på seg. Skinnstolen så ut til å være ganske behagelig å sitte i. Og ekkel hvis han var svett på lårene. Og tyve Dunhill. Mentol eller vanlig? Mentol. Hva er det med venninnen din? Hun har gnagsår. Han la alt ned i en brukt plastpose, plukket opp Donaldet sitt og akte seg tilbake. Han rakk ikke helt ned til gulvet med beina. Satt sånn som gutter like før puberteten sitter, med krum rygg og bøyd nakke over Donald og albuene brettet ut over armlenene. Hun ble stående litt. De hadde øvd inn et troverdig svar hvis noen skulle spørre om hvor gammel hun var. Måned, år og dag. Men det var vel helst hvis bestefaren hans hadde sittet der. Han her lurte ikke på sånt. Var ikke egentlig gammel nok til å selge dem tobakk engang. Så de kunne bare gå ut igjen til skyggen, bak bua.

Solen sto ikke på mer enn et par timer om dagen baki der. På nederste trappetrinn i steinbrygga satte de seg. Her var det litt antydning til frisk luft. Eller, ikke frisk luft akkurat, bare litt svalere. Og fuktig eim av råtten fisk og klebrig tang, brennmanetklaser og glassmanetgrøt fra vannet rundt kjølen på båtene som lå fortøyd bak dem. Linda dyppet føttene med sprukne blemmer på hælen ned i tangen. Først spiste de Asterix-isene. Så rynket de øyebrynene, sånn som hun tynne kjæresten til Kevin Bacon gjorde i filmen Footloose, og fyrte opp hver sin røyk. Tente på med fyrstikker, som de viftet bort flammene på mens de trakk inn jomfrudragene. Mentolsmaken la seg faktisk ganske friskt og litt søtt på tungen. Det første trekket slapp de fort ut igjen. De leste Det Nye sammen og røykte sine aller første røyk. Uten å inhalere. Tente på en til. Og så en til. Den siste inhalerte de. Det gikk bra. Siv hostet litt, men det gikk overraskende fort over. Først tok Linda bilde av Siv mens hun leste blad og røykte. Etterpå tok Siv bilde av Linda som hvilte albuen sin på kneet. Hun knipset akkurat da Linda snudde seg mot henne og blåste utover, så ansiktet ble skjult bak den lette skyen hun pustet ut. Uttrykket hennes var selvsikkert. Det kom til å bli et stilig bilde. Særlig siden det var svart-hvit-film i kameraet. De røykte og leste i bladet en stund, og så gikk Linda inn og kjøpte ti Dunhill til. Og en pakke Prince Mild. Like greit å benytte sjansen mens Ole, Dole og Doffen passer sjappa, hadde Linda sagt idet hun reiste seg. Siv satt og lo for seg selv av den replikken mens hun ventet og leste. Lukten

av det nye dobbeltnummeret til Det Nye. Dunhill-mentol og tang. Vannet ute på fjorden som lå dødsens stille. Den lille, nye kriblingen fra ganen og opp i nesa etter tjæren som lå og raspet opp munnhulen innunder myntesmaken. Og så den replikken fra Linda. Som kom så lett og fint akkurat da hun reiste seg. Som om de var med i en film. Taxi Driver. Noe levd. Litt James Dean. Kevin Bacon. Christiane F. Litt sånn: jeg bryr meg, men jeg bryr meg faen ikke likevel. De gikk og inhalerte langs landeveien på vei tilbake. Langs slåttemark, prestekragene og løvetennene. Bilene som kjørte forbi dem, tutet. Gamle doninger som guttene på landet fikset på, med revehaler og plysjterninger i frontrutene. Linda vinket til dem sånn som hun hadde sett dronning Elizabeth gjorde, med håndflaten krummet innover mot ansiktet. Siv leste om Det Nye-piken og -gutten og røykte mens hun gikk. Det Nye hadde gjort et overraskende riktig valg. Det måtte bli disse to. Hun hadde tippet på at det skulle bli noen andre. Noen mer utadvendte. Mer opplagt pene, kanskje. Linda også. De hadde ikke vært enige om hvem de trodde det skulle bli. Men dette var det absolutt riktige. Kunne ikke vært noen andre, nå som hun så dem. Det Nye-gutten. Blå, ganske avlange øyne, bred munn og bred hake. Tung, blond lugg. Søsteren var frisør, og det var hun som hadde meldt ham på. Hun så ivrigere ut enn ham, på det lille bildet av dem midt i teksten. Det sto at han var overrasket og egentlig ganske sjenert og beskjeden. Det gjorde ham bare enda finere. Det Nye-jenta var søt. Håret var mørkt, klippet i en ganske kort bob. Smilehull. Militærgrønn genser med helsetrøyenetting utenpå. Posete dongeribukser og Peter Pan-sko. Blikkene

deres krevde ingenting av kameraet eller henne. De bare var der. Smilte. Ga akkurat nok av seg selv. Ønsket seg ikke noe mer enn det. Som om de ikke skjønte at de var ventet. De ble bare penere og penere jo mer hun så på dem. Frodene tutet også da de kjørte forbi, men bremset litt lenger fremme, rygget tilbake og kjørte sakte opp ved siden av dem. Frode R la knokene under haken i vinduet og bredte albuene ut langs den blekgule lakken. Vippet hodet nesten umerkelig bakover. Det skulle bety hopp inn. Siv rullet bladet sammen, Linda tok tak i bildøra, og de hoppet inn i baksetet, i svak fart. Fortsatte å røyke ut av vinduene i baksetet på hver sin side. Frode S og Frode R satt krumbøyde på fjellet, med opprullede skjorteermer og dongeribukser. Enset ikke varmen, så det ut til. De gikk likt kledd både sommer og vinter. Forskjellen lå i ullsokker eller ikke ullsokker i treskoene. Og genser eller ikke genser over T-skjortene. De rullet tobakk med peke- og tommelfingre som var vant til å rulle tobakk, mens de holdt fast de røde Tiedemanns-posene med ringfingrene. Holdt et halvt øye med Siv og Linda da de hoppet fra land mens de slikket på papiret og rullet den til. Lo seg imellom, i små samstemte fnys og munnviken trukket litt opp på den ene siden, da Linda holdt seg for nesen før hun sprang ut i luften. Plask! Bøyde seg dovent og liksom uinteressert bakover på fjellet, med beina i kors og albuen som støtte. Jentene la seg dryppende våte ved siden av dem på fjellet etterpå. Først Linda og så kom Siv og la seg ned ved siden av.

Bikinibuksen hennes lagde klaskelyd da hun la seg bakover, så Linda fikk helt fniseanfall. Siv lo også av lyden. Med øynene lukket og hendene ut til siden. Frodene rullet seg enda en røyk. Flirte ned i tobakksposene sine. Måkene skrålte over en fisker som kom hjem med fangsten sin ute på sjøen. Solen sto høyt på himmelen. Maur ene på bakken pilte mellom dem, med svær furunålfangst. Et par av dem ble liggende og streve i vannet som enda silte fra bikinibuksen. Frode S knipset dem videre, uten å komme nær verken bikinibuksen eller Siv. Siv ble liggende og følge ferden deres over steinene. La pinner og kongler i veien deres for å se hva de valgte å gjøre. Maurene forserte den ene hindringen etter den andre, som om det å bære furunåler tre ganger deres egen størrelse tilbake til tua var det viktigste i verden for dem. Det er det, sa Frode S. Er hva da? Det viktigste i verden for dem. Siv og Linda fikk en øl på deling og røykte sine livs første Prince Mild i solen. Dette var noe ganske annet enn mentolsigarettene. Disse reiv godt i halsen og eksploderte i hodet. Men de var utålmodige etter å bli avhengige. Det var virkelig på overtid. Det kjentes som den eneste inngangen til virkelig å utsette seg for livet. Stå på kanten av stupet og vippe. Uten faktisk, bokstavelig talt å stå på kanten av stupet og vippe. På den borgerlige konfirmasjonsundervisningen hadde de blitt med ei av jentene i en pause ut av skolegården. Hun hadde kjøpt røyk, og utenfor kiosken hadde hun dratt opp en lighter fra jakkelomma. Så hadde hun fjernet det tynne

laget av plast rundt pappen med håndbaken, og nappet opp en sigarett rett fra pakka med leppene. Hun hadde fortsatt å prate med røyken mellom tennene. Bare stoppet da hun tente på og trakk inn det første draget. Dro den ut med pekefinger og langfinger og holdt den foran seg, vippet på filteret med neglen så det datt aske ned på bakken, og plasserte den inn i munnen igjen. Fortsatte å prate mens røyken kom ut av nesa og munnen samtidig. Hun hadde smale, grønne øyne, litt oppstoppernese og lepper som passet inn i hverandre oppe og nede. Kjøttfulle i midten oppe og et søkk nede som lukket seg perfekt inn i overleppa når hun lukket munnen mellom hver setning. Kort hår. Dynejakke dyttet godt opp over dongeribuksen. Peter Pan-sko i semsket grønt skinn. Levi’s 501. Ball-genser. Linda hadde spurt om hvor lenge hun hadde røykt. Om hun var avhengig. Hun hadde svart njeh, moren og hun kjøpte røyk til hverandre. Moren pleide å kjøre til Sverige og kjøpe røyk til dem, så de hadde masse kartonger liggende hjemme i kjøkkenskapet. De hadde fått seg rosa skinnsofa og Sky Channel også, fortalte hun og blåste røyk ut av nesa. Verken Linda eller Siv hadde noen gang sett Sky Channel. Eller MTV, for den saks skyld. Det kunne bare de med parabol, og de kjente ikke sånne folk. Men de samlet bilder av Pat Sharp i en bok allikevel, og tegnet hjerter rundt portrettet hans i Pusur-dagbøkene. Profilen til den jenta når hun lo. Øynene som knep seg sammen, og hjørnetennene som viste seg frem når hun smilte eller lo litt hest. Runde og fine og glatte når leppene trakk seg tilbake. En tyggis som hun tygde på helt bakerst, med jekslene, innimellom inhaleringene. Lukten av røyk og tyggis og mykningsmiddelet som moren hennes helt sikkert brukte

når hun vasket tøyet deres. Det luktet rent av henne under sigarettlukten, og det smalt og knaste i de små luftboblene i tyggisen hun tygde på. Hun var en av dem som hang utenfor Bunnpris på kveldene. De gikk på fester i helgene, og Siv visste at hun hadde en kjæreste i første gym. Som hun lå med. Fem minutter for sen til ny time stumpet hun sigaretten inn i murveggen, slapp den ned på bakken og tråkket på den med skotuppen. Spyttet tyggisen ut på bakken og tok en ny. Holdt frem tyggispakken til Linda, som tok to og ble gående ved siden av henne inn. Siv kom like etter dem. Jenta holdt sigarettpakken i hele hånden og lette etter jakkelommen, fant den, men traff ikke, prøvde igjen, dyttet pakken inn, lot hånden bli litt igjen der inne, tok den ikke ut igjen før hun skulle understreke noe hun sa til Linda. Helt selvfølgelig og rutinemessig. Det var måten å gjøre det på. De hadde øvd med tullesigaretter fra Moro-hjørnet i vinter. Tatt melankolske svart-hvitt-bilder av hverandre. Linda som holdt tullesigaretten et par centimeter fra munnen mens hun stirret tankefullt ut av vinduet, med et vinglass foran seg, eller en bok. Platecoveret til Joni Mitchell. Siv med ansiktsmaske, som gestikulerte med røyken mellom to fingre og telefonrøret i det andre, fordi hun hadde fått en travel og viktig samtale fra agenten sin i New York. Flashdance. Noe sånt. Sofistikert. Voksent. Det ga inntrykk av en spesiell travelhet. At de var på vei til noe, eller hadde mye å tenke på, liksom. Nå kunne de endelig grave frem røykpakka fra en rotete veske full av avtalebok og leppestifter mens de snakket om alvorlige ting. Tenne røyken uten å stoppe og bare ta en pause akkurat da de tente på med lighteren, lukke et øye, dra den ut

med pekefinger og langfinger, trekke hardt ned og fortsette samtalen som om ingenting var. De kunne se levd ut. Som om de hadde en historie. Som om de hadde hemmeligheter eller visste ting som syntes utenpå dem, uten at de trengte å si det. Siv lukket øynene og kjente vannet tørke på kroppen. Ølet smakte sånn som lunkent piss sikkert smaker, uten at hun noen gang hadde smakt det. Etter at flasken hadde ligget og rullet frem og tilbake under setene på gulvet i bilen til Frode R hele dagen. Hun var ikke vant til å drikke. Bare ølskvetter, som Linda og hun samlet fra glassene på kjøkkenbenken når de voksne hadde fest. En og annen slurk rognebærvin fra kjelleren til Lindas far, som de delte i mørket, under låvebroa. Og så hjemmebrygget sprit som Frode S hadde gitt dem i en oransje Mikke Mus-kopp med store, sorte ører som håndtak, en gang de satt på i bilen, etter at de hadde vært på loppemarkedet hele dagen. Magen full av vafler, og så den ekle smaken av sprit blandet i lunkne Solo-slanter på vei hjem. Hun kjente hvordan alt blodet forsvant fra ansiktet. Ville prøve å glemme det. Hvor emment det smakte. Skjøv minnene bort. Som om det var mulig. De skylte insisterende tilbake, som gjenstridige bølger på ei strand. Hun satte fra seg ølboksen på svaberget og la seg over på siden. Stumpet røyken i den vesle bekken som fremdeles rant fra bikinitrusa. Hun så for seg at hun ble grønn. Det var sånn det kjentes. Det indre bildet av hvordan ansiktet til sidemannen hennes i femte klasse hadde blitt grønt en gang, dyttet slapt og iherdig på hjernedøren som en slitsom, uinvitert gjest, mens hun lå

som et lodd på svaberget og prøvde å holde kvalmen ute. Helsesøster hadde kommet inn for å gi dem pirquetprøve i klasserommet. Det var den fæle sprøyta som presset seg på inne i Siv, som lå og halv-hallusinerte på svaberget. BCGsprøyta. Den hun grudde seg til hele barneskolen. De eldre elevene fortalte skrekkelige historier og viste dem de klumpete, boblete, ekle arrene på overarmene sine i friminuttene. Ansiktet til sidemannen hennes var blitt kittgrått mens helsesøster beveget seg mellom pultradene. Nærmere og nærmere. Siv fulgte med på forandringen med fascinasjon og frykt. Og så var fjeset hans blitt lysegrønt, før øyeeplet hans rullet opp og bort og han ség ned på gulvet under pulten som en bløt geléklump. Kaldsvetten og kvalmen skyllet over henne igjen. Hun satte seg opp. Tunnelsynet fanget opp ansiktet til Linda. Hva er det med deg? Du ser helt spygrønn ut. Siv la seg bakover igjen og søvnen tok henne. Den pakket henne inn i en sort, ugjennomtrengelig varme. Lammet kroppen hennes, og lot henne ligge og skvulpe alene og desorientert sammen med klassekameraten som lå under pulten. En stund var hun helt borte. Sugd viljeløst inn i et uendelig mørke. Så hørte hun lyder igjen. Stemmen til Linda, som badet. Langt borte. Hun åpnet øynene for å prøve å tvinge seg tilbake, men vannet reflekterte solen og kastet tusen millioner små, skarpe lysglimt mot henne og slo henne tilbake inn til kvalmen og motløsheten igjen. Hun rullet seg over på siden og mistet retningssansen. Solen. Glitteret på vannet. Fjellet. Grantrærne. Alt snurret rundt og rundt i rasende fart, og

hun satte seg opp og kjente oppkast støte gjennom seg i voldsomme brekninger. Krøp over svaberget og bort mot trærne. Rakk det ikke og lot det sure, ekle mageinnholdet velte opp og ut av seg, over gulsvidd gress og flere lag med tørre barnåler fra i fjor. Frode R satte seg ved siden av henne og holdt håret hennes borte fra pannen. Samlet det med svære, oljete mekanikernever inn i en hale bak på ryggen hennes, og støttet pannen hennes mens hun kastet opp. Hjalp henne inn i skyggen, der hun ble liggende. Etterpå hentet han en pøs fra bilen, fylte den med vann og skylte spyet hennes vekk. Barnålene stakk overalt i huden. Håret klistret seg kald svett til pannen. Hun var klebrig og sikkert kittgrå i ansiktet. Ville bare sove. Lukke øynene og sove. Forsvinne. Frode R hentet kjolen, og hun trakk den over det våte badetøyet med armer som nesten ikke hadde kraft. Orket ikke snakke. Kan du kjøre oss hjem nå? Linda samlet sammen klærne sine, hun også, dro shortsen over våt bikiniunderdel og trøyen over våt bikinioverdel. Det var sånn den sommeren. Bikiniene tørket bare på kroppene mellom badene. Frode R støttet Siv så hun klarte å reise seg opp. Hun kjente ikke barnålene og konglene under fotsålene sine. Huden hadde et numment, følelsesløst lag rundt seg. Lam i de ytterste centimeterne av hudlaget. Øyelokkene ville bare rulles ned og hva som helst kunne skjedd. Hun ville ikke kjent det. Han holdt opp bakdøren og hjalp henne inn i bilen. Linda rakte henne en strikk til å lage hestehale med. Så fyrte hun opp to Dunhill og ga den ene til Siv.

Det hjelper. Forklarte hun. Hæ? Hva mener du? Å snakke gjorde henne enda mer svimmel. Hun la hodet bakover på det varme bilsetet. Den tunge søvnen dro henne nedover og nedover. I halsen rant det spytt hun måtte svelge unna igjen og igjen. Det hjelper, bare prøv. Hvordan vet du det? Linda svarte ikke. Rakte bare røyken innstendig mot henne enda en gang, som om hun visste hva hun snakket om. Hun tok imot, løftet hodet som veide tusen kilo og trakk inn den vamle smaken. Den grov seg nedover i halsen hennes og blandet seg med lukten fra den parfymerte biten av grønn papp, formet som et grantre, som rørte urolig på seg i tråden den hang i, fra speilet i frontruta. Wunderbaum doftgran vanilj sto det på den, med snirklete løkkeskrift. Siv konsentrerte seg om å se rett frem og ignorere pappbiten. Gjøre den til det den var. En pappbit. Stenge ute lukten. Bilen brølte da Frode R startet, og Frode S bøyde seg bakover. Kikket undersøkende på henne. Går det bra med deg? Jadda. Bare et lite nikotinsjokk. Svarte Linda for henne og rullet ned vinduet, strakte hodet så langt hun kunne ut og begynte å øve på å blåse ringer i motvind. Siv hadde nesten ikke følelse i leppene, men hun fortsatte å røyke. Rullet ned sitt vindu også. Lyden av Frodene som småkjeklet i forsetet, virket langt borte. Faen, Frode. Kan du få fiksa den potta, eller? Vi blir jo eksosforgiftet her inne.

Frode S stumpet sneipen i askebegeret. Jadda. Men jeg fikk bare tak i ei jallapotte med lekkasje i skjøten. Må finne noe annet. Ja, det må du. Hellvette. Vinden utenfor pustet litt farge og varme i huden hennes igjen. Endelig. Nå røykte hun også. Det var bare å holde på. De øvde bak huset til Linda hver dag. Etter hvert kom de seg gjennom en hel pakke uten særlig problemer. Skylte ned med gjæret ripsvin fra kolbene i kjelleren. Frodene hentet dem i bilen, og de ble med dem på stripa. Satt ordløse baki med knærne oppetter forsetene og røykte, mens guttene ruset motor og pratet med andre gutter fra førersetene med halvveis nedrullede vinduer, og kjælte med rattene sine. Eller, pratet er å ta i. Det var mer lyder. Lyder med stort meningspotensial. Neei … Njææ … Samtalene kunne til forveksling ligne dem de eldre mennene nede på kaia hadde. Neida såå ... Joda … … Hø hø … Jaa … Det luktet varm olje, rullings og vanilje i bilen, og Linda ba dem om å rulle rundt i skyggen så ikke Siv skulle spy igjen. Siv mistenkte henne for å være kvalm selv, men gadd ikke si noe. Det tok sin tid å bli vant. De kunne like gjerne øve

seg i baksetet mens guttene ruset motor, førte enstavelsessamtalene sine og unngikk øyekontakt med hverandre, med en hånd over rattet og den andre i vinduskarmen. Linda dro til Danmark med faren sin. Siv dro til sommerhuset med besteforeldrene sine. Hun gikk turen rundt øya mange ganger om dagen for å putte på en-kroner og snakke i telefonen som hang på veggen i postkasseskuret. Med Linda. Med Frodene. Med hvem som helst. Hvem som helst! En stemme fra verden utenfor. Hva som helst. Kjedsomheten lå som en tykk dyne rundt henne. Hun ble vekket av bestemor klokken ni, spiste to skiver loff. En med appelsinmarmelade, en med baconost og et glass melk. Badet morgenbad. Pusset tennene. Så var det ikke mer. Resten av dagen lå og duvet midt mellom den store søvnen som drar en nedover og nedover til bunnløse dyp, og den tidløse vegeteringen man bare kan oppleve om man også ligger og duver midt mellom barnelivet og det som skal komme. Hun lå sløv under solen på bestemors solseng, med store oransje og grønne blomster på. Med bestemors blå solhatt og bestemors store solbriller. Knipset kløverblomster og blåklokker av stilkene sine med fingerneglene under solsengen, og leste ukeblader med fotoføljetonger og tegneserier, virkelighetshistorier og kjærlighetsnoveller til hun ble mørkebrun på ryggen. Smurte seg med bestemors Nivea-krem når hun ble tørr i huden, etter å ha badet og tørket saltvannet av kroppen. Spiste Kapteinkjeks og drakk Earl Grey-te når det ble servert. Drakk syrlig og søt, gul appelsinsaft og leste bestefars gamle bøker om Commissaire Maigret, som løste et svært impone-

rende antall mysterier fra mørke barer og kafeer ved hjelp av psykologi, fra bokhyllen inne i sommerhuset, om igjen. Hun hadde lest dem før, mange ganger. Det var beskrivelsene fra det mørke Paris og den franske landsbygda som sugde henne inn og gjennom bokstavene. Fortellingene. Det gjorde henne ikke noe at hun visste hva som kom til å skje. Det var gjensyn med gamle kjente. Dessuten var det de eneste bøkene i sommerhuset. Hun badet. Så munnene gå opp og igjen på de voksne. Enda så ung at hun måtte finne seg i å bli bestemt over. Men så voksen at hun hadde et liv de ikke visste om. Det de sa og snakket om, var henne fullstendig, revnende likegyldig og innholdsløst. Hun følte seg utmattet av ingenting. Hun var i ferd med å lide en sakte, indre død. Forventningen som modnet inne i henne, som lå til heving og sendte ut små krusninger og bobler gjennom tankestrømmene, sørget for at hun ikke avled av kjedsomhet likevel. Hun lå ganske sikkert på ryggen, duvet mellom søvn og forvirring og hørte ganske sikkert en svensk slager på radioen, som handlet om at sommeren er kort og at det meste regner bort, denne helt spesielle dagen, da en skygge la seg over henne. Siv holdt hånden som en brem over pannen og myste oppover med ett øye. Den ganske voksne kusinen, som var på besøk for et par dager, sto over henne. Solen lyste så sterkt bak henne at Siv ikke kunne se ansiktet hennes ordentlig. Hørte bare det hun sa. Vi tar snekka og henter noen venner av bestemor og de, som skal besøke oss. Hvem er det da, Jesus?

Hvorfor sier du det? Du ser sånn ut herfra. Du ser ut som om du har glorie. Hvem er det? De har to barnebarn. De er på din alder. Litt eldre faktisk. Et år eller to. Siv vrir seg rundt og løfter opp solhatt og solbriller. Hæ? Kommer de hit? Nå? Hvorfor det? Fordi med sukker på. Det er akkurat her Siv er sikker på at hun vet hva som skal komme. At alt er forutbestemt. Hun setter seg opp i solsengen og ser etter snekka som putrer seg bortover vannet, mot den smale passasjen mellom to holmer, og blir borte. Reiser seg og går opp til sommerhuset. De voksne vet ikke om røykingen. De røyker selv, alle sammen, så det er aldri noe vanskelig å skjule. Ingen kan lukte noe. De to Prince Mild-ene har ligget og tørket ganske lenge i skinnsekken. Det er varmt denne dagen, og hun blir aldri helt vant til å røyke i varmen. Det må allikevel til. Hun setter seg tungt ned i bestemors solstol. Fyrer opp tobakken med fyrstikkene som ligger i askebegeret og trekker inn. Enda så ubehagelig det egentlig er. Leser ukeblad. Sannsynligvis Hjemmet, ettersom det ligger på det lille bordet der bestemor har sittet. Trekker inn. Puster utover. Oppover mot venstre. Blar om. Hjertet hamrer. Solstolen brenner på leggene når hun flytter på seg. Hjernen blir seig grøt. Hun løftes opp. Deler seg kroppslig i to. Den ene delen sitter tungt i stolen, med prikking i fingertuppene og betong i beina. Den andre delen puster fort, svever en centimeter utenfor huden og vet

helt sikkert at denne dagen kommer til å bringe voksenlivet inn i barnelivet. Gleder seg. Kan nesten ikke vente. Er helt sikker på at nå blir snart livet hennes eget. Det går fortere enn hun hadde trodd. Hun skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått øye på snekka tidligere. Nå ligger den rett utenfor, med kurs rett inn mot henne. Hun stumper sigaretten i bestefars askebeger. Er svimmel. Enda så mye hun synes hun har røykt i sommer, går den svimmelheten aldri helt bort. Hvordan vet hun at dette er så skjebnesvangert? Hvorfor er det bare ham av de to guttene hun skjønner at hun må møte akkurat denne dagen? Fordi det er ingen tvil. Det vet hun mens hun står oppe i døra og ser bestefar slå halvstikk i den røde bøya. Hun kjenner godt den sure nikotinlukten fra fingrene sine, selv om hun holder hendene bak ryggen da hun går nedover for å møte dem. Hun vet at hun har en kvise. Minst én stygg kvise på kinnet og to i pannen. At håret, som skal forestille en slags bob, ikke vil legge seg sånn det ligger på Det Nye-piken, men henger stritt, rett ned. Hun har en svart, stor og utvasket, ribbestrikket V-genser over bikinioverdelen og dongerishorts. Shortsen er hun ganske fornøyd med. Den har passet hele sommeren, i alle fall. Men det er også det eneste. Det som er sikkert, er at de aller verste kjedsomhetens dager definitivt er talte. For alt dette blir irrelevant i det øyeblikket han snubler sleivete over kanten av ripa og ned på det rosa og grå svaberget. Det samme rosa og grå svaberget hun står på. Nå står de på

samme rosa og grå svaberg. Hun stanser. For hun er klar. Men også fullstendig uforberedt på lyset hans som treffer henne, før han ser henne. Det gnistrende hvite lyset rundt ham gjør alle de andre til skygger. Hun rekker frem hånden. Hilser på skyggene i dørgende, dunkende stillhet. Lyden er helt skrudd av. Alt annet enn han er tåke. Lyset beveger seg mot henne og legger seg i tomrommet mellom dem. Siv blir trukket inn i dette magnetfeltet med tung kraft, og blir trøtt. Skulle helst sovet. Per. Siv. Håndflate. Hud. Fingernegler. Tommel. Hans livslinje møter hennes livslinje. Hei. Hei. Hun flyter bare med, da alle sammen går opp til huset for å legge fra seg håndklær og skifte til badetøy. De voksne blir sittende med ryggen oppetter muren og snakke. Bestemor henter kalde øl og saft. Ber Siv om hjelp til å bære brettet. Siv hjelper i søvne. Hun setter brettet fra seg på det ene bordet og rekker alle andre enn Per et glass. Som om det å ignorere ham helt, skal trekke ham mot henne. Kom. Vi bader. Sier han allikevel direkte til henne, som om det er en selvfølge at de skal være sammen. Den barneskole ignoreringstaktikken som hun har gått for, preller av på ham. Hun ser det. Han snakker ikke det språket. Hun henter forvirret håndkleet som er så salt at det enda ikke er tørt. Enda det

har hengt på snora siden i morges. Skifter til badedrakt i bua og følger med på ham som venter på henne der oppe blant de voksne. Da han ser henne komme, venter han akkurat så lenge at de kan løpe ned til vannet sammen. Siv hopper ut i vannet samtidig som Per og fetteren hans. De dykker under og studerer hverandre under vann. Alle lyder er borte, det surkler i ørene, de lager ansiktsgrimaser til hverandre og svømmer oppover og oppover med beina som om de var hunder, til de når vannflaten og svupp! Blir dradd samtidig opp av vannet og ut i luften med øynene hardt knepet igjen. Drar til seg oksygen, kaster seg rundt på ryggen og sparker med beina sånn som Siv gjorde da hun var fem, for å lage boblebad. Det bruser og spruter hvitt skum rundt dem. Himmelen er lyseblå, og de svømmer mot land igjen. Drar seg opp på steinene, mens vannet renner av dem. Holder hverandre i hendene alle tre og hopper ut igjen med en gang. Flyr og løper i lufta til de plasker gjennom vannflaten og dras nedover i boblebrus og så spreller seg oppover og oppover igjen. Ligger litt i vannet og flyter rundt, før de drar seg opp på land etter armene enda en gang og legger seg til å tørke i solen på de glatte, våte svabergene. Andpustne og leende. Hun setter seg opp, med armene rundt knærne på berget og iakttar denne tindrende tenåringen. Han ligger og puster og peser. Hjertet hans dunker under huden. Brystkassen går fort opp og ned, og når han ler, legger han hånden over der ribbeina hans stikker litt ut. Han åpner munnen og gapskratter. Tannstillingen hans er rotete og gjør at han får en slags lespende måte å snakke på. Som en spanjol. Han spytter tusen bitte små diamanter ut, når tungespissen treffer det runde overbittet på l-ene og

s-ene. Øyebrynene hans er stråfargede i blonde nyanser. De ligger ikke i bue, men som to rette streker over lyseblå, oppspilte øyne. Det er så vakkert at Siv nesten slutter å eksistere. Hun blir visket ut av bildet. Kan ikke røre seg. Kroppen hennes sover dypt, mens sjelen er våken. Helt våken. Har faktisk akkurat våknet. Er vid åpen nå. Blikkene deres møtes innimellom. Det gnistrer hver gang. Og hver gang blir Siv skrudd enda fastere til berget. Hver gang blir hun enda tyngre og enda trøttere. Og enda klarere. Alle besteforeldrene spiser rundstykker med italiensk salat og gauda med agurk på toppen, oppe ved hytteveggen. Siv og Per og fetteren hans også, bader igjen. De voksne røyker. Trykker sneipene sine ned i askebegeret sammen med Sivs to. Snakker i koder om dem der nede ved vannet. Lager megetsigende grimaser til hverandre. Holder frem fatet og takker ja til enda et rundstykke med små, svarte frø på, som de feier av knærne når de tygger og prater samtidig. Det blir ettermiddag. Skyer over. Besteforeldrene der oppe langs hytteveggen bestemmer seg for å dra til byen, alle sammen. Det passer bra. Per hadde bursdag. Ble vel sytten i går, så guttene skal på kino. Sivs besteforeldre skal handle litt og kanskje overnatte i byen, før de drar ut til sommerhuset igjen. Og Siv må selvsagt være med. For hun kan ikke være alene her ute. Det er ikke et spørsmål engang. Hun henger fortsatt på de voksne. Som et lite barn. Når hun er ute i gågaten med bestemor og bestemor møter noen hun kjenner, står Siv ved siden av som om hun er tre år, med armene hengende rett ned, munnen litt åpen og øynene utilslørt festet granskende på den bestemor prater med, eller

så står hun og følger med på folk som passerer, tilbud i butikkene rundt, duene på marken, til bestemor er ferdig og Siv kan dilte etter. Ungdommene blir ropt på, de samler sammen kurver og vesker, og så stuer alle seg sammen på trebenkene i snekka. Per forter seg opp i båten først og setter seg, for å holde av plass til henne. Han klapper ivrig på setet ved siden av seg. Vil at hun skal sitte ved siden av ham, så alle kan se det. Som om de skulle ha samlingsstund i barnehagen, og bestevennen hennes for dagen holder av plass til henne så de kan fortsette å leke etterpå. Hun setter seg der han holder hånden. De sitter tett sammen. Hun er så trøtt. Av ham. For at han så åpenlyst vil sitte ved siden av henne. For at hun har gjenkjent ham i seg selv og sitter så klistret inntil ham, sånn at hun kjenner varmen fra armen hans gjennom den dyre, mørkeblå boblejakken han har på seg. Låret hans gjennom beige kakibukser. Det er som om han er skrudd sammen på midten. Jakken og buksen vil ikke henge sammen. Når han ler og tuller, åpner alt seg og magen hans ligger naken. Som på en liten unge. En sånn guttunge som har to deler, en overdel og en underdel som ikke henger sammen. Som det ikke går an å bære, for en må bære på to deler samtidig. Samle ham sammen. Det går nesten ikke an. Sånn er han. Han sklir nedover på benken. Klarer ikke å sitte rett engang. Alle de andre klarer å sitte rett. Med beina over kors. De ser litt oppgitt på ham. Han ler litt for mye. Er for glad. Bestemoren hans himler med øynene og sender ham beundrende og irettesettende blikk innimellom. Ler mot de andre voksne og rister liksom oppgitt på hodet.

Per ruller sammen sølvpapir fra nistematkurven til en lang pølse mens han snakker og snakker og snakker. Han snakker om Challenger. Romfergen som eksploderte på nyåret i Florida. De visste at de skulle dø! De levde mens det eksploderte! Tenk da. Han stopper ikke for å sjekke hva andre synes om det han sier. Fetteren hans sier ikke så mye uansett. Det ser ut som om dette er noe han er vant til. Han er vant til å være publikum. Han ler litt av og til og sitter i sine egne tanker for det meste. Som om Per er på en scene. Det ene øyeblikket som et sprakende fyrverkeri, og i det neste øyeblikket i grav alvorlig ettertenksomhet. Regner bare med at alle rundt ham følger med ham opp og ned og opp igjen. Det var for kaldt. Bestefar hører etter hva Per snakker om. Jeg vet det! De drev og kakket istapper av oppskytningsrampen. Pers gutteblikk møter bestefars muntre, gamle gutte blikk. Siv har så vidt fått med seg det som skjedde. Det var en nyhet blant alle andre nyheter som er bakgrunnslydene i livet hennes. Det blir diskutert nyheter hele tiden. Mamma og moren til Linda snakker om verdenspolitikk og nyhetsbildet det meste av tiden. Men det er vel ikke akkurat Challenger som opptar mamma noe særlig. At syv mennesker skal trene i årevis for å bli med i et romskip for å bli sprengt i filler etter bare noen sekunder, er sånt som mamma vil si de må ta på egen kappe. Det blir snakket mest om Olof Palme, glasnost og Tsjernobyl og sånt hjemme. Den eneste grunnen til at Siv har fått med seg dette, må være at det var to kvinner med på turen. Det sto foreldre, søsken, barn og ektefeller blant tilskuerne og de så eksplosjonen.

For Siv er dette voksensnakk. Det hun regner med en dag vil trille ut av hennes egen munn, og som hun en dag vil klare å de-kode. Eller ha lyst til å de-kode. To–tre måker kretser rundt dem. Vannet surkler rundt båten i små knepp, og motoren hamrer rytmisk. Per er kjempeinteressert og regner med at hun også er det, så hun nikker. Det må ha vært grusomt, sier hun. Hun ser for seg å sitte i et romskip sammen med seks andre astronauter, og vite at hun skal dø om noen sekunder. Det at Per snakker om det sånn, gjør at hun kan forstå det. Fy søren, for et grusomt øyeblikk! Hæ! Tenk alt de har gjort for å bli med på en sånn tur i det hele tatt. What a waste! sier Per på amerikansk og ser sønderknust ut, som om han var der da det skjedde. Per former en ring av aluminiumsfolien han sitter og fikler med, og fester den i neseborene sine. Det er utrolig barnslig. Og morsomt. Fordi han synes det er morsomt. Siv får et øyeblikk førligheten tilbake, og henter opp kameraet sitt fra vesken hun har i fanget. Holder det opp mot ham. Han ser rett inn i linsen med de nesten unaturlig lyseblå øynene, åpner munnen og ler høyt av det han har funnet på. En slags ulelatter som sprekker i kantene. Hun trykker på knappen oppe på kameraet og fanger et kvart sekund av tiden. Der Siv er femten og Per ble sytten i går. Per tar kameraet fra henne og knipser et bilde av henne også. Og ett til og ett til. Det er nesten en lettelse da bestefar legger til. Ved en brygge Siv aldri har lagt merke til før.

Hun aner ikke hvor de er. Det kan virke som om bryggen ikke eksisterer. At dette bare er en historie som blir diktet opp og forfatteren av den har slurvet med geografien. Han stiger opp på en brygge som ikke finnes, kanskje. Det passer bra. Familien kravler opp langs steinene, som ikke finnes i virkeligheten. Opp på land og blir stående og vinke etter dem, mens de tøffer videre. Hun ser ikke de andre. De er grå og uviktige. Ser bare Per, som holder hånden høyt opp i været og vinker så det blir et mellomrom mellom jakken og buksen igjen. Han vinker til Siv. Hun vinker tilbake og tenker at hun allerede kjenner ham bedre enn noen andre. Mens båten glir ut i vannet igjen og han blir mindre og mindre, våkner hun sakte til seg selv. Får følelse i armer og bein, mimikken tilbake og en brann begynner å ulme. En varme sprer seg. Fosser frem gjennom alle nerver og årer, tarmer og organer. Hud og celler. Hår og lepper. Den fester seg innerst i hjernen og pumper ivrig og jevnt glødende ild, gjennom hjertet og pulsårene. Avtar aldri. Skrur seg godt fast, som evig lengsel i et ildsted det ikke er mulig å slukke.