Leseutdrag: «Tre sterke kvinner» av Marie Ndiaye

tre sterke kvinner

Marie NDiaye tre sterke kvinner

Oversatt av Synneve Sundby

bokvennen 2011

© Bokvennen Forlag AS 2011 © Editions Gallimard, Paris, 2009 Originaltittel: Trois femmes puissantes Printed in Norway AIT Otta 2011 Boken er satt med 11/14 p. Adobe Garamond Pro Papir: Munken Premium Cream 100 g Omslagsdesign: Aina Griffin ISBN: 978-82-7488-244-7 E-post: post@bokvennen.no Internett: www.bokvennen.no

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Til Laurène, Silvère, Romaric

I

og han som tok imot henne, eller som rent tilfeldig viste seg ved inngangen til sitt store hus av betong, midt i et intenst og plutselig så sterkt lys at kroppen selv, som var kledd i klare farger, så ut til å produsere og spre dette lyset, mannen som oppholdt seg der, liten, tyngende og som avga et hvitt skjær som en neonlampe, mannen som kom til syne ved inngangen til sitt overdådige hus, hadde ingenting igjen, sa Norah med en gang til seg selv, av den skikkelsen, den prakten, den ungdomskraften som tidligere hadde vært så mystisk konstant at den hadde virket uforgjengelig.

Han holdt hendene foldet på magen, og hodet skrått til siden og dette hodet var grått og denne magen fremstående og slapp under den hvite skjorten, over beltet i den kremfargede buksen.

Han sto der, omgitt av en kald glans, sikkert nylig falt ned foran terskelen til sitt arrogante hus fra en gren på et av hagens flammetrær, for, sa Norah til seg selv, hun hadde holdt blikket rettet mot inngangsdøren gjennom porten da hun gikk mot huset og hadde ikke sett at den ble åpnet for å gi plass til hennes far – og likevel, nå var han der, i dagen som forsvant, en blendende og fallen mann hvis harmoniske proporsjoner, som 9

Norah husket, så ut til å ha blitt sønderknust av et uhyrlig slag mot skallen, slik at han nå var en bred mann uten hals, med tunge, korte ben.

Immobil så han henne komme nærmere, og ingenting i det nølende, litt fortapte blikket avslørte at han ventet henne eller at han hadde bedt henne, hadde innstendig tryglet henne (i den grad, tenkte hun, en slik mann er i stand til å trygle) om å komme.

Han sto der bare, hadde kanskje med et vingeslag forlatt flammetreets tykke gren, som kastet en gul skygge over huset, og landet tungt på den sprukne betongplattingen foran inngangen, og det var som om Norahs skritt mot porten akkurat i dette øyeblikket bare var et rent tilfelle.

Og denne mannen, som var i stand til å gjøre sine egne henvendelser til andre om til andres henstillinger til ham selv, så mot henne idet hun åpnet porten og trengte inn i hagen som en vert som finner besøket aldri så lite ubeleilig, men som forsøker å skjule dette og plasserer hånden over øynene for å skygge mot solen selv om kvelden allerede har lagt inngangspartiet i mørke, men som hans underlige, strålende, elektriske figur likevel lyser opp.

– Hei, er det deg? sa han med sin klangløse, svake stemme, litt ustø i fransk selv om han mestret språket utmerket godt, men som om den hovmodige angsten han alltid hadde hatt for enkelte feil det var vanskelig å unngå, til slutt hadde fått selve stemmen til å skjelve.

Norah svarte ikke.

Hun omfavnet ham kort, uten å trykke ham inntil seg, for på en nesten umerkelig måte trakk det slappe kjøttet på farens armer seg sammen under fingrene hennes og minnet henne om at han hatet fysisk kontakt.

Hun syntes hun kjente en eim av mugg.

Lukten av det overdådige, falmende blomsterhavet i det 10

store, gule flammetreet som strakk sine grener utover husets flate tak, og der denne hemmelighetsfulle og pretensiøse mannen kanskje pleide å ligge i skjul blant bladene, ligge på lur, tenkte Norah brydd, hver gang den minste lyd av skritt nærmet seg porten, for så å fly opp og lande keitet foran inngangen til sitt veldige hus med vegger av rå betong, eller av – denne lukten – farens kropp eller klær, av hans gammelmannshud, skrukket, askegrå; hun visste ikke; hun kunne ikke si det.

Det eneste hun kunne bekrefte var at han den dagen var kledd, at han sikkert alltid var kledd, tenkte hun, i en krøllet skjorte med svetteringer, og at buksen var medtatt og blankslitt med store, stygge knær, enten fordi han var for tung til å fly og falt hver gang han nådde bakken, eller, tenkte Norah med en litt motløs medfølelse, fordi han faktisk var blitt en skjødesløs gammel mann, likeglad med eller blind for sin egen manglende hygiene, selv om han fremdeles holdt en konvensjonell eleganse og kledde seg, som han alltid hadde gjort, i hvitt og kremgult og aldri viste seg, om så bare ved inngangen til sitt eget uferdige hus, uten først å ha strammet slipset, uavhengig av hvilken støvete stue han kom ut fra, eller hvilket flammetre, utmattet av å blomstre, han hadde flakset ned fra.

Norah, som kom fra flyplassen og hadde tatt en drosje og deretter spasert lenge i varmen, for hun hadde glemt sin fars nøyaktige adresse og kjente seg først igjen da hun så huset, følte seg klam og skitten, redusert.

Hun var kledd i en ermeløs lindegrønn kjole med små, gule blomster, ganske like flammetreets blomster som nå lå strødd utover plattingen, og flate sandaler i samme myke grønnfarge.

Og forferdet la hun merke til plastsandalene på farens føtter, han som alltid hadde satt sin ære i, mente hun, aldri å vise seg i annet enn nypussede beige eller hvite skinnsko.

Var det fordi denne uflidde mannen hadde mistet all legitim makt til å se på henne med et kritisk eller skuffet eller strengt 11

blikk, eller fordi hun selv, med sine trettiåtte år ikke lenger engstet seg mest av alt for den dommen hennes utseende kunne medføre; hun tenkte i alle fall at for femten år siden ville hun ha følt det pinlig, krenkende å presentere seg svett og utslitt for sin far, hvis fysikk og mine den gang aldri viste det minste tegn til svakhet eller til sårbarhet under en hetebølge, mens dette i dag var henne helt likegyldig, og at hun til og med, uten å vende seg bort, nå viste sin far et nakent, glinsende ansikt hun ikke hadde tatt seg tid til å pudre i drosjen og sa overrasket til seg selv: Hvordan kunne jeg tillegge alt det der så stor betydning? og la til med en litt syrlig, litt hevnlysten glede: La ham mene hva han vil om meg, for hun husket de ondskapsfulle, ydmykende kommentarene denne overlegne mannen helt uforstyrret kastet om seg da hun og søsteren, som tenåringer, kom på besøk til ham, og som alltid hadde til hensikt å skulle blottlegge deres mangel på eleganse og leppestift.

Hun hadde lyst til å si det til ham nå: Tenk deg det, du snakket til oss som om vi var kvinner og som om det var vår plikt å være tiltrekkende, men vi var jentunger, og vi var dine døtre.

Hun hadde lyst til å si det til ham i en lett tone, bare så vidt bebreidende, som om det hele ikke hadde vært annet enn et uttrykk for farens grove humor som de nå kunne smile av begge to, han selv kanskje en smule betuttet.

Men hun så ham stå der i plastsandaler på betongplattingen overstrødd av råtnende blomster som kanskje falt når han selv forlot flammetreet med et tungt og trett vingeslag, og hun forsto at han nå brydde seg om å granske henne og felle en dom over hennes utseende, like lite som han ville ha kunnet høre, oppfatte, selv den tydeligste hentydning til hans stygge kommentarer før i tiden. Øynene hans var tomme; blikket var fjernt, litt stirrende.

Hun lurte plutselig på om han egentlig husket at han hadde skrevet og bedt henne komme.

12

– Skal vi gå inn? sa hun og flyttet baggen over på den andre skulderen.

– Masseck!

Han klappet i hendene.

Det iskalde, nesten blålige lysskjæret fra den formløse kroppen så ut til å bli mer intenst.

En gammel mann i bermudashorts og hullet pologenser, barføtt, kom ut av huset med raske skritt.

– Ta baggen, befalte Norahs far.

Og så til henne: – Det er Masseck, kjenner du ham igjen?

– Jeg kan bære den selv, sa hun, og angret med det samme hun hadde uttalt ordene, for de måtte nødvendigvis virke sårende på tjeneren som, tross sin alder, var vant til å løfte og bære de tyngste bører, og rakte ham den da så hastig at han vaklet, uforberedt som han var, før han stoppet, la baggen på ryggen og gikk lutende inn i huset. – Sist jeg var her, var det Mansour, sa hun. – Masseck har jeg aldri møtt.

– Hva for en Mansour? sa faren med et plutselig forfjamset uttrykk, nesten bestyrtet, som hun aldri før hadde sett hos ham.

– Jeg vet ikke hva han het til etternavn, men Mansour bodde her i årevis, sa Norah, som litt etter litt følte et økende ubehag, en kvelende sjenanse.

– Da var det kanskje Massecks far.

– Å nei, mumlet hun. Masseck er altfor gammel til å være Mansours sønn.

Og faren virket mer og mer desorientert, og kanskje ville han snart komme til å spørre om hun gjorde narr av ham, derfor la hun fort til: – Men det spiller jo ingen rolle.

– Jeg har aldri hatt noen Mansour i huset; du tar feil, sa han med et kort, arrogant smil, nedlatende, en første reminisens av hans tidligere personlighet, og irriterende som det hånlige, lille 13

smilet alltid hadde vært, så varmet det likevel Norahs hjerte, som om det var av betydning at denne selvgode mannen fremdeles fortsatte å insistere på å få det siste ord, selv om han ikke hadde rett.

For hun var sikker på at en viss Mansour hadde arbeidet hos faren i mange år, omhyggelig, tålmodig, effektiv, og selv om søsteren og hun nesten ikke hadde vært i dette huset siden barn­dommen, antakelig ikke mer enn tre eller fire ganger, så var det Mansour de hadde truffet hver gang, og ikke denne Masseck med sitt fremmede ansikt.

Så vidt innenfor døren, følte Norah husets tomhet.

Det var nå sen kveld.

Den store stuen var mørk, stille.

Faren tente en stålampe; et svakt lys av den typen man får av førtiwattspærer, åpenbarte rommets midte der det lange bordet med glassplate sto.

På de rå betongveggene kjente Norah igjen innrammede foto­grafier av feriesenteret som faren hadde eid og drevet, og der han hadde skapt sin formue.

Det hadde alltid bodd et visst antall mennesker hos denne mannen som karrieren hadde gjort hovmodig, ikke det at han var så sjenerøs, hadde Norah bestandig tenkt, men han var stolt over å vise at han var i stand til å losjere og forsørge brødre og søstre, nevøer og nieser, diverse slektninger, og derfor hadde Norah aldri sett den store stuen folketom, uansett til hvilken tid på døgnet hun befant seg der.

Det lå alltid noen barn og dro seg på sofaene med magen i været som stappmette katter; det satt alltid noen menn og drakk te og så på fjernsyn, mens kvinnene kom og gikk mellom kjøkkenet og soverommene.

Denne kvelden var rommet øde, og de harde byggematerialene var tydelige: skinnende fliser, vegger av betong, en smal remse vinduer.

14

– Er ikke din kone hjemme? spurte Norah.

Han trakk to stoler ut fra det store bordet, satte dem ved siden av hverandre, ombestemte seg, satte dem tilbake på plass.

Han skrudde på fjernsynet, og skrudde det av igjen før noe bilde fikk tid til å vise seg.

Han skrapte sandalene mot flisene når han gikk; han løftet ikke føttene.

Leppene skalv så vidt.

– Hun er på reise, sa han endelig. Å, tenkte Norah nervøs; han tør antakelig ikke si at hun har gått fra ham.

– Og Sony? Hvor er Sony?

– Han også, sa han med et sukk.

– Er Sony på reise?

Og at faren, som hadde hatt så mange koner og så mange barn, at denne mannen uten særlig skjønnhet, men skarpsindig, lur, nådeløs og rask, som hadde kommet seg ut av fattigdommen, som helt siden formuen var på plass alltid hadde levd omkranset av et takknemlig og underdanig lite samfunn, at denne forkjælte mannen nå sto alene og kanskje forlatt, nørte i Norah, mot hennes vilje, et gammelt og utydelig nag.

Hun tenkte at faren nå endelig fikk den lærepengen livet for lenge siden skulle ha lagt i hans hjerte.

Men hva var det for en lærepenge?

Hun følte seg gemen og tarvelig mens hun tenkte dette.

For selv om faren hadde åpnet sitt hjem for folk som egentlig bare tenkte på sitt eget beste, selv om faren aldri hadde hatt virkelige venner eller oppriktige koner (bortsett fra, tenkte Norah, hennes egen mor), og ikke engang kjærlige barn, og at han nå, gammel, redusert, åpenbart langt mindre frodig, gikk alene rundt i sitt gledeløse hus, i hvilken grad kunne dette bekrefte en anstendig, en absolutt moral, og hvorfor skulle Norah, fra 15

sin pidestall som sjalu datter prise seg lykkelig for dette, som en endelig hevn for at hun selv aldri hadde fått være en del av farens nærmeste krets?

Og hun følte seg gemen og tarvelig; hun skammet seg nå over den varme, fuktige huden, den krøllete kjolen.

Som for å korrigere sine onde tanker, som for å forsikre seg om at han ikke skulle være for lenge alene, spurte hun: – Kommer Sony snart tilbake?

– Det forteller han deg selv, mumlet faren.

– Hvordan da, hvis han ikke er her?

– Masseck! ropte han og slo hendene mot hverandre.

Flammetreets små gule blomster drysset fra skuldrene eller nakken hans ned på det flislagte gulvet, og med en rask bevegelse knuste han dem med tuppen av en av plastsandalene.

Norah følte at han tråkket på kjolen hennes, som var dekket av lignende blomster.

Masseck kom, dyttende på en tralle med fat, tallerkener og bestikk og begynte å legge alt utover glassbordet.

– Sett deg, sa faren. – Vi skal spise.

– Jeg skal bare vaske hendene først.

Hun hørte sin egen skarpe, munnrappe tone, som hun aldri brukte overfor noen andre enn faren og som hadde til hensikt å avverge ethvert forsøk fra hans side på å be Masseck, eller før i tiden Mansour, om å gjennomføre det hun selv forberedte seg på å utføre, vel vitende om at han så voldsomt mislikte å se sine gjester påta seg den minste oppgave, og altså kanskje tvile på tjenernes kompetanse, at han var i stand til å si: Masseck vasker hendene sine for deg, og ikke et øyeblikk tenke at hun ikke ville adlyde ham, slik unge og gamle rundt ham alltid hadde adlydt ham.

Men faren hadde bare så vidt hørt henne.

Han hadde satt seg; han fulgte Massecks bevegelser med et fjernt blikk.

16

Hun syntes huden hans virket svartsmusket, mindre mørk enn før i tiden, glansløs.

Han gjespet som en hund, taust, med munnen på vidt gap.

Hun var nå sikker på at den søtlige stanken hun hadde lagt merke til ved inngangen både kom fra flammetreet og fra farens kropp, for hele mannen var dekket av langsomt råtnende oran­sje­­­ gule blomster – denne mannen, tenkte hun, som alltid hadde lagt så stor vekt på et velpleid ytre, som utelukkende par­fymerte seg med de aller fineste dufter, denne stolte og påpas­selige mannen som aldri før hadde latt sin egentlige lukt utdunste.

Stakkars ham, hvem kunne ha tenkt seg at han ville bli en gammel, pløsen fugl, klønet med vingene og med kraftig kropps­lukt?

Hun gikk mot kjøkkenet, gjennom en lang korridor av betong der en lyspære, dekket av fluelort, kastet et svakt lys.

Kjøkkenet var det minste rommet og det mest upraktiske i dette disproporsjonerte huset, og det også, husket Norah at hun hadde notert i den uendelig lange rekken av bebreidelser mot sin far, vel vitende om at hun aldri ville kunne legge frem hverken de mest eller de minst alvorlige, vel vitende om at hun aldri i virkeligheten, ansikt til ansikt med den ubegripelige mannen, ville kunne hente frem det motet hun slett ikke manglet, for å overøse ham med beskyldninger, og hun var misfornøyd, skuffet over seg selv, men enda sintere på ham over at hun bøyde seg, ikke våget si noe.

Faren brydde seg overhodet ikke om at tjenerne arbeidet under besværlige og penible forhold, for hverken han selv eller hans gjester satte noen gang sine ben der.

En slik tanke ville han ikke kunne begripe, sa hun til seg selv med overdreven harme; han ville tatt den som eksempel på det typiske føleriet som preger hennes kjønn og den verden der hun lever, en kultur som ikke er hans.

Vi kommer ikke fra samme land; samfunnene er forskjel17

lige, ville han omtrent ha sagt, belærende, nedlatende, og kanskje påkalt Masseck for å spørre ham foran henne om kjøkkenet passet ham, noe Masseck ville ha bekreftet, og dermed ville faren, uten engang et seirende blikk mot Norah – for det ville være å tillegge spørsmålet en betydning det jo ikke hadde – kort og godt betraktet saken for opp- og avgjort.

Det er hverken mål eller mening i å ha en mann til far som man bokstavelig talt ikke kan begripe og som aldri har vist annet enn helt tilfeldig hengivenhet, tenkte hun enda en gang, men roligere nå, uten å skjelve av hjelpeløsheten, opphisselsen og fortvilelsen som før i tiden fylte henne, og da hun pleide å slå seg for pannen mot den gjennomgripende forskjellen i utdannelse, oppfatning, menneskesyn hos denne iskalde mannen, som bare hadde oppholdt seg noen få år i Frankrike, og henne selv, som hadde bodd der bestandig og hvis hjerte var brennende og følsomt.

Og likevel var hun her, i sin fars hus, likevel var hun kommet da han hadde bedt henne.

Og den følsomheten som han uten forbehold foraktet, og med den også sin egen datter og hele den degenererte og feminiserte Vesten – hadde hun bare vært litt mindre preget av den, ville hun ha funnet en hvilken som helst unnskyldning for å slippe denne reisen: … og det vil være en stor ære, en overordentlig glede du gjør meg, om du, dersom dine krefter tillater det, ville skille deg fra din familie for en kortere eller lengre periode, og komme hit til meg, din far, for jeg har viktige og alvorlige ting å snakke med deg om … Å, som hun allerede angret på å ha gitt etter, som hun lengtet etter å reise hjem, forholde seg til sitt eget liv.

En tynn, ung jente i ermeløs topp og blankslitt sarong vasket kasseroller i en liten oppvaskkum på kjøkkenet.

Bordet var dekket av fat som ventet, oppfattet Norah, på å bli servert henne selv og faren.

18

Forferdet betraktet hun stykker av stekt kylling, couscous, ris med safran, mørkt kjøtt i nøttesaus og atter andre retter under gjennomsiktige, duggbelagde lokk, en overflod som lammet henne og allerede la seg tungt i magen.

Hun snek seg inn mellom bordet og oppvaskkummen og ventet til den unge jenta, besværlig, gjorde seg ferdig med å skylle en stor panne.

Kummen var så smal at kjørlet stadig slo mot kanten eller kranen, og siden den ikke var utstyrt med en benk, måtte den unge jenta bøye seg ned til gulvet og sette oppvasken på et utbrettet kjøkkenhåndkle, så den kunne dryppe av seg der.

Enda en gang fortvilte Norah over denne bekreftelsen på farens manglende interesse for sine tjeneres ve og vel.

Hun vasket hendene raskt mens hun smilte og gjorde små tegn med hodet til den unge jenta.

Og da hun hadde spurt henne hva hun het, og den unge jenta, etter et øyeblikks taushet (som for å innbefatte svaret i en større sammenheng, tenkte Norah) hadde erklært: Khady Demba, kom den klare stemmens milde stolthet, det direkte blikket – som forbauset Norah – som en lettelse og fordrev noe av hjertets harme, den triste trettheten og bitterheten.

Farens stemme ljomet fra nederst i korridoren.

Han ropte på henne, utålmodig.

Hun fortet seg og gikk tilbake der han satt ergerlig, klar til å kaste seg over en porsjon taboulé med reker og frukt som Masseck hadde servert på de to tallerkenene, som var plassert overfor hverandre.

Ikke før hadde hun satt seg, så begynte han å spise forslukent med ansiktet nesten helt ned i maten, og denne grådigheten, totalt blottet for ord og forstillelse, passet så dårlig med denne mannens tidligere, som regel påtatte manerer at Norah var nær ved å spørre om han hadde fastet, og tenkte at dersom hans økonomiske situasjon var slik hun formodet, kunne han 19

godt ha spart til dette ene måltidet, utelukkende for å imponere henne, de tre foregående dagenes totale forsyning.

Masseck serverte rett etter rett med en hastighet som Norah ikke kunne følge.

Hun var lettet over å se at faren ikke la merke til hva hun spiste.

Han løftet hodet bare for å betrakte, skeptisk og begjærlig det som Masseck nettopp hadde satt på bordet, og da han én gang kastet et raskt blikk bort på Norahs tallerken, var det med en frykt så barnslig at hun forsto at han rett og slett bare forsik­ ret seg om at Masseck ikke hadde servert henne mer enn ham.

Hun var rystet.

Hennes far, denne taletrengte mannen, en ustoppelig frasemaker, forble taus.

De eneste lydene i det trøstesløse huset kom fra bestikkets klirring, Massecks føtter i friksjon mot gulvflisene, kanskje også fra raslingen av flammetreets øverste grener mot blikktaket – kalte det på hennes far? tenkte hun fjernt – kalte det på ham for natten, dette ensomme treet?

Han fortsatte å spise, tok for seg av stekt lam og kylling i saus, trakk pusten så vidt mellom to munnfuller, proppet i seg, gledeløst.

Til slutt kom Masseck med en mango skåret i biter.

Han stappet en bit inn i munnen, og så én til, og Norah så ham tygge med besvær og forsøke å svelge, men forgjeves.

Han spyttet mangogrøten ut på tallerkenen.

Kinnene dryppet av tårer.

En intens varme steg opp i Norahs egne kinn.

Hun reiste seg og hørte seg selv mumle noe uten å vite hva, sto nå bak ham og visste ikke lenger hva hun skulle gjøre med hendene sine, hun som aldri noen gang hadde opplevd å skulle trøste sin far eller å skulle vise ham annet enn helt formelle hensyn, forserte, preget av ulyst.

20

Hun så etter Masseck, men han hadde forlatt rommet med de siste fatene.

Faren gråt fremdeles, stumt; ansiktet var uttrykksløst.

Hun satte seg ved siden av ham, strakk pannen helt opptil hans våte, furete ansikt.

Hun kunne kjenne, bak lukten av mat, duften av krydrede safter, den søte eimen av råtne blomster fra det store treet; hun kunne se skjortens urene krage, for faren holdt hodet litt bøyd til siden.

I dette øyeblikket mintes hun den nyheten som broren Sony hadde fortalt to eller tre år tidligere og som faren selv aldri hadde funnet det nødvendig å dele med dem, med henne selv og søsteren – hvilket Norah hadde holdt imot ham helt til hun glemte både nyheten og den bitterheten som hans stillhet hadde skapt, og begge disse fór nå gjennom henne samtidig, og gjorde stemmen litt skarp, mens hun egentlig bare mente å trøste.

– Du, hvor er barna dine?

Hun visste at det dreide seg om tvillinger, men kunne ikke huske av hvilket kjønn.

Han så på henne, hjelpeløs.

– Barna mine?

– De yngste, sa hun. – De siste, tror jeg. Har din kone tatt dem med seg?

– Småjentene? Å, de er der, mumlet han og snudde seg vekk, og det var som om han var skuffet, som om han hadde håpet hun ville fortelle om noe han ikke visste eller som han ikke helt hadde oppfattet alle sider ved og som, på en merkelig og vidunderlig måte, skulle redde ham.

Hun kunne ikke forhindre en lett sitring av seier, fiendtlig, hevngjerrig.

Sony var altså denne mannens eneste sønn, han som hverken likte eller hadde særlig respekt for jenter.

Knuget, overlesset av unyttige og krenkende hunner som 21

ikke engang var pene, tenkte Norah og husket seg selv og søsteren som faren alltid mente var preget av den uoverkommelige last å være for typiske, med andre ord å likne ham mer enn deres mor, altså et kjedelig resultat av hans innholdsløse ekteskap med en fransk kvinne – for hva godt kunne vel den historien ha brakt med seg om ikke i det minste nesten hvite barn og sønner av god kvalitet?

Men det hadde mislyktes.

Hun la hånden forsiktig på skulderen hans.

Hun var beveget, følte seg full av ironisk medlidenhet.

– Jeg vil gjerne treffe dem, sa hun, og la øyeblikkelig til, for å slippe å høre ham spørre hvem hun mente: – Døtrene dine, småjentene.

Farens fete skulder trakk seg vekk fra hånden hennes, en ufrivillig bevegelse for å meddele at ikke under noen omstendighet ville det bli snakk om den slags fortrolighet.

Han reiste seg tungt, tørket ansiktet med skjorteermet.

Han dyttet opp en skitten glassdør nederst i stuen, tente den eneste pæren som opplyste en ny, lang og smal korridor av grå betong som Norah husket ledet inn til flere små, kvadra­ tiske rom, som celler, der farens flerfoldige slektninger, før i tiden, pleide å bo.

Slik skrittene deres, slik farens høylytte, uregelmessige pust lød i stillheten, var hun sikker på at disse rommene i dag var tomme.

Det føltes som om hun allerede hadde gått i flere lange minutter da korridoren skrådde av, og så en gang til, i motsatt retning, og nå ble nesten helt mørk og så trykkende at Norah holdt på å snu.

Faren stanset foran en lukket dør.

Han grep håndtaket og ble stående et øyeblikk urørlig, med øret mot døren, og Norah forsto ikke om han lyttet etter en lyd innenfra eller om han samlet alle sine mentale krefter før han 22

skulle åpne, men denne ugjenkjennelige og evinnelig illusoriske mannens atferd (å, det uforbederlige håpet, når hun ikke hadde sett ham på flere år, om at tiden kanskje hadde bearbeidet ham og ført ham nærmere henne!) forferdet henne og skremte henne enda mer enn før i tiden, den gang da man aldri kunne være sikker på om han ikke, i sin ubeherskede ubluferdighet, sin arrogante lystighet, uten humor, ville slenge ut en kommentar av uforglemmelig ondskap.

Med en brå bevegelse, som for å overraske og kompromittere, åpnet han døren.

Han trakk seg øyeblikkelig til side, i gru og vemmelse, for å la Norah slippe inn.

Det lille rommet var opplyst av en lampe med rosa lampeskjerm, som sto på et nattbord mellom to senger, hvorav den ene, den smaleste, ble brukt av den unge jenta som Norah hadde sett på kjøkkenet og som hadde sagt at hun het Khady Demba, og hvis høyre øreflipp Norah nå så at var revet i to.

Hun satt i skredderstilling på madrassen og sydde en liten grønn kjole.

Hun kastet et blikk på Norah, smilte kort.

To små jenter sov i den andre sengen, med ansiktene vendt mot hverandre, under et hvitt dekke.

Med et lett stikk i hjertet tenkte Norah at de to barneansikt­ ene var de vakreste hun noen gang hadde sett.

Jentene åpnet øynene samtidig, kanskje vekket av korridorens kvelende hete som ség inn i det luftkondisjonerte rommet eller av et umerkelig omslag i den fredelige atmosfæren.

De rettet blikket mot sin far, alvorlige, nådeløse, uten noen form for varme, uten glede over å se ham, og uten frykt, mens han selv, la Norah forbauset merke til, så ut til å gå i oppløsning under dette blikket, hodeskallen med det korte håret og ansiktet og halsen i den plutselig motbydelige skjorteåpningen svettet med en motbydelig, besk og skarp lukt av nedtrampede blomster.

23

Denne mannen, han som alltid hadde visst å skape en stemning av udefinerbar redsel omkring seg og som ingen noen gang hadde greid å intimidere, virket redselslagen.

Hva hadde han å frykte fra to små jentunger, tenkte Norah, og så vidunderlig vakre, hans alderdoms mirakel, at de egentlig burde få ham til å glemme deres svake kjønn og de to første jentenes manglende skjønnhet, Norah og hennes søster – hvordan kunne disse så misunnelsesverdige barna skremme ham?

Hun gikk mot sengen, satte seg på huk, i høyde med de to identiske ansiktene, runde, mørke, tandre som to selhoder på sanden.

I samme øyeblikk kimte de første taktene av Mrs Robinson ut i rommet.

Alle skvatt, selv Norah som kjente igjen ringelyden fra sin egen mobiltelefon og som stakk hånden ned i lommen på kjolen, klar til å slå av apparatet, men som, da hun så at oppkallet kom fra hennes eget hjem, la apparatet til øret, forlegen i rommets stillhet, som så ut til å ha endret karakter, fra å være rolig, tung, søvndyssende til å bli aktsom, vagt uvennlig.

Som i påvente av definitive og klare ord som enten ville få dem til å velge å holde meg på avstand eller å akseptere meg.

– Mamma, det er meg! ropte Lucies stemme.

– Hei, lille venn. Snakk litt lavere; jeg hører deg godt, sa hun med pannen het av forfjamselse. – Hva er det som skjer?

– Ikke noe! Grete og jeg lager pannekaker. Og så skal vi på kino. Det er så koselig.

– Kjempefint, visket hun. – Jeg ringer deg litt senere. Stor klem.

Hun lukket telefonen med et kort slag, slapp den ned i lommen.

De to småjentene lot som om de sov; øyelokkene sitret; leppene var som forseglet.

Skuffet kjærtegnet Norah dem på kinnene, så reiste hun 24

seg, hilste Khady, gikk ut av rommet sammen med faren, som lukket døren omhyggelig.

Hun tenkte sint at han enda en gang hadde mislyktes i å skape et fortrolig og liketil forhold til sine barn; hun tenkte at en mann som blir møtt med et så nådeløst blikk, ikke fortjener sin alderdoms vakre døtre; hun tenkte også at ingenting, ingen kunne endre på en slik mann, for det ville ha krevd intet mindre enn å rive hjertet ut på ham.

25