Leseutdrag: «Vandrefalken» av J.A. Baker

VANDREFALKEN

© Bokvennen forlag, 2019 © Solum Bokvennen AS, 2019 Originally published in the English language by HarperCollins Publisher Ltd. under the title The Peregrine © J.A. Baker 1967 ‘On the Essex Coast’ © J.A. Baker, 1971 Published in RSPB Birds magazine 3(II) (Sept/Oct, 1971): 281–283 Introduction © Mark Cocker 2010 Notes on J.A. Baker © John Fanshawe 2011 Afterword © Robert Macfarlane 2017 This 50th anniversary paperback edition © HarperCollins Publishers 2017 J.A. Baker asserts the moral right to be identified as the author of this work.

Originalens tittel: The Peregrine Første gang utgitt i 1967 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2019 Boken er satt med 11,5/16 p. Minion Pro Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslagsdesign: monoceros ISBN: 978-82-7488-723-7 ISBN: 978-82-7488-724-4 (epub) E-post: post@bokvennen.no Internett: www.solumbokvennen.no Innkjøpt av Norsk kulturråd

J.A. Baker VANDREFALKEN Oversatt av Christian Heyerdahl |

solum bokvennen 2019

mno

INNHOLD

INTRODUKSJON – 7 OM J.A. BAKER – 25 BEGYNNELSEN – 41 VANDREFALKER – 49 JAKTLIVET – 71 ETTERORD – 263 PÅ KYSTEN AV ESSEX – 285 TAKK – 293 BIDRAGSYTERE – 294

[5]

INTRODUKSJON

J.A. Baker (1926–1987) er allment anerkjent som en av de viktigste britiske naturskildrerne i det tjuende århundre.

Da hans første bok, Vandrefalken, kom ut i 1967, med samme uventede kraft og svimlende djervhet som fuglen den har fått navn etter, ble den straks hyllet som et mesterverk. I dag betraktes den av mange som gullstandarden for all naturprosa, og på mange måter overgår den også denne rosverdige sjangeren. Det hadde ikke vært vanskelig å argumentere for dens storhet innenfor enhver litterær sjanger.

Det er nå gått tretti år siden hans altfor tidlige død i 1987, bare 61 år gammel, og mer enn førti år siden hans siste og eneste andre verk, The Hill of Summer (fra 1969).

I mye av den mellomliggende perioden har begge bøkene vært ute av trykken. Men Baker har om mulig en høyere stjerne i dag enn noen gang før. Forfatterskapet hans har vært nært knyttet til renessansen for natur- og landskapslitteratur, den såkalte New Nature Writing, representert ved forfattere som Tim Dee og Robert Macfarlane (den siste har faktisk spilt en viktig rolle i gjenoppdagelsen av Baker). Bøkene hans er på pensum ved universitetene.

[7]

Viktige moderne poeter, fra Kathleen Jamie til tidligere hoffdikter Andrew Motion, anerkjenner Bakers poetiske geni. Kommentatorer fra mange leirer, fra filmkunstner David Cobham til programleder og naturfotograf Simon King har erklært hans innflytelse på dem.

Dette er en imponerende prestasjon, særlig med tanke på Bakers personlige omstendigheter. Han var fra Essex, født og oppvokst i den landlige småbyen Chelmsford, hvor han bodde hele livet, stort sett på to adresser – Finchley Avenue 20 og Marlborough Road 28. Foreldrene, Wilfred og Pansy, tilhørte hva man kan kalle lavere middelklasse.

Faren var teknisk tegner hos ingeniørfirmaet Crompton Parkinson. Deres eneste sønn avsluttet sin utdannelse ved King Edward VI School i Chelmsford i 1943, bare seksten år gammel. Det var kanskje uvanlig med en så dyp kjærlighet til poesi og opera for en med hans sosiale bakgrunn, men Baker junior ser ut til å ha hatt fra lite til ingen kontakt med andre forfattere eller kunstnere. Hans eneste litte­rære forbindelse ser ut til å være at HarperCollins endte med å utgi Vandrefalken og The Hill of Summer.

Det er på mange måter en bekreftelse på hans uvanlige talent at forfatterens ry hviler utelukkende på to bøker – 350 publiserte sider prosa – og det til tross for deres ekstremt smale geografiske fokus. De beskriver en omtrent rektangulær bit av Essex på bare 550 mål, bestående av Chelmer Valley fra østgrensen av Chelmsford så langt vest som Maldon til dit hvor elvene Chelmer og Blackwater møtes.

Midt i ligger Danbury Hill, det høyeste punktet i Essex, med sine herlige gamle skogland av trimmet agnbøk og [8]

edelkastanje. Bakers land går deretter nedover den bortre skråningen av Danbury videre til sør- og nordbredden av Blackwaters os, hvor den forsvinner i den mørke sanden ved Nordsjø-kysten. Det meste av dette området ligger nå i et pendlerområde mindre enn en time fra Londons sentrum, men på Bakers tid var det ren landsbygd. Innbyggerne i den vakre landsbyen Little Baddow kan huske at de ikke låste dørene om natten før på 1970-tallet. Mellom soloppgang og solnedgang på en eneste vinterdag kunne Baker krysse hele området via et nettverk av stille landsens veier. Gjennom hele livet var sykkelen hans eneste transportmiddel. Han lærte aldri å kjøre bil.

Denne konsentrasjonen om en liten flekk minner oss veldig mye om livet og verket til en historisk forfatter som Gilbert White, eller kanskje poeten John Clare. Men samtidig gjør denne strengt begrensede geografiske utforsk­ ningen at Baker blir en særdeles viktig moderne figur. I Vandrefalken skrev han: «Før det blir for sent har jeg prøvd … å formidle det vidunderlige landet som for meg er like rikt og strålende som Afrika.» At han klarte det på en så genial måte, og gravde frem en prosa av en slik kvalitet fra et så, etter første blikk å dømme, beskjedent landskap, gjør at hansken er kastet også for vår tidsalder. For et samfunn som nå er dypt følsomt for spørsmålet om CO2utslipp, må da Baker være et strålende eksempel. Hans sykkelbegrensede territorium er et forbilde for fremtidige forfattere. Boken hans fjerner alle negative assosiasjoner om trangsynthet og konservatisme fra begrepet heimstaddiktning. Heimstaddikter er han bare i ordets sanneste [9]

betydning. Han skapte lys rundt de dype mysteriene som kan oppdages på hvert eneste lille sted.

Hans to bøker om landskapet i Essex og dyrelivet der henger nært sammen hva gjelder stil og innhold. De er på noen måter veldig enkle. De er bøker om møter. De beskriver ville dyr, særlig fugler, som Baker så og hørte da han var ute av huset. Begge trekker veksler på hans utallige streiftog gjennom det samme landskapet. The Hill of Summer er for øvrig en generell beskrivelse av alle hans møter med ville dyr i årstiden mellom vår og høst, mens Vandrefalken utmerker seg med et nærbilde av en eneste art, Jordens raskest flyvende fugl.

Da Baker levde, var dette fantastiske vesenet bare en sjelden vinterlig gjest i hans område av Essex. Enda verre, denne rovfuglen hadde opplevd en katastrofal nedgang i bestanden i annen halvdel av det tjuende århundre.

Heldigvis har vandrefalkene snudd denne trenden de siste årene og kommet opp på et populasjonsnivå som antagelig ikke har vært sett her i landet siden 1600-tallet. Nok en gang hekker den her, selv i Essex. I dag er det ekstremt vanskelig for oss å fatte til fulle hvilken krisestemning som hersket i Europa og Nord-Amerika i 1960-årene. Men for å forstå denne boken og inntrykket den gjorde, må vi minne oss selv på hvordan en av planetens mest vellykte rovfugler – som i sin utbredelse over kontinentene bare er slått av oss selv eller muligens rødreven – den gang var så truet av klororganiske sprøytemidler i jordbruket at det var fare for utryddelse i global skala.

Det var denne frykten som fylte Baker med en dyp [ 10 ]

følelse av å ha et oppdrag da han fulgte falkene over vinter­ landskapet i Essex. «I ti år fulgte jeg vandrefalken. Jeg var besatt av den. Den var en hellig gral for meg. Nå er den borte.» Denne følelsen av fuglens forestående undergang gir ikke bare boken dens emosjonelle rasjonale, men også dens tematiske enhet og brennende narrative driv. Men de elementene er langt fra like fremtredende i The Hill of Summer, som faktisk er en vanskeligere og flyktigere tekst.

Den har nesten ikke noen handling, og forfatteren prøver aldri å forklare noen grunnleggende form eller hensikt, ut over å legge hvert kapittel til et bestemt habitat – bøkeskog, elveos og så videre. Uten først å ha lest Vandrefalken og forstått hvordan den siste gir en kontekst for den andre boken, vil en som leser The Hill of Summer lett komme til å synes det er en innfløkt, omstendelige beskrivelse av noen ganske tilfeldige møter med naturen. Den er i virkeligheten langt mer enn det. Det er skrivekunst av ypperste format over hver eneste side.

Likefullt har den overliggende strukturen i Vandrefalken ført til at mange tror dette er den beste av de to bøkene.

Oppfatningen er at Baker samlet sitt fineste materiale her, og underkastet det en langt dypere redigeringsinnsats.

Det ble hevdet i baksideteksten på en senere utgave at han skrev den om fem ganger. Da melder tanken seg nesten automatisk om at denne stadige omskrivingen skyldtes et forsøk på å samle til et forståelig hele hans jakt på vandrefalker gjennom ti forskjellige vinterperioder. Jeg understreker at «tanken melder seg», for vi har faktisk ingen virkelig innsikt i Bakers arbeidsmetode. Ikke bare ser han [ 11 ]

ut til å ha ødelagt hvert eneste manuskript suksessivt, han kvittet seg også med mange av sine egne daglig nedtegnede notater. Omtrent en tredjedel av de gjenværende dagbøkene ble utgitt for første gang i 2010.

Bakers verk stiller også leserne overfor andre problemer, fordi han var svært motvillig til å avsløre sin egen per­sonlighet eller sine private synspunkter i selve teksten.

Inni­mellom trenger de seg frem, men alt i alt, som Baker selv understreket, er Vandrefalken en objektiv fremstilling av det han opplevde: «Alt jeg beskriver skjedde mens jeg så det,» skriver han. Mangelen på enhver detaljert selvutlevering fra denne stille, beskjedne forfatteren skaper et delvis vakuum i hjertet av boken, der kommentatorene har følt seg nesten tvunget til å legge inn sine egne teorier og ideer.

Et faktum som inntil nylig var lite påaktet var Bakers fulle navn: J.A. står for John Alec. Et annet myster­ium som ble løst først det siste tiåret, var hvem hun var, den åpenbart tålmodige og forståelsesfulle kvinne bak dedikasjonen i Vandrefalken. «Til min kone» henviste til Doreen Grace Baker (født Coe), som døde først i 2006, mer enn et kvart århundre etter sin første ektemann. De var gift i 31 år.

Det er kanskje den paradoksale skjebnen til en dypt privat person å oppdage at det han eller hun aller mest ønsker å holde hemmelig, eller synes er minst viktig, skal gi opphav til de mest omfattende spekulasjoner. I fravær av harde fakta har myter og halvsannheter klamret seg fast til fortellingen om Baker som rur på et båtskrog. Et klassisk eksempel er oppfatningen om at han var bibliotekar, kanskje ut fra oppfatningen om at bare en som arbeidet med [ 12 ]

bøker kunne ha produsert et slikt litterært verk. Baker var faktisk sjef for Chelmsford-avdelingen av the Automobile Assocition (merkelig, kanskje, for en som aldri hadde kjørt), senere sjef for et av brusfabrikanten Britvics lagre.

En annen typisk feiltagelse er at han skrev Vandrefalken etter å ha fått konstatert en alvorlig sykdom og at teksten derfor er merket av den invalides mørke, dødspregede tonefall. Det finnes noe sant i denne påstanden. Men Baker ble ikke alvorlig syk før etter at han hadde fullført Vandrefalken.

I de ti viktigste årene da han drev sine villmarksvandringer (1955–65), som ga hovedmaterialet til bøkene hans, levde Baker et forholsvis normalt liv. Om dagen jobbet han for AA eller Britvic. I fritiden syklet han langs bredden av Chelmer for å se på fugler. I denne perioden led han imidlertid stadig sterkere av Bektherevs sykdom, og da The Hill of Summer ble utgitt, var han alvorlig funksjonshemmet.

Det var faktisk denne sykdommen som til slutt var skyld i hans altfor tidlige død: Kreften som tok livet av ham ble utløst av medisinen han fikk for sin tilstand.

Den mest utfordrende og vanskelige forestillingen å få has på er påstanden om at Baker fant på deler av eller nesten alt innholdet i Vandrefalken. Dette har lenge vært en respons på boken, særlig blant lesere som er fuglekjennere.

Slik tvil kan ikke ganske enkelt avvises som den typen smålig skepsis som til tider synes uatskillelig fra ornitologien som vitenskap og hobby. Det er alvorlige spørsmål her som enhver velinformert leser av Vandrefalken må ta stilling til. Den ene er at Baker så falkene i og omkring Chelmer Valley, hvor få eller ingen andre fuglekikkere har klart å se [ 13 ]

dem. På den tiden hevdet redaktørene av Essex Bird Report sin dårlig skjulte vantro ved å antyde at Baker måtte ha sett vandrefalker av ikke-vill herkomst (altså tamme falker).

Særlig bekymring vekker Bakers påstand om at han over en tiårsperiode fant 619 skrotter av andre fugler som var blitt drept av overvintrende falker. Enhver som går tur regelmessig på landsbygden vil vite at det er uvanlig å se døde fugler uansett art. Forfatterens påstand om at han fant så mange skrotter spist av vandrefalker er derfor virkelig påfallende. I tillegg fikk Baker en del mindre spørsmål. Hvordan kunne han ha sett vandrefalker som spiste metemark en traktor med plog hadde gravd opp, når ingen annen hadde det?

Oversetteren av den svenske utgaven (Pilgrimsfalken), Lars Holmberg, som selv var en erfaren fuglekikker, betvilte Bakers påstand om at arten noensinne stiller (står stille i luften med svirrende vinger, o.a.). Men Baker insisterte på at en direkte oversettelse av ordet (ryttla) skulle benyttes. Én betydelig vandrefalkekspert gikk så langs som til å påstå at Baker ikke klarte å se forskjell på vandrefalk og tårnfalk.

Denne tvilen kan møtes på flere forskjellige måter. Den mest åpenbare er å understreke at Baker var fullstendig fiksert på vandrefalker. Hans turer gjennom landskapet i Essex var drevet av et eneste søkebilde. Han fikk dyp innsikt i de forskjellige fuglenes personlighet, og med årene bygde han opp en forståelse av hvor de kom til å være og når. Det var derfor alltid mer sannsynlig at han kom til å se falker regelmessig selv om ingen andre gjorde det, og også finne restene av vandrefalkens bytter, fordi han visste nøyaktig hvor de likte å holde til. [ 14 ]

Et annet avgjørende punkt er at hvis du betrakter van­ dre­­falker lenge nok, vil de gjøre ting som andre mennesker ikke har sett, som å spise metemark. Senere tids forsk­ning har vist at vandrefalker jakter og fanger bytte også i de mørke timene (Baker noterte faktisk at fuglene er aktive etter solnedgang). Ingen ville regne de nylige natt­lige observasjonene for å være feil bare fordi de ikke er gjort tidligere.

(I hvert fall ville det være vanskelig, med tanke på at fuglen, en falk som pleide å sitte på katedralen i Derby, ble filmet mens den spiste en levende rugde, og filmen ligger ute på YouTube.) Hvorfor skulle Baker være mindre pålitelig?

Vandrefalker er fremdeles fugler omhyllet av mystikk, enda så grundig de er blitt studert. Og nettopp det gjør feltstudier så spennende.

En annen delvis forklaring på at Baker har vakt så mye mistenksomhet og skepsis skyldes beskrivelsen av hvordan han skrev Vandrefalken. Boken har form av en dagbok fra en eneste vinter, men forfatteren understreket spesielt at dette var for å kunne samle alle de ti årene av observasjoner til en hel fortelling. Å lese boken som en punkt for punkt-serie av ekte dagboksnotater er å ikke skille mellom notatbokens sannhet og den litterære sannheten slik Baker uttrykker den. Den som leser noen av hans bøker med denne feilaktige innstillingen, kommer til å møte stadig større problemer. Baker komprimerte og manipulerte ikke bare tidsrammen i begge bøkene, han fjernet også stedsnavn eller henvisninger til gjenkjennelige landskapstrekk.

I Vandrefalken skriver han om «vadestedet» eller «North Wood» eller «South Wood, men ikke noe mer eksplisitt [ 15 ]

som kunne gjort det mulig for leseren å plassere teksten i et faktisk øyeblikk eller på et virkelig sted.

For Baker-entusiaster har dette komposisjonsgrepet gitt opphav til en slags sport, der de prøver å finne virkelige geografiske punkter bak ellers anonyme beskrivelser. Noen landemerker er så vidt gjenkjennelige. En henvisning i Vandrefalken (24. oktober) til en 60 meter høy pipe der falken satt, er nesten helt sikkert et gammelt mursteins­ tårn, nå revet, tilhørende en damppumpe ved vannverket i Beeleigh, rett vest for Maldon. Den 25. januar så han at «En gjerdesmett krøp over skråtaket på et kirketårn av tre.»

Dette er antagelig den vakre lille kirken ved elven Chelmer ved Ulting, en av Essex’ berømte kirker med tretårn. Det kanskje viktigste geografiske trekket man kan gjenkjenne med noen grad av sikkerhet er «vadestedet», et sted hvor mange av observasjonene har sin rot, og hvor vandrefalkene kom for å bade regelmessig. Den mest sannsynlige kandidaten er stedet der Sandon Brokk renner over Hurrell’s Lane rett vest for Little Baddow.

En omtrentlig følelse for Bakers virkelige tidsramme kan også lokkes frem ved hjelp av interne bevis. De små detaljene som hjelper oss med å forankre verket et sted i en virkelig kalender, er ekstremværet han beskrev gjennom en vinter av observasjoner. Det er uten tvil den ekstra­ordinære vinteren 1962–63, den arktiske årstiden da snøen – mer enn noen gang på 150 år – lå tykk på bakken i flere måneder. Det var den kaldeste perioden som var registrert i Sør-England siden 1740, og lange strekninger av kysten frøs til isflak som begynte å danne et fast islag. [ 16 ]

Bakers beskrivelse av et Essex-landskap som var kledd i snø fra 27. desember til den første uken i mars passer godt med det meteorologiske mønsteret fra perioden.

Selv om disse detaljene kan antyde en omtrentlig mal for bokens tid og sted, følte ikke Baker seg på noen måte bundet av den. Det faktum at han valgte en slik grad av frihet i behandlingen av materialet har fått noen til å foreslå at Vandrefalken kan leses nesten som en roman. Vi kan med mer sikkerhet se hvordan dette grepet skapte ikke bare det laget av tvetydighet som bekymrer hans mer realistisk innstilte lesere, det ga også verket en bemerkelsesverdig universalitet. Om den ikke er helt tidløs, er boken utvilsomt i stand til å forflytte seg med leseren, slik at hver ny generasjon finner teksten like tilgjengelig og meningsfull som den foregående. Likeledes, ved å nekte å nagle fuglene til et identifiserbart område, lar han falkene i sin bok være nesten like vidt utbredt som den virkelige arten.

Det strålende landskapet han utforsket kunne nesten vært hvilket som helst landskap. Leseren står fritt til å forflytte «vadestedet» eller «North Wood» i Bakers fylke til Skåne, California eller Quebec, eller til og med Queensland. Ved å fjerne så mye, har Baker etterlatt oss en mytologisk fortelling om jakten på en mytisk fugl som er magisk ubundet og likevel samtidig autentisk.

Den på sett og vis dypeste ironien ved forslagene om juks eller bedrag fra Bakers side, er ikke bare hvor irrelevant begge deler er for prosjektet hans. Det er at han besvarer anklagene selv i nesten hver eneste setning han skrev. [ 17 ]

Hele boken er fylt av en nesten kriminalteknisk omhu for sannferdig registrering av hans møter med fugler, natur og landskap som har få rivaler, ikke bare blant britiske forfattere, men i hele den engelsktalende verden. Når han for eksempel ser inn i de gjennomtrengende sitrongule øynene til en kirkeugle, oppdager han at «Den sorte pupillen var like bred som den skinnende gule irisen». Han ser kroppen til en nylig drept spissmus og beskriver hvordan «Merket etter tårnfalkens gripeklør …» fremdeles var «… synlige på den myke grå pelsen».

Hans omtanke for sannheten er på mange måter enda tydeligere i The Hill of Summer. Dens strukturløse format synes å understreke hvordan forfatteren har skåret alt ned til ett mål: Hvordan kan en naturbetrakter fange i ord det han eller hun ser og erfarer? Det er hans trofasthet til dette prosjektet, på bekostning av alt annet, som antagelig forklarer hvorfor The Hill of Summer er nær sagt glemt. Men samtidig er det hans kompromissløse jakt på et autentisk språk som gir den dens merkelige men uomtvistelige magi.

I Vandrefalken skrev han: «Det vanskeligste å se er det som faktisk er der.» Det er, i et nøtteskall, den filosofien som går som en rød tråd gjennom hele hans verk. Det er påfallende at Baker aldri validerer sine egne observasjoner, tanker eller følelser ved å sammenholde dem med dem til andre forfattere. Det er ingen mellommenn. I stedet borer han seg ned i øyeblikket for å ta med tilbake til overflaten en prosa som er forbløffende i sin oppfinnsomhet, men også i sin klarhet og presisjon. Noen ganger er [ 18 ]

det den rene enkelheten han klarer å nedtegne de fineste nyanser i en forandring med, som er så betagende. Den 2. april i Vandrefalken skriver han: «En vårkveld – luften … mild og uten skarpe kanter.» Den 27. mars ser han «en beitende kanin som var oppblåst av sykdom», og samme dag beskriver han solskinnet som «stille». Hele setningen lyder: «Stille sollys skinte på det synkende tidevannet.»

Linjen er typisk for Bakers glede over å leke med ord­ enes funksjon. Verb som tradisjonelt er intransitive tar plutselig direkte objekt. Han gjør nomen til verb, adjektiver til nomen og dreier til slutt helt rundt og lager adjektiver av verbene igjen. Noen ganger er det en enkel sammenstilling som skaper forbløffende energi. Et klassisk eksempel er «måkene benhvite i himmelens aske», eller denne beskrivelsen fra The Hill of Summer, om den harde, nasale, virvelløse kallelyden fra en granmeis: «en trang knusling med lyd». Endelig er det nydannelser av en dristig­het som nesten er på Shakespeares nivå. Den kanskje mest berømte er setningen: «Jeg stupte gjennom hele leicester­shirer av hurtig grønt lys.»

Innimellom er det ikke språket, men setningsstrukturen som er oppfinnsom. Et klassisk eksempel er hvordan han finner en måte å uttrykke den hypnotiserende effekten av en flokk vadefugler i tidevannsmudderet, og også deres tilfeldige, kaotiske formløshet.

Den svake, påståelige sorgen i tundraloens låt. Stein­ vend­ere og myrsniper letter. Tjue grønnstilker som piper.

De flyr høyt, grå og hvite som måker, som himmel.

Lapp­­spover flyr med storspover, med polarsniper, med [ 19 ]

loer – sjelden alene, sjelden i ro. Snøftende eksentrikere, lang­nesede høytropende haventusiaster. Låten deres er en snork­ ende, nysende, jamrende, spyttende bjeffing.

De tynne opp­­bøyde nebbene snur seg, hodene snur seg, skuld­rene og hele kroppen snur seg, vingene vipper. De utfolder sin rokokko­­flukt over det stigende vannet.

Som dette avsnittet viser, var Baker aldri redd for å fatte seg i korthet, for gjentagelser eller for å påvise det opplagte.

En av mine yndlingssetninger i Vandrefalken er: «Ingen­ ting skjedde.» I The Hill of Summer varierer han denne intet­heten: «Ingenting skjer.» Ingen naturskildrer har noen gang vært mer ærlig, eller mer kjærlig oppmerksom på, hvil­ken utrolig tålmodighet som kreves for den som skal observere ville dyr. Bakers skrivekunst er på mange måter selve antitesen til TVs naturprogrammer, som alltid klippes rundt jakten. Baker er tomhetens og den manglende hand­lingens mester.

En hunnfalk betraktet meg fra noen påler langt ute på saltslettene, der hun satt sammenkrøket og gretten under det mørknende regnet. Hun fløy sjelden, hadde spist, hadde ingenting å gjøre. Senere dro hun mot innlandet.

Selv om han kanskje formidler den emosjonelle flatheten eller nøytraliteten han opplever under lange turer i villmarken, er Baker aldri kjedelig. Om man skal kritisere ham for noe, må det snarere være fordi det er så lite nedetid i hans prosa. Alt er høydestillert, høykonsentrert.

Leseren blir utfordret i så å si hver eneste setning. I en slik grad at det noen ganger er lettere å betrakte prosaen som poesi. En side eller to av den kan være nok. Det er faktisk [ 20 ]

påfallende hvor lett det kan være å sette opp teksten som vers. Ta denne setningen, for eksempel: Tussmørke om våren: skingringen av flaggermusvinger over stålelven, storspoverop fra de spøkelsesaktige uglene.

Eller dette avsnittet her: Som smijern står de bladløse trærne skarpt avtegnet mot horisonten i dalen.

Den kalde luften fra nord er som en linse av is, den forvandler og forklarer.

Vått plogland er mørkt som malt, kornstubber er skjeggete av ugress og gjennomtrukket av vann.

Stormene har tatt de siste bladene.

Høsten er avsatt.

Vinteren har makten.

Om man skulle nevne Bakers mest fremragende begav­ else som forfatter, ville jeg trekke frem to sider. Den ene er evnen til å formidle villmarkens annerledeshet ved å henvise til gjenstander med hjemlige og menneskelige funksjoner. Han risikerer da å beskyldes for antropomorfisme, men det henfaller han aldri til. Det lyder motsigelsesfylt, men på et eller annet vis får han dyret eller planten til å bli umiddelbart tilgjengelig gjennom sin velkjente billedbruk, men uten å gjøre dens egen ikke-menneskelige identitet mindre.

En død nise var slengt opp på singelen, tung som en sement­ sekk. Det glatte skinnet var flekket i rosa og grått. Tun­gen var [ 21 ]

svart og hard som stein. Munnen hang åpen som den gapende sålen på en gammel sko, strittende av småstift. Ten­nene lignet glidelåsen på et slags grotesk nattkjole­futteral.

Mer perfekt er kanskje hans beskrivelse av heiloens sommerdrakt: «Det sorte brystet skinte i solen under den sennepsgule ryggen, som sorte sko halvt dekket av smørblomststøv.»

Den andre evnen som ligger i hjertet av prestasjonen er det jeg kaller – med et ikke helt adekvat uttrykk – hans «synestesi»: en evne til å erfare og uttrykke informasjon som er erfart gjennom én sans som om den var tatt imot av en annen. I Vandrefalken skriver han om nattravnens nattlige sang: Sangen lyder som når en strøm av vin treffer et dypt og rungende kar fra stor høyde. Det er en duftende lyd, med en bouquet som stiger mot den stille himmelen. I dagslys ville den virket tynnere og tørrere, men tussmørket mykner den og gir den elde. Hvis en sang kunne dufte, ville denne sangen duftet av knuste druer og mandler og mørkt tre. Lyden sildrer ut, og ingenting av den går tapt.

Denne evnen til synestesi kommer sjelden til uttrykk i en så klar og utvetydig form. Vanligvis er den blandet inn i hans større sansning i mindre, mer subtile trekk som består av et enkeltord eller en setning. Her er fire setninger fra The Hill of Summer: Den rene grønne sangen til en løvsanger daler ned fra en lerk.

En sivhøne roper fra lukten av en kulp.

Den kurrende sangen til en nattravn synes å rykne still­ hetens glatte overflate. [ 22 ]

Én etter én steg ropene fra trielene i de lange dalene i sanddynene, som fossile stemmer sluppet ut fra kalklagene.

De siste to sitatene er særlig viktige og viser samme type nærvær som uttrykket vi allerede har sitert om «leicester­ shirer av hurtig grønt lys». Legg merke til hvordan lyset oppfattes som «hurtig». Disse tre eksemplene understryker hvordan ordet jeg brukte, «synestesi», ikke helt strekker til for å favne hele denne siden av Bakers geni.

Jeg mener nemlig, i tillegg til standarddefinisjonen av ordet, også hans evne til å få det som er immaterielt og uten fysisk form til på et eller annet vis å bli konkret og fast.

Språket hans legger kjøtt på det hvite beinet til lys, rom, tid, tyngdekraft og bevegelsesfysikk. Det er som om han møter luften som det materielle elementet vi kjenner, fra kjemien – som oksygen, nitrogen osv. – og som det er, men som vi sjelden, om noensinne, virkelig opplever. Det var en kunst som syntes nesten økologisk tilpasset å fange den raskest flyvende fuglen på jorden. Baker og vandrefalken var den perfekte forening. Men denne spesielle gaven er overalt i Bakers skrivekunst. Slik ser han en gruppe grønnsisiker: Ganske ofte fløy flokken opp i trærne med en tørr rasling fra vingene, så drev de stille ned igjen gjennom de støvfylte nettverkene av sol og skygge. Det gule sollyset blafret gjen­ nom en tynn sildring av fugleskygger.

I Vandrefalken fører evnen til å se for seg himmelen som noe fast til en hel rad av metaforer der luften og dens innbyggere beskrives i uttrykk hentet fra livet i havet. Når Baker ser opp, er det som om han kikker ned i havdypet.

På sitt vakreste er det når han mot slutten av boken ser for [ 23 ]

seg falken: «Som en delfin i grønne hav, som en oter i opprørt vann strømmet han gjennom dype laguner av himmel opp til cirrusskyenes hvite klipper.»

Andre steder, der Baker tenker på det glidende og tilsynelatende frydefulle i en sels bevegelser i vannet, spekulerer han: De har et godt liv, selene, her i dette grunne området.

Som livet til så mange skapninger i luft og vann, virker det bedre enn vårt. Vi har ikke noe element. Ingenting holder oss oppe når vi faller.

Her nærmer Baker seg en bemerkelsesverdig avslør­ing om hele naturskildringens genre. Når man leser denne passasjen, tenker man på de spesielle dyrene (og deres mest engasjerte forfattere/beundrere) som har gjort dypest inntrykk på fantasien i moderne tid: oteren (Henry Williamson, Gavin Maxwell), hvaler og delfiner (Heathcote Williams og hele New Age-bevegelsens fiksering på havpattedyr) og fugler, særlig rovfugler (W.H. Hudson, T.H. White og J.A. Baker selv). Om vi ikke kan røre oss mellom elementene som disse vidunderlige dyrene, kan mennesker i det minste forestille seg hvordan det er å være en oter eller en vandrefalk. Men ingen forfatter jeg kjenner til har tatt oss dypere inn i livet til et annet vesen og latt oss oppleve hvordan en slik grunnleggende mestring muligens kan føles enn John Alex Baker.

Mark Cocker, mars 2010

VANDREFALKEN

BEGYNNELSEN

Øst for der jeg bor ligger den lange åsryggen over horisonten som det lave skroget til en ubåt. Over den stråler høsthimmelen med gjenskinn av fjernt vann, og man føler at det er seil bortenfor landet. Trærne på åsen står klynget sammen i skoger med mørke kroner, men når jeg nærmer meg viker de langsomt fra hverandre, himmelen daler ned mellom dem og de blir enslige eiker og almetrær, hver med sitt eget store område av vinterskygge. Roen, ensomheten i horisonten lokker meg mot dem, gjennom dem og videre mot andre. De legger seg lagvis i minnet som avleiringer.

Fra byen flyter elven mot nordøst, bukter seg rundt nordsiden av åsryggen og snur sørover mot elvemunningen. Øverst er dalen en flat åpen slette, lenger nede blir den trang med bratte sider, nærmere elvemunningen er den flat og åpen igjen. Sletten er som et elveos av land, med bondegårdene som øyer strødd omkring. Elven flyter rolig, buktende – den er for liten for det store, brede oset, som en gang var munningen til en mye større elv som tømte det meste av det midtre England.

Det blir kjedelig med detaljerte landskapsbeskrivelser.

Den ene delen av England ligner overfladisk sett svært mye [ 41 ]

på den andre. Forskjellene er nesten umerkelige, farget av kjærlighet. Her er jordsmonnet leire: moreneleire nord for elven, londonleire på sørsiden. På elvebankene og høyere oppe i åssiden er det grus. En gang var det skog her, så beiteland, nå er området stort sett dyrket mark. Skogene er små, med noen få store trær, hovedsakelig eik med bruksskog omkring, kratt av agnbøk og hassel. Mange hekker er hugd ned. De som står igjen er av hagtorn, slåpe­torn og alm. Almer vokser seg store i leirjorden, og de forskjellige omrissene av dem tegner seg mot vinterhimmelen.

Hvitpil viser hvor elven renner, langs bekken er det oretrær. Hagtornen vokser friskt. Det er et land av alm og eik og hagtorn. Folk som kommer fra disse leirområdene er mutte og tunge å bevege, sure og smuldrende som oretre, fåmælte, tunge som landet selv.

Det er seksti mil med tidevannskyst her, medregnet alle bukter og øyer. Det er den lengste og mest uregelmessige kysten i hele landet. Selv om dette er landets tørreste område, er det omgitt av vann, og fliker seg opp i marskland, saltvannssletter og mudderflater. Når mudderet tørker ved fjære sjø, blir himmelen klar lenger oppe; skyer gjenspeiler vann og stråler det tilbake mot innlandet.

Gårdene er veldrevne, fruktbare, men det ligger en eim av vanskjøtsel her likevel, som gjenferdet av vissent gress.

Det er alltid en anelse av tap, en følelse av bortglemthet.

Det finnes ikke noe annet her ute. Ingen slott, ingen gamle monumenter, ingen åser som ligner grønne skyer. Det er bare et stykke jord, en råhet av vinteråkrer. Uklare, flate, forlatte land som kauteriserer all sorg. [ 42 ]

Jeg har alltid lengtet etter å være del av livet utenfor, å være der ute ved tingenes ende, å skylle menneskestanken vekk i tomhet og stillhet slik reven fjerner lukten sin i vannets kalde ujordiskhet, å vende tilbake til byen som en fremmed. Vandring vekker en storhet i deg som falmer når du er fremme.

Kjærligheten til fugler nådde meg sent. I mange år så jeg fuglene bare som en flimring i utkanten av synsfeltet.

De opplevde lidelse og glede på enkle måter som ikke er mulige for oss. Livet deres blir til og holdes ved like med en puls våre hjerter aldri kan nå. De styrter mot forglemmelsen. De er gamle før vi er utvokst.

Den første fuglen jeg lette etter var nattravnen, som pleide å hekke i dalen. Sangen lyder som når en strøm av vin treffer et dypt og rungende kar fra stor høyde. Det er en duftende lyd, med en bouquet som stiger mot den stille himmelen. I dagslys ville den virket tynnere og tørrere, men tussmørket mykner den og gir den elde. Hvis en sang kunne dufte, ville denne sangen duftet av knuste druer og mandler og mørkt tre. Lyden sildrer ut, og ingenting av den går tapt. Hele skogen flommer over av den. Så stanser den. Plutselig, uventet. Men øret hører den fortsatt, et uthalt og svinnende ekko som tømmes og snirkler seg ut mellom trærne omkring. Inn i den dype stillheten, mellom de tidlige stjernene og den lange ettergløden, slynger nattravnen seg lykkelig til værs. Den glir og flakser av sted, med dans og kast, lett, stille. På bilder ser den motløs ut, som en frosk. Den har en sørgmodig aura, som var den gravlagt i skumringen, spøkelsesaktig og skremmende. [ 43 ]

Slik er den aldri i levende live. Gjennom tussmørket ser man bare formen og flukten, umerkelig lett og munter, elegant og kvikk som en svale.

Spurvehaukene var alltid nær meg i skumringen, som et ord jeg hadde på tungen men aldri helt kunne huske.

De smale hodene stirret blindt gjennom meg i søvnen.

Jeg fulgte dem i mange somre, men de var vanskelige å finne og vanskeligere å se, for de var så få og så sky. De levde et geriljaliv, på flukt. På alle overgrodde, forsømte steder drysser de skjøre knoklene til mange generasjoner av spurve­hauker ned i skogens dype matjord. De var en bannlyst slekt av vakre barbarer, og da de døde kunne ingen ta deres plass.

Jeg har vendt ryggen til sommerskogenes moskusduft­ ende overflod, hvor så mange fugler dør. Det er høst, og da begynner min sesong for falkejakt, våren avslutter den, vinteren glitrer imellom som Orions bue.

Jeg så min første vandrefalk en desemberdag på elvesletten for ti år siden. Solen rødmet i den hvite elvetåken, åkrene glitret av rim, båtene var dekket av det. Bare det rolig skvulpende vannet rørte seg og skinte. Jeg fulgte det høye elvediket mot havet. Det stive, sprø, hvite gresset ble sørpete og vått mens solen steg gjennom en klar himmel inn i en blendende skodde. Frosten holdt stand på skjermede steder hele dagen, solen var varm, det var ingen vind.

Jeg tok en hvil ved foten av muren og fikk se noen myrsniper lete etter mat ved tidevannslinjen. Plutselig fløy de oppstrøms, og hundrevis av finker kom flaksende [ 44 ]

over meg. De virvlet av gårde med et «hurr» av desperate vinger. For sent gikk det opp for meg at det skjedde noe jeg ikke burde gå glipp av. Jeg fór opp og så at de nedklipte hagtornene i skråningen på innlandssiden av kystdiket var fulle av gråtrost. Med de spisse nebbene pekende mot nordøst klapret og klukket de av skrekk. Jeg fulgte retningen og så en falk fly mot meg. Den svingte til høyre og dro forbi inn over land. Den minnet om en tårnfalk, men var større og gulere. Hodet var mer kuleformet, vingene var lengre, og flukten hadde mer snert og flyt. Den begynte ikke glideflukten før den så noen stær som spiste i en stubbåker. Den styrtet ned og ble skjult mellom dem da de steg til værs. Et minutt senere kom den farende over meg og forsvant på et blunk inn i den solfylte disen. Den fløy mye høyere enn før og suste frem som en pil. De spisse vingene sto i vinkel bakover og slo med raske slag som på en bekkasin.

Dette var min første vandrefalk. Jeg har sett mange flere etter det, men ingen har vært like rask og ildfull som den. I ti år tilbrakte jeg alle vintre på jakt etter det rastløse glimtet, den plutselige lidenskapen og brutaliteten en vandrefalk stråler ut fra himmelen. I ti år har jeg speidet opp etter ankerformen som biter seg gjennom skyene, armbrøsten som farer gjennom luften. Øyet blir umettelig på falker. Det søker seg mot dem med ekstatisk raseri, slik også falkens øye snur seg og vider seg ut etter den forlokkende skikkelsen til byttefugler som måker og duer.

Om vandrefalken skal gjenkjenne og godta deg, må du gå i samme klær, følge samme rute, gjøre ting i samme [ 45 ]

rekke­følge. Som alle fugler frykter den det uforutsigbare.

Kom og gå på de samme jordene på samme tid hver dag, demp falkens villskap med en dagsrytme like uforanderlig som dens egen. Skjerm øynene som stirrer, skjul den hvite skjelvingen av hender, skygg for ansiktets grelle gjenskinn, gjør deg stille som et tre. En vandrefalk frykter ikke noe han kan se tydelig og på lang avstand. Når du nærmer deg over åpent lende, gjør det i en jevn, sikker bevegelse.

La skikkelsen din vokse seg større, men la ikke formen på omrisset endre seg. Gjem deg aldri, med mindre du kan bli fullstendig skjult. Vær alene. Sky menneskers stjålne særheter, krøk deg for bondegårders fiendtlige øyne. Lær å frykte. Å dele frykt er det sterkeste av alle bånd. Jegeren må bli det han jager. Det som er, er nå, og må ha samme dirrende intensitet som en pil idet den borer seg inn i et tre.

Gårsdagen er uklar og ensfarget. For en uke siden var du ikke født. Gå videre, hold ut, følg, se.

Falkejakt skjerper blikket. Strømmen av land bak den svevende fuglen flommer ut av øyet som et delta av skjær­ ende farger. Et skrått blikk skjærer gjennom overflateslagg slik et skrått øksehugg når kjernen av et tre. En intens stedsans gløder i deg som en ny kroppsdel. Retning får farge og mening. Sør er et strålende, avstengt sted, gjennomskinnelig og kvelende. Vest er jorden som tykner til trær, noe som trekker seg sammen, den store kjøttsiden av fastlandet, det himmelske lårstykket. Nord er åpent, øde, veien til ingensteds. Øst er himmelen som våkner, et lyssignal, havets stormende bråhet. Tid måles med en klokke av blod. Når du er aktiv, nær falken, forfølger den, stiger [ 46 ]

pulsen, tiden går fortere. Når du er stille, venter på den, roer pulsen seg, tiden er langsom. Alltid når man jager falken har man en trykkende følelse av at tiden trekker seg sammen, lik en fjær som strammes. Man hater solen som flytter seg, lysets stadige endringer, den stigende sulten, hjerteslagenes metronom som driver deg til vanvidd. Når man sier «klokken ti» eller «klokken tre», er ikke det byenes grå og innskrumpede tid. Det er minnet om en viss stigning eller senkning i lyset som var unik for akkurat den tiden og det stedet den dagen, et minne som er like intenst for jegeren som brennende magnesium. Så fort falkejegeren går ut av døren, vet han hvilken vei vinden blåser, han kjenner tyngden av luften. Dypt inni seg er det som om han ser falkens dag jevnt vokse frem mot lyset av deres første møte.

Tiden og været har både falken og fuglekikkeren i sin makt.

Når falken er funnet, kan jegeren se tilbake på den kjedelige og nedslående letingen og ventetiden som gikk forut med glede. Alt er forandret, som om de knuste søylene i et sammenrast tempel med ett fikk sin fordums prakt tilbake.

Jeg skal prøve å forklare hvor blodig det er å drepe.

Dette har ofte blitt tilslørt av dem som forsvarer falker.

Det kjøttetende mennesket står på ingen måte over dem.

Det er så lett å elske de døde. Ordet «rovdyr» er misbrukt til de grader. Alle fugler spiser levende kjøtt på et eller annet tidspunkt i livet. Tenk på de kalde øynene til gråtrosten – gressplenens spretne kjøtteter, markspidderen, snegleknus­eren. Vi burde ikke romantisere fuglesangen og glemme drepingen som holder den ved like.

I dagboken min fra én eneste vinter har jeg prøvd å [ 47 ]

beholde en enhet, å binde sammen fuglen, jegeren og stedet hvor begge befinner seg. Alt jeg beskriver skjedde mens jeg så det, men jeg tror ikke observasjon i seg selv er nok. Alt betrakteren føler og gjør er også fakta, og må registreres like sannferdig.

I ti år fulgte jeg vandrefalken. Jeg var besatt av den. Den var en hellig gral for meg. Nå er den borte. Den lange jakten er over. Det er få vandrefalker igjen, det kommer til å bli færre, kanskje vil de ikke overleve. Mange dør mens de ligger på ryggen og krafser som gale mot himmelen i sine siste trekninger, uttørket og utbrent av jordbrukskjemikalienes skitne, snikende pollen. Før det blir for sent har jeg prøvd å gjenkalle hvor overordentlig vakker denne fuglen er, og å formidle det vidunderlige landet han levde i, et land som for meg er like rikt og strålende som Afrika. Det er en verden som dør, som Mars, men som ennå gløder.

VANDREFALKER

Det vanskeligste å se er det som faktisk er der. Fuglebøker viser bilder av vandrefalken, og teksten er full av informasjon. Stor og isolert på sidens blendende hvithet stirrer falken tilbake på deg, uredd, skulpturell, klar i fargene.

Men når du har lukket boken, kommer du aldri til å se den fuglen igjen. Sammenlignet med det nære og stillestående bildet kommer virkeligheten til å virke tam og skuffende.

Den levende fuglen blir aldri så stor, så skinnende klar.

Den vil være dypt inni landskapet og alltid synke lenger tilbake, alltid på vei til å forsvinne. Bilder er som voksdukker sammenlignet med den levende fuglens lidenskapelige bevegelighet.

Hunnfalkene er fra førtitre til femti centimeter lange, omtrent som en manns arm fra albu til fingerspiss. Hannene er ti til femten centimeter kortere, fra trettiseks til førtién centimeter. Vekten varierer også: hunnene fra åtte hundre til elleve hundre gram, hannene fra seks hundre til åtte hundre gram. Alt varierer når det gjelder vandrefalker: farge, størrelse, vekt, personlighet, stil – alt.

Voksne fugler er blå, blåsvarte eller grå på oversiden, hvitaktige på buken, stripet på tvers i grått. Det første leve[ 49 ]

året, og ofte mye av det andre også, er ungfuglene brune på oversiden og gulaktige under – med langsgående brune striper. Denne brunfargen går fra reverød til sepia, gulfargen fra lyst fløtefarget til blekgult. Vandrefalker klekkes mellom april og juni. De begynner ikke å mute ungfuglfjærene før neste mars, mange begynner ikke før de er over et år gamle. Noen beholder den brune fjærdrakten gjennom sin annen vinter, selv om de vanligvis begynner å vise noen voksne fjær fra januar og utover. Mutingen kan vare så lenge som seks måneder. Varme får det til å gå fortere, kulde langsommere. Vandrefalker ruger ikke før de er to år gamle, men ettårige fugler kan velge redeplass og hevde territorium.

Vandrefalken er tilpasset å jakte og drepe fugler i flukt.

Kroppen er strømlinjeformet. Det avrundede hodet og det brede brystet smalner jevnt bakover mot den smale, kileformede stjerten. Vingene er lange og spisse, håndsvingfjære­ne er bygd lange og slanke for hurtighet, armsvingfjærene lange og brede for å gi styrke til å lette og å bære tunge bytter. Det krokete nebbet kan rive kjøtt fra benet. Det har en tann i overnebbet som passer inn i et hakk i undernebbet.

Denne tannen kan den føre inn mellom nakkevirvlene på en fugl, slik at den ved å klemme og vri kan kappe ryggmargen. Bena er tykke og muskuløse. Tærne har klumpete puter på undersiden som hjelper med å holde byttet fast.

Den fugledrepende baktåen er lengst av de fire, og kan brukes separat for slå byttet i bakken. De store brystmusklene gir styrke og utholdenhet i flukten. De mørke fjærene rundt øynene fanger lys og hindrer blending. Kontrastmønsteret i [ 50 ]

brunt og hvitt i ansiktet kan også ha som effekt å skremme byttet til plutselig flukt. I noen grad kamuflerer det også de store, lysreflekterende øynene.

Hastigheten på vandrefalkens vingeslag er blitt målt til 4,4 per sekund. Til sammenligning har en kaie 4,3, kråke 4,2, vipe 4,3, ringdue 5,2. I rett, flaksende flukt kan vandrefalken ligne en due, men vingene er lengre og mer bøyelige og krummer seg høyere opp over ryggen. Den typiske flukten er blitt beskrevet som en rekke raske vingeslag, som med jevne mellomrom blir avbrutt av lang glideflukt med utstrakte vinger. Glideflukt er faktisk langt fra vanlig, og ved minst halvparten av vandrefalkflyvningene jeg har sett er det lite til ingenting av det. Når falken ikke jakter, ser flukten kanskje langsom og ujevn ut, men den er alltid raskere enn man skulle tro. Jeg har målt den til mellom femti og seksti kilometer i timen, og den er sjelden langsommere.

Rettlinjet jakt på bytte har vært oppe i åtti til hundre kilometer i timen over en avstand på over to kilometer. Fart på over hundre kilometer i timen kunne den oppnå bare en veldig kort stund. Farten i et vertikalt stup er utvilsomt godt over ett hundre og seksti kilometer i timen, men det er umulig å være mer presis enn det. Opphisselsen når man ser en vandrefalk stupe lar seg ikke fange opp i statistikk.

Vandrefalker kommer til østkysten fra midt i august til november – de fleste kommer hit sent i september og i første halvdel av oktober. De kan komme inn fra havet i all slags vær, men gjør det helst på en klar soldag med frisk nordvestlig vind. Trekkfugler kan holde seg i samme område i to til tre uker før de drar sørover. Trekket tilbake [ 51 ]

varer fra sent i februar til mai. Overvintrende fugler drar som oftest sent i mars eller tidlig i april. Unge hunner er de første vandrefalkene som kommer om høsten, fulgt av unge hanner og et par voksne fugler. De fleste voksne kommer ikke så langt sør, men holder seg så nær sitt eget hekkeområde som mulig. Denne trekkruten, som går langs den europeiske kysten fra Nordkapp til Bretagne, ligner den man har sett på østkysten av Nord-Amerika. Funn av ringmerkede fugler viser at fugler som trekker til den britiske østkysten er kommet fra Skandinavia. Ingen brit­ iske ringmerkede fugler er blitt funnet i Sørøst-England.

Generelt kan man si at alle ungfuglene som overvintret i elvedalen og langs tidevannsbeltene var blekere i fargen enn ungfugler fra britiske reder. De hadde et klart vingemønster av lyst rødbrune hånddekkfjær og armsvingfjær, kontrastert med sorte håndsvingfjær, som en tårnfalk.

Området hvor jeg gjorde mine observasjoner er omtrent tre mil fra øst til vest og én og en halv mil fra nord til sør.

Det var minst to vandrefalker som jaktet her hver vinter, noen ganger tre eller fire. Elvedalen og tidevannssletten mot øst er begge én og en halv mil lange. Til sammen danner de et langt smalt sentrum i området hvor det alltid var minst én vandrefalk som oppholdt seg. Hvorfor de hadde valgt akkurat disse stedene er vanskelig å vite med sikker­het. De fleste deler av England, inkludert små og større byer, kunne gitt en vandrefalk vinterkvarter, men visse områder har alltid hatt regelmessig besøk, mens andre er blitt oversett. Vandrefalker som er spesielt glade i ender eller kystfugler finner man naturlig nok ved kysten, [ 52 ]

ved reservoarer og kloakkanlegg, eller i våtmarker. Men fuglene som overvintret i dalen spiste en variert diett av bytte, der ringduer og hettemåker var vanligst. Jeg tror de kom hit av to grunner: fordi dette var et vinterkvarter som hadde vært brukt i mange år, og fordi grusbunnen i bekkene der nede ga perfekte forhold for bading. Vandrefalken holder seg til tradisjoner. De samme rugeklippene brukes i hundrevis av år. Det er sannsynlig at også overvintringsområder brukes på samme måte av generasjon etter generasjon av ung­fugler. De kan faktisk vende tilbake til steder hvor deres for­fedre hekket. Vandrefalkene som nå ruger under tundraforhold i Lappland og i de norske fjellene kan være etterkommere av fuglene som en gang hekket under tundralignende for­hold ved de nedre delene av Themsen.

Vandrefalker har all­tid levd så nær permafrostgrensen som mulig.

Vandrefalker bader hver dag. De foretrekker rennende vann, femten til tjue centimeter dypt. Er det dypere enn fem centimeter og grunnere enn tretti er det akseptabelt for dem. Bunnen må være steinete eller fast, med en langsom helling fra bredden. De foretrekker de stedene der fargen på bunnen ligner fargen på deres egen fjærdrakt. De liker å være skjult av bratte elvebredder eller overhengende busker. Saltvann blir sjelden brukt. Diker med betongkanter velges av og til, men bare hvis betongen er blitt misfarget.

Grunne vadesteder, der brunflekkete landsens veier krysses av en hurtigrennende bekk, er de foretrukne stedene.

Til advarsel mot mennesker som nærmer seg, stoler de på den bemerkelsesverdig skarpe hørselen og varselrop [ 53 ]

fra andre fugler. Letingen etter et passende badested er en av vandrefalkens hovedaktiviteter hver dag, og jakt- og sitte­stedene velges ut fra denne letingen. De bader ofte for å kvitte seg med sine egne fjærlus eller lus som overføres fra dyr de har drept. Disse nye lusene lever sannsynligvis ikke lenge etter å ha forlatt sin naturlige vertsart, men de er en tilleggsirritasjon som falken er svært følsom for. Hvis ikke lusene som infiserer falkens fjær holdes i sjakk med regelmessig bading, kan det føre til en rask forverring av helsen. Det er farlig for en ungfugl som fremdeles lærer å jakte på byttet og drepe det.

Selv om det kan finnes mange variasjoner, vil vandrefalkens dag vanligvis begynne med en langsom, makelig flukt fra hvilestedet til nærmeste passende badebekk, som kan være så mye som en og en halv til to mil unna. Etter badet bruker den enda en time eller to på å tørke fjærene, stelle seg og sove. Falken våkner bare gradvis fra slapp­ heten etter badet. De første flyturene er korte og rolige.

Han flytter seg fra sittested til sittested, ser på andre fugler og fanger innimellom et insekt eller en mus på bakken.

Han går gjennom hele prosessen med å lære å drepe byttet, slik han gjorde da han først forlot redet: de første, korte, prøvende flyturene; de lengre, mer selvsikre; de lekende liksomangrepene på livløse gjenstander som fallende blader eller drivende fjær; leken med andre fugler, som går over til trusler eller angrep, og så det første alvorlige for­søket på å drepe. Den virkelige jakten kan være en forholdsvis kort prosess på slutten av falkens lange gjenopplevelse av ungdomstiden. [ 54 ]

Før jakten er det alltid en form for lek. Falken gjør skinnangrep mot rapphøner, plager kaier eller viper, gjør utfall mot kråker. Noen ganger dreper han plutselig, uten forvarsel. Etterpå virker han lamslått over det han har gjort, og kan la byttet ligge der det falt og komme tilbake senere når han er virkelig sulten. Selv når han er sulten og har drept i raseri, kan han sitte ved byttet i ti til femten minutter før han begynner å spise. I disse tilfellene er den døde fuglen vanligvis uten ytre skader, og falken virker forvirret.

Han pirker likegyldig i den med nebbet. Når blodet renner, spiser han med det samme.

Gjentatt jakt over samme område skaper stadig mer effektive reaksjoner fra mulige byttedyr. Det er påfallende at fuglers reaksjon når en vandrefalk flyr over dem er forholdsvis svak i september og oktober, men at den blir stadig sterkere gjennom vinteren, helt til den blir voldsom og dramatisk i mars. Vandrefalken må unngå å skremme de samme fuglene for ofte, ellers kan de forlate området fullstendig. Av den grunn ser man ofte at han jakter i samme område flere dager på rad, og så blir han ikke sett der igjen på en uke eller mer. Han kan flytte seg bare over korte avstander, eller han kan dra flere mil. Jaktvanene varierer sterkt fra individ til individ. Noen jakter i rake linjer over strekninger på én til to mil langs territoriet sitt. Så kan de plutselig snu og fly samme vei tilbake for å angripe fugler som allerede er blitt skremt opp. Disse jaktlinjene kan gå fra elveos via demning til dal, og så fra dal til elveos igjen – eller de kan gå i luftlinje fra sittesteder til badesteder.

Territoriet blir også effektivt sondert under lange flyturer [ 55 ]

opp mot vinden, fulgt av diagonal glideflukt, med vinden i ryggen og fra siden. Sluttpunktet kan være et par kilometer unna stedet hvor han startet. Jakt på solfylte dager skjer mest ved å stige og kretse med vinden, og da bruker falken en lignende diagonal utforskning av området. Når angrepet skjer, er det vanligvis som ett eneste, fryktelig stup. Hvis stupet ikke treffer, hender det at falken straks flyr videre på jakt etter annet bytte.

Tidlig på høsten, og om våren når dagene er lengre og luften varmere, stiger vandrefalken høyere og jakter over et større område. I mars, når forholdene ofte er ideelle for sveveflukt, utvider han rekkevidden, og med lange stup fra stor høyde er han i stand til å drepe større og tyngre bytte. Skyet himmel betyr kortere flukt i lavere høyde.

Regn begrenser rekkevidden ytterligere. Tåke innskrenker den til et lite område. Jo kortere dager, desto mer aktiv er falken, for da er det mindre tid tilgjengelig for jakt. Alt den gjør, skrumper inn eller utvides etter som dagen blir kortere eller lengre på hver side av vintersolhverv.

Unge vandrefalker stiller i luften når vinden er for sterk til at de kan kretse langsomt nok over området de over­våker. Denne flukten, der de står stille i luften med flaksende vinger, kan gjerne vare i ti til tjue sekunder, men noen falker er mer henfalne til denne vanen enn andre og kan holde det gående lenge uten stans. En falk på jakt utnytter ethvert overtak den kan få. Høyde er det mest opplagte. Den kan stupe mot byttet fra en hvilken som helst høyde, fra én meter til tusen. Ideelt sett skal byttet overrumples – av en falk skjult av høyden som suser usett [ 56 ]

mot sitt offer, eller av en falk som plutselig stuper ut fra et skjulested i et tre eller et dike. Som en spurvehauk kan vandrefalken vente i bakhold. Mer spektakulære måter å drepe på brukes sjeldnere av unge enn av voksne. Noen stillende vandrefalker stuper bevisst med solen bak seg. De gjør det for ofte til at det kan være en ren tilfeldighet.

Som alle jegere er vandrefalken bundet av jaktens regler.

Den jager sjelden et bytte på bakken eller forfølger det inn i et skjulested, slik andre rovfugler gjør, selv om den utmerket godt er i stand til det. Mange voksne fanger bare fugler i flukt, men ungfugler er ikke like nøye på det. Vandrefalker perfeksjonerer drapsstyrken ved å trene uten stans, som en ridder eller en idrettsutøver. De som best klarer å tilpasse seg jaktens regler er de som overlever. Hvis reglene stadig brytes, er falken antagelig syk eller sinnsforvirret.

Det er enkelt for vandrefalken å drepe når den først har fått overtaket. Små lette fugler gripes i én utstrakt fot.

Større, tyngre fugler blir stupt ned på ovenfra, i en hvilken som helst vinkel mellom ti og nitti grader, og blir ofte slått til marken. Stupet gjør det mulig å øke farten i det øyeblikket falken får kontakt med byttet. Kraftmomentet gir falken økt vekt og gjør det mulig å drepe fugler dobbelt så store som ham selv. Unge vandrefalker må lære å stupe av foreldrene. Fugler i fangenskap må lære det av falkoner­ ene på en lignende måte. Stupeatferden ser ikke ut til å være medfødt, selv om det går fort å lære den. Evnen til å stupe mot fugler i flukt var antagelig en ganske sen evolusjonær utvikling, senere enn forfølgelse og jakt på bakken.

De fleste fugler flakser fremdeles opp fra bakken når en [ 57 ]

vandrefalk flyr over dem, selv om det kan gjøre dem mer sårbare.

Vandrefalken stuper ned mot byttet. Mens han daler, blir bena strukket frem til føttene er oppunder brystet.

Tærne er sammenkrøket, og den lange baktåen stikker frem under de tre fremre, som bøyes oppover for ikke å være i veien. Han passerer tett innpå fuglen og berører den nesten med kroppen, fremdeles i veldig høy fart. Den fremstrakte baktåen (eller -tærne – av og til én, av og til begge) hugger inn i halsen eller brystet på fuglen som en kniv. Idet den treffer, hever falken vingene over ryggen.

Hvis det er et rent treff – og byttet treffes vanligvis hardt hvis falken ikke bommer – dør det med det samme, enten av sjokket eller fordi et livsviktig organ er truffet. En vandrefalk veier mellom seks hundre og elleve hundre gram.

En slik vekt, når den faller fra tretti meters høyde, vil drepe nesten enhver fugl, bortsett fra de største. Gravender, fasaner eller svartbaker må vanligvis gi tapt for et stup fra hundre og tretti meter eller mer. Noen ganger blir byttet fanget og sluppet igjen, slik at det tumler i bakken, lamslått, men fremdeles i live. Eller det kan tas i klørne og fraktes til et sted hvor det passer å spise det. Falken brekker nakken på det med nebbet, enten mens han bærer det eller så snart han lander. Det finnes ingen kjøtteter som er mer effektiv, eller nådigere, enn vandrefalken. Den er ikke nådig av fri vilje – den gjør bare det den er skapt for å gjøre.

Kråkefangere i Königsberg dreper byttet på samme måte.

Etter å ha lurt kråkene inn i nettet, dreper de dem ved å bite dem i nakken og kappe ryggmargen med tennene. [ 58 ]

Vandrefalken plukker fjær fra byttet før han begynner å spise. Det varierer hvor mye de plukker, ikke bare etter hvor sulten falken er, men også etter hva falken foretrekker. Noen falker er nøye når de plukker byttet, andre river bare ut et par nebbfuller fjær. Vandrefalker holder byttet stødig ved å stå på det og holde det fast med innerkloen på én eller begge føtter. Å plukke tar to til tre minutter. Å spise tar fra ti minutter til en halvtime, avhengig av størrelsen på byttet. Ti minutter for en gråtrost eller rødstilk, en halvtime for en fasan eller stokkand.

Byttet kan bli spist der det faller hvis det er for tungt å ta med seg, eller hvis det har landet på et passende sted.

Mange vandrefalker virker ganske likegyldige og spiser der de tilfeldigvis har drept byttet. Andre foretrekker et fullstendig åpent sted, eller ett som er fullstendig skjult.

Sytti prosent av byttene jeg har funnet lå i kort gress, selv om det meste av området her er dyrket mark. Vandrefalker liker et fast underlag å spise på. Små bytter spises ofte oppe i et tre, særlig om høsten. Fugler som er klekket ut i trær spiser kanskje også byttet sitt i et tre når det er mulig. Ved kysten er det noen vandrefalker som foretrekker å spise på toppen av dikene, andre spiser ved foten av muren, nær vannlinjen. De siste kommer kanskje fra klippereder og er vant til å ha en høy skråning over seg når de spiser.

Et vandrefalkbytte er lett å kjenne igjen. Skroget til en fugl ligger etterlatt på ryggen, med vingene urørt og fremdeles sittende fast på kroppen i skulderbeltet. Brystbenet og alle hovedben i kroppen er ofte helt renspist. Hvis hodet er lagt igjen, er vanligvis ryggmargen også renspist. [ 59 ]

Lår og rygg er ofte urørt. Hvis brystbenet fremdeles er intakt, kan små trekantede biter være nappet ut av vandrefalkens nebb. (Dette skjer ikke alltid med større fugler, som har tykkere ben.) Når et bytte er etterlatt med mye kjøtt på, hender det at vandrefalken vender tilbake neste dag, eller endog flere dager senere, for å gjøre seg ferdig. Restekjøtt fra etterlate bytter hjelper rever, rotter, røyskatter, snømus, kråker, tårnfalker, måker, landstrykere og sigøynere med å overleve. Fjærene brukes av stjertmeisen til redebygging.

Jeg har funnet uvanlig mange slike reder i områder der det er mange bytter.

Ingen andre rovdyr konkurrerer med vandrefalken i jakten på bytte, men noen steder kan den hindres i jakten av bevisste og samordnede angrep fra kråker. Når mennesker jakter, drar vandrefalken et annet sted. Den ser bemerkelsesverdig fort forskjellen på et ubevæpnet menneske og et menneske med gevær. Det er et merkelig forhold mellom vandrefalker og tårnfalker som er vanskelig å definere. De to artene sees ofte på samme sted, særlig høst og vår. Jeg så sjelden den ene uten å finne den andre like i nærheten. De kan dele badesteder, vandrefalken kan av og til stjele tårnfalkens bytte, tårnfalken kan spise av byttene vandrefalken har etterlatt, vandrefalken kan angripe fugler som tårnfalken uforvarende skremmer opp. I september og oktober ser det ut som om noen vandrefalker etterligner tårnfalkens jaktmetoder, og jeg har sett de to artene sveve sammen over samme eng. På samme måte har jeg sett en vandrefalk jakte i nærheten av en jordugle, og tilsynelatende etterligne måten den flyr på. Når mars er kommet, [ 60 ]

er forholdet mellom tårnfalk og vandrefalk forandret: Vandrefalken er blitt fiendtlig innstilt, og kan stupe mot, og antagelig drepe, tårnfalker som svever nær ham.

Gjennom ti vintre fant jeg 619 vandrefalkbytter. For­ delingen av arter var som følger: Ringdue 38% Hettemåke 14% Vipe 6% Brunnakke 3% Rapphøne 3% Gråtrost 3% Sivhøne 2% Storspove 2% Heilo 2% Kornkråke 2% I tillegg til disse ti ble det tatt 35 andre arter som utgjorde de resterende 25%. Etter familier er fordelingen: Duer 39% Måker 17% Vadefugler 16% Ender 8% Fasaner 5% Kråkefamilien 5% Små eller middels store spurvefugler 5% Andre 5%

[ 61 ]

Det ble drept flere ringduer den vinteren jeg har beskrevet i denne boken, fordi det var så mange av dem i det kalde været, og fordi andre innlandsarter var fraværende på den tiden. Den relative fordelingen akkurat denne vinteren var som følger: Ringdue 54% Hettemåke 9% Vipe 7% Brunnakke 3% Rapphøne 3% Gråtrost 2% Sivhøne 2% Storspove 2% Kornkråke 2% Stokkand 2% De gjenværende 14% var 22 andre arter.

Disse tallene tyder på at unge vandrefalker hovedsakelig jakter på artene som er vanligst i jaktterritoriet, forutsatt at de veier over en halv kilo. Spurver og stær er svært vanlige her, men veldig få blir drept av vandrefalker. Av de større fuglene er det ringdue, hettemåke og vipe som er flest og mest utbredt, i den rekkefølgen. Hvis totalvekten av tilgjengelig bytte tas i betraktning, utgjør ringduen antagelig en andel av den totale biomassen som tilsvarer den prosentdelen av ringduer som faktisk drepes av vandrefalken. Utvelgelsesmetoden, om noe sånt finnes, er kanskje ikke merkeligere enn at vandrefalken [ 62 ]

dreper mest av den fuglearten den ser oftest, forutsatt at den er tilstrekkelig stor og synlig. Når det er unormalt store forekomster av en fugleart, fører det til at en høyere andel av den arten blir drept av vandrefalken. Etter en tørr sommer der flere rapphøns lykkes med hekkingen, vil vandrefalken ta flere rapphøns følgende vinter. Hvis brunnakkene blir flere når det kalde været kommer, blir flere brunnakker drept. Rovdyr som dreper det som er vanligst, har de beste sjansene til å overleve. De som utvikler en forkjærlighet for bare én art vil sannsynligvis sulte og bukke under for sykdom.

Over dalen og elvesletten blir mange måker og viper drept av vandrefalken i oktober og november, først og fremst over nypløyd land. Fra desember til februar er ring­ duer det viktigste byttet, særlig når været er hardt og det er færre viper tilgjengelig. Ringduer blir fremdeles tatt i mars, drapene på viper og måker stiger igjen, og det blir drept flere ender enn i noen annen måned. Fasaner, siv­ høner, grå­trost og vadefugler tas nå og da gjennom hele vinteren. I regn eller tåke er det fasan og sivhøne som blir det vanligste byttet. Ender tas langt sjeldnere enn de fleste tror. Slik er det i alle land, sommer som vinter – vandrefalken er definitivt ikke noen «andefalk». Tamduer og byduer figurerer høyt på de fleste oversikter over vandrefalkens jaktbytte, men jeg har ikke funnet noen av dem her. Ingen vandrefalk jeg har sett har noen gang angrepet dem, eller vist noen interesse for dem overhodet.

Vandrefalkens valg av bytte kan påvirkes av værforholdene. Når en våt sommer følges av en våt vinter, blir landet [ 63 ]

vasstrukkent, pløyingen blir utsatt og badeplassene i dalen oversvømt av flomvann. Da jakter vandrefalkene på gressmarkene sør for dalen og mellom de to osene. De bader i grøfter, eller ved kanten av flomvannet. Noen fugler foretrekker jakt over gressmarker, uansett værforhold.

Disse grønt land-falkene kommer sent på høsten og blir her til sent i april eller tidlig i mai. Kanskje kommer de fra tundraen i Lappland, hvor landet om sommeren er som en eneste stor smaragdgrønn svamp. Våtmarksbeitene og de grønne markene av tung leire har hjemlige farger for dem. De dekker store avstander, de flyr høyt, de er mye vanskeligere å finne og følge enn de forholdsvis stillesittende vandrefalkene i dalen. Viper, måker og gråtrost som fanger mark på de våte beitemarkene er deres yndlingsbytte. Kløverbeitende ringduer blir tatt fra januar til mars.

Kornkråker som bygger rede blir ofte angrepet.

Det er tvilsomt om vandrefalken har noen særlig utviklet smakssans. Om den har en forkjærlighet for visse arter, skyldes det antagelig kjøttets struktur og hvor mye mørt kjøtt det er på bena. Kornkråker, kaier, måker, laks­ender og horndykkere smaker alle mer eller mindre ubehagelig etter menneskers mening, men vandrefalken spiser dem med åpenbart god appetitt.

Påfallende farger eller mønstre øker sårbarheten og påvirker vandrefalkens valg av bytte. Fugler på vei fra ett sted til et annet er alltid sårbare, enten de flyr til og fra sitte­stedene på en kjent rute eller bare passerer et terri­torium mens de trekker. De nyankomne angripes med det samme, før de har funnet noen skjulesteder. De [ 64 ]

uvanlige blir alltid plukket ut. Albinoer, syke, vanskapte, enslige, tilbakestående, senile, veldig unge – dette er de mest sårbare.

Rovdyr overvinner byttet ved å utnytte svakheter, ikke gjennom overlegen styrke. Som i de følgende tilfellene:

Ringdue De hvite fjærene på vinge og nakke er synlige på lang avstand. Hvitt skiller seg ut fra alle jordfarger. Vandre­ falken ser og reagerer på hvitt raskere enn på noen annen farge. Åtte prosent av fugler tatt i området var enten hovedsakelig hvite eller hadde fremtredende hvite tegninger. Ringduen avsløres også av den høye klapringen av vingene når de letter. Om våren blir de enda mer påfallende under spillflukten. Flokken vinner høyde for langsomt, og hver enkelt fugl holder seg ikke nær nok inntil de andre. De er sterke i rettlinjet flukt. De er raske til å se fare nedenfra og svinge plutselig til side. Men når de angripes ovenfra reagerer de ikke like voldsomt – de klarer ikke å skvette til side eller legge om kursen raskt nok. Fordi de mange ganger blir skutt på og forstyrret av mennesker, blir de ofte nødt til å fly under en jagende falk. Fjærene sitter løst og er lette å plukke. De er på alle måter en ideell art å jakte på for vandrefalken. De er støyende, iøynefallende, tunge, kjøttfulle, næringsrike og ikke vanskelige å drepe.

[ 65 ]

Hettemåke Hvite måker er lettest å se av alle vinterfugler. Mot det mørke ploglandet er de synlige, selv for menneskers svake øyne, på sju–åtte hundre meters avstand. Det er derfor vandrefalken dreper så mange måker, og så få ungfugler.

Måker kan flakse hurtig opp for å unngå et stup, men lar seg lett drive til panikk av et angrep nedenfra. Hvitheten smelter sammen med himmelen. Det kan gjøre dem usynlige for fisken de lever av når de er ute på havet. Siden de stoler på kamuflasjen, trenger de kanskje tid for å venne seg til uventet fare nedenfra. Tidligere trodde man at vandre­falker avskydde måkekjøtt. Mange måker blir drept av finske vandrefalker om sommeren, og måker blir ofte tatt på norskekysten og i Skottland.

Vipe De er godt skjult når de finner føde på et jorde, men flokkene flyr alltid opp når en vandrefalk glir over dem. Så fort de letter, blir de svarte og hvite stjertene et mål for falkens øye. Spillflukten om våren gjør dem uoppmerksomme på farer og mindre på vakt overfor rovdyr. De har rykte på seg for å være vanskelige å drepe, men vandrefalkene jeg har sett har tatt dem igjen i flukten ganske lett.

[ 66 ]

Brunnakke Vandrefalker foretrekker brunnakken fremfor alle andre andearter. Den er den vanligste av kystendene om vinteren, og de brede hvite tegningene på vingen og de høye plystrelydene gjør den lett å få øye på. Som alle ender flyr den raskt og rett, men det er vanskelig for den å svinge unna falkens stup. I mars, når fuglene parer seg, reagerer de langsomt på vandrefalkangrep. Når villfugljakten er over i februar, dreper vandrefalken flere ender og jager ofte på kysten ved solnedgang.

Samlet kan vi si at dette er trekkene som gjør fugler sårbare for vandrefalkangrep: hvit eller lys fjærdrakt eller lyse tegninger, for stor tillit til kamuflasjefarger, høy, gjentatt låt, lydsterke vingeslag, rettlinjet flukt uten avvik, forlenget og høy sangflukt (som sanglerke og rødstilk), spill og kamp mellom hannene om våren, mathenting for langt fra gode skjulesteder, gjentatt bruk av vante spise- og badeplasser, flukt til og fra sittested langs kjente ruter, flokkers manglende evne til å trekke seg sammen under angrep.

Hvor mye en vill vandrefalk spiser, er vanskelig å anslå nøyaktig. Vandrefalker i fangenskap får mellom hundre og hundreogfemti gram oksekjøtt per dag (eller tilsvarende).

Ville ungfugler spiser antagelig mer enn det. En vill hann slår og dreper to viper hver dag, eller to hettemåker eller én ringdue. En hunn kan spise to ringduer – men ikke helt – eller én større fugl, som en stokkand eller en storspove. [ 67 ]

I mars tar de bytter av flere typer, inkludert et større antall fuglearter og overraskende mange pattedyr. Mut­ ingen begynner, og trekktiden nærmer seg. Det kreves høyere blodtilførsel for å danne nye fjær. Vandrefalken synes å spise hele tiden. To fugler blir drept daglig, i tillegg til mus, ormer og insekter. Øynene til en vandrefalk veier rundt tretti gram hver.

De er større og tyngre enn menneskeøyne. Hvis våre øyne sto i samme forhold til resten av kroppen som vandrefalkens, ville et menneske på syttifem kilo ha øyne som var sju og en halv centimeter i diameter og veie oppunder to kilo. Netthinnen i et falkeøye kan fange inn fjerne gjenstander dobbelt så skarpt som menneskeøyet. Der sidesynet og det binokulære synet fokuserer, finnes det dype foveale groper. De mange cellene registrerer en oppløsning som er åtte ganger så stor som vår. Det betyr at en falk som kontinuerlig sveiper over landskapet med små plutselige dreininger av hodet kan legge merke til alt som rører seg.

Ved å fokusere kan han øyeblikkelig blåse objektet opp til et større, klarere bilde.

Vandrefalkens blikk utover landet er som seilerens blikk ved kysten når han seiler innover i de lange osene.

Et kjølvann forsvinner bak ham, den gjennomborede hori­sonten glir unna på begge sider. Som sjøfareren lever vandre­falken i en verden som strømmer vekk uten holde­ punkter, en verden av kjølvann og bølger, av synkende plan av land og vann. Vi som ligger forankret og landfast kan ikke se for oss en slik øyets frihet. Vandrefalken ser og husker mønstre vi ikke vet at eksisterer. De pyntelige [ 68 ]

kvadratene av frukthager og skog, de endeløse variasjonene av firkantete jordlapper. Men hva forstår han? Vet han virkelig at en gjenstand som blir større flytter seg mot ham? Eller er det slik at han tror på størrelsen han ser, slik at et menneske langt unna er for lite til å være skremmende, mens et menneske i nærheten er stort og derfor skrekkinnjagende? Kanskje lever han i en verden som stadig pulserer, der ting alltid trekker seg sammen eller vider seg ut. Når han sikter seg inn på en fugl langt borte, på flaksingen av hvite vinger, føler han kanskje – idet den brer seg ut under ham som en hvit flekk – at han aldri kan unngå å treffe. Alt ved ham er utviklet for å knytte øyet som sikter til kloen som slår.